Borgarting 03-00623A02: Tilleggsvederlag etter pelehavarier og endringsordre etter NS 3430

BORGARTING LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

Dom

av 1. desember 2003

i ankesak nr 03 – 00623 A/02

Buskerud fylkeskommune – NCC Construction AS

Ankende part: Buskerud fylkeskommune v/fylkesordfører Prosessfullmektig: Advokat Arve Martin Bjørnvik

Motpart: NCC Construction AS v/styrets formann Prosessfullmektig: Advokat Peter Vagle

Rettens medlemmer: 1 Lagdommer Wenche Skjæggestad, formann 2 Konstituert lagdommer Endre Stavang 3 Tingrettdommer Kristian Lous

Meddommere: 1 Siv. ing. Torbjørn Johansen 2 Siv. ing. Trond Storm-Hansen

Kan gjengis offentlig

Saken gjelder krav om oppgjør i et entrepriseforhold etter mislykket peling av brufundamenter. Spørsmålet er hvilket vederlag entreprenøren har krav på utover sum stipulert da kontrakt ble sluttet.

I mai 2000 inngikk Statens vegvesen som byggherre og NCC Anlegg AS (senere kalt NCC) som entreprenør avtale som ble underskrevet henholdsvis 3. mai og 12. mai. Statens vegvesen opptrådte på vegne av Buskerud Fylkeskommune siden det dreide seg om et fylkesveianlegg. NCC Anlegg AS har senere endret navn til NCC Construction AS.

Avtalen ble inngått etter anbudskonkurranse. På basis av et omfattende grunnlag med detaljerte tegninger og beskrivelser av det arbeid som skulle utføres, hadde NCC inngitt et anbud på kroner 4.469.830,- eks. mva. Dette anbudet ble godtatt av Statens vegvesen. Rettslig sett var avtalen basert på NS 3430 ”Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider” med en del endringer og tillegg.

Etter avtalen skulle entreprenøren rive og fjerne den gamle Bakke bru og sette opp ny på Fv. 151 over Simoa på grensen mellom Sigdal og Modum kommuner. Den nye brua skulle fundamenteres på landkar med betongpeler til fjell på hver side av Simoa. Ute i elveløpet skulle det være et fundament i form av to utstøpte stålrørspeler festet i fjellet i undergrunnen. Pelene skulle rammes til fjell og pelingsdybdene var etter geotekniske undersøkelser beregnet til om lag 45 meter. Nærmere beskrivelser fremgår av kontraktsdokumentene og tingrettens dom.

Ved ramming av de to stålrørspelene nedover i undergrunnen oppsto problemer. Istedenfor at pelene sank jevnt nedover mot fjell, ble de stående å pumpe på grunn av motstand i leiren. I perioden 21. til 23. august ble den første pelen rammet ned med slik lengde at den ville ha stått mer enn 10 meter inn i fjell hvis den var uskadet. Fjell var likevel ikke nådd, og pelen ble ansett som vrakpel.

Entreprenøren foreslo å endre metoden, men byggherren ønsket nytt forsøk med opprinnelig metode med den andre pelen. I perioden 29. til 31. august ble den andre pelen rammet med Steinar Brettvik til stede som representant for byggherren under siste delen av rammingen. Til tross for at rammingen skjedde med vesentlig mindre energi, havarerte også denne pelen uten at det var registrert kontakt med fjell.

Arbeidene med å bygge nytt fundament ble gjennomført i perioden primo november 2000 til februar 2001. Istedenfor de to stålrørspelene ble det rammet ned betongpeler. Denne metoden ble valgt etter meningsutveksling mellom partene fra 25. august og utover. Den 25. august var to dager etter det første pelhavariet. Det nærmere innhold i

2

og form på denne meningsutvekslingen er nærmere beskrevet i tingrettens dom. Da prosjektet ble overtatt 21. mai 2001 var det om lag sju måneder forsinket.

Sluttoppgjør fra NCC ble sendt til Statens vegvesen den 6. juli 2001. Statens vegvesen skrev i brev av 4. september samme år at de ikke aksepterte tilleggskravet. Statens vegvesen nektet å betale tilleggsregningene sendt av NCC.

Partene kom ikke til enighet. NCC reiste ved stevning 9. juli 2002 sak mot Buskerud fylkeskommune for å få dom på sitt krav i henhold til tilleggsfakturaene. I tillegg kom renter og omkostninger. Buskerud fylkekommune tok til motmæle i tilsvar av 20. september 2002 og påsto seg frifunnet.

Eiker, Modum og Sigdal tingrett avsa 13. desember 2002 dom med slik domsslutning:

1. Buskerud fylkeskommune dømmes til å betale til NCC Construction AS kroner 4.880.000 -firemillioneråttehundreogåttitusen- med tillegg av lovens morarente av kroner 4.044.398 –firemillionerogførtifiretusentrehundreognittiåtte- fra 29. november 2002 til betaling skjer.
2. Buskerud fylkeskommune plikter å betale til NCC Construction AS merverdiavgift av krav nevnt i punkt 1 foran i henhold til gjeldende merverdiavgiftsregler og med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.
3. I saksomkostninger betaler Buskerud fylkeskommune til NCC Construction AS kroner 436.577 –firehundreogtrettisekstusenfemhundreogsyttisju- med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.
4. Betalingsfristen for beløpene under postene 1., 2., og 3. ovenfor er 2 –to- uker fra dommens forkynnelse.

Buskerud fylkeskommune har i rett tid påanket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. NCC har tatt til motmæle. Etter begjæring fra NCC ble det under saksforberedelsen besluttet å oppnevne fagkyndige meddommere etter tvistemålsloven § 325.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 11., 12., 13. og 14. november 2003. For ankende part møtte Inge Solberg og Jørgen Aardalsbakke med advokat Arve Martin Bjørvik. For ankemotparten møtte prosessfullmektig advokat Peter Vagle. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Buskerud fylkeskommune (Statens vegvesen) har i hovedtrekk anført:

Tvisten relaterer seg til entreprisen for riving av gammel og bygging av ny Bakke bru. Kravet i saken er et krav om tilleggsbetaling for arbeider utført med alternativ fundamentering av broens to midtakser.

3

Tingretten har tatt feil både i rettsanvendelsen og i bevisbedømmelsen. Prinsipalt anføres at NCCs krav er foreldet, subsidiært at NCC er ansvarlig for havariene og atter subsidiært at NCC kun har krav på et nærmere bestemt lavere beløp som vederlag for tilleggsarbeidene.

Når det gjelder anførselen om at kravet er foreldet, hevdes det at kontraktens punkt 28.3.4 kommer til anvendelse. Denne kontraktsbestemte foreldelsesregelen gjelder for krav på tilleggsvederlag som ikke ble akseptert i sluttoppgjørssvaret og som derfor skulle vært brakt inn for retten innen 70 dager (dvs. i slutten av november 2001). Det er erkjent at fristen er oversittet, hvis den kommer til anvendelse. Statens vegvesen har fulgt kontraktens regler i punkt 28.3, og Statens vegvesen har ikke utstedt noen endringsordre. Det foreligger en situasjon med uenighet mht om arbeidene var å anse som en endring eller ikke. Uansett er endringsordren trukket tilbake.

Når det gjelder anførselen om ansvar, hevder Statens vegvesen at det ikke er materielt grunnlag for kravet om tilleggsbetaling, siden NCC er ansvarlig for havariene. Mest sannsynlig har entreprenørens utførelse ledet til havariene. Ingen av NCCs årsaksforklaringer er holdbare eller dokumentert/sannsynlige. Det må legges til grunn at dårlig sveis i kombinasjon med ukontrollert ramming er årsaken til havariene. Kontrakten krever blant annet forvarming av platen mellom pelespiss og stålrørsvegger til 200 grader Celsius ved påsveising av første rørseksjon, noe entreprenøren ikke har gjort. Havariene og følgekostnadene av dette er derfor NCCs ansvar. Når NCC er ansvarlig for havariene, må NCC bære alle følgekostnadene med den konsekvens at det ikke er grunnlag for kreve at Buskerud fylkeskommune betaler tilleggsregningene.

Når det gjelder anførselen om kravberegning og kravdokumentasjon, hevder Buskerud fylkeskommune at det er NCCs oppgave å dokumentere og sannsynliggjøre det krav og den kravberegning som er fremmet. Buskerud fylkeskommune har lagt frem en beregning etter kontraktens regler om regningsarbeid som viser at det riktige beløp skal være kroner 2 857 627,-.

Buskerud fylkeskommune nedla slik påstand:

1. Buskerud fylkeskommune frifinnes.
2. Buskerud fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen for betaling av saksomkostninger og til betaling skjer.

NCC Construction AS har i hovedsak anført:

4

Saken reiser to hovedspørsmål, dels et materielt spørsmål om hvem som skal bære risikoen for pelehavariene, dels et spørsmål om søksmålsfristen i kontrakten er oversittet.

Utgangspunktet for det materielle spørsmålet er at avtalen mellom partene er en utførelsesentreprise hvor NCC har påtatt seg å utføre arbeid iht til en detaljert beskrivelse av gjennomføringen av arbeidet i anbudsgrunnlaget. Har man utført de beskrevne oppgaver på en fagmessig korrekt måte, er det NCC uvedkommende om resultatet – et skikkelig brufundament – oppnås eller ikke. Mer eller mindre tilfeldige begivenheter ligger, i motsetning til ved totalentreprise, innenfor byggherrens risikosfære. Vilkåret for å la NCC bære risikoen for pelehavariene er følgelig at entreprenøren har opptrådt uforsvarlig og at denne uforsvarligheten har ført til havariene.

Statens vegvesen har pekt på en lang rekke forhold, men de fleste er kommet til i ettertid. Byggherren har i forkant av utførelsen fått alle nødvendige opplysninger og ikke hatt bemerkninger. Igangsetting av de forskjellige prosesser er godkjent, jf kontraktens del D. Byggherrens påstander i dag fremstår som etterpåklokskap.

Når det gjelder spørsmål knyttet til energitilførsel/ramming til fjell, er hovedpoenget at havariene fant sted over fjellnivå. Pelene har ikke havarert ved møte med fjell. Pelene har heller ikke – ut fra de rådende forhold – vært rammet for hardt.

Når det gjelder spørsmål knyttet til sveisingen, anføres for det første at kontrakten ikke gir grunnlag for annet enn visuell kontroll og at kontrollplan i samsvar med dette var godkjent av byggherren i forkant. Eventuell radiografisk kontroll ville uansett ikke kunne ha avdekket mangler ved sveisen.

For det annet stiller kontrakten intet spesifikt krav om forvarming. Skjøten ble forvarmet – muligens ikke til 200 grader Celsius, men noe klart krav om dette finnes ikke i kontrakten. Sveiseren er en av landets mest erfarne sveisere på dette området. Etter 12 år med sveising av slike peler som her, har han plettfritt rulleblad. Han har her forvarmet slik han har gjort med mange hundre peler og slik andre sveisere i bransjen gjør det. Det har formodningen mot seg at han nå på et lite prosjekt med to peler plutselig skal begå to feil som fører til at begge havarerer.

NCC anfører videre, når det gjelder preklusjonspåstanden, at kontraktens punkt 28.3 ikke kommer til anvendelse fordi det ikke foreligger uklarhet om det foreligger en endring. Endringsordre er utstedt iht kontraktens punkt 28.2. Det vises her til at arbeidene reelt sett er endringsarbeider med ny beskrivelse av en ny løsning. Disse arbeidene er pålagt utført gjennom bruk av vanlige standardskjema for endringsordrer. Partene har dessuten i hele den etterfølgende prosess forholdt seg til endringsmeldingen som endringsmelding.

5

Kravet på tilleggsvederlag må beregnes i lys av at NCC lojalt har oversendt oppgaver fortløpende, samtidig som byggherren ikke har villet ta standpunkt til disse – de er avvist under henvisning til årsaksforholdene. Byggherren har med andre ord ikke villet medvirke til å anvende regningssystemet – dette har derfor ikke latt seg anvende. De første konkrete innsigelser mot beregningene er derfor fremkommet først for lagmannsretten. Byggherren har i realiteten sabotert det system han nå påberoper seg og har derfor tapt sin rett til å protestere. Likevel har NCC korrigert poster som man ser er beregnet feil.

NCC Construction AS nedla slik påstand:

1. Buskerud fylkeskommune ved ordføreren dømmes til å betale til NCC Construction AS kroner 4.372.122,- med tillegg av lovens rente av kr. 3.623.481 fra 29. november 2002 til betaling skjer.
2. Buskerud fylkeskommune ved ordføreren plikter å betale til NCC Construction AS merverdiavgift av krav som nevnt i punkt 1 foran i henhold til gjeldende merverdiavgiftsregler, og med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
3. Eiker Modum og Sigdal tingretts domsslutning punkt 3 stadfestes.
4. Buskerud fylkeskommune ved ordføreren dømmes til å betale til NCC Construction AS saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Saken gjelder krav på tilleggsvederlag. Spørsmålene for lagmannsretten blir for det første om kravet mangler grunnlag fordi NCC har ansvaret for merkostnadene som har oppstått og for det annet om kravet er prekludert fordi 70 dagers-fristen i kontraktens del C punkt 28.3.4 er oversittet.

Utgangspunktet for vurderingen av om kravet mangler grunnlag, er at Statens vegvesen hadde utformet en detaljert beskrivelse av hvilken metode NCC skulle bruke for å fundamentere brua. Statens vegvesen kan da kreve at NCC gjør en god og forsvarlig innsats, uten at NCC derved har risikoen hvis den valgte metoden ikke leder til det ønskede resultat, i dette tilfelle et skikkelig brufundament.

Spørsmålet blir etter dette om entreprenørens arbeid er fagmessig utført eller om han har utført oppdraget på en uforsvarlig måte. I en sak som denne kan det uforsvarlige gjelde arbeidet med å klargjøre pelene, arbeidet med å ramme pelene ned i bakken eller en

6

kombinasjon av disse momentene. I denne saken er årsaksforholdene ikke fullt ut avklart, men Statens vegvesen anfører at dårlig sveis i kombinasjon med ukontrollert ramming må anses som ansvarsbetingende årsak til at stålrørspelene havarerte.

For lagmannsretten har Statens vegvesen lagt spesiell vekt på at en tykk plate mellom pelespissen og stålrørsveggene ikke er forvarmet til 200 grader Celsius. Etter Prosesskode –2 Standard arbeidsbeskrivelse for bruer og kaier skal sveising utføres etter klasse A, jf NS 3420, men behovet for eventuell forvarming ”skal vurderes”. Dette tyder på at enterprenøren er overlatt en viss skjønnsmargin hvis ikke annet er sagt. Om selve spissen sies det i tegningsheftet og i kontraktens kap E Beskrivelse og mengdefortegnelse at denne skal forvarmes til 200 grader Celsius. Det ligger nær å kreve tilsvarende presise formuleringer for å legge et lignende spesifikt forvarmingskrav til grunn også for andre deler av stålrørspelen, slik som platen mellom spissen og stålrørsveggene.

Selv om en ikke kan legge til grunn at entreprenøren forvarmet platen som forbandt spissen og stålrørene til 200 grader Celsius, er dette ikke et krav etter kontraktsdokumentene og kan ikke innfortolkes som et forsvarlighetskrav i denne saken. Sveiseren i dette tilfellet er svært erfaren, har ”rent rulleblad” og har sveiset lignende peler som i denne saken i 12 år. Han forvarmet slik han pleide og slik andre sveisere gjør. Lagmannsretten finner det etter bevisførselen ikke sannsynliggjort at han nå på et lite prosjekt med to peler plutselig skal ha begått to feil som fører til at begge havarerer.

Lagmannsretten finner heller ikke at det kan legges til grunn at andre skjøter var sveiset på en uforsvarlig måte.

Statens vegvesen anfører også at sveisekontrollen er for dårlig. Lagmannsretten finner imidlertid at kontrollen av sveisingen må anses kontraktsmessig. Prosesskode –2 Standard arbeidsbeskrivelse for bruer og kaier krever visuell kontroll (s.144), og radiografisk kontroll er ikke beskrevet annetsteds. Lagmannsretten vil imidlertid fremheve at en eventuell unnlatelse på dette punkt uansett ikke kunne ha medvirket til at havariene skjedde. Som vitnet Tone Hasle forklarte, lå de tekniske forhold slik an at radiografisk kontroll under ingen omstendighet kunne ha avdekket eventuelle mangler ved sveisen.

Lagmannsretten mener at det etter dette må legges til grunn at arbeidet med pelen ble utført etter god skikk og at håndteringen av pelens deler var så god som kunne kreves. Når det faktiske hendelsesforløpet sammenholdes med beskrivelsene i kontraktsdokumentene, må det legges til grunn at entreprenøren har levert den pelen det var grunn til å forvente at han leverte.

7

Spørsmålet er så om Statens vegvesens annet hovedsynspunkt - at stålrørene ble rammet ukontrollert – kan anses årsak til at stålrørspelene havarerte. For lagmannsretten har det stått sentralt at det ifølge Statens vegvesen for pel 2 er en feil i peleprotokollen i den forstand at den viser at pelen står to meter inn i fjell uten at fjellkontakt er registrert. Pelen må med andre ord ha røket før fjellappell. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at det var en feil i peleprotokollen som førte til at entreprenøren ikke var klar over at den var rammet to mener dypere enn protokollen viste. Dette forholdet har imidlertid etter lagmannsrettens vurdering ikke hatt innvirkning på hvordan pelingen ble gjennomført. Pelen beveget seg kun langsomt nedover, og fjellkontakt var enda ikke registrert. Det måtte i og for seg også tas høyde for at fjellet, på grunn av naturlig variasjon, befant seg en eller to meter lavere enn den geologiske målingen viste. En eventuell usikkerheten hos entreprenøren om hvor spissen befant seg kan etter dette ikke være årsak til noen av pelehavariene.

Statens vegvesen har også anført at pelen ble rammet med et 8-tonn lodd og ikke ett som veide like mye som pelen (13 tonn), slik kontraktsdokumentene kunne synes å kreve. Det er imidlertid ikke bestridt at rammingen skjedde med en kraft som lå innenfor det som kreves etter kontrakten. Lagmannsretten legger også vekt på at entreprenørens utstyr var blant det kraftigste og at det ikke ville være mulig å få konkurranse om oppdraget hvis bare anbydere med 13 tonns lodd ble vurdert. Etter dette kan ikke lagmannsretten se at loddet var uforsvarlig lett.

Det må konkluderes med at entreprenøren ikke kan bebreides når det gjelder utførelsen av arbeidet under kontrakten. Selv om årsaksforholdene er dårlig belyst, vil lagmannsretten peke på at grunnforholdene er byggherrens risiko. Byggherren ba om samme prosedyre en gang til (akse 2) og på den måte fikk man utført en test av sin egen metode. Det er en del som tyder på at den metode byggherren valgte var lite robust. Samlet sett ligger det nær å si at det foreligger en relevant brist i forutsetningene for entreprenørens yteplikt.

Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at entreprenøren ikke har opptrådt uforsvarlig, slik at det var grunnlag for et krav om tilleggsvederlag.

Spørsmålet blir så om NCC’s krav er prekludert etter kontraktens del C punkt 28.3.4.

På samme måte som tingretten finner lagmannsretten at NCC’s eventuelle krav på tilleggvederlag ikke er prekludert. Som tingretten finner lagmannsretten at Statens vegvesen i utgangspunktet erkjente at de etterfølgende arbeidene med nye peler lå utenfor kontrakten da de utstedte en ”foreløpig endringsordre” den 5. september 2000. Det er således ikke avgjørende at Statens vegvesen tok forbehold for at entreprenøren kunne ha et ”ansvar” for havariene. Det vises for øvrig til tingrettens begrunnelse på dette punkt, som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til. Lagmannsretten vil likevel føye til at preklusjon av ethvert tilleggskrav etter reglen i kontraktens artikkel 28

8

uansett neppe er aktuelt, siden den foran nevnte relevante brist i forutsetningene for entreprenørens yteplikt gjør at entreprenøren alternativt kan forankre et krav om tilleggsvederlag i artikkel 17 og 21 i kontrakten.

Etter dette er det klart at NCC har krav på vederlag for tilleggsarbeidene. Tingretten la til grunn at kravet på sluttoppgjørstidspunktet var kroner 4.044.398,-. NCC’s påstand for lagmannsretten er imidlertid basert på en rekalkulering som har resultert i et anslag på kroner 3.623.481,-. Ifølge Statens vegvesen skal det riktige beløpet være kroner 2.857.627,-.

Selv om det i utgangspunktet er NCCs oppgave å dokumentere og sannsynliggjøre det krav og den kravberegning som er fremmet, mener lagmannsretten at det må tillegges betydning at NCC løpende har sendt over oppgaver, samtidig som byggherren ikke har villet ta standpunkt til disse – de har blitt avvist under henvisning til årsaksforholdene. Byggherren har med andre ord ikke villet medvirke til å anvende regningssystemet – dette har derfor ikke latt seg anvende. De første konkrete innsigelser mot beregningene er derfor fremkommet først for lagmannsretten. Byggherren har i realiteten ikke fulgt det system han nå påberoper seg og har derfor tapt sin rett til å protestere. Likevel har NCC korrigert poster som man ser er beregnet feil. Lagmannsretten vil imidlertid understreke at NCC’s opprinnelige beregninger hvilte på klart sviktende grunnlag og at dette faktum bør reflekteres i avgjørelsen om saksomkostninger.

Retten har ingen bemerkninger til realiteten i NCCs påstand for så vidt gjelder merverdiavgift.

Den ankende part har tapt saken, men ankemotparten burde som nevnt gjort mer på et tidligere stadium for å beregne sitt krav korrekt etter kontraktens regler. I tillegg kunne og burde begge parter gjort mer for å opplyse spørsmålet om kravberegning under forhandlingene for lagmannsretten. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære egne omkostninger både for tingretten og for lagmannsretten, jf tvistemålsloven § 172 annet ledd og § 180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

9

Domsslutning:

1. Buskerud fylkeskommune v/ordføreren dømmes til å betale til NCC Construction AS 4.372.122 - firemillionertrehundreog syttitotusenetthundreogtjueto – kroner med tillegg av lovens rente av 3.623.481– tremillionersekshundreogtjuetretusenfirehundreogåttien - kroner fra 29. november 2002 til betaling skjer.
2. Buskerud fylkeskommune v/ordføreren plikter å betale til NCC Construction AS merverdiavgift av krav som nevnt i punkt 1 foran i henhold til gjeldende merverdiavgiftsregler, og med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger både for tingretten og for lagmannsretten.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 –to- uker fra dommens forkynnelse.

Wenche Skjæggestad Endre Stavang Kristian Lous

Torbjørn Johansen Trond Storm-Hansen

Bekreftes for førstelagmannen:

10

VEDLEGG 1

BLANKETT FOR LAGMANNSRETTENS AVGJØRELSER PÅ LOVDATA

BORGARTING LAGMANNSRETT

Sammendrag av dom avsagt 2003-12-01

Saksnummer:

• Førsteinstans: Eiker, Modum og Sigdal tingrett Nr 02-00614 A
• Borgarting lagmannsrett Nr 03-00623 A/02

Anonymisering:

Publisering på Internett: Avgjørelse i full tekst: Kortversjon:

Sak: Stikkord: Entreprise, NS 3430, endringsordre, forutsetningslæren Lovhenvisninger:

Saksfremstilling: Saken gjelder krav om oppgjør i et entrepriseforhold etter mislykket peling av brufundamenter. Spørsmål dels om krav på tilleggsvederlag manglet grunnlag fordi entreprenøren har ansvaret for merkostnadene som hade oppstått og dels om kravet var prekludert fordi 70 dagers-fristen i kontraktens del C punkt 28.3.4 er oversittet. Entreprenøren ble av en enstemmig rett tilkjent vederlag utover sum stipulert da kontrakt ble sluttet. Entreprenøren kunne bebreides for utførelsen av arbeidet under kontrakten. Lagmannsretten uttalte også at det i lys av grunnforholdene og byggherrens valg av metode ligger nær å si at det foreligger en relevant brist i forutsetningene for entreprenørens yteplikt. Entreprenørens krav var heller ikke prekludert etter kontraktens del C punkt 28.3.4, siden Statens vegvesen i utgangspunktet gjennom en endringsordre hadde erkjente at de etterfølgende arbeidene med nye peler lå utenfor kontrakten.

Lagmannsretten uttalte også at preklusjon av ethvert tilleggskrav etter reglen i kontraktens artikkel 28 uansett neppe var aktuelt, siden den nevnte forutsetningsbrist gjør at entreprenøren alternativt kunne ha forankret et krav om tilleggsvederlag i artikkel 17 og 21 i kontrakten.

11