Oslo tingrett: pensjonsgrunnlag og tillegg i VG

OSLO TINGRETT

• Dom -

Sagt: Onsdag 31. august 2005

Saksnr.: 04-026654 TVI-OTIR/04

Dommar: Tingrettsdommar Oddmund Svarteberg

Nr. 1 Arild Andresen Nr. 26 Ellen Tollefsen Nr. 51 Terje Caspersen Nr. 2 Tor Barlyng Nr. 27 Heidi Woll Westgård Nr. 52 Kjell Kristiansen Nr. 3 Jan-Børre Østbye Carlsen Nr. 28 Øyvind Aalen Nr. 53 Lasse Samuelsen Nr. 4 Stig Dietrichs Nr. 29 Terje Aaseth Nr. 54 Svein Hansen Nr. 5 Rolf Harry Dybvik Nr. 30 Arne Johnsrud Nr. 55 Håkon Olav Kjernsmo Nr. 6 Margareth Eng Nr. 31 Inger Ekeberg Nr. 56 Hilde Grydeland Nr. 7 Jan Tore Engebretsen Nr. 32 Øyvind Halseth Nr. 57 Thore T.

Andreassen Nr. 8 Carl-Erik Fleischer Nr. 33 Jørn Engebretsen Nr. 58 Per Ek Nr. 9 Wenche Foldvik Nr. 34 Svein Erik Engebretsen Nr. 59 Hans Petter Jensen Nr. 10 Kari Gundersen Nr. 35 Knut Ellingsrud Nr. 60 Nils Otto Johansen Nr. 11 Kristian Jørgensen Nr. 36 Bjørg Evenrud Nr. 61 Gunnar Knudsen Nr. 12 Eivind Larsen Nr. 37 John Arne Hennum Nr. 62 Dagfinn Reslund Nr. 13 Terje Martinsen Nr. 38 Bjørn Roger Iversen Nr. 63 Arild Sørensen Nr. 14 Geirid Njarde Nr. 39 Gro Elisabeth Johnsen Nr. 64 Jann Yngve Schlichting Nr. 15 Anne Nærmo Nr. 40 Jan Fredrik Samuelsen Nr. 65 Judith Helene Engen Nr. 16 Stig Olaussen Nr. 41 Erik Rask Arnesen Nr. 66 Torger Richter Nr. 17 Roger Harald Olsen Nr. 42 Erik Bredesen Nr. 67 Jon Harald Rydne Nr. 18 Knut Erik Rasmussen Nr. 43 Stian Enger Nr. 68 Gerd Marit Stensrud Nr. 19 Ellen Irene Sand Nr. 44 Asle Grepp Nr. 69 Ross Brown Nr. 20 Øystein R. M.

Simensen Nr. 45 Per Rode Nr. 70 Harriet Abrahamsson Nr. 21 Kjell Solberg Nr. 46 Tom Søby Nr. 71 Erik Billington Nr. 22 Ingfrid Sørlie Nr. 47 Bjørn Ivar Ødegård Nr. 72 Svein Holmsen Nr. 23 Else Solveig Thams Nr. 48 Terje Bergersen Nr. 73 Olav Smaaskjær Nr. 24 Bjørn Øystein Tharaldsen Nr. 49 Trond Jansen Nr. 74 Øystein Eidsem Nr. 25 Dagny Thomte Nr. 50 Hans Hallberg Nr. 75 Espen Stenberg Nr. 76 Sven Martinsen

Prosessfullmektigar Advokat Christopher Hansteen og advokat Håkon Angell

mot

Verdens Gang AS

Prosessfullmektigar Advokat Trond Stang og advokatfullmektig Thor Arne Wullum

Ikkje avgrensingar i retten til offentleg attgiving

Det blei sagt slik

dom og orskurd:

Saka gjeld krav om at ymse tillegg til grunnlønna skal inngå i pensjonsgrunnlaget i ei kollektiv pensjonsforsikring, og at oppjusteringa skal ha tilbakeverkande kraft.

Bakgrunnen for saka

Avisa Verdens Gang AS, frå nå av VG, blei oppretta i 1945 og har vore aksjeselskap frå 1953. Det er opplyst at VG pr. 1. juli 2004 hadde 469 tilsette der 77 av desse var medlemmer av VG’s Grafiske Klubb (VGGK).

Pensjonsforsikringsavtalene i VG med tilhøyrande regelverk Med verknad frå 1. oktober 1958 inngjekk VG avtale med Norske Folk, nå UNI Forsikring, om frivillig pensjonsforsikring finansiert av dei tilsette sjølve. Etter at skattelova av 1911 § 44 første ledd bokstav k opna for at arbeidsgivaren på visse vilkår kunne få skattefrådrag for tilskot til private pensjonsforsikringsordningar, blei pensjonsforsikringa i VG omlagt til kollektiv teneste- pensjonsforsikring i 1967 der VG betalte forsikringspremien. Nærmare reglar om privat teneste- pensjonsforsikring blei gitt ved forskrift av 28. juni 1968 med heimel i skattelova av 1911. Samstundes blei ”Regler om private tjenestepensjonsordninger” fastsett ved kongeleg resolusjon 19. desember 1958, oppheva. 1968-forskrifta blei supplert med ei forskrift av 27. oktober 1969. I det følgjande blir regelverket om tenestepensjonsforsikring som var gitt i medhald av skattelova av 1911, omtala som TPES-regelverket.

I eit skriv frå UNI Forsikring av november 1988 kalla ”Pensjonsforsikringen i VG”, som må vere ei orientering til dei tilsette sidan det på side 6 står at: ”Vi vil anbefale at du gjør din ektefelle kjent med innholdet i denne orienteringen, da det er viktig at begge er informert om ordningen”, står det under avsnittet ”Pensjonsgrunnlag”: ”Pensjonsgrunnlaget er den årlige lønnen inkludert faste tillegg (likevel maksimert til det høyeste tillatte etter skattereglene, d.v.s. 12 ganger Folketrygdens grunnbeløp).”

25. september 1992 inngjekk VG avtale med Vital Forsikring ASA om kollektiv pensjons- forsikring for dei tilsette med verknad frå 1. desember 1991 der VG betalte forsikringspremien. I avtala står det mellom anna:

1. KOLLEKTIVFORSIKRINGENS OPPRETTELSE

Kollektivforsikringen er opprettet pr. 1.12.91 og er en direkte fortsettelse av forsikringstakerens kollektivforsikring i Uni Storebrand Livsforsikring AS.

For forsikringen gjelder lov om forsikringsavtaler (FAL) av 16. juni 1989, og Vital’s forsikringsvilkår av 1990 som er heftet ved.

Forsikringen må følge gjeldende ”Regler om private tjenestepensjonsordninger” og forskrifter. ..

4. FORSIKRINGSYTELSER

…

PENSJONSGRUNNLAG

Pensjonsgrunnlaget er lik den brutto årslønn som Vital får oppgitt for de forsikrede av forsikringstakeren. Pensjonsgrunnlaget begrenses til det til enhver tid gjeldende maksimum pensjonsgrunnlag i henhold til skattereglene. …

7. ENDRING AV FORSIKRINGSYTELSENE

Når en forsikret får endret sitt pensjonsgrunnlag, skal endring av pensjonen finne sted førstkommende 1. januar. ...

I skrivet ”Orientering om forsikringsordninger for ansatte i VG”, trykt av Vital Grafikk i 1993, står det under avsnittet ”Pensjonsgrunnlag”: ”Pensjonsgrunnlaget er den årlige lønnen inkludert faste tillegg (likevel maksimert til det høyeste tillatte etter skattereglene, d.v.s. 12 ganger G).”

Lov om føretakspensjon av 24. mars 2000, forkorta til LOF, som blei sett i kraft frå 1. januar 2001, avløyste dei tidlegare forskriftene om private tenestepensjonsforsikringar, men § 16-2 første ledd i lova slår fast at det var tidsnok å endre regelverket for tenestepensjonsforsikringar ”senest to år etter at loven trådde i kraft”. Ved forskrift av 22. desember 2000, som trådde i kraft 1. januar 2001 og erstatta forskriftene av 1968 og 1969, blei det gitt overgangsreglar for private tenestepensjonsforsikringar som var oppretta før lova trådde i kraft.

26. mars 2003 inngjekk VG ny forsikringsavtale med Vital Forsikring ASA om ”Ytelsesbasert foretakspensjonsordning med skattefordel” som erstatta forsikringsavtala av 8. desember 1992 med verknad frå 1. januar 2003. I pkt. 2 i den nye forsikringsavtala står det: ”For forsikringen gjelder lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16 (LOF), lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr. 69 (FAL) og lovgivningen ellers. Dessuten gjelder vedlagte forsikringsvilkår for Vital Foretakspensjon datert 1. januar 2001, samt fremtidige endringer i disse. Forsikringsbeviset som medlemmene får tilsendt, gjelder foran forsikringsavtale og forsikringsvilkår. Forsikringsbeviset, forsikringsavtalen og forsikringsvilkårene går foran der de skiller seg fra lovregler som kan fravikes.” Dette inneber at TPES-regelverket gjaldt for tenestepensjonsforsikringa i VG til og med 31. desember 2002.

Skiftordningane i VG og saksøkarane sine lønnstillegg Retten forstår det slik at dei fleste av medlemmene i VG´s Grafiske Klubb arbeidde toskiftsordning fram til våren 1990 der det første skiftet begynte kl. 04.30 og det siste slutta kl. 24.00. Var grafikarane på arbeid mellom kl. 00.00 og kl. 04.30, fekk dei 12 timars overtidsbetaling for desse 4 ½ timane.

Hausten 1989 kom VG med eit utspel om å innføre nattarbeid. I følgje personaldirektør Øyvind Næss i VG var bakgrunnen todelt. Den viktigaste grunnen var at det konkurransemessig blei sett som ein fordel å flytte siste frist til kl. 03.30 for redaksjonen til å kome med stoff, noe som kravde nattarbeid. I tillegg ønska VG å redusere overtidsforbruket ved å endre den eksisterande skiftordninga til grafikarane som innebar overtid ved arbeid mellom kl. 00.00 til kl. 04.30.

I protokoll av 28. mars 1990 mellom VG og VG’s Grafiske Klubb avtala partane følgjande:

Om lønn og diverse tillegg knyttet til ny produksjonsavtale av 28. mars 1990.

Ukelønn for alle som deltar i skiftordningen, gjelder tidliguker, daguker og nattuker.

Grunnlønn kr 4 500,- Skifttillegg kr 500,- Ulempetillegg kr 1 700,-

Til sammen kr 6 700,-

Fredagstillegg kr 1 000,-

– utbetales for forskyvning av tidlig- eller dagskift til kveldsskift fredag. Kan tas ut som én dags avspasering.

Grunnlag for beregning av overtid: Grunnlønn + Skifttillegg

Grunnlag for beregning av fridagsfremmøte: 1 nattskifttime + 1 tidligskifttime Begge beregnet som overtidstimer

Grunnlag for beregning av pensjonsgrunnlag: Grunnlønn + skifttillegg

Partene er enige om at skifttillegg og ulempetillegg opprettholdes ved uttak av avspasering og ferie ut over de lovbestemte ferieuker.

Partene er videre enige om at skifttillegg, ulempetillegg og fredagstillegg reguleres med den samme prosentsats som gis ved de sentrale og lokale lønnsforhandlingene.

26. august 1990 begynte Dagbladet å utgi søndagsavis. Da VG noe seinare på hausten ville gjøre det same, blei det nødvendig at grafikarane arbeidde laurdag kveld. 2. oktober 1990 inngjekk VGGK og VG i det høvet ikkje framlagt avtale om produksjon av VG-Søndag. Produksjons- avtala som nå regulerar skiftordninga for medlemmene i VG’s Grafiske Klubb, er etter kva retten forstår av 14. mars 2002.

Retten forstår det slik at dei grafikarane i VG som arbeidar i CCI-avdelinga, frå 1. mars 1990 har hatt ei døgnkontinuerleg treskiftordning med dagskift frå måndag til og med fredag frå kl. 09.00 til kl. 15.50, og måndag til og med torsdag eit kveldsskift frå kl. 18.00 til kl. 01.00 (K1) og eit frå kl. 20.00 til kl. 03.00 (K1). Det er også kveldsskift fredag kveld (kalla F, F1 og F2), og laurdag kveld (kalla L1 og L1) frå hausten 1990 med noe anna arbeidstid enn kveldsskifta elles i veka. Natt til måndag til og med natt til fredag er det eit nattskift frå kl. 21.00 til kl. 04.00 (N1) og eit

frå kl. 23.00 til kl. 05.00 (N2). Grafikarane som arbeider med produksjonsstyring og i biletteknisk avdeling, arbeider også skift utan at retten går nærmare inn på skiftordninga deira.

Retten legg til grunn at lønna til medlemmene av VG’s Grafiske Klubb som arbeider skift som typografar/reproteknikarar, pr. dags dato er samansett av følgjande komponentar med beløp pr. 1. mai 2004:

• grunnlønn på kr 425.370,56 pr. år
• fast skifttillegg på kr 26.105 pr. år (kr 500 pr. veke)
• fast ulempetillegg på kr 44.647,85 pr. år (kr 855,16 pr. veke)
• nattillegg på kr 1.500 pr. arbeidd veke kvelds- og nattskift (kr 300 pr. skift) som i middel er kvar tredje veke i medhald av fastlagt arbeidsplan
• fredagstillegg på kr 1.100 pr. arbeidd fredag kveld/natt som i middel er kvar tredje veke i medhald av fastlagt arbeidsplan
• laurdagstillegg på kr 2.500 pr. arbeidd laurdag kveld/natt som i middel er kvar tredje veke i medhald av fastlagt arbeidsplan

I ikkje underteikna utkast til protokoll frå drøftingsmøte mellom VG og VG´s Grafiske Klubb 5. oktober 2000, står det:

Sak: Pensjonsgrunnlaget i VG´s tjenestepensjonsordning

VGGK’s representanter er kjent med en lokal avtale mellom klubb og ledelse ang. beregning av pensjonsgrunnlaget, men mener at denne ikke kan påberopes da den etter vår oppfatning ikke er i overensstemmelse med ”Forskrifter til private tjenestepensjonsordninger” ei heller i overens- stemmelse med hva vi oppfatter som Kredittilsynets syn på denne saken. Vår oppfatning er at alle faste tillegg (med unntak av tillegg for arbeidet overtid) skal regnes med i pensjonsgrunnlaget.

VGGK’s representanter viser til at et fast ulempetillegg ikke er tatt med i pensjonsgrunnlaget. Dette tillegget utgjør pr. i dag kr 44.648 pr. år (For VGGK’s medlemmer i skiftordning).

VGGK’s representanter viser også til at de samme medarbeiderne arbeider kvelds/nattskift hver tredje uke (fastlagt arbeidsplan) som godtgjøres med kr 1500,- pr. uke. Dette er heller ikke medtatt i pensjonsgrunnlaget, og er et fast tillegg.

VGGK’s representanter viser også til at det arbeides lørdag kveld/natt med et fast tillegg på kr 2100,- pr. gang. I gjennomsnitt arbeides det hver 3. lørdag. Dette er fastlagt i arbeidsplanen. Det samme gjelder for arbeide på fredag kveld/natt etter forutgående kvelds/nattskift; det faste tillegget utgjør i denne forbindelse kr 1100,- pr. gang, og inntrer også hver tredje uke (også fastlagt i arbeidsplanen).

8. februar 2001 ba advokat Christopher Hansteen på vegne av VG’s Grafiske Klubb om at ”Verdens Gang AS ikke senere vil påberope seg foreldelse i tilknytning til en regulering av pensjonsgrunnlaget med tilbakevirkende kraft, eventuelt at løpende foreldelse suspenderes fra dags dato”. Personaldirektør Øyvind Næss i VG stadfesta i skriv av 5. mars 2001 at foreldingsfristen var suspendert frå 8. februar til 31. desember 2001. I seinare skriv blei foreldingsfristen først suspendert til 1. juni 2002 og så til 1. januar 2003. Oslo forliksråd mottok forliksklage frå saksøkarane 20. desember 2002, og viste 16. juni 2003 saka til retten.

Saksgangen for retten 68 nåverande og 8 tidlegare medlemmer av VG’s Grafiske Klubb, i alt 76 personar, gjekk ved stemning av 15. juni 2004 til søksmål mot Verdens Gang AS med krav om at ulempetillegg, nattillegg, fredagstillegg, laurdagstillegg, annonsetillegg, ansvarstillegg og vakttillegg skal medtakast i saksøkarane sine pensjonsgrunnlag med tilbakeverkande kraft. I tilsvar av 2. september 2004 imøtegjekk saksøkte kravet og la ned påstand om at saka blir avvist i høve til saksøkar 40, 74, 75 og 76 og om å bli frifunne i høve til dei 72 andre.

I skriv av 13. juni 2005 frå VG til VG’s Grafiske Klubb, står det som følgjer:

Verdens Gang AS har imidlertid bestemt seg for å tegne en forsikringsavtale som utvider nåværende ordning til å omfatte ulempetillegget, klubbleders funksjonstillegg, ansvarstillegg og annonsetillegg med virkning fra 1. januar 2003, slik at disse tillegg, for så vidt gjelder tiden etter lov om foretakspensjons ikrafttreden, ikke blir en del av rettsaken.

Etter skriftleg saksførebuing blei hovudforhandling halde i rettslokala i Oslo tinghus 14., 15., 16., 17. og 20. juni 2005. Av dei saksøkte møtte Håkon Olav Kjernsmo, Rolf Harry Dybvik og Jan Tore Engebretsen alle dagane. Jan-Børre Østbye Carlsen, Øystein Robert Marensius Simensen, Jann Yngve Schlichting, Stig Dietrichs og Svein Erik Engebretsen møtte noen av dagane. Som prosessfullmektigar for saksøkarane møtte advokatane Christopher Hansteen og Håkon Angell. Personaldirektør Øyvind Næss møtte med fullmakt som partsrepresentant for VG saman med VG sine prosessfullmektigar, advokat Trond Stang og advokatfullmektig Thor Arne Wullum. Knut Strøm, som er organisasjonskonsulent i VG, overvar hovudforhandlinga i medhald av tvistemålslova § 213 andre ledd. 13 av saksøkarane og VG sin partsrepresentant forklarte seg under hovudforhandlinga. Dessutan ga seks vitne forklaring.

Partane sitt syn

Saksøkarane har i hovudsak gjort gjeldande:

Dei fire rettslege hovudproblemstillingane i saka er:

1. Skal faste tillegg vere med i pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket med overgangs- forskrifta av 2000?
2. Skal faste tillegg vere med i pensjonsgrunnlaget etter lov om føretakspensjon (LOF) § 5-4?
3. Er lønnstillegga saksøkarane mottek, faste tillegg som skal inngå i pensjonsgrunnlaget?
4. Var manglande kunnskap om innhaldet i TPES-regelverket av ein slik art at tilleggsfristen på 10 år i foreldingslova § 10 nr. 1 og 4, kjem til bruk?

Grunnlaget for saksøkarane sine krav Pensjonsforsikringsavtalene VG har inngått med Vital, gir saksøkarane ein rett som tredjemenn, noe partane er samde om. Sjølv om saksøkarane ikkje utleiar krava sine frå TPES-regelverket og

seinare LOF som forsikringsavtalene er meint å oppfylle, må avtalene tolkast i samsvar med regelverket, noe som går fram av forsikringsavtalene av 25. september 1992 og 26. mars 2003. Dommen i Rt. 2003 side 1657 illustrerar at det blir presumert at det er samsvar mellom avtale og lovverk, og VG har ikkje imøtegått at det er samsvar mellom forsikringsavtalene og regelverket.

I siste avtala med UNI Forsikring som gjaldt frå 1. januar 1986, var faste tillegg inkludert i pensjonsgrunnlaget, noe som går fram av pkt. A nr. 3 i orienteringa av november 1988 frå UNI Forsikring. VG inngjekk 25. september 1992 avtale med Vital og i informasjonsbrosjyren frå Vital av juli 1993 er det sagt at faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget. I gjeldande avtale av 26. mars 2003 er det i pkt. 2 på side 2 sagt at: ”Forsikringsbeviset, forsikringsavtalen og forsikringsvilkårene går foran der de skiller seg fra lovregler som kan fravikes.”

Om regelverket påbyr at faste tillegg skal vere ein del av pensjonsgrunnlaget TPES-regelverket Forholdsmessigheit er eit svært sentralt prinsipp i TPES-regelverket og overgangsforskrifta av 22. desember 2000 ved at det skal vere eit rimeleg forhold mellom dei samla pensjonsytingane som dei enkelte arbeidstakarane er sikra, når det er teke omsyn til lønn og tenestetid hos arbeidsgivaren. Dessutan skal pensjonsgivande lønn fastsettast etter same prinsipp for alle. Knut Erik Omholt peiker i artikkelen ”Skatt på pensjonsordningar i arbeidsforhold – en oversikt” i ”Tidsskrift for skatt og avgift” 1996 på side 2 på at reglane bygger på grunnleggande krav om likebehandling av arbeidstakarane i ei bedrift, og likebehandling er framheva i St. meld. nr. 35 (1994-95) ”Velferdsmeldinga”. Prinsippet om forholdsmessigheit er også omtala i NOU 1998:1.

Noen av dei tilsette i VG har pensjonsgrunnlag på kr 500.000 – kr 600.000, og ikkje ulempetillegg. Dermed er kravet til forholdsmessigheit og likebehandling tilfredsstilt for dei som ikkje får med ulempetillegget i pensjonsgrunnlaget.

I LOF § 6 punkt 1 første punktum i 1969-forskrifta er det sagt at all lønn skal vere med i pensjonsgrunnlaget. Korkje bastillegg, offshoretillegg, skifttillegg eller andre tillegg er med i opprekninga av unntaka frå utgangspunktet. Oppsplitting av lønna er vanlegast for arbeidstakarar på golvet, men i uorganiserte bedrifter har ein ofte ei samla lønn der alle tillegg er med. Det vil vere heilt urimeleg, og ikkje i tråd med forholdsmessigheits- og likskapsprinsippet, om det skal ha betydning for pensjonsgrunnlaget at ein har vald å splitte opp lønna. Ein må forstå dette i lys av at det bare er varierande og mellombelse tillegg som kan unntakast.

Kredittilsynet og Finansdepartementet har ved tolkinga av regelverket nettopp teke utgangspunkt i forskriftene sine formål slik dette er nedfelt i forholdsmessigheitsprinsippet. Det same er Sosial- og helsedepartementet inne på i brev av 9. februar 1998 til Kredittilsynet. Høyrings- uttalen i Ot. prp. nr. 47 (1998-99) om ”Lov om foretakspensjon” på side 111 høgre spalte kan ikkje forståast på annan måte. Forvaltningspraksis må sjåast som fast og varig over tid.

Tre vitne har forklart at forsikringspraksis er eintydig med omsyn til at faste tillegg skal med i pensjonsgrunnlaget etter lov om føretakspensjon. Problemet oppstår i høve til TPES-regelverket.

Skrivet av 25. mars 1996 frå Samvirke Livsforsikring AS er det einaste skriftlege som seier noe om forsikringspraksis. Resten er munnlege uttaler, men i Vital si informasjonsbrosjyre av juli 1993 står det i punkt 3 at faste tillegg skal med, og den brosjyren gjekk til dei tilsette. Vitnet Halvar Haugland, som er kundebehandlar i Sparebank 1 Livsforsikring, sa i retten at dei oppfatta det slik både i Sparebank 1 Livsforsikring og Nordea Liv, og livselskapa har i avtalepraksis lagt seg tett opp til standardvedtektene.

Undersøkingane gjort av Norsk Grafisk Forbund og LO, viser at ein god del av bedriftene, mellom anna Aftenposten, har skifttillegget med i pensjonsgrunnlaget. Innanfor LO-systemet er ein opplært til å ivareta rettane sine, og har noen ikkje motteke noe dei skulle ha hatt, ville dei heilt sikkert ha sagt frå.

I skriv av 10. desember 2001 frå Finansdepartementet til advokat Fredrik Evang er det sagt at departementet har vald ikkje å legge vekt på påstått etablert praksis som ikkje alle forsikringsselskapa hadde følgd. I beste fall kan ein seie at praksisen var sprikande.

I utkastet til 1969-forskrifta står det i § 6 punkt 1 første punktum at: ”Det er arbeidstakers fulle lønn som skal legges til grunn”, og kva anna meiner ein med full lønn enn faste tillegg? I notatet Finn Høvik skreiv til utkastet, er det på side 5 sagt at ”… jeg tror man står på trygg grunn når man tar med i lønnen de fleste vanlige lønnsformer, samtidig som man tillater holdt utenfor bl. a. overtidsgodtgjøring,… ”. I § 6 punkt 1 første punktum i 1969-forskrifta har ein da også løfta ut overtidsgodtgjøring og andre varierande eller mellombelse tillegg. Det er korkje hensiktsmessig eller fornuftig at skifttillegg ikkje skal vere med i pensjonsgrunnlaget.

Det finst to dommar om offshoretillegg avsagt av Jæren tingrett 11. mars 2002 og Stavanger tingrett 28. september 2004. Begge tvistane blei forlikte før ankane var avgjorde. Dommen av Oslo tingrett av 21. april 2005 i AGA-saka står nå for Borgarting lagmannsrett.

Fleirtalet av saksøkarane har ca. kr 70.000 – kr 80.000 i året i skifttillegg. Medrekna ulempe- tillegget på kr 44.000, er dei oppe i kr 114.000 i tillegg til grunnlønna. Kjem ikkje tillegga med i pensjonsgrunnlaget, vil det bli merkbart når dei går over på pensjon.

Heimelgrunnlaget for TPES-regelverket er ikkje uklart i seg sjølv da det må forståast slik at bare mellombelse og varierande tillegg skal haldast utanfor mens faste tillegg skal med. Formålet om forholdsmessigheit og likskap har også betydning for kva band legalitetsprinsippet kan legge på tolkinga av forskriftene. Centraltrykkeridommen i Rt. 2001 side 382 underbygger at ein ikkje strekker legalitetsprinsippet når lovheimelen og prinsippa bak er tilstrekkeleg klare.

Konklusjonen er at faste tillegg går inn i pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket.

Lov om føretakspensjon LOF § 5-4, jf. § 1-2 første ledd bokstav h, definerar lønn som ”skattepliktig lønnsinntekt og beregnet personinntekt”. I skattelova av 1999 § 12-2 er det sagt at skattepliktig personinntekt omfattar fordel vunne ved arbeid, og i § 5-10 er det sagt at alt inngår. Dermed er det utvilsamt at faste tillegg inngår i pensjonsgrunnlaget.

Forholdsmessigheits- og likskapsprinsippet er lovfesta i LOF § 5-3. Lønnsbegrepet i LOF § 5-4 er meint å støtte opp om forholdsmessigheitsprinsippet, noe som går fram av samanhengen, sjå Ot. prp. nr. 47 (1998-99) om ”Lov om foretakspensjon” på side 110 høgre spalte. Ein kan ikkje omgå forholdsmessigheitsprinsippet ved å splitte opp lønna til noen av arbeidstakarane.

Det er heilt utvilsamt at faste tillegg også inngår i pensjonsgrunnlaget i medhald av LOF.

Kan skifttillegga utelatast som andre varierande eller mellombelse tillegg? VG har i skrivet av 13. juni 2005 sagt at ulempetillegget, klubbleiaren sitt funksjonstillegg, ansvarstillegget og annonsetillegget er å sjå som faste tillegg. Dette må få betydning også for tida før 1. januar 2003 viss saksøkarane får medhald i at faste tillegg prinsipielt skal vere med i pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket. Den konkrete vurderinga under punktet her gjeld dermed bare dei eigentlege skifttillegga, dvs. natt-, fredags- og laurdagstillegga.

Skiftordninga i VG har tre vekers syklus, og det har ikkje vore endringar etter 1990 som er av særleg betydning for saka. Det er neppe usemje om at skifttillegga eller arbeidstidsordninga i seg sjølv ikkje kan sjåast som mellombels. Usemja dreiar seg først og fremst om systemet er så fleksibelt innanfor dei oppsette vaktene, at unntakskriteriet varierande kjem til bruk.

I Ot. prp. nr. 47 (1998-99) er det under kommentaren til LOF § 5-4 andre ledd bokstav a på side 272 venstre spalte sagt at viss tillegg ikkje skal inn i pensjonsgrunnlaget, skal det gjelde for ”alle medlemmer”. Dette er i tråd med avgjerda i Nordlyssaka i skrivet av 3. april 1997 frå Kredittilsynet til Sosial- og helsedepartementet.

Ein knyter heile tida tillegget til ordninga. Viss ikkje måtte ein trekke grense for kor stort avvik som kan aksepterast, noe som ville vore heilt håplaust. Dei som bytter bort vakter får korkje utbetalt tillegg eller auke i pensjonsgrunnlaget. Dessutan følgjer uansett ein kjerne av arbeidstakarane normal syklus. Skulle det vere avgjørande at ein praktiserar fleksibilitet som også er i VG si interesse, vil det medføre at saksøkarane ikkje får med 1/3 av lønna si i pensjonsgrunnlaget, noe ingen vil vere tent med. Det er heilt avgjørande for VG å ha ein skiftsyklus, og grafikarane er tilsette på det vilkåret at dei går inn i den.

Konklusjonen er at ordninga som har pågått frå 1990, i seg sjølv har vore fast og stabil over tid. Individuelle variasjonar innanfor ordninga har ingen betydning, og skulle ein legge det til grunn, høyrer så mange inn under normaltilfella at ein ikkje kan utelukke ordninga av den grunn. Det vil vere heilt urimeleg om alle skal miste skifttillegget som grunnlag for pensjonsgrunnlaget på grunn av at noen er fleksible til både VG og dei tilsette sitt beste.

Kravet om at saksøkarane 1 – 69 skal ha tilført premie som sikrar lineær opptent pensjon Får saksøkarane medhald i si forståing av TPES-regelverket og LOF, og foreldingsinnseiinga ikkje fører fram, må pensjonsgrunnlagt oppregulerast lineært ut frå oppteningstida i ordninga, jf. LOF § 4-2 første ledd. Kjem retten til at tillegga bare skal medreknast etter LOF og ikkje etter TPES-regelverket, er partane samde om at lineær oppregulering skal avgrensast til 1. januar 2003.

Med LOF § 4-2 første ledd blei det innført ein lineær oppteningsmodell basert på sluttlønna til ei kvar tid. Lovgivar har ved lov om føretakspensjon ikkje teke stilling til om lineæriteten kan avgrensast til 1. januar 2003. Skifttillegga må derfor gå inn med automatisk effekt.

Foreldingsinnseiing Eventuell forelding av tidlegare krav medfører ikkje avgrensing av lineæritetsverknaden etter LOF. Det er hevda at oppteningseffekten vil stri mot foreldingsreglane, men føresetnaden for slik motstrid er at dei to regelsetta behandlar same krav ulikt. Krav etter TPES-regelverket er ikkje identisk med krav på lineær opptening etter LOF. Lineær opptening bygger ikkje på krav etter TPES-regelverket, men er aleine ein teknisk konsekvens av overgangen til ny modell for opptening av pensjon ved innføringa av LOF. Ein spør ikkje ein gong om forhistoria.

Avgjørande for full lineæritet er aleine at TPES-regelverket også krev at faste tillegg skal medreknast i pensjonsgrunnlaget, jf. Finansdepartementet sin uttale i skrivet av 8. juli 2002. Krav etter TPES-regelverket blir konsumert av LOF § 4-2 første ledd. Eventuell forelding av krav etter TPES-regelverket får derfor ingen realitet for saksøkarane 1 til og med 69. For saksøkarane 71 til og med 73 og 75 til og med 76 vil tilleggsfristen i foreldingslova § 10 nr. 1 og nr. 4 kome inn prinsipalt. For saksøkarane 1 til og med 69 kjem den subsidiært til bruk.

Foreldingslova §§ 2, 3 og 10 sett i samanheng medfører at forseinkingsfristen vil vere 13 år rekna frå fristdagen, sjå Rt. 1991 side 116. Spørsmålet er om saksøkarane mangla rettsleg kunnskap om kravet før hausten 2000, sjå utkast til tvisteprotokoll frå møtet 5. oktober 2000. Når det gjeld kunnskapskravet er rettsvillfaring akseptert viss den var unnskyldeleg, jf. Rt. 2001 side 382 som nettopp gjaldt unnskyldeleg rettsvillfaring knytt til TPES-regelverket. Sjå også Rt. 2001 side 905 og Rt. 1959 side 525.

Bare ein del av tillegga var med i forhandlingane i dei årlege lønnsoppgjøra, sist i 1999 da pensjonsgrunnlaget blei oppjustert med kr 6.000. Saksøkarane var dessutan ukjende med reglane for fastsetting av pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket. Regelverket var vanskeleg tilgjengeleg og ordlyden uklar.

Betydninga av protokollen mellom VG og VGGK av 28.03.90, 19.07.90 og 23.10.91 VG si innseiing gjeld avgrensing i saksøkarane sine rettigheitar fram til semja om pensjons- grunnlaget opphøyrde i møtet mellom partane 5. oktober 2000, eventuelt fram til første lønnsutbetalinga våren 2001. Innseiinga gjeld bare dei saksøkarane som gjekk av med pensjon før LOF trådde i kraft 1. januar 2003.

Protokollane mellom partane har ein annan avtalemessig relasjon og ei anna betydning enn forsikringsavtalene mellom VG og Vital. Protokollane har betydning for pensjonsgrunnlaget som blir innrapportert til forsikringsselskapet, og er utvilsamt i strid med ufråvikeleg reglar i medhald av TPES-regelverket og også med sjølve forsikringsavtalene som skal forståast i samsvar med TPES-regelverket. Punktet i protokollane som omhandlar pensjonsgrunnlaget, må derfor settast til sides i medhald av avtalelova § 36. Det er også i strid med NL 5-1-2.

Ved motstrid går preseptoriske rettsreglar i utgangspunktet framfor avtaler, men det er ikkje slik at avtalene mellom partane blir ugyldige sjølv om ei lov er brote. Her vil formålsbetraktningar og reelle omsyn vere avgjørande, sjå Rt. 2004 side 1582. Formålet med TPES-forskriftene er forholdsmessigheit mellom lønn og pensjon, og reelle omsyn tilseier at ein arbeidsgivar ikkje kan inngå avtale med arbeidstakarane som endrar pensjonsgrunnlaget i høve til det det skal vere etter lov og forskrifter.

Dei enkelte særtilfella Saksøkar 70 og 74 trekker saka.

Saksøkar 23 Else Thams slutta nylig i VG. Påstanden blir derfor endra til krav om linær oppjustering av fripolisa hennes.

Saksøkar 58 Per Ek døydde i februar 2005, men motparten har godteke å forhalde seg til enka som om Ek hadde overlevd saka.

Saksøkar 69 Ross Brown gikk av med alderspensjon 28. juli 2003. Lineæritetsreglane i medhald av LOF kjem dermed til bruk.

Saksøkar 71 Erik Billington gjekk av med AFP og gavepensjon 21. mai 2001 før overgangs- reglane i medhald av LOF trådde i kraft. Billington skal dermed ha ei oppjustert fripolise i medhald av TPES-regelverket.

Saksøkar 72 Svein Holmsen gjekk av med alderspensjon 31. desember 1996. Han skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt i medhald av TPES-regelverket. Får VG medhald i foreldings- innseiinga, fell kravet bort.

Saksøkar 73 Olav Smaaskjær gjekk av med alderspensjon 30. november 1997. Han skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt i medhald av TPES-regelverket. Får VG medhald i foreldings- innseiinga, fell kravet bort.

Saksøkar 75 Espen Stenberg gjekk over på dagtid 26. februar 1998. Han skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt i medhald av TPES-regelverket. Får VG medhald i foreldingsinnseiinga, fell kravet bort.

Saksøkar 76 Sven Martinsen gjekk ut av skiftordninga 1. januar 2001 og blei ufør frå 30. juni 2002. Han skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt i medhald av TPES-regelverket.

Saksøkarane la under hovudforhandlinga ned slik påstand:

1. De omtvistede ulempetillegg, klubbleders funksjonstillegg, skifttillegg (herunder nattillegg, fredagstillegg, lørdagstillegg), annonsetillegg, ansvarstillegg og vakttillegg, skal medregnes i saksøkernes pensjonsgrunnlag i den utstrekning det følger av punktene nedenfor.
2. For så vidt gjelder saksøkerne 1 – 22 og 24 – 54 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre disse rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven tilknyttet den enkelte, oppreguleres med ulempe- og skifttillegg i henhold til individuell opptjeningstid i ordningen.
3. For så vidt gjelder saksøker 55 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre ham rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven oppreguleres med klubbleders funksjonstillegg og skifttillegg i henhold til hans opptjeningstid i ordningen.
4. For så vidt gjelder saksøker 56 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre henne rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven oppreguleres med ulempetillegget i henhold til hennes opptjenings- tid i ordningen.
5. For så vidt gjelder saksøkerne 57 og 59 – 63 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre disse rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven tilknyttet den enkelte, oppreguleres med annonsetillegg i henhold

til individuell opptjeningstid i ordningen.

6. For så vidt gjelder saksøker 64 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre ham rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven oppreguleres med ansvarstillegg i henhold til hans opptjeningstid i ordningen.
7. For så vidt gjelder saksøkerne 65 – 68 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å tilføre pensjonsordningen en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre disse rett til lineær opptjent pensjon og slik at premiereserven tilknyttet den enkelte, oppreguleres med skifttillegg i henhold til individuell opptjeningstid i ordningen.
8. For så vidt gjelder saksøker 23 er Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 forpliktet til å sørge for lineær oppjustering av fripolise til også å omfatte ulempe- og skifttillegg slik at premiereserven oppreguleres i henhold til hennes opptjeningstid i ordningen.
9. For så vidt gjelder saksøker 58 er Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 forpliktet til å sørge for lineær oppjustering av enkens pensjonsgrunnlag for ektefellepensjon til også å omfatte annonsetillegg og slik at premiereserven oppreguleres i henhold til saksøkerens opptjeningstid i ordningen.
10. For så vidt gjelder saksøker 69 er Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 forpliktet til å sørge for lineær oppjustering av pensjonsgrunnlaget for alderspensjon til også å omfatte ulempe- og skifttillegg og slik at premiereserven oppreguleres i henhold til individuell opptjeningstid i ordningen.
11. For så vidt gjelder saksøker 71 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å sørge for lineær oppjustering av fripolise til også å omfatte ulempe- og skifttillegg og slik at premiereserven oppreguleres i henhold til hans opptjeningstid i ordningen.
12. For så vidt gjelder saksøkerne 72 – 73 og 75 – 76 har Verdens Gang AS i tråd med pkt. 1 plikt til å oppgradere disses pensjonsgrunnlag til også å omfatte ulempe- og skifttillegg og slik at premiereserven tilknyttet den enkelte, oppreguleres i henhold til individuell opptjeningstid i ordningen.
13. For så vidt gjelder saksøkerne 58, 69, 72 – 73 og 75 – 76 er Verdens Gang AS forpliktet til å sørge for at den enkelte får etterbetalt den samlede differanse skifttillegget har utgjort i de løpende pensjonsutbetalinger i perioden fra pensjoneringstidspunktet fram til premiereserven i tråd med pkt. 1 er tilført midler slik at pensjonsutbetalingene inkluderer skifttillegget.
14. For så vidt gjelder saksøkerne 70 og 74 frafalles søksmålet.
15. Verdens Gang AS betaler innen to uker sakens omkostninger med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd første punktum – for tiden 8,75% – regnet fra forfall og til betaling skjer.

På vegne av saksøkte har advokat Trond Stang i hovudsak gjort gjeldande:

Sensur av dei privatrettslege avtalene mellom VG og VGGK VG har einsidig fastsett ei tenestepensjonsordning som ikkje har grunnlag i tariffavtale eller individuelle avtaler. VG har dessutan inngått ei rekke avtaler med VGGK om kva tillegg som skal vere med i pensjonsgrunnlaget. Føresetnaden for sensurering av desse avtalene, er at dei har eit innhald som ikkje er i tråd med tvingande reglar i TPES-regelverket og/eller LOF.

Både TPES-regelverket og LOF stiller krav til korleis ei tenestepensjonsordning må vere utforma for at arbeidsgivaren skal kunne oppnå ein skattefordel. LOF har eit gjennomarbeidd og detaljer regelverk med sitt eige administrasjonssystem som skal ivareta det offentlege sine interesser, men korkje TPES-regelverket eller LOF seier noe om den privatrettslege følgja viss regelverket ikkje blir følgd. Problemet er derimot nemnt i Ot. prp. nr. 47 om ”Lov om foretakspensjon” på side 50 venstre spalte. At regelverket manglar bestemmelsar, er eit moment som talar mot at det kan sensurere avtalene mellom partane.

I følgje rettspraksis er utgangspunktet at privatrettslege avtaler står seg sjølv om dei ikkje er i tråd med lovgivinga på området. Det er i den samanhengen eit poeng å sjå på partane si bevisstheit kring lovbrotet. I Rt. 1993 side 312 sto avtala mellom debitor og meklarfirmaet seg trass i at meklarfirmaet hadde positiv kunnskap om at ein hadde brote lova.

I saka her har partane inngått avtaler som begge såg seg tent med, og har avtala kva tillegg som skulle og ikkje skulle vere med, og begge partane meinte fram til i 2000 at det var lov til å inngå slike avtaler. Det er dermed ikkje grunn til å trekke analogi til dommen i Rt. 2004 side 1582 (Landbrukskonsesjonsdommen) der retten kom til at det ville ” … være støtende om en avtale som den foreliggende skulle kunne håndheves med domstolenes hjelp”.

I NOU 1997:21 ”Om offentlige anskaffelser” er det sagt at viss kontrakt er inngått, kan ein krevje erstatning, men kjøparen er bunden av avtala. I ”Rapport fra Arbeidsgruppen mot Ulovlige DirekteAnskaffelser” av 31. mars 2003 er det i pkt. 5.4 sagt at: ”Heller ikke en fortolking av anskaffelsesregelverket tilsier at det er en gyldighetsbetingelse for avtalen at prosedyrene loven oppstiller, er fulgt.”

Avtaler i strid med verdipapirhandellova, konsesjonslova og lov om offentlige anskaffelser, står seg følgjeleg til vanleg. Reelle omsyn tilseier ikkje at utgangspunktet blir fråvike i saka her. Omsynet til effektiv handheving kan vere eit moment, men det blir her ivareteke av skattereglane og Kredittilsynet. Heller ikkje omsynet til konkret rimelegheit kan tilseie sensur. Partane har vore samde heile tida. Skulle avtalene ikkje stå seg slik at saksøkarane får med seg tillegga i pensjonsgrunnlaga, vil det vere i strid med partane sine felles føresetnader. VG kan ikkje klandrast for eventuelt å ha inngått avtalene i strid med lova.

Korkje TPES-regelverket eller LOF kan brukast til å sensurere innhaldet i pensjonsordninga. Avtalene er gyldige og bindande med det innhaldet dei har, og VG må av den grunn frifinnast.

VG motset seg at saksøkarane nå kan pårope seg avtalelova § 36 og Norsk Lov, men uansett lir ikkje avtalene av tilbliingsmanglar, og dei kan ikkje falle bort etter avtalelova § 36 eller andre bestemmelsar i avtalelova, eller i medhald av NL 5-1-2.

Krava etter TPES-regelverket er forelda Saksøkarane sitt krav er at VG skal endre pensjonsordninga ved å ta dei omtvista tillegga med i pensjonsgrunnlaget. Føresetnaden for at så kan skje, er at saksøkarane har eit krav mot VG med grunnlag i TPES-regelverket som er misleghalde av VG. Kravet må ha oppstått etter at ny skift- ordning blei etablert ved produksjonsavtala som blei inngått i oktober 1990. Før den tid hadde ein andre tillegg som ikkje var med i pensjonsgrunnlaget. VG må ha misleghalde ved første hovudforfall etter at kravet blei etablert viss motparten har rett i at det var eit slikt krav. Utgangspunktet for forseinkingsfristen er såleis 1. januar 1991 som var første hovudforfall etter at kravet var etablert, da det var da VG innbetalte premien som viste at tillegga ikkje var med.

VG hevdar at dei enkelte premieinnbetalingane ikkje styrer forseinkinga da dette er eit forhold mellom VG og Vital. Forholdet til arbeidstakarane var at avtala skulle kome i samsvar med TPES-regelverket. Arbeidstakarane fekk melding der det gjekk fram at tillegga ikkje var med.

Hovudregelen etter foreldingslova § 2 er at foreldingsfristen er tre år. Det er utan betydning om tilfellet fell inn under § 3 nr. 1 eller nr. 2. Tilleggsfristen etter § 10 på ti år føreset manglande kunnskap om fordringa eller skuldnaren. Utgangspunktet er at rettsvillfaring ikkje fritar med mindre særleg unntak føreligg i motsetning til ved faktisk villfaring.

Alle saksøkarane var og er organiserte i VG’s Grafiske Klubb. Det er sikker rett at den enkelte saksøkaren må identifiserast med klubben som hadde moglegheit til å søke råd i Norsk Grafisk Forbund og LO si juridiske avdeling. Lønn og pensjon er dei mest sentrale områda for ei fagforeining, og klubben og medlemmene var svært bevisst på pensjonsforsikringa generelt, noe som går fram av protokollane. Da advokat Angell gjekk gjennom LO si undersøking av om det i dei forskjellige forbunda var tenestepensjonsordningar der skifttillegg gjekk inn i pensjons- grunnlaget, sa han at dei få svara skuldast at dei tilsette hadde slike rettar. Han sa også at i LO er ein opplært til å ivareta rettane sine, noe som er heilt sentralt i fagrørsla og ein god grunn til å vere med i ei fagforeining. Saksøkar Øystein Simensen sa da også i retten at ”vi har alltid vore oppteke av pensjonen”, og han hadde sett kva som sto i breva frå Vital som kom ein gong i året.

I Aktuar-Consultsaka frå 1994 var det arbeidstakarane som hadde reist spørsmål om skifttillegga skulle vere med. Dermed var klubben i Dagbladet bevisst på dette frå 1994. VGGK tok 6. mai 1997 opp spørsmålet om å utgreie pensjonsordninga. Saksøkar Håkon Olav Kjernsmo var da

med i styret VGGK og sat i 1990-åra også i Oslo Grafiske Fagforening. Tidleg hausten 1999 kom det brev frå Hjemmet Mortensen Trykkeri AS, og Kjernsmo sa i retten at ”vi hang oss på den saka”. Våren 1999 arrangerte dessutan VGGK eit seminar der pensjonsordninga var på dagsordenen, og det var leigd inn ekspertise frå eit konsulentfirma til å svare på spørsmål om mellom anna ulike pensjonsordningar. Tidlegare leiar i Norsk Grafisk Forbund, Roger Andersen, sa i retten at VG-saka blei teke opp i forbundet, og at det blei fatta vedtak om rettshjelp.

Saksøkarane var særskilt opptatt av pensjonsgrunnlaget og forsto openbert kva temaet var, og temaet er korkje komplekst eller vanskeleg. Forskriftsreglane om pensjonsgrunnlag er lette å finne, og det er ikkje unnskyldeleg at saksøkarane ikkje oppfatta kva som sto i regelverket.

Rettsvillfaring kan også unnskyldast viss rettstilstanden er svært tvilsamt, men motparten har prosedert på at rettstilstanden er yttarst klar. I alle fall er ein så vidt sikker at det reviderte forlikstilbodet ikkje blei akseptert, og det blei ikkje framsett mottilbod.

Saksøkarane var ikkje i unnskyldeleg rettsvillfaring i 1994 slik at § 10 ikkje kjem til bruk, men var dei det da, kan dei ikkje ha vore det i alle seinare år. Da saksøkarane i alle fall ikkje var i unnskyldeleg rettsvillfaring etter nyttår 2000, er krav etter TPES-regelverket uansett forelda.

LOF § 16-2 fjerde ledd seier at pensjon opptent ved tenestetid før nytt regelverk i medhald av LOF, skal fastsettast etter tidlegare gjeldande regelverk. Sidan lova elles er taus i høve til forelding, kan ein ikkje bare seie at det er ein teknikalitet at tilbakeverknaden gjeld frå tilsettinga. Kredittilsynet seier da også at det er i orden å teikne tilleggsforsikring. Ein må ikkje blande saman linearitet med oppteningstid.

Kan dei faste tillegga ulempetillegget, funksjonstillegget til klubbleiaren, ansvarstillegget til saksøkar 64 og annonsetillegget, haldast utanfor pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket? Føresetnaden her er at saksøkarane har krav som overkøyrer dei privatrettslege avtalene, og at krava ikkje er forelda.

Desse tillegga, som har det til felles at dei oppsto ved produksjonsomlegginga, kan haldast utanfor pensjonsgrunnlaget da dei har nær tilnyting til tidlegare omfattande overtidsarbeid. Ulempetillegget er kompensasjon for bortfall av tidlegare overtid av di ein gjekk over frå to- til treskiftsordning. Klubbleiaren sitt funksjonstillegg, ansvarstillegget og annonsetillegget er kompensasjon for å gå over frå skiftarbeid til vanleg dagtid. Det er dessutan tale om betydelege beløp for VG som skulle brukast i lønnsbudsjettet, og som ein meinte ein hadde kontroll med. Eit fullt tap vil medføre auka utlegg på 40 – 45 millionar kroner med tillegg av årleg utgiftsauke på 5 millionar kroner. Retten må vere varsam med å pålegge VG ei slik meirplikt.

I § 6 i 1969-forskrifta er tillegga ikkje nemnt som tillegg ein kan sjå bort frå eller som skal vere med, men bestemmelsen er ikkje uttømmande korkje med omsyn til det som skal eller det som kan vere med. Ein må dermed sjå på realiteten som ligg bak tillegga, og tolke bestemmelsen ut frå prinsippet om at ein må vere forsiktig med å tolke inn i lova plikter som går lengre enn det ein har påteke seg, noe som også følgjer av legalitetsprinsippet. Dette går delvis fram av Centraltrykkeridommen i Rt. 2001 side 382 som viser til det som er sagt i Rt. 1995 side 530.

Dei offentlegrettslege reglane pålegg arbeidsgivarar plikter mot å oppnå skattefordelar. Heimelen til 68-forskrifta er skattelova av 1911 § 44 bokstav k som bare seier at Kongen kan gi reglar om private tenestepensjonsordningar. VG går ut frå at heimelgrunnlaget er i orden, men da det ikkje er gitt føringar noen stad om kva reglane skal gå ut på, er det er tale om ei blankofullmakt. Dermed må ein vere varsam med å tolke reglane vidt.

Forarbeida er svært sparsame, men det finst litt bakgrunnsstoff til forskriftene, særleg til § 6, der det synest å vere føresett at alle dei andre ytingane er andre variable tillegg, men ein veit ikkje heilt kor gjennomtenkt det er. I eit revidert utkast av 9. juni 1969 til 1969-forskrifta er tillegga som skal medtakast i tillegg til den faste lønna, endra. Aktuar Bjarne Faafeng har kommentert utkastet i brev av 16. juni 1969 til byråsjef Finn Høvik i Sosialdepartementet. Dessutan har Høvik skrive eit notat av 19. juni 1969, og Sosialdepartementet skreiv 26. mars 1973 eit brev til Norges Assuranse-Inspektørlag. VG meiner at Sosialdepartementet har eit anna syn enn Kredittilsynet og Finansdepartementet, og at forarbeida ikkje støttar Kredittilsynet og LO si tolking. Det finst også ei tolking i Velferdsmeldinga, men det er etterarbeid og ikkje forarbeid.

Reelle omsyn kjem inn ved at det var prinsipp om forholdsmessigheit både i forskrifta av 1968 og av 1969. Motparten legg alt for stor vekt på prinsippet om forholdsmessigheit og likskap. Det er store skilnader mellom grafikargruppene, og i VG internt. Saksøkarane er i ei lønnsgruppe som er lønnsleiande i eiga bedrift og i bransjen, med høg lønn og ekstra fridagar. Å seie at forholdsmessigheitsprinsippet tilseier at skifttillegg skal inn i grunnlaget, held ikkje.

Motparten hevdar at det ikkje finst bransjepraksis, men VG meiner det førelåg bransjepraksis for at det var betydeleg avtalefridom der dei ulike partane har inngått ulike typar avtaler. Langseth frå Vital, Nygaard frå If Skadeforsikring og Jensen frå Storbrand var alle samde om og heilt klare på at det fram til brevet frå Kredittilsynet i 2001, var opp til partane å avtale kva tillegg som skulle og ikkje skulle med i pensjonsgrunnlaget. Dei tre vitna meinte at bransjen elles også hadde den same oppfatninga.

Den framlagde dokumentasjonen, mellom anna forsikringsavtalene framlagt av motparten, viser også at dette var den gjennomgåande haldninga i bransjen. I brev av 28. september 1994 frå Aktuar-Consult, som beskriv Dagbladet si skiftordning, er det på side 2 sagt at: ”Det er ikke vår oppfatning at aktørene i bedriftspensjonsmarkedet, herunder livselskapene, formidler den

”rettsoppfatningen” overfor sine kunder at (ikke-variable) skifttillegg skal medregnes i pensjonsgrunnlaget”. Finansdepartementet har i skrivet av 10. desember 2001 sett bort frå gjeldande praksis av di departementet føresette at Kredittilsynet sitt svar av 20. desember 1994 på brevet av 28. september 1994 var allment kjent, noe som ikkje var tilfelle. Finans- departementet sitt standpunkt bygger dermed på sviktande grunnlag. Når bransjen ikkje la seg flat for uttalen i Aktuar-Consultsaka slik det i AGA-dommen er sagt at den skulle ha gjort, er nok det av di den var usamd i tolkinga.

Nordlyssaka der tolkinga går i VG sin favør, utgjør forvaltningspraksis i saka her. I tillegg til denne konkrete avgjerda, finst det tre generelle uttaler knytt til enkeltståande tolkingar utan kontradiksjon. Alle dei tre uttalene bygger på brevet frå Aktuar-Consult. Det finst også eit rundskriv av 20. desember 2001 til livsforsikringsselskapa og private pensjonskasser, og bransjesjefane blei først da kjent med departementet sitt standpunkt. Det må vere klart at den eine konkrete avgjerda og dei tre uttalene på generelt grunnlag der Kredittilsynet seier at dei ikkje tek konkret standpunkt i saka, ikkje er forvaltningspraksis.

Kredittilsynet skal passe på finansinstitusjonane, og er ikkje noe ekspertorgan på føretaks- pensjonsordninga. Da det har vore usemje mellom bransjen og Kredittilsynet frå tidleg 1990-tal, må ein sjå bort frå det tilsynet har gjenteke år om anna, og som bare er lause uttaler. Tilsynet har her gått inn på domstolane sitt konstitusjonelle område. Retten må vurdere faktum og juss på sjølvstendig grunnlag. I Høgsterettsdommen av 7. juni 2005 er det elles sagt i pkt. 66 at: ”Eg ser også motførestillingar mot å leggje vekt på ein praksis som i realiteten er den som tvisten gjeld.”

Av rettspraksis er dei to dommane frå Jæren tingrett og Stavanger tingrett forlikte. Da gjenstår AGA-dommen som står for Borgarting lagmannsrett der faktum er vesentleg forskjellig frå saka her. I tillegg har det vore eit tjugetals saker på gang der det har vore tale om få arbeidstakarar i mange av dei sakene som har blitt forlikte.

Kan skifttillegga haldast utanfor pensjonsgrunnlaget? Også her er føresetnaden at krava overkøyrer dei privatrettslege avtalene mellom partane, og at dei ikkje er forelda etter TPES-regelverket. Da tillegga ikkje måtte vere varierande for å falle utanfor TPES-regelverket, er alternativa større enn etter LOF. Her er det nødvendig å seie noe om dei kan haldast utanom av di dei fell inn under karakteristikken variable.

Forarbeida er nøytrale i høve til denne problemstillinga. Motparten trekker reelle omsyn alt for langt. Det er snarare slik at for å få mest mogleg likebehandling med andre yrkesgrupper i VG, bør både ulempetillegget og skifttillegga haldast utanfor.

Når det gjeld bransjepraksis, blir det vist til at A-pressa aldri har hatt skifttillegg med i pensjonsgrunnlaget. Heile Orklakonsernet er i same posisjon. Elles blir det vist til det som alt er

sagt om bransje- og forvaltningspraksis. Dette er ikkje praksis som bør tilleggast vekt, og det finst ikkje rettspraksis ut over AGA-dommen som ikkje er rettskraftig.

VG er samd med motparten i at det er ordninga som heilheit som må vurderast. Skiftordninga fungerar ikkje som ei varierande ordning av di VG nærmast har latt det skure og gå, men av di arbeidsgivaren har tillete det der klubben langt på veg har fått høve til å legge til rette.

I skrivet av 20. juni 2001 frå Finansdepartementet er det snakk om den enkelte arbeidstakaren. Det er viktig å halde tunga rett i munnen når ein ser på begrepet varierande. Ei ordning kan vere årviss eller fast, men likevel varierande. Ein kan også tenkje seg ei ordning som er heilt fast, men mellombels. Så har ein den varianten der tillegg er både varierande og mellombels.

Lovgivar synest å ha samanlikna med overtid. I dei fleste overtider vil det oftast vere eit fast element, så også i VG. For den enkelte arbeidstakar varierar overtidsbetalinga på same måte som skifttillegga. Noen har godt som aldri overtid mens andre har mye overtid, på like line med skifttillegga. Bestemmelsen i aml. § 49 om at overtidsarbeid ikkje må gjennomførast som ei fast ordning, endrar ikkje overtida sin karakter i høve til pensjonsgrunnlaget. Noen gonger er det nødvendig med overtid da ein ikkje kan bemanne ei verksemd slik at ein aldri har overtid da ein i så fall vil vere overbemanna.

Det er store variasjonar mellom dei tilsette når det gjeld skifttillegg, men det er ikkje slik at fem av dei tilsette tar godt som alle skift andre ikkje vil ha. Det er ei jamn spreiing frå dei som tar 0 til dei som tar 30 skift til beste for arbeidstakarane og VG. Saksøkar Jan-Børre Carlsen fortalde i retten at han fekk gå skift som høvde for han utan at han måtte legge fram legeerklæring, og Håkon Kjernsmo sa at han er godt fornøygd med korleis dette fungerar for han. Skiftordninga i VG fungerar i praksis som ei ordning ein kan reservere seg mot på same måte som ved overtid med den fordelen at ein ved å bytte internt i staden for å bli friteke for natt-, fredags- og laurdagsvakter, beheld den ekstra feireveka. Skiftordninga i VG er samla vurdert varierande, ikkje mellombels, og gir eit varierande skifttillegg til alle i den grad dei ønskjer det.

Til saksøkarane sin påstand. Pkt. 1 i saksøkarane sin påstand er utforma slik at det skal gjelde i høve til alle saksøkarane, noe som ikkje kan vere korrekt.

Når det gjeld saksøkar 53 vil VG forhalde seg til enka som om Ek hadde overlevd rettssaka.

Saksøkar 69 blei pensjonist 28. juli 2003 og siste premien blei betalt 1. januar 2002 da siste betaling av forsikringspremien er eitt år før vedkomande sluttar. Han kan dermed ikkje kome med i første kategorien.

Saksøkar 71 blei pensjonist 1. mai 2001. Dei som på det tidspunktet gjekk over til å bli pensjonistar, har fått ei fripolise som gir full dekning.

Saksøkar 72 og 73 blei pensjonistar i 1997 og 1998.

Saksøkar 75 gjekk ut av skiftordninga i 1998, og kom etter sluttlønnsprinsippet på eit lågare pensjonsgrunnlag. Her er det ikkje dokumentert økonomisk tap.

Sakskostnader Norsk Grafisk Forbund har heile tida hatt ønskje om å få ei prinsippavgjerd. Får VG delvis medhald, må forlikstilboda av 2. og 10. juni 2005 få konsekvensar for sakskostnadene. VG legg ikkje ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader i høve til dei to som trekker krava.

Verdens Gang AS la under hovudforhandlinga ned slik påstand:

1.1. Prinsipalt: Verdens Gang AS frifinnes.

1.2. Subsidiært: Verdens Gang AS frifinnes mot å tegne en forsikringsavtale som utvider nåværende ordning til å omfatte skifttillegget (fredag, lørdag og natt) med virkning fra 1. januar 2003.

1.3. Atter subsidiært: Verdens Gang AS frifinnes mot å tegne en forsikringsavtale som utvider nåværende ordning til å omfatte ulempetillegget, klubbleders funksjonstillegg, ansvarstillegg og annonsetillegg med virkning fra 8. februar 1998.

1.4. Atter atter subsidiært: Verdens Gang AS frifinnes mot å tegne en forsikringsavtale som utvider nåværende ordning til å omfatte skifttillegget (fredag, lørdag og natt) og ulempetillegget, klubbleders funksjonstillegg, ansvarstillegg og annonsetillegg med virkning fra 8. februar 1998.

2. I alle tilfeller:

Saksøkerne dømmes inn solidum til å betale Verdens Gang AS sine saks.- omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

Retten sitt syn

Innleiing

Krava Frå omlegginga i 1990 av skiftordninga i VG frå to til tre skift, har medlemmene i VG’s Grafiske Klubb (VGGK) fått medrekna i pensjonsgrunnlaget sitt grunnlønna og det såkalla faste skifttillegget på kr 26.105 i året pr. 1. mai 2004, men dette tillegget er ikkje eit eigentleg skifttillegg sidan medlemmer i VGGK som ikkje arbeider skift, også mottar det.

Ulempetillegget var i 1990 på kr 88.400 i året, men delar av dette er seinare medteke i grunnlønna slik at det var på kr 44.647,85 i året pr. 1. mai 2004. VG har i skriv av 13. juni 2003 opplyst at bedrifta vil teikne ei forsikringsavtale slik at dette tillegg blir med i pensjonsgrunnlaget med verknad frå 1. januar 2003. Det same gjeld saksøkar 55 sitt funksjonstillegg som klubbleiar på kr 500 i veka eller kr 26.100 i året pr. 1. mai 2004, ansvarstillegget på kr 425,08 i veka eller kr 22.193,40 i året pr. 1. mai 2004 saksøkar 64 får som arkivansvarleg på designavdelinga, og annonsetillegget på kr 563,91 i veka eller kr 19.000 i året pr. 1. mai 2004 saksøkarane 57 til og med 63 får som typografar på annonseavdelinga.

Partane er derimot usamde om desse fire nemnde tillegga også skulle ha vore med i pensjons- grunnlaget før 1. januar 2003 i medhald av den kollektive forsikringsavtala av 25. september 1992 med det tilhøyrande TPES-regelverket. Dei er også usamde om dei eigentlege skifttillegga for nattskift og skift fredag kveld og laurdag kveld, skal vere med i pensjonsgrunnlaget etter pensjonsforsikringsavtala av 26. mars 2003 og lov om føretakspensjon (LOF), og om desse tillegga skulle ha vore med i pensjonsgrunnlaget etter pensjonsforsikringsavtala av 25. september 1992 med tilhøyrande TPES-regelverk. I fall retten skulle kome til at eitt eller fleire av tillegga skal vere medteke i pensjonsgrunnlaget, er partane dessutan usamde om desse tillegga skal ha tilbakeverkande kraft ved at dei skal vere med i grunnlaget for utrekning av pensjon etter prinsippet for lineær opptening frå saksøkarane blei med i pensjonsforsikringsordninga.

Problemstilling Partane er samde om at saksøkarane har rettar som tredjemenn i medhald av pensjonsforsikrings- avtalene mellom VG og Vital. Kva desse rettane går ut på, må i utgangspunktet avgjørast ved tolking av avtalene i tråd med vanlege tolkingsprinsipp, men her kjem det forholdet inn at TPES- regelverket og LOF stiller visse krav til innhaldet i pensjonsforsikringsavtaler som gir arbeids- givaren rett til skattefritak. Dette vil kunne få betydning for tolkinga av pensjonsforsikrings- avtalene. I den grad aktuelle bestemmelsar i TPES-regelverket og LOF er uklare, må dei tolkast i ut frå rettskjeldene.

Seg i mellom hadde VG og VGGK frå 28. mars 1990 avtale om kva lønnselement som skulle

vere med i pensjonsgrunnlaget til saksøkarane, til VGGK i drøftingsmøte med VG 5. oktober 2000 hevda at i alle fall noen av dei omtvista tillegga skulle med i pensjonsgrunnlaget. Kva betydning dette avtalerettslege elementet har for tvisten om kva rettar saksøkarane utleiar frå pensjonsforsikringsavtalene mellom VG og Vital, er også eit tema i saka.

Retten tar først stilling til om pensjonsforsikringsavtala mellom VG og Vital av 25. september 1992 inneber at faste tillegg skulle vere med i pensjonsgrunnlaget, og i fall så er tilfelle om ulempetillegget, annonsetillegget, funksjonstillegget og ansvarstillegget, er faste tillegg. Retten tar så stilling til om dei eigentlege skifttillegga kan haldast utanom pensjonsgrunnlaget av di dei er variable tillegg. Til slutt tar retten stilling til om dei saksøkarane som ikkje var slutta i VG før 1. januar 2003, skal ha med dei omtvista tillegga i pensjonsgrunnlaga sine ved utrekninga av pensjonen deira etter prinsippet om lineær opptening, frå dei blei med i pensjonsforsikrings- ordninga.

Krav knytt til pensjonsforsikringsavtala av 25. september 1992

Foreldingsspørsmålet Dei omtvista tillegga det er hevda at skal med i pensjonsgrunnlaget etter TPES-regelverket, gir grunnlag for løpande ytingar i form av årlege premieinnbetalingar til pensjonsordninga. Da slike ytingar blir forelda etter kvart, og partane er samde om at foreldingsfristen blei avbrote med verknad frå 8. februar 2001, er krav oppstått etter 8. februar 1998 ikkje forelda da den alminnelege foreldingsfristen er 3 år i medhald av foreldingslova § 2, jf. § 3. Spørsmålet er om krav oppstått før 8. februar 1998 heller ikkje er forelda i medhald av foreldingslova § 10 av di saksøkarane var i unnskyldeleg rettsvillfaring.

I Centraltrykkeridommen i Rt. 2001 side 382, som også gjeld forståing av TPES-regelverket, er det sagt at: ”Også manglende kunnskap om rettsregler vil etter omstendighetene kunne gi grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1, iallfall dersom rettsuvitenheten knytter seg til spesialregler som er lite kjent.”

Sjølv om retten meiner at VG’s Grafiske Klubb burde hatt kunnskap om generelle reglar som har med pensjonsordninga i VG å gjøre, seier ikkje TPES-regelverket uttrykkeleg at dei omtvista tillegga skal vere med i pensjonsgrunnlaget eller ei. Retten legg dessutan til grunn at det var lite fokus på kva lønnselement som skulle vere i pensjonsgrunnlaget både i den grafiske bransjen og i forsikringsbransjen i alle fall i storparten av 1990-åra. Dermed er retten ikkje i tvil om at saksøkarane i alle fall i dei først åra etter at dei påståtte krava oppsto, var i unnskyldeleg retts- villfaring når dei trudde at dei omtvista tillegga kunne haldast utanom pensjonsgrunnlaget.

Dei omtvista tillegga kunne tidlegaste ha vore medteke i saksøkarane sine pensjonsgrunnlag ved første forfall for innbetaling av forsikringspremien etter at det blei innført døgnkontinuerleg

skiftordning i 1990. Retten legg til grunn at første forfall var 1. januar 1991. Saksøkarane kunne tidlegast fått kunnskap om at ingen av dei omtvista tillegga var medteke i pensjonsgrunnlaget da dei første gongen fekk melding frå selskapet om pensjonsgrunnlaga sine, noe som nødvendigvis må ha vore etter 1. januar 1991. Dermed var ikkje tilleggsfristen på 10 år i medhald av foreldingslova § 10 nr. 4 utgått da foreldingsfristen blei avbrote 8. februar 2001.

Etter foreldingslova § 10 nr. 1 ”inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaver fikk eller burde skaffet seg” nødvendig kunnskap om kravet og skuldnaren. Dette inneber at viss eittårsfristen etter foreldingslova § 10 nr. 1 begynte å løpe tidlegare enn eitt år før foreldings- fristen blei avbrote 8. februar 2001, dvs. 8. februar 2000, vil ikkje foreldingslova § 10 kunne kome til bruk.

Anne Cathrine Røed seier i ”Foreldelse av fordringer”, Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2004, på side 317 at utgangspunktet er at kunnskapskravet først vil vere oppfylt ”når fordringshaver har slik kunnskap om fordringen og den ansvarlige at han har en foranledning til å reise søksmål med utsikt til et positivt resultat.” Spørsmålet er dermed om saksøkarane før 8. februar 2000 hadde eller burde hatt slik kunnskap om at dei kunne ha rett til å få med dei omtvista tillegga i pensjonsgrunnlaget, at dei hadde grunn til å reise søksmål med utsikt til positivt resultat.

Første gong Kredittilsynet ga til kjenne at dei meinte at ”tilnærmede faste skifttillegg skal medregnes i pensjonsgrunnlaget”, var i skriv av 20. desember 1994 til Aktuar-Consult AS som skal vere eit dotterselskap av UNI Storebrand. Saka gjaldt visstnok pensjonsordninga i Dagbladet, men retten finn det bevist at saksøkarane, eller andre som saksøkarane må identifiserast med, først fekk kunnskap om dette skrivet fleire år seinare.

12. mars 1999 underteikna Hjemmet Mortensen Trykkeri AS og Hjemmet Mortensen Trykkeris Grafiske Klubb protokoll om ”Hva skal være med i pensjonsgrunnlaget?”. I protokollen står det at klubben hevdar at ”skifttilleggene skal være med i pensjonsgrunnlaget, med tilbakevirkende kraft”. Som støtte for dette har klubben mellom anna vist til ei uttale frå Kredittilsynet i skrivet av 20. desember 1994 om at: ”Kredittilsynet antar etter dette at forskriftens § 6 punkt 1 skal forstås slik at tilnærmede faste skifttillegg skal medtas i pensjonsgrunnlaget.”

Hjemmet Mortensen Trykkeris Grafiske Klubb kontakta advokatfirmaet Klomsæt, Grændesen & Co. AS som i skriv av 1. september 1999 til Kredittilsynet ba om vurdering av ”om hvorvidt skifttilleggene som utbetales klubbens medlemmer i Hjemmet Mortensen Trykkeri AS er en del av lønnen og således skal inngå i pensjonsgrunnlaget for tjenestepensjonsordningen etter skatteloven”. I skriv av 21. desember 1999 svara Kredittilsynet at ”forskriften § 6 pkt. 1 skal tolkes slik at faste skifttillegg regnes som lønn, og således medtas i pensjonsgrunnlaget.”

Saksøkar Håkon Olav Kjernsmo, som har vore klubbleiar i VGGK frå 1995, forklarte i retten at han som styremedlem i Oslo Grafiske Fagforening frå 1970, hadde kontakt med ein som var medlem i Hjemmet Mortensen Trykkeris Grafiske Klubb. Han forklarte dessutan at pensjons- ordninga blei diskutert relativt ofte i Oslo Grafiske Fagforening. Ut frå dette finn retten at Kjernsmo mest sannsynleg i alle fall hausten 1999 hadde kunnskap både om Kredittilsynet sitt skriv av 20. desember 1994 og protokollen av 12. mars 1999 mellom Hjemmet Mortensen Trykkeri AS og Hjemmet Mortensen Trykkeris Grafiske Klubb, men dette er etter retten sitt syn ikkje tilstrekkeleg til at VGGK hadde grunn god nok til å reise søksmål mot VG.

Retten skyt inn at det av referatet frå seminaret VGGK arrangerte 25. april 1999 for medlemmene sine, går fram at dei da drøfta om dei skulle satse på å få heva pensjonsgrunnlaget eller bare satse på lønnsauke, og det er ikkje kome fram opplysningar som tyder på at tolkinga av TPES-regelverket blei diskutert. Når VGGK og VG så seint som 18. juni 1999 inngjekk avtale om at delar av tillegga som ikkje var med i pensjonsgrunnlaget, skulle overførast til saksøkarane si grunnlønn, tør dette vise at medlemmene i VGGK på det tidspunktet framleis ikkje tvilte på at dei omtvista tillegga kunne haldast utanom pensjonsgrunnlaget.

Kjernsmo forklarte i retten at det først var ved skrivet frå Kredittilsynet av 21. desember 1999 at ”saka her begynte å rulle”, men han kunne ikkje hugse når han fekk kjennskap til dette skrivet, og andre bevis om når Kjernsmo fekk eksakt kunnskap om innhaldet i skrivet frå Kredittilsynet av 21. desember 1999, er ikkje ført. Ut frå at bevistvil må gå ut over den som hevdar at krava er forelda, finn retten det ikkje bevist som mest sannsynleg at Kjernsmo eller andre som saksøkarane må identifiserast med, før 8. februar 2000 kjende til eller burde ha kjend til innhaldet i skrivet frå Kredittilsynet av 21. desember 1999. Dermed finn retten at saksøkarane var i unnskyldeleg rettsuvisse mindre enn eitt år før foreldingsfristen blei avbrote 8. februar 2001. Ingen del av saksøkarane sine krav er dermed forelda.

Kravet om at faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget I avtala av 25. september 1992 mellom VG og Vital om kollektiv pensjonsforsikring, er det under pkt. 4 ”Forsikringsytelser” sagt at: ”Pensjonsgrunnlaget er lik den brutto årslønn som Vital får oppgitt for de forsikrede av forsikringstakeren.” I følgje denne formuleringa var det dermed opp til VG å fastsette pensjonsgrunnlaget, men under pkt. 1 ”Kollektivforsikringens opprettelse” er det sagt at: ”Forsikringen må følge gjeldende ”Regler om private tjeneste- pensjonsordninger” og forskrifter”. Dette inneber at VG hadde avtala med Vital at pensjons- grunnlaga VG innrapporterte, skulle vere i tråd med TPES-regelverket. Retten skyt inn at den forstår det slik at partane er samde om at pensjonsforsikringsavtala skal tolkast slik at den er i samsvar med tvingande reglar i TPES-regelverket.

VG har hevda at ein må vere varsam med å tolke bestemmelsar slik at det medfører at ein part blir pålagt plikter som går lengre enn vedkomande har påteke seg, og har vist til at dette også

følgje av legalitetsprinsippet. I ”Statsforfatningen i Norge”, Tano, sjuande utgave Oslo 1991, seier Johs. Andenæs at det tradisjonelle utgangspunktet er at vedkomande bestemmelse ”må være av den art at den avgjør borgeres rettsstilling, overfor hverandre eller overfor det offentlige” for at legalitetsprinsippet skal kome til bruk. I Rt. 1995 side 530 er det på side 537 sagt at:

Jeg antar, med bakgrunn i teori og rettspraksis, at kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område man befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn. En slik mer sammensatt vurdering må etter min mening legges til grunn ved avgjørelsen av de hjemmelspørsmål som oppstår i denne saken .

Da saka her ikkje gjeld offentleg myndigheitsutøving eller inngrep i eigedomsrett, er ein i alle fall ikkje i kjerneområdet for legalitetsprinsippet. Knut Erik Omholt seier i artikkelen ”Skatt på pensjonsordninger i arbeidsforhold – en oversikt” i ”Skatterett” 1996, at arbeidsgivarane står fritt til å opprette pensjonsordningar for dei tilsette som ikkje oppfyller dei skattemessige vilkåra i TPES-regelverket, og at ”konsekvensen av dette vil da være at ordningene skattemessig må behandles på en annen måte; hvordan vil avhenge av den nærmere utformingen”. Retten meiner at når VG hadde valmoglegheiter, men valde ei pensjonsordning som ga skattefordelar mot at dei følgde gjeldande reglar, vil legalitetsprinsippet i høgda ha liten vekt ved tolkinga av TPES- regelverket viss det skulle vere så at ein er på eit område som er omfatta av dette prinsippet.

I forskrifta av 1968 om private tenestepensjonsordningar er det i § 5 nr. 1 sagt at: ”I faste pensjonsordninger kan det bare sikres pensjonsytelser for lønn inntil 12 ganger det grunnbeløp i folketrygden som gjelder til enhver tid.” I den utfyllande 1969-forskrifta er det i § 6 punkt 1 første avsnitt sagt at:

I lønnen medregnes provisjon, akkordtillegg, akkordavsavnsgodtgjørelse, feriepenger svarende til lønnen i ferietiden og verdien av fritt hus og fri kost. Det kan herunder regnes med gjennomsnittsverdien av slike ytelser de 3 siste år. Verdien av andre naturalytelser kan medregnes i den utstrekning de regnes som skattepliktig inntekt. Overtidsgodtgjørelse og andre varierende eller midlertidige tillegg kan det ses bort fra.

Det same er sagt i kapittel 2 § 6 punkt 1 første avsnitt i forskrifta av 22. desember 2000 om overgangsreglar for private tenestepensjonsordningar.

Uttrykket lønn er ikkje eintydig slik det er brukt i forskriftene. Når det i § 6 punkt 1 første avsnitt er sagt at den lønna som skal inngå i pensjonsgrunnlaget, skal omfatte ”provisjon, akkordtillegg, akkordavsavnsgodtgjørelse, feriepenger svarende til lønnen i ferietiden”, trekker dette i retning av at det med lønn er meint grunnlønn. Siste setningen i det same avsnittet som seier at ”overtidsgodtgjørelse og andre varierende eller midlertidige tillegg kan det ses bort fra”, talar derimot for at faste lønnstillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget, men så står ikkje klart.

Det er lagt fram for retten noen få dokument som kan karakteriserast som forarbeid til 1969-

forskrifta. I utkast av 11. februar 1969 til 1969-forskrifta lyder forslaget til § 6 punkt 1 første avsnitt som følgjer:

Det er arbeidstakers fulle lønn som skal legges til grunn. I den fulle lønn medregnes feriepenger svarende til lønnen i ferietiden og verdien av fritt hus og fri kost. Verdien av andre naturalytelser kan medregnes i den utstrekning de regnes som skattepliktig inntekt. Provisjon, overtidsgodtgjørelse, akkordtillegg, avsavnsgodtgjørelse og andre varierende eller midlertidige tillegg kan det ses bort fra.

Uttrykket ”full lønn” som er brukt i utkastet, blei erstatta med ”lønn” i forskrifta slik den blei vedteke. I eit notat av byråsjef Finn Høvik i Sosialdepartementet av 19. juni 1969 er det på siste sida sagt at ”… jeg tror man står på trygg grunn når man tar med i lønnen de fleste vanlige lønnsformer, samtidig som man tillater holdt utenfor bl. a. overtidsgodtgjørelse, som det ikke er vanlig å gi pensjon for i noen pensjonsordning.” Kva som er omfatta av uttrykket ”vanlige lønnsformer” er etter retten sitt syn ikkje opplagt, og retten har vanskar med å sjå at formuleringa nødvendigvis omfattar alle faste tillegg til grunnlønna.

§ 6 i 1968-forskrifta har overskrifta ”Forholdsmessighet mellom pensjonene i tjenestepensjons- ordning”. I § 6 nr. 1 innleiinga er det sagt at: ”Pensjonen skal i prinsippet fastsettes slik at det blir et rimelig forhold mellom de samlede pensjonsytelser – inklusiv ytelser fra folketrygden – som de enkelte arbeidstakere er sikret når det tas hensyn til lønn og tjenestetid hos arbeids- giveren.” I § 6 nr. 1 bokstav a er det dessutan sagt at: ”Dersom pensjonen beregnes i forhold til lønnen, skal pensjonsgivende lønn fastsettes etter samme prinsipp for alle arbeidstakere.”

At TPES-regelverket stiller krav om forholdsmessigheit, er ikkje tvilsamt. Spørsmålet er kor langt dette prinsippet rekk. I NOU 1998:1 ”Utkast til lov om foretakspensjon” er det på side 56 venstre spalte sagt at: ”Det sentrale fordelingsmessige hovedprinsippet i private pensjons- ordninger med skattefordel er forholdsmessighetsprinsippet. Dette ble formalisert i 1952 og gjelder fortsatt. Hovedkravet til forholdsmessighet er at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn.” Lengst nede i same spalte er det sagt at: ”I dag er hovedkravet til forholdsmessighet i tjenestepensjons- ordninger med skattemessig særbehandling bare at prosentandelen ikke øker med lønnen.”

Etter retten si meining underbygger det refererte at prinsippa om forholdsmessigheit og likebehandling i første rekke var meint å skulle medverke til at dei med høg lønn ikkje fekk ein pensjon som sett i prosent av lønna, var høgre enn det dei med mindre lønn fekk. Det er ikkje tvilsamt at lønnselementa som inngår i pensjonsgrunnlaget, vil vere av betydning for pensjonen, men retten har vanskar med å sjå at det går klart fram av TPES-regelverket at prinsippa om forholdsmessigheit og likebehandling også skulle leggast til grunn ved fastsettinga av kva lønnselement som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget. Snarare talar følgjande uttale i Ot. prp. nr. 47 (1998-99) om ”Lov om foretakspensjon” på side 112 høgre spalte for at så ikkje er tilfelle: ”Forholdsmessighetskravet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at pensjonsytelsen skal stå i

et gitt forhold til lønnen. Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil en kunne velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross av forholdsmessighetsprinsippet.”

I skriv av 20. desember 1994 til Aktuar-Consult AS skreiv Kredittilsynet mellom anna: ”Så vel ordlyd som reelle hensyn herunder formålsbetraktninger tilsier m. a. o. etter vår vurdering at tilnærmede faste skifttillegg skal medregnes i pensjonsgrunnlaget.” Til slutt er det sagt at: ”Kredittilsynet antar etter dette at forskriftens § 6 punkt 1 skal forstås slik at tilnærmede faste skifttillegg skal medregnes i pensjonsgrunnlaget.”

I skriv av 21. desember 1999 til advokatfirmaet Klomsæt, Grændsen & Co. skreiv Kredittilsynet at: På denne bakgrunn legger Kredittilsynet til grunn at forskriften § 6 pkt. 1 skal tolkes slik at faste skifttillegg regnes som lønn, og således medtas i pensjonen.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt skifttilleggene skal være med i pensjonsgrunnlaget med tilbakevirkende kraft, viser vi til at vi innledningsvis påpeker at det faller utenfor Kredittilsynets virkeområde å ta stilling til konkrete privatrettslige tvister. Det må således være opp til partene i tvisten å komme frem til en enighet om dette spørsmålet.

Retten kan ikkje sjå at Kredittilsynet sine uttaler kan karakteriserast som forvaltningspraksis sidan tilsynet etter eigne utsegn ikkje har teke stilling i dei konkrete sakene. Derimot vil uttalene kunne ha ei viss vekt i kraft av argumenta som er brukt, men det synest slik retten ser det, som om tilsynet har lagt til grunn at prinsippet om forholdsmessigheit har noe større rekkevidde enn det utvalet som fremma utkast til lov om føretakspensjon i NOU 1988:1, meinte det hadde.

Retten nemner dessutan at det i eit skriv til Noregs Assuranse-Inspektørlag av 26. mars 1973 med overskrifta ”Pensjonsgrunnlaget i private tjenestepensjonsordninger” som er underteikna etter fullmakt av Per Ramholt, og som skal kome frå Sosialdepartementet, mellom anna står:

Bestemmelsene i forskriftene av 27. oktober 1969 til Regler om private tjenestepensjonsordninger, § 6, punkt 1, første punktum, gir retningslinjer for hvordan provisjon kan medregnes i lønnen, men ikke for hvordan pensjonsgrunnlaget skal fastsettes. …

Spørsmålet om hvordan reglene for fastsetting av pensjonsgrunnlag i pensjonsordningen skal være, må bygge på avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne. …

I Kredittilsynet sitt skriv av 20. desember 1994 er det sagt at dei ”antar” at tilnærma faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget, mens tilsynet drar ein klarare konklusjon i skrivet av 21. desember 1999.

Dei tre nemnde uttalene kan tyde på at det på forvaltningsplan skjedde ei utvikling i tolkinga § 6 punkt 1 første avsnitt i 1969-forskrifta i løpet av 1990-åra, der den siste og klaraste uttalen i Kredittilsynet sitt skriv av 21. desember 1999 er skrive etter at Ot. prp. nr. 47 (1998-99) førelåg der lønnsbegrepet er klarare formulert enn i TPES-regelverket.

Tre personar som arbeider i forskjellige forsikringsselskap, forklarte i retten om bransjepraksis. Retten forstår det slik at alle tre er av den meining at det var opp til arbeidsgivaren og arbeidstakarane å avtale kva tillegg til grunnlønna som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget ut over dei tillegga som er uttrykkeleg nemnt i 1969-forskrifta § 6 punkt 1 første avsnitt. Retten skyt inn at det både i orienteringa frå UNI Forsikring av november 1988 kalla ”Pensjons- forsikringen i VG”, og frå Vital av 1993, som begge må ha blitt sendt til dei tilsette i VG, står: ”Pensjonsgrunnlaget er den årlige lønnen inkludert faste tillegg (likevel maksimert til det høyeste tillatte etter skattereglene, d.v.s. 12 ganger G).” Dette kan tyde på at forsikringsbransjen meinte at faste tillegg skulle vere med i pensjonsgrunnlaget, men det er uklart for retten kva type tillegg bransjen oppfatta som faste.

Elles har saksøkarane lagt fram forsikringsvedtekter frå ni bedrifter som skal vere godkjent av Kredittilsynet. Retten forstår det slik at det i alle fall i fire av vedtektene er sagt at faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget, men dette er for spinkelt grunnlag til at retten kan sjå at forsikringsselskapa hadde ei eintydig oppfatning av kva som skulle og kva som ikkje skulle med i pensjonsgrunnlaget.

Norsk Grafisk Forbund sende 10. januar 2001 eit skriv til bedriftsklubbane, og fekk svar frå 26 av dei. I åtte av bedriftene var faste tillegg med i pensjonsgrunnlaget, og i dei fleste av svara som omfatta desse åtte, er det sagt uttrykkeleg at skifttillegg er med. I 12 av bedriftene var faste tillegg ikkje med i pensjonsgrunnlaget mens seks bedrifter ikkje hadde tenestepensjonsordning.

Undersøkinga i grafisk bransje ga støyten til at LO, som organiserar over 900.000 arbeidstakarar og skal vere godt representert i alle bransjar der skift er aktuelt, 14. november 2001 sende skriv til alle dei 25 forbunda i LO. Det kom bare svar tilbake frå to av forbunda der Kjemisk Forbund skreiv at: ”I Kjemisk Forbund er skifttillegget en del av pensjonsgrunnlaget.” Norsk Teneste- mannslag svara at ingen av svara dei hadde fått frå sine landsforeiningar, ”tyder på at skifttillegg ikke blir tatt med som pensjonsgivende grunnlag”.

Retten kan ikkje sjå at det i TPES-regelverket si tid fanst noen eintydig oppfatning korkje i bedrifter innan grafisk bransje eller i bedrifter der arbeidstakarar er tilslutta LO, med omsyn til kva lønnselement som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget. Tvert om finn retten at det herska heller stor uvisse i bedriftene om faste tillegg skulle vere med i pensjonsgrunnlaget og om skifttillegg skulle karakteriserast som faste tillegg.

Konklusjonen så langt er at sjølv om ordlyden i TPES-forskrifta av 1969 trekker i retning av at faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget, er den langt frå klar. Derimot synest det som om Kredittilsynet sist på 1990-talet blei overtydd om at faste skifttillegg skulle vere med i pensjonsgrunnlaget mens dei få uttalene av departementet og Kredittilsynet frå før 1998 gir til kjenne ei noe mindre sikker tolking. Forsikringsselskapa synest på den andre sida ikkje å ha hatt

noen klar oppfatning om kva som låg i uttrykket ”faste tillegg”, og i bedriftene herska det ulik praksis med omsyn til kva lønnselement som blei teke med i pensjonsgrunnlaget. Ut frå det noe uklare rettskjeldebiletet, vil innretting kunne vere eit moment ved tolkinga av TPES-regelverket, jf. Høgsterettsdommen av 7. juni 2005 i sak HR-2005-00905-A.

Retten har alt nemnd at det i orienteringa UNI Storebrand må ha sendt til dei tilsette i 1988, og som Vital sende til dei i 1993, står at faste tillegg skal vere med i pensjonsgrunnlaget. Når så VGGK og VG likevel frå 1990 til og med 1999 inngjekk avtaler om kva lønnstillegg som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget, må det kome av at begge partane meinte at det var høve til å inngå slik avtale, og retten kan ikkje sjå at dei ikkje var i god tru. I og med at avtalene blei gjort i samband med lønnsforhandlingane, må retten dessutan legge til grunn at storleiken på pensjonsgrunnlaget var eit av elementa ved forhandlingane om lønna til medlemmene i VGGK. Slik sett har begge partar innretta seg i høve til det dei oppfatta som gjeldande rett, noe som medfører at retten ser det som mindre heldig å falle ned på ei tolking av ein uklar ordlyd i TPES- regelverket som vil medføre at det må føretakast etterbetaling av pensjonspremien 15 år tilbake i tid for dei fleste av dei 76 saksøkarane med det arbeidet det vil måtte medføre.

Konklusjonen er at retten finn at TPES-regelverket og rettskjeldebiletet elles ikkje er så klart at det stenger for partane sin praksis med i samband med dei lokale lønnsforhandlingane, å avtale kva lønnselement ut over grunnlønna som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget etter forsikringsavtala av 25. september 1992.

Ut frå den ikkje underteikna protokollen frå drøftingsmøtet mellom VG og VGGK 5. oktober 2000, som er innteke på side 5 i dommen her, ser retten det slik at saksøkarane da sa opp avtala med VG om kva lønnselement som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget. I og med at avtala som blei oppsagt, var inngått 18. juni 1999 med varigheit på to år rekna frå 1. mai 1999, legg retten til grunn at den blei oppsagt pr. 1. mai 2001. Saksøkarane får dermed ikkje medhald i at noen av dei fem omtvista tillegga skal med i pensjonsgrunnlaga deira før 1. mai 2001.

I og med at partane ikkje inngjekk noen ny avtale om kva lønnselement som skulle vere med i pensjonsgrunnlaget etter 1. mai 2001, fell det avtalerettslege momentet ved tolkinga av TPES- regelverket bort etter dette tidspunktet. Innretningsmomentet kan nok framleis ha ei viss vekt, men her kjem det inn at VG før 1. mai 2001 var fullt klar over at VGGK meinte at det dei meinte var faste tillegg, skulle medreknast i pensjonsgrunnlaget. Dessutan skreiv Finansdepartementet 20. juni 2001 til NHO, som VG må identifiserast med, mellom anna som følgjer:

Det avgjørende for om et skifttillegg skal medregnes i pensjonsgrunnlaget er følgelig om tillegget er ”varierende eller midlertidig” eller om tillegget har en mer konstant karakter for arbeidstaker. Dersom arbeidstakerens alminnelige arbeidstid er basert på en skiftordning og arbeidstakerne ikke har mulighet for å reservere seg mot skiftordningen, taler dette for at skifttillegget har karakter av å være et fast inntektselement. Dersom arbeidstakeren ikke bare periodevis deltar i en skiftordning, men ordningen fremstår som varig over tid, vil dette tilsvarende trekke i retning av at skifttillegget ikke kan anses som varierende eller midlertidig.

Finansdepartementet tar i skrivet aleine opp skifttillegg, men saksøkarane har i den ikkje underteikna protokollen av 5. oktober 2000 sagt klart frå at dei meiner at både ulempetillegget og fredags-, laurdags- og nattillegga er faste tillegg som skal vere med i pensjonsgrunnlaget. Sett i lys av at dette, og at Finansdepartementet har sagt i skrivet at skifttillegg skal med om det ”har en mer konstant karakter for arbeidstaker”, finn retten at VG frå da av måtte vere førebudd på at bedrifta kunne kome til å måtte ta med i pensjonsgrunnlaget dei omtvista tillegga.

Ut frå at rettskjeldebiletet var klarare etter Kredittilsynet sitt skriv av 21. desember 1999 og Finansdepartementet sitt skriv av 20. juni 2001, og at innretningssynspunktet må tilleggast mindre vekt frå det tidspunktet saksøkarane varskudde VG om at dei meinte alle faste tillegg skulle med i pensjonsgrunnlaget, finn retten at faste tillegg skal vere med i saksøkarane sitt pensjonsgrunnlag frå 1. mai 2001 i medhald av TPES-regelverket, og dermed i medhald av pensjonsforsikringsavtala av 25. september 1992.

Ulempetillegget, annonsetillegget, funksjonstillegget og ansvarstillegget VG har hevda at desse fire nemnde tillegga kan haldast utanfor pensjonsgrunnlaget av di dei har nær tilknyting til tidlegare omfattande overtidsgodtgjøring der det i § 6 punkt 1 første avsnitt i 1969-forskrifta er sagt uttrykkeleg at overtidsgodtgjøring kan haldast utanfor pensjons- grunnlaget.

Retten forstår det slik at ulempetillegget blei gitt som kompensasjon for bortfall av tidlegare overtidsarbeid da det i 1990 blei gått over frå to- til treskiftsordning, og at klubbleiaren sitt funksjonstillegg, ansvarstillegget og annonsetillegget blei gitt som kompensasjon til dei som gjekk over frå skiftarbeid til vanleg dagtid. Slik sett framstår ulempetillegget som kompensasjon for bortfall av eit variabelt tillegg. På den andre sida er det ikkje tvilsamt at alle dei fire tillegga i karakter har vore faste frå første dag uansett bakgrunnen for at dei blei etablerte.

Det kan vere mange grunnar til at det i lokale lønnsforhandlingar blir gitt tillegg i staden for auke i grunnlønn, men retten kan ikkje sjå at TPES-regelverket opnar for at bakgrunnen for at eit tillegg er gitt, skal tilleggast vekt ved vurderinga av om det skal vere med i pensjonsgrunnlaget eller ei. Tvert om forstår retten det slik at det aleine er realiteten bak tillegget, om det anten framstår som fast i sin natur, eller som variabelt eller mellombels, som skal vurderast. Ei anna ordning ville da også kunne opne for ulik behandling arbeidstakarane mellom. Retten er følgjeleg ikkje i tvil om at ulempetillegget, annonsetillegget, funksjonstillegget og ansvars- tillegget, er faste tillegg i medhald av TPES-regelverket og dermed skal vere med i saksøkarane sitt pensjonsgrunnlag i medhald av pensjonsforsikringsavtala av 25. september 1992.

Saksøkarane får følgjeleg medhald i at ulempetillegget, annonsetillegget, klubbleiaren sitt funksjonstillegg, og den arkivansvarlege sitt ansvarstillegg, skal vere med i pensjonsgrunnlaget frå 1. mai 2001.

Skifttillegga VG har hevda at dei eigentlege skifttillegga for å arbeide natt, fredag kveld og laurdag kveld, er variable tillegg som derfor kan haldast utanom pensjonsgrunnlag i medhald av pensjons- forsikringsavtalene både av 25. september 1992 og 26. mars 2003. Før retten går nærmare inn på den konkrete problemstillinga, blir det kort gjort greie for kva pensjonsforsikringsavtala av 26. mars 2003 med tilhøyrande regelverk seier om variable tillegg.

Pensjonsforsikringsavtala av 26. mars 2003 I avtala av 26. mars 2003 mellom VG og Vital om kollektiv pensjonsforsikring, som trådde i kraft frå 1. januar 2003, står det under avsnittet ”Beregning av lønn” under pkt. 5 ”Beregning av pensjon”, at: ”Ved beregning av pensjonsytelsene benyttes arbeidstakerens brutto årslønn – korrigert for deltid – som Vital får oppgitt av forsikringstakeren. Som pensjonsgrunnlag regnes fast årslønn og faste tillegg som utbetales uavhengig av tilstedeværelse i henhold til ordinær arbeidstidsordning.”

Dessutan er det i pkt. 2 ”Forholdet mellom lovgivning, forsikringsbevis, forsikringsavtale og forsikringsvilkår” sagt at: ”For forsikringen gjelder lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16 (LOF), lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr. 69 (FAL) og lovgivningen ellers. Dessuten gjelder vedlagte forsikringsvilkår for Vital Foretakspensjon datert 1. januar 2001, samt fremtidige endringer i disse. Forsikringsbeviset som medlemmene får tilsendt, gjelder foran forsikringsavtale og forsikringsvilkår. Forsikringsbeviset, forsikringsavtalen og forsikrings- vilkårene går foran der de skiller seg fra lovregler som kan fravikes.” Partane er samde om at pensjonsforsikringsavtala skal tolkast slik at den er i samsvar LOF når det gjeld bestemmelsar som ikkje kan fråvikast.

I lov om føretakspensjon står det under § 5-4 ”Beregning av lønn” at:

(1) Ved beregning av pensjonsytelsene skal som et medlems lønn regnes som den lønn som medlemmet mottar fra foretaket. (2) Regelverket kan fastsette at: a. det skal ses bort fra godtgjørelse for overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg. b. …

I § 1-2 første ledd bokstav h er det sagt at det med lønn er meint: ”Skattepliktig lønnsinntekt og beregnet personinntekt.” I Ot. prp. nr. 47 (1998-1999) om ”Lov om foretakspensjon” er det på side 122 høgre spalte sagt at: ”Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon av et hensiktmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen. Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav.”

Det er følgjeleg ikkje tvilsamt at skattepliktig lønn er utgangspunktet for pensjonsgrunnlaget, men LOF § 5-4 andre ledd opnar for unntak der det under bokstav a er sagt at ein i regelverket

kan fastsette at godtgjøring for overtid, skattepliktige naturalytingar og utgiftsgodtgjøring eller andre varierande eller mellombelse tillegg, ikkje skal vere med i pensjonsgrunnlaget.

Som nemnt under hovudavsnittet om pensjonsforsikringsavtala av 25. september 1992, kunne varierande og mellombelse tillegg også haldast utanom pensjonsgrunnlaget i medhald av den avtala med tilhøyrande TPES-regelverk.

Er dei eigentlege skifttillegga variable tillegg? Retten nemner at den ikkje kan sjå at skifttillegg er nemnt spesifikt i forarbeida korkje til TPES- regelverket eller LOF.

Finansdepartementet har i skriv av 20. juni 2001 til Næringslivets Hovudorganisasjon sagt at: ”Skifttillegg kan anses som en kompensasjon til arbeidstaker for at arbeidstid er lagt utenfor dagtid. Av denne grunn kan skifttillegget anses som et ulempetillegg. Dette er imidlertid ikke av betydning for om tillegget er varierende eller midlertidig i forskriftens betydning”. I arbeids- miljølova § 46 nr. 3 bokstav a er det sagt at den alminnelege arbeidsveka ikkje må overstige 38 timar ved mellom annan døgnkontinuerleg skiftarbeid som det er tale om her, mens arbeidsveka ikkje kan overstige 40 timar ved vanleg dagarbeid. I produksjonsavtale av 14. mars 2002 mellom VG og VGGK går det fram at gjennomsnittleg arbeidstid er 32,5 timar i veka inkl. matpause for grafisk tilsette som går skift da ”dette skiftarbeidet er belastende”.

Sjølv om så ikkje er dokumentert, er det følgjeleg mogleg at ein må sjå skifttillegga som både kompensasjon for ulempa det generelt sett er å arbeide utanom vanleg dagtid, og for tapt lønn ved at det er avtala med VG at medlemmer i VGGK som arbeider døgnkontinuerlege skift, skal ha noe kortare arbeidsveke enn dei som arbeider dagtid.

Retten legg til grunn at den døgnkontinuerlege treskiftsordninga i all hovudsak har vore den same frå hausten 1990. Vidare legg retten til grunn at medlemmene i VG’s Grafiske Klubb ikkje har høve til å nekte å vere med i skiftordninga med mindre dei kan dokumentere at dei må fritakast frå å arbeide skift av medisinske grunnar. Slik sett er det ikkje tvilsamt at skiftordninga framstår som ei fast ordning, sett frå både VG og dei tilsette sin ståstad.

Det er lagt fram for retten oversikter som viser at saksøkarane 1 til og med 55 fekk utbetalt i middel kr 58.700 i skifttillegg i 2000, kr 67.377 i 2001, kr 63.727 i 2002, kr 63.234 i 2003 og kr 55.134 i 2004. Noen har gått svært få skift og dermed fått utbetalt lite i skifttillegg i alle dei fem åra mens andre år om anna har fått utbetalt meir enn kr 100.000 i skifttillegg. VG har hevda at av di dei som er med i skiftordninga, i utgangspunktet har høve til å få andre til å ta nattskift og fredags- og laurdagskveldsskifta, og at det er lett å få bytta bort slike skift med dag eller vanlege kveldsskift, framstår ikkje skifttillegga som faste, men som variable.

Retten finn det bevist at det er etablert ein praksis i VG som inneber at dei som er med i

skiftordninga, kan bytte seg imellom, med det til resultat at det er ein del variasjon mellom dei tilsette med omsyn kor mye dei årleg får utbetalt i skifttillegg. Derimot er skifttillegga etter kva retten kan forstå, relativt faste og forutseibare utgifter for VG.

Praksisen med å bytte vakt har elles etter kva retten forstår, heile tida vore kjent for VG. I og med at VG ikkje har gripe inn mot denne praksisen, som dei truleg har høve til, inneber det at bedrifta har gitt stillteiande samtykke til den.

I Ot. prp. nr. 47 (1998-99) om ”Lov om foretakspensjon” er det på side 112 høgre spalte sagt at: ”Fordi pensjon og pensjonsnivå bør fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes, bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.” Retten meiner det er rimeleg at dei som over år tek på seg fleire natt-, fredags- og/eller laurdagskveldsskift enn dei skulle hatt etter skiftplanen, får dette reflektert i pensjons- grunnlaget sitt, og kan ikkje sjå at det er urimeleg at dei som bytter bort slike skift, dermed får eit noe mindre pensjonsgrunnlag enn om dei ikkje gjør så.

Skulle det vere praktiske problem knytt til årleg å rapportere inn siste års pensjonsgivande lønn for alle som går skiftordning, opnar LOF § 5-4 andre ledd bokstav c for at det i regelverket kan fastsettast at det skal ”benyttes et normert lønnsgrunnlag for en eller flere grupper av medlemmer, med mindre dette gir et vesentlig annet resultat enn om det enkelte medlems lønn ble lagt til grunn”.

Retten meiner at det er regelmessigheita ved ei skiftordninga, og ikkje variasjonen i tillegga mellom dei som er med i ordninga, som må vere det mest tungtvegande momentet ved avgjerda av om skifttillegga framstår som faste eller variable. Da den døgnkontinuerlege skiftordninga medlemmene av VGGK går i, framstår som svært fast sett over tid, og retten ikkje kan sjå at tungtvegande argument talar mot å karakterisere skifttillegga som faste, får saksøkarane som er eller har vore fast med i den døgnkontinuerlege skiftordninga etter 1. mai 2001, medhald i at skifttillegg dei mottek og har motteke etter den tid for å arbeide natt, fredag kveld og laurdag kveld, skal vere med i pensjonsgrunnlaget deira.

Kravet om at lineær opptening etter LOF skal ha tilbakeverkande kraft

Retten forstår saksøkarane slik at dei meiner at lova om føretakspensjon inneber at heile den oppjusterte pensjonen for dei som ikkje var slutta i VG før 1. januar 2003, skal vere med med verknad frå den enkelte av dei blei medlem av pensjonsforsikringa ved utrekninga av pensjonen etter prinsippet om lineær opptening.

Lov om føretakspensjon slår i § 4-2 første ledd fast at: ”Opptjent ytelsesbasert pensjon for et

medlem skal utgjøre en så stor del av full pensjon for medlemmet i henhold til pensjonsplanen, som den pensjonsgivende tjenestetid utgjør i forhold til den tjenestetid som kreves for rett til full pensjon (lineær opptjening).”

I § 16-2 ”Overgangsregler” fjerde ledd står det: ”For pensjonsordninger opprettet før loven trådte i kraft, gjelder § 4-2 første ledd bare opptjening av pensjon på grunnlag av tjenestetid etter at regelverket er endret som nevnt i første ledd. Pensjon opptjent ved tjenestetid før dette tidspunkt, beregnes etter tidligere gjeldende regelverk.” Ordlyden her er ikkje heilt klar, men i Ot. prp. 47 (1998-99) er det på side 227 sagt at: ”Departementet legger til grunn at ved overgang til lineær opptjening vil medlemmene umiddelbart godskrives opptjening etter det lineære prinsipp og at overgangsperioden kun referer seg til finansiering av manglende premiereserve som svarer til opptjeningen.” I skriv av 8. juli 2002 frå Finansdepartementet til Finansnæringens Hovudorganisasjon, Næringslivets Hovudorganisasjon og Norske Pensjonskassers Forening, er det dessutan sagt på side 3 at:

Etter lovens § 4-2 første ledd skal opptjent ytelsesbasert pensjon for den enkelte arbeidstaker til enhver tid utgjøre en så stor del av full pensjon for medlemmet i henhold til pensjonsplanen, som arbeidstakerens pensjonsgivende tjenestetid utgjør i forhold til den tjenestetid som kreves for rett til full pensjon. Som følge av overgangsbestemmelsen i lovens § 16-2 fjerde ledd skal imidlertid pensjon opptjent ved tjenestetid forut for tilpasning av regelverket til lovens krav (senest 1. januar 2003), beregnes etter tidligere gjeldende regler. Dette innebærer at samlet pensjonsgivende tjenestetid for en arbeidstaker i forhold til opptjent pensjon etter § 4-2 første ledd, derfor er lik summen av (1) pensjonsgivende tjenestetid beregnet etter tidligere regler, og

(2) pensjonsgivende tjenestetid for tiden etter dette tidspunkt, beregnet etter reglene i lov om foretakspensjon.

Ut frå det refererte, samanhalde med at § 4 i 1968-forskrifta opna for at ein arbeidstakar ikkje måtte bli medlem i pensjonsforsikringsordninga før seinast etter fem års tilsetting hos arbeids- givaren mens LOF § 4-3 andre ledd seier at tenestetida skal reknast frå første arbeidsdag i føretaket, finn retten det ikkje tvilsamt at etter 1. januar 2003 skal opptent pensjonen utreknast lineært for heile den tida arbeidstakaren har vore medlem av arbeidsgivaren si pensjonsordning.

I eit skriv av 24. november 2004 til LO frå Kredittilsynet er det sagt at det ikkje er noe til hinder for at pensjonsnivået blir forbetra bare med verknad for framtidig opptening så sant forbetringa ligg innanfor føretaket sin handlefridom med omsyn til kva element pensjons- eller lønnsgrunnlaget må innehald, eller det er tale om ei nødvendig tilpassing av pensjonsordninga til lov om føretakspensjon. I og med at retten har kome til at alle dei omtvista tillegga skal vere med i pensjonsgrunnlaget frå 1. mai 2001, er det her ikkje tale om ei forbetring av pensjonsgrunnlaget i medhald av VG sin handlefridom eller tilpassing til lov om føretakspensjon. Følgjeleg er retten ikkje i tvil om at saksøkarane sin pensjon skal utreknast etter det lineære prinsippet for heile den tida dei har vore medlemmer av VG si pensjonsforsikringsordning etter at pensjonsgrunnlaget er oppjustert med dei omtvista tillegga, så sant dei ikkje har slutta i VG før 1 januar 2003.

Dei enkelte saksøkarane og saksøkarane sin påstand

Dei enkelte saksøkarane Saksøkarane 1 til og med 55 arbeider eller har arbeidd i CCI-avdelinga der dei har motteke skifttillegg og ulempetillegg. Saksøkarane 65 til og med 69 arbeider eller har arbeidd med produksjonsstyring og mottek også skifttillegg og ulempetillegg.

Saksøkarane 1 til og med 22, 24 til og med 54 og 65 til og med 68 skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaga sine frå 1. mai 2001 med skifttillegg dei har motteke etter 1. mai 2001 og ulempetillegg dei har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

Saksøkar 23 Else Thambs har slutta i VG og skal derfor ha oppjustert fripolisa si med skifttillegg ho har motteke etter 1. mai 2001 og ulempetillegg ho har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

Saksøkar 40 Jan Samuelsen gjekk over på dagtid i 1999, og har truleg ikkje motteke skifttillegg eller ulempetillegg etter den tid, men da dette forholdet ikkje er kommentert, seier retten dom for at også Samuelsen skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt. Skulle han ikkje ha fått utbetalt korkje skifttillegg eller ulempetillegg etter 1. mai 2001, vil dommen uansett ikkje få noen realitet i høve til han.

Saksøkar 55 Håkon Olav Kjernsmo har etter kva retten forstår klubbleiartillegg i staden for ulempetillegg. Han skal dermed ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt frå 1. mai 2001 med skifttillegg han har motteke etter 1. mai 2001 og klubbleiartillegg han har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

Saksøkar 56 Hilde Grydeland skal arbeide på biletteknisk avdeling og mottek etter kva retten forstår ulempetillegg. Ho skal dermed ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt med ulempetillegg ho har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

Saksøkarane 57 til og med 63 arbeider eller har arbeidd i annonseavdelinga der dei mottek annonsetillegg. Saksøkar 58 Per Ek døydde i februar 2005, men VG har opplyst at bedrifta vil forhalde seg til enka som om Ek hadde overlevd rettssaka. Desse saksøkarane skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaga sine med annonsetillegg dei har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

Saksøkarane 64 Jann Yngve Schlichting har som arkivansvarleg, arkivansvarstillegg. Han skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt med ansvarstillegg han har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002.

VG har opplyst at saksøkar 69 Ross Brown gjekk av med pensjon 28. juli 2003, og har hevda at ho derfor ikkje skal ha fastsett pensjonen sin etter prinsippet om lineær utrekning da siste betalinga av forsikringspremien for henne blei betalt eitt år før ho slutta. Dette er retten ikkje samd i da det i motsetning til i nr. 4 ”Vilkår for å oppnå fulle pensjoner” i pensjonsforsikrings- avtala av 25. februar 1992, ikkje er sagt noe i pensjonsforsikringsavtala av 26. mars 2003 eller LOF om at delar av eit år ikkje skal reknast med i pensjonsgrunnlaget. Tvert om er det i LOF § 4-2 andre ledd andre punktum sagt at: ”Tjenestetiden som kreves for rett til full pensjon er tiden fra opptak i ordningen fram til pensjonsalder, …” og i § 5-4 er det sagt at ved utrekning av pensjonsytinga, skal den lønna medlemmen mottek frå føretaket, reknast som lønn.

Retten finn dermed at Ross Brown skal ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt med skifttillegget ho har motteke etter 1. mai 2001 og ulempetillegget ho har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002, og dessutan etterbetalt den differansen desse tillegga har utgjort i dei løpande pensjonsutbetalingane frå første utbetaling til pensjonsgrunnlaget er oppjustert med verknad for pensjonsutbetalinga.

Saksøkarane 70 Harriet Abrahamsson og 74 Øystein Eidsem har trekt søksmåla dei har fremma mot VG. Saka dei har reist blir derfor heva ved orskurd. Da VG ikkje har lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader, blir ingen av partane tilkjent slike.

Saksøkar 71 Erik Billington er gått over på ATP, og retten legg til grunn at så skjedde 1. mai 2001. Da VG ikkje plikta å ta med i pensjonsgrunnlaget noen av dei omtvista tillegga før 1. mai 2001, blir VG frikjent for kravet Billington har fremma.

Saksøkar 72 Svein Holmsen blei pensjonist 31. desember 1996, saksøkar 73 Olav Smaaskjær blei pensjonist 30. november 1997 og saksøkar 75 Espen Stenberg gjekk ut av skiftordninga og over på dagtid 26. februar 1998. Dei tre har dermed heller ikkje nådd fram med krava sine mot VG som blir å frikjenne.

Saksøkar 76 Svein Martinsen gjekk ut av skiftordninga 1. januar 2001 og blei uføretrygda 30. juni 2002. Han skal dermed ha oppjustert pensjonsgrunnlaget sitt med ulempetillegg han har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002, og dessutan etterbetalt den differansen ulempetillegg han har motteke frå 1. mai 2001 til 31. desember 2002, har utgjort i dei løpande pensjonsutbetalingane frå pensjonstidspunktet til pensjonsgrunnlaget er oppjustert med verknad for pensjonsutbetalinga.

Saksøkarane sin påstand Saksøkarane sine materielle krav er i påstanden inndelt i tretten punkt.

I LOF § 16-2 fjortande ledd er det sagt at:

Dersom en pensjonsordning opprettet før loven trådte i kraft, har premiereserve etter § 9-1 som ikke er tilstrekkelig dersom opptjent pensjon for alle medlemmene beregnes etter § 4-2 første ledd på grunnlag av samlet tjenestetid i foretaket, skal manglende premiereserve tilføres fra premiefondet eller fra foretaket innen 10 når etter at loven er trådt i kraft.

Ut frå dette tør det følgje at VG har ei lovpålagt plikt til å tilføre pensjonsordninga nødvendige midlar til at det til ei kvar tid er dekning for dei tilsette sin opptente pensjon utrekna etter lineær opptening, men bedrifta har 10 år på seg rekna frå lova blei sett i kraft, til å tilføre pensjonsordninga tilstrekkeleg med midlar. I skrivet av 8. juli 2002 frå Finansdepartementet som er omtala tidlegare, er det sagt på side 3 og 4 at:

Lov om foretakspensjon §§ 4-2 og 9-1 skiller altså mellom spørsmålet om beregning av den enkelte arbeidstakers opptjente pensjon og spørsmålet om foretakets plikt til å sørge for at opptjente rettigheter er økonomisk sikret ved tilstrekkelig premieavsetning i livsforsikringsselskapene eller pensjonskassen hvor pensjonsordninga er opprettet. … Arbeidstakernes rett til opptjent pensjon fra og med 1. januar 2003 skal således beregnes etter reglene i lovens § 4-2 første ledd og § 16-2 fjerde ledd selv om foretaket ennå ikke har oppfylt kravet til premiereserve etter lovens § 9-1 ved tilførsel av manglende premiereserve i samsvar med overgangsreglene i § 16-2 fjortende ledd. Dette innebærer at pensjonsinnretningen som følge av garanti av ytelsesplanen (lovens § 2-3 annet ledd) – i tidsrommet inntil manglende premiereserve er tilført – vil ha et ansvar overfor arbeidstakerne for opptjent pensjon til enhver tid som vil kunne overstige den premiereserve som tidligere er bygget opp ved innbetalingene fra foretaket.

Når VG i dommen her blir pålagt å oppjustere pensjonsgrunnlaga til saksøkarane, ligg det underforstått i dette at dei også pliktar å rapportere inn oppjusteringa til Vital. Slik retten ser det vil det så bli eit forhold mellom VG og Vital når tilleggspremien skal innbetalast. Dermed kan retten ikkje sjå at saksøkarane har rettsleg interesse i å få dom for at VG skal tilføre pensjons- ordninga tilleggspremie for å dekke auken i pensjonsgrunnlaga til saksøkarane.

Uansett meiner retten at det er tilstrekkeleg at det i domsslutninga går fram at medlemmene i VGGK skal ha medteke dei omtvista tillegga i pensjonsgrunnlaga sine frå 1. mai 2001, og at VG er ansvarleg for at pensjonspremien for dei av saksøkarane som var tilsett i VG også etter 1. januar 2003, blir fastsett ved lineær utrekning av pensjonen etter at pensjonsgrunnlaget er oppjustert, ut frå samla oppteningstid i ordninga. Det kan heller ikkje vere tvilsamt at det bare er lønnstillegg kvar enkelt av saksøkarane faktisk har motteke av VG etter 1. mai 2001, som skal vere med i den enkelte saksøkaren sitt pensjonsgrunnlag. Retten legg også til grunn at det ut frå domsslutninga er sjølvsagt at pensjonsgrunnlaga til dei som har slutta i VG, skal oppjusterast i medhald av pkt. 1, og at dei som nå har slutta i VG, anten skal ha oppjustert fripolisa si eller ha etterbetalt for lite utbetalt pensjon.

Sakskostnader

I høve til fire av saksøkarane har VG vunne saka fullt ut, jf. tvistemålslova 172, og to saksøkarar har trekt saka. Når det gjeld dei andre 70 saksøkarane har ingen av partane vunne fullt ut slik dette uttrykket i tvistemålslova § 174 første ledd er forstått.

Retten ser det slik at det bare er tvistepunkt av liten betydning VG har vunne fram med i høve til 70 av saksøkarane. På den andre sida meiner retten at partane hadde rimeleg grunn til å sjå kva retten meiner da det ikkje finst noen rettskraftig dom om tilsvarande spørsmål, og retten forstår det slik at resultatet i denne saka kan vere betydning for andre liknande saker som verserar for domstolane. Dessutan har VG vunne fram fullt ut i høve til fire av saksøkarane. Dermed finn retten at det er rimeleg at kvar av partane ber sine eigne sakskostnader.

• * * *

Denne dommen er ikkje avsagt innan ei veke etter at hovudforhandlinga var avslutta slik tvistemålslova § 152 stiller krav om. Ei sak er at arbeidet med dommen i seg sjølv har teke ein god del meir tid enn ei veke, men hovudgrunnen til at dommen føreligg noe seint, er ferieavvikling og at det også har gått med tid til andre gjøremål som ikkje har kunne vente.

Domsslutning:

1. Verdens Gang AS pliktar å ta med dei omtvista tillegga ulempetillegg, annonsetillegg, funksjonstillegget til klubbleiaren, ansvarstillegget til saksøkar 64, og vakt- og skifttillegga for å arbeide skift natt, fredag kveld og laurdag kveld, som medlemmer i VG’s Grafiske Klubb mottek, i saksøkarane sine pensjonsgrunnlag frå 1. mai 2001.
2. Verdens Gang AS er ansvarleg for at pensjonspremien for dei av saksøkarane som var tilsett i VG også etter 1. januar 2003, blir fastsett ved lineær utrekning av pensjonen etter at saksøkarane sine pensjonsgrunnlag er oppjustert i tråd med punkt 1, ut frå samla oppteningstid i ordninga.
3. Verdens Gang AS pliktar å tilføre pensjonsordninga ein pensjonspremie som er tilstrekkeleg til å dekke den oppjusterte pensjonen dei av saksøkarane som har slutta i VG på domstidspunktet, skal ha i medhald av pkt. 1, og pkt. 2, og er ansvarleg for at desse anten får oppjustert fripolisa si, eller etterbetale for lite utbetalt pensjon.
4. Verdens Gang AS blir frifunne for krava fremma av saksøkarane 71 Erik Billington, 72 Svein Holmsen, 73 Olav Smaaskjær og 75 Espen Stenberg.
5. Kvar av partane ber sine eigne sakskostnader.

S l u t n i n g i o r s k u r d:

1. Saka mellom saksøkarane 70 Harriet Abrahamsson og 74 Øystein Eidsem og saksøkte Verdens Gang AS blir heva.
2. Kvar av partane ber sine eigne sakskostnader.

Oddmund Svarteberg

Dommen kan påankast til Borgarting lagmannsrett. Eventuell anke må erklærast for Oslo tingrett innan ein månad frå dommen er forkynt, og må vere underskrive eller medunderskrive av advokat. Den som ønskjer å anke, kan óg vende seg til tingretten og få ankeerklæringa nedteikna, og underteikne den her.

Samtidig med ankeerklæringa må den ankande parten betale eit ankegebyr som er 24 gonger rettsgebyret. Pr. 01.07.2004 utgjer dette kr 19.200 for ein dags hovudforhandling. Pågår hovudforhandlinga i meir enn ein dag, aukar gebyret med 3 gonger rettsgebyret for kvar dag.