Norsk dom

Borgarting lagmannsrett 00-01957A01: avslag på krav om dokumentfremleggelse i anbudstvist

Borgarting lagmannsrett avslo et krav om dokumentfremleggelse i en erstatningssak etter en anbudskonkurranse om leveranser til nye Rikshospitalet. De etterspurte fakturaene og tilleggsbestillingene fra den valgte leverandøren ble ikke ansett å ha bevismessig betydning, fordi staten allerede hadde opplyst omfanget av tilleggsbestillingene og akseptert at de gjaldt leveranser saksøkeren også kunne ha utført.

Hovedspørsmål

Kunne staten pålegges å fremlegge fakturaer og tilleggsbestillinger fra den valgte leverandøren som bevis i en erstatningssak etter en anbudskonkurranse, når staten allerede hadde innrømmet de relevante faktiske forholdene?

Saksdata: 00-01957A01, 2001-04-19, Borgarting lagmannsrett, {"Tvistemålsloven § 184 første ledd","Tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 1","Tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 2","Tvistemålsloven § 250","Tvistemålsloven § 253 annet ledd"}, Kjennelse i ankesak om fremleggelse av skriftlige bevis.

Faktum

INform AS, senere Kilsund AS, reiste erstatningssak mot staten etter ikke å ha fått kontrakt om levering av kontorstoler og platemøbler til nye Rikshospitalet. Oslo byrett frifant staten, og dommen ble anket. Under saksforberedelsen for lagmannsretten krevde Kilsund at staten skulle fremlegge samtlige fakturaer fra Finn Clausen Interiør & AV-systemer AS, som fikk kontrakten, samt dokumentasjon for tilleggsleveranser. Formålet var å belyse omfanget av den kontrakten Kilsund mente å ha gått glipp av, særlig ved utmåling av positiv kontraktsinteresse. Staten opplyste at den totale leveransen var på 23 430 050 kroner og at tilleggsbestillingene utgjorde om lag 8 millioner kroner. Staten motsatte seg fremleggelse av dokumentene, men aksepterte samtidig at samtlige tilleggsbestillinger hadde sammenheng med den omtvistede leveransen av platemøbler og gjaldt bestillinger som også Kilsund kunne ha levert.

Rettens vurdering

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at dokumentfremleggelse etter tvistemålsloven §§ 250 og 253 forutsetter at dokumentene er egnet til å tjene som bevis i saken. Hva som er bevisrelevant, må vurderes opp mot de krav og anførsler som saken gjelder. Kilsund hadde påberopt dokumentene for å bevise omfanget av tilleggsbestillingene og at disse gjaldt ytelser selskapet selv kunne ha levert, som ledd i utmålingen av positiv kontraktsinteresse. Retten viste til at staten allerede hadde opplyst omfanget av tilleggsbestillingene og uttrykkelig akseptert at alle tilleggsbestillingene hadde sammenheng med den omtvistede leveransen og gjaldt produkter Kilsund kunne ha levert. Når motparten innrømmer slike omstendigheter i en sak hvor partene har fri rådighet over tvistegjenstanden, er det ikke behov for bevis for disse forholdene. De påberopte dokumentene hadde dermed ikke bevismessig betydning slik saken sto på kjennelsestidspunktet.

Konklusjon

Begjæringen om å pålegge staten å fremlegge fakturaer, eventuelt skriftlige tilleggsbestillinger og ordrebekreftelser fra Finn Clausen Interiør & AV-systemer AS, ble ikke tatt til følge.

Praktisk betydning

Kjennelsen gjelder prosessuelle regler om bevisfremleggelse, ikke de materielle anskaffelsesreglene direkte. For anskaffelsestvister viser avgjørelsen at krav om dokumentinnsyn eller dokumentfremleggelse kan falle bort dersom motparten innrømmer de faktiske forhold dokumentene skulle bevise. En part må derfor kunne påvise konkret bevisrelevans, og ikke bare et ønske om ytterligere kontroll eller bekreftelse av opplysninger som allerede er akseptert i saken.

Refererte rettskilder

Tvistemålsloven § 250 — Hjemmel for krav om fremleggelse av skriftlige bevis.
Tvistemålsloven § 253 annet ledd — Lagmannsrettens adgang til å pålegge fremleggelse av dokumenter.
Tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 1 — Krav om at dokumentet må være egnet til å tjene som bevis i saken.
Tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 2 — Retten viste til at dokumentene ikke hadde betydning som bevis når forholdene var innrømmet.
Tvistemålsloven § 184 første ledd — Omstendigheter som er innrømmet trenger ikke bevis når partene har fri rådighet over sakens gjenstand.
Schei, Tvistemålsloven side 642 — Sitert for forståelsen av hva som skal anses som bevis.

Hele dommen

BORGARTING LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

KJENNELSE

av 19. april 2001

i ankesak nr 00-01957 A/01

Kilsund AS – Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Ankende part: Kilsund AS Prosessfullmektig: Advokat Knut Arne Holthe

Motpart: Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller

Dommer: Lagdommer Regine Ramm Bjerke

KJENNELSE

Saken gjelder krav om fremleggelse av skriftlige bevis, jf. tvml § 250.

INform AS har ved stevning av 16. mars 1988 til Oslo byrett reist krav overfor staten v/ Arbeids- og administrasjonsdepartementet om erstatning for tap som følge av at INform AS ikke fikk antatt anbud om levering av kontorstoler- og platemøbler til det nye Rikshospitalet. INform AS overdro tvistegjenstanden til holdingselskapet INform Industrier AS, som senere har endret navn til Kilsund AS.

Oslo byrett avsa 16. mars 2000 dom med slik domsslutning:

Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet frifinnes.
Kilsund AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale saksomkostninger til Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet med kr 56.160 -femtisekstusenetthundreogseksti-.

Dommen er påanket i sin helhet av Kilsund AS.

Under saksforberedelsen har Kilsund AS krevet at staten fremlegger samtlige fakturaer fra det firmaet som ble tildelt anbudet - Finn Clausen Interiør & AV-systemer AS - (heretter kalt Finn Clausen), så vel for leveranser innenfor anbudet som for tilleggsleveranser. Videre har Kilsund AS provosert opplyst hvor stor den endelige ordren til Finn Clausen ble, når samtlige tilleggsbestillinger hensyntas, samt provosert fremlagt en uttømmende spesifikasjon av samtlige møbelleveranser fra Finn Clausen til det nye Rikshospitalet.

Staten har opplyst at det totale omfanget av leveransen fra Finn Clausen er på kr 23 430 050, og at det innebærer en tilleggsbestilling for ca 8 millioner kroner. Staten har motsatt seg å fremlegge fakturaer som krevet av Kilsund AS.

Den ankende part Kilsund AS har i hovedsak anført:

Under hovedforhandlingen i byretten fremkom det at Finn Clausen fikk betydelige tilleggsbestillinger. Betydningen av provokasjonen er å få avklart det økonomiske omfang av den kontrakt INform AS gikk glipp av da kontrakten gikk til en annen anbyder. Provokasjonene har derfor betydning for fastsettelsen av den positive kontraktsinteresse. Staten uttrykte opprinnelig usikkerhet om tilleggsbestillingene bare gjelder produkter av en karakter som INform AS kunne ha levert. Den eneste måten dette med sikkerhet kan fastslås på, er ved fremleggelse av selve tilleggsbestillingene/ordrebekreftelsene. Dersom det viser seg å være et omfattende

arbeide å fremskaffe fakturaene, kan den ankende part godta fremleggelse av de skriftlige tilleggsbestillingene med dertil hørende skriftlige ordrebekreftelser for tilleggsleveransene.

Ankemotparten staten v/ Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i hovedsak anført:

Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag i saken. Det er ikke rettslig adgang til å tilkjenne den ankende part erstatning for den positive kontraktsinteressen. Det endelige omfanget av leveransen fra Finn Clausen er uten betydning for fastsettelsen av en eventuell erstatning på bakgrunn av den positive kontraktsinteressen. Det er i så fall kontraktsinteressen som sådan som skal erstattes, og ikke et annet tenkt høyere beløp basert på hvilke leveranser en annen leverandør har fått.

Staten kan imidlertid akseptere at samtlige tilleggsbestillinger hadde sammenheng med den omtvistede leveransen av platemøbler, og at det gjaldt bestillinger som også den ankende part kunne ha levert. Fremleggelse av dokumentene kan ikke tjene til annet enn å bekrefte beløpets størrelse, som allerede er opplyst. Dokumentene har derfor ingen bevisverdi, og fremleggelse vil bare medførere unødig ekstraarbeid.

Lagmannsretten bemerker

Etter tvml § 253 annet ledd jf. § 250 kan lagmannsretten pålegge en part å fremlegge et skriftlig bevis som er i en parts besittelse. Dokumenter som kreves fremlagt må være egnet til å tjene som bevis i saken, jf. tvml § 189 første ledd nr. 1 og Schei, Tvistemålsloven side 642. Hva som skal anses som bevis, må vurderes ut fra de krav som skal avgjøres og de anførsler som er gjort gjeldende som grunnlag for kravene.

Den ankende part har påberopt fakturaene som bevis i forbindelse med utmålingen av erstatning for den positive kontraktsinteressen. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å oppsummere partenes anførsler vedrørende beregningen av oppfyllelsesinteressen. Kilsund har krevet erstatning for den positive kontraktsinteresse oppad begrenset til kr. 2 470 000. Ved beregningen av kravet for byretten har Kilsund lagt til grunn at den endelige kontraktssummen ville komme opp i kr. 21 millioner. Ved beregningen av fortjenesten har Kilsund bygget på erfaring fra et tidligere oppdrag fra et tilsvarende prosjekt. Videre har Kilsund anført at leveransen til det nye Rikshospitalet på grunn av tilleggsbestillinger mest sannsynlig ville blitt atskillig større enn anbudssummen, slik at ytterligere fortjeneste ville komme til.

Staten har som det fremgår ovenfor bestridt at tilleggsbestillingene omfattes av den positive kontraktsinteressen. Videre har staten anført at erstatningskravet er beregnet for høyt, bl a fordi det ville gi et dekningsbidrag på 40 %, som er oppsiktsvekkende høyt.

Lagmannsretten bemerker at den dokumentasjon som er krevet fremlagt er påberopt som bevis for omfanget av tilleggsbestillinger og for å belyse om tilleggsbestillingene bare gjelder produkter av en karakter som INform AS kunne ha levert. Staten har under saksforberedelsen opplyst omfanget av tilleggsbestillingene. Videre har staten nå meddelt at den kan akseptere at samtlige tilleggsbestillinger hadde sammenheng med den omtvistede leveransen av platemøbler, og at det gjaldt bestillinger som også den ankende part kunne ha levert.

Omstendigheter som motparten innrømmer under saken trenger ikke bevis, når partene har fri rådighet over sakens gjenstand. Slik saken nå står er de dokumenter som er krevet fremlagt bare anført å ha betydning som bevis for omstendigheter staten har innrømmet. Lagmannsretten finner derfor at dokumentene ikke kan ha betydning som bevis i saken, jf. tvml § 184 første ledd og § 189 første ledd nr. 2. Kravet om fremleggelse kan derfor ikke føre frem.

Saksomkostninger er ikke krevet.

Slutning

Begjæringen om at staten skal fremlegge samtlige fakturaer fra Finn Clausen Interiør & AV-systemer AS, eventuelt alle skriftlige tilleggsbestillinger med dertil hørende skriftlige ordrebekreftelse for tilleggsleveranser fra Finn Clausen Interiør & AV- systemer AS, tas ikke til følge.

Regine Ramm Bjerke

Bekreftes for førstelagmannen:

VEDLEGG 1

Emner: offentlige anskaffelser, anbud, bevisfremleggelse, erstatning, positiv kontraktsinteresse, prosess