Borgarting: Ordensstraff sto ved lag ved anskaffelsesbrudd i DSB

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Avsagt: 21.02.2012 i Borgarting lagmannsrett,

Saksnr.: 10-199054ASD-BORG/02

Dommere: Lagdommer Hans-Petter Jahre Lagdommer Lars Ole Evensen Ekstraordinær lagdommer Stein Schjølberg

Meddommere: Forbundssekretær Gerd Øiahals Personalsjef Vera Tangen Wenaas

Ankende part Knut Erik Gran Advokat Anne Marie Due

Ankemotpart Justis og Politidepartementet Advokat Anne Hesjedal Sending

DOM

Saken gjelder gyldighet av vedtak om ordensstraff og krav om erstatning.

“Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredsskap” (DSB) ble etablert 1. september 2003. Det nye direktoratet var en sammenslåing av de to direktoratene “Direktoratet for sivilt beredskap” og “Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern”.

Sivilforsvaret var underlagt “Direktoratet for sivilt beredskap” og fulgte med inn i DSB. Knut Erik Gran (Gran) var i perioden 1996 til 2004 leder for teknisk seksjon i Sivilforsvarsavdelingen i Direktoratet for sivilt beredskap. Han hadde tittelen underdirektør. Ved opprettelsen av det nye direktoratet ble det gjort omorganiseringer. Som følge av disse falt Grans lederstilling bort fra 1. januar 2004. Han beholdt imidlertid tittelen underdirektør, og var fra denne datoen stedfortreder for avdelingsdirektør Ragnar Bøe (Bøe). Gran har vært ansatt i sivilforsvaret i ca. 45 år.

Direktør Jon A. Lea (Lea) ble ansatt som leder for DSB fra 1. september 2003. Bare noen dager senere fikk han besøk på sitt kontor av representanter fra “Sivilt beredskaps tjenestemannslag”, en avdeling av NTL.

På bakgrunn av denne henvendelsen og Riksrevisjonens senere merknader, bl.a. knyttet til svakheter i direktoratets anskaffelsesprosedyrer (brev 30. juni 2004), besluttet DSB at det skulle foretas en gjennomgang av DSBs kontraktsinngåelse vedrørende byggetekniske arbeider knyttet til oppussing av messa på Sivilforsvarets skole Starum. Undersøkelsen var begrenset, og ble utført av Deloitte Advokatfirma DA (Deloitte). Rapporten forelå 31. mars 2005.

Etter at rapporten fra Deloitte forelå, ble det avholdt et møte i ledergruppen hos DSB 27. april 2005. På bakgrunn av møtet forfattet avdelingsdirektør Finn Mørch Andersen et notat 5. mai 2005. Her fremkom det bl.a. at rapporten ikke ga grunnlag for å reagere mot enkeltpersoner i organisasjonen. Det ble imidlertid bestemt at det skulle avholdes et møte med Bøe og Gran for å gjennomgå saken og hvor “alvoret knyttet til realitetene [skulle] kommenteres”. Direktør Jon A. Lea skulle innkalle til møtet. Møtet ble avholdt 14. juni 2005. Foruten Bøe og Gran deltok Lea, Finn Mørch Andersen og avdelingsdirektør Anita Kronlund. Lagmannsretten kommer tilbake til møtet i sine bemerkninger.

Det var deretter ro om saken en stund. Fagforeningen var imidlertid misfornøyd med situasjonen og ba om et møte med justisministeren, hvilket ble avholdt senhøstes i 2006. Justisdepartementet tilskrev DSB om saken i januar 2007. I brevet ble det bl.a. stilt spørsmål om det kunne være hensiktsmessig å gjennomføre ytterligere undersøkelser dersom det skulle bli behov for dette. Saken ble også kjent i pressen, hvilket førte til flere presseoppslag som fremstod som ubehagelige både for Gran og DSB.

På grunnlag av en anbudskonkurranse ble Price Waterhoouse Coopers (PWC) i april 2007 engasjert til å undersøke nærmere anskaffelser ved Sivilforsvarets skole på Starum med opsjon for PWC til å foreta eventuelle nye undersøkelser av andre forhold. Opsjonen ble gjort gjeldende i mai 2007. PWC fremla en omfattende granskningsrapport 31. oktober 2007. Granskningen hadde da også omfattet påstander om at Gran skulle hatt personlig vinning i form av rimelige håndverkstjenester, kjøp av bil til gunstig pris mv. Det ble slått fast at Gran ikke hadde hatt noen slik personlig vinning.

Det ble i rapporten konkludert med at teknisk seksjon i DSB (tidligere teknisk seksjon i “Direktoratet for sivilt beredskap”) sto bak gjentatte og alvorlige brudd på reglene om offentlige anskaffelser. Innholdet i rapporten er omfangsrikt og dekker detaljert en rekke anskaffelser og bestillinger foretatt av - eller via - teknisk seksjon. De mest sentrale enkeltsakene som berøres i rapportene, er oppussing av messa på Sivilforsvarets skole på Starum og ved Østfold sivilforsvarsleir samt kontrakten med Tools.

På bakgrunn av de forhold som fremkom i rapporten, fattet Tilsettingsrådet i DSB 6. mars 2008 vedtak om å ilegge Knut Erik Gran ordensstraff med hjemmel i tjenestemannsloven § 14. Vedtaket er undertegnet av direktør Jon A. Lea og avdelingsdirektør/rådsmedlem Merete Skonnord og lyder som følger:

Varig nedsettelse i lavere stilling ved en omgjøring til rådgiver kode 1434. Lønnen nedsettes midlertidig med 2 lønnstrinn i 12 måneder.

Gran påklaget vedtaket til Justisdepartementet 27. mars 2008.Ved vedtak av 3. august 2009 opprettholdt departementet tilsettingsrådets vedtak. Departementets vedtak lød slik:

Tilsettingsrådets vedtak opprettholdes.

Departementet har i sitt vedtak blant annet lagt til grunn:

Bruddene på anskaffelsesregelverket har vært av en slik karakter at det etter departementets skjønn foreligger en åpenbar unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter.

Gran brakte saken inn for Oslo tingrett ved stevning 28. september 2009. Han gjorde gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. For lagmannsretten har imidlertid Gran frafalt anførselen om at vilkårene i tjenestemannsloven § 14 ikke var oppfylt.

Oslo tingrett avsa 29. september 2010 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Justis- og politidepartementet frifinnes.
2. Staten v/Justis- og politidepartementet tilkjennes sakens omkostninger med 138 600-etthundreogtrettiåttetusensekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Knut Erik Gran har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt i perioden 31. januar til 2. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Gran møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved Regjeringsadvokaten. Videre møtte seniorrådgiver i Justisdepartementet Annebjørg N. Nærdal som fulgte forhandlingene. Det ble avhørt 5 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Knut Erik Gran, har i hovedtrekk anført:

Det erkjennes at den faktiske situasjon var slik at vilkårene for å anvende tjenestemannsloven § 14 er oppfylt.

Det anføres imidlertid at vedtaket er ugyldig som følge av at det i juni 2005 ble konkludert overfor Gran på grunnlag av de samme forhold. PWC rapporten avdekket ikke nye forhold. Samtlige forhold det ble gitt ordensstraff for i 2009, hadde funnet sted før juni 2005. Dette innebærer at det som skjedde i møtet mellom partene 14. juni 2005, på bakgrunn av at DSB hadde besluttet ikke å gå videre med saken den gangen, gir en sperreeffekt for ytterligere vedtak om de samme forhold. Under enhver omstendighet hadde det gått så lang tid at arbeidsgiver var avskåret fra å ta opp nevnte forhold på nytt i 2009.

Subsidiært anføres at det foreligger usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket innebærer en usaklig forskjellsbehandling av Gran i forhold til øvrige ansatte som var ansvarlig for brudd på anskaffelsesregelverket. Dette gjelder særlig i forhold til Bøe og Lea, men også andre ansatte, f.eks. Ringen.

For det tilfelle at vedtaket er ugyldig kreves erstatning. I så fall skal beløpet fastsettes etter en bred vurdering hvor hensynet til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold samt omstendighetene for øvrig vektlegges, jf arbeidsmiljøloven § 15-12, jf tjenestemannsloven § 19 nr 7.

Gran har ikke lidt et økonomisk tap, da vedtaket ikke er iverksatt. Det er tale om en oppreisningserstatning for de belastninger Gran har vært utsatt for, herunder en rekke negative avisoppslag om ham.

Gran har nedlagt slik påstand

1. Justis- og politidepartementets vedtak av 3. august 2008 kjennes ugyldig.
2. Justis- og politidepartementet tilpliktes å betale erstatning til Knut Erik Gran fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av renter fra forfall til betaling skjer.
3. Staten v/ Justis- og politidepartementet tilpliktes å erstatte Knut Erik Grans saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Justis- og politidepartementet, har i hovedtrekk anført:

Gran har ikke for lagmannsretten angrepet vedtaket som sådan idet det nå aksepteres at vilkårene for å anvende tjenestemannsloven § 14 er oppfylt. Dette innebærer at lagmannsretten uprøvd må legge til grunn departementets begrunnelse for vedtaket.

Gran har anført at for det tilfellet at han allerede har fått en disiplinær reaksjon for brudd på tjenesteplikten, kan det ikke gis en ny disiplinær reaksjon uten at det tilkommer nye forhold. Staten vil anføre at det ikke er gitt en disiplinær reaksjon forut for ordensstraffen. Samtalen 14. juni 2005 var ingen disiplinær reaksjon som er til hinder for at forholdet avdekket i rapporten fra Deloitte vurderes på nytt.

Subsidiært anføres at dersom det ble gitt en disiplinær reaksjon som avsluttet saken i 2005, gjaldt den utelukkende anskaffelser knyttet til oppussingen av messa på Starum.

Under enhver omstendighet kan det legges vekt på tidligere forhold som er avsluttet med en disiplinær reaksjon, dersom arbeidsgiver blir kjent med nye forhold. Dette fremgår bl.a. av Høyesterettspraksis.

Arbeidsgiver har heller ikke tapt sin rett til å fatte vedtak om ordensstraff ved passivitet. Det er ingen lovbestemmelser om dette. Sitasjonen kan stille seg annerledes hvor arbeidsgiver vil gi arbeidstaker avskjed etter arbeidsmiljøloven. I et slikt tilfelle er det tale om en øyeblikkelig fratreden, og arbeidsgiver kan da ikke vente for lenge før retten til å gi avskjed bortfaller. Det er ingen tilsvarende regel knyttet til oppsigelse. Tidsforløpet kan imidlertid ha betydning ved den saklighetsvurdering som skal skje etter arbeidsmiljøloven § 15-7

(1) og tjenestemannsloven § 9. Det er imidlertid ingen rettskilder som tilsier aktivitetsplikt knyttet til disiplinære reaksjoner fra arbeidsgivers side der arbeidsforholdet opprettholdes.

For det tilfellet at adgangen til å gi ordensstraff kan gå tapt ved passivitet vises det til svensk rett. Svensk rett er ingen rettskilde i saken, men er kun anført som en illustrasjon. I den svenske loven om “Anställningsskydd” opereres det med tidsfrister. Det vil si at arbeidsgiver må påberope seg f.eks. en oppsigelsgrunn innen en viss frist. Når det gjelder avskjed/oppsigelse, er utgangspunktet at fristen løper fra tidspunktet de nærmere

omstendighetene er klarlagt. Det løper ingen tidsfrist hvor det er tale om arbeidstakers alminnelige håndtering av tjenesten. Almene hensyn kan også tale for at det ikke løper en tidsfrist i mer alvorlige saker.

I nærværende sak er det ikke snakk om enkelthendelser, men et handlingsmønster/adferd som har foregått over lang tid. Under enhver omstendighet gir ikke Riksrevisjonens uttalelser grunnlag for å utløse passivitetsvirkninger. Deloitte rapporten gjaldt kun messa på Starum og gir heller ikke grunnlag for å utløse passivitetsvirkninger.

Under forutsetning av adgangen til å fatte ordensstraff på grunnlag av tilfellene beskrevet av Riksrevisjonen og Deloitte er gått tapt, anføres at arbeidsgiver ble kjent med nye forhold i 2006 og 2007. Det vises til pågang fra fagforeningen, avisoppslag som skadet virksomheten samt en rekke rykter og beskyldninger. Dessuten måtte ansvarlig statsråd svare for saken i Stortingets spørretime. PWC rapporten ga et helt annet bilde av situasjonen, og pekte dessuten ut enkeltpersoner og ledere som kunne stilles til ansvar for det som hadde passert. Rapporten viste at regelverket for offentlige anskaffelser hadde vært ute av kontroll/neglisjert under Grans ledelse av teknisk seksjon.

Det foreligger heller ingen forskjellsbehandling i forhold til Justisdepartementets praksis. Utgangspunktet er at vedtaket skal sammenlignes med praksis fra samme organ. Når det gjaldt Bøe, var tilbudet om en NATO-stilling et etterfølgende forhold uten betydning for innholdet i ordensstraffen. Avgjørelsen var dessuten saklig begrunnet. Gran var uansett ikke kvalifisert for stillingen.

Det foreligger heller ikke usaklig forskjellsbehandling i forhold til direktør Lea. For det første er handlingene ikke sammenlignbare. Dessuten skjedde ansettelsen av den nye kommunikasjonsrådgiveren helt åpent og også etter forutgående kontakt med Riksrevisjonen.

Det er uansett ikke grunnlag for å idømme Staten et erstatningsansvar. Det er eventuelt snakk om en oppreisningserstatning. Gran er dessuten selv sterkt å bebreide for det som skjedde. Avisoppslagene kom som et resultat av den ukultur som hadde vært i teknisk seksjon ledet av Gran. Uansett må beløpet settes lavt, rundt 20 000 kroner.

Staten har nedlagt slik påstand

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Justis- og politidepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til det samme resultatet som tingretten og bemerker:

Det er departementets vedtak 3. august 2009 som prøves. Gran har for lagmannsretten akseptert at vilkårene for å anvende tjenestemannsloven § 14 nr 1 bokstav a og b er oppfylt.

Spørsmålet etter dette er om det som skjedde i møtet 14. juni 2005 kan anses som en disiplinær reaksjon overfor Gran som sperrer for senere reaksjoner om de samme forhold. Dernest blir spørsmålet om mer alminnelige passivitetsvurderinger kan medføre at staten må anses avskåret fra å ilegge ordensstraff i 2009. Gran har også påberopt at det foreligger en usaklig forskjellsbehandling av ham i forhold til andre ansatte.

Møtet 14. juni 2005 Partene har en ulik oppfatning om hva som ble sagt og meddelt Gran og Bøe i dette møtet. Som nevnt innledningsvis i dommen, hadde ledelsen i DSB et møte om Deloitte-rapporten 27. april 2005. En oppsummering fra dette møtet ble forfattet av Mørch Andersen 4. mai 2005. Oppsummeringen av spørsmålet om personalsak ble formulert slik: Grunnlaget for å kunne reagere mot enkeltpersoner ble diskutert. Det ble konkludert med at det ikke er holdepunkter i rapporten for å forfølge noen strafferettslig, heller ikke for å reise personalsak mot enkeltpersoner som har vært involvert i anskaffelsesprosessen. Videre ble det konkludert med at det ikke skal brukes ressurser på å gå videre i å utrede saken for eventuelt å kunne reagere mot enkeltpersoner. Dette innebærer at personaldirektør ikke deltar i den videre oppfølging av saken. Det ble videre bestemt at det skulle holdes et møte (som ble avholdt 14. juni 2005) med Lea, Mørch Andersen, Kronlund, Bøe og Gran som deltakere. Om opplegget for møtet sies det bl.a. i notatet:

Møtet innkalles av Jon. På møtet gjennomgås saken og alvoret knyttet til realitetene kommenteres. Tiltak for å unngå gjentakelse diskuteres og konkluderes. Lederansvaret gjennomgås spesielt. … Videre må det konkluderes hvordan man kvalitetssikrer innkjøp inntil nytt regime for dette er fastsatt.

Bortsett fra Mørch Andersen, som var avdelingsdirektør og sjef for Sivilforsvarsavdelingen, har alle deltakerne på møtet 14. juni 2005 forklart seg for lagmannsretten. Forklaringene bekreftet at møtet ble gjennomført med det innhold som notatet skisserte. Selv om det var en “alvorsprat” med Bøe og Gran, hadde møtet fokus på fremtiden og særlig på tiltak for å unngå gjentakelse. Dette var ikke noe møte om en personalsak, men en generell gjennomgang av hvorledes rapporten fra Deloitte skulle følges opp. At det forholdt seg slik bekreftes også ved at hele møtet var et “gruppemøte”; det ble ikke holdt separatmøter med Bøe og Gran, slik det ville vært gjort i en personalsak.

Dessuten var det et bevisst valg at personaldirektør Skonnord ikke deltok, jf notatet fra Mørch Andersen sammenholdt med Skonnords forklaring for lagmannsretten. Bakgrunnen for nevnte valg var nettopp et ønske om å markere at møtet ikke dreide seg om en personalsak.

Lagmannsretten legger videre til grunn, selv om Bøe forklarte seg noe avvikende, at Gran og Bøe i møtet fikk beskjed av Lea om at ledelsen hadde konkludert med at saken var “lagt død”. Lagmannsretten legger til grunn at det som ble “lagt dødt” kun var Starum-saken og Deloittes rapport om denne. Det vises til Mørch Andersens notat, som er tidsnært, og til forklaringene fra møtedeltakerne i retten. I dette lå også at det ikke var grunnlag for å reise personalsak mot noen ansatte med utgangspunkt i denne rapporten.

Det neste spørsmålet er om møtet gir grunnlag for en sperreeffekt, nærmere bestemt om opplysningen som ble meddelt Gran og Bøe om at det ikke var grunnlag for å reise personalsak mot noen ansatte med utgangspunkt i rapporten, var til hinder for at det senere ble gitt en ordensstraff for de samme forhold.

Lagmannsretten ser det slik at for at det skal kunne bli tale om noen sperreeffekt må det være tatt en beslutning eller truffet et vedtak enten om å ilegge disiplinærreaksjon eller om at det ikke skal reageres disiplinært mot en nærmere angitt overtredelse. Ved negative beslutninger, det vil si beslutninger om at det ikke skal ilegges ordensstraff kan det likevel ikke være nødvendig med et formelt vedtak i det organet som kan ilegge ordensstraff, i dette tilfellet Tilsettingsrådet. Det fremstår som upraktisk at lederen i en slik situasjon må fremme sak for Rådet når vedkommende, eventuelt sammen med den øvrige ledelsen, har bestemt seg for at det ikke er grunnlag for noen formell reaksjon (ordensstraff). Det må i en slik situasjon være nok at vedkommende har meddelt sin beslutning til den personalansvarlige. Dette ble lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom 13. juni 1997 (LB-1996-2897). Her var en muntlig beskjed fra politimesteren til personalansvarlig overbetjent om at det ikke var aktuelt med disiplinærmessig reaksjon ut over en muntlig tilrettevisning tilstrekkelig til sperre.

Lagmannsretten uttalte at saken da var endelig avgjort, og forholdet kunne ikke senere tas opp som avskjedsgrunn. Det vises også til Bjørnaraa m.fl., Norsk tjenestemannsrett, Kommentarer til tjenestemannsloven med forskrifter mv (2000), side 624 annet avsnitt. Det bemerkes at Høyesterett i dom 18. mars 2002, jf Rt 2002 side 273, kom til at en lovnad fra universitetsdirektøren til den ansatte om å makulere sakens dokumenter var uten betydning. Det ble vist til Rt. 1999 side 163. Saken gjaldt avskjed etter arbeidsmiljøloven § 66 nr. 1 på grunn av alkoholmisbruk. Høyesteretts flertall kom til at AKAN-retningslinjer om makulering av sensitive opplysninger ikke var til hinder for at arbeidsgiver la vekt på tidligere forgåelser da arbeidstaker på ny møtte påvirket av alkohol. Lagmannsretten legger til grunn at faktum i den nevnte saken fra Høyesterett avviker fra nærværende sak. Det var i begge saker snakk om nye forgåelser, og spørsmålet var om disse kunne ses i sammenheng med tidligere adferd.

Basert på dette synes det som at også en beslutning om å avslutte saken med en tilrettevisning, som altså ikke er en ordensstraff, har sperrevirkning. Men lagmannsretten legger til grunn som et vilkår at det må eksistere en disiplinærsak som avsluttes på denne måten. Vilkåret er således at det må foreligge en formell sak der spørsmålet er hvorvidt det skal reageres med sanksjon mot enkeltpersoner, jf den refererte dommen fra Borgarting lagmannsrett der det uttrykkelig fremgår at “forholdet ble disiplinærmessig sluttbehandlet” i politidistriktet og avsluttet med politimesterens beslutning.

I vår sak var det imidlertid ikke grunnlag for å reise en formell disiplinærsak mot Gran og Bø. Det er redegjort for dette i Mørch Andersens notat 4. mai 2005, se ovenfor. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at møtet 14. juni 2004 ikke er til hinder for at forholdene som ble avdekket i Deloitte rapporten, eventuelt supplert med nye opplysninger, kunne danne grunnlag for en senere ordensstraff.

Alminnelige passivitetsregler Når det ikke foreligger en sperrende beslutning i 2005, blir det neste spørsmålet om mer alminnelige passivitetsvurderinger medfører at staten likevel må anses avskåret fra å ilegge ordensstraff i 2009. Staten har anført at det ikke fins norske rettskilder som støtter at det gjelder slike passivitetsregler på dette området (ordensstraff i offentlig tjeneste). Det er vist til svenske regler, men fra Statens side er det understreket at svensk lov ikke er en rettskilde i saken, og at det kun er vist til reglene som en illustrasjon. For øvrig har staten anført at tidsmomentet må være en del av avgjørelsesgrunnlaget når det treffes et vedtak Lagmannsretten er enig med staten i at det på dette området ikke er norske rettskilder som underbygger at unnlatelse av å treffe en avgjørelse medfører passivitetsvirkninger. På den annen side er det heller ikke rettskilder som utelukker at det er plass for passivitetsbetraktninger. Saken dreier seg om et arbeidsavtaleforhold, slik at obligasjonsretten ligger like nær som forvaltningsretten, og i obligasjonsretten er passivitetsregler gjennomgående.

Dessuten inneholder tjenestemannsloven selv en “foreldelsesregel” for ordensstraff i § 14 nr 3. Det fremgår her at ordensstraff skal anmerkes på rullebladet, men at opplysningene skal slettes etter en tid som fastsettes i reglement. I Norsk lovkommentar (Gyldendal rettsdata) siens om denne bestemmelsen i note 185 blant annet: “Tjenestemannsloven forutsetter at det normalt skal settes et tidspunkt for når et disiplinært forhold skal anses å høre fortiden til, på en slik måte at man ikke lenger kan ta hensyn til det.” Det kan med grunn hevdes at når det gjelder en foreldelsesfrist for adgangen til å ta i betraktning forhold som det tidligere er ilagt ordensstraff for, gir dette støtte for at det også

går en grense for hvor lenge arbeidsgiveren kan vente med påberope forhold som man har hatt kunnskap om, men etter overveielse har valgt å ikke reise personalsak om. Hensynet til arbeidstakeren – innrettelseshensynet – taler etter lagmannsrettens mening for at arbeidsgiver må reagere innen rimelig tid etter at han har fått nødvendig kunnskap om de forhold som kan begrunne en reaksjon, herunder at arbeidsgiver må sette i gang undersøkelser innen rimelig tid dersom den informasjon han allerede har, ikke er tilstrekkelig til at det kan konkluderes. I vår sak forsterkes dette hensynet av beslutningen i 2005 om å “legge saken død”. Det var således et bevisst valg fra DSBs side at man ikke ville undersøke ytterligere for å bringe på det rene hvorvidt det var grunnlag for å reagere strafferettslig eller disiplinært mot enkeltpersoner, jf Mørch Andersens notat. I en slik situasjon, har arbeidstakeren en interesse i å kunne legge saken bak seg, en interesse som forsterkes og blir mer beskyttelsesverdig etter hvert som tiden går uten at noe skjer.

På den annen side ligger det i en rettslig standard som “rimelig tid” at det også må tas hensyn til arbeidsgiverens begrunnelse for ikke å gå videre med saken. Budsjetthensyn kan ikke tillegges særlig vekt. Imidlertid var DSB midt i en prosess der to direktorater var fusjonert. Ledelsen prioriterte å se fremover og bygge den nye organisasjonen fremfor å forfølge gamle saker. Dette fremstår som en saklig vurdering ut i fra den kunnskap direktør Lea hadde på bakgrunn av Deloitte-rapporten samt forsikringer fra representanter i ledergruppen om at Bøe og Gran var verdifulle arbeidstakere for organisasjonen. Dessuten gjør ikke samme hensyn seg gjeldende når arbeidsforholdet uansett skal fortsette som når arbeidsgiver vil bringe det til opphør ved avskjed eller oppsigelse. Arbeidstakeren har ikke da samme behov for rask avklaring, og arbeidsgiveren kan derfor gis mer tid. Saken ble tatt opp igjen av fagforeningen senhøstes 2006. Dette førte etter hvert til betydelige oppslag i media fra begynnelsen av 2007.

Dette innebærer at det var gått ca halvannet år siden møtet i juni 2005 – hvilket lagmannsretten mener ikke er så lang tid i en slik sammenheng også sett på bakgrunn av den informasjon som på dette tidspunktet var tilgjengelig for DSB. Innrettelseshensynet er, som nevnt, ikke så tungtveiende når arbeidsforholdet skal fortsette. Saken fremstod i 2007 som meget alvorlig, og almene hensyn tilsier også at fristen for å reagere må være romslig. Etter en anbudskonkurranse fikk PWC i oppdrag å gjennomgå saken om Sivilforsvarets skole på Starum på nytt. Det vil si at selskapet skulle vurdere alle forhold omkring anskaffelsene knyttet til messa på Starum. Mandatet inneholdt også en opsjon for PWC til å gjennomføre flere undersøkelser dersom arbeidet skulle avdekke nye funn av uregelmessigheter ved anskaffelser. Tildelingen av oppdraget til PWC skjedde 17. april 2007, og rapporten forelå 31. oktober 2007. Vedtaket om ordensstraff ble fattet 11. februar 2008 etter forhåndsvarsel til Gran 14. desember 2007. Dette innebar at det ble reagert med ordensstraff forholdvis raskt etter at rapporten forelå.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at DSB reagerte innen rimelig tid, og at DSB derfor ikke har utvist slik passivitet at staten må anses avskåret fra å ilegge ordensstraff i 2009. PWC -rapporten Lagmannsretten har over konkludert med arbeidsgiver sto fritt til å vurdere ordensstraff på grunnlag av PWC-rapporten. Det er da det uten betydning i hvilken utstrekning denne rapporten brakte frem nye forhold eller bare bekreftet forhold som tidligere var kjent.

Gran har ikke bestridt at vilkårene for å ilegge ordensstraff etter tjenestemannsloven § 14 nr 1 bokstav a og b er til stede for de forhold som Justisdepartementet har begrunnet vedtaket med. Lagmannsretten vil likevel kort bemerke at PWC-rapporten ga DSB et helt annet grunnlag for å reagere. Den pekte også direkte på Grans ansvar som leder av teknisk seksjon. Det vises til Justisdepartementets vedtak side tre, tredje avsnitt hvor departementet først gjennomgår de konkrete prosjektene hvor det mangler konkurranse og hvor det er flere saker som også mangler skriftlig dokumentasjon. Deretter konkluderer departementet som følger:

Etter en konkret vurdering av det foreliggende skiftelige materiale i saken og etter å ha hørt klagers muntlige fremstilling, legger Justisdepartementet til grunn at klager må ha vært involvert i, og kjent med de angjeldende transaksjoner. At de overnevnte transaksjonene utelukkende skal være inngått av henholdsvis klagers underordnede og klagers overordnede uten klagers viten og medvirkning virker i den grad usannsynlig at det etter departementets vurdering ikke kan foreligge fornuftig tvil om klagers personlige ansvar. … Bruddene på anskaffelsesregelverket har vært av en slik karakter at det etter departementets skjønn foreligger en åpenbar unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikten.

Usaklig forskjellsbehandling

Gran har fremholdt at særlig to forhold medfører at vedtaket innebærer en usaklig forskjellsbehandling av ham i forhold til andre ansatte i DSB. For det første peker han på at Bøe, som også ble ilagt ordensstraff, senere fikk en midlertidig stilling i Brussel for NATO. Dette medførte at ordensstraffen aldri ble effektuert eller fikk noen virkning for Bøe. Videre fremholder han at direktør Lea ansatte en ny kommunikasjonsdirektør uten at anskaffelsesreglene ble fulgt.

Når det gjelder stillingen i NATO, er det på det rene at Bøe avlønnes som avdelingsdirektør, og at det er DSB som står for lønnsutbetalingen. Tilbudet om stillingen i NATO er imidlertid et etterfølgende forhold som ikke har sammenheng med at det ble ilagt en ordensstraff. I forbindelse med tildelingen av stillingen trakk Bøe klagen til

Justisdepartementet. Dette innebærer at vedtaket om ordensstraff står ved lag, og at dette vil få en realitet for Bøe dersom han returnerer til DSB etter endt oppdrag for NATO.

Det bemerkes for øvrig, uten at dette har betydning for rettens standpunkt, at også Gran fikk tilbud om andre stillinger i etterkant av ileggelsen av ordensstraff. Det vises til Leas vitneforklaring i lagmannsretten. Lea opplyste her at han hadde kommunikasjon med Gran om andre stillinger innen sivil beredskap, uten at Gran viste interesse for disse. Gran fremmet selv et ønske om en stilling på Starum, men ut i fra det som tidligere hadde funnet sted, mente Lea at dette var uaktuelt, hvilket ikke ble forfulgt nærmere av Gran. Gran var for øvrig ikke kvalifisert for stillingen i NATO. Dette underbygger at det uansett ikke kan sies å ha vært tale om usaklig forskjellsbehandling.

Tilbudet om stillingene i NATO er et etterfølgende forhold som etter rettens mening ikke kan sies å ha direkte innvirkning på spørsmålet om vedtaket om ordensstraff er gyldig. Dette endres ikke av at Bøe ble bedt om å trekke klagen over vedtaket om ordensstraff for å kunne ta stillingen i NATO. I PWC-rapporten konkluderes det også med at engasjementet av informasjonsdirektør i DSB i mars 2004 ble gjennomført som en direkteanskaffelse uten konkurranse. Direktør Lea var ansvarlig for anskaffelsen, uten at det er gitt noen disiplinærmessig reaksjon.

Lagmannsretten bemerker at Leas brudd på regelverket ikke er sammenlignbart med Grans forhold. Det er tale om en enkeltanskaffelse hvor Lea på forhånd hadde vært i kontakt med Riksrevisjonen for å få en vurdering av hva som ville være korrekt fremgangsmåte. Situasjonen kan ikke jevnføres med de brudd på anskaffelsesreglene som Gran gjennom sin lederstilling i DSB sto ansvarlig for. Det foreligger her ingen usaklig forskjellsbehandling.

Gran har også vist til at også andre ansatte, f.eks. Ringen, ikke er gitt noen disiplinærmessig reaksjon og at dette fremstår som en usaklig forskjellsbehandling av Gran. Lagmannsretten bemerker at det ikke har vært bevisføring knyttet til andre ansattes eventuelle befatning med anskaffelsesreglene. Retten er derfor avskåret fra å ha noen mening om denne anførselen, som følgelig ikke fører frem.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke foreligger usaklig forskjellsbehandling av Gran.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra Gran. Unntaksbestemmelsen i tredje ledd er vurdert, men retten finner ikke at det, for lagmannsretten, foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Gran for omkostningsansvaret.

Staten har fremlagt en omkostningsoppgave på 100 000 kroner inkludert 400 kroner til kopiering. Det er totalt anvendt 83 timer på saken i ankeinstansen, og det er benyttet en timepris på 1 200 kroner. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningsoppgaven og legger denne til grunn.

Det følger av tvisteloven § 20-8 første ledd at lagmannsretten i sin dom skal avgjøre sakskostnadene både for tingretten og lagmannsretten. Videre bestemmer tvisteloven § 20-9 annet ledd at ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser. Dette medfører at staten, som et utgangspunkt, har krav på å få dekket sine sakskostnader også for tingretten. Lagmannsretten mener imidlertid at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse for sakens behandling i tingretten. Lagmannsretten finner at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita Gran for erstatningsansvaret i første instans. Vedtaket var belastende for Gran, og saken hadde stor velferdsmessig betydning for ham, Dessuten tilsier styrkeforholdet partene imellom et slikt fritak, jf tredje ledd bokstav c. Det bemerkes at de samme hensyn ikke gjør seg gjeldende for behandlingen av Grans anke i lagmannsretten. Ved tingrettens behandling hadde Gran fått en uhildet instans til å vurdere saken.

Når Gran velger å anke, og anken ikke fører frem, foreligger det ikke på samme måte tungtveiende hensyn for å frita ham for erstatningsansvaret.

Fastsetting av godtgjørelsen til advokat Anne Marie Due, jf tvisteloven § 3-8.

Tvisteloven § 3-8 bestemmer at parten selv, i dette tilfelle Gran, kan be om at retten fastsetter prosessfullmektigens salær. Ved en slik fastsetting skal det tas hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom parten og prosessfullmektigen.

Fristen for å fremsette en slik begjæring er én måned etter at dommen blir forkynt.

Dommen er enstemmig.

SLUTNING

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Knut Erik Gran til staten v/ Justis- og politidepartementet 100 000 – etthundretusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. Partene bærer egne sakskostnader for tingretten.

Hans-Petter Jahre Lars Ole Evensen Stein Schjølberg

Gerd Øiahals Vera Tangen Wenaas

Bekreftes for førstelagmannen: