Ja. En tilbyder som taper, kan i enkelte tilfeller kreve erstatning direkte fra vinneren. Det gjelder når vinnerens villedende opplysninger ga poeng eller på annen måte førte til at oppdragsgiver valgte feil tilbud.
Dette er en lite brukt vei. Den er særlig interessant når oppdragsgiver ikke har gjort noe galt.
Oppdragsgiver kan ha handlet riktig
En oppdragsgiver kan normalt legge opplysningene i tilbudet til grunn. Først når noe konkret gir grunn til tvil, må oppdragsgiver undersøke nærmere. Oppdager han feilen først etter tildelingen, har taperen derfor ikke nødvendigvis noe krav mot oppdragsgiver.
KOFA-sak 2026/385 viser poenget. Produktarkene i vinnerens tilbud ga inntrykk av at produktene var sertifisert ved tilbudsfristen. Sertifiseringene manglet. KOFA kalte opplysningene villedende, men mente oppdragsgiver ikke hadde plikt til å kontrollere dem nærmere. Oppdragsgiver fikk først vite om forholdet etter kontraktsinngåelsen.
KOFA vurderte oppdragsgivers plikter. Nemnda tok ikke stilling til om taperen kunne kreve erstatning av vinneren. Det er et annet spørsmål – og et annet spor.
Markedsføringsloven åpner sporet
Markedsføringsloven gjelder ikke bare reklame til forbrukere. Den regulerer også forholdet mellom næringsdrivende. Villedende opplysninger som brukes for å vinne en offentlig kontrakt, kan rammes av lovens krav til redelig forretningspraksis.
Konkurranseutvalget behandlet i 2025 en sak der merking ga inntrykk av at varer var sertifisert av en uavhengig tredjepart. Sertifiseringene forelå ikke. Utvalget fant brudd på markedsføringsloven § 26.
I en eldre sak gjaldt en tildelingsklage påstander om at konkurrentens heiser var farlige. Utvalget slo fast at markedsføringsloven i utgangspunktet kan gjelde opplysninger og beskyldninger i en tilbudskonkurranse. Det avgjorde ikke den tekniske sannheten, fordi det ville kreve omfattende faglige vurderinger.
Erstatningskravet går direkte til vinneren
Markedsføringsloven § 26 gir ikke en egen, generell erstatningsregel for denne typen sak. Kravet bygger i stedet på de vanlige, ulovfestede erstatningsreglene.
Forsett er ikke nødvendig. Taperen må vise at opplysningen var villedende, at vinneren kan bebreides for den, at taperen led et økonomisk tap, og at den uriktige opplysningen førte til tapet. Ofte blir det avgjørende om tilbudet ville ha vunnet uten den aktuelle opplysningen.
Hvorfor brukes dette så sjelden?
Bevisbildet er ofte krevende. Tilbudene er i stor grad skjermet av hensynet til forretningshemmeligheter. Men oppdragsgivers begrunnelse for poengsettingen viser ofte hva vinneren faktisk tilbød. Kontraktsoppfølgingen kan også vise om det som ga poeng, var reelt fra starten.
En sak mot konkurrenten krever dessuten at taperen kan sannsynliggjøre at den selv ville ha fått kontrakten. Det koster å bygge saken, og mange velger derfor å la være. Det forklarer hvorfor dette sporet nesten ikke er prøvd – ikke hvorfor det er stengt.
Spørsmålet er derfor ikke bare om oppdragsgiver undersøkte nok. Det kan også være: Vant konkurrenten på en opplysning den ikke hadde grunnlag for å gi?