Oslo tingrett: gyldig terminering av entreprisekontrakt

OSLO TINGRETT

Avsagt: 14.02.2007

Saksnr.: 05-162799TVI-OTIR/08

Dommer: Tingrettsdommer Hallvard G. Johnsen

1. Svein Raknerud Advokat Steinar Tellmann
2. Hans Kristian Lundblad "

mot

Ullevål Universitetssykehus Advokat Kjell-Andrè Honerud

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Det ble avsagt slik

d o m:

Saken gjelder erstatningskrav fra aksjonærene i et aksjeselskap mot selskapets medkontrahent. De gjør gjeldende at medkontrahenten uberettiget har brutt kontrakter med aksjeselskapet, og derigjennom forårsaket konkurs med påfølgende tap for saksøkerne.

Sakens bakgrunn

Svein Raknerud opplyser at han har teknisk fagskole, maskinlinjen fra 1979. Han gikk deretter i lære som betongarbeider. Fra 1982 påtok han seg byggoppdrag gjennom eget enkeltmannsforetak. Fra 1993 arbeidet han i Multibygg AS, før han i år 2000 begynte som prosjektleder og produksjonssjef i Akron AS (heretter kalt Akron).

Svein Kristian Lundblad har to års videregående skole, på maskin og mekanikk. Etter skolen begynte han å arbeide i byggebransjen med betongarbeider og innredning. Fra 1988 drev han virksomhet i bransjen gjennom sitt personlige firma. Virksomheten ble omdannet til aksjeselskap under navnet Akron AS i 1995 med en aksjekapital på kr 50.000. Lundblad var eneaksjonær, men solgte 50 % av aksjene til Raknerud i år 2000. Styret besto etter det av de to. Lundblad var styreformann og daglig leder.

Selskapet drev entreprenørvirksomhet. De bygget leiligheter, og rehabiliterte gårder og kontorer. Foruten private kunder, hadde Akron også en rekke oppdrag for det offentlige. Frem til 2001 var selskapet à jour med innbetaling av skatt og avgift, noe som er et krav for å kunne få oppdrag for det offentlige.

Selskapet hadde stor omsetning i 2001 og 2002. På det meste var det 28 ansatte. I 2001 var omsetningen på i underkant av kr 30 mill, og i 2002 ca kr. 45 mill. I 2001 gikk driften med et underskudd på kr. 4,4 mill. og i 2002 var driftsunderskuddet på kr. 4 mill. Selskapet fikk en negativ egenkapital på kr. 7 mill. ved utgangen av år 2002.

Selskapet hadde fra høsten 2002 vært i virksomhet med byggeoppdrag for helseforetaket Ullevål Universitetssykehus (heretter Ullevål).

Fra 2001 var det et sterkt politisk ønske om å opprioritere psykiatrien. Psykiatribygget på Ullevål var nedslitt og utidsmessig, og trengte rehabilitering og oppgradering. I første omgang hadde man bare penger til oppussing av en avgrenset del av første etasje, - dvs. 7 rom i akuttavdelingen (fase 1). Det ble innbudt til tilbudskonkurranse den 15.11.01. Akron fikk tilbudet med en kontraktssum på kr. 2,5 mill. eks. mva. og en byggetid på 130 dager. Formell kontrakt ble først undertegnet den 10.12.02. Da var mesteparten av arbeidet antakelig utført. Så vidt retten forstår ble det bestilt noen mindre tilleggsarbeider (fase 2).

Ved bestilling av 04.07.02 engasjerte Ullevål Akron til å renovere mesteparten av gjenstående arealer i første etasje (fase 3) med en kontraktssum på kr. 4,1 mill. Dette arbeidet ble visstnok fullført før sommeren 2003. Ved bestilling datert 30.06.03 fikk Akron i oppdrag å renovere annen og tredje etasje av bygget med en kontraktssum på kr. 12,2 mill. Det ble gitt tilleggs-bestilling på arbeid i kjelleren på kr. 302.000 og loftet med kr. 6.000. Per 30.06.06 forelå det således samlet bestillinger for kr. 18.975.573.

Bortsett fra kontrakten på fase 1, forelå det ikke noen signert avtale mellom partene. Ullevål foretok sine bestillinger på grunnlag av enhetsprisene fra den opprinnelige kontrakten, med avtalte prisjusteringer.

Arbeidet skulle ferdigstilles i løpet av desember 2003. Helsedirektoratet hadde stilt strenge krav ovenfor Ullevål m.h.t. fremdrift, og Akron gikk straks i gang med arbeidet på annen og tredje etasje, og arbeidet også i hele fellesferien. Raknerud ledet arbeidet på Akrons side, og samordnet de ulike yrkesgruppene på bygget.

Finn Einar Laugerud var eiendomsdirektør på Ullevål. Han ledet Eiendomsavdelingen og hadde økonomiansvaret og fulgte opp investeringsbudsjettet på eiendom. Avdelingen var delt i underavdelingene teknisk avdeling, som tok seg av vedlikehold, og prosjekt- avdelingen, som hadde ansvaret for byggesaker. Laugerud rapporterte direkte til direktøren for Ullevål. Laugerud hadde under seg en eiendomssjef som skulle styre byggeprosjektene. Den stillingen sto ubesatt fra en gang i 2002 til høsten 2003.

Den 01.08.03 tiltrådte Bjørn Harald Haugseth som ny eiendomssjef. Han var utdannet som bygningsingeniør i 1973, og har tilleggsutdannelse i økonomi ved BI samt toppleder- utdannelse. Han hadde ca 30 års yrkeserfaring innen entreprenør - og eiendomsbransjen, stort sett i riksdekkende bedrifter. I prosjektavdelingen skulle han profesjonalisere prosjektstyringen, herunder implementere et kvalitetssikringssystem og sørge for at man fulgte regelverket for statens anskaffelser (REFSA). Der det var i gang arbeider, måtte han sørge for at det ble undertegnet kontrakter og stilt kontraktsgarantier.

Yngve Berg var ansatt i eiendomsavdelingen som prosjektleder. Han var prosjektleder på psykiatribygget med oppfølgning av kvalitet, fremdrift og økonomi, med Akron som utførende entreprenør. Akrons fakturaer gikk til Berg, som kontrollerte mengder (utført arbeid) og kvalitet, før han godkjente fakturaene og sendte dem videre til Haugseth. Eiendomssjefen attesterte og sendte dem videre til regnskapsavdelingen for utbetaling.

I annen halvdel av august rapporterte Berg til Haugseth at han holdt tilbake en faktura fra Akron på ca kr 1 mill., som kunne være noe ”fortung”, dvs. at han anså at det var fakturert for mer arbeid enn det som per faktureringen var utført. I følge Raknerud var det faktura av 11.08.03 nr 8621 på kr. 945.000 med forfall 08.09 som ble holdt igjen.

Haugseth rapporterte videre til eiendomsdirektør Laugerud , som forklarer at faktureringen gjorde dem urolige. Haugseth fikk innhentet en mengdeberegning fra arkitekt Thomsen, som var Ullevåls konsulent på bygget og hadde laget prosjektbeskrivelsene.

Laugerud innhentet en utvidet kredittopplysning på Akron. Kredittopplysningen viste at Akron hadde en betydelig underballanse, meget anstrengt likviditet og at selskapet ikke ble vurdert som kredittverdig. Dun & Bradstreet hadde per september 2002 gitt selskapet rating C, på grunnlag av regnskapet for 2001. En C er på ratingskalaen definert slik: ”Kreditt frarådes. Høy kredittrisiko. Foretakets evne til å møte aktuelle betalingsforpliktelser anses å være meget svak.”

Det er i ettertid fremkommet at Nordic Dørfabrikk AS, som var Akrons leverandør av dører til prosjektet på Ullevål, hadde innhentet kredittopplysninger den 18.08.03. Credittinform ga Akron ratingen ”Ikke kredittverdig”. På grunnlag av kredittinformasjonen

besluttet økonomisjefen i Nordic at fabrikken ikke skulle levere dørene til Akron uten garanti eller forskudd.

Laugerud forklarer at det ikke forelå noen bekymringsmelding fra byggemøtene på frem- driften. Men da han foretok en befaring på bygget, virket det på ham som de lå litt etter, og at det var veldig få arbeidere i virksomhet. Han snakket med en som arbeidet i- eller for Akron, som antydet at det var problemer med lønnsmidler. Laugerud og Haugseth var enige om å innkalle Akron til et møte, for å avklare selskapets økonomiske situasjon med tanke på å sikre at bygget kunne ferdigstilles til avtalt tid. Ullevål anså seg hardt presset på en allerede i utgangspunktet stram tidsplan.

Det første møtet (varslingsmøtet) mellom partene ble avholdt den 03.09.03. For Ullevål møtte Haugseth og Berg, for Akron møtte Raknerud. Bjørn Haugseth ønsket en redegjørelse for Akrons økonomiske situasjon, og fremla kredittvurderingen og Akrons regnskap for 2002 avgitt 06.06.03 med et driftsunderskudd på kr 4 mill og en negativ egenkapital på kr 7 mill. Han ville vite om Akron kunne fullføre arbeidet til avtalt tid, og stilte krav om bankgaranti for fullføring av kontrakten og skatteattest samt ajourført regnskap for Akron. Raknerud bestred ikke at likviditeten var anstrengt, men opplyste at selskapet hadde tre leiligheter under bygging, som etter hans syn ville rette opp likviditetssituasjonen. Han antok de ville tilføre selskapet ca 2,4 mill. når de ble ferdigstilt og solgt.

Partene avtalte et nytt møte den 17.09.03, slik at Akron fikk 14 dagers frist for å fremskaffe dokumentasjon. Det var de samme tre tilstede på dette møtet. Raknerud hadde med et brev fra Trøgstad sparebank, men ikke noen garanti, heller ikke på byggearbeidene i fase 1 der det forelå kontrakt. Han hadde med en skatteattest, men den ga ikke opplysninger om eventuell skyldig merverdiavgift slik det kreves etter forskrift om offentlige anskaffelser § 5-10.

Akron hadde merverdiavgiftsrestanser helt tilbake til 6. termin 2001 som senere hadde vokst mye. Restansene hadde øket fra ca kr 430.000 per 10.10.02 til ca kr 1,2 mill per 11.08.03. I tillegg kom et betydelig rentekrav. Raknerud opplyste ikke noe om dette og nevnte heller ikke at selskapet også lå betydelig etter med skattetrekk og arbeidsgiver- avgift. Det var i det hele uavklart hvilke fordringer Akron sto ovenfor.

Raknerud hadde med en regnskapsoversikt for Akron per 31.08.03 som viste et negativt driftsresultat så langt på kr 1.591.520. Raknerud mente at resultatet ville bli positivt, når man fikk inn inntektene fra salget av tre leiligheter under bygging på råloft i Sunnmørsgate

3. Haugseth anså at Akron var insolvent, og måtte regne med å bli begjært konkurs. Han oppfordret Raknerud til selv å inngi oppbud.

Møtet endte med at partene inngikk en avtale, kalt ”Letter of intent” der det ble bestemt at Akron skulle avslutte sine arbeider for Ullevål. I h.t. avtalen skulle partene i fellesskap gjennomføre avregning vedrørende ferdigstillelsesgrad med umiddelbart kontantoppgjør. Akron ble fritatt for garantiforpliktelser knyttet til utførte arbeider. Akron skulle transportere sin kontrakter med leverandører på kjøkken og dører, og disse under- entreprenørene skulle få oppgjør fra Ullevål direkte. Avtalen skulle gjennomføres den 22.09.03. Avtalen er undertegnet av Akron v/ Raknerud og Ullevål Eiendomsavdelingen, v/ Laugerud.

Under møtet fremla Haugseth flere fakturaer fra Akron, som partene gjennomgikk. De ble enige om riktig mengdeberegning. Raknerud forklarer at han fikk en eller to fakturaer med tilbake for å skrive dem om, slik at de stemte med det partene hadde avtalt. Haugseth sa at Raknerud kunne ta dem med tilbake, for de var ikke ført hos Ullevål. Disse er ikke fremlagt for retten. Raknerud mener det dreide seg om fakturaer på ca kr. 800.000.

I h.t. Letter of intent, ble det ble avholdt et oppgjørsmøte den 22.09.03. Raknerud leverte to fakturaer til Yngve Berg til erstatning for de to han hadde fått med tilbake den 17.09. Raknerud opplyser at de nye fakturaene ble tilbakedatert, slik at Ullevål kunne gi umiddelbart oppgjør, slik partene hadde avtalt den 17. Dette var faktura nr 8645 på kr 432.434,- og nr 8646 på kr. 699.320,-. Begge er datert 31.08.08, og stemplet ”mottatt fra leverandør 09 sept 2003”, med attestasjon fra Berg og Haugseth datert 22.09.03. Berg og Haugseth godkjente samtidig faktura 8621 på kr. 954.800,- som var blitt holdt igjen.

Det forelå som nevnt ikke noe signert avtaledokument på det bestilte arbeidet, men partene undertegnet den 22.09. en kontrakt som ble tilbakedatert til 19.06.03 for å dekke oppstart 28.06. og ferdigstillelse 22.09. Kontraktsummen er angitt å være kr 9.252.976,72 som samlet oppgjør for alt Akrons arbeid på psykiatribygget. Man holdt da utenfor oppgjør for kontraktsarbeider for kr 545.376,80 som skulle overføres til et annet selskap.

Raknerud og Haugseth forklarer seg motstridende om hvorfor man brakte inn dette andre selskapet. Haugseth sier det var etter ønske fra Raknerud, mens Raknerud sier Haugseth satte dette som betingelse for å gi oppgjør.

Det ble avtalt at Ullevål skulle overføre kr. 545.376,80 til Altibygg, til tross for at arbeidet i følge Raknerud allerede var utført av Akron og kostnadene belastet Akrons regnskaper. For å dekke opp denne transaksjonen ble det den 22.9. undertegnet et avtaledokument mellom Ullevål v/ Haugseth på den ene side og Altibygg v/ Raknerud på den andre tilbakedatert til 15.08. om utførelse av arbeider med oppstart 16.08.03 og ferdigstillelse 22.09.03. Altibygg utferdiget faktura til Ullevål datert 23.09.03 med forfall samme dag. Ullevål overførte beløpet til Altibygg.

Raknerud og Lundblad avviklet driften i Akron, men begjærte ikke oppbud.

Den 09.02.03 hadde Oslo og Akershus skattefogdkontor holdt utleggsforretning hos Akron for skyldig merverdiavgift fra 6. termin 2001 på kr. 433.011 med tillegg av renter. Den 29.09.03 avholdt skattefogden på ny utleggsforretning for skyldig merverdiavgift fra 6. termin 2002 og 3. termin 2003 på til sammen på kr. 831.265. Lundblad opplyste at det ikke fantes verdier til sikkerhet for kravet. Utleggsforretningen ble avsluttet med ”Intet til utlegg”.

Den 09.10.03 innga skattefogden konkursbegjæring med merverdiavgiftskrav på til sammen kr. 1.398.032. Det forelå insolvenspresumsjon som følge av resultatløs utleggsforretning. Konkurs ble åpnet ved Oslo skifterett og byskriverembetes kjennelse av 14.11.03. Akron erkjente insolvensen i rettsmøtet. Det fremkommer av sluttinnberetningen i mai 2004 at det ble anmeldt totalt 93 fordringer med samlede krav på kr 10.631.315 samt at det ikke er avdekket frie aktiva. Bobehandlingen ble innstilt i medhold av kkl. § 135, og selskapet ble slettet i foretaksregisteret.

I følge sluttinnberetningen var det avdekket følgende sannsynlige straffbare forhold:

• Det er sendt inn terminoppgaver over skattetrekk på kr 1.393.432 for 1-4 termin 2003.I følge lønnsslipper og lønnsregnskap er det foretatt forskuddstrekk med kr.1.680.116. Det var kun innbetalt kr 1.139.553. Det er således berettiget mistanke om at selskapet har benyttet skattetrekksmidlene til løpende drift i strid med skattebetalingsloven § 11.
• Innsendte beregningsoppgaver for 1-4 termin 2003 gir beregnet arbeidsgiveravgift på kr. 672.967,- mens kun kr. 581.838 var innbetalt. Det er således berettiget mistanke om brudd på folketrygdloven § 23-2.
• Selskapets regnskaper for 2002 gir klart utrykk for at det ikke var grunnlag for forsvarlig videre drift uten at selskapet ble tilført ny kapital. Det er således berettiget mistanke om overtredelse av plikten til å begjære oppbud, jf strl.§ 283 a. Alvorlighetsgraden fremgår av at selskapets mange kreditorer har samlede krav på over kr 10 mill.

Ullevåls nye kontraktspartner:

Da Akrons kontraktsforhold med Ullevål ble terminert den 22.09., gjensto arbeider på psykiatribygget annen og tredje etasje priset til kr 9,1 mill i bestillingen av 30.06.03. Ullevål innhentet tilbud fra tre entreprenører på det gjenstående arbeidet. Bygg og Eiendom Entreprenør v/ Tomas Karlsson hadde det laveste tilbudet og fikk entreprisen. Laugerud tildelte oppdraget til dette firmaet etter innstilling fra Haugseth, som kjente Karlsson godt fra tidligere. Det er senere fremkommet at virksomheten i september 2003 ennå ikke var registrert som aksjeselskap, og at Karlsson hadde flere konkurser bak seg fra tidligere. Det var i strid med Ullevåls interne retningslinjer å engasjere et slikt firma. Selskapet fullførte imidlertid kontraktsarbeidene på psykiatribygget som avtalt.

Raknerud forklarer at han fikk innsyn i byggesaksmappen for psykiatribygget , og ble klar over at den nye entreprenøren som kom inn etter Akron langt fra var noe økonomisk solid selskap. Han følte seg lurt av Haugseth som hadde sagt at Akron måtte ut, fordi Ullevål bare ville ha seriøse og solide entreprenører. Sommeren 2004 gikk han til Aftenposten med sin historie. Avisen skrev flere avisartikler om saken i august 2004. Her fremkom det bl. a. at Karlsson og Haugseth hadde samarbeidet tidligere, og at Haugseth var kjent med at Karlsson hadde en konkurshistorikk.

Haugset ble permittert fra sin stilling etter avisoppslagene i august 2004. Hans forhold ble etterforsket av ØKOKRIM. Ved Oslo tingretts dom av 27.10.06 ble han dømt for overtredelse av strl. § 276a første ledd bokstav a, jf § 276 b for å ha mottatt en utilbørlig fordel i anledning sin stilling. I perioden mars til august 2004 hadde han mottatt fra Tomas Karlsson til sammen minst kr 180.000 som en motytelse mot at Haugseth tildelte entreprenøroppdrag til BE Entreprenør AS på Ullevål. Haugseth erkjente seg straffskyldig å dette punkt i tiltalen.

Prosess:

Raknerud opplyser at han og Lundblad kontaktet advokat Steinar Tellmann i august 2004 for å få vurdert et mulig erstatningskrav mot Ullevål. Tellmann tilskrev Ullevål den 08.11.04 med krav om erstatning for uberettiget terminering av kontraktsforholdet med

Akron. Det ble gjort gjeldende at Akron ikke ville hatt problemer med å oppfylle sine kontraktsforpliktelser. Avtalen om terminering var ikke gyldig inngått.

Akrons bankforbindelse hadde i 2001/2002 krevd kausjonserklæringer/pantstillelse fra Raknerud og Lundblad for å fortsette kreditten. Etter konkursen, hadde de måttet innfri sitt kausjonsansvar med kr. 982.018 hver. Som ledere av selskapet hadde de også unnlatt å sette av skattetrekk for arbeidstakere med kr. 429.696, og måtte etter konkursen dekke dette kravet med en halvdel på hver. Raknerud og Lundblad mistet sitt arbeid i Akron, og hadde tapte lønnsinntekter på h.h.v. kr 172.000 og kr 183.750. De hadde et latent kausjonsansvar som følge av bankens løpende kontraktsgarantier for Akron, og krevde kr. 500.000 hver som oppreisning for ”tort og smerte”. Totalt krevde de ca kr. 2,2 mill. hver.

Ullevål v/ juridisk direktør Borgen og juridisk rådgiver Langvand avslo kravet i brev av 07.12.04 idet man viste til at kontraktsforholdet var terminert i h.t. avtale med Akron. Det var ikke gjort innsigelser i etterkant av avtaleinngåelsen.

På vegne av Raknerud og Lundblad tok advokat Tellmann ut stevning mot Ullevål den 11.11.05 med påstand om erstatning etter rettens skjønn. På vegne av Ullevål innga advokat Kjell-Andre Honerud rettidig tilsvar den 21.12.05 med påstand om frifinnelse.

Den 27.03.06 ble partene innkalt til hovedforhandling med oppstart den 09.10.06. Saksøktes prosessfullmektig anmodet om utsettelse den 20.06.06 av hensyn til en annen berammelse ved Tønsberg tingrett. Retten samtykket i omberammelse. Hovedfor- handlingen ble avholdt 8.- 12. januar 2007. Det ble avgitt partsforklaringer og avhørt 10 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

SAKSØKERNE HAR I HOVEDSAK ANFØRT

Ullevål har rettsstridig påført saksøkerne en formuesskade. De grunnleggende vilkår for erstatning er oppfylt. Det foreligger ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng.

Ansvarsgrunnlag:

I perioden juli 2002 – juli 2003 fikk Akron byggeoppdrag ved Ullevål for til sammen ca. kr. 19 mill. eks. mva. Da Akrons byggekontrakter med Ullevål ble terminert i september 2003, gjensto det ca. kr. 9.1 mill. av kontraktsarbeidene. Akron fikk i tillegg til ovennevnte byggeoppdrag, også to oppdrag i august/september 2003 på til sammen ca. kr. 1.250.000.

1. Kontraktsforholdet med Akron ble ikke gyldig terminert ved avtale mellom partene. ”Letter of intent” datert 17.09.03 var ugyldig.___________________________________

Avtaleloven 36 kommer til anvendelse. Det var meget urimelig å terminer kontrakten midt i kontraktsperioden. Det var ingenting å utsette på utførelsen og fremdriften. Akron var ikke insolvent, og hadde god gjennomføringsevne.

Akron ble presset til å skrive under avtalen. Den var et rent diktat fra Haugseths side. Akron hadde et forholdsvis stort opparbeidet tilgodehavende. Med 21 ansatte som skulle ha lønn få dager senere, var Akron avhengig av et raskt oppgjør. Haugseth kom imidlertid med uttalelser under møtet den 17. som skapte usikkerhet omkring sluttoppgjøret. Raknerud fryktet derfor at Akrons tilgodehavende ikke ville bli utbetalt fullt ut eller at utbetalingen i hvert fall ville bli betydelig forsinket.

Raknerud fikk beskjed om at dersom han skrev under avtalene, skulle pengene komme med en gang. Raknerud følte at han ikke hadde noe reelt valg. Det var en meget dramatisk situasjon. Raknerud var nærmest i sjokk. Kravet om terminering kom som lyn fra klar himmel.

Avtaleloven § 33 kommer også til anvendelse: Akron fikk før avtaleinngåelsen informasjonen fra Haugseth om at Ullevål ville ha inn solide og seriøse firmaer. Denne informasjonen var motiverende for Raknerud. Haugseth visste at Akron ikke ville undertegnet, hvis de kjente til at Karlsson skulle overta. Ullevål hadde opplysningsplikt. Akrons villfarelse ble således bevisst fremkalt av Haugseth om forhold han måtte forstå var vesentlig for løftegiveren. Det ville være i strid med redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende.

Bjørn Helge Haugseth har erkjent straffskyld for at han i perioden mars til august 2004 tok imot til sammen kr. 180.000 i kontanter og bankinnskudd fra Lars Tomas Karlsson. Begge forklarte at samtlige beløp var betaling for at BE Entreprenør skulle få oppdrag for eiendomsavdelingen ved UUS og at det dreide seg om korrupsjon.

Med den informasjon vi har i dag, vet vi at Akrons skjebne var beseglet før Raknerud kom til møtet med Haugseth 17. september 2003 og at den begrunnelse som Haugseth ga for å kaste Akron ut fra Ullevål i høyeste grad var vikarierende.

Det var Laugerud som tok avgjørelsen, og tildelte oppdraget til ny entreprenør, men Haugseth forberedte saken og innstilte overfor Laugerud. Laugerud stolte på Haugeruds vurdering av Karlsson uten å foreta egne undersøkelser.

De ulovfestede loyalitetsbestemmelser kommer også til anvendelse, jf Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 349 flg.

2. Ullevål hadde ikke rett til ensidig å heve kontraktsforholdet med Akron.

Hevingsadgangen må vurderes etter NS 3430. Punkt 34.1 gjelder heving pga antesipert mislighold: Det skal veldig mye til etter norsk rett for å heve pga. antesipert mislighold. Det må være klart at vesentlig mislighold vil inntre. Det vilkåret er ikke oppfylt.

De økonomiske problemene selskapet hadde vært igjennom var betinget i spesielle tap i 2001 og 2002, og ikke representativt for situasjonen høsten 2003. De økonomiske problemene var historie. Høsten 2003 var firmaet på rett kjøl.

I møte med Haugseth 17. september 2003 dokumenterte Raknerud at Akron var i stand til å fullføre kontraktsarbeidene: Garantier ville om nødvendig bli stilt av selskapets bank- forbindelse. Det var bare skrevet en kontrakt på 3 mill. Etter overlevering skal det stilles

garanti på 3 % av kontraktssummen, eller kr. 90.000. Skatteattest fra Oslo kommune bekreftet at Akron pr. 19.05.03 hadde ”oppfylt sine forpliktelser vedrørende innbetaling av skatter og avgifter, inkl. trygdeavgiften”.

Selskapet hadde tre loftsleiligheter for salg, som senere innbragte 3,5 mill netto som i sin helhet skulle inn i driftsregnskapet på inntektssiden. Underskuddet i regnskapsoversikt pr. 31.08.03 ville da bli snudd til et positivt resultat i størrelsesorden 2 mill. Selskapet hadde en bemanning som var tilpasset de arbeider som gjensto og det forelå bare positive tilbake- meldinger mht. gjennomføringen av og kvaliteten på de arbeider som allerede var gjort. Arbeidene ved UUS sikret selskapet beskjeftigelse og stabil inntjening til langt ut i 2004. De hadde en fortjeneste på 20 – 30 % på kontraktene.

Ved hjelp av inntektene fra Ullevål og det forestående salget av tre loftsleiligheter, som ville gå rett inn på driftskontoen i banken, ville selskapet være i stand til å gjøre opp gjelden til banken og samtidig ha den løpende drift og kostnadene under full kontroll.

Dørfabrikanten hadde sendt ordrebekreftelse, og det viser at de var innstilt på fortatt samarbeid. Akron hadde ikke fakturert for mer enn det arbeidet som til enhver tid var utført.

Akron var følgelig ikke insolvent i september 2003, og hadde gjennomføringsevne.

Ullevål ga ikke Akron skriftlig varsel om at heving ble vurdert, med frist til å dokumentere gjennomføringsevne, og bringe forholdene i orden, - for eksempel til å skaffe garantier. Kontrakten ble heller ikke hevet skriftlig. Dette er absolutte krav.

Ullevål har således rettsstridig brutt kontrakten med Akron.

3. Kravet til subjektiv skyld er oppfylt

Raknerud og Lundblad krever erstattet ”den positive kontraktsinteresse”. De krever følgelig å bli stilt økonomisk som om Akron hadde fått fullføre kontraktsarbeidene ved UUS.

Det vil bli anført at det foreligger forsett både med hensyn til selve kontraktsbruddet og med hensyn til følgene av kontraktsbruddet/ tapspostene. For skadefølgene er grov uaktsomhet nok.

Haugseth visste at en terminering av kontraktene ville føre til konkurs og få store økonomiske konsekvenser for Raknerud og Lundblad personlig. Haugseth var gjort kjent med at Raknerud og Lundblad hadde stilt garantier og pantsatt sine eiendommer ”til langt over pipa” for Akrons gjeld til banken.

Daværende eiendomsdirektør ved UUS, Finn Laugerud, ble i slutten av september 2003 orientert av tidligere eiendomssjef ved UUS, Erling Bøe, om så vel garantiene som Akron kunne stille via sin bank og om det forestående salget av tre loftsleiligheter som ville gi Akron betydelige inntekter. Laugerud stilte seg imidlertid fullt og helt bak Haugseth og den avgjørelse som var tatt om å kaste Akron ut fra Ullevål.

4. Arbeidsgiveransvar og organansvar

Arbeidsgiver hefter for skade arbeidstakeren volder. For at kravet skal omfattes av arbeidsgiveransvaret, er det et vilkår at arbeidstakeren ikke har gått utenfor det man med rimelighet kan regne med, jf skl. § 2-1.

Haugseth omfattes imidlertid av det erstatningsrettslige organansvaret. Han må anses som en kontraktshjelper og må følgelig identifiseres med UUS. Det skjer en identifikasjon. Haugseths handlinger er å anse som USS’ egne handlinger. Begrensingen i skl § 2 –1 gjelder ikke her. Ledelsen av et byggeprosjekt må identifiseres med USS. De facto var det Haugseth som traff avgjørelsene vedrørende byggeprosjektene.

Økonomisk tap:

Termineringen av kontraktene fikk dramatiske konsekvenser for Akron, som hadde posisjonert seg for å kunne fortsette kontraktsarbeidene ved UUS, bl.a. hadde Akron vært svært forsiktig med å påta seg andre oppdrag høsten 2003, da de forestående arbeider ved UUS ville legge beslag på det meste av selskapets kapasitet i flere måneder fremover. Etter at Akron var kastet ut fra Ullevål, stupte selskapets inntekter dramatisk. Virksomheten stanset opp og konkurs ble åpnet 14. november 2003.

Konkursen har påført Raknerud og Lundblad store økonomiske tap som kreves erstattet av UUS:

Som følge av konkursen, ble Rakneruds og Lundblads kausjonsansvar overfor Trøgstad sparebank gjort gjeldende. I september 2004 ble Akrons lån i banken avsluttet og gjort opp av Raknerud og Lundblad med kr. 982.018 hver.

Foruten det tap som er knyttet til garantiene overfor banken, har Raknerud og Lundblad, i egenskap av styremedlemmer i Akron, måttet betale Oslo kemnerkontor udekket skattetrekk med til sammen kr. 429.696.

I tillegg kommer tap av lønnsinntekter beregnet til kr. 137.150 for Raknerud og kr. 141.168 for Lundblad.

Til sammen utgjør disse tapsposter kr. 1.334.016 for Raknerud og kr. 1.338.034 for Lundblad.

I tillegg kommer det formuestap Raknerud og Lundblad har lidt ved at aksjene ble verdiløse da selskapet gikk konkurs. Det er grunn til å tro at tapet er betydelig.

Årsakssammenheng

mellom ansvarsgrunnlag og tap: Det kan neppe være tvil om at Akrons konkurs i november 2003 var en direkte følge av den urettmessige termineringen av Akrons kontraktsarbeider ved UUS i september 2003. Like klart er det at Raknerud og Lundblads tap er en direkte følge av konkursen.

Hvem som kan reise kravet

Raknerud og Lundblad må etter de konkrete omstendighetene kunne fremme erstatningskrav direkte overfor UUS.

Som følge kontraktsbruddet, gikk Akron konkurs og innfridde ikke sin gjeld til banken Saksøkerne måtte derfor innfri sitt kausjonsansvar. Akron har opphørt, og saksøkerne kan ikke kreve regress der. Det må da være adgang til springende regress. Subrogasjon anerkjennes i stadig større utstrekning. Hvis saksøkerne ikke kan reise kravet, blir Ullevål sittende med penger de egentlig skulle utbetalt i erstatning.

Skyldgraden har betydning for hvordan grensen her skal trekkes. Haugseth rammet saksøkerne med bevisst hensikt.

Hvis retten kommer til at saksøkerne ikke kan reise kravet direkte, anføres subsidiært at det må anses fremmet på vegne av konkursboet, uten at det er nødvendig å begjære bobehandlingen gjenopptatt.

Erstatningen

Krav på oppreisning

Saksøkerne krever oppreisning i h.t skl. § 3 - 6. Det kom som et stort sjokk for Raknerud og Lundblad da Akron ble kastet ut fra UUS i september 2003. Det hele kom som lyn fra klar himmel. Ingen av dem var forberedt på det som skjedde. Handlingslammet kunne de bare konstatere at Akron gikk ut for stupet. Tilbake satt de med et konkursbo i fanget og store gjeldsforpliktelser til banken. Uten arbeid og inntekter. Langt nede psykisk.

De følte at deres gode navn og rykte var skadet og at mye av den tillit de tidligere hadde som entreprenører hadde forsvunnet i kjølvannet av det som skjedde på UUS høsten 2003. Verden er liten og jungeltelegrafen går. Rykter spres fort i et lite miljø og gjør sin virkning. I ettertid har de fått høre at mange lurte på hva for noe galt de hadde gjort siden Akron ble kastet ut fra UUS over natten.

Dette gir grunnlag for krav om oppreisning i medhold av skadeerstatningslovens § 3-6 første ledd. Det som skjedde høsten 2003 var i betydelig grad egnet til å skade Rakneruds og Lundblads gode navn og rykte samt utsette dem for tap av den for deres næring fornødne tillit, jfr. straffelovens § 247.

For Rakneruds vedkommende kommer i tillegg belastningen ved den etterforskning Økokrim innledet i tilknytning til sluttoppgjøret mellom USS og Akron hvor kr. 439.820 av Akrons tilgodehavende ble utbetalt til Altibygg AS. Raknerud hadde i forbindelse med denne etterforskning status som mistenkt inntil han ved brev av 05.09.05 fra Økokrim ble meddelt at forholdet var henlagt for hans vedkommende på grunn av bevisets stilling.

Organansvaret gjelder også i forhold til et slikt krav. Det kreves ikke forsett eller grov uaktsomhet.

Utmålingen overlates til rettens skjønn. Kr. 500.000 i oppreisning ti hver er ikke urimelig.

Saksøkerne nedlegger slik

påstand:

1. Ullevål universitetssykehus dømmes til å betale erstatning til Svein Raknerud og Hans Lundblad etter rettens skjønn.
2. Ullevål universitetssykehus dømmes til å betale Svein Raknerud og Hans Lundblad sakens omkostninger med tillegg av renter i henhold til lov av 17.12.1976 om renter ved forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.

SAKSØKTE HAR I HOVEDSAK ANFØRT

De grunnleggende vilkår for erstatning ikke er oppfylt. Det foreligger verken (1) ansvarsgrunnlag,

(2) økonomisk tap eller

(3) adekvat årsakssammenheng.

Ansvarsgrunnlag:

Hvis de subjektive vilkår er til stede kan det idømmes erstatningsansvar for en skadevoldende handling. Ullevål har ikke rettsstridig påført saksøkerne noen skade.

1. Prinsipalt: Kontraktsforholdet med Akron ble terminert ved gyldig avtale mellom partene.

Ullevål har ikke brutt kontrakten med Akron. Det løpende kontraktsforholdet ble terminert gjennom signering av ”Letter of intent” ” den 17. september 2003. Avtalen regulerer uttømmende partenes mellomværende. Den er ikke ugyldig:

Akron ble ikke utsatt for noe utilbørlig press: Ullevål foretok en forsvarlig vurderinger av Akrons økonomiske evne til oppfyllelse. Man gjorde de undersøkelser som kunne forventes, herunder innhentet kredittvurdering som viste at Akron ikke var kredittverdig. Akron fikk tid og anledning til å dokumentere sin økonomiske evne, og ble bedt om å fremlegge kontraktsgaranti og skatteattest. Selskapet var ikke i stand til det, og hadde derfor ikke innvendinger mot termineringen. Saksøkerne la seg helt flate for de forhold Ullevål hadde oppdaget, og forhandlet frem en avviklingsavtale for å oppnå best mulige vilkår for seg selv. Ullevål truet ikke med å holde tilbake betaling for utført arbeid. Man ønsket bare en gjennomgang av hva som var utført, for betaling skjedde.

Saksøkernes etterfølgende opptreden viser også at de selv anså at termineringen var berettiget.

Det var ikke urimelig å avslutte kontraktsforholdet: Termineringsavtalen er balansert i forhold til partenes interesser. Ullevål måtte få psykiatribygget ferdig før årsskiftet i h.t. pålegg fra helsemyndighetene, og en meget vanskelig situasjon i psykiatrien i Oslo. En konkurs i Akron fremsto som meget sannsynlig, og ville føre til at byggearbeidene stoppet opp. Ullevål måtte sikre fremdriften av byggearbeidet.

Også de nærmere bestemmelsene om hvordan avslutningen skulle skje var balansert. De tok også hensyn til eierne av Akron. Det ble ikke krevd garanti og Ullevål ga umiddelbart oppgjør.

Termineringen hadde ikke noen vikarierende begrunnelse. Det var ikke Haugseth som satte i gang den prosessen som endte med termineringen, og det var ikke han som tok avgjørelsen.

Avtalen er således bindende for Akron.

2. Subsidiært: Ullevål hadde uansett rett til å heve avtalen

Det foreligger ikke noe ansvarsgrunnlag, selv om termineringsavtalen med Akron skulle bli ansett for ikke å være bindende, ettersom Ullevål uansett ville hatt rett til å heve kontraktsforholdet med Akron.

Det ble inngått skriftlig kontrakt mellom Ullevål og Akron på første byggetrinn. Senere mottok Akron bestillinger på tillegsarbeider. Kontraktsforholdet ble regulert av NS 3430 som i punkt 35.1 gir byggherren rett til å heve kontrakten dersom entreprenøren går konkurs, eller hvis han beviselig blir- eller erkjenner å være insolvent. Dette med mindre det uten ugrunnet opphold blir godtgjort at kontraktsarbeidet vil bli fullført i samsvar med kontrakten.

Akron dokumenterte ikke sin økonomiske evne til å gjennomføre arbeidene innen avtalt tid, og det har saksøkerne heller ikke gjort under hovedforhandlingen. Likviditeten var så anstrengt at man måtte regne med forsinkelser i fremdriften og sannsynligvis full stopp gjennom en konkurs. Det fremtidige salget av tre leiligheter kunne ikke forhindre dette.

Akron var beviselig insolvent, og undertegningen av termineringsavtalen må anses som en erkjennelse av insolvensen med tilhørende likviditetsproblemer.

Akron hadde en underballanse på mange millioner kroner, noe som fremgikk av regnskapene for 2001 og 2002. At selskapet ikke var i stand til å betale sine forpliktelser etter hvert som de forfalt, fremgikk av de innhentede kredittopplysningene. Det var avholdt mange utleggsforretninger.

Det var varslet flere nye krav, blant annet store utestående merverdiavgiftskrav. Etter resultatløs utleggsforretning fra Skattefogden den 29.09.03, ventet konkursbegjæringen. Det forelå manglende innbetalinger på skattetrekkskontoer. Selskapet unnlot å betale forfalt merverdiavgift og avsette skattetrekk. Saksøkerne har ikke ført bevis for at selskapet var inne i en positiv trend, med en stor fortjeneste på kontraktene med Ullevål. Det normale i byggentreprise er 10 % fortjeneste.

Det kan ikke stilles krav om skriftlig forhåndsvarsel og skriftig heving, etter at Akron undertegnet ”Letter of intent”.

3. Kravet til subjektiv skyld er ikke oppfylt

Saksøkerne krever erstattet ”den positive kontraktsinteresse”. De krever følgelig å bli stilt økonomisk som om Akron hadde fått fullføre kontraktsarbeidene ved Ullevål. Den positive kontraktsinteresse er normalt relatert til tap av fortjenesten kontrakten skulle gitt.

Saksøkerne krever imidlertid dekning av tapsposter som angivelig kommer som en indirekte følge av den påstått uberettigede termineringen. Hovedregelen er at man bare kan kreve dekning av slike tap dersom medkontrahenten har handlet med forsett både med hensyn til kontraktsbruddet og følgene av kontraktsbruddet. Det var eiendomsdirektør Finn Laugerud som var beslutningstager. For at Ullevål skal kjennes ansvarlig må han med vitende og vilje ha foretatt en uberettiget terminering.

Verken Laugerud eller eiendomssjef Haugseth handlet med forsett m h.t. et kontraktsbrudd. Alle de objektive forhold som var kjent for dem tilsa at Akron ikke ville være i stand til å gjennomføre kontraktsarbeidene som følge av en nært forestående konkurs. Dette ble underbygget av regnskapene, kredittopplysningene, og manglende fremleggelse av bankgaranti og relevant skatteattest.

Laugerud og Haugseth handlet heller ikke med forsett m h.t. tapet, ettersom de ikke hadde noen forestilling om at termineringen av kontrakten kunne være årsak til den kommende konkursen. Saksøkerne opplyste verken skriftlig eller i møtene med Ullevål noe om det tap de mente de personlig ville bli påført som følge av termineringen av kontrakten. Raknerud nevnte verken personlige garantier eller ansvar for straffbart forhold i form av unnlatt skattetrekk.

4. Arbeidsgiveransvar og organansvar

Det er ikke rettslig grunnlag verken for arbeidsgiveransvar eller organansvar.

Kravet faller utenfor arbeidsgiveransvaret, jf skl § 2-1. Skulle retten komme til at Bjørn Haugseth urettmessig og forsettelig har terminert kontraktene og nærmest hensatt Raknerud i en tilstand av avmakt, har Haugseth som arbeidstaker gått ”utenfor det som er regne med etter arten av virksomheten eller saksområde og karakteren av arbeidet”, jfr skl § 2-1 nr 1, 2. punktum.

Et selskap kan bli erstatningsansvarlig i h.t. det såkalte organansvaret for feil og forsømmelser foretatt av personer som representerer selskapets besluttende organer. En avdelingsleder kan bli ansett å være en del av selskapets ledelse, jf Lødrup, Lærebok i erstatningsrett s. 154-155. Arbeidet med psykiatribygget var ikke organisert som noe selvstendig prosjekt. Haugseth var ikke leder av eiendomsavdelingen. En arbeidstaker i hans stilling omfattes bare av arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiveransvaret omfatter som hovedregel ikke ansvar for oppreisningskrav, jf Rt. 1995 s 209 (216).

Laugerud var leder av eiendomsavdelingen, og omfattes av organansvaret, men har ikke handlet med forsett.

Økonomisk tap:

Saksøkerne har ikke sannsynliggjort noe påregnelig økonomisk tap.

Styret i Akron er gjennom styreansvaret pålagt et økonomisk ansvar for straffbare forhold i form av manglende skattetrekk. Saksøkers bank gjorde gjeldende personlige garantier som var stillet av saksøkerne overfor banken. Dette er tapsposter som er klart upåregnelig for saksøkte.

Med 10 % fortjeneste ville Akron få inn kr. 900.000 på gjenværende del av kontrakten. Disse midlene kunne ikke forhindret konkursen, og ville den gått inn i driften uten å redusere saksøkernes garantiforpliktelser.

Årsakssammenheng

Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom det påberopte ansvarsgrunnlaget og det økonomisk tapet som saksøkerne i egenskap av aksjonærer og styremedlemmer har lidt. Saksøkte bestrider at konkursen i Akron kom som en følge av termineringen av kontrakts- forholdet med Ullevål. Det var tvert om insolvensen som førte til termineringen.

Både Raknerud og Lundblad er sterkt å bebreide for at de i kraft av å være styremedlemmer ikke tok ansvaret og begjærte oppbud for Akron senest ved årskkiftet 2002/2003. Plikten til å begjære oppbud er straffesanksjonert.

Hvem som kan reise krav

Det har aldri eksistert noe kontraktsforfold mellom saksøkerne og saksøkte. Som følge av konkursen i Akron, trådte konkursboet inn i Akrons rettigheter og plikter. Konkursboet er avviklet og boet har ikke avhendet rettigheter tilknyttet et eventuelt erstatningskrav overfor saksøkte.

Aksjeeiere, kreditorer eller andre som har lidt tap fordi selskapet er påført tap, er bundet av selskapets skadeoppgjør, og deres krav står tilbake for selskapets krav, jf aksjelovens § 17- 6.

Erstatningen

Krav på oppreisning

Eiendomsdirektør Laugeruds forhold kan ikke medføre oppreisningsansvar etter skl § 3 –6. Verken de subjektive eller objektive vilkår er oppfylt. Når det gjelder uaktsomhets- alternativet, anføres at det ikke var uaktsomt å stole på de opplysninger Haugseth ga etter møtene med Raksnerud. Raknerud hadde undertegnet en termineringsavtale. Når Laugerud ikke hørte noe annet fra Raknerud, måtte han kunne legge til grunn at Akron samtykket i termineringen.

Nivået i utmålte oppreisningssummer er jevnt over lave.

Avkortning i erstatningssummen

Dersom tingretten skulle komme frem til at de grunnleggende vilkår for erstatning er oppfylt, vil saksøkte gjøre gjeldende at det må foretas en avkortning i erstatningsbeløpet som følge av de skadelidtes medvirkning.

Saksøker må for det første underlegges et generelt medvirkningsansvar fordi de unnlot å begjære oppbud. Selskapet drev den siste tiden for kreditors regning.

Ved å avvente 14 måneder med å tilkjennegi at de anså termineringen som uberettiget har saksøkerne fratatt saksøkte enhver mulighet til å gripe inn å påvirke tapsomfanget. Saksøkerne må således bære risikoen for at de ikke har fremmet kravet på et tidligere tidspunkt.

Saksøkte nedlegger slik

p å s t a n d:

1. Ullevål Universitetssykehus HF frifinnes.
2. Svein Raknerud og Hans Lundblad dømmes til å erstatte Ullevål Universitetssykehus HF omkostninger med tillegg av rente i henhold til lov om forsinket betaling § 3 første ledd, første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

RETTENS MERKNADER

Saksøkerne krever erstatning fra Ullevål med den begrunnelse at Ullevål uberettiget har brutt en entreprisekontrakt med Akron, og derigjennom forårsaket konkurs i selskapet med påfølgende tap for saksøkerne. Det løpende kontraktsforholdet ble terminert gjennom signering av ”Letter of intent” ” den 17.09.03, men denne avtalen anføres å være ugyldig.

Saksøkte bestrider at Ullevål rettsstridig har påført Akron noen skade. Ullevål har ikke brutt kontrakten med Akron. Avtalen av 17.09. er gyldig og regulerer uttømmende partenes mellomværende. Det foreligger således ikke noe ansvarsgrunnlag.

Retten skal først ta stilling til om termineringsavtalen er gyldig.

Saksøkerne gjør gjeldende at termineringsavtalen må anses ugyldig etter avtaleloven §36: ”En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.”

Termineringsavtalens innhold og forholdene ved avtalens inngåelse:

Saksøkerne anfører at Akron ikke var insolvent og at selskapet hadde god gjennomførings- evne. Ullevål hadde derfor ikke behov for å terminer kontraktsforholdet.

Det er uomstridt at Akron hadde negativ egenkapital. Underbalansen var kr. 7 mill ved utgangen av 2002, og driftsresultatet per 31.08.03 var negativt med ca. 1,6 mill. Partene er imidlertid uenige om Akron kunne dekke sine fordringer etter hvert som de forfalt. Retten har ikke fått noen full gjennomgang av Akrons likviditet. Det er ikke fremlagt noen oversikt over fordringer med angivelse av forfallstid eller stipulerte utgifter og forventede inntekter. Det er ikke innhentet noen sakkyndig vurdering av dette. Retten er derfor henvist til å vurdere likviditeten rent skjønnsmessig.

Den 19.10.04 - etter konkursåpningen – innhentet saksøkerne en erklæring fra Akrons revisor, Atle Helgedagsrud. Han skriver at pr. oktober 2003 viste regnskapet en positiv inntjening. Det var derfor selskapets ledelse fant det riktig med fortsatt drift i selskapet. Helgedagsrud fikk inntrykk av at driften i år 2003 var positiv. ”Dette inntrykket var basert på at gjeld til kreditorer og offentlige myndigheter var blitt mindre uten at aktivasiden var tilsvarende redusert. Vi hadde dog ingen full revisjon av selskapet av regnskapsåret 2003 frem til konkursåpning.”

Helgedagsrud forklarer som vitne at han hadde møte med saksøkerne den 14.10.03. De ga ham opplysninger om driften og viste ham driftsregnskapet per 31.08.03. Han har således ikke ment å uttale seg om driften per oktober 2003. Når det gjelder opplysningen om redusert gjeld, mente han å huske at Akron hadde forhandlet om en akkordløsning, og fått redusert gjelden på den måten. En slik akkord er ikke bekreftet fra noen. Det ble meldt fordringer i boet på 10,6 mill, herunder ca. kr 2,5 mill til det offentlige. Det er ikke dokumentert at gjelden var blitt redusert i løpet av året. Når det ikke er foretatt noen revisjon av regnskapet, - og de opplysninger revisor fikk i møtet ikke er ettergått - finner ikke retten å kunne legge særlig vekt på det ”inntrykk” revisor fikk.

Dun & Bradstreet hadde siden september 2002 gitt selskapet kredittrating ”C,” som er definert slik: ”Kreditt frarådes. Høy kredittrisiko. Foretakets evne til å møte aktuelle betalingsforpliktelser anses å være meget svak.”

Credittinform ga den 18.08.03 Akron ratingen ”Ikke kredittverdig”. Det fremkom her at Tøgstad sparebank hadde pant i fordringer for kr 5 mill og pant i driftstilbehør for kr 5 mill. Under betalingsanmerkninger er det anført 35 inkassosaker på i alt kr 1.8 mill, hvorav kr 560.294 er oppgjort, 4 dommer i pengekrav på til sammen kr 302.851 hvorav ingenting er oppgjort, 2 utlegg/utpantinger på til sammen kr 974.703 hvorav kr. 98.492 er oppgjort. De sist registrerte betalingsanmerkningene var fra Meråker Trevare AS den 09.07.03 og Universal Spedisjon AS 08.07.03.

Akron hadde bestilt dørene til psykiatribygget hos Nordic dørfabrikk AS. På grunnlag av opplysningene fra Credittreform besluttet økonomisjefen i Nordic den 18.08.03 at fabrikken ikke skulle levere dørene til Akron uten garanti eller forskudd. Det er sannsynlig at andre leverandører ville stille samme krav etter en kredittvurdering.

Akron hadde plikt til å stille kontraktsgarantier ovenfor Ullevål. Den opprinnelige kontrakten var på kr. 2,5 mill, og Akron skulle i h.t. denne stille garanti for 10 %, dvs kr.

250.000 inntil arbeidet var formelt overtatt av selskapet. Deretter kunne garantibeløpet reduseres. Hvis Akron skulle fortsette arbeidene, ville det blitt inngått kontrakter for disse med krav om garanti på 10 % av kontraktsummen på kr. 19 mill, dvs. en garanti på kr 1,9 mill. Brevet fra Trøgstad sparebank av 03.09.03 var ikke noe tilsagn om garantier.

Dag Skjørten fra Trøgstad sparebank opplyste at en søknad om kontraktsgarantier må fremmes for bankens styre etter en kredittbehandling der selskapets soliditet vurderes. Banken må ha sikkerhet når den stiller garanti. Hvis den eksisterende sikkerheten ikke er god nok, må det stilles tilleggsikkerhet. En søknad om å stille garanti for kr. 90.000, som skulle generere inntekter, er han ganske sikker på ville bli innvilget, men en søknad om en milliongaranti forutsatte med stor sannsynlighet at det ble stilt tilleggsikkerhet. Retten bemerker at det ikke er sannsynliggjort at det kunne skaffes noen tilleggsikkerhet. Eierne hadde ingen sikkerhet å stille. Raknerud og Lundblad hadde i 2001 og 2002 kausjonert og pantsatt sine eiendommer til banken fordi banken krevde bedre sikkerhet for kassakrediten. I følge Raknerud var eiendommene deres pantsatt ”til langt over pipa”.

Den 09.02.03 hadde Oslo og Akershus skattefogdkontor holdt utleggsforretning hos Akron for skyldig merverdiavgift fra 6. termin 2001 på kr. 433.011 med tillegg av renter. Kravet ble ikke gjort opp. Den 29.09.03 avholdt skattefogden på ny utleggsforretning for skyldig merverdiavgift fra 6. termin 2002 og 3. termin 2003 på til sammen på kr. 831.265. Utleggs- forretningen ble avsluttet med ”Intet til utlegg”. Den 09.10.03 innga skattefogden konkurs- begjæring med merverdiavgiftskrav på til sammen ca kr. 1.4 mill.

Offentlige byggeoppdrag forutsatte at selskapet var à jour med avgiftsbetalingen og slike oppdrag var meget viktige for selskapet. Når Akron likvel opparbeidet svære restanser og misligholdt over lang tid, synes retten at det er en klar indikasjon på at likviditets- situasjonen var håpløs.

Konkurs ble åpnet den 14.11.03. Det fremkommer av sluttinnberetningen at det var anmeldt totalt 93 fordringer i boet med samlede krav på kr 10.6 mill. hvorav kr 2,5 mill i klasse II, dvs krav på betaling av skatt og avgift, jf dekningsloven § 9-4. Ved siden av merverdiavgiftskravet på kr. 1,4 mil var det udekket skattetrekk på kr 429.696 som skulle vært innbetalt på egen konto. Selskapet hadde benyttet skattetrekksmidlene til løpende drift i strid med skattebetalingsloven § 11.

Fordringer og driftsmidler var pantsatt. Det fremkommer av sluttinnberetningen at det ikke ble avdekket frie aktiva. Det er ikke dokumentert at selskapet hadde tilgang på mer kreditt. Fordringene kunne således bare dekkes i den utstrekning de løpende inntektene ga rom for det.

Saksøkte anfører at fortjenesten på entreprisekontrakter normalt er på ca 10 %, og Raknerud bekreftet dette i sin partsforklaring. Saksøkerne anfører likevel at fortjenesten på Akrons kontrakt med Ullevål var på 20-30 %. Dette er imidlertid ikke forsøkt forklart i konkrete omstendigheter eller dokumentert på noen måte. Den opprinnelige kontrakten ble inngått etter en anbudsrunde, og de senere bestillingene er basert på samme enhetspriser. Retten legger derfor til grunn at fortjenesten ikke var vesentlig høyere enn normalt i bransjen.

I møtet den 17.09.03 anførte Raknerud at likviditetskrisen ville bli overvunnet når Akron fikk inntektene fra salg av tre leiligheter selskapet hadde under bygging på et råloft i

Sunnmørsgaten. Akron hadde en avtale med borettslaget om at Akron skulle få inntektene ved salget av leilighetene mot at Akron pusset opp gården. Akron hadde således en fordring på borettslaget. Banken hadde pant i Akrons fordringer.

Driftsregnskapet og den regnskapsmessige balansen per 31.08. ville bli forbedret når salgsinntektene ble inntektsført, men den likviditetsmessige virkningen er mer usikker. Det var den 17.09. uvisst når leilighetene ville bli solgt og hva de ville utbringe. Spørsmålet om belåning/ leverandørgjeld i prosjektet var ikke avklart. Inntekten lå et stykke frem i tid, og i mellomtiden måtte man regne med nye krav mot selskapet. Ullevål anså ikke dette som noen tilfredstillende garanti.

Leilighetenes verdi var omfattet av bankens fordringspant, og utgjorde ikke frie aktiva som skattefogden kunne ta utlegg i. Saksøkerne har ikke dokumentert at de kunne skaffe noen ”mellomfinansiering” til dekning av skattefogden frem til salget av leilighetene. I følge saksøkerne hadde de pantsatt sine egne eiendommer ”til langt over pipa.” Rakenerud opplyser at den ene av leilighetene ble overdratt til en av Akrons leverandører den 01.10.03 til dekning av leverandørgjeld på kr 1,4 mill. Kjøpekontrakter på de to andre leilighetene ble først inngått den 07.10.03 – etter at skattefogden hadde begjært konkurs. Ferdigattest forelå den 14.11.03 – konkursåpningsdagen - og nettoprovenyet ble først overført fra megler den 19.01.04 – to måneder etter konkursåpning - med til sammen kr. 2.171.055. Retten legger derfor til grunn at den aktivaposten leilighetene innebar, ikke hadde kunnet forhindre konkursåpning.

Skattefogden følger en relativt streng praksis m.h.t. å begjære konkurs,- ikke bare som ledd i inndrivning av gjeld, men også for å få ryddet opp og avsluttet driften i selskaper som ikke betaler merverdiavgift. Avdelingsdirektør Bendiksen leder innkrevnings- avdelingen hos skattefogden og opplyser som vitne at det opprinnelige kravet på kr. 433.000 hadde stått udekket i ett år. I løpet av året var restansene øket dramatisk. Det er veldig ekstraordinært at skattefogden i dette tilfellet har ventet så lenge med å slå virksomheten konkurs, hensett til de svært store beløpene det er tale om og varigheten av betalingsmisligholdet. Retten anser det ikke sannsynlig at Akron ville fått forlenget betalingsfristen.

Retten legger til grunn at det er saksøkerne – som i relasjon til spørsmålet gyldigheten av en inngått avtale - har bevisbyrden for sin egen anførsel om at Akron var solvent og hadde gjennomføringsevne. Hvis det ikke var inngått en avtale ville Ullevål hatt bevisbyrden for insolvens i h.t. NS 3430 punkt 35.1. Noe bevis for solvens og gjennomføringsevne er ikke ført.

Ut fra de opplysninger som er fremkommet anser retten det mest sannsynlig at Akron per september 2003 var illikvid, og at den manglende likviditeten ikke var av rent forbigående art. Akron var følgelig insolvent.

Ullevål risikerte at byggearbeidene ville bli forsinket, ved at vareleverandører og under- entreprenører nektet å levere uten kontant betaling eller sikkerhet. Arbeidet kunne også få en plutselig stopp gjennom en konkursåpning, som i tillegg til forsinkelsen også kunne påføre Ullevål et økonomisk tap. Ullevål hadde derfor en klar interesse av å få til en snarlig og ordnet overgang til ny hovedentreprenør på psykiatribygget.

På den annen side hadde eierne av Akron bare en begrenset interesse av å fortsette virksomheten. Aksjene hadde ingen verdi. En konkurs ville føre til at Akrons engasjement i banken måtte gjøres opp. Raknerud og Lunblad måtte da oppfylle sine garanti- forpliktelser, men det måtte de regne med før eller senere uansett. Raknerud hadde godt renome som administrator og byggeleder, og saksøkerne kunne fortsette entreprenør- virksomheten gjennom et nytt selskap, uten å dra med seg en gjeld på rundt 8 mill. kr.

Retten er enig med saksøkte i at man når det skal foretas en rimelighetsvurdering, også kan ta i betraktning at Akron burde ha opplyst Ullevål om sin økonomiske situasjon, herunder manglende evne til å dekke forfalte krav på merverdiavgift, allerede da tilleggs- bestillingene fant sted i juni 2003. Akrons ledelse var klar over situasjonen og at den kunne ha betydning for Ullevåls avgjørelse. Selskapet oppfylte ikke kravene i forskrift om offentlige anskaffelser § 5-15 og § 5-10. Hadde Akron gitt en redegjørelse for sin økonomiske situasjon, herunder sine merverdiavgiftsrestanser, ville selskapet neppe fått kontrakten.

Retten anser det ikke urimelig at kontraktsforholdet ble terminert. Heller ikke de nærmere betingelsene var urimelige. Akron ble fritatt for å stille kontraktsgaranti, og fikk oppgjør med det samme, også på ikke forfalt faktura. Retten finner etter dette at terminerings- avtalen ikke var urimelig etter sitt innhold og forholdene ved avtalens inngåelse.

Når det gjelder partenes stilling, må Ullevål anses som den sterkeste part, men begge var profesjonelle. Akron var et entreprenørselskap med ca 45 mill. i omsetning og hadde 22 ansatte. Raknerud hadde drevet entreprenørvirksomhet i mange år. Retten er enig med saksøkte i at ordlyden i avtalen viser at den ble fremforhandlet mellom partene, og tok hensyn til begge parters interesser.

Saksøkerne gjør gjeldende at Akron ble presset til å skrive under avtalen. Den var et rent diktat fra Haugseths side. Haugseth kom med uttalelser under møtet den 17. som skapte usikkerhet omkring sluttoppgjøret. Raknerud skrev under fordi han fryktet at Akrons tilgodehavende ellers ikke ville bli utbetalt fullt ut eller at utbetalingen i hvert fall ville bli betydelig forsinket.

Retten bemerker at det er saksøkerne som har bevisbyrden for sin anførsel om at Raknerud ble presset. Det er på det rene at Akron var i en sterkt presset likviditetsmessig situasjon, men spørsmålet er om Ullevål har utnyttet situasjonen på en utilbørlig måte.

Ullevål hadde ikke plikt til å betale fakturaer for mer enn det arbeidet Akron allerede hadde utført. Akron måtte som enhver entreprenør være forberedt på en diskusjon om faktureringsgrunnlaget. Prosjektleder Yngve Berg hadde ansvaret for å kontrollerte mengder utført arbeid før han godkjente fakturaene. Han forklarer at han hadde inntrykk av at Akron fakturerte for tett, og var redd for at Ullevål ved en eventuell konkurs i Akron, kunne bli sittende med et tap fordi man hadde betalt for mye. Ut fra disse opplysningene engasjerte Ullevål arkitekt Thomsen til å foreta mengdeberegninger. Det er ikke holdepunkter for at Berg hadde usaklige motiver. Når Ullevål lovet betaling i forbindelse med undertegningen av termineringsavtalen, antar retten at var det fordi man da var blitt enige om hva som var blitt utført av arbeid.

Saksøkerne gjør gjeldende at da Raknerud undertegnet ”Letter of intent” var han nærmest i sjokk fordi kravet om terminering kom som lyn fra klar himmel.

Retten bemerker at det ble holdt varslingsmøte den 03.09.03 der Ullevål presenterte sin bekymring for Akrons solvens og gjennomføringsevne, fremla innhentet kredittvurdering og anmodet om bankgaranti og skatteattest. Akron fikk både tid og anledning til å dokumentere sin økonomiske evne frem til nytt møte den 17.09. Raknerud må allerde i dagene etter varslingsmøtet ha vært klar over at han ikke kunne oppfylle Ullevåls krav, og han må ha innsett hva konsekvensen kunne bli.

Retten viser til at han ikke arbeidet videre med sikte på å skaffe bankgaranti, men nøyde seg med brevet av 03.09. Han innhentet ikke skatte- og avgiftsattest på korrekt blankett med opplysninger om merverdiavgiftsrestanser. Det er kanskje ikke påfallende når man tar i betraktning hva en slik skatteattest ville vist.

Retten er enig med saksøkte at det er klare indikasjoner på at eierne i Akron allerede før møtet med Ullevål den 17.09.03 hadde forberedt avviklingen av driften i selskapet. I dette møtet fremkom det at man disponerte et nytt selskap, Altibygg AS, som man kunne drive sin virksomhet videre i. Allerede den 05.09. - to dager etter varslingsmøtet - ble det holdt generalforsamling i Altibygg.

Raknerud forklarer at selskapet var kjøpt på en annonse våren eller sommeren 2003. Det var ikke i drift og hadde ingen aktiva. På generalforsamlingen den 05.09. skiftet selskapet navn til Altibygg , og fikk samtidig entreprenørvirksomhet som nytt formål. Odd-Ingar Tangerud sto oppført som ny eier av selskapet, enestyre og daglig leder. Raknerud forklarer at Tangerud var en betrodd medarbeider i Akron, som Raknerud hadde samarbeidet med siden 1993.

I møtet den 17.09. ble Raknerud og Haugseth enige om at Altibygg skulle få oppgjør med kr. 545.376,80 for en del av Akron-kontrakten, til tross for at arbeidet i følge Raknerud allerede var utført av Akron og kostnadene belastet Akrons regnskaper. For å dekke opp denne transaksjonen ble det den 22.9. undertegnet et avtaledokument mellom Ullevål v/ Haugseth på den ene side og Altibygg v/ Raknerud på den andre tilbakedatert til 15.08. om utførelse av arbeider. Altibygg utferdiget faktura til Ullevål datert 23.09.03 med forfall samme dag.

Da Akrons kontrakt med Ullevål ble terminert, var det klart for partene at driften i Akron ville opphøre. Ved at Ullevål overførte beløpet til Altibygg, fikk det nye selskapet en startkapital. Lundblad sier i sin forklaring at han og Raknerud stolte på Tangerud, derfor lot de pengene fra Akron gå inn i Altibygg. I følge Raknerud gikk midlene inn i driften av det nye selskapet. Altibygg overtok noen av kundene til Akron, og utførte bl.a. noen arbeider på de tre borettslagsleilighetene i Sunnmørsgaten. Raknerud sier også at noe av midlene gikk til å dekke kreditorer i Akron som de ønsket å holde seg inne med. Raknerud signerte som nevnt på vegne av Altibygg den 22.09, og det er dokumentert at han har arbeidet i Altibygg og senere er blitt nestleder i styret.

Saksøkerne hevder at avtalen med Altibygg av 22.09. kom i stand etter krav fra Haugseth. Han sa at han ikke kunne forsvare ovenfor Ullevål å utbetale hele det opparbeidede tilgodehavende til Akron slik situasjonen var. Retten finner dette lite sannsynlig. Hvis saksøkerne ble presset av Haugseth til å ta en del av oppgjøret inn i Altibygg, kunne de jo bare ha overført pengene videre til Trøgstad sparebank umiddelbart i h.t. bankens pant i Akrons fordringer.

Retten er også enig med saksøkte i at saksøkernes etterfølgende opptreden indikerer at de selv anså at termineringsavtalen var gyldig:

Det var ikke Haugseth, men eiendomsdirektør Laugerud som tok avgjørelsen i spørsmålet om å avslutte kontraktsforholdet med Akron. Han deltok ikke på møtene, og oppfattet det slik at partene var kommet frem til et omforent utkast til avtale. Verken Raknerud eller Lundblad henvendte seg til ham med opplysninger om press, eller misnøye med sluttoppgjøret i september 2003. De bestred ikke grunnlaget for termineringen. Raknerud opplyser at Akron før eller etter møtet den 22. kontaktet selskapets advokat, Steinar Tellmann, for å få en juridisk vurdering (av termineringen). Akron avsluttet arbeidene på Ullevål den 22., forlot byggeplassen og mottok slutoppgjøret som avtalt.

Saksøkerne opplyste i november 2003 til bostyret at Akron mistet prosjektet på Ullevål som følge av at selskapet ikke lenger tilfredsstilte de økonomiske kravene som kommunen stiller til sine entreprenører, jf boinnberetningen. Saksøkerne gjorde ikke gjeldende ovenfor bostyrer at avviklingen av kontraktsforholdet med Ullevål var uberettiget, eller at boet kunne ha et erstatningskrav mot Ullevål. Lundblad avga tvert imot debitorerklæring den 27.11.03 om at boinnberetningen, som viste at det ikke fantes aktiva, var riktig og uttømmende.

Tidligere teknisk sjef og eiendomssjef ved Ullevål, Erling Bøe, har som vitne forklart at Raknerud ba ham legge inn et godt ord for seg hos Laugerud. Bøe hadde samarbeidet med Raknerud gjennom flere år på Ullevål, mens Raknerud arbeidet der i andre selskaper. Bø hadde et svært positivt inntrykk av Rakneruds evner som administrator og byggeleder, og karakteriserer ham som faglig dyktig, rydding og etterrettelig. Bøe anser at det viktigste ikke er hvilket firma som får oppdraget, men hvem det er som administrerer firmaet og arbeidene.

Haugseth forklarer at Raknerud i møtet den 17.09. ville forhandle restarbeidene (på kr 9,1 mill) inn i Altibygg. Haugseth forela det for Laugerud, som sa nei til transport av kontrakten til det nye selskapet. Det er noe uklart for retten om Bøes henvendelse hadde sammenheng med dette forslaget. Laugerud ringte imidlertid tilbake til Raknerud etter samtalen med Bøe, og meddelte at han fullt ut sto bak Haugseths standpunkt om at kontraktsforholdet måtte termineres.

Senere inntrådte forhold er relevante etter avtaleloven § 36. Mens avtaleloven § 33 bare omfatter uriktige forutsetninger som forelå på avtaletidspunktet, kan avtaleloven § 36 komme til anvendelse der forutsetningene brister på et senere tidspunkt. Saksøkerne anfører at de forutsatte at Akron ville bli erstattet på psykiatribygget av et økonomisk mer solid selskap. Retten antar at man her kan snakke om bristende forutsetninger fra Akrons side.

Akron er imidlertid ikke kommet i noen dårligere situasjon enn om Ullevål tok inn et solid selskap i stedet, og Ullevål er ikke kommet i noen bedre situasjon av at Haugseth førte sin forsatte Laugerud bak lyset på dette punkt, og tok inn et svakt selskap. Disse omstendighetene kan derfor ikke gjøre avtalen mellom Ullevål og Akron urimelig.

Etter dette konkluderer retten med at termineringsavtalen ikke kan settes til side etter avtaleloven § 36.

Saksøkerne gjør også gjeldende at avtalen er i strid med avtaleloven § 33: ”Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende”.

Bestemmelsen gjelder tilblivelsesmangler ved en avtale. Hvis den ene part har bygget kontraktinngåelsen på forutsetninger som ikke var til stede, kan avtalen bli ugyldig. Forutsetningen er at de forutsatte omstendighetene var motiverende for at parten inngikk avtalen, dvs. at han ikke ville inngått avtalen om de virkelige forhold var kjent for ham. Den annen part må ha kjent til dette da avtalen ble inngått, og omstendighetene må være av en slik art at det ville stride mot redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende.

Retten bemerker at saksøkerne ikke har ført bevis for at Haugseth fremforhandlet ”Letter of intent” i den hensikt å få Thomas Karlsson inn som ny entreprenør. Haugseth var ansatt som eiendomssjef på Ullevål bl.a. for å sikre at entreprenørene fylte kravene som stilles ved statens anskaffelser. Det var prosjektleder Yngve Berg som satte prosessen i gang ved å gjøre Haugseth oppmerksom på at faktureringen kunne være ”fortung”, og dette ledet igjen til at Laugerud innhentet en kredittvurdering. Når Akron ikke fremla den dokumentasjon som ble krevd, er det mest sannsynlig at Haugseth anså at det var saklig grunn til å terminere kontrakten med Akron. Derimot er det på det rene at Haugseth benyttet den anledningen som oppsto etter termineringen til å få inn Karlsson.

Det var Laugerud som undertegnet ”Letter of intent” og således tok avgjørelsen på vegne av Ullevål. Retten finner bevist at han mente det var saklig grunn til å terminere kontrakten. Hans intensjon var at det skulle inn en ny solid entreprenør, og han trodde at det var det som skjedde, idet han stolte på sin nye eiendomssjef. At Laugeruds forutsetning om den nye entreprenørens soliditet viste seg ikke å holde, gjør ikke at det vil stride mot redelighet og god tro om Ullevål gjør avtalen med Akron gjeldende. Akron kan ikke komme i noen bedre posisjon ovenfor Ullevål, ved at Haugseth har brutt retningslinjene for statens anskaffelser og tatt inn en lite solid entreprenør.

Avtalen mellom Akron og Ullevål kan derfor ikke kjennes ugyldig etter avtaleloven § 33.

Saksøkerne påberoper også ugyldighet i h.t. de ulovfestede lojalitetsbestemmelser, jf Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 349 flg. Illojalitet kan være ugyldighetsgrunn også i kontraktsforhold mellom parter i kommersiell avtaleforhold, jf Rt. 1995 s. 1460. Retten forstår saksøkerne slik at de anser det illoyalt at Ullevål ved inngåelsen av ”Letter of intent” unnlot å opplyse om at Thomas Karlsson skulle overta for Akron. Ullevål burde forstått at denne opplysningen ville vært av vesentlig betydning for Akron.

Retten viser til det som er sagt under drøftelsen av avtaleloven § 33. Ullevål har ikke opptrådt illoyalt ved kontraktinngåelsen.

Retten konkluderer med at termineringsavtalen må anses gyldig og bindene mellom partene. Det foreligger ikke noe rettsbrudd eller ansvarsgrunnlag.

Saksøkte blir å frifinne.

Saksomkostninger: Saksøkerne har tapt saken, og bør erstatte motpartens saksomkostninger i h.t. hovedregelen i tvml. § 172 første ledd. Unntaksregelen i annet ledd er vurdert. Saksøktes prosess- fullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr. 281.250 inkl. mva. som i sin helhet gjelder prosessfullmektigens arbeid med saken. Det er ikke innkommet innvendinger mot oppgaven. Retten finner at utgiftene har vært nødvendige for å få saken betryggende opplyst. Hovedforhandlingen tok 5 dager.

D o m s s l u t n i n g:

1. Ullevål Universitetssykehus HF frifinnes.
2. Svein Raknerud og Hans Lundblad dømmes til å betale saksomkostninger til Ullevål Universitetssykehus HF innen 14 – fjorten – dager med 281 250,- tohundreog- åttientusen tohundreogfemti - kroner med tillegg av rente i henhold til lov om forsinket betaling § 3 første ledd, første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Retten hevet

Hallvard G. Johnsen

Dommen kan påankes til lagmannsretten. Anken må erklæres direkte for tingretten innen 1 – en – måned fra dommen er forkynt.

Ankeerklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og får ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.

Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr, som er 24 ganger rettsgebyret. Dersom hovedforhandlingen varer mer enn en dag, påløper ytterligere gebyr. Dersom anken gjelder en formuesverdi under 50 000 kroner, kan den ikke fremmes uten samtykke fra lagmannsretten. Søknad om samtykke må i slike tilfeller innsendes samtidig med ankeerklæringen.