T-795/19 HB mot Kommisjonen: kontraktstvist avvist

Avgjørelsen gjelder grensen mellom angripbare EU-rettsakter og handlinger som bare er utslag av et kontraktsforhold. EU-retten la til grunn at når en institusjons beslutning om betaling, reduksjon av kontraktssum eller tilbakekreving springer direkte ut av rettigheter og plikter regulert av en offentlig kontrakt, må tvisten som utgangspunkt behandles som en kontraktstvist. En slik beslutning kan ikke prøves gjennom annullasjonssøksmål etter reglene om kontroll av EU-rettsakter dersom den er uatskillelig fra kontrakten. I slike tilfeller er unionsdomstolenes kompetanse betinget av at kontrakten inneholder voldgiftsklausul. Uten en slik klausul kan heller ikke et erstatningskrav brukes til å omgå kompetansereglene når det påberopte tapet ikke er atskillbart fra kontraktsforholdet. Kjernen i dommen er derfor prosessuell og institusjonell: kvalifikasjonen av tvisten som kontraktsrettslig avgjør både søksmålsform og verneting.

Saken gjaldt en offentlig tjenestekontrakt om levering av tekniske bistandstjenester til Det høye justisrådet. Europakommisjonen traff en beslutning om å redusere kontraktens beløp og å inndrive beløp som allerede var utbetalt under kontrakten. HB reiste søksmål for EU-retten med krav om annullasjon av denne beslutningen og med krav om erstatning. Etter det som fremgår av den norske oversettelsen av overskriften og sammendraget, forelå det ikke voldgiftsklausul som ga unionsdomstolene kompetanse til å avgjøre kontraktstvister etter kontrakten. Det er ikke spesifisert i dommen som foreligger her hvilke nærmere kontraktsbestemmelser tvisten bygget på, størrelsen på de omtvistede beløpene eller hvilket lands rett som eventuelt regulerte kontrakten.

EU-retten avviste søksmålet. Kommisjonens beslutning om å redusere kontraktsbeløpet og kreve tilbakebetaling ble ansett som et ledd i et rent kontraktsrettslig forhold og ikke som en selvstendig angripbar EU-rettsakt. Fordi kontrakten ikke inneholdt voldgiftsklausul, hadde unionsdomstolene ikke kompetanse til å behandle kontraktstvisten. Erstatningskravet ble også avvist, ettersom de påberopte tapspostene ikke var atskillbare fra kontrakten.

Dommen er praktisk viktig for leverandører og oppdragsgivere som inngår kontrakter med EU-institusjoner. Den viser at tvister om betalingsreduksjon, tilbakekreving og kontraktsoppgjør normalt behandles som kontraktstvister, ikke som søksmål om annullasjon av EU-rettsakter. For anskaffelsesretten understreker avgjørelsen betydningen av tvisteløsningsklausuler og av å skille mellom spørsmål som gjelder selve anskaffelsesprosedyren og spørsmål som gjelder kontraktens gjennomføring. Dersom en tvist er uløselig knyttet til kontrakten, kan et erstatningskrav ikke uten videre brukes til å etablere jurisdiksjon for unionsdomstolene. Dommen gjelder først og fremst prosess og kompetanse, ikke materielle regler om evaluering eller avvisning.