Borgarting: Ingen forføyning ved oppsigelse av rammeavtaler

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse Avsagt: 24.11.2008

Saksnr.: 08-161940ASK-BORG/04

Dommere: Lagdommer Hedda Remen Lagdommer Dag Stousland Lagdommer Vincent Galtung

Ankende part Karlsen & Nordseth Entreprenør AS Advokat Håkon Ustaheim

Ankemotpart Oslo Kommune v/ordføreren Advokat Knut Hvidsten

Saken gjelder midlertidig forføyning.

Karlsen & Nordseth Entreprenør AS, i det følgende også kalt KNE, inngikk 25. januar/1. februar 2008 to rammeavtaler med Undervisningsbygg Oslo KF, i det følgende også kalt Undervisningsbygg. KNE er en mellomstor entreprenør i Oslo med ca 150 millioner kroner i årlig omsetning. Undervisningsbygg er et kommunalt foretak under Oslo kommune, som forvalter de kommunale skolebyggene i Oslo.

Rammeavtalene ble inngått etter forutgående anbudskonkurranse. Avtalene løp fra 25. januar 2008 til 24. januar 2010 med opsjon for ytterligere 1 år pluss 1 år. Begge avtalene gjaldt diverse mindre vedlikeholdsarbeider. Den ene avtalen gjaldt murarbeider, og den andre avtalen gjaldt tak- og blikkenslagerarbeider.

I februar 2008 ble KNE tildelt mureroppdrag på Vestli grendeskole og tak- og blikkenslagerarbeid på Tonsenhagen skole. Partene ble uenige om faktureringen for disse to oppdragene. I et møte mellom partene 28. april 2008 ble det avtalt at KNE skulle kreditere de utstedte fakturaene og sende nye fakturaer på andre og lavere beløp.

Undervisningsbygg sa opp de to rammeavtalene med KNE 29. april 2008. Deretter var det en omfattende korrespondanse mellom partene uten at det kom til noen løsning.

Den 8. august 2008 begjærte Karlsen & Nordseth entreprenør AS midlertidig forføyning overfor Oslo kommune med slik påstand:

1. Oslo kommune v/Undervisningsbygg Oslo KF pålegges å tildele Karlsen & Nordseth Entreprenør AS de oppdrag som faller inn under deres tildelte geografiske soner i rammeavtalene for murarbeider, taktekking og blikkenslagerarbeider, inntil rettmessigheten av hevingene er rettskraftig avgjort.
2. Oslo kommune v/Undervisningsbygg Oslo KF pålegges å ikke vektlegge de påstander som er blitt fremmet i Undervisningsbygg Oslo KFs brev av 11. juli 2008 i fremtidige anbudskonkurranser og tildelinger av oppdrag, ei heller spre påstandene til andre kommunale foretak, inntil rettmessigheten av påstandene er rettskraftig avgjort.
3. Oslo kommune dekker Karlsens & Nordseth Entreprenør AS’ saksomkostninger.

Oslo kommune tok til motmæle og nedla påstand om at begjæringen ikke tas til følge.

Oslo byfogdembete holdt muntlige forhandlinger 27. august 2008. KNE opprettholdt sin påstand. Kommunen nedla påstand om avvisning av punkt 2 i saksøkers påstand, og for øvrig at begjæringen ikke tas til følge.

Oslo byfogdembete avsa kjennelse 4. september 2008 med slik slutning:

1. Begjæringens pkt. 2 avvises.
2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas for øvrig ikke til følge.
3. I saksomkostninger betaler Karlsen & Nordseth Entreprenør AS kr. 51.428 til Oslo kommune innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Sakens nærmere omstendigheter fremgår av kjennelsen fra Oslo byfogdembeter og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Karlsen & Nordseth Entreprenør AS har i rett tid anket kjennelsen som følge av feil i rettsanvendelsen og feil bedømmelse av de faktiske forhold, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Anken gjelder hele punkt 2 og 3 i slutningen, samt den delen av punkt 1 som omfatter spørsmålet om Oslo kommune kan pålegges ikke å vektlegge de påstander som er blitt fremmet i Undervisningsbygg Oslo KFs brev av 11. juli 2008 i fremtidige anbudskonkurranser og tildelinger av oppdrag. Anken omfatter ikke den delen av punkt 1 som gjelder spørsmålet om kommunen kan pålegges ikke å spre de fremsatte negative påstandene om KNE innad i kommunen.

Oslo byfogdembete har uriktig avvist kravet om at kommunen skal pålegges ikke å vektlegge de negative påstandene om KNE i fremtidige anbudskonkurranser og tildelinger. Dette gjelder et rettskrav som KNE har et reelt og aktuelt behov for å få en rettslig avklaring på, og vilkårene i tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Undervisningsbyggs atferd både før og etter at brevet 11. juli 2008 ble sendt til KNE, tilsier at det må anses nærliggende at kommunen vil vektlegge brevets påstander med sikte på å få KNE diskvalifisert i fremtidige konkurranser. Påstandene er allerede brukt til å si opp to omfattende og lange rammeavtaler, og KNE har et høyst reelt behov for å hindre at påstandene ikke også vektlegges i senere konkurranser som vil føre til ulovlig forskjellsbehandling etter lov om offentlige anskaffelser. Oslo byfogdembete har uriktig lagt til grunn at brevet bare var et ledd i en pågående evalueringsprosess rundt KNE, og at Undervisningsbygg ikke hadde trukket noen konkusjon med hensyn til om det var noe å utsette på KNE.

Byfogdembetets vurdering av at brevet fremstår som en endelig konklusjon er riktig, men byfogdembetet har feilaktig lagt avgjørende vekt på vitners forklaringer om at konklusjonen fortsatt var helt åpen. I brevet skriver Undervisningsbygg uttrykkelig at de nevnte forhold vil bli vektlagt i fremtidige konkurranser.

KNE har to hovedkrav, jf. tvisteloven § 34-2.

Det ene er kravet om ikke å bli utsatt for fremtidig diskriminering. KNE har etter loven rett til likebehandling med øvrige entreprenører slik at selskapet kan konkurrere på linje med disse. Ulovlige diskvalifiseringer er i strid med lov om offentlige anskaffelser § 5. Flertallet av de påstandene i brevet som Undervisningsbygg i fremtiden vil legge vekt på,

medfører ikke riktighet. KNE ble diskvalifisert av Oslo kommune i en anbudskonkurranse så sent som i 2004, jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse 31. august 2004.

Det andre hovedkravet er kravet om å fastholde rammeavtalene. Påstandene om negative forhold omkring KNE er feilaktige, og kommunen ved Undervisningsbygg hadde ikke saklig grunn til å si opp rammeavtalene med KNE. Oppsigelsene er derfor ugyldige.

Det er ikke grunnlag for å hevde at KNE har brukt for mange timer og således ikke har organisert og utført oppdraget på Vestli skole på en rasjonell måte. OPAK-rapporten, som byfogdembetet har basert sin vurdering på, er mangelfull og tar ikke hensyn til ca. 60 timer ekstraarbeider som KNE ble pålagt av kommunen å utføre. Byfogdembetet har ikke tatt hensyn til de øvrige takstrapportene som foreligger, som konkluderer med at timeforbruket er innenfor det forsvarlige og rasjonelle.

At KNE i møtet 28. april 2008 ga Undervisningsbygg rabatt, kan ikke anses som en erkjennelse av at det opprinnelige beløpet var for høyt. Begrepet rabatt ble brukt fordi krediteringen faktisk innebar et ekstraordinært prisavslag, der KNE selv bærer tapet uten å kreve dekning hos underleverandøren.

Oslo byfogdembete har videre feiltolket og lagt for stor vekt på sin fortolkning av referatet fra møtet med Utdanningsbygg 28. april 2008. I et slikt referat, utarbeidet av en entreprenør, kan det ikke stilles strenge krav til presisjonen i omtalen av rene juridiske forhold. Ordlyden må forstås ut fra hva som faktisk ble sagt på møtet. KNE var trygg på at kravet var riktig og rasjonelt beregnet, men hadde et avhengighetsforhold til kommunen og strakk seg langt ut fra en rent kommersiell vurdering. Hadde KNE visst at Undervisningsbygg ville bruke rabatten som ”bevis” for overfakturering, ville KNE aldri ha gitt rabatten. Avtalen må anses ugyldig i medhold av avtaleloven § 31 fordi kommunen har utnyttet et avhengighetsforhold.

Oslo byfogdembete tar dessuten feil når den ikke skiller mellom de to rammeavtalene. Avtalene kan ikke vurderes under ett. Forhold ved rammeavtalen om murarbeider kan ikke begrunne oppsigelse av rammeavtalen om taktekking og blikkenslagerarbeider. Kommunen hadde uansett ikke rett til å si opp rammeavtalen om taktekking og blikkenslagerarbeider. Den er betydelig større, og det tilsier en strengere vurdering av identifikasjonsspørsmålet mellom de to rammeavtalene enn det byfogdembetet har lagt til grunn.

Også oppdraget ved Tonsenhagen skole ble utført rasjonelt og forsvarlig. Rabatten ble gitt for å bilegge en tvist og uten erkjennelse av ansvar, og gjaldt dessuten et bagatellmessig beløp. Også denne rabattavtalen er i strid med avtaleloven § 31.

Det foreligger også sikringsgrunn.

En rettslig forfølgning og fremtidig gjennomføring av kravet om fastholdelse av rammeavtalene vil bli vesentlig vanskeliggjort dersom midlertidig forføyning ikke besluttes. En eventuell senere dom på at oppsigelsene var ugyldige, vil bare i begrenset grad rette opp de skadene som KNE påføres som følge av de bortfalte oppdrag. Videre er det klart at en gjenopprettelse av kontraktsforholdet vil bli vesentlig vanskeligere jo lenger tid som går før kravet blir avgjort. Det er nærliggende å anta at kommunens store behov for rehabilitering av skolebygg vil dekkes ved utlysning av ny anbudskonkurranse om rammeavtalene eller ved avholdelse av enkeltstående konkurranser. I begge tilfeller vil det bli meget vanskelig for KNE siden å gå inn i de nå oppsagte avtalene.

Undervisningsbygg vil ikke påføres noen vesentlig ulempe gjennom en midlertidig forføyning som gjenoppretter kontraktsforholdet inntil saken er rettskraftig avgjort. KNE vil enkelt og raskt kunne tiltre løpende oppdrag under rammeavtalene, og kommunen vil ikke lide noe tap som følge av forsinkelser.

Når det gjelder hovedkravet knyttet til påstandene i brevet 11. juni 2008, er sikringsgrunnen behovet for en midlertidig ordning som vil avverge vesentlige skader. Frem til en rettskraftig dom om dette kravet eventuelt foreligger, vil kommunen ha avholdt en rekke anbudskonkurranser der KNE risikerer å bli diskvalifisert og således tape betydelige beløp.

Karlsen & Nordseth Entreprenør AS har lagt ned slik påstand

1) Oslo Kommune v/Undervisningsbygg Oslo KF pålegges å tildele Karlsen & Nordseth Entreprenør AS de oppdrag som faller inn under deres tildelte geografiske soner i rammeavtalen for murarbeider og rammeavtalen for taktekking og blikkenslagerarbeider, inntil rettmessigheten av oppsigelsene er rettskraftig avgjort.

Subsidiært:

1) Oslo Kommune v/Undervisningsbygg Oslo KF pålegges å tildele Karlsen & Nordseth Entreprenør AS de oppdrag som faller inn under rammeavtalen for taktekking og blikkenslagerarbeider, inntil rettmessigheten av oppsigelsen har blitt rettskraftig avgjort.

I begge tilfeller:

2. Oslo Kommune v/Undervisningsbygg Oslo KF pålegges å unnlate å vektlegge de påstander som er blitt fremmet i Undervisningsbygg Oslo KFs brev av 11. juli 2008 i fremtidige anbudskonkurranser og tildelinger av oppdrag, inntil rettmessigheten av påstandene eventuelt er rettskraftig avgjort.
3. Oslo Kommune dømmes til å dekke Karlsen & Nordseth Entreprenør AS’ saksomkostninger for Oslo byfogdembete og lagmannsretten.

Oslo kommune har tatt til motmæle og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Kjennelsen fra Oslo byfogdembete er korrekt i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen.

Rammeavtalen for taktekker- og blikkenslagerarbeider er sagt opp etter avtalens punkt 6.5 annet ledd. Det oppstilles ingen vilkår for oppsigelsen. Byfogdembetet har uriktig lagt til grunn at kommunen må ha saklig grunn for å si opp avtalen etter denne bestemmelsen. Etter at kontrakt er inngått reguleres partenes rettigheter og plikter av kontrakten, og det er i utgangspunktet uten betydning at KNEs medkontrahent er en kommune. Rettens forståelse av bestemmelsen er også i strid med bestemmelsens ordlyd. Bestemmelsens annet ledd må dessuten tolkes i lys av bestemmelsens første ledd. Kontrakten må tolkes på bakgrunn av anskaffelsesregelverket, som innebærer at kommunen i utgangspunktet står fritt til å lyse ut konkurranser med det innholdet den måtte finne formålstjenlig. Markedet og eventuelle leverandører bestemmer på bakgrunn av anbudsbetingelsene om de vil delta i konkurransen. Kontrakten er en del av konkurransegrunnlaget. Derfor må kontraktens ordlyd få avgjørende betydning slik at konkurransen ikke endres.

Hvis kontrakten skal forstås slik byfogdembetet legger til grunn, vil en innskrenkning i oppsigelsesadgangen også gjelde leverandørene. Det vil i så fall komme som en overraskelse for leverandørene, noe som også underbygger at kontraktene må forstås etter ordlyden.

Subsidiært, dersom lagmannsretten finner at det må innfortolkes et saklighetskrav, anføres at dette vilkåret er oppfylt. Arbeidet er utført i strid med vilkåret om at arbeidet skal drives rasjonelt og forsvarlig, idet kostnadene er blitt unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold.

Rammeavtalen for murarbeider er sagt opp etter kontraktens punkt 6.5 første ledd, som har som vilkår at leverandøren ikke fungerer tilfredsstillende. Det er ikke noe tilleggsvilkår at kommunen må ha saklig grunn til oppsigelse. Det er heller ikke noe vilkår at det skal foreligge kontraktsbrudd eller at det kan konstateres skyld. Klausulen må tolkes i lys av de særlige krav til lojalitet som stilles til leverandørene, fordi kommunen i meget begrenset grad har mulighet til å kontrollere og etterprøve arbeidet og fakturaene. Klausulen må også ses i sammenheng med oppsigelsesadgangen etter annet ledd. Oppsigelsen var begrunnnet i to forhold, arbeidene på Vestli grendeskole og på Tonsenhagen skole. Oslo byfogdembete har foretatt en korrekt vurdering av disse arbeidene. Kommunen har ikke pålagt noen ekstraarbeider, og ekstraarbeidene fremgår bare delvis av timelistene. Uansett er tidsbruken for omfattende.

Subsidiært, dersom lagmannsretten mener oppsigelsen ikke fyller kravene i punkt 6.5 første ledd, anføres at oppsigelsen må gjelde som en oppsigelse etter annet ledd.

Det foreligger ikke sikringsgrunn. Når det gjelder avtalen om murarbeider, fremgår det av konkurransegrunnlaget at årlig behov for murarbeider vil være ca 1 million kroner. Av konkurransegrunnlaget for avtalen om taktekking og blikkenslagerarbeider, fremgår det at årlig behov for slike arbeider for totalt fire soner vil være ca 6 millioner kroner. KNE ble tildelt én sone, hvilket tilsvarer et årlig behov på 1,5 millioner kroner. KNE har rundt 100 ansatte og en årlig omsetning på ca 150 millioner kroner. KNE kan også inngå kontrakter med andre oppdragsgivere.

Oslo byfogdembete har korrekt avvist kravet i den ankende parts påstand punkt 2. En anbudskonkurranse gjennomført etter reglene for offentlige anskaffelser starter normalt med en vurdering av om noen av tilbyderne skal avvises, før det så foretas en evaluering av hvem som skal tilbys kontrakt. Domstolskontrollen både i avvisningsspørsmålet og ved tilbudsevalueringen er begrenset til det som følger av myndighetsmisbrukslæren. Den konkrete vurderingen av hvem som skal delta i konkurransen og hvem som skal tildeles kontrakt, ligger utenfor domstolenes kompetanse. Brevet 11. juli 2008 var en del av en pågående evalueringsprosess, og har ikke hatt som konsekvens at KNE avvises fra konkurransene eller hatt utslagsgivende betydning ved tilbudsevalueringen – KNE er tvert imot innstilt på å få kontrakter. KNE må eventuelt fremme søksmål i tilknytning til en konkret konkurranse, og har ikke aktuell rettslig interesse i det nå.

Subsidiært til påstandens punkt 2 gjøres gjeldende at brevet er en del av en foreløpig evaluering og at det ikke eksisterer noe hovedkrav. Atter subsidiært anføres at opplysningene i brevet ikke er feilaktige. Noen sikringsgrunn foreligger heller ikke her.

Når det gjelder sakskostnadene i førsteinstansen, var det ikke grunnlag for å redusere kommunens krav. Utgiftene til vitner var rimelige og nødvendige. Kommunens samlede kostnadskrav var under halvparten av motpartens. KNEs sakskostnadskrav for byfogdembetet var langt utenfor det nødvendige og rimelige, og kommunen protesterte allerede da. Siden ett av kravene ikke er påanket, vil resultatet i byfogdembetet for KNEs del ikke under noen omstendigheter være at KNE har vunnet saken.

Oslo kommune har lagt ned slik påstand

1. Anken forkastes.
2. Oslo kommune tilkjennes sakskostnader for Oslo byfogdembete med kr. 72.178,- og for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som Oslo byfogdembete, men i hovedsak med en annen begrunnelse.

Begge parter har i anken henholdsvis anketilsvaret anført at det bør holdes muntlige forhandlinger. Lagmannsretten viser til tvisteloven § 29-15 første og annet ledd, og finner

at hensynet til en forsvarlig og rettferdig rettergang ikke tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen om at anker over kjennelser og beslutninger avgjøres etter skriftlig behandling. Ved vurderingen har lagmannsretten blant annet lagt vekt på at det ble holdt muntlige forhandlinger for Oslo byfogdembete over en lang dag fra kl. 09.00 til kl. 18.00, med partsforklaringer og avhør av en rekke vitner. Det er gjort rede for bevisførselen i den påankete kjennelsen. Med det grunnlag som lagmannsretten avgjør saken på, er denne bevisførselen dessuten ikke så sentral for lagmannsretten som den fremsto i førsteinstansen.

For det tilfelle at lagmannsretten beslutter at det ikke skal holdes muntlige forhandlinger, har Oslo kommune i tilsvaret begjært bevisopptak i medhold av tvisteloven § 21-13 annet ledd. KNE har i prosesskriv 5. november 2008 gitt uttrykk for at ”ved skriftlig behandling synes bevisopptak å være unødvendig, i det dokumentene i saken er selvforklarende”. Lagmannsretten bemerker at i saker der umiddelbar bevisførsel anses så viktig at parter og vitner bør avgi muntlig forklaring, vil muntlige forhandlinger som regel være et langt bedre alternativ enn bevisopptak, både av prosessøkonomiske hensyn og fordi bevisverdien blir bedre. Når lagmannsretten er kommet til at det ikke er behov for muntlige forhandlinger, er det med den samme begrunnelsen heller ikke grunnlag for å beslutte bevisopptak.

Under saksforberedelsen har partene vært uenige om fremleggelsen av skriftlige vitneforklaringer. Kommunen har ønsket å fremlegge enkelte skriftlige forklaringer, som KNE har motsatt seg. Adgangen til fremleggelse er da avskåret etter tvisteloven § 21-13 annet ledd, idet verken vilkåret om samtykke eller vilkåret om at det gis adgang til å avhøre den som har gitt forklaringen, er oppfylt. KNE på sin side har allerede som bilag 1 til anken fremlagt en skriftlig forklaring under protest fra kommunen, men har akseptert at bilaget tas ut dersom lagmannsretten beslutter å avgjøre saken etter skriftlig behandling. Dokumentet er følgelig tatt ut av sakens dokumenter, og returneres til advokat Ustaheim.

Lagmannsretten behandler først avvisningsspørsmålet.

Oslo byfogdembete avviste KNEs krav om at Undervisningsbygg skulle pålegges ikke å vektlegge i fremtidige anbudskonkurranser og tildelinger av oppdrag de påstander som ble fremmet i Undervisningsbyggs brev 11. juli 2008, og ikke å spre disse påstandene til andre kommunale foretak. Den siste delen av påstanden er ikke opprettholdt for lagmannsretten. For lagmannsretten er spørsmålet således om vilkårene foreligger for å avvise kravet om at kommunen ikke skal vektlegge påstandene i brevet ved fremtidige konkurranser og tildelinger.

Et vilkår for å kunne beslutte midlertidig forføyning, er at det er mulig å få dom for kravet. Tvisteloven § 1-3 angir prosessuelle grunnvilkår for å kunne fremme en sak for domstolene. Bestemmelsen slår i første ledd fast at det kan reises sak for domstolene om et ”rettskrav”. I bestemmelsens annet ledd heter det at den som reiser saken må påvise ”et

reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte”, og at dette behovet skal avgjøres ut fra ”en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det”. Hvis ikke disse prosessuelle grunnvilkårene er oppfylt, kan det heller ikke kreves midlertidig forføyning.

Et rettskrav er et krav som avgjøres ut fra rettslige regler, jf. Schei m. fl., Tvisteloven, sidene 40 og 51. Lagmannsretten forstår kravet slik at det bygger på en forutsetning om at de angivelige påstandene er av et slikt innhold at det vil være i strid med de regler som gjelder for offentlige anskaffelser å legge vekt på dem i en slik prosess, uten at lagmannsretten finner det nødvendig å gå nærmere inn på innholdet i brevet. Kravet er i så fall å anse som et rettskrav, slik at tvistelovens krav til søksmålsgjenstanden ikke er til hinder for å få dom for kravet. Lagmannsretten finner imidlertid etter en helhetsvurdering forankret i § 1-3 annet ledd, at KNEs interesse ikke er tilstrekkelig aktuell til at selskapet har påvist et reelt behov for å få kravet avgjort nå. Dersom KNE i fremtidige anbudsrunder mener at kommunen har lagt til grunn uriktig faktum eller tatt hensyn som det ikke er anledning til å legge vekt på, kan KNE eventuelt reise kravet når den situasjonen er oppstått.

Etter dette må KNEs anke forkastes hva gjelder avvisningsspørsmålet.

Også når det gjelder den ankende parts prinsipale og subsidiære påstand under punkt 1), er lagmannsretten kommet til samme resultat som Oslo byfogdembete, men med en annen begrunnelse.

Ifølge tvisteloven § 32-1 jf. § 34-1 kan den som har et krav som går ut på annet enn penger, begjære midlertidig forføyning dersom det foreligger sikringsgrunn. Kravet til sikringsgrunn er oppfylt hvis kommunens adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort (§ 34-1 første ledd bokstav a) eller når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe (bokstav b). Sikringsgrunnen må gjøres sannsynlig, jf. § 34-2.

KNEs påstand i forføyningskravet går i realiteten ut på en oppfyllelse av hovedkravet. I rettspraksis og teori er det lagt til grunn at § 34-1 første ledd bokstav a ikke gir hjemmel for en forføyning som foregriper fullbyrdelsen av hovedkravet. Det vises til Falkanger m. fl., Tvangsfullbyrdelsesloven

(2008) side 1154. Kravet om midlertidig forføyning kan således ikke tas til følge i medhold av § 34-1 første ledd bokstav a, og det gjelder både den prinsipale og den subsidiære påstanden.

Kravet til sikringsgrunn i § 34-1 første ledd bokstav b er heller ikke oppfylt, verken for den prinsipale eller den subsidiære påstanden, som må vurderes på samme måte. Lagmannsretten kan ikke se at midlertidig forføyning er ”nødvendig for å få en midlertidig

ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe”. Annet alternativ om voldsomheter er ikke aktuelt her. Den skade eller ulempe som påføres KNE ved kommunens oppsigelse av rammeavtalene, er først og fremst av økonomisk art. Det er opplyst at selskapet har en årlig omsetning på ca 150 millioner kroner, og at rammeavtalene for KNE har en verdi på til sammen 2,5 millioner kroner. Beløpene representerer relativt beskjedne beløp i forhold til selskapets samlede omsetning. Det avgjørende for lagmannsretten er at det ikke utgjør noen vesentlig skade eller ulempe for KNE at selskapet henvises til å få avgjort sine innsigelser mot oppsigelsene i forbindelse med et eventuelt ordinært søksmål, der tapet kan kompenseres ved erstatning. Noe tap eller noen skade ut over det som kan kompenseres fullt ut gjennom et erstatningskrav, er ikke sannsynliggjort. Det er for øvrig heller ingen fare for at en avtalepart som Oslo kommune ikke vil oppfylle forpliktelser som måtte bli slått fast ved dom, eller at kommunen ikke skulle være søkegod.

Etter dette har KNE ikke sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn, og lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om KNE har et hovedkrav. Anken må forkastes også på dette punktet.

Oslo kommune har vunnet ankesaken på begge punkter, og har i medhold av tvisteloven § 20-2 første og annet ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i medhold av § 20-2 tredje ledd. Kommunens krav er på 15 000 kroner, som i sin helhet er salær for 15 timers arbeid. Arbeidet anses rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og kravet tas til følge. Når det gjelder forsinkelsesrente av kostnadsbeløpet, vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.

Saken er vunnet for kommunen også i førsteinstansen. I Oslo byfogdembetes kjennelse ble kommunen tilkjent 51 428 kroner i sakskostnader, mens kravet var på 72 178 kroner. Oslo byfogdembete hadde ikke innvendinger til salæret, som utgjorde 33 000 kroner, men reduserte beløpet som var dekning av utgifter til forberedelse til rettsmøtet for de vitnene som avga forklaring. Lagmannsretten viser til § 20-5 første ledd og til drøftelsen i den påankete kjennelsen side 16 og 17. Lagmannsretten er enig i de vurderinger Oslo byfogdembete har foretatt, og finner ingen grunn til å endre byfogdembetets sakskostnadsavgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

S l u t n i n g :

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Karlsen & Nordseth Entreprenør AS 15 000 – femtentusen – kroner til Oslo kommune innen to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.

Hedda Remen Dag Stousland Vincent Galtung

Bekreftes for førstelagmannen: