Norsk dom

Borgarting lagmannsrett 17. juni 2004: Oslofjordtunnelen, løsmassesone og sluttoppgjør i entreprise

Lagmannsretten behandlet en omfattende entreprisetvist mellom Staten v/Samferdselsdepartementet og Scandinavian Rock Group AS om sluttoppgjøret for parsell 4 i byggingen av Rv 23 Oslofjordforbindelsen. Tvisten gjaldt særlig oppgjør for driving og sikring gjennom en uventet løsmassesone i Oslofjordtunnelen, samt en rekke konsekvenskrav knyttet til fremdrift, ventilasjon, arbeidsmiljø, administrasjon og rigg. Saken gjelder entrepriserett og kontraktsoppgjør, ikke offentlige anskaffelser i snever forstand, selv om entreprisen springer ut av et offentlig veiprosjekt.

Hovedspørsmål

Om oppgjøret for driving og sikring av den uventede løsmassesonen skulle skje etter en avtalt kost pluss-modell eller etter kontraktens enhetspriser/endrede enhetspriser. Om entreprenøren hadde krav på dekning av ulike konsekvenskostnader som følge av løsmassesonen etter kontraktens regler om merutgifter. Hvordan kontraktens varslingsregler, særlig kravet til nøytralt varsel, skulle forstås og anvendes. Om entreprenøren hadde krav på tillegg for blant annet ventilasjon, redusert arbeidstid, lønnskostnader, pumpekostnader, administrasjon, rigg, prisstigning og enkelte øvrige kontraktstolkningsspørsmål.

Saksdata: 02-03890A02, 2004-06-17, Borgarting lagmannsrett, {"NS 3430 med Statens vegvesens endringer og tillegg","NS 3400 (anbudsregler omtalt i dommen)","Forsinkelsesrenteloven § 3","Arbeidsmiljøloven § 46","Kontraktsbestemmelser om endringer, varsling, merutgifter, riggregulering og prisstigning"}, Dom i ankesak og aksessorisk motanke.

Faktum

Saken springer ut av byggingen av Rv 23 Oslofjordforbindelsen. Scandinavian Rock Group AS (SRG) hadde entreprise på flere parseller, herunder parsell 4 som omfattet Oslofjordtunnelen. Kontrakten var en mengderegulerbar enhetspriskontrakt med rund sum-poster for rigg, og NS 3430 med Statens vegvesens endringer og tillegg var lagt til grunn. Statens vegvesen var byggherre gjennom prosjektorganisasjonen Statens vegvesen Oslofjordforbindelsen (SvOf).

Under drivingen av Oslofjordtunnelen ble det 17. desember 1997 avdekket en uventet løsmassesone under Oslofjorden. Sonen besto ikke av fast fjell, men løse grusmasser med betydelig vanntrykk. Dette avvek fra det som kunne forventes ut fra geologisk samlerapport som lå til grunn for anbudsinnbydelsen. Drivingen østover under fjorden ble stanset, og det ble besluttet å drive en midlertidig bypasstunnel under sonen for å kunne opprettholde fremdriften. Senere ble det besluttet å fryse ned hele løsmassesonen og drive gjennom den med korte salver og umiddelbar betongutstøpning.

Partene var enige om at arbeidene med planlegging, driving og sikring av løsmassesonen var endringsarbeid. Uenigheten gjaldt særlig hvordan disse arbeidene skulle prises. SRG mente partene hadde avtalt oppgjør etter regning/kost pluss med 13 % påslag, mens staten bestred at en slik modell var bindende avtalt.

I tillegg fremmet SRG en lang rekke konsekvenskrav. Disse var begrunnet med at løsmassesonen og bypasstunnelen hadde skapt merkostnader ved øvrige tunnelarbeider og innredningsarbeider, blant annet ved redusert effektivitet, komplisert adkomst, ventilasjonsproblemer, arbeidsmiljømessige utfordringer, økte lønns- og administrasjonskostnader, pumpekostnader og forlenget drift av ulike installasjoner. Det forelå flere delavtaler underveis, blant annet bypassavtalen, fryseavtalen, avtale om steintransport og ferdigstillelsesavtalen. Disse avtalene hadde betydning for avgrensningen av hvilke krav som allerede var oppgjort.

Drammen tingrett avsa dom 4. september 2002 og tilkjente SRG betydelige beløp på parsell 4. Staten anket i det vesentlige de punktene der staten tapte, og SRG erklærte aksessorisk motanke for de punktene der selskapet ikke fikk fullt medhold.

Rettens vurdering

Den mottatte teksten inneholder lagmannsrettens innledende saksfremstilling og en detaljert gjengivelse av partenes standpunkter, men den avsluttende delen med lagmannsrettens egne premisser og domsslutning er ikke med i teksten som er fremlagt her. Det er derfor ikke mulig å angi sikkert hvordan lagmannsretten vurderte de enkelte tvistepunktene, eller hvilket resultat lagmannsretten kom til i ankeomgangen.

Det fremgår likevel klart av den foreliggende delen av dommen hvilke rettslige vurderingstemaer lagmannsretten skulle ta stilling til. Sentralt sto: - om det forelå en bindende avtale om kost pluss-oppgjør for løsmassesonen, - subsidiært hvilke kostnader som i så fall kunne kreves dekket, - rekkevidden av kontraktens varslingsregler og hva som kreves av nøytralt varsel, - forståelsen av "merutgifter" etter kontrakten, - om ulike konsekvenskrav hadde tilstrekkelig årsakssammenheng med byggherrens forhold, - og hvordan underveisavtaler som bypassavtalen, fryseavtalen og ferdigstillelsesavtalen avskar eller regulerte senere krav.

Dommen er derfor klart entrepriserettslig og kontraktsrettslig, med særlig vekt på endringsoppgjør, varslingsregler, merutgiftsbegrepet og avgrensning mellom særskilte deloppgjør og senere fremsatte konsekvenskrav.

Konklusjon

Kan ikke fastslås sikkert ut fra den fremlagte teksten. Den delen av dommen som inneholder lagmannsrettens endelige vurderinger og domsslutning er ikke med.

Praktisk betydning

Selv uten den avsluttende delen viser dommen hvilke spørsmål som typisk blir avgjørende i store offentlige bygge- og anleggskontrakter: hvordan uforutsette grunnforhold skal håndteres økonomisk, om særskilte oppgjørsmodeller faktisk er avtalt, hvilke krav som stilles til varsling av merutgifter, og hvordan senere konsekvenskrav påvirkes av delavtaler inngått underveis. Saken illustrerer også hvor sentralt det er å dokumentere både årsakssammenheng, kostnadsgrunnlag og avgrensningen mot forhold som allerede er kompensert. For offentlige byggherrer og entreprenører er dette særlig relevant ved store samferdselsprosjekter der uventede grunnforhold kan utløse komplekse og langvarige oppgjørstvister.

Refererte rettskilder

NS 3430 — Hovedkontrakten med Statens vegvesens endringer og tillegg; sentral for spørsmål om endringer, varsling, merutgifter, prisstigning og riggregulering.
NS 3400 — Opplyst som grunnlag for anbudsreglene.
Forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum — Anvendt i tingrettens domsslutning og omtalt i lagmannsrettens fremstilling ved spørsmål om renter.
Arbeidsmiljøloven § 46 — Påberopt i tilknytning til krav om redusert arbeidstid og arbeidsmiljø i tunnel.
Rt-1992-383 — Påberopt av staten om avtalerettslige utgangspunkter knyttet til om oppgjørsmodell var bindende avtalt.
Barbo, Kontraktsomlegging i entrepriseforhold (1997) s. 397 — Påberopt av staten ved forståelsen av merutgiftsbegrepet.
Voldgiftsdom 3. juni 1992 — Drøftet av staten ved spørsmålet om forståelsen av merutgifter etter standardkontrakt.

Hele dommen

BORGARTING LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

Dom

av 17. juni 2004

i ankesak nr 02-03890 A/02 og 02-03891 A/02

Samferdselsdepartementet – SRG AS

I ankesak nr 02-03890 A/02:

Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet Prosessfullmektig: Advokat Sam E. Harris

Motpart: Scandinavian Rock Group AS Prosessfullmektig: Advokat Nils-Henrik Pettersson

I ankesak nr 02-03891 A/02 (aksessorisk motanke):

Ankende part: Scandinavian Rock Group AS Prosessfullmektig: Advokat Nils-Henrik Pettersson

Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet Prosessfullmektig: Advokat Sam E. Harris

Rettens medlemmer: 1 Lagmann Erik Melander, formann 2 Lagdommer Egil F. Jensen 3 Lagdommer Trygve Schiøll

Fagkyndige meddommere: 1 Sivilingeniør Kolbjørn Næsje 2 Sivilingeniør Kristen Olav Dahl 3 Sivilingeniør Per Stenhamar 4 Sivilingeniør Ola Herrem

Kan gjengis offentlig

Saken gjelder tvist om oppgjøret i forbindelse med en entreprise vedrørende byggingen av Rv 23 Oslofjordforbindelsen.

Rv 23 Oslofjordforbindelsen går mellom E 18 i Buskerud og E 6 i Akershus. Den er ca 26,5 km lang. Anleggsstart var 14. april 1997. Veien ble åpnet for trafikk 29. juni 2000 og er bompengefinansiert. Statens vegvesen var byggherre og sto for prosjekteringen.

Entreprisen for Oslofjordforbindelsen ble opprinnelig delt inn i 5 parseller. Parsell 1 og 2 ble tidlig slått sammen og gjaldt en strekning på ca 8,2 km gjennom Røyken, to broer og en tunnel på ca 2,6 km (Elgskauåstunnelen). Parsell 3 gjaldt en veistrekning på ca 5,1 km i Hurum, østover mot Drøbak. På denne parsellen ble det drevet to kortere tunneler, Merraskottunnelen (605 m) og Stampeleinåstunnelen (380 m). Parsell 4, som tvisten for lagmannsretten knytter seg til, er en strekning på ca 7,6 km videre østover og i tunnel under Drøbaksundet. Tunnelen (Oslofjordtunnelen) er på ca 7,2 km. Den siste parsellen, parsell 5, gjelder ca 5,6 km vei gjennom Frogn mot E 6.

Til å ivareta byggherreinteressen opprettet Statens vegvesen en egen prosjektorganisasjon, Statens vegvesen Oslofjordforbindelsen, som i det følgende oftest benevnes under forkortelsen ”SvOf” eller som ”byggherren”.

Scandinavian Rock Group ANS ble opprettet i 1994 i forbindelse med prosjektet Romeriksporten. Selskapet var ved kontraktsinngåelsen eiet av PEAB Entreprenad Väst AB, PEAB AS og Målselv Anlegg AS. I juni 1998 ble selskapet omdannet til aksjeselskap og PEAB AS overtok alle aksjene. Høsten 1999 var aksjene i selskapet til salgs. Sommeren 2000 ble aksjene kjøpt av et selskap i AF Gruppen ASA. I det følgende benevnes Scandinavian Rock Group AS oftest under forkortelsen ”SRG” eller som ”entreprenøren”.

SRG vant entreprisen for parsellene 1-2, 3 og 4, mens Veidekke ASA vant entreprisen for parsell 5. SRGs kontraktspris vedrørende parsell 4 ble oppgitt til 347 millioner kroner eksklusive merverdiavgift. Anbudsreglene bygger på bestemmelsene i NS 3400. I kontraktene, som er mengderegulerbare enhetspriskontrakter med rund sum (RS) riggposter og med enhetspriser for endringsarbeider, er NS 3430 med Statens Vegvesens endringer og tillegg lagt til grunn.

Før entreprisearbeidene kom i gang, var det foretatt en rekke geologiske undersøkelser av fjellforholdene under Oslofjorden. Bl.a. ble det i 1995 foretatt overlappende kjerneboring og undersøkelser med bruk av hull-til-bunn seismikk. Resultatene av samtlige undersøkelser ble samlet i en Geologisk samlerapport: Oslofjordtunnelen,

1996. Rapporten lå ved anbudsinnbydelsen. Undersøkelsene hadde avdekket flere svakhetssoner, herunder en sone med minste fjelloverdekning på 32 meter mellom Hurumlandet og Storskjær. Undersøkelsene ga grunnlag for konklusjonen om at også denne sonen kunne drives på konvensjonell måte.

I forbindelse med drivingen av Oslofjordtunnelen gjennom identifiserte svakhetssoner, var det lagt opp til grundige forundersøkelser med kjerne- og sondérboring fra stuff (arbeidsfronten til enhver tid under tunneldriving).

SRG startet driving av tunnelen fra to steder. Først, i slutten av februar 1997 (før formell anleggsstart) fra Hurumsiden, hvorfra det skulle drives et såkalt tverrslag fra Storsand sandtak til tunnel-traséen. Tverrslaget var ferdig drevet ca 1. september 1997. SRG kunne da starte toveis drift av traséen; den ene i retning vest mot Verpen, den andre østover under Oslofjorden, mot Måna på Drøbaksiden. Dessuten startet SRG i juni 1997 tunneldriving vestover mot Oslofjorden fra Måna.

Den 17. desember 1997 ble det i forbindelse med sondérboring avdekket at det foran stuffen under Oslofjorden (driften østover) ikke var fast fjell, men løse grusmasser som ga lekkasjer med vanntrykk tilsvarende vanndyp på 120 meter. Drivingen av tunnelen i denne retningen ble stanset umiddelbart. Ytterligere sondérboring viste at en sto foran en løsmassesone i lengde på 15-20 meter. Sonen startet ca 17 meter foran stuffen. En slik løsmassesone var ikke forventet ut fra opplysningene i Geologisk rapport.

Det ble straks klart at tunneldriften gjennom denne løsmassesonen ville by på store ingeniørmessige utfordringer. Tvisten for lagmannsretten gjelder i det alt vesentlige krav fra SRG på tilleggsvederlag for arbeidet med planlegging og driving av denne løsmassesonen, og konsekvenser som denne sonen ifølge SRG fikk i form av merkostnader ved utførelsen av øvrige arbeider i tunnelen.

For å unngå unødig forsinkelse med tunneldrivingen østover, ble det etter ca en måneds tid med områding besluttet å drive en omløpstunnel under løsmassesonen, en såkalt bypasstunnel. Bypasstunnelen ble drevet slik at en etter om lag 9 ukers drift var tilbake i traséløpet for Oslofjordtunnelen et stykke øst for løsmassesonen. Drivingen av bypasstunnelen startet den 26. januar 1998 og var avsluttet 1. april s.å. SRG kunne nå drive videre østover under fjorden i den kontraktsforutsatte trasé til en møtte drivingen fra Måna og fikk gjennomslag. Dette gjennomslaget under fjorden skjedde den 4. februar 1999.

Tunneldrivingen vestover fra tverrslaget, kunne pågå uten direkte hindring av løsmassesonen. SRG oppnådde gjennomslag ved Verpen den 7. oktober 1998.

SRG startet innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen fra Verpensiden i desember 1998, og i månedsskiftet februar/mars 1999 under fjorden øst for løsmassesonen. Partene besluttet å la stå igjen et område på ca 800 meter, dvs løsmassesonen og snaue 400 meter på hver side av den, der innredningsarbeidene skulle utstå til driving og sikring av løsmassesonen var utført.

Det ble truffet avgjørelse om å fryse ned hele løsmassesonen til minus 28 grader i en tykkelse tilstrekkelig til å bære det utvendige vanntrykket. Nedfrysingen startet i mai

1999. Drivingen mot den nedfrosne sonen startet 16. august 1999, med salver på ca 3 meter, til en den 30. september 1999 nådde frem til selve løsmassesonen. Drivingen gjennom løsmassesonen skjedde med korte salver på ca 2 meter med straks påfølgende permanent betongutstøpning. Den 29. november 1999 fikk SRG gjennomslag i løsmassesonen.

Partene var tidlig enige om at arbeidet med planlegging og driving gjennom løsmassesonen var å betrakte som endringsarbeid. I den delen av tvisten som gjelder oppgjøret for driving gjennom og sikring av løsmassesonen, er partene først og fremst uenige om hvilket prisformat som skal legges til grunn. SRGs prinsipale anførsel er at partene må anses å ha avtalt at oppgjøret skulle gjennomføres etter regning i henhold til en såkalt kost pluss modell. SvOf bestrider at en slik modell kan anses avtalt og er subsidiært uenig i størrelsen på en rekke av SRGs kravsposter.

Høsten 1999 fremsatte SRG en rekke krav mot SvOf hvorav de fleste - grovt og noe unyansert - var begrunnet med at effektiviteten på innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen ble redusert som følge av at SRGs adkomst vestfra for en vesentlig del av tiden gikk gjennom en sterkt kurvet og trang bypasstunnel. Arbeidsmiljøet i Oslofjordtunnelen ble også påvirket negativt ifølge SRG. Bypasstunnelen skapte dessuten en del plunder og heft. Tvisten for lagmannsretten omhandler en rekke krav av disse typer, der SvOf bestrider kravene på flere grunnlag.

Det er grunn til allerede her å gjøre rede for flere avtaler som partene inngikk underveis forårsaket av løsmassesonen. Først skal nevnes den såkalte bypassavtalen inngått den

februar 1998, der partene bl.a. avtalte reviderte enhetspriser for tunneldriving og dessuten et pristillegg for masseflytting av fjell fra hovedtunnelen gjennom bypasstunnelen inntil hovedtunnelen kunne trafikkeres gjennom løsmassesonen. Om øvrige forhold heter det følgende i bypassavtalens pkt 3 og 4:
Øvrige forhold.

…

Merutgifter for stoppkostnader på Drøbakstuffen, økt andel enveisdrift fra Verpenstuffen i tillegg til urytmisk drift og øvrig dårlig ressursutnyttelse inntil oppstart av bypasstunnelen som følge av endrede kontraktsforutsetninger avregnes med RS 3 250 000.- som faktureres straks.

4. Enveisdrift etter gjennomslag mot Verpen.

Merutgifter for eventuelt økt enveisdrift etter gjennomslag mot Verpen er tidsavhengige og på det nåværende tidspunkt ikke mulig å kvantifisere. Beregningsmåte for eventuelle merutgifter er ikke diskutert.

…

I mai/juni 1998 inngikk partene avtale om oppgjøret for alt arbeid forbundet med nedfrysing av løsmassesonen (fryseavtalen). Den 15. oktober 1998 avtalte partene tilleggsoppgjør for bl.a. merkostnadene vedrørende steintransport fra tunnelen gjennom bypass til Verpen. Endelig nevnes den såkalte ferdigstillelsesavtalen av 16. februar 2000, der partene avtalte en pris på 6 millioner kroner som ”…fullt og endelig oppgjør for alle fjellarbeider og aktiviteter i frysesonen etter uke 49 99, inklusiv all reparasjon, service, verdiforringelse, tilbakeføring og avvikling med mer som er eller må bli utført etter samme tidspunkt.” Det heter avslutningsvis i denne avtalen:

Betalingen omfatter også alle forhold og alle eventuelle krav om kostnadsdekning knyttet til påstått forsinkelse og/eller forsering.

Arbeider innenfor det område og det tidsrom dette avtalepunktet gjelder, skal ikke utgjøre grunnlag eller del av grunnlag for krav SRG har omtalt i møte med SvOf 08.12.99 under betegnelse ”Konsekvenser av frysesone”, eller andre krav fra SRG.

Flere av avtalene nevnt foran, særlig bypassavtalen og ferdigstillelsesavtalen, har grensesnitt mot SRGs konsekvenskrav som følge av frysesonen og som partene ikke er enige om. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til dette i nødvendig utstrekning.

Under prosjektet styrte byggherren fremdriften gjennom en fremdriftsplan utarbeidet av SRG i forbindelse med anbudet og som ble lagt til grunn i henhold til NS 3430 punkt

19. Denne fremdriftsplanen viser at SRG forventet gjennomslaget mot Verpen i oktober 1998 (omtrent slik det gikk) og under Oslofjorden medio mars 1999 (mot faktisk, den 4. februar 1999). Det hører her med at svakhetssonene under fjorden beskrevet i Geologisk rapport – utover det som ble avdekket til å være en løsmassesone – viste seg relativt enkle å drive. Utover tunneldrivingen anga fremdriftsplanen at samtlige innredningsarbeider (permanent sikring, rørlegging, vann- og frostsikring, anlegg av veifundament og -dekke og kompletterende arbeider) skulle være avsluttet 1. mars 2000, tilsvarende den såkalte tidsfrist C i kontrakten. Tidsfrist C ble forlenget bl.a. i ferdigstillelsesavtalen nevnt foran, til 3. mai 2000. Fristen ble overholdt fra SRGs side.

I et møte den 8. desember 1999 mellom SRGs prosjektledelse og SvOfs byggledelse overleverte SRG en spesifisert liste over konsekvenskrav som ville bli fremmet som følge av løsmassesonen. Listen var uten prissetting.

Konsekvenskravene, nå med SRGs foreløpige prissetting, ble gjennomgått i et møte den

16. desember 1999. Kort tid forut hadde partene identifisert en betydelig uenighet om nivået på kostnadene medgått til driving og sikring av løsmassesonen. En forhandlet dessuten om det som senere endte med ferdigstillelsesavtalen nevnt ovenfor.

I brev til SRG fra SvOf datert 22. desember 1999 fant byggherren å ville dele konsekvenskravene fra SRG i fire kategorier:

(1) Krav som er regulert i avtaler inngått underveis,

(2) krav som kunne være berettiget,

(3) krav som det etter kontrakten ikke er varslet om i tide og

(4) krav uten grunnlag. SvOf avslo i brevet et forslag fra SRG om å drøfte konsekvenskravene i en møteserie og foreslo i stedet at SRG ga videre skriftlig dokumentasjon og spesifikasjon av konsekvenskravene.

I brev fra SRG av 7. januar 2000 ble SvOf oversendt avregning og dokumentasjon for gjennomføringen av arbeidet med frysesonen. Totalkravet lød på 32 947 045 kroner eksklusive merverdiavgift.

Den 31. januar 2000 meddelte SRG i brev til SvOf at konsekvenskravene samlet beløp seg til 49 501 831 kroner eksklusive merverdiavgift. SRG la ved en saksfremstilling og dokumentasjon vedrørende disse kravene.

Når det gjelder oppgjøret for løsmassesonen, skrev SvOf til SRG den 28. mars 2000. SvOf hadde nå gjennomgått SRGs avregning med dokumentasjon, og ga i brevet bl.a. uttrykk for at en hadde funnet flere feil og uklarheter samt at SRGs internpriser, særlig for maskinleie, var ”meget høye”. I brevet fremsatte SvOf mottilbud for fullt og endelig oppgjør vedrørende løsmassesonen, med 18 956 465 kroner. SvOf la ved brevet beregninger m.v. som viste hvorledes en var kommet frem til mottilbudsprisen.

SRG korrigerte sitt samlede krav for løsmassesonen i brev av 9. mai 2000, til 29 182 793 kroner eksklusive merverdiavgift. Deler av dette kravet, vedrørende infrastruktur, verksted/elektriker samt visse administrasjonsutgifter, ble overført til konsekvenskravene. I brev av 27. juni 2000 korrigerte SRG for dette hvoretter konsekvenskravene samlet lød på 53 600 667 kroner eksklusive merverdiavgift.

Partene diskuterte så oppgjøret vedrørende løsmassesonen i flere møter, uten å nå frem til enighet. SvOf varslet om at en neppe ville rekke å meddele noe mer om konsekvenskravene før i forbindelse med sluttavregningen.

SRGs sluttfaktura for parsell 4 er datert 10. juli 2000. Den lød på 492 171 646 kroner hvorav 370 932 703 kroner var blitt betalt tidligere fra SvOfs side. Det gjensto enkelte ytterligere poster som SRG fakturerte senere. SvOf ga foreløpige og generelle merknader til sluttfakturaen i brev til SRG av 30. august 2000. Det ble her bl.a. pekt på at SRG, som en del av fakturagrunnlaget, fremmet ca 800 målebrev hvorav ca 400 ikke var blitt fremlagt tidligere. Hensett til kravsomfanget m.v., ville SvOf i

sluttoppgjørssvaret forholde seg til det som var blitt fremlagt - uten å kunne prioritere å etterlyse eller gå gjennom ytterligere materiale fra SRG.

SvOfs sluttoppgjørssvar er datert 18. september 2000.

Også for parsell 1-2 og 3 var det oppstått betydelig uenighet mellom partene om rett sluttoppgjør. Basert på SRGs sluttfakturaer og SvOfs sluttoppgjørssvar beløp uenigheten for samtlige parseller – på tidspunktet for saksanlegg – seg til ca 160 millioner kroner. Av dette beløpet refererte ca 28,34 millioner kroner seg til parsell 1-2, ca 22,96 millioner kroner til parsell 3 og ca 108,55 millioner kroner til parsell 4. Alle beløp eksklusive merverdiavgift.

Den 27. november 2000 tok SRG ut stevning mot Staten v/Samferdselsdepartementet ved Drammen tingrett. Staten tok til gjenmæle. Partene inngikk forlik vedrørende oppgjøret for parsell 3 under saksforberedelsen for tingretten. Drammen tingrett avsa den 4. september 2002 dom med slik domsslutning vedrørende parsell 4:

1 Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Scandinavian Rock Group AS 41 754 577 – førtienmillionersjuhundreogfemtifiretusenfemhundreogsyttisju – kroner. Beløpet inkluderer forsinkelsesrente frem til 28. februar 2002. I tillegg kommer forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum av 33 685 885 – trettitremillionersekshundreogåttifemtusenåttehundreogåttifem - kroner fra 1. mars 2002 til betaling skjer.

2 Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Scandinavian Rock Group AS 947 227 – nihundreogførtisjutusentohundreogtjuesju – kroner for lønns- og prisstigning samt 5 589 518 – femmillionerfemhundreogåttinitusenfemhundreogatten – kroner for volum- og tidsregulering av rigg og drift, samt forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum av de tilkjente beløp fra 18. september 2000 til betaling skjer.

3 Eventuell merverdiavgift etter lovens regler kommer i tillegg til beløpene ovenfor.

Tingretten fant at saken måtte anses delt tapt og dels vunnet, slik at saksomkostninger ikke ble tilkjent.

I de materielle spørsmålene i saken tilknyttet parsell 4 kom tingretten til at det måtte legges til grunn for oppgjøret vedrørende driften gjennom frysesonen at partene hadde bundet seg til kost pluss-modellen, og at påslaget på kostnadene utgjorde 13 %.

Tingretten kom i forbindelse med dette kravet til at SRG hadde krav på i alt 25 628 726 kroner inklusive påslag. Under henvisning til at SvOf tidligere hadde betalt 10 890 500 kroner, ble SRG tilkjent 14 738 226 kroner.

Når det gjelder de ulike konsekvenskravene, ble SRG tilkjent 600 000 kroner for økt tunneldrift kun på en stuff. Med hensyn til innredningsarbeidene – merkostnader til maskinleie, driftsledelse samt økte kostnader til flytting, oppstart og nedrigging fordi SRG brukte bypasstunnelen for adkomst øst for løsmassesonen - tilkjente tingretten SRG et samlet, skjønnsmessig fastsatt beløp på 6 millioner kroner. Videre fikk SRG medhold i et krav på 1 378 916 kroner for økte lønnskostnader. SRGs krav begrunnet med at bypasstunnelen førte til redusert ventilasjon og arbeidsmiljø, og at innredningsarbeiderne av den grunn ikke var forpliktet til å arbeide mer enn 33,5 timers uke frem til gjennomslaget i løsmassesonen, førte også frem. Tingretten tilkjente SRG 2 089 632 kroner for dette kravet. Et særskilt krav vedrørende ventilasjonen førte frem ved at tingretten tilkjente SRG 362 589 kroner.

Når det gjelder de øvrige konsekvenskravene, ble SRG tilkjent i alt 713 336 kroner for merkostnadene ved å måtte pumpe vannet i tunnelen ut gjennom et midlertidig anlegg i stedet for ved bruk av byggherrens permanente røranlegg. Tingretten ga SRG medhold i kravet på dekning for økte ressursbehov fra verksted, elektrikere og øvrig servicepersonell, med 1 110 000 kroner. SRGs krav på kompensasjon for økte generalomkostninger, førte delvis frem. Tingretten foretok en skjønnsmessig reduksjon av kravet, som ble fastsatt til 2 millioner kroner eksklusive merutgifter for en 40-manns rigg på Engene (Hurumsiden).

Av øvrige krav fra SRG, fikk selskapet medhold vedrørende anførte merkostnader ved å måtte kjøpe inn steinmasser i stedet for vederlagsfri benyttelse av steinmassene som ble deponert i Storsand Sandtak. Tingretten tilkjente SRG 1 800 680 kroner. Et ytterligere krav, knyttet til Holter deponi, førte delvis frem. Tingretten fant at SRG var blitt påført transportutgifter til og fra dette deponiet utover det anbudsgrunnlaget naturlig la opp til, og tilkjente et skjønnsmessig beløp på 250 000 kroner. Endelig fant tingretten at SRG hadde krav på riggregulering, dels med hjemmel i kontraktens bestemmelser fordi totaloppgjøret oversteg 10 % av kontraktssummen, se kontraktens punkt 31.1 siste ledd, dels forårsaket av løsmassesonen og drivingen m.v. av den. Tingretten tilkjente SRG et samlet beløp på 5 589 518 kroner.

Når det gjelder konsekvenskravene for øvrig, ble byggherren frifunnet.

I tvisten vedrørende parsell 1-2 ble byggherren dømt til å betale et samlet beløp på i overkant av 10 millioner kroner pluss renter.

Om saksforholdet vises det ellers til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i det følgende.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i rett tid påanket dommen, det vil si for det alt vesentlige av punktene der staten ikke ble frifunnet av tingretten. SRG har tatt til gjenmæle i anken, og har dessuten erklært aksessorisk motanke for det alt vesentlige av punktene der SRG – helt eller delvis – ikke fikk medhold.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten inngikk partene forlik om tvistepunktene knyttet til parsell 1-2 og dessuten om enkelte tvistepunkter vedrørende parsell 4.

Ankeforhandlingen ble gjennomført på 28 rettsdager over 8 uker i Oslo tinghus, med start den 20. januar 2004. Lagmannsretten var på åstedsbefaring. Siste rettsdag var 11. mars 2004. For Staten v/Samferdselsdepartementet møtte, foruten prosessfullmektigen og hans rettslige hjelper, Eirik Øvstedal, Ole Fromreide og Fridtjof Andreassen hvorav sist nevnte avga forklaring, etter reglene for vitner. For SRG møtte, foruten prosessfullmektigen og hans rettslige hjelper, Pål Egil Rønn, Stein Schanke og Jo Strømholt. Rønn forklarte seg etter reglene for partsrepresentanter mens de to sist nevnte avga forklaring etter reglene for vitner. Det ble for øvrig avhørt i alt 13 vitner. I tillegg mottok lagmannsretten forklaring fra 3 privat sakkyndige. Når det ses bort fra tvistepunktene der partene har funnet minnelige løsninger i tiden etter tingrettens dom, står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

Før det gjøres rede for hovedtrekkene i partens anførsler, kan det for oversiktens skyld være nyttig å gi et kortfattet bilde av tvistepunktene slik saken står for lagmannsretten.

1. Oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen.

SvOf har betalt en del av kravet også etter tingrettens dom. Når denne siste betalingen tillegges tidligere betalinger for arbeidet med driving og sikring av gjennom løsmassesonen, fremkommer beløpet på 14 526 904 kroner som betalt. I SRGs påstand for lagmannsretten er det tatt hensyn til dette.

Partene er enige om at dette arbeidet skal betraktes som tilleggsarbeid i kontraktens forstand. Et hovedspørsmål er hvilke oppgjørsregler som gjelder for arbeidet. SRGs syn er at partene avtalte å gjøre opp arbeidene etter en kost pluss-modell der påslaget er 13 % til dekning av omkostningene til hovedkontor og fortjeneste. SvOf bestrider SRGs syn og anfører at arbeidet må gjøres opp etter kontraktens (justerte) enhetspriser.

SRG har korrigert sitt samlede krav for lagmannsretten. Det utgjør nå 14 386 415 kroner inklusive påslaget på 13 % og eksklusive merverdiavgift.

Dersom et kost pluss-oppgjør må anses avtalt, bestrider SvOf subsidiært betydelige deler av SRGs krav. Særlig gjelder det SRGs beregning av godtgjørelse for bruk av egne og innleide maskiner, for underleverandører, driftskostnader for øvrig samt

påslagsprosenten og hva den skal dekke. Partene er ellers under denne oppgjørsforutsetningen enige i det vesentlige når det gjelder godtgjørelsen for hoved- og hjelpematerialer samt lønnskostnadene.

2. Konsekvenskravene.

Konsekvenskravene er en fellesbetegnelse for en del tvistepunkter som SRG mener at har sin årsak i løsmassesonen. Konsekvenskravene gjøres i det vesentlige gjeldende med hjemmel i NS 3430 (heretter som regel betegnet som kontrakten), dens punkt 21; entreprenørens krav på dekning av merutgifter påført av årsaker som må henføres til byggherrens forhold. SvOf bestrider kravene på ulike grunnlag.

Et spørsmål av mer generell betydning for konsekvenskravene gjelder forståelsen av kontraktens varslingsregler, særlig innholdet i kravet til nøytralt varsel i kontraktens punkt 17.5 første ledd. Regelen her gjelder også for krav fremsatt etter kontraktens punkt 21, se punkt 21.2. For en del av kravene gjør SvOf gjeldende at de er for sent varslet.

Partene har et noe ulikt syn når det gjelder den konkrete anvendelsen av uttrykket ”merutgifter” i kontraktens punkt 21.1 første ledd.

Flere av konsekvenskravene – særlig de av kravene som gjelder merutgifter i forbindelse med innredningsarbeidene - er ikke beregnet med utgangspunkt i den faktiske fremdrift i arbeidene, eller fremdriften i henhold til kontraktsplanen, men i en av SRG i ettertid stipulert ferdigstillelse. SRGs hovedanførsel i denne forbindelse er at forsinkelsene i forbindelse med løsmassesonen fratok selskapet muligheten for en raskere ferdigstillelse. Tidsrelaterte merkostnader i den forbindelse, beregnet ut fra hva som i ettertid ville vært en realistisk (stipulert) ferdigstillelse av innredningsarbeidene, kreves erstattet. SvOf bestrider at beregningene om stipulerte fremdrifter er relevante og anfører dessuten at beregningene uansett er urealistiske.

Kort om de enkelte av konsekvenskravene:

2.1 Forlenget enveisdrift på stuffen øst for løsmassesonen, under Oslofjorden.

Maskiner og mannskap utnyttes mest kostnadseffektivt dersom entreprenøren kan drive tunnelen toveis, i en vekseldrift. Slik var det dels også lagt opp til i prosjektet, ved at SRG straks tverrslaget fra Storsand var ferdig drevet, skulle drive tunnelen samtidig både mot Verpen (”Verpenstuffen”) og under Oslofjorden mot Drøbak (”Drøbakstuffen”). Kontraktsplanen viser en toveis drift på disse stuffene inntil SRG forventet gjennomslag mot Verpen i oktober 1998. Fra da av skulle tunneldrivingen i følge kontraktsplanen skje enveis; videre østover på Drøbakstuffen og vestover fra

Måna (”Månastuffen”), inntil en møttes og fikk gjennomslag under Oslofjorden i mars 1999.

Løsmassesonen førte som nevnt til en stopp i drivingen på Drøbakstuffen hvoretter en drev bypasstunnelen, kom tilbake i tunneltraséen og kunne drive videre derfra mot øst. SRGs hovedanførsel er at løsmassesonen medførte en forlenget enveisdrift, med økte kostnader til følge. Et utgangspunkt for SRGs kravsberegning er en antatt eller stipulert fremdrift i tunneldrivingen gitt at løsmassesonen i stedet hadde vært en svakhetssone tilsvarende de øvrige slik definerte sonene, som det dermed ville latt seg gjøre å drive konvensjonelt.

SRGs krav er i ankeforhandlingen for lagmannsretten korrigert til 3 millioner kroner. Kravet er med andre ord redusert i forhold til beløpet på drøye 4,6 millioner, som entreprenøren krevde for tingretten.

Spørsmålet om løsmassesonen ville kunne medføre en økt enveisdrift, ble ellers diskutert allerede vinteren 1998 og deretter behandlet i bypassavtalen, se dens punkt 3 og 4 som er gjengitt foran.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag, herunder holdbarheten i SRGs stipulerte fremdrift.

2.2 Merkostnader for maskinleie i forbindelse med innredningsarbeidene.

SRG gjør gjeldende at løsmassesonen medførte endring i tidspunktene for og varigheten av utførelsen av innredningsarbeidene. I en generell redegjørelse (revidert) som SRG la frem i tingretten den 27. februar 2002 som begrunnelse for disse konsekvenskravene, heter det:

Svakhetssonen fører til at det ikke er tilgang for innredningsarbeider på strekningen 15400 – 16100 før ca 01.01.00. På grunn av dette vil ikke innredningsarbeidene utføres sammenhengende som planlagt.

Oppsplitting av arbeidene medfører økte flytte- og oppstart-/nedriggskostnader, samt økte maskin- og mannskapskostnader.

I henhold til stipulert fremdriftsplan er den totale anleggstiden forlenget med 9,5 mnd. Det er for de ulike driftslinjene (grunnarbeider, vann/frostsikring og betongarbeider) laget et oppsett som viser tidskonsekvensene for hver av disse. Oppsettene er vedlagt.

For å minimalisere økonomiske konsekvenser på grunn av endret tidspunkt og varighet av innredningsarbeider har SRG i perioder hatt maskiner og mannskap i aktivitet på andre prosjekter.

Tidseffekten av svakhetsonen fremkommer som differansen mellom den tid arbeidene virkelig har pågått på anlegget, redusert for tidforbruk for arbeider fra tv.slag til Verpen og stipulert tidsforbruk fra tv.slag til Måna. I tillegg er den tiden de ulike driftslinjene har utført arbeider på andre prosjekter trekt ut. Dette er vist i vedlegg.

På bakgrunn av den beregnede tidseffekten for hver driftslinje er merkostnader som følge av økte tidsavhengige kostnader beregnet. Videre kreves kostnader i forbindelse med avvikling og oppstart for å utføre arbeider på andre prosjekter dekket.

Redegjørelsen gir et overordnet bilde av hvorledes SRGs konsekvenskrav knyttet til innredningsarbeidene er begrunnet. Det følger at SRG har lagt til grunn at en ville kunne fullført innredningsarbeidene 9 ½ måned (i ankeforhandlingen korrigert til 9 måneder) tidligere enn den faktisk ferdigstillelse, om en hadde kunne arbeidet i rasjonelle og sammenhengende sekvenser uten løsmassesonen.

SvOf bestrider disse konsekvenskravene basert på stipulert ferdigstillelse på flere grunnlag.

Konsekvenskravet under dette punkt gjelder altså merkostnader til maskinleie. Et utgangspunkt for denne typen konsekvenskrav er ellers det forhold at partene i et møte den 16. desember 1998 bl.a. besluttet at ”… (F)or strekningen tverrslag til oppfart bypass (ca pr. 16070) utsettes etterarbeidene til sone Hurum er drevet igjennom…” Det dreier seg her om innrednings- eller etterarbeidene på en strekning som inkluderte løsmassesonen og et parti på hver side av den, til sammen ca 800 meter.

Kravet vedrørende maskinleie utgjør for lagmannsretten 7 560 600 kroner.

2.3 Merkostnader relatert til driftsledelse/fordelingskostnader.

Det dreier seg her om en i følge SRG økt utgang av timer for personer med lederoppgaver, og da som en konsekvens av at innredningsarbeidene ikke kunne utføres i rasjonelle og sammenhengende sekvenser på grunn av løsmassesonen. SRGs hovedanførsel er at det ble betydelig mer tidkrevende å styre/lede innredningsarbeidene enn hva som naturlig kunne legges til grunn i forbindelse med anbudet.

Kravet utgjør for lagmannsretten 6 584 047 kroner.

2.4 Merkostnader pga nedsatt kapasitet for innredningsarbeider ved avslutning Verpen og oppstart Måna.

SRGs krav begrunnes med at selskapet fikk økte kostnader i forbindelse med at en del maskiner og utstyr til innredningsarbeidene ikke lot seg utnytte effektivt i Oslofjordtunnelen på grunn av løsmassesonen og adkomstproblematikken i den forbindelse, hvorfor en fant å ville bruke dem på parsell 1-2 og/eller parsell 3 for å spare byggherren for kostnader.

Kravet er for lagmannsretten er korrigert til 1 312 416 kroner. Det omfatter ikke krav på kompensasjon for nedmontering, transport og – deretter – oppmontering.

2.5 Økte lønnskostnader.

Tradisjonelt lønnes tunneldrivere høyere enn arbeiderne som utfører de etterfølgende innredningsarbeidene i en tunnel. I tilfellene der tunndeldrivere og innredningsarbeidere arbeider samtidig på et anlegg, oppstår det gjerne krav om lokale lønnsforhandlinger med press fra den sist nevnte gruppen om lønnsøkning for å redusere eller utlikne lønnsforskjellene.

SRG har gjort gjeldende at det som en konsekvens av løsmassesonen oppsto den situasjon at tunneldriving og innredningsarbeid måtte foregå samtidig. SRG måtte, anføres det, godta et krav på lønnsøkning fra innredningsarbeiderne. Lønnskravet gjelder perioden 1. august til 1. desember 1999 og er i størrelse angitt til 37 kroner pr time. SvOf bestrider kravet på ulike grunnlag.

SRGs krav under dette punkt er for lagmannsretten justert til 1 378 916 kroner.

2.6 Redusert arbeidstid.

Dette konsekvenskravet er ett av flere som i faktisk henseende har sammenheng med arbeidsmiljøet i Oslofjordtunnelen, se også kravene under punkt 2.7 – 2.10 nedenfor. I forhold til løsmassesonen og kravet til årsakssammenheng, er det SRGs syn at sonen forverret arbeidsmiljøet eller medførte at arbeidsmiljøet var redusert for en lengre periode enn forutsatt.

Arbeidsmiljøloven § 46 har bestemmelser om arbeidstidens lengde. Det går frem av bestemmelsen at arbeidstidens lengde påvirkes av arbeidsmiljøet. I bestemmelsens punkt 4 er det gitt særlige regler om krav til arbeidsmiljøet ved arbeid i tunneler. SRGs krav er begrunnet med at det som en følge av løsmassesonen og arbeidene som gjensto der, ikke lot seg gjøre å trappe opp til (gjennomsnittlig) 37 timers uke for innredningsarbeiderne i Oslofjordtunnelen før en hadde fått gjennomslaget i denne

sonen. For lagmannsretten er kravsperioden justert til å gjelde fra 1. april 1999 til 1. desember 1999.

Når arbeiderne som en konsekvens av arbeidsmiljøet må arbeide med redusert arbeidstid, er konsekvensen at de må kompenseres gjennom høyere lønnssatser pr. time.

For lagmannsretten utgjør SRGs krav under dette punkt, korrigert, 1 941 729 kroner.

SvOf bestrider kravet på ulike grunnlag.

2.7 Ventilasjon etter gjennomslag.

SRG hadde lagt opp til at det ville være unødvendig med permanent supplert ventilasjon i Oslofjordtunnelen etter gjennomslaget under fjorden. Etter det tidspunkt antok SRG at det ville være tilstrekkelig med naturlig ventilasjon, dog slik at en i nødvendig utstrekning kunne gjøre bruk av byggherrens vifter når arbeidsmiljøforholdene tilsa det.

Den faktiske driftssituasjonen i tiden etter gjennomslaget under Oslofjorden den 4. februar 1999 tilsa at det fortsatt var behov for styrt tilførsel av frisk luft i tunnelen. SRG opprettholdt sitt opplegg med dukventilasjon og vifter. Dette kravet gjelder kostnadene i den forbindelse frem til 1. juli 1999, da partenes avtale om betaling for driving og sikring av løsmassesonen forutsettes å slå inn, se også punkt 2.8 nedenfor.

For lagmannsretten har SRG korrigert kravet under dette punkt til 1 666 005 kroner. SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.8 Ventilasjon for driving og sikring av frysesonen.

Dette kravet hadde SRG opprinnelig fremmet i forbindelse med oppgjøret for driving og sikring av frysesonen, se punkt 2,1 foran. Under partenes forhandlinger i 2000 ble det overført til gruppen av konsekvenskrav.

SRGs opplegg for ventilasjon i Oslofjordtunnelen fra 1. juli 1999 og til driving/sikringsarbeidet av løsmassesonen var avsluttet, tilsvarte det som selskapet hadde i tiden etter gjennomslaget under fjorden den 4. februar 1999. SRG valgte således å la dukventilasjonen bli hengende i forbindelse med ventilasjon til fryseboring i løsmassesonen og for å møte behovet for ventilasjon i tunnelen i forbindelse med at en deretter skulle foreta drivingen og sikringen av løsmassesonen. SvOf har betalt et beløp på 121 570 kroner for kostnader direkte forbundet med ventilasjon til drivingen/sikringen av løsmassesonen, og bestrider ethvert krav for øvrig.

For lagmannsretten er tvistesummen under dette punkt korrigert til 390 662 kroner.

2.9 Kostnader til bygging av ventilasjonsvogner og drift av vifter som ble påsatt disse.

Dette kravet refererer seg i tid til perioden fra gjennomslaget under fjorden den 4. februar og frem til juli 1999.

Utover opplegget med dukventilasjonen, som ble hengende i tiden fra februar og til desember i 1999, bygget SRG i alt 3 vogner hvorpå en monterte vifter for å møte perioder med særlige ventilasjonsbehov. Vognene ble bygget som mobile enheter med eget aggregat for bruk på steder i tunnelen der forholdene var vanskelige.

Dette kravet er for lagmannsretten korrigert til 418 000 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.10 Stopp og heft grunnet luftkvaliteten i Oslofjordtunnelen.

SRG har gjort gjeldende at arbeidsmiljøet i Oslofjordtunnelen etter gjennomslaget i februar 1999, til tross for ventilasjonstiltakene i punkt 2.7 og 2.8 foran, til tider var så vanskelig at en måtte stanse innredningsarbeidene. Årsaken til det, fremholder SRG, var løsmassesonen og at den midlertidige løsningen med bypasstunnel ga betydelig vanskeligere ventilasjonsforhold enn det var naturlig å forutsette på anbudsstadiet. Merutgiftene som disse stoppene i arbeidene medførte, kreves erstattet. Det dreier seg ifølge SRG om en samlet (kumulert) stans i grunnarbeidene i 3 dager og stans i arbeidet med vann/frostsikring 3 ganger à 4 timer. Kravet dekker omkostninger til mannskap, maskiner og utstyr.

For lagmannsretten utgjør kravet, som for tingretten, 431 400 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.11 Økte pumpekostnader – pumping på midlertidig anlegg.

Dette kravet er del av et opprinnelig betydelig større krav som dreier seg om omkostningene ved å pumpe ut vann fra tunnelen i anleggstiden. For lagmannsretten er SRGs krav begrenset til et krav om å få erstattet merutgiftene ved å pumpe på midlertidig anlegg i perioden fra juni 1999 til mars 2000 i stedet for å kunne bruke byggherrens permanente anlegg.

SRGs krav hviler på et utgangspunkt om at løsmassesonen innebar en sterk forsinkelse av byggingen av det permanente pumpeledningssystemet i Oslofjordtunnelen. Først etter at drivingen og sikringen og dessuten deler av innredningsarbeidene i løsmassesonen var avsluttet, kunne en anlegge byggherrens permanente ledningsnett.

SRG anfører at det var betydelig mer kostnadskrevende å pumpe på det midlertidige anlegget enn det ville ha vært å gjøre bruk av byggherrens permanente anlegg. Merkostnadene kreves dekket ut fra det rettslige syn at det er en fast praksis og kutyme, og dessuten følger av partenes samarbeidsplikt etter kontrakten, at entreprenøren får pumpe på byggherrens anlegg når slamproduserende aktiviteter var avsluttet.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

For lagmannsretten utgjør dette konsekvenskravet, korrigert, 556 639 kroner.

2.12 Forlenget drift av elektroforsyningen.

Løsmassesonen medførte, i følge SRG, at en måtte holde el-installasjonene – altså opplegget for forsyning av ventilasjon m.v. – lenger enn forutsatt i Oslofjordtunnelen. SRGs utgangspunkt for kravet er at dersom fremdriften i tunnelen hadde vært som forutsatt, ville en etter gjennomslag ha kunnet demobilisere det alt vesentlige av el- installasjonen. Restbehovet ville vært til forsyning av pumpeanlegg og til eventuelle forekommende forhold.

Konkret har SRG fremsatt et krav om kompensasjon for leie av diverse innredninger og utstyr, så som til en matestasjon, nettstasjoner, reserveaggregat og til høyspentkabel.

Dette kravet ble først dels gjort gjeldende av SRG under det såkalte kost pluss-kravet vedrørende driving og sikring av løsmassesonen, og da relatert til perioden juli til desember 1999. Dels refererer dette kravet seg i tid til perioden fra det faktiske gjennomslaget under fjorden i februar 1999 fram til juli 1999.

For lagmannsretten er kravet korrigert til 478 279 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.13 Økt ressursbehov på verksted, elektrikere og servicepersonell.

SRGs krav hviler på det utgangspunkt at løsmassesonen førte til et økt ressursbehov i forbindelse med drivingen og sikringen av den høsten 1999. Dessuten økte behovet for beredskap i forhold til pumpestopp, flom osv. Uten løsmassesonen ville en ifølge SRG ha kunnet demobilisere denne type ressurser tidligere. Kravet var fra SRGs side først oppført under det såkalte kost pluss-kravet for driving og sikring i løsmassesonen, for senere å bli overført til konsekvenskravene. Det økte ressursbehovet har SRG satt til 40 %, under henvisning bl.a. til at det ble arbeidet i en 2 + 1 skiftordning under drivingen av løsmassesonen.

For lagmannsretten er kravet korrigert til 2 108 022 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.14 Plunder og heft p.g.a. kjøreforhold/forlenget adkomsttid, bypasstunnelen.

Kravet knytter seg til adkomstforholdene i Oslofjordtunnelen. Som nevnt, fant SvOf det hensiktsmessig å anlegge en midlertidig omløpsvei under og forbi løsmassesonen; den såkalte bypasstunnelen. Geometrien og kjøreforholdene i bypasstunnelen var slik at trafikken med anleggsmaskiner og kjøretøy gikk langsommere her enn ellers i Oslofjordtunnelen. Merkostnader i den forbindelse, knyttet til drivingen og sikringen av bypass-tunnelen, ble kompensert gjennom steintransportavtalen. Oppgjør har også funnet sted for transport i forbindelse med drivingen og sikringen av løsmassesonen høsten 1999. Kravet er således begrenset til å gjelde påståtte merkostnader i forbindelse med innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen.

Høsten 1999 lot SRG gjennomføre en tidsstudie utført av studenter fra NTNU hvis resultater ligger til grunn for dette kravet. Det er således ikke basert på faktiske merutgifter, men på anslag foretatt med utgangspunkt i tidsstudien. Kravet har grensesnitt mot kravene i punkt 2.2 og 2.3 foran.

For lagmannsretten er dette kravet korrigert til 2 683 750 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.15 Heft grunnet venting på kjøretøyer.

Bypasstunnelens geometri og kjøreforhold skapte ifølge SRG også vanskeligheter med å forutberegne kjøretid. Arbeidsprosesser under innredningsarbeidene som naturlig krevde kontinuerlig materialtilførsel fikk stopp, med merkostnader til følge, som SRG krever erstattet.

SRG har beregnet kravet ut fra en omsetning på 5,5 millioner kroner relatert til berørte innredningsarbeider, og tillagt dette omsetningstallet en kalkulert prosentvis beregnet merkostnad på 10 %.

For lagmannsretten er kravet, som for tingretten, på 275 000 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.16 Økte administrasjonskostnader.

Det dreier seg her om administrative kostnader knyttet til drift av byggeplassen regnet fra det tidspunkt da SRG har stipulert at innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen ville vært avsluttet om en ikke hadde støtt på løsmassesonen, dvs de 9 siste månedene av anleggstiden . Kravet har grensesnitt mot flere av de andre konsekvenskravene. SRG har dessuten fremhevet at deler av kravet også er henførbart til kost pluss-kravet for driving og sikring av løsmassesonen.

Det hører med at partene underveis i prosjektet avtalte forlengelser av tidsfrist C (alle arbeider utført, i kontrakten satt til 1. mars 2000). Først i forbindelse med forsinkelser ved Måna, hvormed denne fristen ble utsatt med 12 hverdager, og deretter forsinkelsene i forbindelse med bypassavtalen som førte til at fristen ble utsatt med ytterligere 37 hverdager. I den forbindelse gjorde SvOf opp med ca 820 000 kroner, i samsvar med riggreguleringsbestemmelsen i kontraktens punkt 21.1 fjerde avsnitt.

Ett av spørsmålene som partene er uenige om i forbindelse med dette kravet, er forståelsen av kontraktens punkt 21.1.

SRGs krav under dette punktet er for lagmannsretten korrigert til 8 556 878 kroner, hvorav 639 000 kroner ifølge SRG egentlig hører til selskapets kost pluss-krav. Beløpet inkluderer kostnadene under punkt 2.17 nedenfor.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

2.17 Brakke,- kontor- og verksteddrift.

Dette kravet har sammenheng med kravet i punkt 2.16 foran.

Kravet refererer seg til, ifølge SRG, økte kostnader til brakke-, kontor- og verksteddrift på Engene og Storsand fra 20 september 1999 (stipulert ferdigdato) til 15. juni 2000 (faktisk ferdigdato). Hertil kommer økte kostnader ifølge SRG til opprigg, nedrigg samt leie og drift av en ekstra brakkerigg på Engene i perioden mars 1999 til oktober 1999 og drift av en brakkerigg med kontorer på Måna, det siste basert på en stipulert ferdig tunneldriving medio desember 1998 til en faktisk sett kunne avslutte denne brakkedriften den 1. juni 1999. Endelig hører her med økte kostnader til bilhold ifølge SRG, for perioden 20 september 1999 til 15. juni 2000. SRG har gjort fradrag for kompensasjon mottatt under fryseavtalen og for et beløp på 216 000 kroner som selskapet har opprettholdt i forbindelse med kost pluss-kravet.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

3. Andre krav.

Utover kravene som SRG gjør gjeldende med direkte eller indirekte forbindelse til løsmassesonen, inkluderer ankesaken to krav der partene er uenige om hvorledes kontrakten skal forstås. Kravene kan kort presenteres slik:

3.1 Knuste masser, Storsand sandtak.

I forbindelse med utførelsen av visse deler av innredningsarbeidene, medgikk ulike dimensjoner av knuste steinmasser. Dersom overskuddsmassene fra tunneldriften er av egnet kvalitet, er det praktisk/økonomisk at slike overskuddsmasser knuses og brukes til disse delene av innredningsarbeidene. For tunneldriften på Hurumsiden av Oslofjorden hadde byggherren lagt opp til at en betydelig del av overskuddsmassene skulle deponeres i Storsand sandtak, hvis virksomhet ble drevet av Storsand Sandtak AS. Før anbudsinnbydelsen gikk ut, hadde byggherren inngått avtale med grunneierne og aksjeselskapet om bruk av deler av sandtaket til deponi. I avtalen var bl.a. bestemt at all overskuddsmasse som skulle foredles, var aksjeselskapets eiendom.

Byggherren ga visse opplysninger i anbudsgrunnlaget om forholdene i Storsand sandtak. Lagmannsretten kommer tilbake til dette i domsgrunnene nedenfor. SRG fremholder at opplysningene er villedende og at det bl.a. må få betydning at Veidekke ASA – en av anbyderne som for øvrig vant anbudet for parsell nr. 5 – ervervet samtlige aksjer i Storsand Sandtak AS på anbudsstadiet.

SRG anfører at en hadde forutsatt å produsere slike masser med eget knuseverk i Storsand sandtak for bruk i Oslofjordtunnelens Verpen-side. Entreprenøren hevder i den forbindelse at en slik forutsetning bygger på en forsvarlig bedømmelse av anbudsgrunnlaget sammenholdt med hva som er sedvanlig i bransjen. SRG krever erstattet merkostnadene ved at en måtte kjøpe de knuste massene, sammenholdt med hva det ville ha kostet entreprenøren å knuse dem selv i Storsand sandtak.

SRGs krav for lagmannsretten utgjør, som for tingretten, 1 800 680 kroner.

SvOf bestrider ethvert krav.

3.2 Holter deponi.

Ett av deponiene for overskuddsmasser fra Oslofjordtunnelen var Holter deponi, som ligger på Drøbaksiden. Partene har ulikt syn på hvorledes kontrakten må forstås når det gjelder dette deponiet. Nærmere bestemt består uenigheten i om SRG pliktet, innenfor kontraktens relevante mengdepriser, å tippe massene på ulike steder i deponiet etter hvert som det ble fylt. SRG hevder å ha et krav på tilleggskompensasjon for transport av masser innenfor deponiet, herunder for dieselforbruk og for økt slitasje på kjøretøyer.

SRGs krav for lagmannsretten under dette punkt utgjør, som for tingretten, 811 857 kroner.

SvOf bestrider kravet på flere grunnlag.

4. Lønns- og prisstigning. Riggregulering.

SRG anfører at en har krav på kompensasjon for alminnelig lønns- og prisstigning etter kontraktens punkt 23.1.5 tredje ledd. SvOf er enig i det for så vidt. Partene er imidlertid uenige om beregningsgrunnlaget.

Når det gjelder spørsmålet om reguleringen av rund sum riggposter, er det gitt en generell bestemmelse i kontraktens punkt 31.1 fjerde ledd. Partene er uenige om bestemmelsen er uttømmende, sammenlign tingrettens dom på dette punkt.

5. Finanskostnader, forsinkelsesrenter.

I den utstrekning lagmannsretten måtte komme til at SRG har tilgodehavende hos byggherren, er partene enige om at SRGs kostnader til finansiering av vedkommende arbeider er å anse som relevante merutgifter etter kontrakten. Finanskostnadenes størrelse blir et beregningsspørsmål med utgangspunkt i de faktiske utgifter og når disse kan anses påløpt. Finanskostnadene vil ha et grensesnitt mot en eventuell renteberegning etter forsinkelsesrenteloven.

SRGs krav vedrørende finanskostnader er for lagmannsretten korrigert til 2 594 509 kroner.

SvOf bestrider under enhver omstendighet kravets størrelse.

SvOf bestrider ikke plikten å svare forsinkelsesrente fra forfallstid, men fremholder at kompensasjon for finanskostnader må stanses fra tidspunktet når plikten å svare forsinkelsesrente inntrer.

Lagmannsretten går over til å gjengi partenes anførsler for lagmannsretten.

Statens anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik

1. Om oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen.

Byggherren bestrider at et oppgjør etter modellen kost pluss kan anses avtalt. Forutsatte forhåndsavklaringer i forbindelse med et slikt oppgjør kom ikke på plass. Staten viser til at det i SRGs presentasjon av også denne oppgjørsmodellen i møtet den 9. mars 1999

f. eks. var oppgitt som forutsetning at partene nådde frem til omforente satser for bruk av egne maskiner. For øvrig skulle de reelle kostnader legges til grunn. SRG kom aldri tilbake med forslag til slike satser.

SvOf gikk naturlig ut fra at SRG la opp til en forhåndklarering av slike spørsmål som rutiner for klarering av avtaler om utstyr- og maskinleie fra underleverandører. Hensynet til en lojal opptreden, som må anses å ha særlig vekt i dette tilfellet, tilsier at en slik forhåndsklarering burde finne sted. Det vises også til hvorledes slike spørsmål ble håndtert i forbindelse med SRGs entreprise for Gardermobanen.

SvOf forutsatte en endelig avtale om oppgjørsmodellen, og etterspurte forgjeves SRGs forslag. Når et så vidt vesentlig element som prisen gjenstår som uavklaret, kan ikke byggherren anses bundet av oppgjørsmodellen. Staten viser til Stiansendommen, Rt 1992 side 383.

Det riktige må være å falle tilbake på kontraktens enhetspriser, justert og dermed tilpasset arbeidsforholdene i forbindelse med drivingen og sikringen av løsmassesonen. Staten viser her til kontraktens punkt 28.4.

Subsidiært bestrider staten størrelsen på det krav som SRG gjør gjeldende.

Regelen i kontraktens punkt 28.5 om at entreprenøren bare kan kreve slikt tillegg som byggherren måtte forstå at endringen ville føre til, må legges til grunn. SRG fremsatte aldri noe pristilbud før arbeidene i løsmassesonen ble satt i gang. Prinsippet i kontraktens punkt 27.4 om at byggherren ikke anses avskåret fra å påberope seg at kostnadene er uforsvarlig høye, må også få anvendelse. Samlet tilsier dette at SRGs krav må reduseres betydelig.

Arbeidet i løsmassesonen besto i sprengningsarbeider over 15 uker. Ca 46 meter ble utsprengt med i alt 20 salver hvorav 4 var delte. Utstøpning ble foretatt over en lengde på 38 meter. Gjennomgående anvendte SRG 5 produksjonsarbeidere på stuff, på 2 + 1 skift. Til disse kom 7 funksjonærer. Arbeidet med planlegging, tilrigg og forberedelser til drivearbeidene, som kom i tillegg, krevde begrensede ressurser og ble utført over en periode på 2-3 måneder i forkant. Betongslusen som ble utført i juni 1999, gjorde SvOf opp for. Når kravsbeløpet fra SRG holdes opp mot arbeidet i og i forbindelse med løsmassesonen, fremgår det etter statens mening klart at kravet er uforholdsmessig høyt. Tilbudet fra SvOf på oppunder 19 millioner kroner av 28. mars 2000 bygget på markedspriser og en selvstendig tilnærming til arbeidsomfanget. SRG har i ettertid ikke villet drøfte eventuelle feil i grunnlaget for SvOfs tilbud.

SRGs uforholdsmessig høye krav er det vanskelig å ettergå på detaljnivå. Interne priser er generelt sett meget høyt estimert. For en del av eksternprisene er bildet det samme. Staten viser til at flere av de underleverandørene som SRG brukte var etablerte

samarbeidspartnere eller selskap på SRGs eierside. Konkurrerende tilbud ble ikke innhentet. Det anføres at utstyr ble utgiftsført i sin helhet der det er naturlig å anta at det forelå restverdier. Maskinleierater står dels i dårlig forhold til anskaffelsespriser. For en del typer av kostnader har SRG krevet dekning selv om disse kostnadene ble kompensert av SvOf på annet grunnlag, slik at det eventuelt er spørsmål om å kreve dobbelt dekning.

Når det særlig gjelder maskinprisene er SRGs krav uakseptabelt. De ligger etter statens syn påviselig langt høyere enn markedsprisene for leie av tilsvarende maskiner. SRG har ikke sannsynliggjort at de oppgitte maskinprisene må legges til grunn på grunn av de spesielle forholdene i og omkring løsmassesonen og at det forelå knapphet på tid for å områ seg i markedet. Det forhold at en del maskiner fikk lav gangtid skulle tilsi at rest levetiden økte, noe som SRG ikke har tatt hensyn til. Maskinleiene ble fastsatt av SRGs maskinavdeling uten at det i den forbindelse ble sett hen til prinsippene for prising i SRGs eget oppsett av 9. september 1999. Maskinavdelingens priser inkluderer vedlikehold osv og administrasjon. Påslaget som SRG også her har gjort med 13 % antas å innebære en dobbelt dekning.

Byggherren kan bare anses forpliktet til å betale for utgifter som kommer i tillegg til slike som uansett frysesonens eksistens ville ha påløpt under kontrakten. Dermed kan ikke SRG f eks kreve særskilt kompensasjon for all forberedelse og stedlig administrasjon. SRGs krav på riggregulering, se nedenfor, inneholder i denne forbindelse uansett et krav på dobbelt dekning.

SRG hadde erfaring med kost pluss-modellen fra arbeidet med Gardermobanen. SRG var den av partene som burde ha sørget for forhåndsklargjøring av prisnivåer og forutsetningene for disse. SRG må antas å kunne ha hatt slike priser klare på få dager, om en hadde truffet en beslutning om det. Kontrakten legger ellers opp til at det er entreprenøren som fremsetter forslag til oppgjør for endringer. Først med avregningen den 9. september 1999 fremsatte SRG en prisspesifikasjon. SvOf fremsatte raskt innvendinger, jf referatet fra møtet den 28. september 1999. Da var imidlertid SRG i full gang med drivingen gjennom løsmassesonen. Avtaler med eksterne utleiere osv var inngått og utstyr tilført. Ut fra disse omstendigheter må en eventuell tvilsrisiko ligge hos SRG.

2. Om konsekvenskravene.

Generelt om kontraktens varslingsregler.

Varslingsreglene i kontraktens punkt 21.2 jf punkt 17.5, se også punkt 28.3 flg, må fortolkes i lys av formålet. Reglene tar sikte på å gjøre det mulig for byggherren å avverge eller redusere konsekvensene av vedkommende forhold, både med hensyn til

tid og kostnader. Gjennom varsling gis byggherren dessuten mulighet til å etablere rutiner for å følge opp og eventuelt kontrollere konsekvensenes riktighet.

Varslingsreglene bygger også på bevistekniske hensyn. Blant annet gis det gjennom reglene mulighet for å gardere seg mot etterpåkonstruerte krav. Reglene har ellers en konfliktdempende side og muliggjør økonomisk planlegging for byggherren.

Når det spesielt gjelder regelen om nøytral reklamasjon i punkt 17.5 må det kreves at et slikt varsel angir de konkrete, relevante faktiske forhold eller omstendigheter. Varselet som SRG f eks ga i sitt skriv av 4. november 1998, der det varsles at ”…arbeidene som skal utføres etter gjennomslag mellom stuffene som drives fra Måna og Storsand” vil medføre ”tidsmessige og økonomiske konsekvenser”, er ikke tilstrekkelig.

Det må kreves at entreprenøren i sin nøytrale reklamasjon angir den eller de dominerende årsaker til kravet og deretter eventuelt følger opp med nytt nøytralt varsel om det oppstår vesentlige endringer i årsaksbildet med virkning for entreprenørens krav. Den ikke-preklusive varslingsregelen i punkt 17.5 annet ledd innebærer etter statens syn at entreprenøren nå må angi nærmere hva som er kravets sammenheng, med angivelse av kravsperiode og så langt det er grunnlag for det, tallfesting av kostnader som vil kunne påløpe. De samme hensynene som nevnt foran til det nøytrale varselet, gjør seg gjeldende også her. Staten fremholder at det ikke kan godtas at entreprenøren nøyer seg med å ta forbehold om at eventuelle forhold vil kunne utløse krav, med mindre et slikt varsel følges opp med kompletterende opplysninger når entreprenøren har fått tilstrekkelig kunnskap.

Staten bestrider at det i kontraktstiden utviklet seg en praksis for andre varslingsregler, som er lempeligere for SRG.

Generelt om ”merutgifter” i kontraktens punkt 21.

Bestemmelsen i punkt 21.1 gir entreprenøren krav på merutgifter av årsaker ”som må henføres til byggherrens forhold”. Bestemmelsen må forstås slik at den ikke gir grunnlag for krav om dekning av faste utgifter som uansett løper på anlegget, tapt fortjeneste eller tapt inntjening på andre prosjekter eller krav om dekning av andel av dekningsbidrag. Motsatt åpner bestemmelsen for krav på konkret påløpte kostnader til bruk av ekstra innsatsfaktorer, fra personell og eller ved bruk av maskiner og utstyr som ellers ville vært spart. Det må eventuelt dreie seg om kostnader som fremkommer som en nettoeffekt, jf f eks Barbo: Kontraktsomlegging i entrepriseforhold

(1997) side 397.

Staten anfører at en ikke uten videre kan bygge på synspunktene i voldgiftsdom av 3. juni 1992. Det vises til at kontraktsgrunnlaget der var NS 3401, der de tilsvarende regler er noe annerledes, og at de faktiske forholdene lå annerledes an enn i saken her.

Det anføres at det må foreligge en merutgift ut over utgifter som etter en nøktern normalvurdering av anbudet må anses dekket ved utførelsen av kontraktsarbeidet. Ellers kan ikke (mer)utgiften anses forårsaket av byggherrens forhold.

Generelt om grunnlaget for konsekvenskravene.

Staten gjør gjeldende at konsekvenskravene ikke kan anses hjemlet i kontraktens kapittel 28. Det foreligger ikke endring i kontraktens beskrivelser av arbeidet eller arbeidsresultatet. Heller ikke er det gitt bestemmelse om endring av utførelsesmetode.

Kontraktens punkt 7.5 kan heller ikke få anvendelse.

Under enhver omstendighet gir ikke noen av reglene foran SRG noe krav på vederlag utover det som følger av kontraktens punkt 21.

Generelt om forholdet til ferdigstillelsesavtalen.

I den utstrekning SRGs krav gjelder tilleggsvederlag i forbindelse med arbeid utført etter uke 49, må staten frifinnes. Det vises til ferdigstillelsesavtalen.

2.1 Om kravet grunnet på forlenget enveisdrift på Drøbak-stuffen.

Staten bestrider at det er et faktisk grunnlag for kravet. Under enhver omstendighet ble ikke SRG påført merutgifter, og kravet – slik SRG har fremmet det – ble ikke varslet på en slik måte som kontrakten krever.

Når det nærmere gjelder det faktiske grunnlaget for kravet, viser bypassavtalen at partene da så for seg en mulig forlenget enveisdrift på Drøbak-stuffen etter gjennomslag mot Verpen. Det vises til avtalens punkt 4. Kontraktsplanen viste en enveisdrift på Drøbak-stuffen i 21 uker. Faktisk sett ble det imidlertid bare 15 ukers einveisdrift på denne stuffen. Etter bevisførselen, særlig vitneforklaringen til Per Viberg, må det legges til grunn at når punkt 4 i bypassavtalen angir en ”eventuelt økt enveisdrift”, siktet det til usikkerhet knyttet til drivetiden gjennom bypass og dessuten på om stuffen vestover mot Verpen lot seg drive i henhold til kontraktsplanen. Staten anfører at når drivetiden på Verpenstuffen er relevant, må logisk sett også drivetiden østover under fjorden, etter bypass, være det. Her ble drivetiden vesentlig kortere enn kontraktsplanen viser fordi fjellet viste seg å være av betydelig bedre kvalitet enn hva som var antatt ut fra opplysningene i den geologiske rapporten.

Subsidiært anfører staten at SRGs krav bygger på en urealistisk stipulering av den tid som ville ha medgått til driving gjennom løsmassesonen dersom denne hadde latt seg drive konvensjonelt. SRG har her stipulert en drivetid på 4 uker. Det må etter

bevisførselen, særlig forklaringen til Eivind Grøv, legges til grunn at drivetiden ville tatt mellom 9 og 10 uker.

Staten bestrider under enhver omstendighet at SRG har blitt påført merutgifter etter kontraktens punkt 21.1 første ledd. Dersom SRG bygget sitt anbud på en forutsetning om å kunne drive tunnelen toveis utover det som selskapet viste SvOf i planene, er det en ikke synbar forutsetning som byggherren ikke har risikoen for.

Atter subsidiært anfører staten at SRG ikke har varslet sitt krav på kontraktsmessig måte.

Bypassavtalen kan etter statens syn ikke ses å inneholde et tilstrekkelig varsel. Forbeholdet inntatt i denne avtalens punkt 4 bygger på andre faktiske forutsetninger enn de som påberopes i SRGs konsekvenskrav. SRG burde og skulle ha fulgt spørsmålet opp med et relevant varsel senest da en fikk gjennomslaget under fjorden i februar 1999. Første gang SRG nevner sitt krav, er i møtet den 5. november 1999, og det er for sent.

Atter subsidiært bestrider staten SRGs kravsberegning. Tidsperioden på 11 uker – stipulert – kan ikke legges til grunn. Det samme gjelder kostnadsøkningen på 26 prosent ved å drive enveis. For SRG var avstanden stor mellom stuffene, og da øker behovet for dobling av utstyr og mannskap. SRG bygger på regningspriser, og det er ikke merutgifter etter kontraktens punkt 21 første ledd.

2.2-2.3 Om merkostnadene til maskinleie, driftsledelse og fordelingskostnader vedr. innredningsarbeidene.

Statens anførsler vedrørende disse to kravene kan gjengis under ett.

Det bestrides at SRG er påført merutgifter på grunn av byggherrens forhold. Maskiner og driftsledelse har ikke vært lengre på anlegget enn det som må antas å ligge til grunn for SRGs anbud. Uansett gjelder det for anleggstiden frem til tidsfrist C den 1. mars

2000. Hertil kommer dekningen i ferdigstillelsesavtalen, se særlig dens punkt 4.

Ser en nærmere på SRGs krav, kan det ikke være tvil om at innredningsarbeidene i Verpen-delen av tunnelen ikke ble hindret av løsmassesonen. For Måna-delen hadde SRG full adkomst for store maskiner fra tunnelens øståpning, i tillegg til hva en kunne ta gjennom bypasstunnelen. I den utstrekning SRG måtte anses hindret fra å foreta innredningsarbeidene i kostnadsoptimale sekvenser på grunn av vann på flatsålen, er det et spørsmål om pumpeberedskap og –kapasitet. Risikoen i den forbindelse kan ikke veltes over på byggherren.

Det ble avtalt full kompensasjon for innredningsarbeidene i løsmassesonen gjennom ferdigstillelsesavtalen.

Subsidiært anføres at SRGs eventuelle forutsetning om til enhver del av innredningsarbeidet i tunnelen å kunne bruke store spesialmaskiner, ikke var synbar i selskapets anbud. SRGs valg av maskiner og utstyr må skje på egen risiko.

Atter subsidiært har ikke SRG varslet et slikt krav på kontraktsmessig måte.

2.4 Om kostnader vedrørende nedsatt kapasitet for innredningsarbeidene ved avslutning Verpen og oppstart Måna.

Staten bestrider kravet.

Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom løsmassesonens eksistens og det forhold at SRG valgte i anleggsperioden å flytte en del av sin maskinpark og utstyr over til de andre parsellene. SRG hadde frist til 1. november 1999 for å ferdigstille innredningen av Elgskauåstunnelen. Entreprenøren har ikke opplyst noe nærmere om hvordan en alternativt ville ha gått frem for å nå denne tidsfristen.

Kontraktsplanen viser at det var lagt opp til å flytte maskiner og utstyr fra Verpen til Måna, for å gjøre innredningsarbeid derfra vestover i Oslofjordtunnelen. De særlige omkostningene i den forbindelse til nedmontering, flytting og oppmontering av maskiner og utstyr på grunn av bypasstunnelen, har byggherren kompensert SRG for fullt ut.

SRG har ikke sannsynliggjort noe effektivitetstap.

SRG varslet aldri at en ville belaste byggherren for kostnader i forbindelse med at en foretok forflytningen av maskiner og utstyr. Det var ellers på det rene allerede ved kontraktsinngåelsen at SRG aktet å benytte innredningsmaskinene og utstyr på samtlige parseller. Ved ikke å varsle noe krav, fratok SRG SvOf mulighetene for å kunne utføre kontrolloppgaver eller tilskynde SRG til å ferdigstille alt arbeid som kunne gjøres uhindret før en eventuelt flyttet maskiner og utstyr om det ble funnet mest kostnadseffektivt.

2.5 Om kravet på erstatning for økte lønnskostnader.

Staten bestrider kravet.

Kravet til årsakssammenheng er ikke til stede. Det kan ikke legges til grunn at det oppsto et særskilt lønnspress fra innredningsarbeiderne i forbindelse med drivingen av løsmassesonen. Bevisførselen underbygger at lønnspresset startet tidligere, på Verpensiden, og som et resultat av driftsopplegget som SRG hadde valgt opprinnelig. Det vises til kontraktsplanen hvorav det går frem at SRG la opp til å starte innredningen

østover fra Verpen etter gjennomslaget der, mens en fortsatt ville ha ca 5 måneders arbeid med driving på Drøbakstuffen før gjennomslag under fjorden. SRGs opprinnelige opplegg innebar således at drivere og innredningsarbeidere bodde på samme brakker fra høsten 1998. Dessuten må det legges til grunn at en del tunneldrivere gikk over til å utføre innredningsarbeid.

SRG har etter statens syn ikke kunnet underbygge at det ble foretatt lønnsforhøyelser med virkning fra 1. august 1999, til tross for provokasjoner.

Staten anfører at det under enhver omstendighet ikke er påvist at SRG er påført merutgifter som er relevante etter kontraktens punkt 21.1 første ledd. SRG valgte å gi etter for et internt lønnspress som det ikke er grunnlag for at selskapet skal kunne kreve at belastes byggherren.

Kravet er heller ikke varslet. Det ble første gang nevnt fra SRGs side i møte den 8. desember 1999, etter at kravsperioden var utløpt.

Subsidiært bestrider staten SRGs kravsberegning. Kravet på 37 kroner pr time er ikke forsøkt dokumentert.

2.6 Om kravet knyttet til redusert arbeidstid.

SRG har for lagmannsretten korrigert kravsperioden til å gjelde fra 1. april 1999 til 1. desember 1999. Staten bestrider kravet.

Staten anfører at det ikke er hold for at regelen i arbeidsmiljøloven § 46 nr 4 bokstav c forpliktet SRG til å holde en redusert arbeidstid i Oslofjordtunnelen. Noe pålegg om dette fra Arbeidstilsynet ble heller ikke utferdiget. Det forhold at SRG vedtok å holde arbeidstiden nede, etter krav fra sine interne arbeidstakerorganisasjoner, kan ikke berettige at kostnadene i den forbindelse veltes over på byggherren.

SRG foretok ikke målinger av arbeidsmiljøet og involverte ikke SvOf i eventuelle problematiske forhold som kunne tilsi et behov for avhjelpingstiltak. Staten bestrider at spørsmålet ble reist av SRG før drivingen av løsmassesonen skulle starte.

Rettslig sett foreligger det etter statens syn ikke noen merutgift grunnet på byggherrens forhold, kontraktens punkt 21.1 første ledd, verken før eller under drivingen av løsmassesonen. Kravet kan heller ikke anses varslet i tide etter kontraktsreglene om nøytralt varsel.

Subsidiært bestrider staten SRGs kravsberegning. Kravet er ikke dokumentert verken når det gjelder beløp eller tidsperiode. Påslag kan ikke kreves.

2.7-2.9 Om kravene vedrørende ventilasjon, herunder de midlertidige viftene etter gjennomslag.

Staten bestrider kravene.

Fire byggherreforhold kan etter statens syn for så vidt begrunne et økt ventilasjonsbehov i Oslofjordtunnelen, nemlig bypasstunnelen, fryseboringen, gjennomføringen av fryseoperasjonen og drivingen gjennom løsmassesonen. Når det først gjelder bypasstunnelen, anfører staten at ventilasjonsbehovet for driving av den og for drivingen av hovedtraséen videre østover og kostnadene i den forbindelse, ble gjort opp fullt og helt i bypassavtalen.

Etter gjennomslaget under fjorden i februar 1999 erkjennes det at bypasstunnelen hadde en negativ innvirkning på luftgjennomstrømningen i Oslofjordtunnelen. Staten fremholder at byggherren må anses å ha gjort opp fullt ut for det forholdet ved betalingen av ca 200 000 kroner for rigg, oppkobling og drift av to av byggherrens vifter i 12 måneder. Det sakkyndige vitnet Børresen har forklart at to byggherre-vifter var mer enn tilstrekkelig for å overvinne motstanden i gjennomstrømning på grunn av bypasstunnelen.

Hva gjelder fryseboringen som årsaksfaktor, så pågikk den fra sommeren 1998 til ca april 1999. Alt ventilasjonsbehov i forbindelse med dette arbeidet må anses gjort opp for i fryseavtalen.

Når det gjelder fryseoperasjonene, herunder selve frysingen, vises det igjen til fryseavtalen som må anses å ha gitt SRG full kompensasjon.

For drivingen og sikringen av løsmassesonen har byggherren betalt en andel tilsvarende 40 % av det utstyret som SRG hadde hengende. Betalingen må anses som full kompensasjon for SRGs krav så langt kravet er relevant.

Selv om kravene må anses varslet nøytralt etter kontraktens punkt 17.5, anfører staten at dersom SRG hadde fulgt slikt varsel opp ut fra den faktiske utviklingen, ville byggherren ha kunnet vurdere alternative ventilasjonsmuligheter eller ha prøvet SRGs egne valg. Eksempelvis tok SRG aldri opp med SvOf spørsmålet om tilleggsventilasjon eller bygging av vogner som et behov etter gjennomslaget i februar 1999.

SRGs kravsberegning bestrides. Egenbelastningen med 100 000 kroner er urealistisk. Kravene bygger på interne leie- eller regningspriser og utgjør ikke faktiske merutgifter. Påslag kan ikke kreves.

2.10 Om stopp og heft grunnet luftkvalitet.

Staten bestrider kravet.

Vilkåret om at det må foreligge en årsakssammenheng mellom kravet og omstendigheter som skyldes byggherren, er ikke til stede. Staten viser til bevisførselen om at trekkforholdene i Oslofjordtunnelen sommer- og vinterstid er avhengig av temperaturforholdene. SRG har ikke kunnet godtgjøre at årsaken til de angivelige stoppene i arbeidet skyldtes løsmassesonen. Andre forhold kan like gjerne ha forårsaket stoppene. SRG har for sin del heller ikke kunnet angi med presisjon når slike stopper fant sted. Bevistvil må gå utover SRG.

SRG pliktet å begrense merutgiftene, og kunne gjort det ved å ha en ekstra vifte plassert i bypasstunnelen i ”vanskelige” perioder. For øvrig var det SRGs ansvar å sørge for ventilasjonen i Oslofjordtunnelen.

SRG har ikke varslet kravet. Det ble første gang nevnt fra SRGs side i møtet den 8. desember 1999, altså lenge etter at de angivelige stoppene fant sted. Kravet må derfor avvises etter kontraktens punkt 17.5 første ledd.

Subsidiært bestrider staten kravets størrelse. Det er ikke beregnet ut fra prinsippet om at det er merutgifter som kan kreves dekket.

2.11 Om økte pumpekostnader – pumping på midlertidig anlegg.

Staten bestrider kravet.

SRGs krav er beregnet på grunnlag av en i ettertid stipulert ferdigstillelse av entreprisen den 20. september 1999 og utfra at entreprenøren kunne gjøre bruk av byggherrens permanente anlegg fra juni 1999. Forutsetningen om stipulert fremdrift fremstår etter statens syn som teori, uten hold i de faktiske forhold. Det vises særlig til SRGs egne fremdriftsplaner, som prosjektet deretter ble styrt etter i henhold til kontraktens punkt 19 og som viser en fremdrift på linje med den faktiske.

Under enhver omstendighet regulerer kontrakten spørsmålet om når SRG tidligst kunne påregne å benytte byggherrens permanente anlegg. Det vises til bestemmelsen i prosess 12.94 som det er gjort opp i henhold til. Bestemmelsen må også slå i gjennom i forhold til SRGs anførsel om hva som må anses som kutyme i anleggsbransjen.

SRGs krav ble ikke varslet etter regelen i kontraktens punkt 17.5 første ledd. SRG tok aldri opp med SvOf spørsmålet om å få pumpe på det permanente anlegget. Anlegget var for øvrig ikke på plass våren 99, fra hvilket tidspunkt SRG har beregnet sitt krav.

2.12 Om forlenget el-installasjon i tiden februar 1999 til juli 1999.

Staten bestrider kravet om dekning for leie- og driftskostnader for alt el-utstyr etter gjennomslaget i februar 1999, med reservasjon for opplegget for drift av pumper som det er betalt for i henhold til kontrakten.

Staten anfører at kostnadene som kreves dekket i realiteten var forårsaket av SRGs valg og disposisjoner i anbudet, og ikke av forhold som kan henføres til byggherren. SRG hadde kalkulert med å utføre innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen uten å gjøre bruk av faste elektriske installasjoner. Det fremsto for SvOf som en ikke synbar forutsetning. SRG tok ikke forbehold i anbudet og kalkulasjonsforutsetningen fremstår som teknisk sett uforsvarlig. Bevisførselen har vist at det under enhver omstendighet ville vært behov for elektrisk kraft til ventilasjon også etter gjennomslaget i februar 1999.

Det må legges til grunn at byggherrens betaling for elektriske anlegg fullt ut dekker det som kan henføres til byggherre-forhold, som SRG således har krav på.

Staten bestrider at SRG er påført merutgifter etter kontraktens punkt 21.1 første ledd. Byggherren kan ikke anses forpliktet til å svare for utgifter til leie og drift av elektrisk utstyr som entreprenøren feilaktig har unnlatt å ta med i sitt anbud.

Under enhver omstendighet er kravet ikke varslet etter kontraktens punkt 17.5 første ledd. Referatet fra møtet den 16. desember 1998 vedrørende ”el-installasjoner” sikter til en mulig sen ferdigstillelse av tverrslaget, og har ikke noe å gjøre med det kravet som SRG har fremsatt. Heller ikke det som ble uttalt om ”strøm” fra SRGs side i møte den

5. november 1999 har med kravet å gjøre.

Subsidiært bestrides kravets størrelse. SRG krever i henhold til leie- eller regningspriser, ikke konkrete merutgifter. Påslag kan ikke kreves.

2.13 Om økt ressursbehov verksted m.v.

Staten bestrider at det i forbindelse med driving og sikring av løsmassesonen var et økt behov for ressurser fra SRGs verksted, elektrikere og service.

SRGs krav kan ikke anses som relevant i forhold til det særskilte oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen. Staten anfører til støtte for dette syn at SRG ikke anga et slikt krav som relevant i forbindelse med presentasjonen av kost pluss i møtet den 9.

mars 1999, og heller ikke i møtet den 22. mars 1999. Første gang SRG hevdet at et slikt krav er relevant, var i forbindelse med avregningen av 9. september 1999. Det må således legges til grunn at byggherren aldri ble avkrevd betaling for andel av verkstedkostnader på anlegget under oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen.

Staten anfører at kravet under enhver omstendighet ikke utgjør en merutgift etter kontraktens punkt 21.1 første ledd. Dette er utgifter som SRG uansett ville ha hatt.

I alle fall kan det ikke bli tale om å erstatte annet enn utgifter til rigg i tiden fra utgangen av januar 2000. Det må i så fall tas hensyn til at SvOf utbetalte 821 111 kroner i generell rigg for tiden etter 21. januar 2000.

Subsidiært bestrider staten kravets størrelse. Kravet er beregnet ut fra sjablongmessige påslag på SRGs alminnelige priser. Prisene og påslagene er satt alt for høyt. Konkrete merutgifter er ikke søkt dokumentert.

2.14 Om kravet vedrørende heft gjennom bypasstunnelen i perioden 4. februar 1999 til 1. desember 1999.

Staten bestrider kravet. Det anføres at det ikke foreligger merutgifter.

Staten erkjenner at det tok lengre tid for kjøretøyer å passere gjennom bypasstunnelen enn det ville gjort i traséen for Oslofjordtunnelen uten bypasstunnelen. Kontrakten bygger imidlertid på enhetspriser som dekker kjørekostnadene. Mertiden for kjøring gjennom bypasstunnelen må etter bevisbedømmelsen anses som beskjeden og ligge innenfor den risiko som SRG måtte ta i betraktning ved en forsvarlig kalkulering i anbudet når det gjelder usikkerhet omkring transporttider. Ser en på den aktuelle delen av anleggsperioden i sin helhet, der alternativet ville vært at SRGs kjøretøyer for ”mertiden” hadde stått parkert, fremgår det etter statens syn klart at det ikke foreligger merutgifter.

Tidsstudien som SRG lot innhente, kan ikke uten videre legges til grunn. Det vises til at byggherren ikke ble gjort kjent med at målingen fant sted og derfor heller ikke kunne utøve kontroll med målingen. For øvrig viser studien relativt små økninger i tidsforbruk, som ikke sannsynliggjør SRGs krav. Det forhold at SRG aldri nevnte noe om heft i byggemøter osv og dessuten ga uttrykk for forbauselse da en fikk se rapporten, underbygger ytterligere at det er tale om små tidsøkninger.

Kravet er etter statens syn, om enn under tvil, varslet etter reglene i kontraktens punkt 17.5 første ledd. Varslingen er imidlertid mangelfull. Det som ble angitt i møtet den

16. desember 1998, jf det notat som SRG hadde med til møtet, kunne ikke oppfattes som heft for annet enn større transporter, ikke for kjøretøyer generelt. Forholdet understreker det bevismessige; at heften må anses som beskjeden.

Subsidiært bestrider staten kravets størrelse. SRG har lagt regningspriser til grunn, og slike er irrelevante etter kontraktens punkt 21.1. Når anlegget ikke ble tilført flere kjøretøyer og/eller mannskaper enn forutsatt, foreligger det ikke nødvendigvis merutgifter. Antallet kjøretøyer som fra SRGs side er lagt til grunn, er uakseptabelt høyt. SRG har ikke ivaretatt plikten til å begrense ”skaden”.

2.15 Om kravet vedrørende heft for å måtte vente på kjøretøyer.

Staten bestrider kravet. Det anføres at SRG ikke er blitt påført merutgifter.

SRG har ikke etter statens syn sannsynliggjort at det oppsto heft for arbeider i tunnelen på grunn av transporten gjennom bypasstunnelen. SRG kunne eventuelt ha unngått slike problemer ved å starte transportene tidligere.

Dersom SRG hadde varslet konkret om at innredningsarbeidene tapte tid, ville det ha gitt byggherren mulighet til å iverksette skadebegrensende tiltak. Mangelen på konkret varsel underbygger at det faktisk sett ikke forholdt seg slik som SRG har gjort gjeldende. Det må i tilfelle ha dreid seg om en så vidt beskjeden forsinkelse at den må anses å ligge innenfor den risiko som SRG skal ha tatt høyde for i anbudet. Enhetsprisene for de aktuelle innredningsarbeidene må anses å gi SRG rett betaling.

Subsidiært bestrides kravsberegningen. SRG pliktet å begrense virkningene av den eventuelle skaden. Mangelen på ivaretakelse av denne plikten, må tillegges vekt. Dersom entreprenøren hadde varslet konkret om en slik problemstilling, ville SvOf ha kunnet iverksatt skadebegrensende tiltak. Også det må retten se hen til. I den utstrekning som SRG har krevd dekning for arbeider utført av underleverandører, foreligger det ikke dokumentasjon for noen merbetaling til disse. Da foreligger heller ingen merutgift etter kontraktens punkt 21.1.

2.16-2.17 Om kravet på dekning for økte administrasjonskostnader og økte kostnader til brakke,- kontor- og verksteddrift.

Staten bestrider kravene.

SRGs krav bygger på forutsetningen om en stipulert fremdrift og ferdigstillelse for innredningsarbeidene. Det vises til statens anførsler foran vedrørende denne forutsetningen. Den stipulerte fremdrift er som nevnt etter statens syn uten forankring i de faktiske forhold og i strid med kontraktsplanen.

Staten anfører at SRG må ha regnet rund sum riggposter og/eller enhetspriser slik at de gir entreprenøren dekning for hele anleggsperioden så lenge den ligger innenfor tidsfristene i kontrakten og – for øvrig – innenfor kontraktsplanen. SRG har ikke

konkretisert omstendigheter som kan henføres til byggherrens forhold og som har nødvendiggjort flere brakker osv, utover det som byggheren har betalt for etter kontraktens priser. Staten viser til at byggherren har gjort opp under særlige avtaler for fryseboring og frysing, og i forbindelse med driving og sikring av løsmassesonen.

Riggregulering skjer uttømmende etter kontraktens punkt 31.1 fjerde ledd og punkt 21.1 fjerde ledd. SRGs krav er uten kontraktshjemmel.

Kravene er ikke varslet etter kontraktens punkt 17.5 første ledd. Byggherren fikk aldri varsel om at det ville kunne bli fremsatt noe krav knyttet til riggene på Måna eller på Engene.

Subsidiært bestrides kravsberegningen.

3.-3.1 Om de øvrige kravene, først kravet vedrørende knuste masser, Storsand sandtak.

Staten bestrider kravet.

Ut fra anbudsinnbydelsen og opplysningene der, kunne ikke SRG forsvarlig gå ut fra at en kunne etablere og drive et knuseverk i Storsand sandtak uten eventuelt etter særskilt avtale med grunneierne og/eller driftsselskapet Storsand sandtak AS. Det vises til hva som går frem av anbudsreglene og de spesielle kontraktsbestemmelser, punkt D 19, hvoretter entreprenøren ble forutsatt selv å forhandle med rettighetshaverne om en eventuell leieavtale og plassering av rigginstallasjoner. En slik eventuell avtale forutsettes i bestemmelsen ledsaget av en plan, som skulle vedlegges anbudet. Noe slikt ble aldri vedlagt fra SRGs side.

Opsjonsavtalen som byggherren inngikk med rettighetshaverne i september 1996, som ble lagt ved anbudsinnbydelsen, ga ingen rett til å anlegge et knuseanlegg. Et slikt anlegg ville dessuten krevd offentlig tillatelse. SRGs anførsel om at det foreligger kutyme i bransjen, er uten betydning når kontrakten uttrykkelig gir anvisning på en annen løsning.

Forholdene i sandtaket ble dessuten utførlig omtalt i forbindelse med anbudsbefaringen, noe som ikke er imøtegått.

Under enhver omstendighet kunne ikke SRG, slik staten ser det, forsvarlig forutsette at en kunne gjøre bruk av byggherrens tunnelmasser i forbindelse med innredningsarbeidene. Det er klare bestemmelser i kontrakten om at entreprenøren skal ”tilføre utenfra” de ulike pukkfraksjoner til oppbygging av permanent vei med videre, og derved også klart at han har det fulle ansvar og den fulle økonomiske risiko knyttet til dette. Uten en forutgående avklaring med byggherren, og uten eventuelt å ta

forbehold i anbudet, kunne ikke SRG regne med at tunnelsteinen ville kunne benyttes fritt.

SRGs anførsler om at anbudsgrunnlaget var misvisende eller villedende, kan ikke føre frem. Det er irrelevant at driftsrettighetene senere ble overdratt til en annen anbyder.

Det forhold at SvOf etter kontraktsinngåelsen fant å betale for harping av masser i sandtaket til anlegg av anleggsvei og avretting av såle, er uten betydning.

Subsidiært bestrides kravsberegningen.

3.2 Om kravet knyttet til Holter deponi.

Staten bestrider kravet.

SRGs anførsel om at en forsvarlig kunne kalkulere anbudet ut fra at alle masser til deponiet skulle tippes fra kote 92,5 og at en endring om kvalitetsfylling innebar tipping fra ulike andre steder med økte kostnader til transport og slitasje til følge, er uholdbar.

Arbeidet i denne forbindelse er beskrevet i kontrakten som ”transport og tipping”. Det går klart frem av prosessene at byggherren kunne bestemme hvor det skulle tippes i deponiet. Ser en på anbudstegning, ble det beskrevet en terrassert fylling i ulike kotehøyder, med to mulige adkomstveier. Forholdene i deponiet med adkomstveier og tippmuligheter ble dessuten gjort klart for anbyderne i forbindelse med anbudsbefaringen på stedet.

Samlet viser anbudsforutsetningene og kontrakten at SRGs anførte kalkulasjonsforutsetning er uforsvarlig og uholdbar.

SRG kan ikke høres med at anbudsforutsetningene og kontraktskravene ikke var kalkulerbare. Som vanlig i slike tilfeller, kunne og burde SRG ha lagt en gjennomsnittsbergning til grunn. De faktiske variasjoner ligger innenfor det som naturlig måtte antas for en forsvarlig anbyder.

Staten bestrider at det ble bestilt et endringsarbeid i oppstartsmøtet den 4. mars 1997.

Kravet må under enhver omstendighet anses tapt etter kontraktens varslingsregler.

Subsidiært viser staten til at SRG ikke har dokumentert en betaling i form av merutgift til vedkommende underentreprenør.

4. Om kravet på lønns- og prisstigning. Generell riggregulering.

Tingretten har, anføres det, misforstått bestemmelsen i kontraktens punkt 23.1.5 tredje ledd siste setning. Ved den såkalte LPS-regulering etter denne bestemmelsen faller riggpostregulering med hjemmel i kontraktens punkt 31.1 fjerde ledd utenfor grunnlaget, mens riggpostregulering etter formelen i kontraktens punkt 21.1 fjerde ledd faller innenfor fordi kontraktens priser er basis for den sist nevnte reguleringen.

Tilkjent godtgjørelse for merutgifter etter kontraktens punkt 21.1 første ledd kan ikke inngå i grunnlaget for LPS-regulering.

Når det gjelder riggreguleringen generelt, følger det av kontraktens punkt 31.1 fjerde ledd at kontraktens prisgrunnlag er reguleringsgrunnlaget. Bestemmelsen må forstås slik at den er uttømmende. Lagmannsretten kan legge til grunn at terskelen i bestemmelsen er oppbrukt, slik at påslaget eventuelt er 7 %.

5. Om kravet på finanskostnader og på forsinkelsesrente.

Staten aksepterer at finanskostnader kan kreves dekket som merutgift etter kontraktens punkt 21.1 første ledd.

Det anføres at kostnadenes størrelse er et beregningsspørsmål der utgangspunktet er de faktiske merkostnadenes størrelse, ikke SRGs beregnede kostnader. Det må dernest ses hen til når slike merkostnader er påløpt, i praksis gjerne forenklet ut fra et anslag over tyngdepunktet for når de er påløpt. SRGs tyngdepunktanslag bestrides. Det korrekte er imidlertid å foreta beregningen for hvert enkelt krav.

SRG har ikke sannsynliggjort størrelsen på finanskostnadskravet, som bestrides som uakseptabelt høyt.

Staten er enig i at det fra forfallstid skal svares forsinkelsesrente overensstemmende med kontraktens punkt 25.4. Lagmannsretten må ta stilling til fra hvilket tidspunkt forsinkelsesrente begynner å løpe.

Det bestrides at SvOf nektet å ta i mot fakturaer fra SRG som gjaldt omstridte krav. SRG ga for sin del uttrykk for at delbetalinger av fakturaer skapte problemer internt hos SRG. Generelt ga SvOf uttrykk for at en av praktiske grunner ønsket at omtvistede krav ble skilt ut på egne fakturaer.

Staten v/Samferdselsdepartementet har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

I hovedanken:

Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes mot betaling av et beløp fastsatt etter rettens skjønn.
Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra utløpet av henholdsvis tingrettens og lagmannsrettens oppfyllelsesfrister, og til betaling skjer.

I motanken:

Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.

SRGs anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik

1. Om oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen.

Partene er enige om at arbeidet med driving og sikring av løsmassesonen er et endringsarbeid i kontraktens forstand. SRG anfører at partene avtalte at disse endringsarbeidene skulle gjøres opp etter regning, nærmere bestemt etter en kost pluss modell. Selv om ikke alle sider ved betalingsmodellen var klarlagt mellom partene på forhånd, må en avtale anses inngått som inkluderer påslag på 13 % for dekning av hovedkontorkostnader og fortjeneste. SRG viser til tingrettens domsgrunner, som selskapet i det vesentlige slutter seg til.

SRG anfører i tillegg at byggherrens saksbehandling er relevant. SRG hadde presisert betydningen av raske tilbakemeldinger. SvOf forholdt seg passiv frem til møtet den 30. september 1999, der en uttalte at totalkostnadene var høyere enn forventet. Men SvOf fulgte ikke opp oppgaven å utarbeide en liste over ”høye” priser, noe som SRG deretter eventuelt kunne gi en nærmere redegjørelse for, jf møtereferatet om dette. SvOfs passivitet må få betydning ved plasseringen av bevisbyrde, men også som et sentralt moment i en helhetlig rimelighetsvurdering. Byggherren skal ikke tjene på at han avstår fra å diskutere entreprenørens avregningsprinsipper. SRG planla og utførte arbeidet med driving og sikring i aktsom tillit til at betalingsmodellen ble lagt til grunn. SRG viser særlig til det forhold at byggherren godkjente ressursplanen den 23. juni 1999. Dermed var i realiteten også hovedtrekkene i kostnadsbildet bestemt.

Når det gjelder oppgjøret etter kost pluss-modellen, er partene enige når det gjelder omkostningene til arbeidslønn og hovedmaterialer.

Når det gjelder enkeltpostene som partene tvistes om, anfører SRG generelt at samtlige faktiske kostnader skal dekkes med mindre det foreligger uaktsom opptreden fra SRGs side, hvilket bestrides at er tilfelle. Priser på eget utstyr og maskiner må baseres på gjeldende månedsatser. Dersom enkeltsatser kan virke høye og andre lave, må retten legge en helhetsvurdering til grunn. Prisnivåene som staten har lagt frem kan ikke tillegges vekt, fordi disse bygger på irrelevante forutsetninger; bl.a. om ett-skifts drift. Prisnivåene tar heller ikke hensyn til at arbeidet skulle utføres i et særlig krevende, saltholdig arbeidsmiljø. Når det særskilt gjelder prisene for maskiner og utstyr, må retten vektlegge den konkrete markedssituasjonen og det forhold at det var knapp tid til rådighet for anskaffelse fra underleverandørene.

Påslaget på 13 % kan ikke anses å dekke omkostningene til stedlig administrasjon eller verksteddrift/elektro. SRG viser særlig til notatet fra partenes møte den 27. september 1999 når det gjelder størrelsen på påslaget.

Om enkeltpostene i kravet:

Tingretten tilkjente SRG et beløp på 1 890 000 kroner for hjelpematerialer, altså ca 73 000 kroner mer enn hva som er krevet. Dette må selvsagt korrigeres av lagmannsretten. For øvrig avviser SRG byggherrens anførsler om prisreduksjon når det gjelder denne kravsposten. Hjelpematerialene har faktisk sett vært i bruk i løsmassesonen.

Posten mengdemateriell og småutstyr gjelder ting som ble tilført ved utførelsen og som ikke inngår i containere. Statens anførsel om at diverse utstyr som hodelamper og selvreddere inngår i maskinleier og/eller lønnskalkylen, bestrides. Stikningsutstyret er snarere priset for lavt enn for høyt.

Når det gjelder posten vedrørende underentreprenører, har ikke SRG motanket. De faktiske kostnadene er betalt av SRG og det foreligger ikke noe uaktsomt forhold i forbindelse med avtaleinngåelsene. Leieperiodenes lengde er det ikke tvist om. Prisene fremgikk av den avregningen som SRG sendte byggherren den 9. september 1999. Byggherren reagerte ikke, i alle fall ikke innen rimelig tid. Slik forholdene lå an, kunne en bare bruke betongbiler med liggende tromler. Det var vanskelig å få fatt i slike. En bil måtte bygges om. Leieprisen på 80 000 kroner pr måned for bil, drift og mannskap, må godtas. Sprøyteriggen med særlig kompetent operatør skulle være til disposisjon hele tiden. Det må ses hen til den spesielle markedssituasjonen for slike sprøyterigger. Avtalen med PEAB innebar at prosjektet ble tilført en ekstra sprøyterigg i beredskap. Det var ellers avtalt at en skulle ha beredskap for betongpumpen. Øvrige innvendinger til kravsposten fra statens side er det faktisk sett vanskelig å imøtegå. Staten må ha bevisbyrden.

Posten leiemaskiner inneholder beløp som SRG har betalt. SRG anfører videre at de store kompressorene var nødvendige på grunn av driftsopplegget med knematerboring. Gravemaskinene skulle bemannes gjennom hele skiftsyklusen og ha alt nødvendig ekstrautstyr. Da er de angitte priser rimelige. En av gravemaskinene måtte dessuten modifiseres for å kunne passere gjennom slusen.

Når det gjelder leieprisen for egne maskiner, dekker den generelt sett tidsavhengige kostnader inklusive renter, avskrivninger, forsikring og maskinavdelingens kostnader. I tillegg kommer driftskostnadene; drivstoff, slitasje, reparasjoner og service m.v. Det saltholdige miljøet i tunnelen er hensyntatt, og det må være riktig. Til de enkelte maskinleier anføres det særlig at boreriggen snarere er priset for lavt enn for høyt. Hjullasterne var i tilnærmet kontinuerlig drift. Leien må godtas, også leien for hjullasteren av type L180 som hadde særskilt ekstrautstyr for en tilleggskostnad på ca 500 000 kroner. Tadanoene som var i bruk var ombygde mobilkraner, med styringsmekanismer fra korgen. Dessuten ble de modifisert for en kostnad på ca 100 000 kroner pr stykk for å tilpasse dem til forholdene i løsmassesonen. Injeksjonsbilen må anses som for lavt priset. SRG viser i den forbindelse til anførselen om nødvendigheten av en helhetlig bedømmelse inn.

Fortsatt vedrørende leieprisene for egne maskiner anfører SRG at støpeskjoldet måtte ombygges, bl.a. slik at det ble bygget ny innervogn med hydraulisk justering. En eldre truck ble ombygget for å kunne bære skjoldet. Leieprisen er rimelig og i alle fall ikke for høy. SRG bestrider at det er grunnlag for avkorting på grunn av stopp i en nødvendig innkjøringstid.

Om øvrige maskiner og utstyr anfører SRG at prisnivået sikkert varierer. Vedkommende Atlas container er priset for lavt. Særlig knematerne hadde høye driftsutgifter, men det avgjørende er her som ellers de faktiske forhold. Noen av maskinene/utstyret kan virke høyt priset, jf anførselen foran om nødvendigheten av en helhetlig vurdering.

De øvrige driftsutgifter består for en stor del av kostnader til el-forbruk, som er beregnet på grunnlag av måleravlesninger. I hovedsak dreier det seg om el-forsyning til ventilasjonsviftene og til boreriggen. Viften som blåste mot Verpen var nødvendig og ble dessuten forlangt opprettholdt av byggherren. Øvrige kostnader til kontor, datautstyr osv var ført opp på ressurslisten, som byggherren hadde godkjent og som i seg selv må være avgjørende.

2. Om konsekvenskravene.

Generelt om kontraktens varslingsregler.

SRG anfører at partene i praksis valgte en annen prosedyreform enn den som følger av kontraktstandardens formalsystem om varsling. En valgte å diskutere og søke uenighet løst i møtene på byggeplassen, i stedet for å skrive brev. SvOf fulgte dessuten ikke de formelle reglene i kontraktens endringskapittel. Byggherren kan ikke i en slik situasjon uten videre påberope seg preklusjonsregelen i punkt 17.5, noe som vil innebære urimelige resultater og stride mot avtaleloven § 36. SRG viser til Viggo Hagstrøm: Entrepriserett – utvalgte emner

(1996) side 62.

Under enhver omstendighet har SRG varslet konsekvenskravene nøytralt og uten ugrunnet opphold. Det må ved bedømmelsen ses hen til de konkrete forhold, herunder at det må tas høyde for en forsvarlig saksbehandlingstid. Tekniske utfordringer i forbindelse med hvorledes løsmassesonen skulle drives, måtte eksempelvis prioriteres - med den konsekvens at det oppsto et begrunnet opphold før SRG varslet etter kontraktens punkt 17.5 første ledd. Når konsekvenskravene er varslet nøytralt uten ugrunnet opphold, kan det bare bli aktuelt med preklusjon dersom SRG i ettertid må anses å ha frafalt krav ved konkludent atferd. Det bestrides at forholdene ligger slik an.

Først høsten 1999 var forutsetningene for fullstendig varsel til stede, fordi en da hadde skaffet seg den nødvendige kunnskap om tidsperioden for drivingen og sikringen av løsmassesonen og om virkningene for innredningsarbeidene.

Generelt om virkningene av løsmassesonen og om kravsgrunnlaget.

Det må legges til grunn at løsmassesonen forsinket tunneldrivingen med ca 11 måneder. Dette måtte nødvendigvis få konsekvenser. I forhold til innredningsarbeidene er det etter SRGs syn rimelig, ut fra kontraktsplanen, å anslå at rørleggingen ble forsinket med 0,75 år, vann- og frostsikring med 0,5 år og veifundamenteringen og veioppbyggingen med 3-4 måneder. SRGs kalkulasjonsforutsetninger bygget på en ferdigstillelse (tidsfrist C) før jul 1999. I virkeligheten gikk innredningsarbeidene raskere enn det.

Konsekvenskravene forankres rettslig i kontraktens punkt 21 om merutgifter. I den utstrekning som kostnadene er forårsaket av endringsarbeider, f eks bypasstunnelen, kan hjemmel også søkes i kontraktens punkt 28 om endringsarbeider. Begge hjemler påberopes. Som ansvarsgrunnlag anføres det at også kontraktens punkt 7.5 om ansvar for feil i dokumenter levert av byggherren, får anvendelse. SRG viser til de uriktige opplysningene i Geologisk rapport om minimum 32 meter med overdekning.

Utmålingsprinsippene i NS 3430 har noe ulik ordlyd om en sammenligner reglene i henholdsvis punkt 7.5, 21.1 og punkt 28.4 flg. Et alminnelig utgangspunkt må være det konkrete, individuelle tapet utmålt etter differanseprinsippet (oppfyllelsesinteressen). SRG viser bl.a. til voldgiftsdom av 11. september 2001 vedrørende Berild kraftverk.

SRG aksepterer at det etter kontraktens punkt 21 ikke er hjemmel for å kreve dekningsbidrag. Derimot er det hjemmel for et slikt basert påslag etter kontraktens punkt 28 og, generelt, om konsekvensen av et byggherre-mislighold er at entreprenøren utfører et merarbeid. I praksis her innebærer dette etter SRGs syn at en ikke krever dekningsbidrag på innredningskravene, selv om det ellers kan diskuteres. Derimot må påslag kunne kreves for slike merarbeider som følger av sakens ventilasjons-, pumpe- og logistikkrav.

Generelt om forholdet til ferdigstillelsesavtalen.

SRG bestrider at ferdigstillelsesavtalen inneholder oppgjør for deler av konsekvenskravene. Bevisbyrden ligger eventuelt hos byggherren. Det rettslige utgangspunkt er kravet til lojal opptreden i forbindelse med avtaleinngåelsen, herunder god tro-standarden og plikten for SvOf til eventuelt å korrigere en oppfatning som byggherren måtte forstå forelå på SRGs side. SRG kan for dette spørsmålet i det vesentlige slutte seg til tingrettens premisser og konklusjon.

Generelt om fremdrift, herunder stipulert fremdrift.

Når det gjelder stipulerte fremdrifter og forholdet til de stipulerte fremdriftene som deler av konsekvenskravene bygger på, anfører SRG at kontraktsplanen kun er orienterende. Det vises til kontraktens punkt 16 siste ledd. SRG hadde full adgang til å gjennomføre entreprisen raskere enn kontraktsplanen viser, på samme måte som en eventuell langsommere fremdrift ville være SRGs risiko. En ”slakk” i fremdriftsplaner utarbeidet av entreprenøren, er hans eiendom. Det forhold at SRG valgte å utnytte byggetiden, kan ikke tillegges vekt.

SRG bestrider at det skal ses bort fra at selskapet ville blitt tidligere ferdig med arbeidene enn det som kontraktsplanen viser.

Om enkeltkravene.

2.1 Om kravet grunnet på forlenget enveisdrift på Drøbak-stuffen.

SRG anfører at anleggsstansen som følge av løsmassesonen og drivingen av bypasstunnelen medførte en økt andel av enveisdrift, som er mindre økonomisk enn vekseldrift. Kravet for lagmannsretten er oppad begrenset til 3 millioner kroner.

Kravet er varslet. SRG viser til brevet av 22. desember 1997 og den uttrykkelige forklaringen som SRG ga SvOf, ledsaget av beregninger og diskusjon, i forbindelse med inngåelsen av bypassavtalen. Det følger av denne avtalen at spørsmålet var noe en senere skulle komme tilbake til.

Kravet må forankres i en differansebetraktning der kontraktsplanen for så vidt er uten interesse. Bruttotapet fremkommer når stopptiden og drivetiden legges sammen, fratrukket juleferie. Det gir 13 uker hvorfra skal trekkes tiden det ville tatt å drive gjennom løsmassesonen (46 meter) forutsatt at den ville latt seg drive konvensjonelt. Det må ved bedømmelsen ses hen til drivetiden gjennom de øvrige svakhetssonene i Oslofjordtunnelen. SRGs kalkulasjon, at drivetiden kan settes til 4 uker, inkluderer forutsetningen om utstøping.

Kravets størrelse bygger på forskningsstudier. Det må legges til grunn at den produksjonsmessige fordelen ved vekseldrift er 56 %, noe som faktisk sett har støtte i de konkrete fremdrifter i prosjektet. Avstanden mellom stuffene har mindre betydning når det tyngste utstyret, som her, var doblet.

Den kostnadsmessige fordelen kan netto settes til ca 30 % av de tidsavhengige kostnadene og må for øvrig vurderes skjønnsmessig. Det må ses hen til det kostnadsmessige nivå som ble etablert i forbindelse med bypassavtalen og stopptiden på Måna, med korreksjon for utstyret som ble brukt for drivingen under fjorden.

2.2-2.3 Om merkostnadene til maskinleie, driftsledelse og fordelingskostnader vedrørende innredningsarbeidene.

SRGs anførsler vedrørende disse kravene gjengis, som for statens vedkommende, under ett.

SRG viser til at innredningsarbeidene tok vesentlig lengre tid enn forutsatt som følge av arbeidene i løsmassesonen. Starttidspunktet på Verpen-siden var låst, mens slutttidspunktet måtte bero på når driving, sikring og nedrigging i løsmassesonen var avsluttet. Arbeidet her kunne først utføres vinteren/våren 2000. Maskiner og driftsledelse ble bundet opp for en betydelig lengre periode enn planlagt.

Kravene er varslet. SRG viser til brevet av 4. november 1998, møtereferatet fra møte den 16. desember 1998 og det notatet som SRG hadde utarbeidet i den forbindelse. For øvrig måtte SvOf forstå at innredningsarbeidene ble berørt tidsmessig.

Forsinkelsens størrelse må fastsettes ut fra når SRG ville vært ferdig med innredningsarbeidene. Den stipulerte fremdriften til SRG må anses realistisk. Selv om en ser bort fra de stipulerte fremdriftene, bortfaller ikke mer enn ca 35 % av kravene, noe som SRG krever subsidiært.

Det må legges til grunn at SRG baserte anbudet på en ferdigstillelse av alle arbeidene til jul 1999. En mellomløsning, basert på denne kalkulasjonsforutsetningen, tilsier en reduksjon av kravene med ca 20 %.

Fremdriften i Elgskauåstunnelen er irrelevant. Arbeidene der foregikk på et helt annet kontraktsgrunnlag.

Kostnadsnivået som kravene bygger på er konservativt når det gjelder maskinleiene. For driftsledelsen og fordelingskostnadene bygger SRG på gjennomsnittsberegninger, og de må kunne legges til grunn.

SRG har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Dersom en i stedet hadde utført alle arbeider frem til bypasstunnelen på vestsiden og dessuten utført alle arbeider med maksimal fart øst for løsmassesonen, ville dette resultert i en lengre periode med et demobilisert anlegg som så måtte remobiliseres for restarbeidene. Kostnadene for byggherren ville blitt betydelig høyere. Tidsmessig ville situasjonen blitt uklar, noe som byggherren ikke var tjent med.

SRG bestrider at kravene må reduseres ut fra adekvansbetraktninger.

2.4 Om kostnader vedr. nedsatt kapasitet for innredningsarbeidene ved avslutning Verpen og oppstart Måna.

SRG anfører at kontraktsplanen forutsatte at innredningsarbeidene skulle drives i sammenheng på parsell nr 4. Det er på det rene at SRG faktisk avsluttet arbeidet på parsell 4 og deretter utførte arbeid på parsell 1-2 og 3, for så å vende tilbake til Måna. En slik fremgangsmåte var, anføres det, rasjonell og kostnadseffektiv.

Det kan ikke være tvilsomt at SRGs valg av arbeidssekvenser var forårsaket av forsinkelsene som løsmassesonen skapte.

Utmålingen av kravet følger av at det var en betydelig avstand mellom anleggsstedene, at de øvrige tunnelene hadde en annen geometri og design samt at kontraktene med tekniske beskrivelser var ulike. Det aksepteres at den konkrete utmålingen i en viss grad må bli skjønnsmessig.

SRG bestrider at kravet ikke ble varslet.

2.5 Om kravet på erstatning for økte lønnskostnader.

SRG anfører at kravet til årsakssammenheng er til stede. Under enhver omstendighet ville det ikke ha spilt noen rolle om kravet hadde vært varslet spesifisert tidligere. Byggherren hadde ikke innflytelse på lønnsforhandlingene i SRG.

Tunneldrivere og innredningsarbeidere måtte over lengre tid arbeide og bo sammen. Smitteeffekten i form av krav på lønnsøkning fra de lavere lønnede innredningsarbeiderne, er velkjent i bransjen. En tilleggseffekt oppsto ved at SRG

måtte beholde nøkkelressurser for den senere drivingen gjennom løsmassesonen. SRG erkjenner at det uansett ville blitt noe overlapp, på ca 1 måned, men dette ville ha vært kontrollerbart for arbeidsgiveren. Problemet oppstår når forholdene vedvarer.

Kravet er begrenset til å gjelde for selve driveperioden 1. august til 1. desember 1999.

SRG bestrider at varslingsplikten er misligholdt.

2.6 Om kravet knyttet til redusert arbeidstid.

SRG anfører at det normale ved innredningsarbeider i tunneler er at arbeidstiden ikke er redusert. En slik forutsetning ble derfor naturlig lagt til grunn i anbudet. Først fra 1. desember 1999 lot det seg gjøre å sette opp arbeidstiden.

Varslingsplikten er overholdt. SRG viser til møtereferatet fra møtet den 16. desember 1998 og notatet fra SRG som ble diskutert der.

Det bestrides at arbeidstiden kunne vært satt opp tidligere. Entreprenøren fulgte en mønstergyldig saksbehandling, med diskusjon på anlegget og møteprotokoller med de ansatte. Uttalelser fra Arbeidstilsynet måtte SRG forholde seg til. Dersom reglene ble feiltolket fra Arbeidstilsynets side - noe som det ikke er hold for - kan ikke det gå utover SRG. Pr. 1. desember 1999 gjensto det fortsatt permanentsikring i hele strekningen fra oppstart bypass til tverrslaget. Faktisk sett foretok SRG løpende målinger av arbeidsmiljøet, som generelt var svært belastende i hele kravsperioden.

Kravsberegningen er basert på den faktiske forskjell i kostnad og faktiske antall timeverk medgått i perioden. Beregningen må legges til grunn. I alle fall må byggherren kompensere for perioden da drivingen og sikringen av løsmassesonen fant sted, det vil si 4 måneder.

2.7-2.9 Om kravene vedrørende ventilasjon, herunder de midlertidige viftene etter gjennomslag.

SRG krever at staten betaler kostnadene forbundet med at en opprettholdt dukventilasjon i Oslofjordtunnelen i tiden etter gjennomslaget i februar 1999 og frem til oppstarten av arbeidene i løsmassesonen. Kravet består av kostnadene til duk, vifter og til elektrisk kraft. SRG bestrider at en fikk kompensert utgiftene gjennom fryseavtalen, utover utgiftene i august 1999 til ekstravifte for å transportere ut varme.

SRG anfører at en etter ønske fra SvOf og for å forsøke å forenkle oppgjøret, flyttet deler av kravene henførbare til oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen over til konsekvenskravene. Ett av disse er kravet vedrørende ventilasjon i forbindelse med

drivingen av løsmassesonen. SRG anfører det samme rettslige grunnlag for dette kravet som for oppgjøret vedrørende drivingen og sikringen av løsmassesonen. Påslaget på 13 % må legges til grunn. Det reelle kravet for lagmannsretten er 390 662 kroner. SRG anfører at kravet må tas til følge. Det dreier seg om utgiftene til leie av viftene og ventilasjonsduk. Kun utgiftene til viften som blåste mot Verpen kan skape noe tvil. Men også den var, anføres det, nødvendig.

Også kravet om kompensasjon for kostnadene til å bygge og drive mobile ventilasjonsvogner må føre frem. Disse merutgiftene var nødvendige for en best mulig arbeidsmiljø. Vilkåret om nøytralt varsel er til stede. SRG viser til det uttrykkelige varsel om ventilasjonsproblematikk og forholdet til arbeidsmiljøet i notatet av 14. desember 1998 som var tema i møtet to dager senere.

SRG anfører at det ikke ville vært nødvendig med tiltakene om løsmassesonen ikke hadde stått igjen. Vilkåret om årsakssammenheng er også til stede.

Det anføres at det var nødvendig og forsvarlig å opprettholde dukventilasjonen. Uten tilførsel av friskluft kunne en ikke arbeide på blindstuffene. Driving gjennom løsmassesonen samtidig med at innredningsarbeidene pågikk i Oslofjordtunnelen for øvrig, ga en dobbel forurensing som SRG måtte forholde seg til.

Når det gjelder kravsberegningen, har ikke staten bestridt strømforbruket eller prisen på AL17-viftene for så vidt. For øvrig kan ikke SRG se at det er grunnlag for reduksjon av kravet. Den ene av AL17-viftene, som ventilerte mot Verpen, kan det imidlertid diskuteres om riktigst hører under oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen. SRG har trukket fra anslåtte kostnader for leie av byggherre-vifter, gitt at en ikke hadde hatt løsmassesonen.

2.10 Om stopp og heft på grunn av luftkvaliteten.

SRG anfører at det må legges til grunn at ventilasjonen i Oslofjordtunnelen, på tross av tiltakene med dukventilasjon og midlertidige vifter, tidvis var så dårlig at utstyr ikke fungerte. I mer enn 10 tilfeller sluttet mannskapet å arbeide og forlot tunnelen. SRG viser til bevisførselen, særlig forklaringene til Andersson, Schanke og Strømholt.

Kravet må anses tilstrekkelig varslet ved notatet av 14. desember 1998 og møtet mellom partene to dager senere.

SRG har møtt vilkåret om plikt til å begrense tapet. Trekkforholdene i Oslofjordtunnelen var meget kompliserte på grunn av løsmassesonen. SRG gjorde sitt beste for å møte problemene ved å iverksette tiltakene som nevnt. Det må anses tilstrekkelig.

Det anføres at kravsberegningen er rimelig. Rettens utmåling må nødvendigvis bli skjønnsmessig.

2.11 Om økte pumpekostnader – pumping på midlertidig anlegg.

SRG anfører at det er en fast kutyme at entreprenøren får anledning til å pumpe ut vann gjennom byggherrens permanente anlegg når slamproduserende virksomhet er avsluttet. Bevisførselen viser at kutymen er lagt til grunn for samtlige undersjøiske tunneler her i landet. Kontraktene som staten i denne forbindelse har lagt frem, gir for de fleste av dem en uttrykkelig tillatelse til entreprenøren. For de øvrige fremlagte kontrakter, er ikke problemstillingen regulert.

Kutymen må også kunne utledes av prinsippet om samarbeidsplikt. SvOf hadde, anføres det, ikke saklig grunn til å motsette seg en slik pumping.

SRG bestrider at kontrakten mellom partene gir bestemmelse som avviker fra kutymen. Uttrykket ”nødvendige provisorier” rekker ikke lenger enn at provisorier ikke er nødvendige når det permanente anlegget kan tas i bruk.

Kravet må anses tilstrekkelig varslet. SRG viser særlig til at lenseproblematikk er nevnt i notatet av 14. desember 1998.

Når det gjelder forholdet til stipulerte fremdrifter, er det her tilstrekkelig å vise til SRGs generelle anførsler i den forbindelse, se foran.

Kravsberegningen baserer seg på faktiske merutgifter og må legges til grunn.

2.12 Om forlenget el-installasjon i tiden februar 1999 til juli 1999.

SRG fastholder kravet. Det presiseres at det ikke gjelder selve strømkostnadene men merutgiftene til utstyr m.v.

Infrastrukturen var forutsatt demobilisert og fjernet fra anlegget. Uten løsmassesonen ville det kun vært nødvendig å beholde en strømkabel til pumpemagasinet med mulighet for ytterlige uttak etter behov. I stedet måtte SRG opprettholde dukventilasjonen med drift og to AL17 vifter og en GAL14. Videre ble det bl.a. nødvendig å holde ventilasjon på grunn av fryseaggregatet.

Kravet må anses tilstrekkelig varslet i notatet av 14. desember 1998 osv, uansett om en ser dette som utslag av en infrastrukturproblematikk eller som del av ventilasjonsforholdene.

Ved kravsberegningen har SRG trukket fra installasjonene som ble dekket gjennom fryseavtalen. Det samme gjelder utgiftene til installasjon for å opprettholde den opprinnelig forutsatte pumpingen. SRG kan ikke se at det er grunnlag for å bestride tapsberegningen.

2.13 Om økt ressursbehov verksted og elektrikere.

SRG anfører at kravet, som bygger på at 40 % av ressursbehovet må anses henførbart til arbeidene i løsmassesonen, må føre frem.

Anslaget på 40 % er rimelig. Det må være klart både at det til tunneldrift medgår verksted og reparatører på stedet, og at slike poster ikke inngår i påslaget.

2.14 Om kravet vedrørende heft gjennom bypasstunnelen i perioden 4. februar 1999 til 1. desember 1999.

SRG fastholder at en har krav på kompensasjon for merutgiftene for økt tidsbruk på grunn av kjøringen gjennom bypasstunnelen. Kravet gjelder både selve kjøringen og heft som mertiden til kjøring skapte, dog ikke heftvirkningene på innredningsarbeidene som kreves særskilt, se nedenfor.

Det må etter SRGs syn legges til grunn at bypasstunnelen pådro entreprenøren merutgifter i de foran nevnte relasjoner. Det vises til studierapporten fra NTNU. Studien angir utvilsomt det beste skjønnet over tidstapet og dets størrelse. Byggherrens organisasjon var kjent med at det foregikk tidsstudier.

Staten kan ikke høres med at SRG ikke har møtt tapsbegrensingsplikten. En eventuell utvidelse av geometrien i bypasstunnelen ville neppe ha gitt nettoeffekter. SRG viser særlig til kostnadene forbundet med en slik eventuell utvidelse. Et varslingsanlegg kunne ha redusert hefttiden noe, men her må det ses hen til et slikt anleggs kostende. Effekten ville ha vært marginal.

SRG bestrider statens anførsler når det gjelder kravsberegningen.

2.15 Om kravet vedrørende heft for å måtte vente på kjøretøyer.

SRG fastholder at fremdriften i innredningsarbeidene ble heftet av forsinkelsene ved at en måtte kjøre gjennom bypasstunnelen. Det vises særlig til Anderssons forklaring.

Der det ble nødvendig, måtte SRG sette på ekstra biler for å holde en forsvarlig fremdrift uten stopp. For øvrig vurderte SRG det slik at kostnadene ved å sette på ekstra enheter ville bli større enn ventekostnadene. Tapsbegrensingsplikten er overholdt.

Kravsberegningen må bli skjønnsmessig. SRGs krav fremstår ikke som urimelig.

2.16-2.17 Om kravet på dekning for økte administrasjonskostnader og økte kostnader til brakke,- kontor- og verksteddrift.

En del av kravet her vedrører særlige kostnader til den lokale administrasjonen inklusive prosjektledelsen i perioden med planlegging og gjennomføring av arbeidene i løsmassesonen. Denne delen av kravet er overført fra kost pluss-oppgjøret. Tingretten har antakelig oversett kravet. Det må etter SRGs syn føre frem. Drivingen og sikringen av løsmassesonen trakk betydelige ressurser fra anleggsadministrasjonen. Det vises f eks til møtevirksomheten mellom partene om betong frysing og konsekvenser, og til forholdet til Veritas og godkjennelse derfra.

SRG anfører videre at det på grunn av løsmassesonen ble nødvendig å opprettholde en tung del av prosjektadministrasjonen utover tiden som var lagt til grunn i anbudet. Forholdene lå an tilsvarende i Eidsivating lagmannsretts dom av 2. februar 2000 (SAG- dommen).

Kravet når det gjelder byggeplass-administrasjonen er begrenset til å gjelde kostnadene for 8 personer, dvs prosjektledelsen, anleggsledelsen og stab. Kravsberegningen basert på 9 måneders brutto tidsforlengelse, må legges til grunn.

Når det gjelder ekstra riggbehov, anfører SRG at sammenfallet i tid mellom drivingen gjennom løsmassesonen og innredningsarbeidene i tunnelen skapte en vesentlig større topp i bemanningsbehovet enn forutsatt. SRG imøtekom dette behovet med å rigge opp en ny 40 manns rigg på Engene. Utgiftene til dette, til driften av riggen i til sammen 7 måneder og til den etterfølgende demobilisering av samme, kreves dekket. I tillegg og på grunn av usikkerheten om den fremtidige driftssituasjon, innkvarteringsbehov m.v., fant SRG å måtte opprettholde brakkeriggen på Måna frem til juni 1999. Dette redegjorde SRG for i møtet den 16. desember 1998. SvOf kan ikke ha oppfattet dette slik at brakkeriggforlengelsen var kostnadsfri. Endelig anfører SRG om denne posten at det ble nødvendig å holde brakkerigger på Engene vesentlig lengre enn forutsatt.

SRG anfører at kravet er varslet i tide. Det vises til notatet av 14. desember 1998 osv.

SRG bestrider statens anførsel om at det ikke har påløpt merutgifter. Den av SRG stipulerte fremdrift må legges til grunn. Det kan etter SRGs syn ikke være tvilsomt at anleggsarbeidene ville vært avsluttet tidligere om en tenker seg at løsmassesonen ikke hadde eksistert. Det følger allerede av kontraktsplanen at SRG planla å rigge ned på anlegget før jul 1999. Generelt vil en entreprenør alltid søke å demobilisere administrasjon og brakkedrift tidligst mulig fordi det gir betydelige kostnadsbesparelser.

Månariggen og 40 manns riggen på Engene står i en særstilling. Det var særskilt avtalt, anfører SRG, at Månariggen skulle bli stående i beredskap. 40 manns riggen var utslag av særskilte behov for å imøtekomme en toppbemanning.

Når det gjelder forholdet til formelregelen i kontraktens punkt 21.1 fjerde ledd, gjelder den etter ordlyden bare ved forlengelser av sluttfristen (tidsfrist C). Situasjonen i saken her, som langt fra var ”normal”, fanges ikke opp av bestemmelsen. Regelen om dekning av merutgifter i punkt 21.1 første ledd må legges til grunn. Det vises ellers særlig til resultatet i SAG-dommen.

3.-3.1 Om de øvrige kravene, først kravet vedrørende knuste masser, Storsand sandtak.

SRG anfører at det er langvarig og fast praksis ved denne type entrepriser at entreprenøren får gratis tilgang til byggherrens fjellmasser og at entreprenøren knuser massene i eget knuseanlegg for bruk til innredningsarbeidene. Kutymen er et utslag av at det er økonomisk og teknisk rasjonelt å forholde seg slik når det er overskuddsmasser og byggherrens steinmasser dessuten har tilfredsstillende kvalitet. Det følger av dette, anfører SRG, at entreprenøren må kunne forvente at han disponerer tippen, blant annet til et eget mobilt knuseverk. Offentlige tillatelser er i praksis ikke et problem. SRG viser til at Veidekke, som etter hvert ervervet virksomheten i Storsand sandtak, fikk slik tillatelse.

Denne kutymen la SRG naturlig til grunn som en naturlig kalkulasjonsforutsetning da en mottok byggherrens anbudsinnbydelse. Dersom byggherren ønsket en løsning som avvek fra kutymen, måtte det gå klart frem av anbudsdokumentene. SRG anfører at anbudsinnbydelsen ikke inneholder en klart avvikende regel.

SRG viser til kontraktens prosess 32.72 der det går frem at eieren av sandtaket fritt kunne ta ut stein til egne behov. Opplysningen er direkte misvisende når realiteten var at Storsand sandtak hadde overtatt all steinen. Øvrige redegjørelser om sandtaket fra byggherrens side inneholder ikke noe om at en hadde forhåndssolgt all steinen. SRG bestrider at opplysningene ellers i anbudsinnbydelsen naturlig kan forstås slik at byggherren la opp til et avvik fra kutymen.

Etter SRGs syn må det tillegges vekt at en fikk særskilt kompensasjon fra byggherren for harping av masser i sandtaket.

Det må oppstilles strenge krav til byggherrens opplysningsplikt i anbudssituasjonen. Reell konkurranse forutsetter at anbyderne får lik informasjon. Byggherren måtte forstå at entreprenørene, inklusive SRG, kalkulerte med bruk av tunnelsteinen til knusing. Samtidig visste byggherren at dette ikke ville la seg gjøre på grunn av avtalen en hadde inngått. Salget til Veidekke skjerper opplysningsplikten. Realiteten var nå at en av anbyderne etablerte et monopol på salg av steinmaterialer til tunnelen og kunne kreve

betydelige overpriser, noe som byggherren var kjent med men unnlot å varsle anbyderne for øvrig om.

Det må legges til grunn at SRG ville gitt inn en høyere pris i anbudet om det var klargjort at selskapet ikke kunne gjøre bruk av steinmassene som skulle tippes i sandtaket. SRG viser særlig til Schankes forklaring om dette.

SRG bestrider at det er feil ved kravsberegningen.

3.2 Om kravet knyttet til Holter deponi.

SRG anfører at det foreligger en endring. Området i Holter ble omdefinert under veis, til å være en kvalitetsfylling.

Kontrakten mellom partene beskriver fyllingen som et deponi, som innebærer at entreprenøren kan tippe fra endetipp og fra full høyde. I stedet ble det bygget en kvalitetsfylling med lagvis oppfylling og komprimering, noe som klart er noe annet. SvOf kjente til den endrede definisjonen. Det er illustrerende at SvOf betalte to mindre deler av SRGs opprinnelige krav.

Under enhver omstendighet er kontrakten uklar og til å misforstå. SRG viser til prosess 32.734 sammenholdt med beskrivelsene i prosess 32.733 og 32.735. Uklarhetene må byggherren bære risikoen for.

SRG anfører at en anbudspost i alle fall må være kalkulerbar. Kjøring i et deponi er noe annet enn kjøring på landevei. I dette tilfellet ble det tale om økte kjørelengder og ulike løftehøyder der veibanen var meget dårlig. Konsekvensene ble økt bremse- og dekkslitasje i tillegg til økte drivstoffutgifter.

SRG bestrider statens anførsler når det gjelder kravsberegningen.

4. Om kravet på dekning for lønns- og prisstigning og på riggpostregulering.

SRG anfører at det følger av kontraktens punkt 23 at entreprenøren skal kompenseres for den faktiske prisstigning. Bedømmelsen må bero på en konkret vurdering ut fra de enkelte krav og vil nødvendigvis bli skjønnspreget.

Kontraktens punkt 31.1 fjerde ledd angir en volumregulering når det gjelder riggposten. Retten må foreta en regulering ut fra avgjørelsen av de enkelte krav. SRG har krav på kompensasjon, men selvsagt ikke dobbelt kompensasjon. For det tilfelle at entreprenøren ikke har fått oppgjør for økte riggytelser gjennom avgjørelsen av enkeltkrav, får volumregelen anvendelse.

5. Om kravet på finanskostnader og om forsinkelsesrente.

Partene er for så vidt enige om at finanskostnader skal dekkes. Tvisten gjelder beregningen av kostnadenes størrelse. SRG anfører at rettens vurderinger vedrørende størrelsen på kravene i saken og når de kan anses pådratt, må legges til grunn. Fra forfall overtar forsinkelsesrente. SRG presiserer at en ikke har krevd finanskostnader relatert til vekseldriftkravet, i det en erkjenner at dette kravet ble konkretisert på et sent tidspunkt.

Når det gjelder forsinkelsesrente, anfører SRG at det ved bedømmelsen av forfallstider må ses hen til det forhold at SvOf ikke ville ha fakturaer med omstridte beløp, noe som SRG faktisk sett måtte etterleve. Det er i tillegg naturlig å legge vekt på den praksis som partene la til grunn om spørsmålet i forbindelse med oppgjørene vedrørende parsell 1-2, jf tingrettens dom. Konsekvensen må bli at staten betaler forsinkelsesrente fra det tidspunktet som ville ha vært normal forfallstid. SRG har i påstanden godskrevet byggherren for 2 måneder.

Scandinavian Rock Group AS har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand som er felles i anken og motanken:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Scandinavian Rock Group AS kr 80.067.333.

I tillegg kommer forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum av kr 60.729.530 fra 4. november 2002 til betaling skjer.

Eventuell merverdiavgift etter lovens regler kommer i tillegg til beløpene ovenfor.
Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Scandinavian Rock Group AS saksomkostninger for tingretten og for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen for beløpene under pkt. 1 og pkt. 3 er 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten bemerker

1. Oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen.

Lagmannsretten tar først stilling til tvisten om oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen. Denne tvisten er todelt. Spørsmålet er først hvilken oppgjørsform som må legges til grunn, og dernest spørsmålet om oppgjørets størrelse.

I likhet med tingretten, er lagmannsretten kommet til at partene må anses å ha avtalt at arbeidet i løsmassesonen gjøres opp etter en spesiell form for regningsarbeid, det vil si etter en kost pluss-modell med et påslag på 13 %. Lagmannsrettens begrunnelse er en noe annen enn tingrettens. Det bemerkes om spørsmålet:

Tingretten har tatt utgangspunkt i at en avtale må anses inngått mellom parter dersom det godtgjøres en enighet om de vesentlige forhold, selv om partene ikke har et fullstendig, undertegnet dokument å vise til. Lagmannsretten er enig i dette. En slik regel følger av en rekke høyesterettsavgjørelser og har også alminnelig støtte i den juridiske litteratur. Imidlertid må det, som tingretten også har påpekt, utvises varsomhet med å konstatere at avtale foreligger i tilfeller der drøftelsene mellom partene omhandler kompliserte forhold og store verdier.

I vår sak må det ved bedømmelsen få en sentral betydning at partene for lengst hadde inngått entreprisekontrakten for parsell nr 4. Etterjulsvinteren 1999 sto de overfor en situasjon der en først skulle diskutere oppgjørsformene for et omfattende og krevende endringsarbeid. Før sommerferien 1999 var det alt vesentlige avtalt om hvorledes arbeidene i sonen skulle utføres og med hvilke typer ressurser. Diskusjonen om oppgjørsformen i den forbindelse skiller seg ikke prinsipielt fra diskusjoner om betaling for endringer i entrepriseforhold i sin alminnelighet. Det er ikke i vår sak en tvist om en avtale er inngått eller ikke mellom to ellers frittstilte parter. Det må få den betydning at kravene til lojal oppfølging skjerpes i vår sak, slik at det må pålegges begge parter uten ugrunnet opphold å si fra om en på sentrale punkter er uenig i forslag og synspunkter om oppgjørsform som fremsettes fra motparten. For lagmannsretten er det avgjørende at byggherren først så sent som i mars 2000 reserverte seg mot kost pluss-modellen. Da var arbeidene i løsmassesonen for lengst avsluttet.

I slutten av februar 1999 starter partene en diskusjon om oppgjørsformer for arbeidene med driving gjennom løsmassesonen. Før dette tidspunkt hadde partene bak seg en lengre periode der en hadde drøftet de tekniske utfordringene ved drivingen av sonen. Det var konkludert med at sonen skulle fryses ned. Hovedlinjene i prosedyrene for nedfrysingen var klarlagt. Forberedelser var igangsatt med boring for og etablering av fryserør. I et møte den 9. mars 1999 presenterte SRG ulike oppgjørsmodeller, herunder kost pluss som selskapet ga uttrykk for ville være den beste for begge parter. Det er ikke protokollert noe i referatet om at byggherren var uenig i dette. Lagmannsretten skyter inn at her, som ellers, ble referatet skrevet av representant fra byggherren.

I møte den 22. mars 1999 overleverte SRG et notat til SvOf med forslag til avregning av arbeidene i løsmassesonen basert på kost pluss. Det ble protokollert at SvOf skulle gjenomgå oppsettet og melde tilbake ”til neste møte”. I protokollen fra det påfølgende møte den 12. april 1999 heter det om oppgjørsformen:

Byggherren er enig med SRG om at modellen med kost + er den riktige formen.

I det neste møtet den 23. april 1999 protokolleres det at en avtale om oppgjør ”…bør være i havn til 1. juni”. Det kan vanskelig være tvil om at partene nå hadde etablert en omforent oppgjørsmodell. Det som gjensto var en serie med omforente priser under modellen.

Målsettingen om å ha prisene på plass innen 1. juni ble gjentatt i møtene den 4. og 5. mai 1999. Plikten å utarbeide forslag lå på SRG. Målet ble ikke nådd. I et møte den

23. juni 1999 går det på den annen side frem av referatet at SvOf sluttet seg til SRGs forslag til ressursplan for arbeidene i løsmassesonen. Kostnadene i den forbindelse skulle skilles etter som det dreide seg om utstyr tilført men ikke i bruk, utstyr delvis i bruk, utstyr i full drift og utstyr avviklet. Om spørsmålet heter det ellers i referatet at

(d)et tidligere er avtalt at SRG får dekket sine kostnader etter en kost-pluss modell.

Først den 9. september 1999 oversendte SRG forslag til avregning, etter at SvOf hadde purret om dette i et brev noen dager tidligere. Med brevet fulgte også et forslag til avregning av de kostnadene som SRG hadde registrert pr august 1999. Byggherren besvarte dette i brev datert 16. september 1999. I brevet går det frem at SvOf hadde merknader til enkeltelementer i avregningen. Ytterligere og mer konkrete innvendinger til oppsettet ble fremsatt fra byggherrens side i møtet den 27. september 1999. På dette tidspunkt hadde SRG drevet løsmassesonen i mer enn en måned. Det gjensto en salve før en var inne i det kritiske området. SvOfs innvendinger gikk hovedsakelig på prisenes størrelse og på det forhold at SRG ikke skulle ha fulgt de prinsipper for inndeling av kostnadene som en var blitt enige om i møtet den 23. juni 1999. SRGs á konto fakturaer for august og september 1999 ble imidlertid betalt.

Den 29. november 1999 fikk en gjennomslaget i løsmassesonen. Fortsatt pågikk en diskusjon mellom partene om prisene som SRG hadde presentert, men ikke om oppgjørsmodellen som sådan. Spørsmålet oppsto nå om oppgjørsmodellen skulle forlenges ut over uke 49, til også å gjelde ferdigstillelsen i løsmassesonen, noe som byggherren fant ikke å kunne imøtekomme. Dette går frem bl.a. av brevet til SRG av

10. desember 1999. SvOf fant ikke å ville foreta ytterligere betalinger i henhold til månedlige á konto fakturaer fra og med oktober måned.

Først i SvOfs brev til SRG av 28. mars 2000, der det fra byggherren ble fremsatt et forslag til fullt oppgjør for arbeidet i løsmassesonen, er det reelle spor i form av forbehold om å reversere oppgjørsmodellen. Da var arbeidene for lengst avsluttet.

Helt fra våren 1999 hadde SvOf forholdt seg til kost pluss modellen, og det på tross av at det drøyde med konkrete prisforslag fra SRGs side samtidig som arbeidene i sonen sto for døren. De ble som det går frem av redegjørelsen foran utført fra medio august og frem til utgangen av november. Gjennom avregningene under veis fikk SvOf beskjed om en rekke prisnivåer og –prinsipper som SRG hadde lagt til grunn, eller varsellamper om en vil. Når SvOf likevel forholdt seg reservasjonsløst til oppgjørsmodellen, må SvOf som konsekvens av en slik passivitet anses bundet til den. Det var etter lagmannsrettens vurdering klart for sent når reservasjonen første gang ble fremsatt i mars 2000.

Lagmannsretten går over til å drøfte oppgjørets størrelse for arbeidet i løsmassesonen. Lagmannsretten er om dette spørsmålet langt på vei enig med tingretten. På enkelte punkter er tingrettens oppgjør fastsatt med for høye beløp. Det bemerkes:

Påslaget på 13 % må legges til grunn. Det er tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gitt foran om forholdet til oppgjørsform. Lagmannsretten er enig med tingretten i at 13 % utgjør et nivå som ikke er uvanlig i bransjen for denne typen oppgjør. Det må imidlertid få betydning at SRG ikke hadde nevneverdig reell risiko i forbindelse med utførelsen av arbeidene i løsmassesonen, noe som vanligvis vil ligge inne i en påslagsprosent på dette nivået. SRGs presisjonsnivå for hva påslaget skulle dekke, varierte. I mangel av tilstrekkelig klare holdepunkter for noe annet i dokumentasjonen må det i dette tilfellet anses rimelig å se det slik at påslaget, foruten dekning av kostnadene til hovedkontor og fortjeneste, også inkluderer kostnadene til den lokale byggeadministrasjon og –ledelse utover den del av disse kostnadene som er dekket under kost pluss-oppgjørets lønnskapittel. Spørsmålet får betydning for en del av kravet som lagmannsretten kommer til under punkt 2.16-2.17 nedenfor.

Lagmannsretten er som nevnt langt på vei enig med tingretten ved bedømmelsen av de enkelte kravsposter i oppgjøret. Det kan for så vidt vises til tingrettens domsgrunner om dette. Lagmannsretten føyer til:

En oppgjørsmodell etter regning basert på entreprenørens kostnader må bero på et tillitsforhold. Entreprenøren plikter i en slik situasjon å holde ressursbruken, kvaliteten og kostnadene til maskiner og utstyr på et nivå som er strengt tilpasset arbeidsoppgavene. Så langt f eks utstyr og maskiner leies inn fra underentreprenører, plikter han naturlig å se til at byggherren sikres mot å svare priser utover fornuftige markedspriser. Tillitsforholdet tilsier at entreprenøren, når det er tid til det, sikrer at byggherren gis valgmuligheter før det inngås avtaler med tredjemann.

Ut fra disse mer generelle synspunkter bemerker lagmannsretten når det først gjelder leiemaskiner og utstyr at SRG unnlot å forelegge selskapets avtaler med tredjemann for byggherren. Det kan ikke legges til grunn at hensynet til tid generelt kunne forsvare en slik unnlatelse fra SRGs side. Forholdet bør tillegges en viss vekt ved bedømmelsen. SRG har heller ikke kunnet gjøre nærmere rede for disse maskinenes tekniske tilstand og kapasiteter før de ble kontrahert for arbeidene i sonen. Om maskinene og utstyret var tilpasset oppdraget, eller om det f eks – som også tingretten har lagt vekt på - i enkelttilfeller ble leid inn for store og kostbare enheter, har ikke latt seg kontrollere. Etter lagmannsrettens vurdering er imidlertid den skjønnsmessige reduksjon som tingretten i den forbindelse har foretatt, blitt for stor. Lagmannsretten finner at kravet kan settes til 900 000 kroner.

Posten mengdemateriell må reduseres skjønnsmessig til 300 000 kroner. Generelt er prisene her etter lagmannsrettens vurdering klart for høye. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens begrunnelse. Det forhold at noe av utstyret her må anses dekket av andre krav samt at restverdiene bedømmes som gjennomgående satt for lave, tilsier en kraftigere reduksjon enn det som tingretten kom til.

Når det gjelder posten underentreprenører må det som for posten vedrørende leiemaskiner, tillegges vekt at SRG unnlot å forelegge avtaler for SvOf på forhånd. Særlig når det gjelder spruteriggen, som ble tilført fra et nærstående selskap, burde SRG ha opptrådt annerledes enn selskapet gjorde. Etter lagmannsrettens vurdering er ellers særlig betongbilene priset høyere enn hva som må antas å være fornuftige markedspriser. Lagmannsretten finner at posten bør reduseres skjønnsmessig til 2,1 millioner kroner.

Posten for egne maskiner angir prisnivåer som etter lagmannsrettens bedømmelse ikke kan godtas idet leiesatsene for de fleste av maskinene anses å ligge langt over satsene i bransjen. SRG har ikke kunnet godtgjøre maskinenes tilstand før og etter arbeidene i sonen. Dermed ble byggherren fratatt muligheten å kontrollere maskinenes avskrivningsgrunnlag og SRGs påstand om maskinparkens tilstand etter arbeidenes avslutning. Lagmannsretten finner at disse forhold, i tillegg til momentene som tingretten har vektlagt, må tilsi en betydelig reduksjon. Lagmannsretten finner at posten kan settes til 3,5 millioner kroner.

For de øvrige postene i SRGs krav finner lagmannsretten å kunne slutte seg i det vesentlige til tingrettens bedømmelse.

Lagmannsretten konkluderer med at oppgjøret for løsmassesonen kan settes, samlet og avrundet, til 22,5 millioner kroner. Beløpet inkluderer påslaget på 13 %. Det må gjøres fradrag for 14 526 904 kroner, som byggherren har betalt.

Lagmannsretten går over til å drøfte konsekvenskravene. Det er grunn til først å knytte noen bemerkninger til forståelsen av kontraktens varslingsregler.

Kontraktens punkt 17.5 første og annet ledd inneholder regler om varsling. Reglene her får anvendelse i forhold til entreprenørens krav på dekning av merutgifter, se punkt 21.2. Varslingsreglene er to-delt. Det oppstilles først et krav om såkalt nøytralt varsel i punkt 17.5 første ledd. Det er denne bestemmelsen som har særlig interesse i saken. Bestemmelsen lyder slik:

Vil entreprenøren kreve fristforlengelse eller dekning av merutgifter, skal han skriftlig varsle byggherren. Varsel skal gis uten ugrunnet opphold etter at han er blitt klar over at det er oppstått eller vil oppstå forhold som medfører forsinkelse eller merutgifter. Gis ikke slikt varsel uten ugrunnet opphold, tapes retten til å kreve fristforlengelse eller dekning av merutgifter.

Bestemmelsen har klare likhetstrekk med regelen om nøytral reklamasjon i kjøpsloven § 32 (1). Etter begge regler tapes retten til å gjøre krav gjeldende om fristen oversittes. Forskjellene består for det første i at det i punkt 17.5 første ledd oppstilles et krav om skriftlighet. Det er i så måte tilstrekkelig at entreprenøren får varselet innført i et møtereferat, se kontraktens punkt 39 annet ledd. Mens det etter regelen i kjøpsloven § 32 er tilstrekkelig for å igangsette fristen at kjøperen burde kjent til mangelen, krever regelen i NS 3430 kunnskap om forholdet. Det nevnes dessuten at det etter ordlyden i kontrakten ikke oppstilles eksplisitte krav til varselets innhold. Kjøpsloven forutsetter at det skal angis hva slags mangel det gjelder. Det må imidlertid legges til grunn at entreprenøren plikter å identifisere i det skriftlige varselet hva som er kravsgrunnlaget, se f eks Kolrud m.fl: Kommentar til NS 3430 side 151.

Fristen for å varsle begynner som nevnt å løpe fra det øyeblikk da entreprenøren har fått kjennskap til det forhold som begrunner hans krav. Formuleringen ”…er oppstått eller vil oppstå forhold som medfører…merutgifter…” må etter lagmannsrettens vurdering få en viss betydning også i forhold til kravet til innhold i et nøytralt varsel. Det nevnes først at et varsel som ikke inneholder mer enn et alminnelig forbehold om mulige krav i fremtiden, vanskelig lar seg forene med ordlyden i bestemmelsen. Dernest er det naturlig, når bestemmelsen i punkt 17.5 første ledd leses i sammenheng, å pålegge entreprenøren at varselet både angir en konkret årsak eller årsaker, og virkningene som vil oppstå. Om dette heter det i SAG-dommen bl.a.:

…Men både ordlyden og formålet med bestemmelsen tilsier at entreprenøren både må varsle at han vil fremme et krav, og hvilke faktiske forhold som utløser kravet. Når kravet bygger på at det er eller vil oppstå forhold som fører til forsinkelse, må varslet med andre ord inneholde noe om hvilket eller hvilke forhold som har ført til eller vil føre til forsinkelse. På hvilken måte forsinkelsen vil medføre

merutgifter, er det ikke nødvendig å komme innpå i det nøytrale varslet etter pkt, 17.5 første ledd…

Etter lagmannsrettens syn må dette nyanseres dit hen at dersom det senere oppstår nye forhold som er vesentlige for årsaksbildet, må slike nye forhold også varsles i et nytt nøytralt varsel fra entreprenørens side. Den nærmere betydningen av disse sider ved kontraktens varslingsregler kommer lagmannsretten tilbake til ved bedømmelsen av de enkelte konsekvenskrav.

Generelt om ”merutgifter” i kontraktens punkt 21.1.

Når det gjelder spørsmålet om forståelsen av uttrykket ”merutgifter” i kontraktens punkt 21.1, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å henvise til drøftelsene nedenfor om enkeltkravene.

Generelt om kravsgrunnlaget.

SRG har anført at konsekvenskravene dels også har grunnlag i kontraktens kapittel 28 om endringer og i punkt 7.5. Når det nærmere gjelder punkt 7.5 har SRG vist til opplysningene som fulgte med anbudet om de geologiske forhold under Oslofjorden, sammenholdt med de faktiske forhold i løsmassesonen.

Lagmannsretten kan ikke se at kompensasjonsregelen i kontraktens punkt 7.5 vil gi andre resultater i vår sak enn det som følger av punkt 21.1. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorledes grensen for disse to regelsettenes anvendelsesområde skal trekkes.

Forholdet, eller grensesnittene, mellom endringsreglene i kapittel 28 og bestemmelsen i punkt 21.1 er ikke klar. Ordlyden i kontrakten gir ikke fullgod veiledning og spørsmålet ses heller ikke problematisert i kommentarutgaven til Kolrud m.fl.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorledes grensen for disse reglenes anvendelsesområde må trekkes. For konsekvenskravene i vår sak må det legges til grunn at bedømmelsen både når det gjelder kravsgrunnlaget og når det gjelder kravenes størrelse blir den samme.

2.1 Om kravet grunnet på forlenget enveisdrift på Drøbak-stuffen.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten. Det kan ikke etter lagmannsrettens bevisbedømmelse legges til grunn at SRG fikk en redusert toveis drift i tunnelen, utover hva selskapet rimelig måtte regne med ved kontraktsinngåelsen. Merutgiftene for å drive gjennom bypasstunnelen har SRG fått kompensert i

bypassavtalen. Andre konsekvenser av bypasstunnelen ble dekket opp gjennom steintransportavtalen.

Fremdriftsplanen som SRG hadde utarbeidet i forbindelse med anbudet og som ble lagt til grunn etter kontraktens punkt 19, viser at SRG påregnet å få gjennomslag mot Verpen medio oktober 1998. Gjennomslaget på Drøbak-stuffen skulle etter kontraktsfremdriftsplanen finne sted i annen uke april 1999. Dermed følger det av denne planen at SRG skulle drive toveis inntil gjennomslaget mot Verpen og deretter enveis videre på Drøbakstuffen i ca 4 måneder når det er sett hen til juleferien i 1998. Faktisk sett fikk SRG gjennomslaget mot Verpen den 7. oktober 1998, mens gjennomslaget under fjorden skjedde den 4. februar 1999. Det innebærer at SRGs drift østover på én stuff – etter gjennomslaget mot Verpen – ble ca 1 ½ måned kortere i tid enn det som var lagt til grunn i kontraktsfremdriftsplanen. Når det ses bort fra stoppen før en kom i gang med drivingen av bypass, hadde SRG reell toveis drift inntil gjennomslaget mot Verpen. Stoppkostnadene før en kom i gang med drivingen av bypass må som nevnt anses kompensert i bypassavtalen, se dens punkt 3 siste avsnitt.

SRG har for øvrig ikke reist krav basert på redusert effekt av toveis drift og begrunnet f eks med plunder og heft gjennom bypasstunnelen så lenge det ble drevet toveis mellom Verpenstuffen og Drøbakstuffen.

Kontrakten inneholder ingen bestemte forutsetninger om omfanget av én- eller toveis tunneldrift. Prisformatet er det samme, uavhengig av disse formene for drivingen. Det innebærer at SRG måtte gjøre en seg opp en mening om driftsformene og de kostnadsmessige konsekvensene ved kalkuleringen av anbudsprisen. Utad og i forhold til SvOf var kun fremdriftsplanen som SRG la med anbudet, egnet til å gi en indikasjon om SRGs vurdering.

Spørsmålet om en- eller toveis drift kom opp i forbindelse med diskusjonen om bypassavtalen. Den ble som nevnt inngått den 23. februar 1998, det vil si ca 4 uker etter at SRG startet drivingen av omløpstraséen. Partene formulerte dette slik i avtalens punkt 4:

Lagmannsretten legger til grunn at usikkerheten i første rekke gjaldt drivetiden for bypasstunnelen. Etter punkt 2 i avtalen var den anslått til 10-14 uker ”avhengig av fjellforholdene”. Partene la 12 uker til grunn. Skulle det vise seg å ta lengre tid, kunne det slå ut i form av mer enveis drift i hovedtraséen på Drøbakstuffen, også avhengig av drivetiden på Verpenstuffen. Lagmannsretten viser særlig til de alternative drivetider som går frem av vitnet Vibergs skisse til fremdrift, som bygget på kontraktsfremdriftsplanen og som han hadde utarbeidet i forkant av avtaleinngåelsen.

Vibergs forklaring i retten støtter ytterligere opp under dette bevisresultatet. Viberg var på den tid SRGs prosjektleder.

Faktisk sett tok drivetiden av bypasstunnelen snaue 10 uker. Det er nevnt at fremdriften i drivingen mot Verpen gikk noe raskere enn det fremdriftsplanen viser. Usikkerhetsmomentene som var nedfelt i bypassavtalens punkt 4 fikk således ikke negative utslag.

Etter dette må lagmannsretten konkludere med at SRGs krav grunnet på tapt toveisdrift hviler på faktiske forutsetninger som verken kan anses sannsynliggjort som en kalkulasjonsforutsetning ved anbudet og som heller ikke samsvarer med de forhold som ga grunnlag for formuleringene i bypassavtalens punkt 4. Kravet kan ikke føre frem. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om kravet, slik det ble fremmet høsten 1999, kan anses varslet overensstemmende med bestemmelsen i kontraktens punkt 21.1 første ledd.

2.2-2.3 Om merkostnadene til maskinleie, driftsledelse og fordelingskostnader vedrørende innredningsarbeidene.

Det er foran i dommen gjort rede for at SRGs krav knytter seg til innredningsarbeidene i området fra Måna til bypasstunnelen samt merkostnader forbundet med flytting av utstyr og personell fra den ene til den andre siden av løsmassesonen. SRGs generelle redegjørelse er gjengitt på side 12 flg.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten. Kravene kan etter lagmannsrettens bevisbedømmelse ikke føre frem.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i kontraktsfremdriftsplanen. Den viser at SRG hadde lagt opp til en annen fremdrift og inndeling av innredningsarbeidene enn det som konsekvenskravene her bygger på. Planen viser at operasjonene permanentsikring, rørlegging, vann- og frostsikring og vegfundament og vegdekke var tenkt utført i separate sekvenser, henholdsvis for området fra tverrslaget til Verpen, fra tverrslaget til gjennomslagspunktet under Oslofjorden og for området derfra mot Måna. Planen gir således ikke hold for forutsetningen om en sammenhengende sekvens av arbeidsoperasjonene, med start ved tunnelens øst- eller vestside.

Ser en på de forskjellige varsler som SRG har påberopt seg, må det slås fast at SRG her ikke ga uttrykk for at en la til grunn andre fremdriftsforutsetninger enn de som går frem av kontraktsfremdriftsplanen. I skrivet den 4. november 1998 ble det gitt et ellers ubegrunnet varsel om bl.a. merkostnader som følge av hva en da så for seg om tidspunktet for gjennomslag i løsmassesonen. I Strømholts notat av 14. desember 1998 er det først konstatert at innredningsarbeidene på strekningen fra tverrslaget til Verpen ville være ferdige i samsvar med kontraktsfremdriftsplanen og tidsfrist A. I Strømholts

forslag til videre fremdrift heter det at permanentsikring og øvrig innredning fra Måna skulle igangsettes ”…iht. opprinnelig plan”. Det siktes her åpenbart til kontraktsfremdriftsplanen. Utover dette fremsatte ikke SRG noe av interesse for disse konsekvenskravene, før kravene ble fremmet høsten 1999.

SRG har anført at fremdriften i innredningsarbeidene ville ha vært vesentlig raskere enn hva kontraktsfremdriftsplanen viser, om en tenker seg løsmassesonen borte. Lagmannsretten kan ikke se at den samlede bevisførselen gir støtte for en slik konklusjon. Fremdriften i området fra tverrslaget til Verpen viste noe annet. Den lå på linje med kontraktsfremdriftsplanen. I notatet til Strømholt fremgikk det heller ikke noe om fremdrifter og arbeidssekvenser som avvek fra kontraktsfremdriftsplanen. Oppstarten fra Måna ville være i henhold til plan. Mangelen på varsel eller på annen redegjørelse under veis fra SRGs side om at en hadde lagt til grunn vesentlig avvikende fremdrifter, gir atskillig støtte for at lagmannsretten ikke kan bygge på SRGs stipulerte fremdrifter.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at det i anbudet og prosjektet lå en mulighet for SRG til å gjennomføre innredningsarbeidene hurtigere. Slik saken er anlagt, og slik kravet her er begrunnet, finner imidlertid lagmannsretten at det ikke er grunnlag for at kravet kan føre frem.

SRG har fremholdt at innredningsarbeidene langt på vei måtte utføres med drift på to i stedet for tre skift på grunn av forholdene med løsmassesonen. Lagmannsretten bemerker at det nok tidvis kan ha forholdt seg slik. Om en treskifts drift i tilfellet ville gitt en netto kostnadseffekt i SRGs favør, er imidlertid ikke opplagt. Dette forholdet kan ikke tilsi et annet bevisresultat.

Kontraktens priskonsept er slik at SRG skulle prise alt innredningsarbeid, inklusive maskiner og utstyr, for tiden frem til tidsfrist C. Lagmannsretten kan ikke se at SRG har kunnet godtgjøre at selskapet ble påført slike merutgifter som er angitt i disse konsekvenskravene.

2.4 Om kostnader vedrørende nedsatt kapasitet for innredningsarbeidene ved avslutning Verpen og oppstart Måna.

Også på dette punkt er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn tingretten. SRGs konsekvenskrav kan ikke føre frem.

Lagmannsretten kan ikke se godtgjort at SRGs valg av arbeidssekvenser, med underveis å utføre arbeid på de andre parsellene for så å vende tilbake for å ferdigstille innredningsarbeidene i Oslofjordtunnelen, var forårsaket av løsmassesonen og utløste relevante merutgifter for SRG. Den betydelige bevistvilen som her foreligger, bør SRG bære risikoen for.

Lagmannsretten peker først på at dette kravet reiser spørsmål om faktiske og rettslige forhold under andre kontrakter, f eks spørsmålet om hvorledes det faktisk og rettslig lå an når det gjelder ferdigstillelsen av Elgskauåstunnelen på parsell 1-2. Prosedyren for lagmannsretten om slike spørsmål har vært begrenset. Det fremstår som åpent om SRG flyttet maskiner og utstyr for å kunne møte tidsfrister en hadde påtatt seg i den forbindelse, eller om det skjedde som ledd i en rasjonell opptreden for å redusere merutgifter på grunn av løsmassesonen på parsell 4.

Ved bevisbedømmelsen er det naturlig også å se hen til at det – som anført med tyngde fra statens side – ikke ble gitt noen form for varsel fra SRGs side til SvOf om at flyttingen av maskiner og utstyr hadde den begrunnelse som SRG gjør gjeldende. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til anførselen fra statens side om forholdet til varslingsreglene.

2.5 Om kravet på erstatning for økte lønnskostnader.

Lagmannsretten er, i motsetning til tingretten, kommet til at dette konsekvenskravet delvis må føre frem.

Utgangspunktet må være at økte lønnsutgifter er entreprenørens risiko. Er det ikke tatt høyde for dette i anbudsprisene, kan det i alminnelighet heller ikke bli tale om å velte en slik kostnad over på byggherren. Prinsipielt ligger det til entreprenøren om han vil innfri krav på økte lønninger eller ikke. Byggherren vil ikke ha noen rolle ved en slik avgjørelse. I vår sak ligger imidlertid forholdene så vidt spesielt an at det er grunn til å bedømme spørsmålet annerledes.

SRG skulle starte drivingen gjennom løsmassesonen mer enn et halvt år etter at en fikk gjennomslaget under Oslofjorden. Det innebar at SRG måtte holde tunneldrivere i beredskap på anlegget i en lengre periode mens det ellers pågikk innredningsarbeid. Det må legges til grunn som velkjent at tunneldrivere generelt lønnes høyere enn innredningsarbeidere. Som profesjonell og stor byggherre for denne typen anlegg må SvOf anses kjent med at det forholder seg slik.

Det forhold at SRG under de rådende omstendigheter ble utsatt for et betydelig lønnspress fra innredningsarbeiderne, fremstår som naturlig. Spørsmålet er om SRG på tilstrekkelig måte kan anses å ha godtgjort en lønnsøkning til innredningsarbeiderne på 37 kroner timen. Det må også kreves godtgjort at lønnsøkningen var relatert til drivingen av løsmassesonen, og ikke like gjerne eller mer sannsynlig skyldtes slike forhold som staten har gjort gjeldende og som i tid ligger lengre tilbake.

Når det først gjelder varslingskravet i kontraktens punkt 17.5 første ledd, er det ikke tvilsomt at SRG først den 8. desember 1999 ga adekvat notis til SvOf. Tingretten

avgjorde kravet på det grunnlag at dette varselet var for sent fremsatt. Lagmannsretten er ikke enig i det. Det må ved bedømmelsen av vilkåret om at varselet skal sendes uten ugrunnet opphold ses hen til at ethvert varsel om et krav av denne type ikke ville stille SvOf overfor valgmuligheter. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at varselet må anses for rettidig.

Avgjørelsen når det gjelder vilkåret om årsakssammenheng fremstår som mer tvilsom. SRG har heller ikke kunnet godtgjøre en lønnsøkning i den størrelse som selskapet gjør gjeldende. Lagmannsretten finner at tvilen om disse spørsmålene bør slå ut slik at det foretas en skjønnsmessig reduksjon av SRGs krav. Lagmannsretten finner at beløpet kan settes til samlet 700 000 kroner.

2.6 Om kravet knyttet til redusert arbeidstid.

Lagmannsretten finner, som tingretten, at konsekvenskravet må føre frem, om enn med et mindre beløp enn det som tingretten har tilkjent.

Lagmannsretten er enig med SRG i at det må legges til grunn at arbeidsmiljøet i Oslofjordtunnelen ble negativt påvirket av løsmassesonen. Selv om utgangspunktet og hovedregelen må være at entreprenøren bærer risikoen for arbeidstidens lengde, vil det kunne gi lite rimelige resultater om den reduserte arbeidstiden skyldes omstendigheter ved arbeidsmiljøet som ligger utenfor det som entreprenøren har grunn til å forvente.

Staten har anført at det ikke er dokumentert noe vedtak om nedsatt arbeidstid fra Arbeidstilsynet med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 46 punkt 4. Lagmannsretten er enig i dette, men finner at mangelen på slik dokumentasjon ikke kan være avgjørende. Det må være tilstrekkelig at innredningsarbeiderne hadde saklig grunn til å kreve arbeidstiden redusert og at grunnen til det skyldtes arbeidsmiljøet.

Lagmannsretten finner at SRGs krav må begrenses til tiden for driving og sikring gjennom løsmassesonen. I denne perioden må det anses godtgjort at arbeidsmiljøet var forverret i slikt omfang at det var naturlig og rimelig at innredningsarbeidet ble utført på redusert arbeidstid. Etter lagmannsrettens vurdering er det rimelig at byggherren bærer de merutgifter som SRG ble påført for denne perioden.

Det er ikke tvilsomt at et slikt krav må anses varslet i tide etter kontraktens punkt 17.5 første ledd. Det er tilstrekkelig å vise til tingrettens begrunnelse på dette punkt, som lagmannsretten kan slutte seg til.

Når det gjelder SRGs kravsberegning, er dokumentasjonen mangelfull. Tvilspunktene her må medføre en viss skjønnsmessig reduksjon. Påslaget kan ikke godtas med hjemmel i kontraktens punkt 21.1. Lagmannsretten finner at kravet kan settes til samlet 1 million kroner.

2.7-2.9 Om kravene vedrørende ventilasjon, herunder de midlertidige viftene etter gjennomslaget under Oslofjorden i februar 1999.

Lagmannsretten er kommet til at SRGs krav delvis må føre frem.

Det må legges til grunn at SRG la en uriktig forutsetning til grunn i anbudet når selskapet forutsatte at det ikke ville være nødvendig med kunstig tilført ventilasjon i Oslofjordtunnelen etter gjennomslag. De sakkyndige som har uttalt seg om dette spørsmålet for lagmannsretten, har ikke vært i tvil på dette punkt.

Også når en tenker seg løsmassesonen borte, og dermed heller ingen bypasstunnel, ville det vært nødvendig med regelmessig, kunstig tilført ventilasjon.

Spørsmålet er først om bypasstunnelen, med de behov for ekstra ventilasjon som den medførte, tvang frem løsninger for kunstig ventilasjon som fikk en kostnadsøkning utover hva SRG burde ha forventet etter en aktsom vurdering da anbudet ble gitt inn.

Spørsmålet må utvilsomt besvares bekreftende. Staten har for så vidt ikke bestridt at bypasstunnelen hadde en negativ innvirkning på luftgjennomstrømningen. Etter statens syn er ”differansen” i kostnader mellom den negative innvirkningen og det SRG burde ha kalkulert med i anbudet kompensert ved betalingen for rigg og oppkopling samt drift av to av byggherrens vifter. Staten har i den forbindelse særlig vist til den sakkyndige Børresens forklaring.

Lagmannsretten kan ikke fullt ut slutte seg til statens syn. Vurderingen av ventilasjonsforholdene etter gjennomslaget på Drøbak-stuffen må forankres i situasjonen i tunnelen slik den fremsto da. Selv om Børresens konklusjoner om luftgjennomstrømningen for så vidt må bedømmes som konservative, bygger de på teoretisk baserte beregningsmodeller der forutsetningene ikke nødvendigvis er fullt ut holdbare. Det må gis rom for feil her som kan ha betydning for Børresens konklusjoner.

Sentralt er etter lagmannsrettens mening spørsmålet om det ventilasjonsanlegg som SRG la opp til, alt i alt og under de rådende forhold må bedømmes som forsvarlig. Langt på vei må spørsmålet besvares bekreftende, men SRGs krav må korrigeres av flere grunner.

Lagmannsretten er enig med staten i at det må tas hensyn til at det pågikk sprengningsarbeider i Oslofjordtunnelen også i tiden fra februar til april 1999. Det forhold at en sprengte ut såkalte SOS-nisjer i denne perioden og dermed fikk et særskilt behov for ventilasjon, burde SRG ha innsett ville kreve tiltak som skulle ha vært innkalkulert i anbudet. Det må dernest tillegges en viss vekt, som også tingretten har vært inne på, at SRG aldri tok SvOf med på råd om et adekvat opplegg for

ventilasjonen. Byggherrens vifter var på denne tiden tilgjengelige og kunne anvendes i ønsket utstrekning.

Når det særlig gjelder det forhold at SRG lot dukventilasjonen henge, må dette etter omstendighetene bedømmes som en forsvarlig beslutning. Det var klart at drivingen gjennom løsmassesonen tilsa et behov for friskluft. For å unngå skader på duken, måtte SRG holde på strømforsyningen til egne vifter. Det er langt fra klart at det ville gitt lavere, samlede kostnader med en demobilisering av hele anlegget for deretter å rigge opp det samme, eller eventuelt et alternativt og for drivingen spesialtilpasset anlegg sommeren 1999.

Ventilasjonen til drivingen gjennom løsmassesonen er SRG blitt kompensert for med 121 570 kroner. Etter lagmannsrettens vurdering gir ikke beløpet tilstrekkelig dekning for SRGs merutgifter. SRGs krav her er imidlertid satt for høyt. Ved den økte kompensasjonen skal det tas i betraktning at kravet, slik lagmannsretten ser det, saklig sett hører til oppgjøret for driving og sikring av løsmassesonen. Det betyr at det skal legges til et påslag på 13 %.

Lagmannsretten finner at SRGs krav på kompensasjon for kostnader forbundet med midlertidige vifter, herunder byggingen av ventilasjonsvogner, må føre frem. Kravsbeløpet er imidlertid satt for høyt og må reduseres skjønnsmessig. Ved denne bedømmelsen er det naturlig å se hen til at SRG unnlot å ta SvOf med på råd. Det er sannsynlig at en i så fall kunne nådd frem til like gode løsninger, men med lavere kostnader. Tvilen her må gå ut over SRG.

Ved fastsettelsen av SRGs krav må det endelig gjøres et visst fradrag så langt kravet bygger på interne leiepriser og ikke på konkret påførte merutgifter. Når det spesielt gjelder viften som ventilerte mot Verpen, er det ikke grunn til å se kostnadene i den forbindelse som del av oppgjøret for drivingen og sikringen av løsmassesonen.

Det samlede krav i forbindelse med ventilasjonsanleggene settes etter dette til 1,5 millioner kroner.

2.10 Om stopp og heft på grunn av luftkvaliteten.

Lagmannsretten er i likhet med tingretten kommet til at kravet ikke kan føre frem. Lagmannsrettens begrunnelse for denne konklusjon er imidlertid annerledes enn tingrettens.

Problemer med ventilasjonen i Oslofjordtunnelen ble konkret tatt opp med byggherren i møtet den 16. desember 1998, slik det også går frem av notatet fra SRG som lå til grunn for diskusjonen som partene hadde der. Det er disse omstendigheter som medfører at staten ikke anser konsekvenskravene om ventilasjonsanlegg, jf punkt 2.7-2.9, som for

sent varslet etter kontraktens punkt 17.5 første ledd. Lagmannsretten er enig med staten.

Staten har når det gjelder dette konsekvenskravet anført at varslingsregelen i punkt 17.5 første ledd ikke er møtt fra SRGs side. Synspunktet er at det forhold at SRGs utstyr tidvis ikke virket på grunn av mangel på friskluft, og at mannskapet i en del tilfeller stoppet arbeidet av samme grunn og forlot tunnelen, er nye omstendigheter av vesentlig betydning for årsaksbildet. Det tilsier at det må kreves et nytt, nøytralt varsel fra SRGs side.

Lagmannsretten er, som det også fremgår av den mer generelle drøftelsen foran om innholdet i varslingsregelen i punkt 17.5 første ledd, enig med staten i at nye omstendigheter som er vesentlige for årsaksbildet tilsier at det må gis et nytt varsel. Om det forholder seg slik i dette tilfellet, er imidlertid mer tvilsomt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta endelig stilling til spørsmålet idet kravet under enhver omstendighet ikke kan føre frem fordi vilkåret om årsakssammenheng ikke er til stede.

Det må ligge på entreprenøren å sikre at arbeidsforholdene er tilfredsstillende. Det innebærer her at SRG måtte sørge for at var i drift et tilstrekkelig dimensjonert ventilasjonsanlegg for å hindre stopptilfeller. Konsekvenskravet her har således en nøye sammenheng med konsekvenskravene foran om ventilasjonsanleggene i tunnelen.

Det står for lagmannsretten som klart at SRGs bedømmelse om ventilasjonen i enkelttilfeller, med stopp til følge, ikke er et forhold som det er naturlig og rimelig at byggherren skal svare for. Om SRG ved disse anledninger er å bebreide, eller om stoppene må ses som utslag av at det til tider var særlig vanskelige forhold i tunnelen, må være uten betydning.

2.11 Om økte pumpekostnader – pumping på midlertidig anlegg.

Kravet kan ikke føre frem. Lagmannsretten er således kommet til et annet resultat enn tingretten.

SRG bygger kravet på en forutsetning om at det i tiden fra juni 1999 ville vært faktisk mulig å pumpe ut innsiget av vann i tunnelen gjennom byggherrens permanente anlegg og, i tillegg, at SRG hadde rett til det. SRGs stipulerte fremdrift for innredningsarbeidene ligger til grunn.

Kontraktens hovedprosess 4 om grøfter, kummer og rør har i den spesielle arbeidsbeskrivelsen en innledende bestemmelse som lyder slik:

Etablering av drens- og overvannssystemet skal planlegges og utføres slik at det ikke føres slamholdig vann inn i rør, kummer eller grøftemasser.

Beskrivelsen setter et alminnelig forbud mot å føre slamholdig vann inn i drens- og overvannssystemet. Partene er for så vidt enige om dette. Spørsmålet blir således hva som nærmere ligger i vilkåret om at vannet ikke må være slamholdig. Etter lagmannsrettens vurdering er dette spørsmålet løst i prosess 12.93 sammenholdt med prosess 12.94 i kontraktens beskrivelse og mengdefortegnelse. Prosess 12.93 omhandler etter sin overskrift driften av provisoriske anlegg i tunnelen. Den spesielle arbeidsbeskrivelsen her lyder slik (punkt a, første og annet avsnitt):

Prosessen omfatter alle kostnader til drift av tunnel, tverrslag og dagsoner med adkomstveger inklusive alle nødvendige provisorier og alt nødvendig vakthold, ettersyn, stengning utenom arbeidstid mv. i den fase det pågår montasje av tekniske installasjoner i tunnelene og frem til trafikkåpning.

Vannlensing etter tidsfrist C er medtatt i prosess 12.94.

Som nevnt må arbeidsbeskrivelsen sammenholdes med det som så følger i prosess 12.94, som det også er uttrykkelig henvist til. Det heter i overskriften her at prosessen gjelder drift av provisorisk anlegg for vannlensing etter tidsfrist C. I arbeidsbeskrivelsen heter det i punkt a første avsnitt:

Prosessen omfatter vannlensing av tunnel, tverrslag og dagsoner etter ferdigstillelse i henhold til tidsfrist C og frem til de permanente pumper er installert og satt i drift. Permanente pumpeledninger kan benyttes.

Ser en disse bestemmelsene under ett, tilsier ordlyden naturlig at entreprenøren ikke ble tillatt å pumpe på byggherrens permanente ledningsnett før etter utløpet av tidsfrist C. Et slikt tolkningsresultat har også gode grunner for seg. Det fremstår som naturlig og egnet til å skape klare linjer at byggherren her valgte å bestemme spesifikt når anbyderen kunne påregne å pumpe på de permanente ledningene. Derved kunne en også unngå gråsonespørsmål der det kunne være tvil om vannet var slamfritt eller ikke. Dessuten unngikk man at anbyderne la ulike forutsetninger til grunn for sine kalkyler.

Det følger av drøftelsen foran at SRGs anførsler vedrørende kutyme i bransjen må være uten betydning. Spørsmålet må anses løst i kontrakten. Da må en eventuell slik kutyme vike.

2.12 Om forlenget el-installasjon i tiden februar 1999 til juli 1999.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige også slutte seg til tingrettens begrunnelse som det vises til. Kravet kan ikke føre frem.

Tingretten kom til at SRGs krav må anses prekludert etter bestemmelsen i kontraktens punkt 17.5 utover betalingen fra SvOf med 343 455 kroner. Dette er lagmannsretten enig i. SRGs anførsel om at strømforsyningen til tunnelen utgjorde en del av infrastrukturen, noe som eksplisitt ble nevnt i Strømholts notat av 14. desember 1998, kan ikke føre frem. Lagmannsretten viser til at elektroinstallasjoner er referert til i referatet fra møtet to dager senere, men da som begrunnelse for en mulig forsinket ferdigstillelse av tverrslaget. Det legges til grunn at Strømholts notat ikke naturlig kunne oppfattes som et varsel for et slikt krav som her gjøres gjeldende fra SRGs side. Det må i alle fall kreves at SRG fulgte opp med et nytt nøytralt varsel straks selskapet måtte finne at en ville beholde installasjonene som en følge av løsmassesonen.

SRG kom imidlertid ikke tilbake til spørsmålet med relevant presisjon før i møtet den 8. desember 1999, altså lenge etter at kravsperioden hadde løpt ut. Det er åpenbart for sent.

2.13 Om økt ressursbehov verksted m.v.

Lagmannsretten er i likhet med tingretten kommet til at kravet delvis må føre frem.

Kostnadene til verksted, elektrikere og øvrig servicepersonell skal entreprenøren kalkulere og legge inn i anbudets riggsummer. Om slike kostnader legges inn med riktige beløp eller ikke, er generelt sett en risiko som ligger hos entreprenøren. Oppdagelsen av løsmassesonen tvang frem andre løsninger i forhold til byggherrens opprinnelig prosjekterte pumpestasjon med ledningstrasé. Anlegget som ble prosjektert og bygget i stedet, ga ikke like god buffer for pumpestopp eller flom. Lagmannsretten er enig med SRG i at dette – i forbindelse med drivingen av løsmassesonen - tilsa et behov for beredskap for det personell som skulle bekjempe denne type problemer. Nødvendig utstyr måtte også holdes i beredskap. Beslutningen å holde en slik beredskap må anses som klart forsvarlig og i byggherrens interesse. Kostnadene som derved ble påført prosjektet, lot seg naturlig ikke innkalkulere i anbudet.

Kostnadene knyttet til den beredskap som SRG la opp til, kan etter lagmannsrettens syn ikke anses som kostnader ved drivingen og sikringen av løsmassesonen. Formålet var å hindre skade på tunnelanlegget for øvrig. Derfor må det være riktig, som anført av staten, at beredskapskostnadene ikke bedømmes som del av omkostningene under et kost pluss-oppgjør. Grunnlaget for kravet må være bestemmelsen i kontraktens punkt 21.1.

SRGs kravsberegning kan ikke legges til grunn. Den bygger på et nivå for totale verkstedkostnader som åpenbart er satt for høyt. At andelen utgjorde 40 % kan heller ikke anses godtgjort fra SRGs side. Påslag er det ikke rom for etter kontraktens punkt 21.1.

Lagmannsretten finner at kravet kan settes til 1 million kroner.

2.14 Om kravet vedrørende heft gjennom bypasstunnelen i perioden 4. februar 1999 til 1. desember 1999.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten. SRGs krav må delvis føre frem.

Det er ikke tvilsomt at adkomsten gjennom den 350 meter lange bypasstunnelen var slik at tidsbruken for kjøretøyer ble høyere enn den ellers ville ha vært. Særlig på/avkjøringen sett fra Verpensiden var slik at kjøretøyene måtte sterkt redusere hastigheten. Hertil kommer at svingkurven ned og under hovedtraséen er krapp, og det forhold at geometrien i bypasstunnelen vanskeliggjorde eller hindret passering kjøretøyene i mellom. SRGs krav bygger dels på at kjøretidene økte, dels at det på grunn av passeringsproblemene oppsto stopp. At det forholdt seg slik, må anses tilstrekkelig godtgjort ved de resultater som NTNUs studier av forholdene viser. Lagmannsretten er enig med SRG i at entreprenøren derved ble påført slike merutgifter som gir hjemmel for krav etter kontraktens punkt 21.1 første ledd. Trafikkforholdene var samlet sett av en art som SRG ikke med rimelighet burde tatt høyde for ved kalkuleringen av selskapets anbud.

Bypasstunnelens innvirkning på kjøretidene, herunder heft, må anses som et forhold som SvOf måtte forutse. Det er for øvrig ikke anført at forholdet ikke ble tilstrekkelig varslet fra SRGs side. Konsekvensene i form av økte kostnader, f eks i forbindelse med drivingen videre østover på Drøbakstuffen, ble kompensert gjennom steintransportavtalen.

Når det gjelder kravets størrelse, er det for det første nødvendig å skille mellom store kjøretøyer som skulle belastes prosjektet etter medgåtte timer, og pickups og andre mindre kjøretøyer som det må legges til grunn at ble vesentlig mindre berørt av forholdene. Dernest er lagmannsretten enig med staten i at resultatene i studien ikke uten videre kan legges til grunn når det særlig gjelder antallet passeringer. Etter lagmannsrettens vurdering må f eks antallet passeringer av hjullastere settes betydelig lavere.

Etter punkt 21.1 kan entreprenøren kreve sine merutgifter dekket. SRGs krav i henhold til regningspriser kan ikke legges til grunn. At SvOf ikke ble tatt med på råd om mulige tiltak, som strossing og etablering av flere møteplasser, tilsier også at det bør foretas en viss skjønnsmessig reduksjon.

Lagmannsretten er kommet til et beløp på 1 million kroner som passende.

2.15 Om kravet vedrørende heft for å måtte vente på kjøretøyer.

Lagmannsretten er, i likhet med tingretten, kommet til at SRG ikke har godtgjort merutgifter som følge av at en måtte vente på kjøretøyer. Kravet kan ikke føre frem.

SRG har vist til at deler av innredningsarbeidene – arbeidene med traubunn, drenslag, omfylling av rør og betong - krevde jevn og kontinuerlig tilførsel av materialer. Kjøreforholdene i bypasstunnelen hindret slike jevne og kontinuerlige tilførsler. Det oppsto ventetider og dermed tidstap.

Lagmannsretten bemerker at kjøreforholdene nok førte til at kjøretidene ble lengre enn de ellers ville ha blitt. Det må imidlertid antas at fremdriften i innredningsarbeidene tilpasset seg de faktiske kjøretidene, slik at en unngikk stopptilfeller av betydning. Det er støtte for at det forholdt seg slik i den omstendighet at SRG aldri tok slike forhold opp med SvOf. Så langt det må anses å foreligge tvil om hvorledes dette faktisk sett lå an, bør tvilsrisikoen ligge hos SRG.

2.16-2.17 Om kravet på dekning for økte administrasjonskostnader og økte kostnader til brakke,- kontor- og verksteddrift.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn tingretten. SRGs krav bygger i vesentlig grad på forutsetningen om en stipulert fremdrift i innredningsarbeidene. Forutsetningen kan som konkludert foran i dommen ikke legges til grunn. Så langt kravet hviler på forutsetningen, kan det ikke føre frem. Etter lagmannsrettens mening er det nødvendig å gjøre reduksjon i SRGs krav også så langt det er begrunnet på annen måte. Det bemerkes:

Kravet om dekning for økte generalomkostninger som følge av løsmassesonen må, med enkelte unntak som lagmannsretten straks kommer til, anses dekket dels i de generelle riggpostene i kontrakten slik disse ble regulert under veis i forbindelse med at en avtalte endringer av tidsfrist C, og dels gjennom påslagsprosenten i kost pluss-oppgjøret. Om det siste er det tilstrekkelig å vise til drøftelsen om dette foran i dommen.

Lagmannsretten er ellers langt på vei enig med staten når det i tilsvaret til sluttoppgjørsnotaen fra SRG heter om dette kravet (Punkt V Konsekvenser genkost, underpunkt nr 1):

Alle forhold vedrørende fremdrift inklusive tidspunktet for gjennomslag i frysesonen var kjent høsten 98. Gjennomslag mot Verpen skjedde 07.10.98 som var 2 uker før SRG’s fremdriftsplan. Gjennomslag mot Måna skjedde 05.02.99 som var 7 uker før gjennomslag vist på samme fremdriftsplan. Driving gjennom frysesonen skjedde i hovedsak som forutsatt av SRG høsten 98. Start driving i august, gjennomslag 29.11.99. Det er innrømmet og gjort opp for tidsforlengelse

med 6,5 uke i henhold til ”By-pass” avtalen. Forholdene etter gjennomslag i frysesonen er oppgjort i avtale av 16.02.00. Utover dette er det ikke tatt opp forhold som har betydning i denne sammenheng. Kravet er således uten grunnlag og ikke varslet. For øvrig vil vi bemerke at den tidsperiode som SRG krever ekstra kostnadsdekning for, ikke fremgår i overleverte planer eller det SvOf kan se ut fra de reelle forhold

Forutsetningen om at en stipulert fremdrift må legges til grunn, er lagmannsretten som nevnt uenig i. Det er tilstrekkelig å vise til drøftelsen foran i dommen om dette spørsmålet.

Til støtte for kravene har SRG også anført at det som følge av løsmassesonen oppsto behov for å opprettholde en tung del av prosjektorganisasjonen for en periode utover hva som naturlig kunne legges til grunn og kalkuleres for i kontraktens riggprosess. Det ble dessuten for en periode nødvendig med en ekstra rigg på Engene og å beholde riggen på Måna i beredskap.

Når det gjelder kostnadene generelt til rigg, bygninger og generelle driftsomkostninger er det i kontraktens hovedprosess om dette gitt følgende beskrivelse av hvilke poster som skal kalkuleres inn (se post 12.1 a):

Prosessen omfatter alle kostnader for tiltransport, opprigging og klargjøring, drift og administrasjon, nedrigging og fjerning av provisorier, bygninger og brakker med inventar og utstyr, maskiner og utstyr etc. som den utførende og eventuelle underentreprenører trenger for å utføre de beskrevne arbeider, i den utstrekning slike kostnader ikke er inkludert i egne prosesser eller i enhetsprisene. …

Særlige bestemmelser om riggpostregulering er gitt i kontraktens punkt 21.1 fjerde ledd og punkt 31.1 fjerde ledd. For kravene her er det bestemmelsen i punkt 21.1 fjerde ledd som har interesse. Reguleringsformelen i denne bestemmelsen ble lagt til grunn av partene i bypassavtalen og ellers i forbindelse med omforent utsettelse av tidsfrist C.

Spørsmålet er om kontrakten gir åpning for å kompensere SRG for slike kostnader når det ikke dreier seg om forhold som har virket inn på ferdigstillelsesdatoen - tidsfrist C - og i så fall, om kompensasjonen skal foretas etter bestemmelsen i kontraktens punkt 21.1 fjerde ledd eller etter den alminnelige bestemmelsen i punkt 21.1 første ledd.

For at det skal kunne gis rom for spesiell kompensasjon når det gjelder slike kostnader som det her er tale om, utover den alminnelige rund sum prosess for rigg, må det som utgangspunkt enten foreligge en endring eller – og det er det aktuelle her – et forhold forårsaket av byggherren. Det må oppstilles krav om at det er tale om omstendigheter som det ikke er naturlig og rimelig at entreprenøren tok i betraktning ved sin kalkulering av riggpostene. Etter lagmannsrettens vurdering kan det i dette tilfellet bare

bli tale om tilleggskompensasjon for SRGs prosjektledelse for en begrenset del av perioden mens arbeidet med driving og sikring av løsmassesonen fant sted og så langt dette kravet ble overført fra kost pluss oppgjøret, og for en tid mens riggen på Måna ble stående i beredskap.

Arbeidene i løsmassesonen høsten 1999 stilte betydelige krav til SRGs prosjekts- og anleggsledelse. Lagmannsretten finner at deler av disse merkostnadene må anses som relevante under kost pluss oppgjøret. Det er etter omstendighetene ikke rimelig å anse merkostnadene, som må anses som ekstraordinære, inkludert i påslaget på 13 %. Imidlertid må det ses bort fra omkostningene til stab og driftledelse. Kostnadene her må anses dekket gjennom påslaget. Det vises for øvrig til lagmannsrettens drøftelse foran om oppgjøret for arbeidene i løsmassesonen.

Kravet kan ikke føre frem så langt det gjelder kostnadene forbundet med den såkalte 40 manns-riggen på Engene. Et slikt krav kan ikke anses varslet nøytralt etter reglene i kontraktens punkt 21.1 første ledd. Referansen til brakkedrift/rigg av byggeplass i Strømholts notat av 14. desember 1998, ble diskutert mellom partene i det såkalte konsekvensmøte nr 1 to dager senere. Det heter om dette i referatets punkt 6 om brakkedrift:

Brakker på Måna blir stående lenger enn forutsatt, som en sikkerhet, samt som innkvartering av mannskapet som holder på i sone Hurum.

Det er ikke spor i referatet av at det kunne oppstå behov for ytterligere mannskapsrigg, f eks på Engene. SRG måtte varsle særkilt om et slikt ytterligere behov, som må anses som vesentlig nytt i årsaksbildet, innenfor fristen i kontraktens punkt 17.5 første ledd. Det er åpenbart for sent når SRG først meldte om forholdet ved fremsettelsen av konsekvenskravet.

Det gjenstår å ta stilling til kravet vedrørende brakkene på Måna. Det er ikke omtvistet at forholdet er tilstrekkelig varslet.

Lagmannsretten ser først på forholdet til ferdigstillelsesavtalen. Merutgiftskravet for brakkene på Måna kan ikke anses dekket i denne avtalen. Det er tilstrekkelig å vise til at kravet etter sin begrunnelse ikke er henførbart til tiden for arbeidene under ferdigstillelsesavtalen.

Tiden som brakkene ble stående ”som en sikkerhet” må være det sentrale, og samtidig utgjøre grensen i tid for SRGs krav. En slik begrensning fremgår av møtereferatet og angir hva SvOf måtte gå ut fra at ville begrunne et tilleggskrav fra SRGs side. Om hvor lang tid brakkene ble stående i beredskap, har bevisførselen gitt sparsomme holdepunkter. SRGs kravsberegning gir ikke veiledning fordi selskapet her, som ellers, har basert seg på stipulerte fremdrifter. Heller ikke gis det ut fra bevisførselen

nevneverdig holdepunkter for hvor stor andel av mannskaper og utstyr som skulle være i beredskap. Lagmannsretten er henvist til å foreta en skjønnsmessig vurdering der de faktiske holdepunktene er få. Tvilsrisikoen må gå ut over SRG.

Lagmannsretten er enig med SRG i at kravet vedrørende brakkene ikke beregnes etter bestemmelsene i kontraktens punkt 21.1 fjerde ledd. Etter ordlyden gjelder bestemmelsen i tilfellene der det er tale om fristforlengelse. Det gir best harmoni mellom bestemmelsene i punkt 21 å anse dette kravet som dekningsmessig om og så langt det foreligger en merutgift etter første ledd.

Lagmannsretten er blitt stående ved en samlet kompensasjon på 1 million kroner. Beløpet dekker begge kravsposter foran. For posten prosjektledelse er påslaget på 13 % tatt hensyn til.

3.-3.1 Om øvrige krav – kravet vedrørende knuste masser, Storsand sandtak.

SRGs krav kan ikke føre frem. Lagmannsretten er således kommet til et annet resultat enn tingretten. Lagmannsretten legger til grunn at SRG ved anbudsberegningen ikke kunne gå ut fra at selskapet kunne etablere og drive et knuseverk i Storsand sandtak uten etter en nærmere avtale med rettighetshaverne der.

I de spesielle anbudsreglene om riggplass, punkt 19, het det om riggen ved tverrslaget:

Ved tverrslaget i Storsand sandtak vil entreprenøren få tilgang til arealer på til sammen ca 2 000 m2. Arealene skal brukes til lager, rubbhall, anleggskontor og eventuelt verksted. Boligrigg tillates ikke plassert i sandtaket. Plassering av rigg ved tverrslag og ev. muligheter for plassering av boligrigg vil bli oppgitt på anbudsbefaringen.

Anbudsregelen som beskrives her, gir anvisning for konkret angitte virksomheter innenfor et så vidt beskjedent område av sandtaket som 2 000 m2. Ut fra ordlyden er det vanskelig å innfortolke en mulighet for anlegg og drift av et knuseanlegg. Hertil kommer de endringene i anbudsgrunnlaget som ble sendt ut til anbyderne i anbudsfasen, der det spesielt om forholdet til Storsand sandtak ble gitt følgende bestemmelse (punkt 19):

Entreprenøren forhandler selv med Storsand sandtak om leieavtale og plassering av rigginstallasjoner. Alle kostnader knyttet til bruk og leie av området er entreprenørens ansvar.

Entreprenøren skal utarbeide en plan som viser hvordan tilrigging i Storsand sandtak er avtalt med grunneier og tenkt utført. Planen sammen med en kort beskrivelse, vedlegges anbudet.

Det hører med at byggherren også hadde lagt ved anbudsgrunnlaget SvOfs opsjonsavtale, som var inntatt i et brev til Storsand Sandtak AS datert 18. oktober 1996.

SRG vedla ikke sitt anbud noen avtale med grunneier med plan om tilrigging i sandtaket. Det må legges til grunn at SRG heller ikke på noe tidspunkt tok kontakt med rettighetshaver med spørsmål om å få anledning til å plassere rigginstallasjoner der. Selskapet la imidlertid til grunn for anbudet, hevdes det, at en som sedvanlig gikk ut fra at en ville få tillatelse til å rigge opp og drive et knuseanlegg i sandtaket.

Lagmannsretten finner at SRG ut fra de samlede opplysninger i anbudsgrunnlaget burde ha lagt til grunn at enhver rigg for knusing av masser ville kreve særskilt, forutgående avtale med rettighetshaver. Det føyes til:

Som klargjort i Fridtjof Andreassens vitneutsagn, varierer det fra anbud til anbud som Statens Vegvesen utlyser, hvorvidt knuste masser til veifundament med videre skal tilføres utenfra eller om det er anledning for entreprenøren til å bruke av byggherrens stedlige masser. Slike ulike valg vil være avhengig av for eksempel praktiske lokale forhold eller også normale eller spesielle kvalitetskrav.

I vårt anbud var det beskrevet at pukkmaterialene skulle tilføres utenfra. SRGs henvisning til kutyme ved slike kontrakter kan etter dette ikke ses å ha relevans.

SRGs anførsel om at det må tillegges vekt at byggherren ga tillatelse til og betalte tillegg for harping av masser fra sandtakstippen til entreprenørens bruk i sine anleggsveier, er i denne sammenheng heller ikke relevant. I Vegvesenets Standard Arbeidsbeskrivelse (Prosesskoden), som er lagt til grunn i kontrakten, er det beskrevet at entreprenøren fritt kan bruke av byggherrens masser fra anlegget til sine anleggsveier. I og med at forholdet til rettighetshaverne i sandtaket forhindret dette, og uten at byggherren hadde gjort oppmerksom på det avvik fra standardbeskrivelsen som dette medførte, hadde entreprenøren etter lagmannsrettens syn rett til kompensasjon for avviket.

Staten må etter dette frifinnes for kravet.

3.2 Kravet knyttet til Holter deponi.

Lagmannsretten er kommet til at staten må frifinnes for kravet. Det må legges til grunn at SRG ut fra opplysningene i anbudsgrunnlaget ikke kunne bygge på at all tipp av masser skulle foregå som endetipp fra full høyde på kote 92,5.

Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til byggherrens anbudstegning for deponiet. Den beskriver en terrassert fylling med ulike kotehøyder. Tegningen viser også to

alternative adkomstveier til deponiet og et laveste kotepunkt på kote 72,5. Ut fra opplysningene i denne anbudstegningen kunne ikke SRG, slik lagmannsretten ser det, legge til grunn slike kalkulasjonsforutsetninger som kravet bygger på.

Lagmannsretten kan ikke se at det ut fra de øvrige opplysningene i anbudsgrunnlaget kunne forsvares å kun kalkulere med endetipp fra full høyde på kote 92,5. Ser en på anbudsprosessene i punkt 32.7, må det sluttes at byggherren hadde rett til å bestemme til hvilken fyllplass det skulle transporteres og tippes og, i tillegg, hvor det innenfor den enkelte fyllplass skulle tippes. Når opplysningene i anbudsprosessene og i anbudstegningen for Holter deponi vurderes samlet, fremstår SRGs anførte kalkulasjonsforutsetning som uholdbar.

Det forhold at deponiet i Holter under veis ble omdefinert til en kvalitetsfylling, må være uten betydning. Det lå ikke til SRG som en del av kontraktsarbeidet å komprimere og foreta lagvis utlegging av massene innenfor deponiet. Dette arbeidet ble utført av andre. SRG skulle, her som ellers, bare tippe ”på plate”.

Anførselen om at statens forståelse av anbudsgrunnlaget ikke kan legges til grunn fordi det i så fall ville vært umulig å kalkulere entreprenørens kostnader, kan ikke tillegges vekt. Her som ellers i anbudssituasjoner der det er tale om transport av masser til ulike deponier, uten presis angivelse av kjørelengder, er entreprenøren henvist til å foreta en gjennomsnittsbetraktning ut fra eget skjønn. Alternativet er å gjøre en reservasjon i anbudet.

4. Om riggregulering etter kontraktens punkt 31.1 A og om lønns- og prisstigning.

Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til vedrørende kravene under punkt 2.1 og punkt 3, se ovenfor, er det ikke grunnlag for riggregulering.

Det gjenstår å ta stilling til kravet om kompensasjon for lønns- og prisstigning. Hjemmelen for kravet er kontraktens punkt 23.1.1 første ledd sammenholdt med bestemmelsen som angir en reguleringsformel i punkt 23.1.5.

Lagmannsretten finner at konsekvenskravene under punkt 2.13 og 2.14 ovenfor, så langt som kravene er tatt til følge, angir grunnlaget for regulering etter formelbestemmelsen.

Lagmannsretten setter lønns- og prisstigningskravet til 90 000 kroner.

5. Om kravet på finanskostnader og forsinkelsesrenter.

Lagmannsretten bemerker at partene er enige om at kapitaltapet for tiden fra SRG pådro seg kostnadene under de med dommen her tilkjente krav og frem til kostnadene etter

kontraktens bestemmelser om fakturering og betaling skulle ha vært betalt, er en relevant merutgift etter kontraktens punkt 21.1. Partene er for så vidt heller ikke uenige om at en rente (avsavnsrente) på 7 % kan legges til grunn.

Fra det tidspunkt da det enkelte med dommen her tilkjente krav skulle vært betalt etter kontraktens betalingsbestemmelser, løper forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven. Det innebærer at kompensasjonen for avsavnsrente avsluttes ved tidspunktet for oppstart av forsinkelsesrente.

Lagmannsretten har ved beregningen av finanskostnadene lagt til grunn en tyngdepunktsbetraktning for når kostnadene i forbindelse med det enkelte krav ble pådratt SRG. Det innebærer en annen og mer konkret tilnærming enn den som tingretten la til grunn.

Når det gjelder oppstartstidspunktet for beregning av forsinkelsesrente, finner lagmannsretten at det må foretas en gjennomsnittsbetraktning. Ved avgjørelsen må det tas hensyn til regelen i forsinkelsesrentelovens § 2 annet ledd om betalingsforsinkelse som måtte være fremkalt på SRGs side. I vår sak får regelen betydning på den måte at lagmannsretten må se hen til når SRG kan anses å ha fremmet fakturaer for kravene med slik dokumentasjon som må kreves etter kontraktens kapittel 24 jf kapittel 25.

Lagmannsretten er blitt stående ved at oppstartstidspunktet for beregning av forsinkelsesrente for kravene kan settes til 1. juli 2000 slik at det løper avsavnsrente til og med 30. juni 2000.

Når det gjelder oppgjøret for løsmassesonen bygger SRGs påstand for lagmannsretten på at selskapet har krav på forsinkelsesrente for ikke betalte á konto fakturaer for 1999 regnet fra forfall i henhold til disse fakturaene, og for øvrige krav regnet fra forfallstid for sluttoppgjøret. Lagmannsretten finner at de samme prinsipper for beregning av finanskostnader må legges til grunn som det er redegjort for ovenfor vedrørende konsekvenskravene, både når det gjelder tyngdepunkt og utstrekningen i tid. Det innebærer at lagmannsretten tilkjenner SRG forsinkelsesrente på nettobeløpet tilkjent under punkt 1 ovenfor fra og med 1. juli 2000 mens det for tiden forut er gjort en beregning basert på avsavnsrente.

Etter dette finner lagmannsretten at SRG tilkjennes avrundet 1 600 000 kroner som kompensasjon for finanskostnader.

Oppsummering – tilkjente krav.

Til grunn for lagmannsrettens domsslutning ligger følgende:

Som oppgjør for arbeidene forbundet med løsmassesonen tilkjennes SRG nettobeløpet på 7 973 096 kroner.

SRGs konsekvenskrav fører frem med et samlet beløp på 6 200 000 kroner.

Kravet på finanskostnader og lønns- og prisstigningskravet fører frem med samlet 1 690 000 kroner.

For øvrig frifinnes staten.

For samtlige tilkjente krav skal det beregnes forsinkelsesrente fra og med 1. juli 2000 til betaling finner sted.

Domsslutningen er felles for anken og den aksessoriske motanken.

Partene er enige om at eventuelle tillegg for merverdiavgift ikke er en del av tvisten.

Saksomkostningsspørsmålene.

Når utfallet i anken sammenholdes med statens påstand i ankeerklæringen, må omkostningsspørsmålet for lagmannsretten bli å avgjøre etter bestemmelsene i tvistemålsloven § 174. Det vises til bestemmelsene i § 180 første og annet ledd.

Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om staten bør tilkjennes delvise saksomkostninger i anken etter bestemmelsen i § 174 annet ledd. Særlig det forhold at staten har oppnådd et betydelig bedre resultat for lagmannsretten enn for tingretten, kan tilsi et slikt resultat. På den annen side må det tillegges vekt at staten har tapt når det gjelder spørsmålet om oppgjørsform for arbeidene i løsmassesonen og et godt stykke på vei også når det gjelder det samlede oppgjøret i den forbindelse. Dette er spørsmål som må antas å ha krevd betydelige ressurser fra begge parters side.

Lagmannsretten er blitt stående ved at omkostningsspørsmålet i anken bør løses etter hovedregelen i tvistemålsloven § 174 første ledd. Det innebærer at hver av partene bærer sine omkostninger i anken.

Også i den aksessoriske motanken må saken anses dels tapt dels vunnet slik at tvistemålsloven § 174 kommer til anvendelse også her, jf § 180 første og annet ledd.

Lagmannsretten finner at staten bør tilkjennes delvise saksomkostninger i motanken etter bestemmelsen i § 174 annet ledd. Ved vurderingen er det lagt avgjørende vekt på at SRG har fått medhold bare på få punkter. Det vises til at motanken delvis har ført frem for kravet i punkt 2.5, 2.7-2.9 og 2.14. Ellers har SRGs motanke vært forgjeves.

Advokat Harris har fremlagt omkostningsoppgave som i anken viser totalt 3 763 723 kroner hvorav 2 233 333 kroner er salær. Merverdiavgift kommer i tillegg. I den aksessoriske motanken viser oppgaven totalt 1 881 856 kroner hvorav 1 116 666 er salær. Også her skal merverdiavgift tillegges.

SRG har fremsatt innvendinger til oppgaven både når det gjelder den skjønnsmessige fordelingen av omkostningene på henholdsvis anken og den aksessoriske motanken, og dessuten når det gjelder oppgavens samlede nivå.

Det er meromkostningene til arbeidet med den aksessoriske motanken som i utgangspunktet kan kreves erstattet fra statens side.

Lagmannsretten finner at det må foretas endring i den skjønnsmessige kostnadsfordelingen som er lagt til grunn i oppgaven fra advokat Harris. Det vises til anførslene fra begge parter om spørsmålet. Derimot er det ikke etter lagmannsrettens vurdering tilstrekkelig grunn til å gjøre en reduksjon ut fra det samlede kostnadsnivået i oppgaven fra advokat Harris. Lagmannsretten finner at statens arbeid med ankesaken ligger på et nivå som må anses nødvendig for å få den betryggende utført.

Statens samlede omkostninger i motanken kan etter en helhetsvurdering settes til 1 million kroner hvorav 600 000 kroner er salær. Av dette beløp finner lagmannsretten at SRG bør erstatte staten 500 000 kroner hvorav 300 000 kroner er salær med tillegg av merverdiavgift 72 000 kroner, til sammen 572 000 kroner.

Omkostningene til de fagkyndige meddommere bør hver av partene være ansvarlige for med en halvdel. De er oppnevnt i begge parters interesse. Omkostningene til de fagkyndige meddommere blir å fastsette i egen salæravgjørelse.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens omkostningsavgjørelse. Den bygger riktig på bestemmelsen i tvistemålsloven § 174 første ledd.

Dommen er på alle punkter enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Scandinavian Rock Group AS 15 863 096 – femtenmillioneråttehundreogsekstitretusenognittiseks – kroner. Til beløpet kommer forsinkelsesrente etter rentesatsen som til enhver tid er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum regnet fra og med 1. juli 2000 og til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger i anken tilkjennes ikke.
Scandinavian Rock Group AS dømmes til å betale del av sakens omkostninger for Staten v/Samferdselsdepartementet i den aksessoriske motanken med 572 000 – femhundreogsyttitotusen – kroner.

Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra dommens forkynnelse. Ved forsinket betaling skal det svares forsinkelsesrente etter rentesatsen som til enhver tid er fastsatt i medhold av forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum, til betaling skjer.

4. Saksomkostninger for tingretten tilkjennes ikke.

Erik Melander Egil F. Jensen Trygve Schiøll

Kolbjørn Næsje Kristen Olav Dahl

Per Stenhamar Ola Herrem

Bekreftes for førstelagmannen:

Emner: entrepriserett, bygg og anlegg, samferdsel, Oslofjordtunnelen, grunnforhold, endringsarbeid, sluttoppgjør, varsling, merutgifter, riggregulering