Borgarting: VKT hadde fradragsrett for inngående mva

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Avsagt: 11.03.2014 i Borgarting lagmannsrett,

Saksnr.: 12-167141ASD-BORG/03

Dommere: Lagdommer Einar Kaspersen Lagdommer Anja Bech Ekstraordinær lagdommer Peter Christian Meyer

Ankende part Vestviken Kollektivtrafikk AS Advokat Per Oskar Tobiassen

Ankemotpart Skattedirektoratet Advokat Alf Henrik Evjenth Kolderup Advokat Henriette Lund Busch

DOM

Saken gjelder gyldigheten av Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 om etterberegning av inngående merverdiavgift i perioden 1. termin 2006 til 5. termin 2010 for Vestviken Kollektivtrafikk AS (VKT).

Partene er enige om at Oslo tingretts fremstilling av sakens faktum i det alt vesentlige er riktig på følgende punkter:

(1) VKT er et aksjeselskap eid av fylkeskommunene Vestfold, Buskerud og Telemark. Selskapet ble stiftet i 2005 som et ledd i reorganisering av kollektivtransporten i de nevnte fylkeskommuner. Selskapet er et såkalt administrasjonsselskap, idet dets formål er å samordne og sørge for gjennomføring av kollektivtransport og skoleskyss i regionen, herunder sikre at eiernes lovpålagte plikter knyttet til de nevnte oppgaver blir utført.

(2) Fylkeskommunene overfører årlige rammetilskudd til VKT. VKT benytter så disse pengene, sammen med eventuelle andre driftsinntekter, til å betale lokale transportører for å utføre transporttjenester. VKT har ikke selv ansatte som transporterer reisende. […]

(3) […]

(4) Etter en såkalt filterkontroll hos Skatt sør i 2009 ble en restitusjonsoppgave vedrørende merverdiavgift for VKT plukket ut til videre kontroll. Kontrollen av selskapets innberetning av mva førte til at avdeling for kontroll og rettsanvendelse i Skatt sør den

9. oktober 2009 utferdiget et varsel til VKT om mulig tilbakeføring av fradragsført mva med kroner 131 962 007, krav om renter, tilleggsavgift og sletting fra merverdiavgiftsmanntallet.

(5) 29. oktober 2009 inngav advokatfirmaet Steenstrup Stordrange, på vegne av VKT, merknader til Skatt sørs varsel. I merknadene ble grunnlaget for tilbakeføring og sletting fra merverdiavgiftsmanntallet imøtegått. Det ble videre anført at saken ikke var tilstrekkelig utredet. Partene gjennomførte et møte i anledning saken 7. januar 2010.

(6) Ytterligere merknader på vegne av VKT ble oversendt til Skatt sør i brev datert 27. januar 2010, hvor det ble påpekt at saken var en betydelig belastning for selskapet og dets eiere, og at en eventuell gjennomføring av de varslede tiltak ville få meget store konsekvenser for selskapets eksistens og kollektivtilbudet i regionen.

(7) I brev av 3. mai 2010 fra Skatt Sør ble VKT gitt medhold i at selskapet drev avgiftspliktig virksomhet i Vestfold fylke. Skatt sør frafalt derfor den varslede sletting av selskapet fra merverdiavgiftsmanntallet. Skatt sør fastholdt imidlertid at VKTs virksomhet i Buskerud og Telemark ikke var avgiftspliktig. På bakgrunn av sitt standpunkt ønsket Skatt sør å se nærmere på det rettslige og faktiske grunnlaget for VKTs fradragsføring av inngående avgift på anskaffelser til bruk i Telemark og Buskerud.

(8) 5. mai 2010 gjennomførte Skatt sør bokettersyn i VKTs lokaler hvor back up taper av selskapets server ble innhentet, samt øvrig regnskapsinformasjon.

(9) VKT gav i brev til Skatt sør datert 26. mai 2010 ytterligere merknader vedrørende selskapets virksomhet og avgiftsplikt. VKT opprettholdt sin anførsel om at selskapet hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift i samtlige tre fylker.

(10) I rapport om stedlig kontroll av 31. desember 2010 redegjorde Skatt sør for sin vurdering av VKTs fradragsrett basert på de opplysninger som var fremkommet i saken, herunder informasjon fra bokettersyn i mai samme år. Etter Skatt sørs vurdering drev VKT to adskilte virksomheter, hvor det i Vestfold var avgiftspliktig omsetning av persontransporttjenester, mens det i Buskerud og Telemark, samt skoleskyss i Vestfold, var tale om forvaltning av driftstilskudd og ikke omsetning. Den videre saksbehandling skulle avklare hvorvidt de to adskilte virksomhetene var integrert i et slikt omfang at det likevel forelå fradragsrett for alle anskaffelser. Skatt sørs vurdering i rapporten synes å være sammenfallende med de anførsler som er fremsatt av Staten i herværende sak, … .

(11) 16. februar 2011 sendte Skatt sør varsel om etterberegning av merverdiavgift til VKT. Skatt sør fremholdt at VKT ikke driver avgiftspliktig virksomhet i Buskerud og Telemark. Det ble varslet om tilbakeføring av inngående avgift på om lag 70 millioner kroner, samt renter og tilleggsavgift.

(12) VKT inngav tilsvar datert 8. april 2011, hvor grunnlaget for tilbakeføring m.m. ble imøtegått.

(13) 30. juni 2011 fattet Skatt sør vedtak om tilbakeføring av inngående avgift for perioden

1. termin 2006 til 5. termin 2010 og ileggelse av tilleggsavgift. Det er dette vedtak VKT har krevd opphevet i foreliggende sak. For den aktuelle periode besluttet Skatt sør at 73 119 818 kroner skulle tilbakeføres med tillegg av renter, samt at selskapet ble ilagt en tilleggsavgift på 3 000 000 kroner.

(14) VKT klaget vedtaket inn for Klagenemnda for merverdiavgift den 15. august 2011. Skatt sør fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket. Klagen ble senere trukket av VKT og saken ble brakt inn for Oslo tingrett ved stevning datert 14. oktober 2011. For retten har Staten v/Skattedirektoratet overtatt partsstillingen som saksøkt.

(15) Underveis i det overnevnte saksforløpet holdt Skatt sør tilbake deler av VKTs mva- oppgjør, dvs. differansen mellom avgift VKT hadde mottatt ved salg til andre og den avgift VKT selv hadde betalt til andre. Tilbakeholdet omfattet sjette termin 2009, samt første til femte termin 2010 og utgjorde totalt om lag 29 millioner. Tilbakeholdet ble påklaget av VKT i brev av 9. og 29. april 2010. Tilbakeholdet ble stadfestet av Skattedirektoratet i brev av 7. desember 2010. Det tilbakeholdte beløp ble utbetalt til VKT 9. februar 2012.

(16) VKT påklaget Skattedirektoratets stadfestelse til Sivilombudsmannen, hvor det så vidt opplyst for retten ikke ble fattet noen realitetsavgjørelse.

Oslo tingrett avsa 29. juni 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Skattedirektoratet frifinnes for krav om opphevelse av Skatt sørs vedtak datert 30. juni 2011 hva gjelder tilbakeføring av inngående avgift, samt krav om erstatning.
2. Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 oppheves hva gjelder ileggelse av tilleggsavgift
3. Vestviken Kollektivtrafikk AS dømmes til å erstatte Staten v/Skattedirektoratet tilkjennes sakens omkostninger med 74 500 – søttifiretusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Vestviken Kollektivtrafikk AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 29.- 30. januar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. Administrerende direktør i VKT Erik Gundersen var til stede og avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Vestviken Kollektivtrafikk AS, har i hovedtrekk anført:

Vestviken Kollektivtrafikk AS driver virksomhet ved omsetning av avgiftspliktige tjenester i form av personbefordring og administrasjonstjenester mv. til kommuner og fylkeskommuner i regionen. Inngående merverdiavgift ved anskaffelse av varer og tjenester til bruk i slik omsetningsvirksomhet er fradragsberettiget.

Personbefordring, yrkestransportloven § 22 (1) Fylkeskommunene Buskerud og Telemark har outsourcet sin lovpålagte funksjon etter yrkestransportloven § 22

(1) tilknyttet administrasjon og tildeling av driftstilskudd til lokal kollektivtransport til VKT med hjemmel i yrkestransportloven § 23. VKT utfører det administrative arbeidet på vegne av oppdragsgiverne og kanaliserer tilskudd til rutebilselskapene. Det arbeid VKT utfører er en tjenesteytelse overfor fylkeskommunene, og en andel av fylkeskommunens tilskudd til VKT er vederlag for den administrative tjenesteytingen VKT leverer. Tjenestene er avgiftspliktige etter merverdiavgiftsloven og VKT har fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av varer og tjenester som er relevante for den avgiftspliktige omsetningen. VKT har ikke kostnader tilknyttet personbefordring for sin administrasjon av nettokontraktene i Buskerud og Telemark.

Organisering og gjennomføring av skoleskyss, opplæringsloven § 13-4 Vestfold, Buskerud og Telemark fylkeskommuner og kommunene i disse fylkene har outsourcet sine lovpålagte oppgaver etter opplæringsloven § 13-4 til VKT. VKT omsetter tjenester med personbefordring og administrative tjenester tilknyttet skoleskyss til kommunene og fylkeskommunene. VKT har følgelig fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av varer og tjenester til bruk i sin omsetningsvirksomhet,

herunder anskaffede personbefordringstjenester og øvrige varer og tjenester som er relevante for omsetningsvirksomheten.

For det tilfelle at VKT ikke anses å omsette avgiftspliktige tjenester til kommunene og fylkeskommunene, og således kun er avgiftspliktig for omsetning av personbefordringstjenester i Vestfold, anføres det subsidiært at VKT driver en samlet og integrert persontransportvirksomhet som innebærer at inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester er fradragsberettiget, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1. Fradragsretten gjelder blant annet anskaffede personbefordringstjenester og øvrige varer og tjenester til bruk i VKTs virksomhet.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 oppheves.
2. Vestviken Kollektivtrafikk AS tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/ Skattedirektoratet, har i hovedtrekk anført:

Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 om etterberegning av inngående merverdiavgift er gyldig, jf. merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b).

Partene er enige om at VKT driver avgiftspliktig virksomhet med omsetning av persontransporttjenester i Vestfold. VKT omsetter derimot ikke andre avgiftspliktig transport- eller administrasjonstjenester til fylkeskommunene. VKT administrerer persontransport og skoleskyss i de tre fylkene, men denne aktiviteten utgjør ikke omsetning til fylkeskommunen eller kommunene av en eller flere avgiftspliktige tjenester.

Fylkeskommunenes generelle driftstilskudd til VKT er ikke å anse som vederlag for en gjensidig bebyrdende avtale om levering av transport- eller administrasjonstjenester. VKT har ikke selv beregnet utgående avgift av den påståtte omsetningen til fylkeskommunen, og har dermed heller ikke selv ansett tilskuddene som vederlag eller avgiftspliktig omsetning. Avtalen mellom oppdragsgiver fylkeskommunene og VKT er ikke tilstrekkelig konkretisert og identifiserbar til at det kan sies å foreligge en gjensidig bebyrdende avtale. VKT har ikke fradragsrett for inngående avgift, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

VKT omsetter ikke skoleskysstjenester eller andre tjenester som administrasjon/organisering av skoleskyss til kommunene, og VKT har ikke fradragsrett for inngående avgift knyttet til denne delen av virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 8-

1. Det å betale en regning på vegne av andre, er ikke omsetning av en tjeneste i merverdiavgiftslovens forstand, men avgiftsfri kostnadsfordeling.

Kostnader som påløper driften i Telemark og Buskerud, samt skoleskyss i alle tre fylker, er ikke til bruk til den avgiftspliktige virksomheten i Vestfold, og VKT har ikke fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Skattedirektoratet tilkjennes sakens kostnader.

Lagmannsretten bemerker

Staten v/ Skattedirektoratet anket ikke over Oslo tingretts domsslutning punkt 2 vedrørende tilleggsavgift, og saken for lagmannsretten gjelder dermed kun spørsmålet om gyldigheten av Skatt sørs vedtak om tilbakeføring av fradragsført merverdiavgift for perioden 1. termin 2006 til 5. termin 2010.

Ankende part VKT har for lagmannsretten frafalt påstand om erstatning fra Skatt sør, samt anførslene om usaklig forskjellbehandling og at fradragsrett foreligger med henvisning til merverdiavgiftsloven § 8-5.

Det rettslige spørsmålet, slik begge parter og lagmannsretten ser saken, er om VKTs virksomhet er å anse som omsetning av tjenester i merverdiavgiftslovens forstand. Dersom dette spørsmålet besvares bekreftende, er partene enige om at de omtvistede fradragene er rettmessige, og at det omtvistede vedtaket må oppheves som ugyldig.

Rettslig utgangspunkt Et grunnleggende prinsipp for avgiftsplikt og fradragsrett når det gjelder varer og tjenester, er at det foreligger omsetning av den varen eller tjenesten som avgiftsbelegges.

De relevante bestemmelsene i merverdiavgiftsloven hitsettes:

§ 8-1. Hovedregel

Et registrert avgiftssubjekt har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester som er til bruk i den registrerte virksomheten.

§ 3-1. Varer og tjenester

(1) Det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester.

§ 1-3. Definisjoner

(1) I denne loven menes med

a) omsetning: levering av varer og tjenester mot vederlag,

b) […] c) tjenester: det som kan omsettes og som ikke er varer etter bokstav b, herunder begrensede rettigheter til varer, og utnyttelse av immaterielle verdier, d) avgiftssubjekt: den som er eller skal være registrert i Merverdiavgiftsregisteret, e) utgående merverdiavgift: merverdiavgift som skal beregnes og betales ved omsetning og uttak, f) inngående merverdiavgift: merverdiavgift som er påløpt ved kjøp mv. eller ved innførsel,

Innholdet av begrepet omsetning er ikke nærmere definert eller forskriftsregulert, men det er på det rene at begrepet er det samme for alle bransjer. Staten har bevisst valgt ikke å gi en nærmere beskrivelse av omsetningsbegrepet, jf. Ot.prp.nr.76 (2008-2009) punkt 6.7.4, hvor følgende inntas:

Spørsmålet om å definere omsetningsbegrepet i loven ble grundig vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av høringsnotatet, uten at man gikk for en slik løsning. Få høringsinstanser har hatt merknader til departementets vurderinger.

Departementet anser at en nærmere definisjon av begrepet omsetning i merverdiavgiftsloven vil ha begrenset nytte og ikke nødvendigvis fremme brukervennligheten. […]

Ovennevnte vil etter lagmannsrettens oppfatning kunne ha betydning i statens disfavør dersom det oppstår tvil ved den nærmere tolkningen av begrepet omsetning.

For at det skal foreligge omsetning i henhold til merverdiavgiftsloven må det i praksis oppstilles tre vilkår. Det må foreligge en levering av en vare eller tjeneste, denne leveringen må skje mot vederlag, og transaksjonen må skje mellom to selvstendige subjekter. Det er ikke tvilsomt at denne saken angår to selvstendige rettssubjekter. Formuleringen "mot vederlag" krever en klar tilknytning mellom ytelsen og vederlaget, og det anses ikke tilstrekkelig at det kun er en viss sammenheng mellom ytelsen og belønningen, se Gjems-Onstad/Kildal, MVA-Kommentaren, s. 40 flg. Dette innebærer med andre ord at det må være en gjensidig bebyrdende avtale mellom partene.

VKT får årlig overført rammetilskudd til driften. Det fremgår av avtale inngått mellom VKT og Telemark fylkeskommune for 2009 at rammetilskuddet var på 189 978 000 kroner. I tillegg har VKT inntekter fra solgte billetter i alminnelig kollektivtransport i Vestfold, for kommunal skoleskyss fra kommuner i alle de tre fylkene, samt eventuelle reklameinntekter og annet. Det enkelte fylke bidrar ikke med like stort årlig tilskudd til VKT. Tilskuddene er utregnet og tilpasset art og omfang av den aktivitet i VKT som er tilknyttet det enkelte fylkes behov og gjennomførte transporttjenester. Det ble for lagmannsretten opplyst at VKT i årene etter oppstart har gått med overskudd, og selskapet har fra opprettelsestidspunktet bygget seg opp en egenkapital som ble opplyst å være på i overkant av 40 millioner kroner i 2010.

Det er ingen særskilte bestemmelser i merverdiavgiftsloven om tilskudd, støtte, bidrag mv. Ved offentlig støtte vil spørsmålet naturlig oppstå om støtten representerer vederlag for en konkret levering av en vare eller tjeneste, eller om det er et generelt tilskudd til et politisk eller samfunnsnyttig formål. Vurderingstemaet er om det offentlige mottar konkrete ytelser som gjenytelse for tilskuddet, og også om tjenestene skal tilfalle andre enn støttegiver.

Fra Merverdiavgiftshåndboken, 8. utgave 2012 hitsettes følgende vedrørende dette:

At en omsetning forutsetter en gjensidig bebyrdende transaksjon, innebærer at offentlige tilskudd til en virksomhet som utgangspunkt ikke anses som vederlag for de ytelser som springer ut av virksomheten. Det må foreligge en direkte kobling mellom tjenestene som ytes og vederlaget/tilskuddet som mottas.

Fra samme kilde hitsettes følgende vedrørende en konkret enkeltsak omhandlende statlig bevilgning til drift av det statlige selskapet Petoro AS:

[…] Finansdepartementet uttalte i brev av 15. januar 2002 til selskapet: «Offentlige overføringer anses som vederlag for en tjeneste kun hvis det offentlige mottar en konkret gjenytelse. I foreliggende tilfelle mottar selskapet bevilgninger fra staten. Midlene går til drift av selskapet og til dekning av driftskostnader, investeringer og andre utgifter som belaster eller gjelder forvaltningen av deltakerandelene. Motstykket til at staten bevilger penger til selskapet er at staten mottar tjenester som går ut på forvaltningen av engasjementet i petroleumsvirksomheten. Etter Finansdepartementets mening foreligger det her en slik kobling mellom den statlige bevilgning og motytelsen at det foreligger avgiftspliktig omsetning fra selskapet.»

Et moment i vurderingen er om avtalen mellom det offentlige og mottakeren av tilskuddet er et klart alternativ til egenregi-løsning, noe som taler for avgiftsplikt. Det vises her til sak BFU 52/03, avgitt juni 2003, hvor nettopp dette momentet ble vektlagt.

For tilfellet med tilskudd til persontransport hitsettes følgende fra samme merverdiavgiftshåndbok:

[…]. Finansdepartementet har lagt til grunn at de fleste tilskudd og overføringer på området kollektiv persontransport er for generelle til at det kan sies å foreligge en konkret gjenytelse fra transportørene, jf. Ot.prp. nr. 1 (2003–2004) kap. 19.1.5.9. Dersom den offentlige støtte brukes for å oppnå reduserte priser for publikum, og ytes direkte til transportørene, vil tilskuddet som hovedregel ikke anses som vederlag for levering av tjenester. Dette er i tråd med avgiftsrettslig teori og fast praksis på området for subsidiering nasjonalt og i andre land, f.eks. innen EU. Det vises til F 30. oktober 1973.

[…]

Fylkeskommunale tilskudd

Fylkeskommunale overføringer til den lokale kollektivtransport, med buss, trikk, T- bane og båt, skjer i hovedsak i form av to ulike tilskuddsordninger; nettometoden eller bruttometoden. Nettometoden innebærer at transportøren er løyveinnehaver med fullt ansvar for den operative driften av vedkommende rute(r). Økonomisk har transportøren ansvaret for utgiftssiden. På inntektssiden oppebærer transportøren alle billettinntekter iht. takster, moderasjoner og øvrige forutsetninger fastsatt av fylkeskommunen. I tillegg mottar transportøren et generelt driftstilskudd fra fylkeskommunen. Størrelsen på tilskuddet fastsettes i egen fremforhandlet avtale basert på forventede kostnader og billettinntekter av det fastsatte ruteopplegget. Skattedirektoratet la til grunn at denne form for tilskudd måtte anses som en tradisjonell subsidiering for å sikre et nærmere angitt transporttilbud for publikum, ikke som vederlag for levering av tjenester fra transportøren til tilskuddsmyndigheten.

Bruttometoden innebærer normalt anbudsbaserte transportkontrakter, dvs. at transportøren kun har ansvar for selve den tekniske gjennomføringen av driften med tilhørende kostnader, mot et på forhånd fastsatt beløp, mens billettinntektene i dette tilfellet tilfaller fylkeskommunen. Fylkeskommunen skal beregne merverdiavgift med lav sats av billettinntektene. I disse tilfellene anses pengebidraget fra fylkeskommunen som vederlag for en transporttjeneste. Transportøren, som opptrer som underentreprenør, skal således avgiftsberegne (med lav sats) det beløpet som mottas fra fylkeskommunen. Finansdepartementet har i brev av 6. april 2004 sagt seg enig i de vurderinger og konklusjoner som Skattedirektoratet har gjort i forhold til offentlige tilskudd/støtte til persontransportvirksomheter.

Interkommunal refusjon – skoleskyss

Kommunenes overføringer til fylkeskommuner i forbindelse med transport av grunnskoleelever med farlig skolevei må ses som kostnadsrefusjon, ikke vederlag for en tjeneste. I utgangspunktet er det fylkeskommunene som skal sørge for slik skoleskyss, men i disse tilfellene har kommunen et lovpålagt ansvar. Synspunktet følger av Finansdepartementets brev av 10. desember 2007 til Skattedirektoratet og må ses i lys av at kommunens pengebidrag – i motsetning til i de ovennevnte tilfellene – ikke ytes til utførende transportør men til en annen kommune, som selv regulerer forholdet med transportøren. Ordningen, som er nærmere regulert i opplæringsloven av 17. juli 1998 nr. 61 § 13‑4, forutsetter at kommunens refusjon kan begrenses til vanlig klippekorttakst. Finansdepartementet presiserer i brevet at det forhold at størrelsen på tilskuddet er knyttet til antall elever, utkjørt strekning og antall skoledager, ikke gjør det til vederlag for en tjeneste.

I nevnte Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) som gjaldt de lovendringer som var nødvendige som følge av regjeringens forslag om å innføre merverdiavgift på persontransport, kap 19.1.5.9. hitsettes følgende vedrørende offentlige tilskudd og overføringer til persontransportvirksomheter:

19.1.5.9 Offentlige tilskudd og overføringer til persontransportvirksomheter Omsetning er definert i merverdiavgiftsloven som levering av vare eller ytelse av tjeneste mot et vederlag. Også byttehandel anses som omsetning, jf loven § 3 nr. 3.

Definisjonen av omsetning forutsetter med andre ord en gjensidig bebyrdende transaksjon - ytelse mot motytelse.

Dersom det foreligger omsetning av en vare eller tjeneste, vil det i utgangspunktet foreligge en plikt for selgeren til å beregne og betale merverdiavgift av vederlaget for varen eller tjenesten.

Innføring av merverdiavgiftsplikt på omsetning av persontransporttjenester vil ikke innebære noen endring av disse reglene, men fordi store deler av persontransportnæringen i dag mottar offentlige tilskudd/overføringer vil dette være en viktig praktisk problemstilling på dette området.

Det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å avgjøre om det foreligger omsetning mellom det offentlige organet som yter tilskuddet og den (transportøren) som mottar tilskuddet. Spørsmålet blir om det kan sies at det offentlige kjøper en persontransporttjeneste i disse tilfellene. Hvorvidt det som ytes blir omtalt som betaling, tilskudd, overføring eller lignende bør imidlertid ikke ha noen betydning i denne vurderingen.

Om det foreligger omsetning vil bero på en helhetsvurdering, hvor et vesentlig moment vil være om det offentlige har krav på en konkret gjenytelse, slik at kravet til gjensidighet er oppfylt. I denne vurderingen vil man blant annet måtte legge vekt på om:

• tjenesten som tilskuddet er knyttet til er spesifisert med hensyn til resultatene som skal oppnås
• den som yter tilskuddet har rett til å påvirke utformingen av tjenesten som tilskuddet skal dekke
• den som mottar tilskuddet har fått dette etter konkurranse med andre (for eksempel anbud)
• den som yter tilskuddet har rett til erstatning eller kompensasjon dersom tjenesten blir mangelfullt utført.

Departementet antar at de fleste «tilskudd» som ytes på dette området er for generelle til at det kan sies å foreligge en konkret gjenytelse.

Det er ikke uvanlig at offentlig støtte innen transportsektoren brukes for å oppnå prisreduksjon overfor tredjemann. Det er imidlertid ikke vanlig å anse dette som omsetning, slik at beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften er den reduserte prisen som tredjemann betaler. Hvis støtten i stedet hadde blitt overført direkte til tredjemann, ville imidlertid beregningsgrunnlaget for avgiften blitt den ordinære prisen.

Ovennevnte vurderingsmomenter vil utgjøre utgangspunktet for lagmannsrettens nærmere vurdering av VKTs avgiftsmessige status.

Loven på avgiftsrettens område skal tolkes i lys av sitt formål, jf. Rt-2011-213 avsnitt 31.

Merverdiavgiften er ment å være en beskatning av sluttbrukere av en tjeneste, og hvor den endelige belastningen skjer ved omsetning til et ledd som ikke har fradragsrett for innbetalt merverdiavgift. Gjennom reglene om fradrag for inngående avgift, belastes ikke de næringsdrivende i den forutgående omsetningskjeden med avgiften, og med dette motvirkes avgiftskumulasjon. Ved praktisering av merverdiavgiftslovgivningen må det legges vesentlig vekt på nøytralitetshensynet og hensynet til at loven ikke skal virke konkurransevridende.

Lagmannsretten har i denne forbindelse sett hen til situasjonen hvor fylkeskommunene selv hadde stått for denne saks aktuelle tjenesteytelser, hvor partene er enige om at fylkeskommunene ville hatt krav på kompensasjon etter kompensasjonsloven. Alternativt kunne fylkeskommunen kjøpe tjenestene direkte fra den enkelte transportør, noe som også hadde gitt full kompensasjonsadgang. Det er følgelig opprettelsen av administrasjonsselskapet VKT som innebærer at det etter statens syn ikke foreligger fradragsrett. Etter statens syn har fylkeskommunene ved opprettelsen av administrasjonsselskapet organisert seg ut av kompensasjon etter kompensasjonsloven.

Lagmannsretten bemerker videre at det ved tolkningstvil av merverdiavgiftsloven er mest i samsvar med vanlige skatte- og avgiftsrettslige tolkningsprinsipper å løse spørsmålet i statens disfavør, se eksempelvis Rt-1983-243.

Stiftelse og avtalegrunnlag for VKT VKT ble registrert i merverdiavgiftsregisteret fra 1. termin 2006. VKT er eid av Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuner med lik del hver.

Formålet med opprettelsen fremgår blant annet av Utredning av felles bestillerenhet for kollektivtransport og skoleskyss i Buskerud, Telemark og Vestfold, datert 18. januar 2005, og følgende hitsettes:

Felles bestillerenhet skal gi et bedre kollektivtilbud for kundene. Eier har som mål å øke kollektivandelene samt å få en mer effektiv utnyttelse av de økonomiske ressursene som benyttes til kollektivtransport og skoleskyss.

Vedtak om stiftelsen av slik felles bestillerenhet ble gjort ved møte i Regionrådet 20. april 2005, og fra vedtaket hitsettes punkt 4:

Regionsamarbeidets styring av bestillerenheten skal skje gjennom avtalestyring basert på en rammeavtale mellom Regionsamarbeidet og bestillerenheten samt årlige leveranseavtaler. […]

Fra et saksfremlegg for Regionrådet fra Fylkesmannsrådskollegiet hitsettes følgende fra selskapets vedtekter:

§ 3 Virksomhet Selskapet har som formål å kjøpe transporttjenester og samordne offentlige betalte transporter i henhold til avtaler med sine eiere. Selskapet kan drive, leie eller eie kollektivtrafikkterminaler, ruteopplysningstjenester og hertil knyttet markedsføring, informasjon og produktutvikling.

Selskapet har ikke erverv som formål, men er opprettet med sikte på effektivisering og samordning av kollektivtrafikktilbudet i Buskerud, Telemark og Vestfold. Selskapet er ikke opprettet med sikte på å oppnå økonomisk overskudd til eierne. Selskapet skal ikke dele ut aksjeutbytte.

De tre fylkeskommunene inngikk en aksjonæravtale hvor følgende hitsettes:

[…] Selskapets styre og administrasjon skal sørge for en mest mulig effektiv forvaltning av de midler Selskapet disponerer og på best mulig måte ivareta Selskapets formål.

Selskapets forhold til partene Selskapet skal yte tjenester til Partene i form av kjøp av kollektivtransporttjenester og samordning av offentlige betalte transporter.

Selskapet skal tilføres tilskudd til driften i henhold til Rammeavtale mellom Regionrådet og Selskapet Leveranseavtale mellom Regionrådet og Selskapet

Det ble inngått likelydende rammeavtale mellom den enkelte fylkeskommune og VKT. Rammeavtalen gir blant annet bestemmelser om formål, ansvarsforhold, finansiering, krav til virksomheten, avtaleoppfølgning samt konfliktløsning. Her hitsettes kun følgende relevante deler:

Ansvarsforhold. […] Gjennom opprettelsen av Vestviken Kollektivtrafikk AS kjøper Telemark fylkeskommune definerte tjenester innenfor kollektivtransport og skoleskyss fra selskapet.

Finansiering […] Rammetilskuddet er fylkeskommunenes godtgjørelse for de tjenester som Vestviken Kollektivtrafikk AS leverer i hht. denne rammeavtalen og den årlige leveranseavtalen mellom partene.

Det ble inngått årlige leveranseavtaler mellom fylkeskommunene og VKT. Avtalen med de tre fylkeskommunene er etter det opplyste likelydende. I leveranseavtalen er det særlig punkt 5 vedrørende leveranse som er av interesse. Det gis der en oversikt over hva som er VKTs forpliktelser overfor fylkeskommunene, og hvor det inntas bestemmelser vedrørende alminnelig rutetilbud, skoleskyss, nattbuss, takster, ruteinformasjon samt særlige prosjekter som "trygt hjem for en 50-lapp" og andre tiltak og særprosjekter. Leveranseavtalen vil i større grad bli kommentert nedenfor.

Lagmannsrettens videre drøftelse gjøres separat for de forskjellige virksomhetsområdene, slik også partenes prosedyrer var lagt opp. Drøftelsene vil likevel i noen grad være sammenfallende for virksomhetsområdene og VKTs arbeidsoppgaver.

Kollektivtransport i Telemark, Buskerud og Vestfold - Yrkestransportloven Etter yrkestransportloven § 22

(1) skal fylkeskommunen yte tilskudd til kollektivtransport. Lovens §§ 22

(1) og 23 hitsettes:

§ 22. Lokal rutetransport Fylkeskommunen har ansvar for å yte godtgjersle til rutetransport som fylkeskommunen vil opprette eller halde oppe innan eit fylke, jf. likevel § 24. […]

§ 23. Administrasjonsselskap Fylkeskommunen kan gjere vedtak om at godtgjersle til rutetransport skal gå til eit selskap som administrerer rutesambanda i fylket. § 22 femte ledd gjeld tilsvarande.

VKT er opprettet med hjemmel i lovens § 23.

Når det gjelder kollektivtrafikken i Vestfold, benyttes det bruttokontrakter, slik disse er definert og forklart ovenfor, mellom VKT og den enkelte transportør. Partene er enige om at VKT drev avgiftspliktig kollektiv persontransportvirksomhet i Vestfold i den aktuelle perioden. VKT har følgelig full fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til denne virksomheten.

Kollektivtransport for Buskerud og Telemark. Spørsmålet er her hvorvidt inngående avgift på VKTs anskaffelser til virksomheten i Buskerud og Telemark har en slik naturlig og nær tilknytning til avgiftspliktig omsetningsvirksomhet som er nødvendig for at fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1 skal foreligge.

Kollektivtransporten i Buskerud og Telemark er organisert ved hjelp av nettokontrakter mellom VKT og den enkelte transportør. Definisjonen på nettokontrakt, slik denne fremgår av merverdiavgiftshåndboken som inntatt ovenfor, og som praktisert av VKT, er at transportøren er løyveinnehaver med fullt ansvar for den operative driften av vedkommende ruter. Økonomisk har transportøren ansvaret for utgiftssiden. På inntektssiden oppebærer transportøren alle billettinntekter iht. takster, moderasjoner og øvrige forutsetninger fastsatt av fylkeskommunen.

Det meste av det som gis VKT som tilskudd til kollektivtransport i henhold til yrkestransportloven § 22, videreføres direkte til transportørene. Transportørene i de to fylkene har etter det opplyste ikke fakturert VKT med merverdiavgift for ordinær

persontransport, og det er følgelig ikke påløpt inngående avgift i VKT for denne type anskaffelser. VKT videreformidler for dette tilfellet tilskudd på vegne av fylkene til transportørenes avgiftspliktige virksomhet innen kollektiv transport. Partene er enige om at slike tilskudd ikke anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste, men offentlig tilskudd til transportørene med den hensikt å holde billettprisene lave. Det vises her til det som er inntatt fra merverdiavgiftshåndboken samt ot.prp. nr. 1 (2003-2004) kap 19.1.5.9. ovenfor om denne type direkte overføring, og som lagmannsretten er enig i.

Staten ved Skattedirektoratet har også hva gjelder VKTs administrasjon av nettokontraktene anført at det ikke foreligger en gjensidig bebyrdende avtale, og dermed ingen omsetning, ettersom det kun er tale om forvaltning av generelle driftstilskudd fra fylkeskommunen til transportørene.

VKT har på sin side anført at selskapet organiserer og administrerer nettokontraktene med den enkelte transportør, og at det ved denne virksomheten ytes en tjeneste – en administrasjonstjeneste – til fylkeskommunen. Som betaling for denne tjenesten beholder VKT en andel av tilskuddet. Det er denne administrasjonstjenesten VKT yter til fylkeskommunen som etter selskapets syn utgjør den avgiftspliktige tjenesteytelsen fra VKT til oppdragsgiverne. Hvor stor andel av tilskuddet som VKT beholder som godtgjøring for sin administrasjonstjeneste er ikke opplyst, men retten legger til grunn at dette tallet vil fremkomme av VKTs regnskap.

Lagmannsretten finner at det foreligger avgiftspliktig omsetning i form av administrasjonstjenester mellom VKT og fylkeskommunene ved kollektivtransport i Buskerud og Telemark.

Ved vurdering av hvorvidt VKT har ytt administrasjonstjenester til fylkeskommunene, må spørsmålet bedømmes ut fra privatrettens alminnelige regler om hva som kan anses som tjenesteyting, og det må søkes klarlagt hva det reelle innholdet i aktiviteten har vært, se Rt- 1996-51.

VKT utfører arbeid og tjenester i forbindelse med inngåelse av, organisering og administrering av den enkelte nettokontrakt. Det vises til den årlige leveranseavtalen hvor det fremgår at VKT skal tilpasse og videreføre rutetilbudet fra forrige år. Videre er det i samme avtale gitt bestemmelser og krav med hensyn til tilbudet om nattbuss og særtilbudet "trygt hjem for en 50-lapp." Det er gitt direktiver om takster, og hvorledes ruteinformasjonen skal gjøres og utvikles videre. Det er gitt føringer også med hensyn til konkrete tiltak og prosjekter som skal igangsettes og gjennomføres.

Rammeavtalen definerer VKTs oppgaver detaljert og konkret. Fra punkt 3.2 hitsettes følgende relevante deler:

Vestviken kollektivtrafikk AS har ansvaret for å utvikle kostnadseffektive kollektivtransport – og skoleskysstilbud til fylkets innbyggere, innenfor de rammer og retningslinjer fylkeskommunen fastsetter, så som:

• Ansvar for og myndighet til å administrere rutesambanda i fylket
• Inngå avtaler med transportører. I avtalen inngår ruteproduksjon, ruteplaner, materiell, kvalitet. Service, traseer, bruk av holdeplasser, takster, informasjon, markedsføring og lignende som er av betydning for den lokale rutetrafikken
• Inngå avtaler med eksisterende og nye operatører av rutebilterminaler, kollektivtrafikknutepunkt, billettutsalg og ruteopplysningstjeneste mv. Selskapet kan også drive rutebilterminaler og ruteopplysningstjenester i egen regi.
• Utvikling av takst- og billetteringssystemer, herunder initiering av samordningstiltak, anskaffelsesprosjekt, fastsettelse av takster, gjennomføring av takstendringer og bruk av rabattordninger
• […]

VKT skal i henhold til ovenstående blant annet inngå avtaler med transportører, noe som etter lagmannsrettens oppfatning må være et omfattende arbeid, sett hen til kravene til offentlige anskaffelser osv. Videre har VKT etter avtalen en forpliktelse til å sørge for et klart definert og angitt rutetilbud, samt tilhørende tjenester til dette.

Rammeavtalen og den årlige leveranseavtalen gir etter lagmannsrettens oppfatning en detaljert og konkret angivelse av hvilke ytelser fylkeskommunen forventer at VKT skal yte innenfor kollektivtransporten i løpet av det aktuelle året, og som muliggjør fylkeskommunenes oppfyllelse av sine lovpålagte plikter innenfor kollektivtransporten.

For å oppfylle disse konkrete kontraktsforpliktelsene gjør VKT et definert arbeid, og yter med dette en spesifikk tjeneste som oppdragsgiver betaler for via tilskuddet til kollektivtransport. Staten har anført at VKT er gitt helt fritt spillerom med hensyn til hvordan oppgavene løses, og at dette taler for at det ikke er tale om konkret tjenesteyting. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Sett hen til kontraktsforpliktelsene VKT har, er dette en konkret og definert forventning til hva tjenesten skal gå ut på, og det resultatet som forventes fra tjenesteytelsene.

Fylkeskommunene har selv sett på dette som kjøp av tjenester. Det vises til aksjonæravtalen som inntatt ovenfor som har følgende formulering; "Selskapet skal yte tjenester til partene…" , og rammeavtalen som sier følgende om rammetilskuddet: "godtgjørelse for de tjenester som Vestviken Kollektivtrafikk AS leverer i hht rammeavtalen og den årlige leveranseavtalen.". Partenes egen begrepsbruk er imidlertid ikke avgjørende, jf. Rt-1996-51 hvoretter følgende inntas:

[…] Jeg er enig med staten i at det ikke uten videre kan være avgjørende hva partene har kalt transaksjonene; man må søke å klarlegge hva det reelle innhold av transaksjonene har vært.

Begrepsbruken viser likevel etter lagmannsrettens skjønn hvordan partene ved avtaleinngåelsen selv har sett på partenes roller og avtalens innhold.

Lagmannsretten finner i forlengelsen av dette det ikke avgjørende at VKT får sine inntekter ved rammetilskudd/overføringer til sin drift, og ikke ved løpende fakturering. Det avgjørende er uansett om det kan sies å foreligge en gjensidig bebyrdende avtale om levering av tjenester, og om overføringen kan anses som godtgjøring for de utførte tjenestene. Det vises til uttalelsene i BFU 52/03 vedrørende kommunalt opprettet næringsselskap, samt uttalelsene fra Finansdepartementet vedrørende det statlige selskapet Petoro, slik disse er inntatt ovenfor.

Det at VKT tilsynelatende selv definerer og fastsetter hva tjenesteytingen er verdt kan heller ikke være avgjørende i betraktningen av hvorvidt det foreligger en konkret tjenesteyting.

Det kan heller ikke stilles krav til fortjeneste for å karakterisere tilskuddet som vederlag, jf. Rt-2002-1469, hvor følgende inntas fra mindretallets votum:

[…] Et element av fortjeneste er ikke noe vilkår for at det foreligger vederlag. De tjenestene som Eksakt Regnskap som næringsdrivende selskap utførte for Eksakt Regnskapsservice, var de samme som de tjenestene som selskapet utførte for selskapets øvrige kunder. At det på grunn av det interessefellesskapet som forelå mellom selskapene, ikke ble ansett hensiktsmessig å beregne noen fortjeneste for Eksakt Regnskap, innebærer ikke at denne delen av virksomheten ikke var egnet til å gi overskudd. Denne saken står – slik jeg ser det – i flere henseender i en annen stilling enn de tilfeller hvor det i praksis har vært ansett å foreligge en avgiftsfri utgiftsfordeling mellom flere selskaper.

Lagmannsretten finner heller ikke at det at VKT ikke har beregnet utgående avgift på tjenestene avgjørende i denne vurderingen.

Staten har videre anført at ethvert tilskudd på en eller annen måte må administreres, og at VKTs arbeid ligger innenfor dette. Lagmannsretten finner imidlertid at VKTs arbeid i forbindelse med tilskuddet til kollektivtrafikken går utover det alminnelige utgangspunktet om at ethvert tilskudd må håndteres/administreres. Transportørene må håndtere og forvalte tilskuddet som mottas, men VKT yter etter lagmannsrettens oppfatning konkrete ytelser for den godtgjørelsen de beholder.

Staten har videre anført at tilskuddet er et generelt tilskudd for å fremme politiske og samfunnsnyttige formål, og at et alminnelig krav til rapportering mv. ikke gjør at det av den grunn blir omsetning. Lagmannsretten er enig i denne betraktningen når det gjelder den delen av tilskuddet som blir kanalisert videre til transportørene. For den delen er det tale om tilskudd for å holde billettprisen nede for den enkelte reisende, og kan ikke anses

som tjenesteyting eller omsetting. Dette er partene enig om. Dette synspunktet er imidlertid ikke treffende for den virksomheten VKT bedriver i forbindelse med den overordnede organisering og administrering av kollektivtransporten.

Lagmannsretten finner at det arbeidet som VKT gjør ved den fulle administrasjon av det totale kollektivtilbudet innen regionen innebærer en omfattende og konkret tjenesteyting overfor fylkeskommunene. Det er det omfattende arbeidet med å oppfylle kontraktsforpliktelsene og oppdragsgivers forventninger til det årlige kollektivtilbudet som anses som tjenesteyting mot vederlag.

Fylkeskommunene har videre både rett til og fortløpende muligheter for å påvirke utformingen av den tjenesten tilskuddet skal dekke. Det er fylkeskommunene selv som har bestemt at kollektivtransporten i disse fylkene skal drives med nettokontrakter. Fylkeskommunene står etter det lagmannsretten kan forstå fritt til å endre dette. Det vises videre særlig til at det årlig inngås leveranseavtaler, hvor fylkeskommunens krav og forventninger utformes, og hvor det er anledning til detaljstyring av kollektivtilbudet fylkeskommunen ønsker å tilby og vil yte tilskudd til, og som VKT er satt til å organisere i tråd med oppdragsgivers instruks. Leveranseavtalen kan etter lagmannsrettens oppfatning anses som en kravsliste til VKT med hensyn til hva som skal ytes og oppfylles det aktuelle året, og hva fylkeskommunen forventer å få ut av det årlige tilskuddet. Videre fremgår det av aksjonæravtalen at styret i VKT består av to styremedlemmer fra hver av fylkeskommunene, noe som innebærer at tilskuddsyter har fortløpende anledning til å påvirke tjenesteytelsen fra selskapet.

Rammeavtalen har i punkt 7 en bestemmelse vedrørende konfliktløsning, og det må videre være klart at VKT er underlagt et alminnelig kontraktsansvar ved manglende oppfyllelse.

Etter en konkret og helhetlig vurdering har lagmannsretten etter dette kommet til at VKT ved administrasjon og organisering av kollektivtjenester ved nettokontrakter i Buskerud og Telemark yter avgiftspliktige tjenester til fylkeskommunene, og fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til denne virksomheten foreligger etter merverdiavgiftsloven § 8-1.

Skoleskyss – opplæringsloven § 13-4 Ansvaret for skoleskyss er i opplæringsloven § 13-4 pålagt kommune og fylkeskommune:

Kommunen er ansvarleg for skyss av grunnskoleelevar og vaksne som har rett til skyss på grunn av særleg farleg eller vanskeleg skoleveg. Kommunen er ansvarleg for å oppfylle retten til skyss av førskolebarn etter § 7-6. Kommunen skal oppfylle retten til reisefølgje og tilsyn for førskolebarn, grunnskoleelevar og vaksne. Elles er fylkeskommunen ansvarleg for skyss, reisefølgje og tilsyn etter reglane i kapittel 7. Kommunane betaler refusjon etter persontakst for grunnskoleelevar og vaksne som blir skyssa av fylkeskommunen.

Fylkeskommunen skal organisere skoleskyssen i samråd med kommunen. Dersom kommunen og fylkeskommunen ikkje blir samde om korleis skoleskyssen skal organiserast og finansierast, kan departementet gi pålegg.

Departementet kan gi forskrifter om heimreiser, reisefølgje og opphald for dei som må innlosjerast for å få hjelp eller opplæring etter denne lova, dessutan forskrifter om skoleskyss, skyssgodtgjersle og heimfylket sitt ansvar for å refundere utgifter til skyss i samband med vidaregåande opplæring i eit anna fylke.

Det er fra VKT anført at selskapet yter transportbefordrings- og administrasjonstjenester tilknyttet skoleskyssen i de tre fylkene, og at det ved dette foreligger omsetning i merverdiavgiftslovens forstand.

Kommunal skoleskyss Opplæringsloven § 13-4 første ledd, jf. § 7-1 første ledd første punktum gir kommunen det fulle økonomiske ansvaret for skyss av grunnskoleelever med skolevei kortere enn henholdsvis to kilometer for første skoletrinn og fire kilometer for de øvrige trinn, dersom elevene har farlig eller vanskelig skolevei (samt for førskolebarn og reisefølge og tilsyn i bestemte tilfeller). Kommunen er alene ansvarlig for å gjennomføre og finansiere denne skoleskysstjenesten, men fylkeskommunen skal likevel organisere transporten, jf. bestemmelsens annet ledd.

For Buskerud, Telemark og Vestfold er det VKT som organiserer og administrerer kommunal skoleskyss for grunnskoleelever med farlig skolevei. Det ble for lagmannsretten opplyst at VKT også har fått delegert oppgaven med å fatte vedtak om hvilke elever som anses å ha farlig skolevei, og derigjennom krav på kommunal skoleskyss. Utgiftene tilknyttet befordringstjenesten faktureres direkte fra VKT til den enkelte kommune for kostnadene tilknyttet kommunens elever. VKT har for disse tilfellene fakturert med merverdiavgift. Selve fakturateksten er opplyst å være "viderefakt. del av kostnad spes.skyss.grunnskole".

Spørsmålet er om VKT har omsatt en avgiftspliktig tjeneste ved å utføre personbefordringstjeneste til kommunene mot betaling, jf. merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a), og om anskaffelsene av personbefordringstjenester fra VKTs underleverandører har vært til bruk i denne virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Det er ikke bestridt at VKT faktisk sett kjøper personbefordringstjenester som brukes for å oppfylle kommunenes plikt etter opplæringsloven.

Staten har anført at det for dette tilfellet kun foreligger avgiftsfri kostnadsfordeling/refusjon, og ikke omsetning. Fylkeskommunens delegasjon av myndighet til VKT medfører etter statens syn ikke at det foreligger avgiftspliktig omsetning mellom selskapet og kommunene.

VKT har på sin side anført at selskapet har omsatt avgiftspliktig personbefordringstjeneste til kommunene i forbindelse med gjennomføringen av den kommunale skoleskyssen, og at det foreligger fradragsrett for de omstridte anskaffelsene, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Det foreligger etter det opplyste ingen direkte avtale mellom VKT og den enkelte kommune, men VKT utarbeider hvert år et informasjonsskriv til hver enkelt skole. Ansvaret for levering av skoleskysstjenester er formelt regulert i rammeavtalen og leveranseavtalen som henvist til ovenfor. Avtalene regulerer hvilke ytelser som skal leveres, hvilket vederlag som skal betales og har også en konfliktløsningsbestemmelse. I leveranseavtalen punkt 5.2 er det angitt at VKT skal besørge skoleskyss i samarbeid med kommunene, i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Det er slik lagmannsretten forstår også forutsatt at VKT skal tilby levering av skoleskyss mot betaling fra kommunene, jf. rammeavtalens punkt 4.1, hvor det er inntatt en henvisning til inntektene fra kommunene. Fylkeskommunene har altså i samarbeid med kommunene overlatt ansvaret for organisering og gjennomføring av kommunal skoleskyss til VKT, og VKT er kontraktsmessig forpliktet til å besørge skoleskyss for de kommunene som ikke gjør dette selv.

Lagmannsretten finner det klart at det er VKT som for hver aktuelle kommune har anskaffet personbefordringstjenester for elever med farlig skolevei, ved å transportere elevene mellom bolig og skole. VKT leverer transporttjenesten videre til kommunen, mot å fakturere den fulle kostnad.

VKT har i den aktuelle perioden vært kontraktsmessig forpliktet overfor kommunene til å levere spesifiserte ytelser, ved å frakte navngitte elever fra hjemsted til skole, på de tidspunkter skoleruten og den enkelte elevs timeplan tilsier det. VKT har kjøpt inn transporttjenesten på den mest hensiktsmessige måten for å oppfylle den enkelte kommunes lovpålagte skyssplikt, og betalingen fra den enkelte kommune har vært direkte knyttet opp til den gjennomførte transporten for hver enkelt elev. VKT har foretatt innkjøp av transporttjenester fra underleverandører i henhold til gjensidig bebyrdende avtaler, og disse tjenestene er viderelevert kommunen mot spesifisert betaling per transport. Tjenesten er klart definert og avgrenset.

Den enkelte kommune har hatt rett og mulighet til å påvirke utformingen av transporttjenestene. Det er kommunen som selv er ansvarlig for den kommunale skoleskyssen, noe som også fremgår av informasjonsskrivet til skolene, hvor ansvarsforholdet klart fremgår. Kommunene kan velge selv å besørge den aktuelle transporttjenesten, eller løse oppgavene på annen måte. Det fremgår også av rammeavtalen punkt 3.2 at VKT skal samarbeide med kommunene i spørsmålet om skoleskyss.

VKT har også for denne transporttypen hatt et alminnelig kontraktsansvar for gjennomføringen av den enkelte transporttjeneste. Ved manglende levering av transporttjenesten vil kommunen kunne bli ansvarlig overfor rettighetshaverne, mens det ville kunne representere kontraktsbrudd fra leverandøren av transporttjenesten.

Lagmannsretten finner det videre godtgjort at VKT har mottatt vederlag for den transporttjenesten som er levert kommunene.

Kommunenes betalingsforpliktelse er avtalehjemlet. Kommunen betaler etter det lagmannsretten forstår et beløp basert på kostnaden tilknyttet individuelle elever på spesifiserte ruter til gitte tidspunkt. Kommunen betaler det transporten koster, og kommunen har ikke betalingsansvar dersom transport ikke er gjennomført. Det er følgelig en direkte kobling mellom den leverte tjenesten og vederlaget som ytes. Dette viser etter lagmannsrettens oppfatning at det foreligger en gjensidig forutsetning mellom partene om ytelse mot ytelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er treffende å karakterisere dette som en form for kostnadsdeling eller refusjon, slik staten har anført.

Lagmannsretten ser dette som at kommunen yter full kostnadsdekning for den utførte skoletransporten VKT har leveringsansvar for, og som ble utført ved at VKT benyttet underleverandører. Etter lagmannsrettens syn er dette mer enn kun en viderefakturering, slik som staten har anført. Lagmannsretten finner det ikke avgjørende at VKT i informasjonsskriv til kommunene selv betegner faktureringen som å kreve refusjon, da det er realiteten som må være avgjørende for den rettslige vurderingen, jf. Rt-1996-51.

Lagmannsretten finner det uten betydning at VKT ved sin fakturering til kommunene ikke har beregnet noen fortjeneste. Lagmannsretten er enig med VKT i at dette må ses i lys av det interessefellesskap som er mellom partene. Alle parter har en interesse i og en målsetning om kostnadseffektiv gjennomføring av skoleskyss og annen kollektivtransport. At VKT ikke har beregnet et påslag for organisering og administrasjon av denne kategorien skoleskyss kan ikke være avgjørende for vurderingen av om det foreligger omsetning i lovens forstand. Det vises i den forbindelse til Rt-2002-1469, hvor det nettopp slås fast at noe element av fortjeneste ikke er vilkår for at det foreligger vederlag.

Staten har videre vist til forvaltningens vurdering av skoleskyss, særlig Skattedirektoratets brev av 25. mars 2004, sammenholdt med Finansdepartementets brev av 10. desember

2007. Førstnevnte brev er en publisert uttalelse, og fra dette brevet hitsettes følgende relevante avsnitt vedrørende skoleskyss:

Dersom kommunen eller fylkeskommunen betaler et beløp for skoleskyssordningen som er fastsatt på grunnlag av antall elever, utkjørt distanse og antall skoledager, antar Skattedirektoratet at forholdet i utgangspunktet må anses som omsetning av transporttjenester fra transportøren til kommunen/fylkeskommunen. […]

Dersom fylkeskommunen i stedet dekker skoleskyssen gjennom en generell tilskuddsordning til en transportør som kjører på nettokontrakt, antar Skattedirektoratet at heller ikke skoleskyssdelen kan anses som vederlag for transporttjenester til fylkeskommunen. Siden det i disse tilfellene verken er fylkeskommunen eller et fylkeskommunalt selskap som er transportør, vil det uansett beregningsmetode, ikke bli tale om noen avgiftsberegning mellom fylkeskommunene og de enkelte kommuner når fylkeskommunen mottar betaling for dekning av utgifter til skoleskyss for grunnskoleelever fra kommunene. Dette vil også gjelde om fylkeskommunen i sin tur velger en avtaleform for skoleskyssen som innebærer at det omsettes avgiftspliktige transporttjenester mellom transportøren og fylkeskommunen, jf. foregående avsnitt.

Fra Finansdepartementets brev av 10. desember 2007 hitsettes følgende relevante deler:

Departementet anser at kommunenes tilskudd til fylkeskommunen i disse tilfellene ikke utgjør et ledd i omsetning av avgiftspliktige tjenester og det følgelig ikke skal oppkreves merverdiavgift overfor kommunene for disse bidragene.

Kommunen har et økonomisk ansvar for skyss av førskolebarn og grunnskoleelever, og det påligger kommunene en plikt til å refundere utgifter fylkeskommunen har i forbindelse med skyss av disse. Kommunens ansvar er begrenset til å dekke de utgifter som svarer til persontakst for dem som blir skysset. […] Departementet har i likhet med Skattedirektoratet kommet til at det ikke skal beregnes merverdiavgift i forholdet mellom kommunen og transportøren. …

[…]

Departementet viser til at som et generelt utgangspunkt ikke vil foreligge omsetning mellom partene i de tilfellene der en vare eller tjeneste anskaffes av flere i fellesskap, og regningen fordeles etter avtalte fordelingsnøkler.

[…]

Etter departementets syn dreier det seg i dette tilfellet dermed om ren kostnadsfordeling, noe som innebærer at det ikke foreligger avgiftspliktig omsetning mellom kommunen og fylkeskommunen.

Lagmannsretten kan ikke se at sistnevnte upubliserte brev er helt treffende for saksforholdet i vår sak. Finansdepartementet har i uttalelsen en noe upresis tilnærming til kommunens ansvar, og synes ikke å sondre mellom de tilfellene der kommunen har fullt ansvar (farlig skolevei), og de tilfellene de har delvis økonomisk ansvar (grunnskoleelever til persontakst). Videre synes uttalelsen primært å være myntet på forholdet mellom fylkeskommune og kommune, og synes ikke å berøre vårt tilfelle med et opprettet administrasjonsselskap som direkte bestiller og fakturerer skoleskyss for den enkelte kommune. Også Skattedirektoratets uttalelse synes til dels å være myntet på en refusjon fra kommunen til fylket, og omtaler heller ikke direkte denne saks faktum. Lagmannsretten kan etter dette ikke legge avgjørende vekt på disse brevene.

Lagmannsretten finner at ordningen med VKTs innkjøp av transporttjenester, for deretter å levere disse til kommunene og fakturere den enkelte kommune for dette, går utover det som kan karakteriseres som kostnadsfordeling, eller å betale regningen på vegne av en annen, alternativt refusjon slik staten har anført. Det legges her vekt på VKTs rolle i å fremskaffe den enkelte personbefordring til den spesifiserte elev og den direkte faktureringen av kommunen for transporttjenesten.

Lagmannsretten finner etter dette at VKT har omsatt personbefordringstjeneste i forbindelse med kommunal skoleskyss, og inngående avgift til bruk i denne omsetningsvirksomheten er fradragsberettiget.

Fylkeskommunal skoleskyss Fylkeskommunenes skyssansvar er i opplæringsloven negativt avgrenset til det kommunene ikke er ansvarlig for. Etter dette er fylkeskommunen ansvarlig for skyss av videregående skoleelever, og for denne kategorien har fylkeskommunen fullt praktisk og økonomisk ansvar. Den andre kategorien omfatter grunnskoleelever hvor fylkeskommunen har det praktiske og økonomiske ansvaret, men hvor kommunene har et økonomisk medansvar.

Fylkeskommunal skoleskyss med kommunalt medansvar Kommunen har økonomiske medansvar for skyss av grunnskoleelever med skolevei over henholdsvis to (første skoletrinn) og fire kilometer etter opplæringsloven § 7-1. Det økonomiske ansvaret er begrenset til persontakst per elev, jf. opplæringsloven § 13-4, og kostnadene skal refunderes fylkeskommunen. Dersom den enkelte transport er dyrere er fylkeskommunen ansvarlig for det overskytende. Det er fylkeskommunen som har det praktiske ansvaret for organisering av skoleskyssen.

For Telemark, Buskerud og Vestfold er det VKT på oppdrag fra fylkeskommunene som kjøper og organiserer all skoleskyss.

VKT fakturerer fylkeskommunene for utført skoletransport, og den enkelte kommune for dens andel av det økonomiske ansvaret. Opplæringsloven hjemler ikke refusjonsplikt for kommunene til de fylkeskommunalt eide kollektivtransportselskapene. Kommunenes betaling av persontakst for den enkelte elev må således vurderes i lys av de avtalene som er inngått mellom VKT og fylkeskommunene.

VKT har etter det opplyste beregnet utgående merverdiavgift ved faktureringen til den enkelte kommune, men ikke overfor fylkeskommunene. Partsrepresentanten for VKT, administrerende direktør Erik Gundersen, opplyste at dette berodde på en feil i VKT, og at holdningen var at også fylkeskommunene skulle ha vært fakturert med merverdiavgift i

disse tilfellene. Lagmannsretten finner i den videre vurderingen ikke grunn til i avgjørende grad å vektlegge VKTs egen faktureringspraksis.

Spørsmålet er også her om VKT ved sin aktivitet har omsatt avgiftspliktige tjenester i henhold til merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a), og om anskaffelsene av personbefordringstjenester har vært til bruk i denne virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Lagmannsretten er enig med VKT i at selskapets befordring av elever og voksne hvor fylkeskommunen i henhold til opplæringsloven har skyssansvaret, er å anse som avgiftspliktig omsetning. Selskapet leverer etter lagmannsrettens oppfatning konkrete avgiftspliktige tjenester mot vederlag.

Det vises til de avtalene som ligger til grunn for VKTs drift og aktivitet. Fylkeskommunen som oppdragsgiver har en klar forventning om hvilke tjenester som skal ytes dem fra VKTs side. Det er tale om transport av elever til og fra hjem og skole, til bestemte tidspunkt og perioder som følger skoleruten. VKT muliggjør fylkeskommunens lovpålagte plikter til å sørge for skoleskyss.

I rammeavtalen punkt 3.1 er det fastslått at fylkeskommunen har det overordnede ansvaret for skoleskyss, og regelverket for dette. I avtalens punkt 3.2 er VKT gitt ansvaret for å utvikle kostnadseffektivt skoleskysstilbud, herunder blant annet å administrere rutesambandene i fylket, inngå avtaler med transportører, og det som tilhører slike avtaler, samt utvikling av takst- og billettsystemer.

I leveranseavtalen er ansvaret for skoleskyss definert på følgende måte i avtalens punkt 5.2:

VKT skal besørge skoleskyss til skoleelever i samarbeid med kommunene, i henhold til gjeldende lover og forskrifter, samt regler for skoleskyss i Buskerud, Telemark og Vestfold, slik disse er vedtatt av regionrådet.

Skoleskyss skal fortrinnsvis skje gjennom bruk av det ordinære rutetilbudet og egne skoleruter. Spesialskyss benyttes når dette er nødvendig ut fra skoleelevers spesielle behov og/eller hvis dette er hensiktsmessig for å løse transportoppgaven. Privatskyss kan tilbys når dette er innenfor regelverk og vurderes som økonomisk fordelaktig.

Kostnadsøkning i forbindelse med lovpålagt skoleskyss, og som kan relateres til forhold som VKT ikke har herredømme over, gir VKT rett til å kreve forhandlinger om økt godtgjørelse slik dette er regulert i rammeavtalen.

VKT følger opp fylkestingets vedtak i møte 18.06.08, sak nr. 37/08 om dialog med kommunene i Telemark om tilpasninger av skoletidene for å unngå ståplasser gjennom bedre utnyttelse av kapasiteten i bussene i forbindelse med skoleskyss.

Skoleskyss skal utføres med materiell som gir sikkerhet for skoleelever i samsvar med gjeldende bestemmelser i Kjøretøyforskriften.

For dette ytes det et rammetilskudd, og i tillegg kommer inntektene som faktureres kommunen direkte, samt øvrige eventuelle inntekter.

Staten har anført at avtaleverket innebærer at VKT får en sum penger, og at oppdraget skal løses på beste måte innenfor dette, noe som ikke kan anses som omsetning.

Lagmannsretten finner at fylkeskommunen basert på den inngåtte rammeavtalen og leveranseavtalen, sett i lys av det informasjonsskrivet som går fra VKT til skolene i regionen, har en kontraktsmessig forventning om en helt spesifikk tjeneste og ytelse, konkretisert ned til den enkelte elev langs den enkelte skolerute og knyttet opp til skoleruten. Disse detaljene er riktignok ikke regulert i avtalene. Det er likevel utvilsomt slik at fylkeskommunene med betydelig grad av nøyaktighet vet hva de betaler for og hvilke tjenester som skal ytes for å oppfylle den lovpålagte plikten om skoleskyss. Den årlige overføringen til VKT er basert på et beregningsgrunnlag som sikrer at alle elevene får den skyssen de har krav på. Dersom dette ikke oppfylles vil VKT kunne komme i kontraktsansvar overfor fylkeskommunen.

Videre finner lagmannsretten det klart at oppdragsgiver har omfattende innflytelse på innholdet i tjenesten det betales for. Det vises til rammeavtalen hvor det klart fremgår at fylkeskommunene har det overordnede ansvaret, og den nokså detaljerte beskrivelsen som gis i leveranseavtalen med hensyn til hvordan transporttjenesten skal gjennomføres. VKT har ikke noe bevegelsesrom for hva de ønsker å tilby av tjenester på dette området – det er helt fastlagt.

VKT har fått overført årlige rammetilskudd til finansiering av skoleskyss. I tillegg får VKT inntekter fra kommunen. Lagmannsretten finner at dette må karakteriseres som vederlag for en konkret tjeneste, slik denne tjenesten er beskrevet ovenfor. Vederlaget er basert på kostnadene knyttet opp til antall elever med rett på skoleskyss, og således betaling for den enkelte transporttjeneste innkjøpt av VKT.

Det er videre nærhet i tid fra den årlige overføringen til tjenesten som forventes det aktuelle året – helt avhengig av det enkelte års elevtall og skolerute. Det gis ikke en generell overføring som kan nyttes som ønsket, men et tilskudd basert på elevantall og transporttjenestens kostnad.

Når det gjelder uttalelsene i brev fra Finansdepartementet i 2007 er disse kommentert ovenfor, og gjentas ikke her.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at VKT har omsatt avgiftspliktige tjenester i forbindelse med fylkeskommunal skoleskyss der kommunen har medansvar, og at inngående avgift til bruk i denne virksomheten er fradragsberettiget.

Fylkeskommunal skoleskyss for videregående elever Fylkeskommunen er etter opplæringsloven § 13-4 første ledd fjerde punktum økonomisk og praktisk ansvarlig for skoleskyss til elever i videregående skole.

Det er ikke tvilsomt, i likhet med skoleskyss i de kategorier som gjennomgått ovenfor, at VKT i henhold til det gjeldende avtaleverket er kontraktsrettslig forpliktet til å levere personbefordringstjeneste til fylkeskommunene, for at fylkeskommunene skal overholde sin lovpålagte skyssplikt overfor den enkelte rettighetshaver.

Også for videregående elever er det slik at VKT kjøper inn befordringstjenester fra underleverandører, og leverer disse videre til fylkeskommunene, basert på det antall elever og antall kilometer den enkelte fylkeskommune har behov for per år. På lik linje med drøftelsen ovenfor, finner lagmannsretten at dette er tale om en konkretisert og spesifisert ytelse som ytes fra VKT, og mottas av fylkeskommunene.

VKT er kontraktsrettslig ansvarlig overfor fylkeskommunene dersom tjenestene er mangelfulle, noe rammeavtalens punkt 6.4 vedrørende konfliktløsning også illustrerer.

Med henvisning til rammeavtalen, leveranseavtalen og informasjonsbrevet som omtalt ovenfor, er det også klart at oppdragsgiver og tjenestemottakeren har rett til og mulighet for å påvirke tjenesten betalingen skal dekke i betydelig grad, både gjennom den årlige inngåelsen av leveranseavtalen, det overordnede ansvaret fylkeskommunen har, samt eierrollen og styringsmuligheten gjennom styrerepresentasjon.

Vederlaget for tjeneste gis i form av årlige tilskudd. I likhet med drøftelsen ovenfor finner lagmannsretten at tilskuddet ikke er et generelt driftstilskudd, men er vederlag for den konkrete transportbefordringstjenesten som tilbys regionens videregående elever.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold mellom VKT og fylkeskommunene, og at det foreligger en omsetning av befordringstjenester. Tilskuddet som ytes har en direkte og konkret tilknytning til tjenesteytelsen fra VKT.

Det er følgelig omsatt avgiftspliktige tjenester i forbindelse med fylkeskommunal skoleskyss, og inngående avgift til bruk i denne omsetningsvirksomheten er fradragsberettiget.

Organisering av skoleskyss i Telemark, Buskerud og Vestfold En viktig del av VKTs kontraktsforpliktelse overfor fylkeskommunen er å organisere og administrere skoleskyssen i regionen for å oppfylle fylkeskommunenes lovpålagte plikter etter opplæringsloven. Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at det ikke er i strid med opplæringsloven å overlate denne organiseringen til VKT.

Da VKT ble opprettet, var dette for å overta organisering og administrering av skoleskyss som tidligere var gjort av ansatte hos fylkeskommunene. Det ble opplyst at de ansatte i VKT for en stor del ble rekruttert fra fylkeskommunenes transportavdelinger. For Vestfold ble de ansatte overført fra et tidligere opprettet transportselskap. Antall ansatte i VKT er opplyst å være 30-35 stykker.

Arbeidsoppgavene til VKTs ansatte er etter lagmannsrettens oppfatning beskrevet i avtaleverket for VKT. Lagmannsretten oppfatter avtalene som gjensidig bebyrdende, hvor det er regulert spesifikke og konkrete tjenesteytelser fra VKTs side, med et direkte tilknyttet vederlag fra fylkeskommunen.

Det vises til gjennomgåelsen av aksjonæravtalen, rammeavtalen og leveranseavtalen ovenfor. I rammeavtalen er det gitt følgende definisjon på forholdet mellom fylkeskommunene og VKT i punkt 3; ".. kjøper [fylkeskommunen] definerte tjenester innenfor … skoleskyss fra selskapet", og videre i punkt 4 at "Rammetilskuddet er fylkeskommunens godtgjørelse for de tjenester..". Uten at denne begrepsbruken er avgjørende, viser det likevel etter lagmannsrettens oppfatning hvordan partene selv har sett på forholdet dem i mellom, og hva som avtalereguleres.

Det fremgår av rammeavtalens punkt 3.2 som inntatt ovenfor, at VKT er gitt en omfattende liste med hvilke ytelser fylkeskommunen forventer i forbindelse med organisering og gjennomføring av skoleskyss. Særlig viktig er det at VKT skal inngå avtaler med transportører, og hvor det er gitt detaljerte beskrivelser av hva disse avtalene skal inneholde. Det fremgår av informasjonsskrivet til skolene at transporttjenester er lagt ut på anbud, og det er VKT som følger opp anbudsprosessen. I tillegg til dette synes det å være et utstrakt arbeid overfor den enkelte skole og den enkelte transportør, knyttet opp til hvilke elever som har krav på skyss til enhver tid, og hvorvidt det er alminnelig skoleskyss, eventuelt spesialskyss.

Dette er etter lagmannsrettens oppfatning klare tjenester som ytes fylkeskommunen. Arbeidsoppgavene ble tidligere utført av egne ansatte i fylkeskommunene, og VKT synes å være et tydelig alternativ til egenregi-løsning, jf. det som er sagt om dette ovenfor. Tjenestene er klart spesifisert ved at VKT har påtatt seg et kontraktsansvar for å foreta de organisatoriske og administrative gjøremål som er nødvendige for en hensiktsmessig gjennomføring av skoleskyssen i de tre fylkene. Fylkeskommunene, ved å bruke VKT

som underleverandør, oppfyller sine lovfestede plikter etter opplæringsloven § 13-4 annet ledd.

Lagmannsretten finner også vederlaget konkret knyttet opp til tjenesteytingen. VKT mottar tilskudd, som "godtgjøring for tjenester" (rammeavtalen punkt 4), og vederlaget er regulert i rammeavtalens punkt og 4 og leveranseavtalens punkt 8. Det er ikke presisert hvor mye av tilskuddet som kan allokeres direkte til organisering og administrasjon av skoleskyssen, men det kan være liten tvil om at en andel av overføringen nettopp er som betaling for dette. Vederlaget dekker mer enn selskapets direkte og indirekte kostnader ved oppfyllelsen av avtalen.

Som gjennomgått ovenfor har fylkeskommunen også her betydelig påvirkning på tjenestens utforming og innhold, både ved rammeavtalen, den årlige leveranseavtalen og styreplassene.

Lagmannsretten har etter det ovenstående kommet til at VKT driver omsetning også ved organisering og administrering av skoleskyss i de tre fylkene, og det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift tilknyttet disse tjenestene.

Konklusjon

VKT har etter dette vunnet frem med at det foreligger avgiftspliktig omsetning ved administrasjon av kollektivtransport i Buskerud og Telemark, ved alle kategorier av levering av skoleskysstjenester samt organisering og administrasjon av skoleskyssen.

Partene er enige om at dersom det foreligger omsetning i disse tilfellene er de omtvistede fradragene rettmessige, og skattevedtaket må oppheves som ugyldig.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 om etterberegning av inngående merverdiavgift i perioden 1. termin 2006 til 5. termin 2010 er ugyldig og blir å oppheve.

Sakskostnader Den ankende part har etter dette vunnet saken fullt ut, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å anvende unntaksbestemmelsen i tredje ledd, noe som heller ikke er anført av staten.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for sakskostnadsavgjørelsen for tingretten, jf. tvl. § 20-9 første og annet ledd.

Advokat Per Oskar Tobiassen har lagt frem en kostnadsoppgave for lagmannsretten på totalt 1 584 061 kroner, hvorav 57 698 er utlegg og rettsgebyr. Beløpet er uten merverdiavgift.

Timeprisen for Tobiassen er oppgitt å være 3000 kroner, og 2500 kroner for advokat Sandborg som også har arbeidet med saken.

Staten har protestert på beløpet med den begrunnelse at det er benyttet for mange timer til saksforberedelsen. Advokat Tobiassen anførte at antall timer han har benyttet har vært nødvendige og rimelige. Det har vært svært arbeidskrevende å sette seg inn i sakens faktum og rettslige sider, særlig sett hen til at det ble anført nye rettslige grunnlag etter at anken var inngitt.

Etter tvisteloven § 20-5 er det partenes nødvendige og rimelige kostnader som kan kreves dekket. Kjernen er altså at parten bare kan kreve kostnader som fremstår som rimelige for å ivareta partens interesser på en god og forsvarlig måte.

VKT benyttet en annen prosessfullmektig for tingretten og i forbindelse med inngivelse av anken til lagmannsretten. Av salæroppgaven fremgår at det for arbeid til og med anke kreves 416 563 kroner, uten at antall timer eller timepris ble belyst. Det ble opplyst at det er dette beløpet som er fakturert VKT for ankeinngivelsen.

Anken ble utarbeidet av samme prosessfullmektig som opptrådte for tingretten, og basert på de samme anførsler som for tingretten, og inneholder etter det lagmannsretten kan se ikke nye anførsler eller nytt faktisk grunnlag. Selve anken er etter lagmannsrettens oppfatning ikke særlig omfattende, og det er vanskelig å se at det skulle være nødvendig å bruke over 400 000 kroner på å utarbeide denne. Salærkravet for arbeid til og med inngivelsen av anken settes skjønnsmessig til 100 000 kroner.

Salærkravet tilknyttet saksforberedelse for advokatene Tobiassen og Sandborg er for 375 timer på 1 052 800 kroner. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til selve timeprisene som er krevet fra advokat Tobiassen.

Merutgiftene ved skifte av prosessfullmektig må parten som et utgangspunkt bære selv, se Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave, 2. utgave side 727, noe som får betydning for lagmannsrettens vurdering av salærkravet.

Det samlede timeantall for saksforberedelsen som er krevet fra advokat Tobiassen er som nevnt over på 375 timer. Lagmannsretten finner dette høyt, til tross for at lagmannsretten er enig i at saken både faktisk og rettslig var komplisert, og at vridningen i den rettslige argumentasjonen må ha vært krevende.

Samlet sett finner lagmannsretten å sette salærkravet relatert til saksforberedelsen til 900 000 kroner.

For hovedforhandlingen er det krevet for 19 timer, samlet 57 000 kroner. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til dette.

Etter dette tilkjennes et samlet salærkrav på 1 057 000 kroner, samt utlegg og kostnader på 57 698, totalt sett 1 114 698.

For tingretten ble det fra VKT krevet erstattet omkostninger for til sammen 297 timer, med totalt 841 945 kroner. Også for tingretten protesterte staten på omkostningskravet, særlig med henblikk på timeforbruket. Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å justere omkostningskravet for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Dommen er på grunn av ferieavvikling avsagt etter lovens frist.

DOMSSLUTNING

1. Skatt sørs vedtak av 30. juni 2011 oppheves.
2. Staten v/ Skattedirektoratet dømmes til å erstatte Vestviken Kollektivtrafikk AS sakens kostnader for lagmannsretten med 1 114 698 – enmillionetthundreogfjortentusensekshundreognittiåtte – kroner og for tingretten 841 945 – åttehundreogførtientusennihundreogførtifem – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom.

Einar Kaspersen Anja Bech Peter Christian Meyer

Rett utskrift: