Gangbroen som fikk tre forskjellige høyder, og to KOFA-saker

Gangbroen på Feda har klart kunststykket å være både for høy og for lav før den er bygget. Først var rekkverket høyere enn de foreskrevne 1,2 meterne. I oppfølgeren viste tilbudsmaterialet tre forskjellige seilingshøyder: 4,4, 4,5 og 4,6 meter.

KOFA mente at 4,4 meter var en feilskrift. Det kan være riktig. Men avgjørelsen forklarer ikke overbevisende hvorfor nettopp 4,4 måtte være feilen.

Første runde: Rekkverket var for høyt

I KOFA-sak 2026/0098 hadde Kvinesdal kommune tildelt kontrakten til Holm AS.

Konkurransegrunnlaget sa at rekkverket «skal være 1,2 m». Holms rekkverk varierte fra omtrent 1,25 til 3,6 meter.

Kommunen mente at et høyere rekkverk kunne aksepteres. KOFA var uenig. «Skal være 1,2 meter» betyr en bestemt høyde – ikke «minst 1,2 meter». Dersom kommunen ønsket å angi en minimumshøyde, måtte den ha skrevet det.

Rekkverkshøyden var dermed et avvik. Dette var ett av flere avvik som inngikk i den samlede vurderingen som førte til at kommunen måtte avvise Holms tilbud.

Kommunen fulgte avgjørelsen og ville i stedet tildele kontrakten til Module Solutions & Systems AS. Holm svarte med en ny klage.

Andre runde: Var broen for lav?

Oppfølgeren ble behandlet i KOFA-sak 2026/1075.

Denne gangen gjaldt det blant annet seilingshøyden under broen. Konkurransegrunnlaget krevde minst 4,5 meter fri høyde i en bredde på ti meter.

Seilingshøyden er den loddrette, frie avstanden båter skal ha under broen. Den måles fra det vannivået som gjelder som referanse, og opp til den laveste delen av broen innenfor den ti meter brede seilingsåpningen.

Hvis avstanden er 4,4 meter, er broen ti centimeter for lav. Da kan oppdragsgiver ikke kreve en bro med den påkrevde høyden på grunnlag av tilbudet.

Etter at 1,2 meter var blitt tolket strengt i den første saken, var spørsmålet nærliggende: Hvorfor skulle ikke minimumskravet på 4,5 meter tolkes like strengt?

Én bro – tre høyder

Modules tilbudsmateriale ga ikke ett entydig svar:

• I friteksten i én illustrasjon sto det at seilingsåpningen var 4,4 meter.
• Målmarkeringer på broen og høydeskilt i den samme illustrasjonen viste 4,5 meter.
• Plansjene over gangbroen viste 4,6 meter, bestående av fri høyde og sikkerhetsmargin.

Kommunen foretok dessuten selv en måling i den innleverte IFC-modellen. Målt fra det kommunen omtalte som normal vannstand, mente kommunen at modellen viste at kravet var oppfylt.

Det var altså ingen konflikt mellom en skriftlig tilbudsbeskrivelse og tegninger. Alle de tre høydeopplysningene fremgikk av det visuelle tilbudsmaterialet. To motstridende mål sto til og med i den samme illustrasjonen.

Spørsmålet var derfor ikke hvilket dokument som hadde høyest rang. Spørsmålet var hvilken av de tre høydene som beskrev den tilbudte broen.

KOFA lot 4,4-tallet stå alene

KOFA slo først fast at en høyde under 4,5 meter ikke kunne tilbys. Kravet var med andre ord like bindende som kravet til rekkverkshøyde i den første saken.

Deretter godtok nemnda kommunens vurdering av at 4,4 meter fremsto som en feilskrift. De andre målmarkeringene, plansjene og kommunens IFC-måling tilsa etter nemndas syn at kravet var oppfylt.

Dermed ble resultatet at Module ikke hadde tilbudt en bro på 4,4 meter, til tross for at dette tallet faktisk sto i tilbudet.

Det kan være en fornuftig helhetstolkning. Men to mot én er ikke en egen tolkningsregel i anskaffelsesretten. At tilbudet inneholder to høydeangivelser over kravet og én under, gjør ikke nødvendigvis den laveste høyden til en åpenbar feilskrift.

Det kan like gjerne vise at tilbudet er uklart.

Kommunens måling løser ikke nødvendigvis uklarheten

IFC-modellen er en digital 3D-modell der broens elementer er plassert geometrisk. Dersom riktig vannkote er kjent, kan kommunen måle den loddrette avstanden fra vannflaten til broens laveste punkt.

Men modellen bestemmer ikke av seg selv hvilket vannivå kravet skal måles fra. Det må følge av konkurransegrunnlaget eller andre bindende premisser.

KOFA skriver bare at kommunen målte fra «normal vannstand», og at målingen tilsa at kravet var oppfylt. Avgjørelsen opplyser ikke hvordan normal vannstand var fastsatt, om dette var det bindende referansenivået, hvilken høyde kommunen faktisk målte, eller hvordan målingen forholdt seg til de tre oppgitte høydene.

Kommunens måling var dessuten kommunens etterfølgende undersøkelse av tilbudet. Den var ikke en fjerde, entydig høydeangivelse fra leverandøren.

En digital modell kan fortelle hvor broelementene er plassert. Den kan ikke få vannstanden – eller motstridende tilbudsopplysninger – til å stå stille av seg selv.

Hvorfor gikk ikke uklarheten ut over leverandøren?

Etter anskaffelsesforskriften § 9-1 andre ledd bærer leverandøren risikoen for uklarheter i sitt eget tilbud. KOFA viser uttrykkelig til denne regelen.

Dersom tilbudet etter en objektiv helhetstolkning fortsatt var uklart, skulle ikke kommunen velge den høyden som gjorde tilbudet gyldig. Uklarheten skulle i utgangspunktet gå ut over Module.

Det betyr ikke at enhver skrivefeil medfører avvisning. En åpenbar feil kan avklares dersom svaret allerede ligger fast i det opprinnelige tilbudet.

Problemet her er at tilbudet inneholdt tre forskjellige høyder. Avgjørelsen viser ikke at 4,4 meter var umulig å forene med den tilbudte geometrien. Den viser heller ikke at 4,5 eller 4,6 meter var den eneste objektivt mulige forståelsen.

KOFA sier bare at 4,4 «fremstod som feilskrift». Det er en ganske knapp begrunnelse for å sette til side en konkret opplysning som klart lå under et bindende minimumskrav.

Nemnda legger til at kommunen uansett kunne ha avklart forholdet med leverandøren innenfor dialogadgangen i forskriften § 9-3, men forklarer ikke hva en slik avklaring kunne gått ut på eller hvor grensen mot en endring av tilbudet skulle trekkes.

Samme millimeterstrenghet?

Begge kravene var bindende. I sak 2026/0098 skulle rekkverket være 1,2 meter. I sak 2026/1075 skulle seilingshøyden være minst 4,5 meter.

Forskjellen er at KOFA mente rekkverket faktisk var tilbudt for høyt, mens broen ikke faktisk var tilbudt for lavt.

Det er mulig at 4,4 meter bare var en skrivefeil. Resten av tilbudsmaterialet ga kommunen holdepunkter for det.

Men avgjørelsen viser ikke at dette var åpenbart. Verken kommunens egen IFC-måling eller det forholdet at to av tre høydeopplysninger lå over minimumskravet, utelukker at tilbudet var reelt uklart.

Gangbroen fikk beholde både 4,4, 4,5 og 4,6 meter i tilbudsmaterialet. KOFA valgte den høyden som holdt tilbudet inne i konkurransen. Det er nettopp det valget nemnda burde ha begrunnet grundigere.