Borgarting 2005: Ingen erstatning etter avslag på TT-kjøring uten skatteattest

BORGARTING LAGMANNSRETT

Avsagt: 14.12.2005

Saksnr.: 04-082022ASI-BORG/01

Dommere: Lagmann Jan Martin Flod Lagdommer Mette Jenssen Ekstraordinær Rolf Nielsen lagdommer

Ankende part Petter Offergaard Advokat Stian Finne Lange

Ankemotpart Oslo Taxi AS Advokat Runar Kehlin

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Saken gjelder krav om erstatning etter at innehaver av taxiløyve ikke fikk avtale om spesialkjøring av bevegelseshemmede med TT-kort i Oslo (TT-kjøring).

Høsten 2001 tildelte Oslo Taxi AS TT-kjøring for Oslo kommune til 36 aksjonærer og løyveinnehavere i selskapet. De som fikk kjøreoppdragene, hadde meldt sin interesse etter invitasjon i brev av 24. september 2001 fra selskapet til samtlige løyveinnehavere, i alt 1365. Av de 36 som fikk spesialkjøringen, var det 20 som fikk kjøring på heltid og 16 på deltid.

Petter Offergaard søkte, men ble ikke tildelt TT-kjøring verken på heltid eller deltid. Blant søkerne med ordinært drosjeløyve hadde han imidlertid bedre ansiennitet enn flere av dem som fikk avtale om TT-kjøring.

Offergaards søknad, som ble inngitt på søknadsskjemaet som var vedlagt invitasjonsbrevet, ble inngitt innen fristen. Søknaden var imidlertid ikke vedlagt skatteattest, som var et krav i invitasjonsbrevet. I søknaden, der det var en rubrikk for skatteattest, hadde Offergaard opplyst at attesten ”legges ved senere”. Det ble imidlertid ikke gjort før tildelingen av spesialkjøringen skjedde.

Saksforholdet forøvrig fremgår av tingrettens dom, og saken står i samme skikkelse som der, men slik at erstatningskravet er utvidet ettersom avtalene om spesialkjøringen er forlenget med ett år.

Etter at Petter Offergaard påstevnet saken til Oslo ting rett 8. desember 2003, avsa tingretten dom med slik domsslutning:

1. Oslo Taxi AS frifinnes.
2. Oslo Taxi AS tilkjennes saksomkostninger med 38 000 - trettiåttetusen - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 fra 2 - to - fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

Petter Offergaard har rettidig påanket tingrettens dom og nedlagt slik påstand:

1. Oslo Taxi AS dømmes å betale Petter Offergaard erstatning fastsatt etter rettens skjønn.
2. Oslo Taxi AS dømmes å betale saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelserente etter forsinkelsesrenteloven § 3, fra opprinnelig forfall og til betaling skjer.

Oslo Taxi AS har tatt til motmæle, og har nedlagt slik påstand

1. Tingrettens dom, domslutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.
2. Oslo Taxi AS, v/styrets leder, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente etter forsinkelsesrentelovens § 3 fra 14 –fjorten- dager etter dommens forkynnelse og inntil betaling skjer.

Den ankende part, Petter Offergaard, har i anførselsskriv, justert av retten, anført:

Tingrettens bevisvurdering er feil. Rettsanvendelsen er uriktig for så vidt gjelder skatteattesten.

Prinsipalt anføres at det de facto må anses å være inngått rettslig bindende avtale mellom Petter Offergaard (PO) og Oslo Taxi AS (OT), som siden er brutt.

Alternativt anføres at PO hadde rettskrav på avtale ved at han ved sin søknad aksepterte vilkårene og tilfredsstilte kravene for å oppnå avtale om spesialbilkjøring. Tilsidesetting av PO søknad innebar derfor brudd på et rettslig bindende, men riktignok betinget, løfte fra OT.

Subsidiært anføres at PO skulle vært tildelt TT-kontrakt ved en aktsom og lojal håndtering av hans søknad. OTs behandling av hans søknad var klart uakseptabel, og er derved erstatningsbetingende. Han har derfor krav på dekning av sitt tap. Rettslig sett kan dette begrunnes enten med anførsel om (grov) uaktsomhet utenfor kontrakt hos OT eller med det såkalte prekontraktuelle ansvar.

Det anføres at lagmannsretten skal prøve rettmessigheten av OTs opprinnelige begrunnelse for avslaget på TT-kontrakt. Det vil hevdes at denne er uholdbar og derved erstatningsbetingende.

PO oppfylte således alle kriteriene i invitasjonsbrevet fra OT med god margin.

Han har ordinært drosjeløyve samtidig som færre enn 36 ordinære løyver søkte TT- transport. Dette er i og for seg tilstrekkelig til å konstatere rettskrav på TT-kontrakt.

Videre har PO lengre ansiennitet enn andre søkere som ble tildelt heltidskontrakt for TT- kjøring. I henhold til invitasjonsbrevet og de selvpålagte tildelingsprinsipper, kvalifiserte han til slik kontrakt.

PO hadde heller ikke andre oppdrag for OT, samtidig som han hadde lang erfaring med kjøring av funksjonshemmede. Det foreligger heller ingen klager på hans TT-kjøring i perioden 1991 - 2001.

PO hadde derved under enhver omstendighet rettskrav på fulltidskontrakt for TT-kjøring for hele perioden.

Det gjøres videre gjeldende at de tre tildragelser OT opprinnelig begrunner sitt avslag overfor PO med, er i strid med tildelingskriteriene er derved per se usaklig. Det er disse, anførte grunnene som var det egentlige grunnlaget for avslaget.

Dertil baserer avslaget seg på uriktig faktum. PO har således aldri blitt ilagt streng advarsel fra OT. Anførselen om dette i tingretten er nå trukket.

De to gjenværende forhold påberopt av OT kan åpenbart ikke begrunne avslaget, idet de er bagatellmessige og dertil ligger langt tilbake i tid. De har heller ingen relevans i forhold til hans oppgaver og plikter som TT-kontraktør.

Saksbehandlingen av søknaden var uforsvarlig. PO ble ikke tilsendt noe skriftlig avslag som han kunne ha påklaget, og det er lagt galt faktum til grunn. OT kan heller ikke bevise at samtlige løyvehavere som ble tildelt TT-kontrakter, har levert skatteattest. Det er OT som har tvilsrisikoen i dette henseende. Særlig på dette punkt trår tingretten feil.

I den grad OT opprettholder anførselen at de 36 løyvehavere som fikk tildelt TT-kontrakt har plettfri ”personalmappe” i OT, har selskapet også bevisbyrden for dette. Denne er heller ikke oppfylt.

Ovennevnte anførsler, som tilsier OT har opptrådt erstatningsbetingende, har klar relevans i forhold til læren om det prekontraktuelle erstatningsansvar. For så vidt gjelder dette ansvar, anføres særlig.

Ansvaret må vurderes i lys av at PO er medeier i OT og selskapet skal tjene eiernes og brukernes interesser. Det kreves da en særlig lojal og aktsom opptreden fra OTs side i alle faser av kontraktsutviklingen, ikke minst fordi søknaden gjaldt eventuell bibehold av POs levebrød de siste 10 år. Hertil må det tas hensyn til at OT fungerte som mellomledd mellom kommunen og drosjeeierne. OT fordelte et begrenset gode fra offentlig myndighet mellom løyvehaverne, og de samme forvaltningsrettslige prinsipper må legges til grunn for OT ved fordelingen, som for offentlig forvaltningsutøvelse. Uansett må grunnleggende

prinsipper om forsvarlig saksbehandling samt læren om utenforliggende hensyn, gjelde for OT. Disse er brutt fra OTs side.

Hva angår POs forsinkede innlevering av skatteattest gjøres særlig gjeldende:

Lojalitets- og aktsomhetsplikten er brutt av OT. Det var således uakseptabelt å ignorere / avslå hans søknad uten å varsle ham på forhånd. Særlig det faktum at han aldri ble innkalt til informasjonsmøte den 25.oktober, var rettsstridig idet det både var illojalt og innebar usaklig forskjellsbehandling. Samtlige søkere burde vært innkalt slik at de som ikke var innstilt for tildeling av spesialkjøringen eventuelt kunne ha tatt til motmæle. PO mottok heller intet avslag på søknaden som kunne gi ham oppfordring å reagere, før kontraktene var fordelt.

Ved søknadsinnlevering mottok han aksept i OT for at denne kunne ettersendes. Det var hans hensikt.

Ved en lojal og aktsom håndtering av søknaden fra OTs side, skulle PO vært gitt en kort tilleggsfrist å innlevere skattattest. OT er en serviceorganisasjon for sine medlemmer. Andre løyvehavere ble innrømmet tilleggsfrist, og det innebærer usaklig forskjellsbehandling at PO ikke ble gitt slik tilleggsfrist. Dette må for øvrig sees i sammenheng med OTs opprinnelige begrunnelse for avslaget.

Under enhver omstendighet er det sannsynliggjort at PO ville fremlagt skatteattest i tide, hvis han var blitt innkalt til informasjonsmøte. Manglende innkalling av PO var derfor en saksbehandlingsfeil som har påvirket OTs beslutning om avslag. Dette så meget mer når andre løyvehavere, som ikke hadde levert skatteattest, ble innkalt.

Atter subsidiært anføres at OT pliktet å tildele PO TT-kontrakt da det ble ledig slike i 2002 og PO gjorde krav på disse.

Det er klar årsakssammenheng mellom OTs forgåelser og POs tap. Forgåelsene er dertil grove og uansett ikke unnskyldelige eller uvesentlige.

Hva enten det foreligger (rettskrav på) en TT-transportavtale eller prekontraktuelt erstatningsansvar / uaktsomhetsansvar, kreves full erstatning / positiv kontraktsinteresse for hele kontraktsperioden.

Det vil hevdes at POs årlige tap er kr 794.194. PO hadde engasjert TT-sjåfør som ønsket å kjøre maksimalt i hele kontraktsperioden. Samlet tap i opprinnelig kontraktsperiode er derfor kr 3.970.970,-. I tillegg er det nylig fremkommet at TT-kontraktene mellom kommunen og OT forlenges med 1 år. Det vil derfor gjøres gjeldende krav på ytterligere kr 794.194,- for året 2007.

Det kreves morarenter med forfall 30.6. for hvert kontraktsår. Forliksklage ble inngitt 14. oktober 2002 og morarenter løper fra en måned senere.

Ankemotparten, Oslo Taxi AS har i anførselskriv, justert av retten, anført:

Prinsipalt gjøres gjeldende at den ankende part selv har satt seg utenfor konkurransen gjennom å unnlate å innlevere skatteattest, slik han var oppfordret til. Oslo Taxi AS var, på dette grunnlag, og fordi selskapet var forpliktet overfor kommunen, avskåret fra å inngå kontrakt med Offergaard når ikke skatteattest ble fremlagt.

Selv om det er en forbindelse til kommunen, får ikke forvaltningsrettslige regler og prinsipper anvendelse. Tildeling av spesialkjøringen er et privatrettslig anliggende mellom Oslo Taxi AS og den enkelte løyveinnehaver. Kontraktsrettslige regler gjelder, men Oslo Taxi AS har også en lojalitetsplikt til samtlige medlemmer og plikter å behandle alle, den gang 1365 løyveinnehavere, likt.

Offergaard var klar over vilkåret om skatteattest. Det fremgår av hans tilføyelse på søknaden om ettersendelse av attesten. Han kan da ikke forvente at Oslo Taxi AS skal følge opp med påminnelser. Han er selv ansvarlig for å gjennomføre det han har gitt tilsagn om.

Samtlige det ble inngått kontrakt med hadde fremlagt skatteattest, på kontraheringstidspunktet.

Subsidiært gjøres gjeldende:

Når Offergaard meldte sin interesse for kjøring, gir dette ham ikke rett til noen kjøring under kontrakten. Det var flere interessenter enn hva det var behov for, og han nådde ikke opp i konkurransen.

Oslo Taxi gikk gjennom samtlige søknader nøye. Det ble foretatt en samvittighetsfull og saklig vurdering av samtlige søkere. Der det heftet anmerkinger ved skatteattestene ble forholdende undersøkt og det ble ikke funnet grunnlag for å avvise disse, fordi de hadde et ryddig forhold til skattekreditor.

Det heftet ikke noe ved noen av dem som ble tildelt kontrakt. Ved Offergaard heftet det imidlertid to forhold:

For det første hadde han ved én anledning benyttet erstatningsvogn samtidig med den bil den skulle erstatte. Det medførte at løyvemyndigheten varslet om at inndragingsvedtak ville bli vurdert.

For det andre var Offergaard i betydelig restanse med sentralavgift, noe som representerer et brudd på hans plikt til å svare slik avgift og på hans driveplikt. Dette medførte også varsel om inndraging av løyve fra løyvemyndigheten.

Disse ting representer vesentlige brudd på løyvevilkårene. Ingen av de som ble tildelt kontrakt, heftet det slike forhold ved.

Det foreligger intet grunnlag for prekontraktuelt ansvar. Oslo Taxi har opptrådt lojalt ovenfor samtlige søkere til denne type transport.

Atter subsidiært anføres:

Det foreligger ingen årsaksammenheng mellom Oslo Taxi AS’ adferd og det påståtte tap. Her er Offergaaards manglende attest det avgjørende. Det av mulige innvendinger som kan rettes mot saksbehandlingen gjelder alt sammen forhold som har kommet til i ettertid.

Det foreligger ikke grunnlag for å tilkjenne den positive kontraktsinteresse. Dersom det foreligger feil hos Oslo Taxi må disse være vesentlige og grove for at slik erstatning skal tilkjennes. Det foreligger ikke.

Offergaard har ikke søkt å begrense sitt tap. Han tok ikke ut reserveløyve slik han ville ha gjort om han fikk kontrakt.

Under enhver omstendighet er tapet beregnet altfor høyt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:

Oslo Taxi AS, som driver en taxisentral, ble i sin tid stiftet for å imøtekomme Oslo kommunes ønske om å sikre publikum god tilgang på taxitransport. Innehavere av drosjeløyver er aksjonærer i selskapet, og virksomheten finansieres ved månedlige tilskudd på kr. 5 000 fra disse.

Da Oslo Taxi AS i brev av 24. september 2001 inviterte sine aksjonærer til å konkurrere om å få utføre spesialtransport av bevegelseshemmede med TT-kort skjedde det som følge av at selskapet hadde vunnet en vesentlig del av en anbudskonkurranse som Oslo kommune hadde utlyst.

Selv om saken gjelder transportoppdrag for en kommune, får etter lagmannsrettens oppfatning, ikke forvaltningsloven anvendelse i saken. Tvisten gjelder krav om erstatning for manglende tildeling av spesialtransport fra en løyveinnehaver og aksjonær i selskapet. I en slik sammenheng kan ikke Oslo Taxi AS anses som et privat rettssubjekt som omfattes av forvaltningsloven § 1 siste punktum. Ved å tildele kjøreoppdrag til sine aksjonærer har ikke selskapet truffet noe forvaltningsvedtak. Det kan ikke spille noen avgjørende rolle at det skal utføres spesialtransport i henhold til en kommunal kontrakt. Rettsforholdet mellom de enkelte løyveinnehavere og deres organisasjon er i hovedsak av kontraktsrettslig karakter. Ettersom det dreier seg om videreføring av en kontrakt som er inngått med en kommune, vil det likevel være naturlig at enkelte forvaltningsrettslige prinsipper tillegges en viss supplerende og utfyllende betydning der det kontraktsrettslig sett er rom for det. For øvrig er det neppe noen store forskjeller mellom kontraktsretten og forvaltningsretten hva gjelder de spørsmål saken reiser.

Søkerne ble i invitasjonsbrevet uttrykkelig oppfordret til å gå igjennom anbudsgrunnlaget fra kommunen. I brevet ble også enkelte vilkår, hentet fra dette grunnlaget, særskilt angitt. Ett vilkår var at søkerne måtte innlevere skattattest som ikke var eldre enn 5 måneder, og det ble uttrykkelig henvist til dette som et krav fra Oslo kommune, Samferdselsetaten. Vilkåret er gjentatt tre ganger, og under punkt 3.5 er det - med uthevet skrift - uttalt at dette er et ”absolutt krav”, og nærmere presisert at det er nødvendig ”for å komme i betraktning”. I tillegg er kravet om fremleggelse av skattattest markert ved et avkrysningspunkt i søknadsskjemaet som fulgte som vedlegg.

Etter dette må det legges til grunn at Oslo Taxi AS, i forhold til kommunen, ikke hadde anledning til å tildele spesialkjøring til løyveinnehavere som ikke fremla skattattest. Det samme må gjelde i forholdet mellom selskapet og de enkelte løyveinnehaverne som søkte om kjøringen. Søkere som ikke fremla attest, var følgelig utelukket fra tildeling.

Etter lagmannsrettens vurdering er vilkåret, og konsekvensen av manglende etterlevelse, formidlet på en klar og utvetydig måte. Det er videre på det rene at Petter Offergaard har oppfattet vilkåret. Han har således selv tilføyd, med penn, på sin søknad av 5. oktober 2001 at skattattest ville bli fremlagt senere.

Konsekvensen av at Offergaard ikke fremla noen attest før Oslo Taxi AS fordelte spesialkjøringen, er at han selv satte seg utenfor. Det er intet grunnlag for anførselen om at bindende avtale allerede må anses inngått etter tilblivelsesmekanismen ved at han, i form av å melde sin interesse for kjøringen, i realiteten aksepterte et tilbud. Det er heller intet

holdbart grunnlag for å anse invitasjonsbrevet som et betinget løfte med inntreden av fulle løftevirkninger som en konsekvens av at Offergaard oppfylte alle betingelsene.

Når tildelingen skjedde og om det var styret eller et særutvalg på tre styremedlemmer samt selskapets advokat som traff avgjørelsen, er noe uklart. Ett vitne har forøvrig hevdet at avgjørelsen ble truffet av administrasjonen på grunnlag av en innstilling fra særutvalget. Ettersom det ikke er bestridt at et kompetent organ i selskapet har foretatt tildeling av spesialkjøringen, er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på spørsmålene omkring disse forholdene. Det er på det rene at Offergaards søknad ikke var komplett da tildelingen skjedde. Denne tildelingen må ha vært foretatt en eller annen gang mellom søknadsfristens utløp 5. oktober 2001 og et informasjonsmøte som ble holdt 25. oktober 2001, mens skattattesten Offergaard innhentet er datert 21. juni 2002, dvs. om lag 8 måneder etter at tildelingen ble foretatt.

Etter det som har fremkommet under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at søkere som hadde komplette søknader, dvs. med alle nødvendige vedlegg, ble satt inn i en bestemt mappe, mens ufullstendige søknader ble satt i en annen. Deretter ble søknader flyttet over til mappen for fullstendige søknader når manglende vedlegg kom inn. Det skjedde i en del tilfeller ettersom kombinasjonen av stram søknadsfrist og behandlingstiden for få utstedt skattattest, ledet til at flere måtte ettersende disse. Ordningen var videre at det bare var søkere som var inntatt i mappen med de fullstendige søknadene, som kom i betraktning da tildelingen ble foretatt. Det samme gjaldt for innkallingen til informasjonsmøtet 25. oktober 2001.

Det har imidlertid fremkommet at én søker, Liv Ellefsen, ble overført til mappen inneholdende fullstendige søknader før hennes skattattest forelå. Dette er forklart med at hennes ektefelle en tid forut for tildelingen tok kontakt med administrasjonen i selskapet og ga en særskilt forsikring om at attesten ville bli inngitt med det aller første. Det ble den også idet den er datert 22. oktober 2001. Dette betyr likevel at denne søkeren ble satt opp på tildelingslisten og også gitt avtale om TT-kjøring før skattattesten forelå, rett nok bare med noen få dager. Dette følger av at tildelingslisten, som også tjente som innkalling til informasjonsmøtet 25. oktober 2001, nødvendigvis må ha vært satt opp noe før Ellefsens skattattest, datert 22. oktober 2001, ble inngitt.

Etter lagmannsrettens vurdering var saksbehandlingen lagt opp på en helt ut forsvarlig og uangripelig måte. Imidlertid representerer behandlingen av Ellefsens søknad et avvik fra rutinen som må karakteriseres som ukorrekt. I forhold til Offergaard, som ikke fremla skattattest før flere måneder etter tildelingen ble foretatt, kan likevel ikke denne enkeltstående saksbehandlingssvikten ha hatt noen betydning. Det er ikke ført bevis for andre tilfeller hvor søknader har vært plassert feil.

For øvrig finner lagmannsretten at det ikke er påvist uregelmessigheter eller feil i saksbehandlingen.

Anførselen om at Oslo Taxi AS hadde plikt til å purre på attesten finnes således ikke å kunne føre frem. Det var intet som tilsa at Offergaard hadde oversett vilkåret. Tvert om hadde han selv i sin søknad skrevet at attest ville bli ettersendt. Det er heller ingen hodepunkter for at han ikke hadde oppfattet at fremleggelse av attesten var et absolutt vilkår for å komme i betraktning. I denne sammenheng tilføyes at en innehaver av taxiløyve, som er en selvstendig næringsdrivende, må betraktes som en profesjonell aktør slik at han i det alt vesentlige selv må sørge for å ivareta sine interesser.

Den omstendighet at Oslo Taxi AS, ved styrets formann, viste til andre grunner for avslaget da Offergaard ba om en redegjørelse, kan ikke tillegges betydning. Det avdekker nok at det innad i selskapet har vært en del uryddighet, og lagmannsretten er også enig med tingretten i at det kan være tvilsomt om de påpekte forhold ville ha gitt et tilstrekkelig grunnlag for å sette Offergaard ut av betraktning. Men så lenge det er på det rene at hans søknad var mangelfull på et annet og helt avgjørende punkt, blir Oslo Taxi AS’ uryddighet hva gjelder vedtaksbegrunnelsen uten erstatningsmessige konsekvenser.

Etter dette foreligger intet grunnlag for å tilkjenne erstatning, verken for den positive eller negative kontraktsinteresse som følge av at Offergaard ikke ble tildelt spesialkjøring ha hadde søkt om.

Tingrettens dom blir følgelig å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten har vurdert om tvistemålsloven § 172 annet ledd - om selskapet kan bebreides for at det kom til sak - eller bestemmelsen i samme lovs § 174 annet ledd - om forlikstilbud - kan få anvendelse, men finner at det ikke er grunnlag for det.

Anken har vært forgjeves og i medhold av tvistemålsloven § 180 første ledd tilpliktes Petter Offergaard å betale Oslo Taxi AS’ saksomkostninger for lagmannsretten idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan gi grunn til å gjøre unntak.

I samsvar med omkostningsoppgave fra ankemotpartens prosessfullmektig settes saksomkostningene til kr. 23 000. Alt er salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Petter Offergaard til Oslo Taxi AS innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dommen 23 000 - tjuetretusen - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 fra forfall til betaling skjer.

Jan Martin Flod Mette Jenssen Rolf Nielsen

Bekreftes for førstelagmannen: