Borgarting lagmannsrett 05-186995ASI-BORG: sluttoppgjør, tilleggsarbeider og dagmulkt i forbrukerentreprise

BORGARTING LAGMANNSRETT

Avsagt: 19.03.2007

Saksnr.: 05-186995ASI-BORG/02

Dommere: Lagdommer Håvard Holm Kst. lagdommer Ingeborg Kristin Sunde Hansen Ekstraordinær lagdommer Trygve Schiøll

Meddommere: Tømmermester Oddvar Øpstad Ingeniør/takstmann Kåre Erling Berntzen

I Anke Ankende part Leif Inglingstad Advokat Kjell Weiss- Andersen

Ankemotpart Kjetil Retterstøl Advokat Anders Pind

II Motanke Ankende part Kjetil Retterstøl Advokat Anders Pind

Ankemotpart Leif Inglingstad Advokat Kjell Weiss- Andersen

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Saken gjelder tvist om sluttoppgjør etter oppføring av enebolig.

Tvisten knytter seg til oppføring av enebolig på en tomt på Nordstrand i Oslo. Byggherre er Kjetil Retterstøl og hans ektefelle Annechen Bahr Bugge. Kun førstnevnte er part i nærværende sak, og omtales i det følgende som ”Retterstøl”. Hovedentreprenøren, Leif Inglingstad, omtales i det følgende som ”Inglingstad”. Den innledende saksfremstilling nedenfor bygger på tingrettens fremstilling.

Retterstøl engasjerte arkitektkontoret Lund Hagem Arkitekter AS, heretter kalt ”Lund Hagem”, for å utarbeide tegninger, spesifikasjon og mengdeangivelser, som ble benyttet for å innehente anbud. Ved utarbeidelsen av anbudsspesifikasjon er benyttet en standard spesifikasjon, der de ulike deler av byggeprosjektet er inndelt standardkapitler, med standardkoder (NS-koder). Anbudsspesifikasjon med tegninger er brukt for innhenting av anbud fra fem forskjellige entreprenører. Inglingstads anbud er datert 23. november 2001. Det er på det rene at Inglingstad ikke har priset kapittel 04 (Søyler og bjelker) i anbudsspesifikasjonen. Han priset heller ikke post 05.23.15, som gjaldt terrengmurer med prosjektert areal 52 m2. I forbindelse med oversendelse av anbudet, har Inglingstad i eget brev laget en oversikt over sitt anbud fordelt på de enkelte deler av byggeprosjektet. Det er i brevet opplyst at det er tatt en del forbehold på grunn av tidspress, og det er foreslått et møte på dette.

Den 12. desember 2001 ble det avholdt et møte mellom Retterstøl, Bugge, arkitektene Arvid Pedersen og Einar Hagem og Inglingstad for gjennomgang av Inglingstads anbud. Anbudet var på totalt kr 4 957 000. Det ble bestemt at kapittel 10 ( Flis og natursteinsarbeider) skulle tas ut av Inglingstads anbud, samt at Inglingstad skulle vurdere prisingen av noen av kapitlene i anbudsspesifikasjonen på nytt, herunder malerarbeider. Inglingstad reviderte sitt anbud etter at flis og natursteinsarbeider var tatt ut, og etter å ha innhentet nye anbud fra underentreprenører. Den reviderte anbudssummen, som også ble kontraktssummen, var på kr 4 708 353, inkludert merverdiavgift.

Kontraktsdokumentene ble utarbeidet av Inglingstad og bestod av et standard avtaledokument, og priset anbudsspesifikasjon, revidert pr. 15. mars 2002. Anbudstegningene, som også er en del av kontraktsdokumentene, er utarbeidet av Lund Hagem. Heller ikke i det reviderte anbudet var kapittel 04 eller post 05.23.15 priset. Hvilke dokumenter som er en del av kontrakten mellom partene fremgår av avtaledokumentets punkt 3.2. Det fremgår av punkt 3.2 d) at grunn- og betongarbeider er revidert pr. 15. mars 2002, at sidene 21-1 og 21-3 er kun anslått og ikke fast pris. Det vises til vedlagte forutsetninger fra underentreprenører. Sistnevnte forutsetninger fremgår av pristilbudet av 8. mars 2002 fra Entreprenørforretningen Topaas & Haug AS, heretter kalt ”Topaas & Haug”. Det opplyses i dette tilbudet bl.a. at de planlagte arbeider forutsettes ikke å komme i konflikt med eksisterende kabler, ledning er eller andre tekniske

installasjoner. Kabelgrøft er inkludert, men ikke graving i asfaltert vei. Det er presisert at beskrivelsen er endret i post 02.21.11 og 02.21.22. Alle tillatelser må foreligge før oppstart og gebyrer betalt. Det vises også i avtaledokumentet til eget vedlegg i forbindelse med innlevering av anbud datert 23. november 2001. Dette er sammendraget av anbudet fordelt på de ulike kapittel. Avtaledokumentet inneholder videre flere andre bestemmelser som retten kommer tilbake til der det er nødvendig for vurderingen av partenes anførsler. Avtaledokumentet ble signert hjemme hos Retterstøl og Bugge 5. april 2002.

Det fremgår av avtaledokumentets punkt 13.1 at Inglingstad skulle starte arbeidene på eiendommen den 15. april 2002, med forbehold om at igangsettingstillatelsen forelå fra Plan- og Bygningsetaten i Oslo kommune. Igangsettingstillatelsen forelå først den 7. juni 2002.

Den 13. august 2002 var maskinene fra Topaas og Haug på plass. Den 16. august 2002 forelå gravetillatelsen og gravingen startet. Det er på det rene at det under byggeprosjektet oppstod forsinkelser som partene er uenige om hvem har ansvaret for. Videre ble det også fra Inglingstads side fakturert for tilleggs- og endringsarbeider som Retterstøl for en stor del ikke aksepterer skal være tilleggs- og endringsarbeider. Samarbeidet mellom partene ble etter hvert anstrengt og på våren 2003 ble også byggelånsbanken opptatt av kostnadene og fremdriften. Den 14. april 2003 ble fremdriftsplanen revidert. Etter den reviderte fremdriftsplanen skulle bygget være ferdig i uke 48 i 2003. Retterstøl engasjerte høsten 2003 Pål Mila som byggeleder. Mila sørget for at det ble holdt byggemøter. Han koordinerte byggeprosjektet og fulgte opp tillegg, endringer og godkjennelse av disse. Overtakelsen av bygget ble foretatt den 26. januar 2004.

Den 7. februar 2004 sendte Inglingstad faktura pålydende kr 525 277 eksklusiv merverdiavgift for utførte kontraktsarbeider. Fakturaen er benevnt ”sluttoppgjør for arbeider etter beskrivelse/kostnadsoverslag av 23.11.01”. Fakturaen ble ikke betalt.

Etter dette tidspunkt sendte Inglingstad flere fakturaer, som heller ikke ble betalt. Det er enighet om at Retterstøl i alt har innbetalt kr 4 896 425 til Inglingstad.

Partene ble ikke enige om sluttoppgjøret og i stevning av 25. mai 2004 reiste Inglingstad sak for Oslo tingrett med påstand om at Retterstøl skulle betale kr 1 669 486,48 med tillegg av renter og saksomkostninger. I tilsvar og motsøksmål av 2. september 2004 tok Retterstøl til motmæle og påsto seg frifunnet for Inglingstads krav, samt reiste motsøksmål med påstand om at Inglingstad skal betale ham kr 810 116, med tillegg av renter og saksomkostninger. Påstandsbeløpene ble senere endret og under hovedforhandlingen nedla Inglingstad påstand i hovedsøksmålet om at Retterstøl skulle betale ham kr 1 576 814, 48 med tillegg av renter og saksomkostninger og påstand om frifinnelse med tilkjennelse av saksomkostninger i motsøksmålet. Retterstøl nedla påstand om frifinnelse med tilkjennelse

av saksomkostninger i hovedsøksmålet, og påstand i motsøksmålet om at Inglingstad skal betale inntil kr 837 691, med tillegg av renter og saksomkostninger.

Tingretten avsa 22. august 2005 dom, som etter retting i medhold av tvistemålsloven § 156 har slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Kjetil Retterstøl dømmes til å betale til Leif Inglingstad kr. 460.359,- -firehundreogsekstitusentrehundreogfemtini med tillegg av lovens renter fra 27.05.2004 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motsøksmålet:

1. Leif Inglingstad frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om det nærmere saksforhold vises til tingrettens dom og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Leif Inglingstad har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og har nedlagt slik påstand

1. Kjetil Retterstøl dømmes til å betale til Leif Inglingstad kr. 1.586.415,49 kroner enmillionfemhundreogåttisekstusenfirehundreogfemten 49/100- med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
2. Leif Inglingstad tilkjennes saksomkostninger for tingretten og for lagmannsretten, med tillegg av renter fra forfall til betaling skjer.

Kjetil Retterstøl har tatt til gjenmæle, og har nedlagt slik påstand

1. Kjetil Retterstøl frifinnes.
2. Kjetil Retterstøl tilkjennes sakens omkostninger for Oslo Tingrett og Borgarting lagmannsrett med tillegg av rente etter morarenteloven fra forfall og frem til betaling skjer.

Det bemerkes at anketilsvaret også er angitt å være aksessorisk motanke, men det er på det rene at frifinnelsen i motsøksmålet ikke er påanket. Retterstøl påberoper seg imidlertid de krav som ble fremmet i motsøksmålet til forsvar mot Inglingstads krav i hovedsøksmålet.

Leif Inglingstad har inngitt skriftlig sluttinnlegg, og har i henhold til dette sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Med hensyn til kontraktsinngåelsen gjøres gjeldende at kontrakten er basert på den spesifikasjon som er vedlagt stevningen. Det er fremlagt forbehold og reviderte forbehold fra underentreprenør. Selv om anbudet ikke stemmer over ens med anbudsmaterialet, er anbudet akseptert i den form det foreligger.

Vedrørende ekstra gravearbeider i forbindelse med omlegging av vannledning for nabo, gjøres gjeldende at det dreier seg om arbeider som er utført, men som ikke omfattes av anbudsspesifikasjonen. Arbeidene er omfattet av entreprenørens forbehold. Byggherren har akseptert endringsmelding og faktura for arbeidene er betalt uten forbehold.

Med hensyn til kjøkkenterrassen, anføres at denne ikke omfattes av anbudsspesifikasjonen og ikke fremgår av anbudstegningene.

Når det gjelder bortkjøring av masse, anføres at dette er omfattet av entreprenørens forbehold. Anbudet er akseptert med dette forbehold og faktura for arbeidene er betalt. Det kan følgelig ikke kreves fradrag i kontraktssummen for disse kostnader.

Vedrørende øvrige tillegg anføres at disse for en stor del er bestilt av Retterstøl selv eller hans konsulenter. En del arbeider er utført uten bestilling, men er meddelt i ettertid, uten at dette har medført reklamasjoner. I noen tilfelle er det foretatt endringer fordi prosjektert utførelse ikke ville tilfredsstille kravene til vanlig god kvalitet, jf bustadoppføringslova § 7.

Kravet om kompensasjon for ”plunder og heft” har sitt grunnlag i at stadige endringer og forsinkelser med hensyn til byggherrens medvirkning, medførte kontinuerlig omlegging av arbeidsrutiner. Eksempelvis ble malerarbeider utsatt en gang i påvente av at peisen skulle tørke. Peisen var forsinket på grunn av feilkonstruksjon. Legging av parkett ble av samme grunn forsinket, og senere på grunn av forsinket maling av himlinger. Vinduer kunne ikke monteres i påvente av avstivning av bygget. Malerarbeider ble igjen utsatt da huset ikke kunne lukkes på grunn av manglende vinduer. Maling av himlinger ble utsatt som følge av en misforståelse hos byggherre med hensyn til om disse arbeidene var omfattet at anbudet. Tømrerarbeider måtte utsettes fordi huset måtte være støvtørt under malingsarbeidene.

Inglingstad har krav på fristforlengelse på grunn av stadige endringer, og forsinkelser som følge av mangelfull medvirkning fra byggherren. Store deler av tilleggene ble avklart så sent at arbeidene ikke kunne fullføres før tidspunktet for kontraktsmessig ferdigstillelse. Endringsmeldinger er sendt kontinuerlig fra Inglingstad.

Med hensyn til Retterstøls krav på nedregulering av kontraktssummen på grunn av ikke utførte kontraktsarbeider, anføres at det allerede er innrømmet fradrag for feil utregning av

masser. Puss er fakturert etter oppgitte faste masser og skal ikke reguleres. Kostnader for enkelt vindu er det samme som for dobbelt. Fjerning av sprengstein var knyttet til tilleggsarbeidet med graving på nabotomt, og inngikk derfor ikke i anbudet.

Når det gjelder Retterstøls krav på nedregulering av kontraktssummen som følge av manglende utbedring av reklamasjoner, anføres at reklamasjoner er rettet, jf befaringen. Plasseringen av toalettet representerer ikke en mangel. Tvangsmulkten er forårsaket av forhold som ligger innenfor byggherrens ansvarssfære. Under enhver omstendighet er det ikke påført tap, idet forurensningsgebyr uansett måtte betales.

Retterstøls krav på renter kan ikke føre frem idet Inglingstad har krav på tilleggsfrist. Subsidiært anføres at det ikke foreligger grov uaktsomhet eller atferd i strid med redelighet og god tro hos Inglingstad.

Kjetil Retterstøl har inngitt skriftlig sluttinnlegg, og har i henhold til dette sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Når det gjelder kontraktsinngåelsen anføres at Inglingstads forsikringer, om at det ikke ville bli omfattende tillegg, i seg selv er rettsstiftende utsagn som binder avgiveren, uavhengig av kontraktsreguleringen for øvrig.

De krav på vederlag for tilleggsarbeider Inglingstad har fremsatt under henvisning til forbeholdet inntatt i brev fra Topaas & Haug av 8. mars 2002, kan ikke gjøres gjeldende overfor Retterstøl. Dette begrunnes med at Retterstøl først fikk kunnskap om forbeholdet etter kontraktsinngåelsen, og således ikke er vedtatt av ham. Forbeholdet gjelder kun forholdet mellom hovedentreprenør og underentreprenør, og er ikke videreført i kontrakten mellom Inglingstad og Retterstøl. Forholdene omhandlet i brevet fra Topaas & Haug er dessuten hensyntatt i oppjusteringen av prisen på grunnarbeidene 15. mars 2002.

Hensett til at valg av hovedentreprenør skjedde etter en priskonkurranse, må entreprenøren ha en vidtgående plikt til å informere om eventuelle forbehold som kan ha priskonsekvens, i alle fall dersom det dreier seg om vidtgående konsekvenser. En ”skjult” innføring av massive pristillegg kan ikke godtas i forbrukerforhold, og fremstår uansett som utilbørlige og sterkt urimelige.

Det fremstår som høyst uklart om det er tatt noe gyldig forbehold, og uklarhetsregelen/ forfatterregelen medfører at Inglingstad ikke i noe tilfelle kan gjøre forbeholdet gjeldende. Dersom retten kommer til at det er tatt forbehold, kan dette uansett bare føre til et mindre pristillegg, jf Inglingstads uttalelse i brevet av 8. mars 2002.

Når det gjelder nedjustering av kontraktssummen på grunn av ikke-utførte kontraktsarbeider, bemerkes at det skal gjøres fradrag i større omfang enn erkjent av Inglingstad. Dessuten skal det gjøres fradrag for reklamasjonskrav som ikke er utbedret.

Tilleggskravene fra Inglingstad avvises på forskjellig grunnlag, herunder at arbeidene inngår i kontrakten, at risikoen for de omstendigheter som har utløst tilleggskrav ikke ligger hos Retterstøl, at krav på tillegg er fakturert for sent, jf bustadoppføringslova § 48, at tilleggskravene – i alle fall det samlede omfang av disse – er stridende mot dispositive utsagn som Inglingstad har gitt overfor Retterstøl, og at nødvendigheten, omfanget og prisberegningen av de påståtte tillegg verken er dokumentert eller korrekt angitt.

Retterstøl krever dagmulkt som følge av at bygget ble nærmere 8 måneder forsinket, jf bustadoppføringslova § 18. Videre kreves erstatning for ytterligere forsinkelsestap etter lovens § 19.

Det bestrides at Inglingstad er berettiget til tilleggsfrist. Dette fordi forsinkelsen i det alt vesentligste skyldes forhold på Inglingstads side, herunder at bygget var for komplisert for Inglingstad å oppføre, at det var manglende samordning mellom entreprenørene, og at det var for lite folk på byggeplassen. Forsinkelsen skyldes ikke kontraktsunderlaget eller andre forhold på Retterstøls side.

Starttidspunkt for byggetiden må settes til begynnelsen av juni 2002, som er det tidspunkt Retterstøl og arkitekt Pedersen videresendte igangsettelsestillatelsen.

Det er på det rene at bygget er forsinket, og det påhviler Inglingstad å dokumentere at forsinkelsen ikke skyldes forhold som han har risikoen for. Dette dokumentasjonskravet har Inglingstad ikke oppfylt. I tilknytning til dette fremheves særlig at Retterstøl bestrider det vesentligste av kravene på tillegg i vederlaget, og som en konsekvens av dette bestrides også tilleggsfrist for utførelsen av disse arbeidene. Det påståtte antall forsinkelsesdager er verken objektivt kontrollerbar, eller i noe tilfelle korrekt anslått. Hvor enkelte arbeider har vært kontrollerbare mot fakturerte timer, er det oppgitt større forsinkelse enn fakturerte timer. Uansett har Inglingstad ikke fulgt fremgangsmåten i bustadoppføringslova § 11, hvoretter eventuelle krav på tilleggsfrist er tapt. Arbeider etter overtakelsesdato kan under enhver omstendighet ikke medføre tilleggsfrist. Hvor det påstås forsinkelse på grunn av påstått mangelfull prosjektering, kunne uansett en rekke andre arbeidsoppgaver blitt utført. Dessuten er innspart tid på grunn av ikke utførte kontraktsarbeider lavt anslått sammenlignet med anslagene for tilleggstid.

Retterstøl har krav på dagmulkt med inntil 10 % av den samlede kontraktsverdi, samt ytterligere erstatning for rentetap oppstått etter dagmulktperioden. Han har videre krav på prisavslag/erstatning som følge av at innleie av konsulentbistand har vært nødvendig.

Retterstøls innbetalinger til Inglingstad, med tillegg av krav på dagmulkt og erstatning, overstiger Inglingstads krav på kontraktssummen og tilleggsvederlag. Retterstøl krever imidlertid ikke dom for sitt eventuelle tilgodehavende.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken står både rettslig og faktisk i hovedtrekk i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Partene har imidlertid redusert antall tvistepunkter, dels ved at Retterstøl har akseptert en del av de omtvistede krav, herunder for tilleggsarbeider, dels ved at partene er enige om hvilke beløp retten skal legge til grunn dersom vedkommende part gis medhold i kravet. Enkelte krav er dessuten frafalt fra Inglingstads side. Betydningen av poster som er erkjent eller frafalt under behandlingen for lagmannsretten, kommer retten tilbake til under behandlingen av saksomkostningsspørsmålet.

De gjenstående tvistepunkter kan inndeles i noen hovedkategorier. Det dreier seg for det første om krav fra Inglingstad på godtgjørelse for arbeider som etter hans oppfatning ikke omfattes av anbudet, såkalte tilleggsarbeider, med kr 480 836, samt vederlag for ”plunder og heft” med kr 104 100. Dernest dreier det seg om motkrav fra Retterstøl, som dels gjelder arbeider som han mener omfattes av anbudet og således skal gå til fradrag i kontraktssummen med til sammen kr 127 003, dels mangler og andre prisreduserende forhold med til sammen kr 73 000, samt dagmulkt med kr 527 190 og erstatning for rentetap utenfor dagmulktperioden med kr 42 000. Alle beløp er eksklusive merverdiavgift.

Før lagmannsretten går inn på de enkelte tvistepunkter bemerkes at bustadoppføringslova kommer til anvendelse, jf lovens § 1 første ledd bokstav a. Retterstøl er forbruker etter definisjonen i lovens § 2, og loven kan ikke fravikes til skade for ham, jf § 3. Retterstøls formelle status som forbruker etter loven påvirkes klarligvis ikke av at han har engasjert profesjonelle medhjelpere. Det vises i denne forbindelse til NOU 1992:9 side 27, hvor det heter:

At byggherren bruker ein profesjonell representant, kan rimeleg nok ikkje få noko å seie for karakteristikken av avtalen i høve til forbrukarreglane. Ein einskildperson som byggjer bustad er forbrukar like fullt om han let ein arkitekt eller annan konsulent ta seg av all kontakt med entreprenøren.

Det må etter lagmannsrettens syn legges til grunn at heller ikke det materielle forbrukervernet i utgangspunktet svekkes ved bruk av profesjonelle medhjelpere. Betydningen av at det er benyttet profesjonelle medhjelpere må vurderes konkret, og vil ut fra det foranstående først og fremst kunne få betydning i sammenhenger som ikke er direkte regulert i loven.

Lagmannsretten vil innledningsvis også knytte noen kommentarer til Retterstøls anførsel om at det fra Inglingstads side er gitt forpliktende utsagn om størrelsen på tilleggsarbeidene. Det legges til grunn at Inglingstad forut for kontraktsinngåelsen uttalte at anbudsgrunnlaget var godt og at det ikke ville bli store tillegg.

Anskaffelse av egen bolig er for de fleste den største enkeltinvestering man foretar, og de aller fleste må foreta denne innenfor gitte økonomiske rammer. Den som oppfører egen bolig vil regelmessig løpe en viss risiko for at kostnadene blir høyere enn opprinnelig forutsatt. Kostnadsøkning som skyldes endringer byggherren selv foretar, har den enkelte selvsagt kontroll over, men dette stiller seg annerledes for kostnader som skyldes uforutsette forhold under byggeprosessen. Hvem som bærer risikoen for kostnadsøkninger som følge av uforutsette forhold, blir således et viktig spørsmål.

I forbrukerforhold påhviler det entreprenøren som den profesjonelle part et ansvar for å gi forbrukeren tilstrekkelig informasjon vedrørende slike forhold. Forbrukeren må i utgangspunktet kunne ha tillit til entreprenørens opplysninger om hvor store tilleggskostnader som anses påregnelig. Det skal imidlertid mye til før generelle uttalelser fra entreprenøren, om hva som må påregnes av kostnader ut over kontraktssummen, vil kunne anses som en garanti mot kostnadsoverskridelser. Det presiseres likevel at dette først og fremst har betydning i forhold til uforutsette overskridelser. Kostnader ut over kontraktssummen som entreprenøren vet vil påløpe, må det selvsagt opplyses om. Det må likeledes opplyses om eventuelle særlige risiki ved prosjektet som entreprenøren er klar over.

De uttalelser som er gitt av Inglingstad i nærværende sak er etter lagmannsrettens syn ikke av en slik karakter at de kan anses dispositive, og utgjør således ikke noen garanti mot overskridelser. Uttalelsene får derved ikke betydning ved vurderingen av hvilke tilleggsbeløp Retterstøl plikter å betale, verken enkeltvis eller samlet. Inglingstad skulle imidlertid allerede ved inngivelsen av anbudet presisert at han bevisst hadde unnlatt å prise deler av arbeidet, og at disse arbeider ville bli fakturert som tilleggsarbeider.

Inglingstads krav

Når det gjelder de konkrete tvistepunkter, vil lagmannsretten først behandle Inglingstads krav. Med hensyn til tilleggsarbeidene, er partene enige om hvilke beløp som skal legges til grunn for de krav som måtte føre frem. Det er videre enighet om at de aktuelle beløp skal tillegges påslag for fortjeneste på arbeidene, som er utført av underentreprenører, med 8 %, samt merverdiavgift med 24 %. Kravet om vederlag for ”plunder og heft” er bestridt også med hensyn til beløp.

Kjøkkenterrasse

Spørsmålet er her om kjøkkenterrassen var prosjektert og således utgjorde en del av anbudsgrunnlaget. På bakgrunn av anbudsspesifikasjonen og de framlagte anbudstegninger, finner lagmannsretten at så er tilfelle. I anbudstegning A.12-01 er terrasser inntegnet på begge sider av huset, og i tegning A.12.00 er inntegnet ”kjøkkenterrasse og terrengmur”. I anbudsspesifikasjonen, punktene 02.21.10 – 02.21.12, som gjelder henholdsvis vegetasjonsrydding, rensk av bergoverflate og sprengning av byggegrop, er brukt betegnelsen ”terrasser”.

Utførelsen av kjøkkenterrassen ble noe annerledes enn opprinnelig tegnet, blant annet ble avgrensningen mot terreng endret, og det ble laget en trapp ned til gårdsplassen. Forstøtningsmuren ble dessuten utført i betong i stedet for leca. Dette er imidlertid uten betydning for spørsmålet om hva anbudsgrunnlaget omfattet. De endringer som er foretatt har medført tilleggsarbeider som Retterstøl har godkjent og betalt. Det er også på det rene at flisarbeidene for begge terrasser er tatt ut av anbudet, men det er ingen holdepunkter for at grunnarbeidene for en av terrassene er tatt ut.

Hvorvidt Retterstøl på et senere tidspunkt i byggeprosessen ga uttrykk for at han av hensyn til økonomien i prosjektet ville se an utbyggingen av kjøkkenterrassen, er også uten betydning. Det avgjørende er at Inglingstad ut fra anbudsgrunnlaget hadde grunnlag for å medta kjøkkenterrassen i anbudet, og at dette – i mangel av forbehold fra Inglingstad ved inngivelsen av anbudet – må anses å omfatte også denne terrassen. I den utstrekning kjøkkenterrassen på et senere tidspunkt skulle tas ut av anbudet, måtte det i tilfelle medført en reduksjon av kontraktssummen, men det er ikke anført at det er gjort.

Inglingstads krav på kr 155 000 fører etter dette ikke frem.

Kapittel 04 – Søyler og bjelker

Spørsmålet er om arbeidene beskrevet i anbudsspesifikasjonens kapittel 04 er omfattet av Inglingstads anbud, eller om disse kan kreves dekket som tilleggsarbeider.

Det er på det rene at dette kapittel i anbudsspesifikasjonen ikke er utfylt av Inglingsstad, og at det heller ikke i anbudsbrevet av 23. november 2001 er inntatt noe beløp som eksplisitt relaterer seg til dette kapittel. På bakgrunn av Inglingstads forklaring for lagmannsretten, legges til grunn at han bevisst unnlot å prise kapittel 04. Grunnen til dette er oppgitt å være at han var usikker på de statiske beregninger som lå til grunn for spesifikasjonen.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at Inglingstads begrunnelse er vanskelig å forstå. Det legges til grunn at offentlig godkjenning av plantegninger forutsetter at det foreligger

statiske beregninger for det aktuelle bygg. Slike beregninger inngår i prosjekteringen av bygget, og utførende entreprenør har i alminnelighet ikke noe selvstendig ansvar for å etterprøve disse. Dersom entreprenøren skulle mene at de dimensjoner som er angitt i spesifikasjonen ikke er forsvarlige, har han både rett og plikt til å si fra om dette, jf bustadoppføringslova § 8 første ledd. Det er imidlertid ikke fremkommet noe som skulle tilsi at dette var en aktuell problemstilling her. Det legges herunder til grunn at bygget ble oppført med de dimensjoner som var oppgitt i spesifikasjonen for de bærende elementer. Det er heller ikke opplyst at Inglingstad innhentet eller ba om nye statiske beregninger. Inglingstad kunne – og burde – under enhver omstendighet priset kapittelet ut fra den foreliggende spesifikasjon, og eventuelt tatt et forbehold vedrørende dimensjoneringen.

Inglingstad gjorde ikke Retterstøl oppmerksom på at han hadde unnlatt å prise et kapittel i anbudsspesifikasjonen, verken gjennom forbehold i anbudsbrevet eller på annen måte. Etter bevisførselen må det legges til grunn at Retterstøl heller ikke forsto at arbeidene beskrevet i kapittelet ikke var priset. Riktignok er det sannsynlig at Lund Hagem - som Retterstøl i denne sammenheng må identifiseres med - har registrert at kapittelet ikke var utfylt ved utarbeidelsen av den oversikt som sammenstilte de fem innkomne anbud. Det må imidlertid legges til grunn at anbudet ble oppfattet å være komplett. I sammenstillingen av de fem anbud er det benyttet en kapittelinndeling som avviker fra anbudsspesifikasjonen, blant annet ved at kapittel 04 ikke er medtatt. Det er således ikke postert noe under dette kapittel for noen av anbyderne. Det er usannsynlig at samtlige anbydere av en eller annen grunn har unnlatt å prise det samme kapittel, og de aktuelle arbeider må – for samtlige – i sammenstillingen anses omfattet av andre poster.

Etter lagmannsrettens syn hadde arkitektfirmaet ingen plikt til å kontakte Inglingstad vedrørende prisingen av kapittel 04, jf nærmere nedenfor.

Bustadoppføringslova inneholder ingen regler knyttet til gjennomføringen av anbudskonkurranser i forkant av kontraktsinngåelsen, og ved de rettslige vurderinger må det således ses hen til andre regelsett. Det er ingen generell lovgivning vedrørende anbudskonkurranser, men regler om anbudskonkurranser for bygg og anlegg er gitt i NS 3400. Det legges til grunn at anbyderne i denne saken ikke har vedtatt reglene, og at disse derved ikke direkte kommer til anvendelse.

I prinsippet vil de alminnelige avtalerettslige regler gjelde fullt ut ved anbudskonkurranser hvor NS 3400 ikke er vedtatt som en del av anbudsreglene. Ved anvendelsen av reglene må det imidlertid ses hen til de særtrekk som kjennetegner anbudskonkurranser. Etter lagmannsrettens syn må dette blant annet innebære at avtalelovens regler om tilbud og aksept må modifiseres, herunder lovens § 6, som Inglingstad har påberopt. Reglene er deklaratoriske, jf avtaleloven § 1, og ved deltakelse i en anbudskonkurranse må det anses å følge implisitt ”av retshandelen” at lovens regler vil bli fraveket, i den utstrekning dette er nødvendig for at anbudskonkurransen skal kunne gjennomføres i samsvar med de grunnleggende forutsetninger for slik konkurranse.

På bakgrunn av ovenstående kan Inglingstads anbud ikke anses som en aksept som ikke stemmer med tilbudet, jf avtaleloven § 6 første ledd. Etter lagmannsrettens syn måtte Retterstøl – representert ved arkitektfirmaet – være berettiget til å behandle anbudet i samsvar med de prinsipper som fremgår av NS 3400. Av punkt 7.3 følger at poster i anbudsspesifikasjonen som ikke er priset, skal anses innkalkulert i andre poster dersom det ikke er angitt noe annet i anbudsbrevet. Etter lagmannsrettens syn må det samme gjelde dersom et helt kapittel ikke er priset. Retterstøl har forklart at han gikk ut fra at de bærende elementer som omfattes av kapittel 04 – stolper og bjelker av limtre - var medtatt under ”Tømrer- og snekkerarbeider”, hvilket er en forståelse som må anses plausibel. Uansett kan det ikke oppstilles noen særskilt aktsomhetsplikt for byggherren. Retterstøl hadde etter dette ingen foranledning – og langt mindre noen plikt – til å avvise anbudet, og heller ikke til å foreta noen form for retting av dette.

Med hensyn til retting bemerkes at vilkåret for dette i henhold til NS 3400 punkt 13.2 er at det dreier seg om en ”åpenbar feil” som byggherren ”blir oppmerksom på”. I nærværende sak har Inglingstad bevisst unnlatt å prise kapittel 04, og det dreier seg følgelig ikke om noen feil i anbudet. Dessuten ble unnlatelsen heller ikke ansett som en feil av Retterstøl, jf presumsjonsregelen i punkt 7.3. Det bemerkes for øvrig at det etter rettspraksis skal svært mye til for at byggherren skal ha plikt til å rette en feil etter den aktuelle bestemmelse, selv hvor det er profesjonelle parter på begge sider, jf Rt. 2003 side 1531.

Under enhver omstendighet skulle Inglingstad - på det tidspunkt han fikk vite at hans anbud var det laveste og ville bli antatt - gjort oppmerksom på at anbudet ikke var komplett. Han hadde en klar plikt overfor Retterstøl til å opplyse dette, jf lagmannsrettens innledende bemerkninger, og kunne derved hindret at det ble inngått kontrakt hvor kontraktssummen ikke reflekterte alle kostnadselementer i anbudsspesifikasjonen. Det er kritikkverdig at Inglingstad, i stedet for å gi slike opplysninger, fremholdt at det ikke ville bli store tillegg til kontraktssummen.

Det forhold at Annechen Bahr Bugge undertegnet endringsmelding hvor det ble krevd tilleggsvederlag for arbeidene under kapittel 04, og at fakturaene knyttet til dette – så vidt lagmannsretten forstår - ble betalt, kan etter lagmannsrettens syn ikke medføre at Retterstøl ikke kan gjøre innsigelser gjeldende. Bustadoppføringslova § 48 tredje ledd oppstiller en preklusjonsfrist for forbrukeren i forhold til innsigelser vedrørende regning for sluttoppgjøret, men loven har ingen tilsvarende regler i forhold til andre fakturaer eller krav fra entreprenøren i byggeperioden.

For byggherren vil det være risikabelt å unnlate å undertegne en endringsmelding eller å unnlate å betale en faktura i byggeperioden. I verste fall vil arbeidene kunne stoppe opp, hvilket vil kunne få store konsekvenser for fremdriften og derved for kostnadene. Etter at arbeidene er ferdig og sluttoppgjøret skal finne sted, vil det dreie seg om et rent økonomisk mellomværende. Risikoen for tilleggskostnader som følge av en eventuell tvist vil på dette

stadium være betydelig redusert, hvilket i utgangspunktet må være fordelaktig for begge parter. Lovens utforming, sammenholdt med de nevnte reelle hensyn, tilsier etter lagmannsrettens syn at innsigelser mot krav for tilleggsarbeider ved forbrukerentrepriser – i alle fall normalt - ikke prekluderes før sluttoppgjøret.

Inglingstads krav på kr 135 000 fører etter dette ikke frem.

Forsterkning av konstruksjon

Under dette punkt behandles først krav om tillegg for anvendelse av konstruksjonsblokk i stedet for leca i forbindelse med carporten.

Inglingstad har fremholdt at den prosjekterte konstruksjon ikke var tilstrekkelig og at han av den grunn valgte en mer solid løsning. Det er på det rene at han ikke tok problemstillingen opp med Retterstøl før arbeidet ble gjennomført. I ettertid innhentet Inglingstad rapport fra ingeniør Arne Fremstad, hvor det konkluderes med at konstruksjonen burde forsterkes. Retterstøl innhentet på den annen side rapport fra ingeniør Terje Orlien, som konkluderte med at den prosjekterte konstruksjonsmåte var tilstrekkelig.

Dersom Inglingstad var av den oppfatning at den prosjekterte løsning ikke var tilstrekkelig, hadde han som nevnt ovenfor plikt etter bustadoppføringslova § 8 første ledd til å varsle Retterstøl om dette. Bestemmelsen gir på den annen side ingen rett for entreprenøren til på egen hånd å velge alternative løsninger – i alle fall ikke med kostnadsmessige konsekvenser for byggherren.

Dersom entreprenøren foretar endringer av denne karakter uten å forelegge spørsmålet for byggherren, finnes bestemmelser om fastsettelsen av vederlaget i bustadoppføringslova § 8 annet ledd, som lyder:

Har entreprenøren ikkje sagt frå til forbrukaren eller ikkje stansa arbeidet i samsvar med første ledd, skal entreprenørens krav på vederlag ikkje vera større enn det sannsynleg ville ha vore dersom entreprenøren hadde oppfylt plikta etter første ledd. Entreprenøren kan likevel få dekt kostnader ut over dette så langt det er rimeleg, når berre det samla vederlaget ikkje blir større enn verdien av det utførte har for forbrukaren.

Etter bestemmelsens første punktum må det sannsynliggjøres hva vederlaget ville blitt dersom entreprenøren hadde tatt opp spørsmålet med byggherren. Dersom endringen hadde vært nødvendig ut fra en faglig vurdering, må det i utgangspunktet legges til grunn at denne ville blitt akseptert av Retterstøl, og at kostnadene ved endringen kunne kreves dekket fullt ut. I dette tilfellet finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort at endringen var nødvendig, jf de motstridende fagkyndige uttalelser som foreligger. Det er da heller ikke

sannsynliggjort at Retterstøl ville akseptert endringen, og kravet på kr 6 944 fører ikke frem.

Under dette punkt behandles også kravet om tillegg for anvendelse av konstruksjonsblokk i stedet for leca i terrengmur ved terrassen på nordsiden.

Inglingsstads begrunnelse for endringen er at han vurderte jordtrykket mot muren som så vidt stort at den prosjekterte byggemåte, i henhold til Lecas spesifikasjoner, ikke ville være tilstrekkelig. Han tok heller ikke denne problemstilling opp med Retterstøl før arbeidet ble utført.

Det foreligger ingen fagkyndig uttalelse som underbygger Inglingsstads vurdering, og det er ikke sannsynliggjort at endringen var nødvendig. Det er da heller ikke sannsynliggjort at Retterstøl ville akseptert endringen, og kravet på kr 16 202 fører ikke frem, jf bustadoppføringslova § 8 annet ledd.

Terrengmurer

Inglingstad krever tillegg for oppføring av 52 m2 terrengmurer, idet han ikke har priset dette arbeidet i anbudet. Bakgrunnen for at arbeidet ikke er priset, er oppgitt å være usikkerhet med hensyn til høyden på muren og derved omfanget.

Lagmannsretten legger til grunn at Inglingstad bevisst har unnlatt å prise arbeidet, uten at det er tatt forbehold i anbudsbrevet, eller på annen måte opplyst om dette overfor Retterstøl før kontrakt ble inngått. Dette forhold må vurderes på samme måte som unnlatelsen av å prise kapittel 04, og det vises til rettens drøftelse ovenfor.

Inglingstads krav på kr 52 000 fører etter dette ikke frem.

Rørlegger/Gravearbeider

Kravet knytter seg til rørleggerarbeider som måtte utføres fordi det viste seg at vannrørene til naboeiendommen gikk over tomten på en slik måte at de måtte legges om.

I entreprisekontraktens punkt 3.2 bokstav d, som gjelder ”spesifikasjoner/endringer og spesielle endringsbeskrivelser/tilleggsdokumenter”, heter det blant annet:

I forbindelse med underentreprenører, vises til vedlagte forutsetninger.

Det er ubestridt at Retterstøl mottok kopi av brev av 23. november 2003 fra Topaas & Haug til Inglingstad, hvor det blant annet heter:

De planlagte arbeider forutsettes ikke å komme i konflikt med eksisterende kabler, ledninger eller andre tekniske installasjoner. Dette gjelder også luftstrekk som forutsettes lagt i rør forbi tomten.

Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at prinsippene i NS 3400 må komme til anvendelse ved vurderingen av de anbudsrettslige problemstillinger i saken, selv om reglene ikke gjelder direkte. I henhold til standardens punkt 7.2 annet avsnitt skal forbehold inntas i anbudsbrevet, selv om disse også er anmerket i andre dokumenter.

Selv om forbeholdet ikke er inntatt i anbudsbrevet, legger lagmannsretten avgjørende vekt på at brevet med forbeholdet er mottatt av Retterstøl. Selv om prinsippene i NS 3400 etter lagmannsrettens syn kommer til anvendelse, kan ikke dette gjelde ethvert formalkrav i standarden. Det må her være tilstrekkelig at Retterstøl på annen betryggende måte er gjort kjent med forbeholdet.

Forbeholdet fra Topaas & Haug gjelder grunnforholdene, og det anses ikke tvilsomt at vannrørene som befant seg på eiendommen er dekket av forbeholdet. Selv om de aktuelle kostnader knytter seg til rørleggerarbeider, kan ikke dette medføre at arbeidene faller utenfor forbeholdet. For at graveentreprenøren skulle kunne utføre sitt arbeid, var det nødvendig at rørledningen ble lagt om. At dette arbeidet ikke ble utført av Topaas & Haug selv, kan ikke få avgjørende betydning. Rørleggeren som innga anbud på de prosjekterte rørleggerarbeider hadde på sin side ingen foranledning til å ta forbehold for denne type arbeider, og det er likegyldig om vedkommende eller en annen rørlegger ble engasjert til oppgaven.

Idet arbeidene anses omfattet av forbeholdet, kan kostnaden kreves dekket som tilleggsarbeider. Kravet fra Inglingstad på kr 90 000 fører etter dette frem.

Flytting av varmtvannsbereder

Kravet knytter seg til omlegging av rør til varmtvannsbereder, som ikke kunne plasseres under trappen som opprinnelig forutsatt.

Lagmannsretten legger til grunn at utførende rørlegger fikk forespørsel om hvorvidt varmtvannsberederen kunne plasseres under trappen i underetasjen, og besvarte dette bekreftende etter å ha foretatt oppmåling. Det viste seg imidlertid at berederen var for stor, slik at denne i stedet ble plassert i et lite rom i samme etasje.

Slik lagmannsretten forstår det, var den opprinnelige plassering av berederen tilpasset røropplegget. Røropplegget hører under prosjekteringen, og det forhold at rørene måtte legges om fordi berederen ikke kunne plasseres slik som opprinnelig prosjektert, kan ikke være utførende rørleggers ansvar. Det er ikke opplyst at rørleggerens bekreftelse med hensyn til plasseringen i seg selv medførte økte kostnader.

Inglingstad kan etter dette kreve dekket tilleggsarbeider med kr 11 000.

Taknedløp

Det kreves tillegg for isolasjon av taknedløp. Etter det lagmannsretten forstår var slik isolasjon ikke prosjektert, men viste seg å være nødvendig.

Det er på det rene at Inglingstad har foretatt arbeidene uten å forelegge spørsmålet for Retterstøl. Det er imidlertid ikke bestridt at endringene var nødvendige, og lagmannsretten anser det derfor sannsynliggjort at Retterstøl på forespørsel ville ha godkjent disse. Retterstøl har fremholdt at han uansett hadde krav på en forskriftsmessig løsning. Det er selvsagt riktig, men dersom en forskriftsmessig løsning krever endringer i forhold til det som er prosjektert, vil dette uansett kunne utløse krav om tilleggsvederlag.

Inglingstad kan etter dette kreve dekket tilleggsarbeidene med kr 12 960, jf bustadoppføringslova § 8 annet ledd første punktum.

Tillegg for ”plunder og heft”

Inglingstad krever et skjønnsmessig tillegg til kontraktssummen for såkalt plunder og heft, og begrunner dette i et hjelpedokument slik:

Plunder og heft kostnader. Dette er antall timeverk som jeg har utført etter min mening helt unødvendig i forbindelse med uoverenstemmelser og andre ubehagligheter, samt diverse merarbeider. Timeforbruket er stipulert til minimum 300 timer a 346,-. Tilsier en adm.kost på ca. 5%

Kravet ble først fremsatt i sluttfaktura av 17. februar 2004, og uten at dette var spesifisert eller forsøkt dokumentert. Det er heller ikke under ankeforhandlingen ført bevis for at Inglingstad er påført slike ekstra kostnader som følge av Retterstøls forhold, og kravet er under enhver omstendighet for sent fremsatt. Det vises i denne forbindelse til at entreprenøren i henhold til NS 8405 punkt 24.3, hvor krav om dekning av slike kostnader er hjemlet, pålegges å holde byggherren løpende underrettet om ”utviklingen av grunnlaget for kravet”. Standarden kommer ikke til anvendelse her, men det kan etter lagmannsrettens syn ikke stilles lempeligere krav på dette punkt overfor entreprenøren ved

forbrukerentrepriser. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt et slikt krav overhodet kan gjøres gjeldende i forbrukerforhold.

Inglingstads krav på kr 104 100 fører etter dette ikke frem.

Samlet har Inglingstad etter dette krav på kr 113 960 for tilleggsarbeider. Det er enighet om at beløpet skal tillegges 8 % fortjeneste, samt 24 % merverdiavgift, hvilket gir totalt kr 152 615.

Partene er for øvrig enige om at kontraktssummen skal tillegges kr 1 276 583 for andre tilleggsarbeider, samt indekstillegg kr 55 295.

Retterstøls motkrav

Som det fremgår innledningsvis har Retterstøl ikke påanket tingrettens avgjørelse i motanken, men han opprettholder kravene som motregningsinnsigelse mot Inglingstads krav. Lagmannsretten vil først behandle krav vedrørende ikke utførte arbeider som Retterstøl mener er omfattet av anbudet og således skal gå til fradrag i kontraktssummen, dernest postene vedrørende mangler og andre fradragsberettigete forhold, og til slutt krav på dagmulkt og erstatning for rentetap utenfor dagmulktperioden.

Masseavregning for utsprengt veitrase (post 02.21.23)

I anbudsspesifikasjonen er det i den aktuelle post brukt betegnelsen ”Anslått volum”, og dette er oppgitt til 115 m3. Lagmannsretten legger til grunn at mengder som oppgis på denne måte skal korrigeres ut fra faktisk mengde.

Faktisk mengde er av graveentreprenøren, Topaas & Haug anslått til 63,3 m3, mens Retterstøls byggelder, Pål Mila, har beregnet mengden til 67,5 m3. Prisen pr m3 er kr 275, og ut fra sistenevnte beregning er kostnaden kr 18 562,50. Kostnaden ut fra anslått volum utgjorde kr 31 625, og differansen, avrundet til kr 13 063, skal fratrekkes i kontraktssummen.

Mengderegulering av pussede flater (post 05.23.20)

I anbudsspesifikasjonen er det i den aktuelle post brukt betegnelsen ”Areal”, og dette er oppgitt til 393 m2. I følge beregning fra Pål Mila utgjorde det faktiske areal under denne posten 238 m2, og Retterstøl krever fradrag for differansen i kontraktssummen.

Det er her benyttet betegnelsen ”areal”, uten tilføyelse av ”anslått” eller lignende. Det er heller ikke andre formuleringer som indikerer at det dreier seg om en regulerbar mengde, og lagmannsretten legger til grunn at denne derved må anses fast. Det skal da ikke skje noen etterfølgende regulering av kontraktssummen, og kravet fører ikke frem.

Mur-/pussarbeid utført av murmester Bjørn Eriksen (post 05.23.20)

Det legges til grunn at Inglingstad ikke fullførte puss-arbeidene under denne post, og at Retterstøl av den grunn engasjerte murmester Bjørn Eriksen til dette. For dette arbeidet fakturerte Eriksen kr 11 764, og Retterstøl krever fradrag for dette beløp i kontraktssummen.

Lagmannsretten legger til grunn at det dreier seg om kontraktsarbeider som faktisk ikke er utført av Inglingstad, og at verdien av disse arbeider skal gå til fradrag i kontraktssummen. Retten har ikke holdepunkter for å sette verdien til noe annet enn det beløp som er betalt for å få arbeidene utført av andre. Retterstøl kan således kreve kr 11 764 fratrukket kontraktssummen.

Fjerning av sprengstein

Det legges til grunn at det lå igjen ca 100 m3 sprengstein på eiendommen etter at bygget var overtatt. Retterstøl bekostet bortkjøring av denne massen, og krever fradrag i kontraktssummen for et beløp tilsvarende kostnaden, kr 18 600 eksklusive merverdiavgift.

Bortkjøring av sprengstein omfattes av anbudet, jf særlig post 02.21.11 i anbudsspesifikasjonen vedrørende sprengning av byggegrop. For arbeider som går inn under spesifikasjonen, skal verdien av arbeid som faktisk ikke er utført av Inglingstad gå til fradrag i kontraktssummen, med mindre volumet overstiger det anslåtte volum. Lagmannsretten legger til grunn at den aktuelle sprengstein stammer fra arbeidene med grøft i forbindelse med omlegging av vannledningen til naboeiendommen. Dette er arbeider som ikke er omfattet av anbudet, og som knytter seg til forbeholdet fra Topaas & Haug, jf ovenfor under posten Rørlegger/Gravearbeider. Lagmannsretten er enig med tingretten i at disse arbeider er å anse som tilleggsarbeider, som Inglingstad uansett kunne kreve tilleggsvederlag for. Retterstøls krav tas etter dette ikke til følge.

Gjenfylling med tilkjørte masser (post 02.21.13)

Retterstøl bekostet mot slutten av byggeperioden arbeider utført av Topaas & Haug vedrørende utlegging, planering, tilkjøring og bortkjøring av masser. Det hadde på dette

tidspunkt oppstått uenighet med Inglingstad om hvorvidt arbeidene var omfattet av anbudet. Retterstøl krever fradrag i kontraktssummen med de påløpte kostnader, kr 38 160.

Post 02.21.13 i anbudsspesifikasjonen lyder:

GJENFYLLING MED TILKJØRTE MASSER.

Gjenfylling med maskinkult mot vegger og murer. Grovavretting. Noe stedlig sprengsteinsmasse antas å kunne benyttes (avregnes).

Prosjektert anbrakt volum (130 m3)

Formuleringen ”Prosjektert anbrakt volum” innebærer etter lagmannsrettens syn at det dreier seg regulerbare masser, på samme måte som post 02.21.23 ovenfor. Det skulle derved betales for det faktiske volum, og dersom dette oversteg det prosjekterte volum, kunne Inglingstad kreve tilleggsbetaling. Dersom dette var situasjonen, var Retterstøls standpunkt i forhold til tilleggsbetaling urettmessig, og Inglingstad var følgelig berettiget til å nekte å utføre arbeidet uten tilleggsbetaling. Bevisførselen har på dette punkt vært beskjeden, men lagmannsretten finner under tvil å måtte legge til grunn at det på det aktuelle tidspunkt var utført arbeid som tilsvarte det prosjekterte volum. Følgelig ville de kostnader som oppsto for Retterstøl uansett påløpt som tilleggskostnader, og beløpet kommer ikke til fradrag i kontraktssummen. Retterstøls krav tas således ikke til følge.

Enkle glass i stedet for doble isolerglass i bod

Det legges til grunn at utførelsen av boden ble endret, slik at det i stedet for doble isolerglass ble satt inn enkle glass. Lagmannsretten tiltrer tingrettens begrunnelse, hvoretter prisdifferansen på kr 1 357 skal gå til fradrag i kontraktssummen.

Lagmannsretten skal så behandle påberopte mangler og andre forhold, som Retterstøl krever fradrag for i kontraktssummen.

Diverse feil og mangler ved ettårsbefaring

Retterstøl har krevd prisavslag for en rekke mindre forhold som ble påvist ved overtakelsesforretningen, herunder en liten luftboble i et vindu, litt søl på et vindu, noe sprekker, noe mangler ved fuging og problemer med å lukke enkelte dører og vinduer.

Etter lagmannsrettens syn dreier det seg gjennomgående om bagatellmessige forhold, enkelte i alle fall på grensen av hva som kan sies å representere en mangel. Etter en samlet vurdering settes det skjønnsmessige fradrag i kontraktssummen til kr 5 000.

Tvangsmulkt

Retterstøl ble 28. februar 2005 av Oslo kommune, plan- og bygningsetaten ilagt tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73, på bakgrunn av at vilkår satt i godkjent avfallsplan for byggeplassen ikke var overholdt. Det fremgår av vedtaket at det ikke er foretatt sortering av ulike avfallstyper i henhold til avfallsplanen. Tvangsmulkten på kr 12 000 er betalt av Retterstøl og kreves fratrukket i oppgjøret med Inglingstad.

Lagmannsretten legger til grunn at tiltakshaver har ansvaret for å sørge for godkjent avfallsplan. Dette har Retterstøl gjort, jf godkjent plan av 19. mars 2002. Grunnlaget for tvangsmulkten er at avfallsplanen ikke er fulgt, og ansvaret for dette må påhvile Inglingstad. Retterstøl hadde ingen praktisk mulighet til å kontrollere at avfallsplanen ble fulgt, og lagmannsretten kan heller ikke se at han var rettslig forpliktet til å føre noen slik kontroll.

Det er anført subsidiært av Inglingstad at Retterstøl uansett ikke er påført tap, idet tvangsmulkten er beregnet ut fra stipulerte besparelser ved den gjennomførte avfallshåndteringen. Dette kan ikke føre frem, idet eventuelle besparelser ved håndtering i strid med avfallsplanen i tilfelle har tilfalt Inglingstad, ikke Retterstøl. Retterstøls krav tas således til følge.

Feilplassert toalett

Det er på det rene at toalettet på badet i tilknytning til hovedsoverommet er plassert noe annerledes enn det som fremgår av anbudstegningen. Inglingstad har fremholdt at med den opprinnelige plassering ville det ikke være mulig å åpne skuffeseksjonen i den baderomsinnredning som var inntegnet. Inglingstad konfererte ikke på forhånd med Retterstøl vedrørende plasseringen. I forhold til det som fremgår av tingrettens premisser på dette punkt, bemerkes at heller ikke den opprinnelig inntegnede plassering av toalettet var rett under badevinduet, men på motsatt side av dette.

Lagmannsretten legger til grunn at den endrede plassering ble foretatt fordi Inglingstad anså dette som mest funksjonelt, jf om skuffeseksjonen ovenfor. Da Inglingstad således var av den oppfatning at Retterstøl ikke ville være tjent med å få arbeidet utført som prosjektert, skulle han tatt spørsmålet opp med Retterstøl, jf bustadoppføringslova § 8 første ledd. Idet spørsmålet ikke ble forelagt Retterstøl, tok Inglingstad en risiko med hensyn til om Retterstøl ville godta endringen. Ut fra bevisførselen må det legges til grunn at Retterstøl ikke ville godkjent denne.

Retterstøl krever prisavslag i medhold av bustadoppføringslova § 33 med kr 35 000, som er 50 % av kostnaden en flytting vil medføre. Bestemmelsens annet ledd lyder:

Prisavslaget skal vere lik kostnaden for forbrukaren med å få mangelen retta, bortsett frå slike kostnader som er nemnde i § 32 fjerde ledd tredje punktum. Blir kostnadene urimeleg høge i høve til det mangelen har å seie for forbrukaren, skal prisavslaget vere lik den verdireduksjonen som mangelen medfører. Prisavslaget skal likevel minst tilsvare det entreprenøren har spart ved ikkje å levere mangelfri yting.

Lagmannsretten finner at kostnadene ved flytting av toalettet må anses urimelig høye i forhold til det mangelen har å si for Retterstøl, og at prisavslagskravet således må vurderes i forhold til bestemmelsens annet ledd annet punktum. Retten kan ikke se at den endrede plassering har medført noen verdireduksjon for Retterstøl, verken med utgangspunkt i funksjonalitet eller i estetikk. Selv om særlig det siste har klare subjektive elementer, er det ikke mulig for retten å se at plasseringen kan bedømmes som estetisk eller funksjonelt mindreverdig i forhold til den prosjekterte plasseringen. Det foreligger etter dette ikke grunnlag for prisavslag ut fra verdireduksjon.

Det anses på det rene at Inglingstad ikke har hatt besparelser ved å velge en annen plassering av toalettet enn prosjektert, og det er således heller ikke grunnlag for prisavslag i medhold av bustadoppføringslova § 33 annet ledd tredje punktum.

Erstatning for ødelagt gjerde mot naboeiendom

Eier av naboeiendommen Nordseterveien 22 har overfor Retterstøl krevd dekket kostnadene ved oppføring av nytt gjerde mellom eiendommene. Naboen har anført at gjerdet ble ødelagt i løpet av anleggsperioden. Retterstøl har dekket ca 50 % av kostnadene ved oppføring av nytt gjerde, kr 16 000, og krever beløpet fratrukket kontraktssummen. Reduksjonen skyldes etter det lagmannsretten forstår at gjerdet var gammelt, og at verdien av standardforbedringen derfor er trukket fra.

Lagmannsretten anser det sannsynliggjort at nabogjerdet ble ødelagt under anleggsperioden, selv om det er uklart når og på hvilken måte dette skjedde. Topaas & Haug har etter det opplyste avvist ansvar for skaden, men det er i alle fall mest nærliggende å anta at skaden har skjedd i forbindelse med grunnarbeidene. I forhold til naboen antas at Retterstøl er ansvarlig på objektivt grunnlag, jf grannelova § 9, jf § 5. I den utstrekning skaden er å anse som en mangel, vil Inglingstad på sin side i utgangspunktet være ansvarlig overfor Retterstøl for skade voldt av en underentreprenør, jf bustadoppføringslova § 35 første ledd, jf annet ledd.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at en slik skade på tredjemanns eiendom kan regnes som en mangel etter bustadoppføringslova § 25. Mangel foreligger etter denne bestemmelse dersom ”resultatet” ikke er i samsvar med de krav som følger av avtalen, eller av lovens §§ 7, 9 og 13. Entreprisekontrakten inneholder ingen bestemmelser som direkte

regulerer ansvarsforholdet mellom byggherren og entreprenøren, i forhold til skader en underentreprenør volder en tredjemann, og ”resultatet” kan ikke ses å henspeile på slike forhold.

Riktignok plikter entreprenøren i henhold til kontraktens punkt 12 å tegne forsikring som blant annet skal dekke slik skade, men en slik forsikringsplikt kan ikke i seg selv hjemle et regresskrav fra byggherren for det tilfelle at han gjør opp med tredjemann. Retterstøl kunne i dette tilfellet henvist eier av naboeiendommen til å søke dekning under Inglingstads pliktige forsikring, og Retterstøls regresskrav antas også i prinsippet å kunne vært rettet mot vedkommende forsikringsselskap. Som nevnt ovenfor har Topaas & Haug avvist ansvar, og det er ut fra bevisførselen ikke mulig for lagmannsretten å ta stilling til om det forelå en skade som ville vært berettiget til dekning under forsikringen. Avgjørende i forhold til Retterstøl blir imidlertid at det verken i henhold til kontrakten eller på annet rettslig grunnlag kan ses å foreligge hjemmel for regresskravet mot Inglingstad. Retterstøls krav tas etter dette ikke til følge.

De ovennevnte fradrag i kontraktssummen utgjør samlet kr 43 148. Med unntak av tvangsmulkten på kr 12 000, skal beløpet tillegges 24 % merverdiavgift. Kr 31 184 inkludert avgift utgjør kr 38 668, som med tillegg av kr 12 000 gir et fradrag i kontraktssummen på kr 50 668.

Partene er for øvrig enige om at det skal gjøres andre fradrag i kontraktssummen med kr 537 851.

På grunnlag av de tillegg og fradrag som fremgår ovenfor, herunder det som er akseptert av partene, fremkommer det totale, reviderte vederlag slik:

Avtalt kontraktssum: kr 4 708 353

• fradrag omtvistede beløp: kr 50 668
• fradrag aksepterte beløp: kr 537 851 = kr 4 119 834

+ tillegg aksepterte tilleggsarbeider: kr 1 276 583 + indekstillegg: kr 55 295 + tillegg omtvistede tilleggsarbeider: kr 152 615 = totalt revidert vederlag kr 5 604 327

Dagmulkt

Retterstøl krever dagmulkt på grunn av forsinkelse for inntil 100 dager, jf bustadoppføringslova § 18 annet ledd. Inglingstad avviser kravet under henvisning til at forsinkelsen skyldes forhold på Retterstøls side, og at han har krav på tilleggsfrist etter lovens § 11.

Byggetiden er i kontrakten fastsatt til 12 måneder, jf punkt 13.1. Det kontraktsmessige oppstartstidspunkt var 15. april 2002, med forbehold om at det forelå igangsettingstillatelse fra plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. Slik tillatelse forelå først 7. juni 2002, og Retterstøl gjør gjeldende at dette tidspunkt må legges til grunn ved beregningen av forsinkelsen, hvoretter overtakelse skulle finne sted 7. juni 2003. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at Inglingstad ble varslet muntlig om tillatelsen medio juni. Overtakelse fant sted 26. januar 2004, hvilket med Retterstøls utgangspunkt gir en forsinkelse på 233 dager.

Inglingstad har anført at igangsettingstillatelsen først ble mottatt av graveentreprenøren, Topaas & Haug, 2. august 2002, og at det først på dette tidspunkt kunne søkes om gravetillatelse. Denne forelå 17. august 2002, og da kunne arbeidene starte. Det anføres at fristen skal regnes fra denne dato. Inglingstad har videre gjort gjeldende at oppstart uansett ikke kunne skje i ferietiden

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at fremskaffelse av igangsettingstillatelsen påhviler Retterstøl som tiltakshaver. Når arbeidene ikke kommer i gang på det kontraktsfestede oppstartstidspunkt fordi tillatelsen ikke foreligger, kan det ikke forventes at entreprenøren umiddelbart kan starte arbeidene på et hvilket som helst senere tidspunkt tillatelsen måtte foreligge. I kontraktens punkt 13.1 tredje avsnitt heter det for øvrig at ferdigstillelsesfristen forlenges med 21 dager dersom arbeidene berøres av fellesferien. Det er derimot ikke tatt noe forbehold om gravetillatelse, og det legges til grunn at det er tatt høyde for behandlingstiden for slik tillatelse i byggetiden. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at utgangspunktet for fristberegningen skjønnsmessig bør settes til 1. august 2002. Med dette utgangspunkt skulle overtakelse funnet sted 1. august 2003, og forsinkelsen er derved 179 dager.

Spørsmålet er så hvorvidt Inglingstad har krav på forlengelse av ferdigstillelsesfristen i medhold av bustadoppføringslova § 11. Fristforlengelse etter denne bestemmelse kan blant annet kreves dersom forbrukeren krever endringer eller tilleggsarbeider som forsinker arbeidet, jf første ledd litra a. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd lyder:

Fristlenginga etter første ledd skal svare til den seinkinga som dei nemnde omstenda har medført, med tillegg for nødvendig avbrot i arbeidet, og med tillegg eller frådrag for ulemper eller føremoner entreprenøren har hatt av at arbeidet må utskuvast til ei anna årstid.

Entreprenøren har berre krav på fristlenging etter første ledd dersom melding om kravet er gjeve forbrukaren utan ugrunna opphald etter at entreprenøren vart merksam på det omstende som gjev krav på lenging.

Det følger av det siterte at fristforlengelse forutsetter at de påberopte omstendigheter faktisk har medført forsinkelse. Det er ikke tilstrekkelig at endringer eller tilleggsarbeider i seg selv er tidkrevende, dersom arbeidene ikke medfører at andre, planlagte arbeider må utsettes. I praksis vil det som regel bli spørsmål om fremdriftsplanen må forskyves. Merarbeid som ikke resulterer i at fremdriftsplanen må forskyves, gir ikke grunnlag for fristforlengelse.

Det er ut fra bevisførselen vanskelig å danne seg et klart bilde av årsakene til den betydelige forsinkelse som foreligger, og ennå vanskeligere å ta stilling til i hvilken utstrekning forhold på Retterstøls side har medført reelle forsinkelser. Bevisbyrden for at endringer eller tilleggsarbeider har medført reell forsinkelse påhviler Inglingstad. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til disse spørsmål for perioden frem til 14. april 2003, idet fristforlengelse under enhver omstendighet krever at det er gitt ”melding” til Retterstøl i samsvar med bustadoppføringslova § 11 fjerde ledd. Lagmannsretten finner det klart at Inglingstad ikke har oppfylt sin forpliktelse på dette punkt.

Om sistnevnte bestemmelse heter det i NOU 1992:9 side 65 blant annet:

Etter fjerde ledd er det et vilkår for tilleggsfrist at entreprenøren har sendt melding til forbrukaren om kravet om tilleggsfrist utan ugrunna opphald etter at entreprenøren vart merksam på det omstendet som gav krav på lenging av utføringsfristane. Blir ikkje slik melding send, tapar entreprenøren kravet på tilleggsfrist.

Med hensyn til hvilke krav som må stilles til en melding i henhold til sistnevnte bestemmelse, heter det i spesialmotivene til bustadoppføringslova § 5 i Ot prp nr 21 (1996-

97) side 46-47 blant annet:

Norges Forsikringsforbund meiner at paragrafen bør stille opp eit krav om at meldingar skal vere skriftlege. Etter d e p a r t e m e n t e t sitt syn kan ein ikkje ha eit slikt krav i høve til alle former for meldingar. Det vil likevel vere eit vilkår for at føresegna skal gjelde, at meldinga er send på forsvarleg måte. Som det er peikt på i Ot prp nr 80 (1986-87) s 134-135, vil det stå på dei konkrete tilhøva om ei muntlig melding, til dømes over telefon, er tilstrekkeleg. Både av denne grunnen og for å sikre provet for at meldinga er send, vil partane oftast stå seg på å sende meldinga skriftleg.

I Karnov, Norsk kommentert lovsamling, elektronisk versjon, uttaler Kåre Lilleholt i note (47) til bustadoppføringslova § 11:

Utgangspunktet er at entreprenøren taper retten til tilleggsfrist dersom han ikkje seier frå i tide. Det er nok at meldinga er forsvarleg avsend i tide (§ 5). Ein kan ikkje sjå bort frå at entreprenøren i spesielle tilfelle kan krevje tilleggsfrist sjølv om han ikkje har varsla tidsnok, kanskje særleg der forbrukaren har kravt endringar og tilleggsarbeid like før avtala overtakingstid og måtte skjøne at det medførte

auke i tidsbruken (sml. § 42 andre ledd bokstav b om tilleggsvederlag og om NS 3430, Viggo Hagstrøm, Entrepriserett. Utvalgte emner, Oslo 1997, s. 62). Entreprenøren skal gje melding sjølv om det ennå ikkje er på det rene kor lang tilleggsfirst han vil krevje. Lova har ikkje føresegner om frist for forbrukarens standpunkt til entreprenørense krav.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at melding med krav om tilleggsfrist ikke nødvendigvis må være skriftlig, men at det uansett påhviler entreprenøren å godtgjøre at meldingen er forsvarlig avsendt. Det antas imidlertid at slike meldinger bare unntaksvis bør gis på annen måte enn skriftlig. I denne forbindelse vises til NS 3430 punkt 17.5, som bestemmer at entreprenørens varsel om fristforlengelse skal være skriftlig. Det samme bør være hovedregelen i forbrukerforhold, selv om loven åpner for at varsel kan gis på annen måte.

Kravene til meldingens innhold må ta utgangspunkt i hvilke formål denne skal tjene. Et sentralt formål må være at forbrukeren skal kunne innrette seg etter det som fremkommer; eksempelvis trekke tilbake et krav eller ønske om endringer dersom de tidsmessige konsekvenser vurderes som uakseptable. For å ivareta dette hensynet er det nødvendig at entreprenøren angir hvor lang tilleggsfrist som kreves. Riktignok kan han ikke vente med å gi melding til han har full oversikt over de tidsmessige konsekvenser dersom det skulle knytte seg usikkerhet til dette, jf sitatet fra Lilleholt ovenfor, men han må melde fra om fristens lengde så snart denne er klarlagt. I tilknytning til dette vises til NS 3430 punkt 17.5 annet avsnitt, som lyder:

Entreprenøren skal innen rimelig tid nærmere spesifisere og begrunne sitt krav.

Lagmannsretten kan ikke se at kravene til entreprenøren på dette punkt kan være lempeligere i forbrukerforhold.

Inglingstad utarbeidet 14. april 2003 en revidert fremdriftsplan, hvoretter ferdigstillelse skulle skje i uke 48 – det vil si i månedsskiftet november – desember. Det innebar at arbeidene på dette tidspunkt, med utgangspunkt i 1. august 2002 som oppstartstidspunkt, var ca 120 dager forsinket. Det må etter bevisførselen legges til grunn at Inglingstad forut for dette tidspunkt ikke har fremsatt krav om tilleggsfrister for arbeidet. Det bemerkes i denne forbindelse at Inglingstad i e-post til Annechen Bahr Bugge 30. januar 2003 uttaler følgende:

På grunn av tidspress, har jeg ikke sendt dere avviksmeldinger. De er ikke store avvik, utenom dette med limtre som jeg har varslet tidligere.

I en e-post til Bugge 25. mars 2003 uttaler Inglingstad at han har ”dårlig samvittighet for fremdriftsplanen”.

Den reviderte fremdriftsplanen tilkjennega at arbeidene var forsinket, men inneholdt ikke noe krav fra Inglingstad om tilleggsfrist. At arbeidet de facto var forsinket og at dette ble reflektert i en ny fremdriftsplan, ga i seg selv ikke noe varsel til Retterstøl om at Inglingstad mente forsinkelsen – helt eller delvis – skyldtes forhold som Retterstøl hadde ansvaret eller risikoen for. Fremdriftsplanen kan således i seg selv ikke anses som ”melding” med krav om tilleggsfrist etter bustadoppføringslova § 11, og det er heller ikke ført bevis for at et slikt krav på annen måte ble fremsatt i tilknytning til denne planen. Uansett er det ikke godtgjort at et eventuelt krav fremsatt på dette tidspunkt ville vært fremsatt i tide i forhold til de omstendigheter som skulle gi grunnlag for kravet, jf vilkåret om at kravet må fremsettes ”utan ugrunna opphald”. Inglingstad har etter dette ikke krav på fristforlengelse for forsinkelsene frem til 14. april 2003.

Ferdigstillelsen ble ytterligere forsinket, og spørsmålet er hvorvidt Inglingstad for perioden etter 14. april 2003 har krav på fristforlengelse. Det er enighet om at Inglingstad etter dette tidspunkt har sendt flere endringsmeldinger, herunder meldinger hvor det fremgår at endringene vil ha fremdriftsmessige konsekvenser. Det er dog ikke dokumentert noen skriftlig melding som eksplisitt angir hvilken tilleggsfrist som kreves, og det er heller ikke ført bevis for at et slikt eksplisitt krav er fremsatt på annen måte.

For en del av endrings- eller tilleggsarbeidene måtte det imidlertid være klart for Retterstøl at disse ville få fremdriftsmessige konsekvenser. Dette gjelder særlig de forhold som først ble avklart fra Retterstøls side etter det tidspunkt ferdigstillelse skulle skje i henhold til den reviderte fremdriftsplan, altså etter ca 1. desember 2003. Det legges til grunn at blant annet avklaringer vedrørende parkett, vinduer og innvendig trapp først fant sted i løpet av desember måned. I en slik situasjon er lagmannsretten enig med Lilleholt, jf sitatet ovenfor, i at entreprenøren etter omstendighetene bør kunne kreve tilleggsfrist, selv om det ikke fremsettes rettidig krav om dette. Ut fra bevisførselen er det ikke godtgjort hvor lang forsinkelse forhold av denne karakter faktisk medførte, og lagmannsretten finner å måtte foreta en skjønnsmessig fastsettelse. Forsinkelsen ut fra den reviderte fremdriftsplanen er på totalt 57 dager, og retten setter tillegget til 27 dager, som fratrekkes i den totale forsinkelse på 179 dager. Inglingstad er etter dette ansvarlig for en forsinkelse på i alt 152 dager.

Det kan reises spørsmål om Inglingstad kontraktsmessig har krav på tilleggsfrist, idet arbeidene i henhold til den reviderte fremdriftsplanen ble berørt av fellesferien sommeren 2003. Lagmannsretten antar imidlertid at Inglingstad i den reviderte planen har tatt høyde for dette.

Beregningsgrunnlaget for dagmulkten er ”det samla vederlaget entreprenøren skal ha”, jf bustadoppføringslova § 18 annet ledd. Dette innebærer at det i forhold til kontraktssummen skal tas hensyn til endringer – som kan gi både fradrag og tillegg – og tilleggsarbeider. Merverdiavgift skal også medregnes i grunnlaget, jf Lilleholt, op.cit. note (83).

Det skal etter dette regnes 1 promille pr dag av det samlede vederlag Inglingstad har krav på etter denne dom, inntil 100 dager. Det fremgår ovenfor at Inglingstads vederlag er fastsatt til kr 5 604 327, og det samlede dagmulktbeløp utgjør derved kr 560 432.

Erstatning for tap ut over dagmulktperioden

Ut over dagmulktperioden krever Retterstøl erstatning for tap som følge av forsinkelsen, jf bustadoppføringslova § 19 annet ledd litra a. Retterstøl krever dekket meromkostningene ved at salget av tidligere bolig måtte utsettes og nedregulering av byggelånet med salgssummen, kr 2 714 565, derved ble forsinket. Det er enighet mellom partene om beregningsmåten og om at det samlede rentekrav derved utgjør kr 42 000.

Lagmannsretten finner at et tap av denne karakter er en adekvat og påregnelig følge av forsinkelsen og således kan kreves dekket etter den aktuelle bestemmelse. Det bemerkes at kravene i bestemmelsens første ledd, om at entreprenøren må ha utvist grov uaktsomhet eller opptrådt i strid med redelighet og god tro, ikke gjelder tilsvarende for annet ledd.

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at Inglingstad er ansvarlig for en forsinkelsesperiode på 152 dager. Erstatning ut over dagmulktperioden kan således kreves for 52 dager. Det legges til grunn at kravet på kr 42 000 baserer seg på det antall forsinkelsesdager som følger av Retterstøls fristberegning, og at det må foretas en forholdsmessig avkortning. Rentetapserstatningen settes etter dette skjønnsmessig til kr 17 000.

Oppsummering

Partene har benyttet ulike beregningsmetoder for å komme frem til det endelige mellomværendet. Lagmannsretten tar utgangspunkt i den beregningsmetode som er benyttet av advokat Pind i hjelpedokumenter fremlagt i forbindelse med prosedyren.

Det tas her utgangspunkt i kontraktsbeløpet, hvoretter det først gjøres fradrag for de beløp lagmannsretten har gitt Retterstøl medhold i skal fratrekkes, deretter gjøres fradrag for de beløp som er akseptert av Inglingstad. Den reviderte kontraktssum som derved fremkommer, tillegges vederlag for de tilleggsarbeider Retterstøl har akseptert, samt indekstillegget, og deretter de beløp vedrørende tilleggsarbeider som lagmannsretten har tilkjent Inglingstad. Derved fremkommer det reviderte totale vederlag, som er grunnlaget for beregningen av dagmulkt. Det totale vederlag tillegges dagmulkt samt erstatning for rentetap. Det beløp som da fremkommer, fratrekkes Retterstøls samlede innbetalinger, hvoretter fremkommer det beløp Retterstøl skal betale Inglingstad.

Når Retterstøls faktiske innbetalinger på denne måte fratrekkes den reviderte kontraktssummen, fremkommer det korrekte mellomværendet. Ut fra denne metode har det ikke betydning for resultatet at enkelte beløp som er fakturert fra Inglingstad ikke er betalt.

Oppstillingen blir slik:

Avtalt kontraktssum: kr 4 708 353

• fradrag omtvistede beløp: kr 50 668
• fradrag aksepterte beløp: kr 537 851 = kr 4 119 834

+ tillegg aksepterte tilleggsarbeider: kr 1 276 583 + indekstillegg: kr 55 295 + tillegg omtvistede tilleggsarbeider: kr 152 615 = totalt revidert vederlag kr 5 604 327

• dagmulkt: kr 560 432
• erstatning for rentetap: kr 17 000 = kr 5 026 895
• innbetalt av Retterstøl: kr 4 896 425 = til gode Inglingstad: kr 130 470

Spørsmålet om hvorvidt anken har ført frem må avgjøres med utgangspunkt i tingrettens resultat og partenes påstander i anke og anketilsvar. Inglingstad ble ved tingrettens dom tilkjent kr 460 359, mens han nå tilkjennes kr 130 470. Selv om Retterstøl etter tingrettens dom har akseptert en større del av Inglingstads krav vedrørende tilleggsarbeidene enn da saken sto for tingretten, er disse beløp fortsatt en del av mellomværendet i saken, jf oppstillingen ovenfor. Retterstøl har hele tiden fastholdt at summen av hans innbetalinger, erkjente krav og motkrav overstiger Inglingstads krav. Aksepten av enkeltposter under behandlingen for lagmannsretten får derved i seg selv ikke betydning for omkostningsspørsmålet. Idet Inglingstad ved lagmannsrettens dom totalt sett har oppnådd mindre enn for tingretten, inkludert de beløp Retterstøl har erkjent, har anken ikke ført frem.

Ettersom anken har vært forgjeves, skal Inglingstad etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd erstatte Retterstøls saksomkostninger for lagmannsretten. Det finnes ikke grunn til å anvende unntaksregelen.

Advokat Pind har fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 539 246, hvorav kr 510 250 utgjør salær. Oppgaven er inklusive merverdiavgift. Oppgaven inkluderer salærkrav fra den tidligere prosessfullmektig, advokat Hamar, med kr 118 750, som gjelder arbeid utført fra mottakelsen av Inglingstads anke og frem til januar 2007, hvor skifte av prosessfullmektig fant sted.

Saken omfatter en rekke enkeltposter og det foreligger et betydelig skriftlig bevismateriale. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har det vært en omfattende utveksling av prosesskriv. Selv om omkostningene er store hensett til de omtvistede beløp, finner lagmannsretten at ankemotpartens omkostninger i henhold til oppgaven må anses nødvendige.

Når det gjelder skifte av prosessfullmektig, legges til grunn at dette var foranlediget av at gjennomføringen av et prosessoppdrag advokat Hamar hadde for Stavanger tingrett ble forsinket, og således ikke ville bli avsluttet før oppstarttidspunktet for nærværende sak. Det legges til grunn at forsinkelsen var uforutsett, og videre at lagmannsretten fant at ankeforhandlingen ikke burde omberammes. Retterstøl kan etter dette ikke bebreides for skiftet av prosessfullmektig, og de kostnader som kan henføres til skiftet må anses som nødvendige omkostninger, jf tvistemålsloven § 176.

Idet Inglingstad er pålagt å erstatte Retterstøls omkostninger for lagmannsretten, skal han også dekke omkostningene til de fagkyndige meddommere, jf tvistemålsloven § 171 in fine. Omkostningene blir å fastsette i særskilt avgjørelse.

Ut fra lagmannsrettens resultat er det ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Kjetil Retterstøl betaler innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom til Leif Inglingstad 130 470 – etthundreogtrettitusenfirehundreogsytti – kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
2. Tingrettens dom, domsslutningens post 2 i så vel hovedsøksmålet som motsøksmålet, stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Leif Inglingstad innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom til Kjetil Retterstøl 539 246 – femhundreogtrettinitusentohundreogførtiseks – kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
4. Leif Inglingstad dekker utgiftene til de fagkyndige meddommere for lagmannsretten.

Håvard Holm Ingeborg Kristin Sunde Hansen Trygve Schiøll

Kåre Erling Berntzen Oddvar Opstad

Bekreftet for førstelagmannen: