Borgarting 2002: Tømmerpris, fraktutjevning og EØS artikkel 53

BORGARTING LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

DOM

av 28. juni 2002

i ankesak nr 01-03675 A/03

Buttingsrud - Viken Skogeierforening

Ankende part: Ola Buttingsrud

Motpart: Viken Skogeierforening Prosessfullmektig: Advokat Jonas W. Myhre

Rettens medlemmer: 1 Lagdommer Karin Stang, formann 2 Lagdommer Einar Kaspersen 3 Lagdommer Svein Dahl

Kan gjengis offentlig

DOM

Saken gjelder spørsmål om det ved salg av tømmer er fastsatt en pris som innebærer en ulovlig fraktutjevning i strid med ESA’s vedtak av 24. april 1997, EØS-avtalens artikkel 53 nr 1 og foreningsrettslige likhetsprinsipper.

Ola Buttingsrud er skogeier i Hallingby på Ringerike. Han er medlem av Viken Skogeierforening, som etter sammenslåing med flere skogeierforeninger, blant annet Vestviken Skogeierforening, er landets største skogeierforening. Viken Skogeierforening er tilknyttet sentralorganisasjonen, Norges Skogeierforbund (NSF).

Norges Skogeierforbund anmodet i 1997 EFTA’s overvåkningsorgan, ESA, om en negativattest eller unntak fra EØS-avtalen artikkel 53 nr 1 for forbundets vedtekter, skogeierforeningenes og skogeierlagenes normalvedtekter, rammeavtale om prisforhandlingsordning for massevirke av bartre mellom NSF og Treforedlings- industriens Servicekontor og rammeavtale for perioden 1. januar 1994 til 31. desember 1994 mellom NSF og Treforedlingsindustriens Bransjeforening. Rammeavtalen mellom NSF og Treforedlingsindustriens Servicekontor ble senere erstattet med andre avtaler, vedtak, retningslinjer og beslutninger.

ESA traff 24. april 1997 vedtak hvor artikkel 1 lyder:

De meldte vedtektene for NSF, normalvedtektene for skogeierforeninger og normalvedtekter for skogeierlag er i strid med EØS-avtalens artikkel 53 nr 1, i den utstrekning de:

• gir NSF rett til å forhandle om priser og rammer for leveringskvantum på vegne av sine medlemmer og fordele dette kvantum mellom medlemmene eller skogeierforeningene,
• gir NSF og skogeierforeningene rett til å pålegge sine medlemmer markedsreguleringer, herunder reduksjon eller stans i virkesproduksjonen eller prisutjevning, og
• forplikter medlemmene til å selge alt sitt salgsvirke til skogeierforeningen i sitt respektive geografiske område.

Det ble derfor ikke gitt negativattest og heller ikke unntak etter EØS-avtalen. De foretak forbudet rettet seg mot ble pålagt å bringe overtredelsene til opphør umiddelbart. Vedtaket var rettet mot Norges Skogeierforbund og samtlige skogeierforeninger.

I januar 1999 inngikk Buttingsrud en tømmerkontrakt med Vestviken Skogeierforening om salg av 200 m3 gran massevirke til en pris på 272 kroner per m3. Prisen var fastsatt av skogeierforeningen og var den samme for alle medlemmer som foreningen kjøpte tømmer fra, uavhengig av hvor tømmeret ble levert. Skogeierforening solgte virket videre til Norske Skog Supply AS.

2

Ola Buttingsrud mente at prisen innebar en frakt- eller prisutjevning i strid med pristiltaksloven § 2 om urimelige forretningsvilkår. Han brakte spørsmålet inn for Konkurransetilsynet, som i vedtak 3. mars 1999 ikke fant at nevnte lov kom til anvendelse mellom næringsdrivende og heller ikke fant grunnlag for å gripe inn etter konkurranseloven, verken overfor Norske Skog Supply eller skogeierforeningen. (De vesentligste punkter i vedtaket er gjengitt i herredsrettens dom)

Ola Buttingsrud tok deretter 14. desember 2000 ut stevning mot Viken Skogeierforening. Han anførte at han, som medlem av Viken Skogeierforening ifølge foreningens vedtekter § 4, hadde rett til å selge alt sitt tømmer gjennom foreningen og at dette måtte gjelde til lovlig pris. Buttingsrud hevdet at fastsatte pris var ulovlig, fordi den innebar en ulovlig fraktutjevning, i strid med ESA’s vedtak, EØS-avtalen artikkel 53 nr 1 og det foreningsrettslige likhetsprinsipp.

Ringerike herredsrett avsa 21. september 2001 dom med slik domsslutning:

1. Viken Skogeierforening frifinnes.
2. Ola Buttingsrud dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Viken Skogeierforening med kr 53.371 med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent , fra forfall til betaling skjer.

Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Det faktiske saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 18. og 19. juni 2002. Ola Buttingsrud møtte som selvprosederende og avga partsforklaring. Viken Skogeierforening møtte med sin prosessfullmektig advokat Jonas W. Myhre. Tidligere administrerende direktør i Viken Skogeierforening var tilstede under forhandlingene i medhold av tvistemålsloven § 213 annet ledd. Han forklarte seg som vitne.

Ankende part har i hovedsak anført:

Anken gjelder så vel saksbehandlingen som de faktiske og rettslige grunner herredsretten har bygget sin avgjørelse på.

Det er en saksbehandlingsfeil at herredsretten bare behandlet den ene av de rettsgrunnlag som den ankende part gjorde gjeldende. Retten har bare behandlet anførselen om at den prisutjevning som skogeierforeningen har pålagt den ankende part er i strid med ESA´s vedtak av 27. august 1997 og EØS-avtalen artikkel 53 nr 1.

3

Anførselen om at prisutjevning også er i strid med foreningsrettslige likhetsprinsipper er ikke vurdert av retten. Det er et prinsipp at foreningens medlemmer skal behandles likt med mindre det finnes hjemmel for unntak i lov eller vedtekter.

Det vises til rettens avsluttende bemerkninger side 13 ”Andre grunnlag er ikke påberopt.”

Herredsretten bygger sin avgjørelse på to faktiske forhold, jf. side 12 og 13. For det første bygger retten på at det før ESA traff sitt vedtak i 1997 var sentrale prisforhandlinger, mens det da kjøpet fant sted, var distriktsvise prisforhandlinger. For det andre bygger retten på at foreningens medlemmer hadde leveringsplikt, mens dette ikke var tilfellet da Buttingsrud inngikk tømmerkotrakten i 1999. Herredsretten tar feil, når det gjelder den første omstendighet. Det fremgår av ESA´s vedtak premiss 35 at de sentrale prisforhandlinger for skurtømmer opphørte ”midt på 1980-tallet og for massevirke først i 1994”, altså lenge før ESA traff sitt vedtak. ESA kjente til dette og må ha lagt dette faktiske forhold til grunn for vedtaket.

Det er riktig at foreningens medlemmer i 1997 i henhold til vedtektene hadde leveringsplikt. Men det er galt å tillegge det rettslig betydning at medlemmene senere ikke har plikt til å levere sitt tømmer til skogeierforeningen. ESA´s vedtak artikkel 1 har ikke noen kobling mellom prisutjevning og leveringsplikt. Artikkel 1, strekpunkt to fastslår at foreningens vedtekter er i strid med EØS-avtalens artikkel 53 nr. 1 i den utstrekning de gir rett til å pålegge medlemmene markedsreguleringer, herunder prisutjevning.

Herredsrettens avgjørelse er uansett feil, idet det fremgår helt klart av ESA´s vedtak at kontrollorganet ikke skiller mellom sentrale og distriktsvise prisforhandlinger.

Prisen var fastsatt for tømmer levert ved bilvei. Den var den samme for alle medlemmene i Viken Skogeierforening. Prisen innebar dermed en fraktutjevning. De medlemmer som lå nærmest fabrikk subsidierte dermed andre skogeiere som lå i distriktets yttergrenser. Til tross for at vedtektsbestemmelsen som ga foreningen rett til å foreta prisutjevning, ble opphevet som følge at ESA´s vedtak, fortsatte foreningen med å gi medlemmene lik pris. Dette er erkjent av ankemotparten.

Skogeierforeningen gir overfor omverdenens inntrykk av at medlemmene frivillig har akseptert prisutjevning. Dette er ikke riktig. Det må være åpenbart at foreningens ensidige prisfastsetting, som er bindende for medlemmene, er i strid med EØS - avtalen artikkel 53 nr. 1, ESA´s vedtak av 1997, og prisfastsettelsen er uten vedtektshjemmel.

Ordlyden i vedtakets artikkel 1 viser at hvert strekpunkt er et selvstendig og fullstendig ledd med egen betydning. Dette fremgår også av vedtakets premisser, samt av logisk tankegang. Hadde ESA´s forbud mot prisutjevning vært betinget av leveringsplikt

4

kunne foreningen har nøyet seg med å oppheve vedtektsbestemmelsen om leveringsplikt. Fraktutjevningen er dermed i strid med prinsippet om at medlemmene skal behandles likt.

Når foreningens medlemmer har en vedtektsbestemt rett til å selge sitt virke til foreningen, må dette innebære at man har rett til lovlig pris. Når foreningen krever en ulovlig pris, blir den erstatningspliktig for det tap som tømmerkontrakten har påført Ola Buttingsrud. Tapet utgjør differansen mellom lovlig og ulovlig pris. Det vil si forskjellen mellom de gjennomsnittlige transportkostnader og de reelle kostnader.

Ankende part mener at denne forskjell utgjør 50 kroner per kubikkmeter. Ankende parts totale tap er derfor 13 700 kroner.

Den ankende part har nedlagt slik påstand

1. Viken Skogeierforening dømmes til å betale til Ola Buttingsrud erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 13.700,-, med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.
2. Viken Skogeierforening forbys å ha og opprettholde vilkår som innebærer fraktutjevning i avtale med Ola Buttingsrud.
3. Viken Skogeierforening dømmes til å betale sakens omkostninger for begge instanser med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Ankemotparten har i hovedsak anført:

Prinsipalt anføres at den pris som Viken Skogeierforening har krevd ikke innebærer en frakt- eller prisutjevning, jf. artikkelen i Skogeieren nr. 2/99. Det vises til at det nye systemet som ble innført 1. januar 1999 medfører at skogeierforeningen foretar et transportfradrag på virkeprisen til hver enkelt leverandør. Dette transportfradrag øker med stigende transportkostnader. Dette nye systemet omfatter i prinsippet samtlige skogeiere, noe som også Konkurransetilsynet har lagt til grunn for sin avgjørelse A 1999-02.

Den internkalkulasjon som Norske Skog Supply AS har lagt til grunn kan ikke være avgjørende i forholdet mellom Viken Skogeierforening og medlemmene. Foreningen står ikke fritt i sin prisfastsettelse, den må ta hensyn til industriens krav og priser og ta forretningsmessige vurderinger som innebærer risiki.

Per Stamnes forklarte at spørsmålet om fraktomkostninger ikke hadde vært på agendaen da skogeierforeningen forhandlet med Norske Skog Supply om fastsettelse av virkeprisen for 1999. Det vises også til hans forklaring om skogeiendommenes beliggenhet innenfor distriktet som Viken Skogeierforening omfatter, og den betydning dette har for det nye sonesystemet. Per Stamnes bekreftet at det er enighet mellom medlemmene i Viken Skogeierforening om at de skal få betalt samme virkepris, 5

uavhengig av transportkostnadene som påløper fra bilvei til fabrikk. Solidaritetstanken imøtekommer medlemmenes krav om en fast virkepris. Viken Skogeierforening forhandlet frem en meget god pris hos industrien, - en pris som alle medlemmene nød godt av. Den høye pris er avhengig av at foreningen levere tilstrekkelige kvanta tømmer og sikrer en jevn levering gjennom hele året.

Dersom Viken Skogeierforening skulle fastsette prisen separat for hvert enkelte medlem, hvor det ble tatt hensyn til transportkostnadene, vil konsekvensene av denne prisfastsettelse slått meget begrenset ut. For den ankende part ville dette kun medført en økning av prisen på en krone per kubikkmeter. Det vises i denne forbindelse også til at den ankende part ved forsøk på salg av tømmer utenom skogeierforeningen oppnådde en pris som lå 27 kroner under den han fikk av Viken Skogeierforening.

Den ankende part har derfor ikke lidt noe tap. Han har tvert i mot nytt godt av den høye pris som Viken Skogeierforening har fremforhandlet. Subsidiært anføres, dersom retten finner at det har skjedd en fraktutjevning, så har dette heller ikke påført den ankende part et tap.

Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve om prisen Ola Buttingsrud fikk, var i strid med EØS - avtalen § 53 nr. 1, og retten kan også prøve om prisen rammes av ESA´s vedtak av 27. april 1997.

ESA´s vedtak inneholder tre elementer. Forbudet rammer foreningens sentrale prisforhandlinger, medlemmenes leveringsplikt og foreningens adgang til å foreta prisutjevning. De bestemmelser i foreningens gamle vedtekter som ga hjemmel for dette, ble som følge av vedtaket opphevet i 1997. Foreningen hadde i 1999 helt andre vedtekter, og ESA’s vedtak kan defor ikke benyttes som grunnlag for å påstå en prisutjevning/fraktutjevning ulovlig i dag.

Lagmannsretten må legge til grunn at det er de gamle vedtekter § 5 som ESA referer til i vedtaket. Fraktutjevning som et konkurranserettslig problem berøres ikke i vedtaket, her fokuseres bare på de forhold som ble ansett som problematiske i forhold til artikkel 53 nr. 1. ESA var klar over at skogeierforeningene betalte samme pris for tømmer levert skogsbilvei uavhengig av de reelle fraktkostnader, jf vedtaket premiss 33.

Den pris som Ola Buttingsrud og skogeierforeningens øvrige medlemmer ble tilbudt innebærer ingen konkurransebegrensning som kan rammes av forbudet i artikkel 53 nr1. Prisen er en del av de vilkår som tømmerkontrakten inneholder, og som medlemmer som vil selge sitt virke til foreningen aksepterer. Medlemmene kan velge fritt om de ønsker å selge på disse vilkår eller de vil selge tømmeret sitt til en annen kjøper. Ola Buttingsrud godtok kontraktsvilkårene.

6

Vilkårene i tømmerkontrakten har heller ikke til formål å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, og rammes ikke av artikkel 53 nr 1. Industrien importerer til dels store mengder tømmer, og dette viser også at den pris som Viken Skogeierforening tilbyr, ikke begrenser konkurransen i tømmermarkedet.

Det strider heller ikke mot det foreningsrettslige likhetsprinsippet at prisen er den samme til foreningens medlemmer uansett hvor de geografisk hører hjemme i distriktet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand

1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Viken skogeierforening tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker

Lagmannsretten skal i denne sak ta stilling til om den påståtte fraktutjevning er i strid med det vedtak ESA fattet 27. april 1997 og om fraktutjevning er i strid med EØS- avtalen artikkel 53 nr 1. Videre skal retten vurdere om det er i strid med foreningsrettslige likhetsprinsipper å kreve en pris, som påstås å i realiteten innebærer en fraktutjevning.

ESA’s vedtak av 27. april 1997 Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om den pris Ola Buttingsrud har betalt er i strid med artikkel 1 i ESA’s vedtak av 27. april 1997.

ESA har i sitt vedtak nøye beskrevet alle de faktiske sider ved den virksomhet Norges Skogeierforbund og skogeierforeningene drev og som lå til grunn for kontrollorganets vedtak. Det fremgår at det forut for vedtaket var sentrale forhandlinger, hvor Norges Skogeierforbund forhandlet med Treforedlingensindustriens Servicekontor om en landsdekkende pris. Det fremgår videre av vedtektene § 4, som ble sendt til ESA sammen med søknaden, at medlemmene hadde en leveringsplikt - ”rett og plikt til å selge alt sitt salgsvirke” - gjennom foreningen. Endelig hadde foreningen også i § 5 en hjemmel for ”i spesielle tilfelle foreta prisutjevning.” Foreningen endret sine vedtekter som en følge av ESA’s vedtak. Medlemmene har nå i § 4 en rett til å selge alt sitt virke gjennom foreningen, men de har ikke noen plikt til dette.

Ankende part har hevdet at Norske Skog betaler samme pris i hele landet, og at foreningens krav om lik pris ved bilvei uavhengig av transportavstand har samme virkning som om det fortsatt ble fastsatt priser sentralt. Videre har han anført at det fremgår av vedtakets premiss 35 og 36 at de sentrale prisforhandlinger opphørte midt på 80-tallet for skurtømmer og i 1994 for massevirke. ESA var dermed kjent med dette og må ha lagt dette til grunn for sitt vedtak. Videre anføres at ESA i sitt vedtak sidestiller

7

den prisutjevning som pålegges av NSF og skogeierforeningene. Det vil si at de tre strekpunkter i vedtakets artikkel 1 utgjør selvstendige og fullstendige ledd, slik at hver enkelt av dem anses for å være i strid med artikkel 53 nr 1.

Viken Skogeierforening har fått nye vedtekter som blant annet medfører at medlemmene ikke har leveringsplikt og foreningen ikke har adgang til å foreta prisutjevning. Lagmannsretten legger også til grunn at det ikke foregår sentrale prisforhandlinger og viser her til Per Stamnes forklaring om hvorledes prisene blir forhandlet av hver enkelt skogeierforening, samt til foreningens medlemsblad nr 1/1999 ”Vestviken”.

Lagmannsretten ser det slik at forholdene som lå til grunn for vedtaket på flere punkter formelt og reellt er fundamentalt forskjellige fra de som gjaldt, da avtalen mellom Ola Buttingsrud og Viken Skogeierforening ble inngått. Selv om de sentrale prisforhandlinger opphøret allerede på henholdsvis 80-tallet og i 1994, og situasjonen på dette punkt var den samme da ESA traff sitt vedtak som den var i 1999, har Viken Skogeierforening andre vedtektsbestemmelser og medlemmene har ingen salgsplikt. Det er også i dag, i motsetning til i 1997, en reell konkurranse i markedet i og med det skjer en betydelig import av trevirke, og at det er konkurranse mellom de forskjellige innenlandske skogeierforeninger. Vedtaket kan derfor ikke få direkte anvendelse på tømmerkontrakten. Hvis tømmerprisen er ulovlig, må det derfor være fordi den er i strid med artikkel 53 nr 1.

EØS-avtalen artikkel 53 nr 1. Per Stamnes har forklart at han på vegne av Viken Skogeierforening forhandlet med Norske Skog Supply AS fra 1998. Han forklarte at spørsmålet om transportkostnader ikke var et tema under forhandlingene, men at begge parter hadde beregninger over den gjennomsnittlige transportkostnad til fabrikk, og at denne lå i størrelsen 65 kroner per kubikkmeter. Prisfastsettelsen skjedde og skjer ellers ut fra en basispris hvortil det legges en rekke forskjellige faktorer som bonuser, oppnådd som følge av kvantum, hugstperiode etc. Lagmannsretten viser også til at det av en artikkel i ”Skogeieren” nr 2/99 fremgår at distriktet fra 1999 ble delte inn i soner for å utligne transportkostnadene på den enkelte skogeier. Dette skjer ved at de skogeiere som ligger i klasse (sone) 6 til 13 vil få et transporttrekk på 10 kroner per klasse.

Ut fra bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det i den pris som Viken Skogeierforening betalte Ola Buttingsrud reelt sett inngikk fraktkostnader som innebar en fraktutjevning. Buttingsrud fikk betalte den samme prisen som skogeiere i foreningen som lå i distriktets yttergrense. Selv om forhandlingspartene ikke direkte tok spørsmålet om transportkostnader opp under forhandlingene, var begge parter klar over kostnaden og hadde beregnet denne faktoren. Det fremgår også av det nye systemet om sonepris som ble innført i 1999 at fraktkostnader er en faktor som helt selvfølgelig må

8

tas med ved fastsettelse av virkeprisen, og at den blir tatt med. Det hadde ellers ikke vært noen grunn til å innføre systemet med transporttrekk.

Spørsmålet er om denne fraktutjevning er i strid med artikkel 53 nr 1.

Bestemmelsen forbyr enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som kan påvirke samhandelen mellom avtalepartene, og som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen innen EØS-området.

Det følger direkte av bestemmelsens ordlyd at tre vilkår må være oppfylt, for at den skal komme til anvendelse. Det må foreligge en eller annen form for samarbeid mellom uavhengige foretak, samarbeidet må kunne påvirke handelen mellom signaturstatene og samarbeidet må ha konkurransebegrensende formål eller virkning. EF-domstolen har i tillegg innfortolket et fjerde vilkår i den tilsvarende bestemmelse i Romatraktaten, nemlig at samarbeidet må påvirke samhandelen og konkurransen merkbart, og et tilsvarende vilkår må innfortolkes i artikkel 53 nr 1, jf Fredrik Sejersted, Finn Arnesen m.f. (Sejersted): EØS-rett, 1995 side 288 og 296 følgende.

Skogeiendommene til medlemmene i Viken Skogeierforening har gjennomgående en gunstigere beliggenhet en skogseiendommer i landet som helhet. Det vises til det nye systemet som Norske Skog Supply igangsatte i 1999, med henblikk på å justere den utjevning av transportkostnadene som en fast pris til alle medlemmene innebar. De medlemmer som lå lengst borte og som hadde de største transportkostnader, skulle få et såkalt transporttrekk. Viken Skogeierforening har bare medlemmer i klassene 1 til 8. Da det ikke ble gitt transporttrekk for de medlemmer som lå i klasse 1 til 5, det vil si 150 km fra fabrikktomt, innebar dette at det bare var medlemmene i klasse 6, 7 og 8 som fikk transporttrekk, jf artikkel i Skogeieren nr 2 for 1999. Ola Buttingsrud gjør gjeldende at ordningen med transporttrekk i 1999 ikke ble praktisert av noen av landets foreninger, og at prisen derfor medførte en reell fraktutjevning.

Viken Skogeierforening hevder også at foreningen ikke har praktisert det nye system med fraktfradrag, men foreningen har under ankeforhandlingen likevel beregnet den økonomiske virkningen systemet med transportfradrag ville få for medlemmene. Beregningen viser at medlemmene ville fått en krone mer per kubikkmeter. Dette er ikke bestridt av den ankende part.

Når det gjelder vilkåret om at samarbeidet må påvirke samhandelen og konkurransen merkbart vises til Sejersted som side 296 uttaler: ” Dette innebærer at samarbeid som oppfattes som ubetydelig, såkalte ”bagatellavtaler”, ikke omfattes av forbudet i art. 53(1). Kravet er absolutt og ufravikelig. Samarbeid som ikke påvirker konkurransen eller samhandelen er fullt ut gyldig og lovlig”, jf i denne forbindelsen også Baggatellmeddelelsen utstedt i 1994 av ESA og Kommisjonen.

9

Lagmannsretten kan ikke se at et utslag på en krone per kubikkmeter påvirker konkurransen eller samhandelen merkbart. Da dette vilkåret ikke er oppfylt er den pris som Ola Buttingsrud fikk lovlig, selv om den innebar en viss fraktutjevning.

Det foreningsrettslige likhetsprinsipp Ola Buttingsrud har også anført at den pris han fikk er i strid med det foreningsrettslige likhetsprinsipp om likebehandling av foreningens medlemmer og derfor ulovlig.

I Norge har det tidlig innen fiske-, land- og skogbruk dannet seg foreninger og lag som bygget på samvirke- og kooperasjonstanken. Solidaritetstanken ligger bak disse organisasjoner og deres målsetninger og innebærer at lagene/foreningene tar vare på sine medlemmer og næringen, selv om dette kan medføre at medlemmer ikke altid behandles helt likt.

Også ESA’s vedtak premiss 5 legger til grunn at systemet med Norges Skogeierforbund er organisert som et samvirke. De enkelte skogeiere er medlemmer av lokale skogeierlag, og disse er igjen distriktsvis organisert i skogeierforeninger. Som medlem av et skogeierlag er skogeieren automatisk medlem av skogeierforeningen og sentralforeningen, Norges Skogeierforbund. I henhold til gjeldende vedtekter for Viken Skogeierforening er et av formålene å ivareta skogeiernes økonomiske interesser ved å arbeide for best mulige priser og markedsforhold for skogs- og utmarksprodukter, sikre best mulig avsetning og om nødvendig gjennomføre markedsmessige tiltak, jf § 2 a. Foreningen skal også arbeide for å sikre medlemmenes næringspolitiske interesser.

Viken Skogeierforening har i 1999 gjennom egne forhandlinger med Norske Skog Supply forhandlet frem en fordelaktig pris for alle sine medlemmer, samtidig som den også sikrer salg av store kvanta og en jevn levering gjennom året. Foreningen må på denne måten sies å ha oppfylt foreningens formål. Foreningen sørger for at alle medlemmer som ønsker dette, kan selge sitt virke gjennom foreningen og oppnå en pris som i 1999 var 27 kroner høyere enn det, for eksempel Buttingsrud kunne oppnå, ved individuellt salg til Norske Skog. Dette innebærer ganske visst at noen medlemmer subsidierer fraktkostnadene for andre medlemmer. Prinsippet om at alle medlemmer uavhengig av beliggenhet tilbys samme pris har vært praktisert lenge, og har vært behandlet i foreningen flere ganger. Foreningen har valgt å opprettholde lik fast pris. Viken Skogeierforening har også som formål å arbeide for medlemmenes næringspolitiske interesser. Når foreningen gjennom en lik fast pris for alle medlemmene medvirker til at skogeiendom som ligger ugunstig til, blir verd å drive, må dette formål sies å være ivaretatt.

Solidaritetstanken fikk tidlig en bred og sterk politisk forankring i Norge, og retten viser blant annet til at konkurranseloven gjør unntak for samvirkeforetak.

Lagmannsretten kom ovenfor til at den fraktutjevning som en lik pris innebærer, ikke strider mot ESA’s vedtak eller artikkel 53 nr 1 i EØS-avtalen. Det må derfor etter

10

lagmannsrettens oppfatning være lovlig adgang til å fastsette samme pris for alle foreningens medlemmer, når dette begrunnes i solidaritetshensynet og forhold som ligger innenfor foreningens formålsbestemmelse, så lenge medlemmene fritt kan velge hvem de vil selge sitt tømmer til. Den pris Ola Buttingsrud har fått, er ikke i strid med det foreningsrettslige likhetsprinsipp.

Anken har ikke ført frem. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om sakens utfall, og finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn til å frita for erstatningsplikten. Ankemotpartens prosessfullmektig, advokat Jonas W. Myhre har inngitt omkostningsoppgave på totalt 131 593,20 kroner. Salær for ankeforhandlingen utgjør 73 350 kroner og omkostninger 371,20 kroner.

Saksomkostningene skal bare dekkes i den utstrekning de har vært nødvendige, jf tvistemålsloven § 176. Advokat Myhre har for lagmannsretten beregnet seg et salær på 73 350 kroner. Ankemotpartens arbeid med saksforberedelse til ankeforhandling har vært meget begrenset (fire korte prosesskriv) og det er bare ca trekvart år siden saken ble behandlet i førsteinstans. Saken har stått i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten, og lagmannsretten legger til grunn at hovedtyngden av arbeidet ble utført for herredsretten. Ankeforhandlingen tok halvannen dag, og lagmannsretten finner på denne bakgrunn at nødvendige utgifter for salær kan settes til 50 000 kroner.

Lagmannsretten har ingen bemerkninger til herredsrettens omkostningsavgjørelse, og denne stadfestes.

Dommen er enstemmig.

11

D o m s s l u t n i n g:

1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ola Buttingsrud 50 371 – femtitusentrehundreogsyttien – kroner til Viken Skogeierforening innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 prosent, fra forfall til betaling skjer.

Karin Stang Einar Kaspersen Svein Dahl

Bekreftes for førstelagmannen:

12

VEDLEGG 1