Dommen i sin helhet
RETTENS DOM (Annen avdeling)
8. juli 2026 ( [*](#Footnote*) )
( Instrumentet for foretiltredelsesbistand - OLAF-undersøkelse - Kommisjonens beslutning om ileggelse av administrativ sanksjon - Utelukkelse fra anskaffelses- og tilskuddstildelingsprosedyrer i henhold til finansforordningen og finansforordningen som gjelder for det 11. EUF, eller fra å bli valgt for gjennomføring av midler underlagt disse forordningene - Registrering i databasen for tidlig oppdagelse og utelukkelse - Alvorlig feil i yrkesutøvelsen - Erstatningsansvar utenfor kontrakt )
I sak T-540/24,
RH, representert ved advokat L. Levi, saksøker, mot
Europakommisjonen, representert ved A. Koričić og P. Rossi, som fullmektiger, saksøkt,
RETTEN (Annen avdeling), sammensatt av president N. Półtorak, dommer G. Hesse (saksforberedende dommer) og dommer I. Dimitrakopoulos, justissekretær: administrator A. Audras-Hidelot etter å ha tatt hensyn til den skriftlige forhandlingen, etter forhandlingen 22. januar 2026, avsier følgende
dom
1Ved sitt søksmål har saksøkeren, RH, for det første, på grunnlag av artikkel 263 TEUV, nedlagt påstand om annullering av Europakommisjonens beslutning av 6. august 2024, hvorved den utelukket saksøkeren, for en periode på ni måneder, fra å delta i anskaffelses- og tilskuddstildelingsprosedyrer omfattet av Den europeiske unions alminnelige budsjett og av det 11. Europeiske utviklingsfond (EUF), samt fra å delta i prosedyrer for midler i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2018/1046 av 18. juli 2018 om de finansielle regler som gjelder for Unionens alminnelige budsjett, om endring av forordning (EU) nr. 1296/2013, (EU) nr. 1301/2013, (EU) nr. 1303/2013, (EU) nr. 1304/2013, (EU) nr. 1309/2013, (EU) nr. 1316/2013, (EU) nr. 223/2014, (EU) nr. 283/2014 og beslutning nr. 541/2014/EU og om oppheving av forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 (EUT 2018 L 193, s. 1; heretter «finansforordningen»), og i prosedyrer for tildeling av midler under EUF i henhold til rådsforordning (EU) 2018/1877 av 26. november 2018 om finansforordningen som gjelder for det 11. EUF, og om oppheving av forordning (EU) 2015/323 (EUT 2018 L 307, s. 1), eller fra å bli valgt for gjennomføring av midler underlagt disse forordningene (heretter «den anfektede beslutningen»); og for det andre, på grunnlag av artikkel 268 TEUV, erstatning for den skaden saksøkeren hevder å ha lidt som følge av dette.
Sakens bakgrunn
2Den 10. oktober 2017, under programmet for foretiltredelsesbistand til Republikken Moldova for tiltredelse til Den europeiske union, offentliggjorde EU-delegasjonen til Moldova (heretter «oppdragsgiveren») en kunngjøring innenfor rammen av den begrensede anbudskonkurransen «Rural Small and Medium Enterprises policy support window, Moldova» (EuropeAid/138868/DH/SER/MD) (heretter «anskaffelsesprosedyren»). Hovedmottakeren av det tekniske bistandsprosjektet som ble omfattet av denne kontrakten, var den moldovske organisasjonen for små og mellomstore bedrifter (heretter «ODIMM»). Blant de sekundære mottakerne av dette prosjektet var Moldovas departement for økonomi og infrastruktur (heretter «MEI»).
3Den 2. mai 2018 offentliggjorde oppdragsgiveren, som ledd i den aktuelle anskaffelsesprosedyren, listen over prekvalifiserte kandidater, som inkluderte konsortiet representert og ledet av saksøkeren (heretter «konsortiet»). Den 25. mai 2018 innleverte konsortiet sitt tilbud.
4Den 31. august 2018 innledet OLAF en undersøkelse vedrørende saksøkeren på grunnlag av artikkel 3 i europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) nr. 883/2013 av 11. september 2013 om undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bekjempelse av svindel (OLAF) og om oppheving av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/1999 og rådsforordning (Euratom) nr. 1074/1999 (EUT 2013 L 248, s. 1).
5OLAFs undersøkelse bestod i å fastslå om det forelå en interessekonflikt eller noen form for påvirkning ved tildelingen av den aktuelle kontrakten til konsortiet. Med henblikk på dette avhørte OLAF blant annet A (en konsulent betalt av saksøkeren) og B (statssekretær i MEI).
6Under sin undersøkelse fastslo OLAF at B var gift med A, og at deres forhold hadde begynt i 2016. Ifølge OLAF arbeidet B som senior tjenestemann ved ODIMM frem til september 2017, og innehadde deretter stillingen som statssekretær i MEI fra oktober 2017 til juli 2019. OLAF fant at det forelå en udeklarert interessekonflikt mellom saksøkeren, gjennom A, og en av mottakerne av det aktuelle prosjektet, gjennom B.
7Den 3. september 2018 informerte oppdragsgiveren saksøkeren, ved brev med referanse Ares(2018)4512258, om at oppdragsgiveren hadde besluttet å avvise konsortiets tilbud på grunn av manglende overholdelse av visse bestemmelser i avsnitt 2.3.3.2 i Praktisk veiledning for anskaffelser og tilskudd for Den europeiske unions eksterne tiltak fra 2016 (heretter «PRAG 2016») og avsnitt 4.1 i instruksjonene til tilbyderne.
8På grunnlag av, blant annet, OLAF-rapporten etter den aktuelle undersøkelsen, ble panelet for systemet for tidlig oppdagelse og utelukkelse, jf. artikkel 143 i finansforordningen (heretter «panelet»), bedt om å vedta en anbefaling i henhold til artikkel 143(6) i denne forordningen.
9Ved brev datert 15. juni 2023 med referanse Ares(2023)4147925, underrettet panelet saksøkeren om de relevante fakta, deres foreløpige rettslige klassifisering og de administrative sanksjonene som var påtenkt, og oppfordret saksøkeren til å inngi sine merknader. Panelet informerte saksøkeren om at det påtenkte å ilegge administrative sanksjoner, bestående blant annet av utelukkelse fra deltakelse i tildelingsprosedyrer for offentlige anskaffelser og tilskudd i henhold til finansforordningen. En sladdet versjon av OLAF-rapporten etter den aktuelle undersøkelsen var vedlagt dette brevet, sammen med visse vedlegg til denne.
10Den 10. januar 2024 fremsatte saksøkeren en rekke merknader til panelets brev av 15. juni 2023, hvor det blant annet ble anført at begrepet «interessekonflikt» slik det ble brukt i det brevet, var uriktig.
11Den 28. mai 2024 sendte panelet, ved brev med referanse Ares(2024)3822473, sin endelige anbefaling til Kommisjonens generaldirektorat (GD) for naboskaps- og utvidelsesforhandlinger, hvor det bekreftet den rettslige klassifiseringen av de aktuelle fakta som «alvorlig feil i yrkesutøvelsen» i henhold til artikkel 106(1)(c) i europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 av 25. oktober 2012 om de finansielle regler som gjelder for Unionens alminnelige budsjett og om oppheving av rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 (EUT 2012 L 298, s. 1), som endret ved europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2015/1929 av 28. oktober 2015 (EUT 2015 L 286, s. 1) (heretter «den tidligere finansforordningen»). Panelet anbefalte, blant annet, at saksøkeren skulle utelukkes fra å delta i tildelingsprosedyrer for offentlige anskaffelser og tilskudd omfattet av finansforordningen for en periode på 18 måneder.
12Ved den anfektede beslutningen fulgte Kommisjonen panelets anbefaling, samtidig som den begrenset varigheten av den aktuelle utelukkelsen til ni måneder. Kommisjonen fant at saksøkeren var ansvarlig for alvorlig feil i yrkesutøvelsen, ettersom saksøkeren, ved innleveringen av konsortiets tilbud, ikke hadde overholdt etikkbestemmelsen i avsnitt 13(b) i instruksjonene til tilbyderne, ved å unnlate å opplyse om at en av dennes egne konsulenter i Moldova var gift med statssekretæren i MEI, som var en av mottakerne av det aktuelle prosjektet. Denne utelukkelsen fikk virkning fra datoen for meddelelse av beslutningen, det vil si 7. august 2024.
Faktiske forhold etter den anfektede beslutningen
13Den 20. august 2024 fremla saksøkeren for GD for naboskaps- og utvidelsesforhandlinger et nytt sett med opplysninger og dokumenter vedrørende de utbedrende tiltak som var truffet før meddelelsen av den anfektede beslutningen, og fremla nye utbedrende tiltak.
14Den 21. oktober 2024 underrettet Kommisjonen saksøkeren om sin beslutning, hvorved den, etter panelets anbefaling av 15. oktober 2024 med referanse Ares(2024)7342539, opphevet den anfektede beslutningen (heretter «endringsbeslutningen»).
Påstander
15Saksøkeren har nedlagt påstand om at Retten skal:
• annullere den anfektede beslutningen;
• pålegge Kommisjonen å betale erstatning for den skade saksøkeren har lidt som følge av vedtakelsen av denne beslutningen;
• pålegge Kommisjonen å betale sakskostnadene.
16Kommisjonen har nedlagt påstand om at Retten skal:
• forkaste søksmålet;
• pålegge saksøkeren å betale sakskostnadene.
Rettslig vurdering
*Formalitetsspørsmål*
17I sitt tilsvar har Kommisjonen anført at søksmålet bør avvises i sin helhet eller delvis. Kommisjonen har gjort gjeldende at saksøkeren, siden vedtakelsen av endringsbeslutningen, har mistet sin rettslige interesse i søksmålet. Etter Kommisjonens syn har saksøkeren ikke godtgjort at en annullering av den anfektede beslutningen vil medføre en fordel for saksøkeren, ettersom beslutningen opphørte å produsere sine virkninger den 22. oktober 2024. Videre har saksøkeren ikke endret søksmålet på grunnlag av artikkel 86 i Rettens rettergangsordning for å ta hensyn til at nevnte beslutning ble opphevet. Saksøkeren har således ikke angitt hvilke deler av søksmålet som fortsatt kan være relevante.
18Saksøkeren har anført at søksmålet kan fremmes.
19Når det gjelder en saksøkers rettslige interesse i søksmålet, har Domstolen anerkjent at denne interessen ikke nødvendigvis bortfaller på grunn av at den anfektede rettsakten har opphørt å ha virkning under sakens behandling. En saksøker kan beholde en interesse i å få fastslått at den aktuelle rettsakten var ulovlig for den perioden den var gjeldende og hadde virkning, og en slik fastsettelse er fortsatt i det minste av interesse som grunnlag for et mulig erstatningssøksmål (se dom av 12. desember 2024, *Nemea Bank* mot *ECB m.fl.*, C-181/22 P, EU:C:2024:1020, avsnitt 41 og den rettspraksis det vises til).
20I henhold til den eneste artikkelen i endringsbeslutningen opphører den anfektede beslutningen å produsere rettsvirkninger fra meddelelsen av endringsbeslutningen, den 21. oktober 2024, det vil si med virkning *ex nunc*. Det må derfor legges til grunn at den anfektede beslutningen produserte sine virkninger i perioden fra og med 7. august til og med 21. oktober 2024, før den ble opphevet.
21Saksøkeren var således, i perioden fra og med 7. august til og med 21. oktober 2024, forhindret fra, blant annet, å delta i anskaffelsesprosedyrer. I den grad saksøkeren anser at denne utelukkelsen medførte et tap av mulighet til å vinne anbudskonkurranser, og saksøkeren ved sin andre påstand krever at Kommisjonen pålegges å betale erstatning for den skade saksøkeren har lidt som følge av vedtakelsen av den anfektede beslutningen, beholder saksøkeren derfor en interesse i å få fastslått at denne beslutningen var ulovlig for den perioden beslutningen var gjeldende og hadde virkning, som grunnlag for sitt erstatningskrav basert på artikkel 340 TEUV. Saksøkerens rettslige interesse i søksmålet har således ikke bortfalt, i samsvar med rettspraksisen det vises til i avsnitt 19 ovenfor.
22Kommisjonens anførsler kan ikke reise tvil om denne konklusjonen. Det følger klart av ordlyden i artikkel 86 i rettergangsordningen at, på samme måte som denne bestemmelsen ikke krever at søkeren endrer stevningen etter vedtakelsen av en ny beslutning som erstatter den påklagede beslutningen, krever den heller ikke at søkeren foretar en slik endring der sistnevnte beslutning kun oppheves. Kommisjonen kan derfor ikke med rette klage over at søkeren ikke endret stevningen i den foreliggende saken. Videre er det uten betydning for søksmålets antakelighet at søkeren selv anmodet om en fornyet vurdering av den påklagede beslutningen og ikke ventet på utfallet av denne før stevningen ble inngitt. Dette endrer ikke det faktum at beslutningen hadde rettsvirkninger i mer enn to måneder, noe som ikke ville ha endret seg selv om søkeren hadde ventet på den endrende beslutningen før stevningen ble inngitt.
23Det følger av dette at søksmålet kan tas under behandling.
*Påstanden om annullering*
24Til støtte for søksmålet om annullering fremsetter søkeren fire anførsler, som i det vesentlige gjelder for det første en rettsanvendelsesfeil og en åpenbar feilvurdering av faktum; for det annet brudd på aktsomhetsplikten og prinsippet om god forvaltningsskikk slik det er nedfelt i artikkel 41 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter («pakten»); for det tredje overtredelse av artikkel 136 nr. 6 og 7 i finansforordningen; og for det fjerde brudd på forholdsmessighetsprinsippet.
*Den første anførselen, om en rettsanvendelsesfeil knyttet til den rettslige klassifiseringen av «alvorlig feil i yrkesutøvelsen» og en feilvurdering av faktum som ledet til konstateringen av alvorlig feil i yrkesutøvelsen*
25Søkeren anfører i det vesentlige at Kommisjonen begikk en rettsanvendelsesfeil ved å unnlate å foreta en konkret og individuell vurdering av søkerens atferd før den konstaterte «alvorlig feil i yrkesutøvelsen», samt en feilvurdering ved å klassifisere søkerens atferd som «alvorlig feil i yrkesutøvelsen» og ved å utelukke søkeren, særlig fra å delta i anskaffelses- og tilskuddstildelingsprosedyrer finansiert av Den europeiske unions alminnelige budsjett og EUF.
26Søkeren anfører i det vesentlige at det i den foreliggende saken ikke forelå noen «interessekonflikt» i henhold til punkt 2.3.6 i PRAG 2016, ettersom den potensielt involverte personen, nemlig B, ikke sto på oppdragsgivers side. Etter søkerens syn tok Kommisjonen derfor feil da den kritiserte søkeren for ikke å ha opplyst om ekteskapsforholdet mellom A og B.
27Videre anfører søkeren at det heller ikke forelå noen «relasjon likestilt [med en interessekonflikt]» i henhold til punkt 13 bokstav b) i instruksene til tilbydere. Det anføres at Kommisjonen uriktig baserte seg på en nærmest ugjendrivelig presumsjon om at fravær av opplysninger om et ekteskap nødvendigvis medfører en urettmessig fordel overfor konkurrenter. Ved å unnlate å ta hensyn til den konteksten anbudskonkurransen fant sted i, unnlot Kommisjonen dermed å oppfylle det kravet som påhviler den, og som følger av rettspraksis, om å foreta en konkret vurdering.
28Kommisjonen bestrider søkerens anførsler.
29Innledningsvis, med hensyn til de anvendelige reglene, må det bemerkes at det følger av fast rettspraksis at prosessuelle regler generelt anses å gjelde for alle saker som verserer på det tidspunktet de trer i kraft, mens materielle regler vanligvis tolkes slik at de i utgangspunktet ikke får anvendelse på situasjoner som forelå før deres ikrafttredelse (se dom av 14. februar 2008, *Varec*, C-450/06, EU:C:2008:91, avsnitt 27 og der nevnte rettspraksis; se også, i den retning, dom av 27. juni 2017, *NC mot Kommisjonen*, T-151/16, EU:T:2017:437, avsnitt 35 og 36).
30Det følger av dette at det i den foreliggende saken er bestemmelsene om prosedyre og formelle krav som gjaldt på det tidspunktet den påklagede beslutningen ble vedtatt, som kommer til anvendelse, nemlig de som er fastsatt i finansforordningen, i dette tilfellet artikkel 136 i denne. Derimot, for å sikre overholdelse av prinsippene om rettssikkerhet og beskyttelse av berettigede forventninger, er den materielle retten som gjelder, fortsatt den som var i kraft på det tidspunktet de aktuelle handlingene fant sted, nemlig bestemmelsene i den tidligere finansforordningen.
31I den påklagede beslutningen la Kommisjonen til grunn at atferden som ble anført mot søkeren, hadde funnet sted mellom 26. oktober 2017 - datoen da søkeren bekreftet sin hensikt om å inngi et tilbud i konsortiets navn og på dets vegne - og 25. mai 2018, datoen da søkeren inngav dette tilbudet.
32De materielle reglene som Kommisjonen anvendte i den påklagede beslutningen, er de som er fastsatt i artikkel 106 i den tidligere finansforordningen, slik søkeren bekreftet som svar på et spørsmål stilt av Retten under den muntlige forhandlingen. Det følger av denne bestemmelsen at administrative sanksjoner kan ilegges en økonomisk aktør som har gjort seg skyldig i alvorlig feil i yrkesutøvelsen.
33I samsvar med artikkel 106 nr. 1 bokstav c) og nr. 2 i den tidligere finansforordningen som gjelder i den foreliggende saken:
«1. Oppdragsgiver skal utelukke en økonomisk aktør fra å delta i anskaffelsesprosedyrer som reguleres av denne forordningen, dersom: ... c) det er fastslått ved rettskraftig dom eller rettskraftig forvaltningsvedtak at den økonomiske aktøren har gjort seg skyldig i alvorlig feil i yrkesutøvelsen ved å ha overtrådt gjeldende lover eller forskrifter eller yrkesetiske standarder for den bransjen den økonomiske aktøren tilhører, eller ved å ha utvist urettmessig atferd som påvirker aktørens faglige troverdighet, der slik atferd innebærer forsettlig eller grovt uaktsomt forhold ... ...
2. I fravær av en rettskraftig dom eller, der det er relevant, et rettskraftig forvaltningsvedtak i sakene nevnt i nr. 1 bokstav c), d) og f), eller i det tilfellet som er nevnt i nr. 1 bokstav e), skal oppdragsgiver utelukke en økonomisk aktør på grunnlag av en foreløpig rettslig klassifisering av en atferd nevnt i disse bokstavene, med hensyn til fastslåtte fakta eller andre funn i anbefalingen fra panelet nevnt i artikkel 108.
...»
34Det følger av rettspraksis at vilkårene som må være oppfylt for å fastslå om det foreligger alvorlig feil i yrkesutøvelsen, er som følger. For det første må den aktuelle økonomiske aktøren ha utvist urettmessig atferd som påvirker aktørens faglige troverdighet. For eksempel kan manglende overholdelse av kontraktsmessige forpliktelser i utgangspunktet anses som slik atferd. For det annet må slik atferd innebære forsettlig eller grovt uaktsomt forhold. I tillegg må det, for å fastslå om det foreligger «alvorlig feil», i utgangspunktet foretas en konkret og individuell vurdering av atferden til den aktuelle økonomiske aktøren (se, i den retning og analogisk, dom av 13. desember 2012, *Forposta og ABC Direct Contact*, C-465/11, EU:C:2012:801, avsnitt 27 til 31).
35Det må også holdes fast ved at Kommisjonen har et skjønn med hensyn til vurderingen av brudd på forpliktelser som kan lede til konstatering av alvorlig feil i yrkesutøvelsen, i henhold til artikkel 106 nr. 1 bokstav c) i den tidligere finansforordningen. I den forbindelse må Rettens prøving begrenses til å kontrollere at reglene om saksbehandling og begrunnelsesplikten er overholdt, at faktumet er materielt riktig, og at det ikke foreligger noen åpenbar feilvurdering eller myndighetsmisbruk (se dom av 15. februar 2023, *RH mot Kommisjonen*, T-175/21, ikke publisert, EU:T:2023:77, avsnitt 30 og der nevnte rettspraksis).
36Videre, for å fastslå at Kommisjonen ved vurderingen av faktum har begått en så åpenbar feil at den kan begrunne annullering av den påklagede beslutningen, må bevisene som søkeren fremlegger, være tilstrekkelige til å gjøre vurderingene i den omtvistede beslutningen usannsynlige. Med andre ord må anførselen om åpenbar feilvurdering forkastes dersom den omtvistede vurderingen, til tross for bevisene fremlagt av søkeren, kan anses som ekte eller gyldig (se dom av 15. februar 2023, *RH mot Kommisjonen*, T-175/21, ikke publisert, EU:T:2023:77, avsnitt 31 og der nevnte rettspraksis).
37Videre, med hensyn spesifikt til eksistensen av en interessekonflikt eller en likestilt relasjon, følger det av rettspraksis at oppdragsgiver er forpliktet til å sikre likebehandling på hvert trinn av en anbudsprosedyre, og dermed like muligheter for alle tilbydere. Etter oppdagelsen av en interessekonflikt eller en likestilt relasjon må oppdragsgiver derfor foreta en konkret og objektiv vurdering av tilbyderens situasjon uten å ta hensyn til dennes hensikter, ettersom risikoen faktisk må konstateres å foreligge og ikke bare være hypotetisk (se, i den retning, dom av 17. mars 2005, *AFCon Management Consultants og andre mot Kommisjonen*, T-160/03, EU:T:2005:107, avsnitt 75; av 20. mars 2013, *Nexans France mot Fellesforetaket Fusion for Energy*, T-415/10, EU:T:2013:141, avsnitt 114 til 116; og av 13. oktober 2015, *Intrasoft International mot Kommisjonen*, T-403/12, EU:T:2015:774, avsnitt 80).
38Til slutt må bevisene som Kommisjonen har påberopt mot søkeren, vurdert i lys av de forholdene søkeren har fremlagt, være tilstrekkelig spesifikke, overbevisende og konkrete til klart og entydig å fastslå at søkeren har utvist urettmessig atferd som påvirker søkerens faglige troverdighet, og som innebærer forsettlig eller grovt uaktsomt forhold i henhold til artikkel 136 nr. 1 bokstav c) i finansforordningen (se, i den retning, dom av 15. februar 2023, *RH mot Kommisjonen*, T-175/21, ikke publisert, EU:T:2023:77, avsnitt 62).
39Søkerens anførsler må vurderes i lys av disse betraktningene.
• *Vilkåret om atferd som påvirker faglig troverdighet*
40Med hensyn til det første vilkåret fastsatt i rettspraksisen nevnt i avsnitt 34 ovenfor, kritiserer Kommisjonen søkeren, i betraktning 57 til 74 i den påklagede beslutningen, for å ha utvist atferd som påvirker søkerens faglige troverdighet, ved at søkeren overtrådte punkt 13 bokstav b) i instruksene til tilbydere, med tittelen «Etikkklausuler/Korrupte praksiser», ved ikke å opplyse om ekteskapsforholdet mellom A og B, og konstaterer dermed at det foreligger en interessekonflikt eller likestilt relasjon. Kommisjonen anfører at den, som følge av denne atferden, ikke var i stand til å vurdere om denne situasjonen kunne påvirke den aktuelle anskaffelsesprosedyren.
41For det første, med hensyn til definisjonen av begrepene «interessekonflikt» og «likestilt relasjon», må det bemerkes, slik det fremgår av betraktning 61 til 64 i den påklagede beslutningen, at Kommisjonen baserer sin klassifisering av «relasjon likestilt [med en interessekonflikt]» på punkt 13 bokstav b) i instruksene til tilbydere, med tittelen «Etikkklausuler/Korrupte praksiser». Følgelig er søkerens anførsler basert på definisjonene av begrepet «interessekonflikt» slik det er fastsatt i punkt 2.3.6 i PRAG 2016 og i artikkel 57 i den tidligere finansforordningen, uten betydning.
42Videre, i motsetning til det saksøkeren hevder, må det bemerkes at antakelsen om at oppdragsgiveren ikke er direkte involvert i den påståtte interessekonflikten, ikke innebærer at det er utelukket at det foreligger en situasjon med et «forhold som tilsvarer [en interessekonflikt]» i henhold til punkt 13(b) i instruksjonene til tilbyderne. I henhold til denne bestemmelsen må tilbyderen ikke være berørt av en interessekonflikt eller et tilsvarende forhold til andre tilbydere eller parter involvert i det aktuelle prosjektet.
43Hva angår, for det andre, instruksjonene til tilbyderne, ble det ansett at disse hadde direkte innvirkning på kontraktsforholdet mellom partene, i den grad de spesifikt gjelder de forpliktelser som påhviler tilbyderne i løpet av den administrative fasen av den offentlige anskaffelsesprosedyren forut for den endelige avtaleinngåelsen, slik at de fastsetter vilkårene for partenes engasjement i et forhold ment å falle innenfor det kontraktsrettslige rammeverket.
44Et brudd på instruksjonene til tilbyderne, som i foreliggende sak, kan følgelig behandles som ekvivalent med mislighold. I henhold til rettspraksisen sitert i avsnitt 34 ovenfor, kan et slikt brudd anses som atferd som har innvirkning på en aktørs faglige troverdighet.
45Hva angår, for det tredje, Kommisjonens vurdering av faktum i den omtvistede beslutningen, bestred ikke saksøkeren at A, som var gift med B, utførte oppgaver for saksøkeren mot vederlag i forbindelse med gjennomføringen av flere offentlige kontrakter, at saksøkeren var blitt informert om dette ekteskapet, at kunngjøringen av den aktuelle kontrakten ble publisert 10. oktober 2017, at en av mottakerne var MEI, ettersom B den 17. oktober 2017 ble utnevnt til stillingen som statssekretær i MEI, og at saksøkeren den 25. mai 2018 innleverte konsortiets tilbud uten å nevne ekteskapsforholdet mellom A og B. Saksøkeren mener imidlertid at saksøkeren ikke befant seg i en situasjon med interessekonflikt eller et tilsvarende forhold til andre tilbydere eller parter involvert i det aktuelle prosjektet.
46Det er derfor nødvendig å fastslå, i lys av rettspraksisen sitert i avsnitt 37 ovenfor, om Kommisjonen foretok en konkret og objektiv vurdering av saksøkerens situasjon for å fastslå at saksøkeren faktisk var involvert i et «forhold som tilsvarer [en interessekonflikt]» i henhold til punkt 13(b) i instruksjonene til tilbyderne. I denne forbindelse er det ikke omtvistet at A hadde et ekteskapelig forhold til B, at A var aktiv på vegne av saksøkeren, og at B var en person med innflytelse hos en av mottakerne av den aktuelle kontrakten. I henhold til denne bestemmelsen var det derfor opp til saksøkeren å informere oppdragsgiveren om dette forholdet. Unnlatelsen av å informere oppdragsgiveren om dette forholdet kan klassifiseres som atferd som har innvirkning på den berørte økonomiske aktørens faglige troverdighet i henhold til rettspraksisen nevnt i avsnitt 34 ovenfor.
47For å demonstrere B's innflytelsesposisjon i MEI, bemerket Kommisjonen, særlig i betraktning 57 og 70 i den omtvistede beslutningen, at B kunne ha tilgang til oppdragsbeskrivelsen for den aktuelle kontrakten. I tillegg fastslo den at driftslederen hos oppdragsgiveren den 21. juni 2018 mottok en e-post signert av B, der oppdragsgiveren ble bedt om å utsette et møte i tilbudsevalueringskomiteen fordi medlemmet som representerte MEI, ikke var tilgjengelig. Den fastslo at B, etter å ha mottatt et negativt svar på denne forespørselen, den 26. juni 2018 skrev en andre e-post til oppdragsgiveren og informerte om at hun ville kontakte oppdragsgiverens delegasjonsleder.
48Slike bevis som Kommisjonen har lagt til grunn, er tilstrekkelig spesifikke, overbevisende og konkrete til klart og utvetydig å fastslå at saksøkeren faktisk var involvert i et «forhold som tilsvarer [en interessekonflikt]» i henhold til punkt 13(b) i instruksjonene til tilbyderne, særlig ettersom saksøkerens argumenter ikke er tilstrekkelige til å gjøre vurderingene i den omtvistede beslutningen usannsynlige.
49Saksøkeren hevder at saksøkeren lovlig hadde fått tilgang til oppdragsbeskrivelsen før innlevering av tilbudet. Under enhver omstendighet fremholder saksøkeren at B ikke hadde tilgang til den fullstendige oppdragsbeskrivelsen, men bare til et sammendrag av denne. Etter saksøkerens syn er panelets konklusjon om at B hadde midler til, i det minste, å påvirke tidsplanen for evalueringskomiteens møter og sammensetningen av denne, ubegrunnet. Saksøkeren anfører at B kun ba om utsettelse av et møte i tilbudsevalueringskomiteen av tidsplanmessige årsaker og bare var en signatar av e-postene, ettersom alle brev til EU-delegasjonen måtte signeres av statssekretæren eller den aktuelle ministeren. Saksøkeren hevder at det ikke er bevist at saksøkeren fikk en konkurransemessig fordel som følge av ekteskapsforholdet mellom A og B, og at saksøkeren derfor ikke var forpliktet til å opplyse om dette forholdet.
50Det må imidlertid innledningsvis bemerkes at posisjonene til A og B i sammenheng med den aktuelle anskaffelsesprosedyren var slike at saksøkeren var forpliktet til å informere oppdragsgiveren om deres ekteskapsforhold. I denne forbindelse er ikke fakta om B's tilgang til oppdragsbeskrivelsen før saksøkeren hadde den, avgjørende. Det samme gjelder spørsmålet om B faktisk konsulterte oppdragsbeskrivelsen eller et sammendrag av denne, og om B sendte A innholdet i denne oppdragsbeskrivelsen.
51Tilsvarende var det ikke opp til Kommisjonen å bevise at B faktisk hadde forsøkt å påvirke oppdragsgiveren gjennom dokumenterte kontakter med oppdragsgiveren i perioden da sistnevnte var i ferd med å gjennomgå tilbudene.
52Til slutt, selv om A ikke var tilknyttet saksøkeren som ansatt eller juridisk representant, arbeidet han for saksøkeren mot vederlag og opprettholdt bånd til saksøkeren. Som det fremgår av OLAF-rapporten etter den aktuelle etterforskningen, var hans oppgave å søke etter EU-finansierte prosjekter for saksøkeren i Moldova. Videre representerte han saksøkeren i Moldova i visse prosedyrer, ettersom saksøkeren ikke hadde kontor der. Følgelig må han anses som en «part involvert i prosjektet» i henhold til punkt 13(b) i instruksjonene til tilbyderne.
53Det følger av dette at Kommisjonen ikke gjorde en feil ved å fastslå at det forelå atferd fra saksøkerens side som hadde innvirkning på saksøkerens faglige troverdighet.
• *Vilkåret knyttet til atferd som viser forsettlig hensikt eller grov uaktsomhet*
54Hva angår det andre vilkåret fastsatt i rettspraksisen sitert i avsnitt 34 ovenfor, hevder Kommisjonen, i betraktning 75 til 85 i den omtvistede beslutningen, at saksøkeren utviste grov uaktsomhet ved å unnlate å opplyse om ekteskapsforholdet mellom A og B. Etter Kommisjonens syn, selv om MEI burde ha informert oppdragsgiveren om dette forholdet, burde også saksøkeren ha gjort det. Den fastslår, i betraktning 86 til 91 i denne beslutningen, at alvorlighetsgraden av uaktsomheten var slik at atferden kunne klassifiseres som «alvorlig ... forsømmelse». Til slutt understreker den betydningen av likebehandling av alle tilbydere, samt den negative innvirkningen på Den europeiske unions omdømme og den potensielle ulempen påført de andre tilbyderne.
55Saksøkeren anfører for det første at A informerte saksøkeren om ekteskapet med B, og påpekte at dette ikke ville påvirke saksøkerens konkurranseposisjon i sammenheng med den aktuelle anskaffelsesprosedyren. For det andre mener saksøkeren at det var opp til B og MEI å informere oppdragsgiveren om dette ekteskapet. For det tredje fremholder saksøkeren at B's funksjoner på ingen måte påvirket rollen som MEI eller ODIMM spilte i sammenheng med denne prosedyren. Videre var MEI kun en sekundær mottaker.
56Med tanke på det skjønnet Kommisjonen har i henhold til rettspraksisen sitert i avsnitt 35 ovenfor, må det fastslås at Kommisjonen ikke gjorde en åpenbar feilvurdering ved å konkludere med at saksøkerens unnlatelse av å opplyse om ekteskapsforholdet mellom A og B utgjorde grov uaktsomhet. Like muligheter for alle tilbydere er et grunnleggende prinsipp i sammenheng med en anskaffelsesprosedyre (se, i denne retning, dom av 7. oktober 2015, *European Dynamics Luxembourg m.fl.* mot *OHIM*, T-299/11, EU:T:2015:757, avsnitt 44 og rettspraksis sitert der). Det er derfor desto viktigere for hver tilbyder å opplyse om enhver interessekonflikt eller et tilsvarende forhold som gjelder dem, slik at oppdragsgiveren kan foreta en konkret og objektiv vurdering av den berørte tilbyderens situasjon og trekke de nødvendige konklusjoner for videreføringen av en slik prosedyre.
57Det bør bemerkes at det forhold at A hadde informert saksøkeren om ekteskapet med B og hadde forsikret at han holdt sitt privatliv og yrkesliv adskilt, på ingen måte reduserer betydningen av å opplyse om dette ekteskapsforholdet, gitt den objektivt sterke forbindelsen som dette forholdet skapte, B's høytstående posisjon og synlighet som tjenestemann hos en endelig mottaker av det aktuelle prosjektet, og hennes forbindelser med oppdragsgiveren, som ga henne evnen til å påvirke tildelingsprosessen for kontrakten. Det forhold at MEI, der det er relevant, også burde ha eller kunne ha informert oppdragsgiveren om dette forholdet, endrer ikke saksøkerens ansvar for å informere oppdragsgiveren.
58Hva angår det tredje kravet fastsatt i rettspraksisen sitert i avsnitt 34 ovenfor, nemlig en konkret og individuell vurdering av den berørte økonomiske aktørens atferd, fremgår det av gjennomgangen av de to første vilkårene ovenfor at Kommisjonen foretok en slik vurdering.
59Det følger av dette at Kommisjonen, i foreliggende sak, ikke gjorde en åpenbar feilvurdering ved å konkludere med at vilkåret knyttet til atferd som viser forsettlig hensikt eller grov uaktsomhet, var oppfylt. Følgelig, ettersom vilkårene fastsatt i rettspraksisen sitert i avsnitt 34 ovenfor er oppfylt, hadde Kommisjonen rett til å konkludere med at saksøkeren hadde begått «alvorlig feil i yrkesutøvelsen» i henhold til artikkel 106(1)(c) i den tidligere finansforordningen.
60Saksøkerens argumenter, og følgelig det første anførselsgrunnlaget, må forkastes.
*Det andre anførselsgrunnlaget, om brudd på artikkel 41 i Pakten*
61Saksøkeren anfører at Kommisjonen ikke handlet aktsomt i den grad den baserte den omtvistede beslutningen på OLAF-rapporten etter den aktuelle etterforskningen, som ikke ble gjennomført med omhu og upartiskhet. Saksøkeren mener at Kommisjonen dermed har brutt artikkel 41(1) i Pakten.
62Kommisjonen bestrider saksøkerens argumenter.
63Det bemerkes at artikkel 41(1) i Charteret anerkjenner enhver persons rett til å få sine saker behandlet upartisk, rettferdig og innen rimelig tid av Unionens institusjoner, organer, kontorer og byråer. I henhold til fast rettspraksis om prinsippet om god forvaltningsskikk er overholdelse av de garantier som EU-rettsordenen gir i forvaltningssaker, av grunnleggende betydning. Disse garantiene omfatter særlig plikten for den kompetente institusjonen til å undersøke omhyggelig og upartisk alle relevante sider ved den enkelte sak (se, i denne retning, dom av 26. juli 2023, *Luossavaara-Kiirunavaara mot Kommisjonen*, T-244/21, ikke publisert, EU:T:2023:428, avsnitt 144 og rettspraksis nevnt der).
64Saksøkeren klager blant annet over at OLAF ikke gjennomførte den aktuelle undersøkelsen med omhu og upartiskhet. Som Kommisjonen anfører, fremsetter saksøkeren imidlertid ikke konkrete argumenter om faktiske feil som ble begått, og som ville gjøre den anfektede beslutningen ulovlig.
65Selv om saksøkeren hevder at OLAF ikke undersøkte hvorvidt B hadde opplyst til MEI om sitt ekteskapelige forhold til A og sammenhengen rundt de to e-postene til oppdragsgiveren signert av B, gjelder dette ikke saksøkerens opptreden. Videre kan ikke saksøkerens klage om at OLAF ikke undersøkte nærmere de to e-postene signert av B som forsøkte å utsette et møte i evalueringskomiteen, tas til følge. Disse e-postene var ikke avgjørende for å fastslå at saksøkeren hadde unnlatt å opplyse om eksistensen av et forhold tilsvarende en interessekonflikt, slik det også fremgår av avsnitt 50 ovenfor.
66Det andre anførselsgrunnlaget må derfor forkastes.
*Det tredje anførselsgrunnlaget, om brudd på artikkel 136(6) og (7) i finansforordningen*
67Saksøkeren anfører i det vesentlige at Kommisjonen ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til de utbedringstiltak selskapet hadde iverksatt i henhold til artikkel 136(6)(a) og (7)(a) i finansforordningen. Selskapet påpeker at formålet med systemet for tidlig oppdagelse og avvisning er å forebygge og bekjempe svindel. Det tilføyer at vedtakelsen av utbedringstiltak etter at de aktuelle faktiske forholdene ble fastslått, burde ha hindret dets utelukkelse. Selskapet hevder å ha gjennomført omfattende personal-, organisasjons- og tekniske tiltak som utbedrings- og forebyggingstiltak for å unngå enhver risiko knyttet til faktiske eller potensielle interessekonflikter i fremtiden.
68Saksøkeren kritiserer særlig Kommisjonen for i den anfektede beslutningen ikke å ha vurdert korrekt de utbedringstiltak selskapet hadde iverksatt.
69Det følger av artikkel 136(6)(a) i finansforordningen, som får anvendelse *ratione temporis* på utbedringstiltak, at den ansvarlige anvisningsberettigede ikke skal utelukke en person eller enhet fra å delta i en tildelingsprosedyre eller fra å bli valgt til å gjennomføre unionsmidler dersom personen eller enheten har iverksatt utbedringstiltak som angitt i nr. 7 i nevnte artikkel, i tilstrekkelig grad til å godtgjøre sin pålitelighet.
70Videre, dersom utbedringstiltak eller bevis fremlegges etter at utelukkelsesbeslutningen er truffet, fastsetter artikkel 136(8) i finansforordningen at beslutningen uten opphold skal gjennomgås på nytt av den ansvarlige anvisningsberettigede. Det må derfor bemerkes at ved behandlingen av saksøkerens argumenter som anfekter vurderingen av selskapets utbedringstiltak, vil kun de bevis som ble kommunisert av selskapet før vedtakelsen av den anfektede beslutningen, bli tatt i betraktning, ettersom utbedringstiltakene og bevisene som ble fremlagt etterpå, ble tatt hensyn til i endringsbeslutningen i henhold til artikkel 136(8) i finansforordningen, en beslutning som ikke er gjenstand for den foreliggende tvisten.
71Når det gjelder omfanget av den prøvingen Retten skal foreta med hensyn til utbedringstiltak, er det slått fast at i den grad institusjonene har et skjønnsrom ved vurderingen av om atferd kan klassifiseres som «alvorlig feil i yrkesutøvelsen» (se rettspraksis nevnt i avsnitt 35 og 36 ovenfor), og der vurderingen av utbedringstiltak utgjør en integrert del av vurderingen av slik atferd, må det også gis dem et skjønnsrom ved vurderingen av disse utbedringstiltakene (se, i denne retning, dom av 2. oktober 2024, *VC mot EU-OSHA (Utelukkelse fra deltakelse i offentlige anskaffelsesprosedyrer på grunnlag av en nasjonal forvaltningsbeslutning som er utsatt)*, T-126/23, under anke, EU:T:2024:666, avsnitt 59).
72Videre, ved å fastsette at en person eller enhet ikke skal utelukkes dersom vedkommende person eller enhet har iverksatt tilstrekkelige utbedringstiltak til å godtgjøre sin pålitelighet, plasserer artikkel 136(6)(a) i finansforordningen bevisbyrden på den aktuelle personen eller enheten for å godtgjøre at de iverksatte utbedringstiltakene er slike at de hindrer utelukkelse. Det følger av dette at, med mindre bevisbyrden pålagt av disse bestemmelsene skal gjøres virkningsløs, kan den berørte aktøren ikke tillates, etter at utelukkelsesbeslutningen er truffet, å fremlegge bevis som ikke ble fremlagt under utelukkelsesprosedyren (se, i denne retning, dom av 2. oktober 2024, *VC mot EU-OSHA (Utelukkelse fra deltakelse i offentlige anskaffelsesprosedyrer på grunnlag av en nasjonal forvaltningsbeslutning som er utsatt)*, T-126/23, under anke, EU:T:2024:666, avsnitt 65).
73I den foreliggende saken undersøkte Kommisjonen, i betraktning 95 til 110 i den anfektede beslutningen, de utbedringstiltak saksøkeren hadde iverksatt. Den fant at disse tiltakene var hensiktsmessige, men at de ikke var tilstrekkelig dokumentert til å godtgjøre saksøkerens pålitelighet.
74Når det for det første gjelder «personaltiltakene», hevdet Kommisjonen at avslutningen av det profesjonelle forholdet mellom saksøkeren og A per 1. november 2018 ikke var tilstrekkelig, gitt at denne avslutningen ikke utbedret den forsettlige unnlatelsen av å opplyse om det ekteskapelige forholdet mellom A og B på det tidspunktet saksøkeren inngav konsortiets tilbud for den aktuelle anskaffelsesprosedyren. Det påhvilte saksøkeren å klarlegge hvordan det, innenfor selskapets organisasjonsstruktur, var mulig at denne informasjonen ikke ble opplyst til oppdragsgiveren, og hvem som var ansvarlig for denne unnlatelsen av å opplyse.
75Når det for det andre gjelder «tekniske og organisatoriske tiltak», bemerket Kommisjonen at saksøkeren hadde etablert et compliance-styringssystem fra og med mars 2021, hvis effektivitet ble jevnlig verifisert av en ekstern revisor. Videre uttalte den at saksøkeren hadde opprettet en enhet for kvalitetsstyring og compliance i 2022. Den fant imidlertid at saksøkeren ikke hadde fremlagt tilstrekkelig bevis for at dette systemet var tilstrekkelig robust og effektivt til å rette opp den aktuelle atferden og forhindre at den gjentok seg i fremtiden.
76Når det for det tredje gjelder «kapasitetsbyggings- og veiledningstiltak», fant Kommisjonen at disse heller ikke var underbygget med bevis.
77Som et innledende punkt bør det bemerkes at saksøkeren ikke fremla beviset som var ment å godtgjøre at de iverksatte utbedringstiltakene var slike at de hindret utelukkelse, før etter at den anfektede beslutningen var truffet, og at Kommisjonen, på grunnlag av dette beviset og nye utbedringstiltak, vedtok endringsbeslutningen. Saksøkerens argument om at Kommisjonens generaldirektorat for naboskapspolitikk og utvidelsesforhandlinger kunne ha etterspurt de manglende dokumentene, kan ikke føre frem. Som det fremgår av rettspraksisen nevnt i avsnitt 72 ovenfor, påhvilte det saksøkeren å fremlegge bevis som godtgjorde at de utbedringstiltak som ble iverksatt etter de aktuelle faktiske forholdene og før vedtakelsen av den anfektede beslutningen, var slike at de hindret utelukkelse.
78I denne sammenheng fant Kommisjonen med rette at effektiviteten av tiltakene knyttet til opprettelsen av en enhet med ansvar for å overvåke overholdelse av reglene ikke var tilstrekkelig godtgjort forut for vedtakelsen av den anfektede beslutningen.
79I henhold til artikkel 136(7)(a) i finansforordningen kan utbedringstiltak omfatte «tiltak for å identifisere opprinnelsen til de forhold som gir grunnlag for utelukkelse, og konkrete tekniske, organisatoriske og personaltiltak ... egnet til å rette opp atferden og forhindre at den gjentar seg».
80Følgelig kan den berørte personen eller enheten ikke bare bevise at nye interne regler er vedtatt eller nye enheter opprettet, men må godtgjøre at disse er implementert og effektive, hvilket alene er egnet til å «rette opp» atferd som faktisk har funnet sted, i den grad dette rettferdiggjør utelukkelse. Kommisjonen kan derfor ikke kritiseres for å pålegge saksøkeren et uforholdsmessig høyt beviskrav ved å kreve slikt bevis. Dette gjelder desto mer ettersom det må bemerkes at grunnlaget for utelukkelse i den foreliggende saken bygger på et vesentlig element i forholdet mellom den aktuelle vellykkede tilbyderen og oppdragsgiveren, nemlig den vellykkede tilbyderens pålitelighet, som oppdragsgiverens tillit er basert på (se, i denne retning, dom av 2. oktober 2024, *VC mot EU-OSHA (Utelukkelse fra deltakelse i offentlige anskaffelsesprosedyrer på grunnlag av en nasjonal forvaltningsbeslutning som er utsatt)*, T-126/23, under anke, EU:T:2024:666, avsnitt 71 og rettspraksis nevnt der).
81Under disse omstendighetene hadde Kommisjonen rett til å kreve at saksøkeren fremla ikke bare revisjonssertifikater, men også de detaljerte rapportene knyttet til disse, og til også å godtgjøre erfaringen og kompetansen til personalet ansvarlig for å kontrollere overholdelse.
82Det tredje anførselsgrunnlaget må derfor forkastes.
*Det fjerde anførselsgrunnlaget, om brudd på forholdsmessighetsprinsippet*
83Saksøkeren anfører at utelukkelsen for en periode på ni måneder pålagt ved den anfektede beslutningen er uforholdsmessig. For det første bestrider selskapet klassifiseringen som «alvorlig feil i yrkesutøvelsen». For det andre viser selskapet til sitt samarbeid og det faktum at det informerte de ulike oppdragsgiverne om denne beslutningen etter at den ble meddelt. For det tredje anser selskapet at Kommisjonen ikke kan se bort fra at det allerede var utelukket én gang tidligere for 18 måneder, ved en beslutning som ble annullert av Retten i dom av 15. februar 2023, *RH mot Kommisjonen* (T-175/21, ikke publisert, EU:T:2023:77). Ifølge saksøkeren hadde denne første utelukkelsen negative økonomiske og sosiale konsekvenser for selskapet, slik at en ytterligere utelukkelse kunne true dets eksistens. Videre pålegger det faktum at den første utelukkelsen ble funnet ulovlig av Retten, Kommisjonen en aktsomhetsplikt ved vurderingen av den foreliggende saken. For det fjerde anfører saksøkeren at utbedringstiltakene burde ha vært tatt i betraktning, i lys av det bevis selskapet fremla for å godtgjøre sitt compliance-system og sin pålitelighet.
84Kommisjonen bestrider saksøkerens argumenter.
85I henhold til rettspraksis krever forholdsmessighetsprinsippet at tiltak vedtatt av institusjonene ikke går utover grensene for hva som er egnet og nødvendig for å oppnå de mål som lovlig forfølges med den aktuelle lovgivningen; når det er et valg mellom flere egnede tiltak, må det minst inngripende velges, og de ulempene som forårsakes, må ikke være uforholdsmessige i forhold til de mål som forfølges (dom av 15. desember 2010, *E.ON Energie mot Kommisjonen*, T-141/08, EU:T:2010:516, avsnitt 286).
86Det følger av dette at sanksjonen i denne saken ikke må være uforholdsmessig i forhold til det formålet som forfølges, det vil si overholdelse av reglene for tildeling av kontrakter finansiert over EU-budsjettet. I henhold til artikkel 136(3) i finansforordningen skal sanksjonen som ilegges av Kommisjonen fastsettes i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, og det skal særlig tas hensyn til situasjonens alvor, herunder virkningen på Unionens finansielle interesser og omdømme, tiden som har gått siden den aktuelle atferden, atferdens varighet og gjentakelse, hvorvidt atferden var forsettlig eller graden av uaktsomhet som er utvist, eller andre formildende omstendigheter, som graden av samarbeid fra den økonomiske aktørens side med vedkommende kompetente myndighet og aktørens bidrag til undersøkelsen.
87I den forbindelse bør det bemerkes at det i henhold til artikkel 139(1) i finansforordningen er en maksimal varighet på tre år for utestengelse ved alvorlig feil i yrkesutøvelsen.
88I tillegg følger det av artikkel 136(6)(a) i finansforordningen at den ansvarlige anvisningsberettigede, under hensyntagen til, der det er relevant, panelets anbefaling, ikke skal utestenge en person eller enhet nevnt i artikkel 135(2) i nevnte forordning fra å delta i en tildelingsprosedyre eller fra å bli valgt for gjennomføring av unionsmidler dersom personen eller enheten har iverksatt korrigerende tiltak som spesifisert i artikkel 136(7) i nevnte forordning, i et omfang som er tilstrekkelig til å demonstrere sin pålitelighet.
89I foreliggende sak foretok Kommisjonen en vurdering av forholdsmessighetsprinsippet, i betraktning 124 til 138 i den anfekte beslutningen, før den konkluderte med at en periode på ni måneder var passende for saksøkerens utestengelse. For det første påpekte den at saksøkerens forseelse ikke hadde noen finansiell innvirkning på Unionens budsjett. Det kunne heller ikke fastslås noen skade på Unionens omdømme, i mangel av bevis som tyder på at avlysningen av den aktuelle anskaffelsesprosedyren var et resultat av saksøkerens forseelse. Videre uttalte Kommisjonen at det ikke var identifisert noen skjerpende omstendigheter, og at det hadde gått seks år siden hendelsene. Til slutt tok den hensyn til de korrigerende tiltakene som saksøkeren hadde vedtatt, til tross for at disse var utilstrekkelige til å demonstrere saksøkerens pålitelighet, samt det forhold at saksøkerens forseelse ikke kunne karakteriseres som «vedvarende».
90I den forbindelse skal det, for det første, bemerkes at det følger av behandlingen av det første anførselsgrunnlaget at klassifiseringen av saksøkerens atferd som alvorlig feil i yrkesutøvelsen er fri for enhver åpenbar feilvurdering.
91For det andre er saksøkerens samarbeid, særlig med OLAF, panelet og Kommisjonen, i samsvar med artikkel 136(3) i finansforordningen, ikke blant de faktorene Kommisjonen tok i betraktning i sin vurdering av forholdsmessighetsprinsippet. I denne sammenheng er det nødvendig å avgjøre om saksøkeren kun oppfylte sin rettslige forpliktelse til å samarbeide med stedlig undersøkelse, eller om dette samarbeidet var av et slikt omfang at det må anses som en formildende omstendighet.
92I den forbindelse fremgår det ikke av sakens dokumenter at saksøkeren samarbeidet med de ulike myndighetene utover sin rettslige forpliktelse. Videre fremlegger ikke saksøkeren, som en del av sin argumentasjon, noen bevis som ville demonstrere samarbeid av et slikt omfang. Kommisjonens unnlatelse av å nevne denne faktoren i sin vurdering av forholdsmessigheten av utestengelsen er derfor berettiget og kan ikke påvirke forholdsmessigheten av denne utestengelsen.
93For det tredje, hva angår saksøkerens argument om at Kommisjonen unnlot å ta hensyn til (i) det forhold at saksøkeren allerede var blitt utestengt ved en beslutning som deretter ble annullert av Retten, og (ii) konsekvensene som en ny utestengelse kunne ha for dens eksistens, kan dette argumentet ikke føre frem. I betraktning 131 til 133 i den anfekte beslutningen behandlet Kommisjonen det forhold at en første utestengelse var blitt ilagt saksøkeren i en annen sak.
94I den forbindelse anså Kommisjonen med rette at beslutningen om å utestenge en enhet krever en vurdering fra sak til sak. Den andre saken om saksøkerens utestengelse var basert på helt andre faktiske forhold og på en annen OLAF-rapport. Videre bør det bemerkes at Kommisjonen, i sin vurdering av forholdsmessighetsprinsippet, viste til viktigheten av å finne en balanse mellom, på den ene siden, en enhets økonomiske interesse i å delta i offentlige anskaffelsesprosedyrer, og på den andre siden, den offentlige interessen i å beskytte Den europeiske unions finansielle interesser mot risikoen for å håndtere upålitelige økonomiske aktører når disse befinner seg i en utestengelsessituasjon. Følgelig er det ikke grunnlag for saksøkerens påstand om at Kommisjonen var forpliktet til å ta hensyn til det første utestengelsestiltaket som ble ilagt den i en annen sak og på grunnlag av andre faktiske forhold, ettersom foreliggende sak er en separat sak som krever en fornyet vurdering fra Kommisjonens side.
95For det fjerde, hva angår saksøkerens argument om at de korrigerende tiltakene burde ha blitt tatt i betraktning av Kommisjonen, må det fastslås at det fremgår av betraktning 136 i den anfekte beslutningen at Kommisjonen ikke unnlot å gjøre dette. Kommisjonen undersøkte de korrigerende tiltakene som saksøkeren hadde vedtatt, og anså dem utilstrekkelige til å demonstrere saksøkerens pålitelighet i henhold til artikkel 136(6) og (7) i finansforordningen. Den uttalte imidlertid at den hadde tatt dem i betraktning ved fastsettelsen av utestengelsens varighet.
96Videre må det bemerkes at, som det fremgår av behandlingen av det tredje anførselsgrunnlaget, kunne Kommisjonen ut fra de opplysningene den hadde tilgjengelig på tidspunktet for vedtakelsen av den anfekte beslutningen, angående de korrigerende tiltakene truffet av saksøkeren, utlede at disse tiltakene var utilstrekkelige til å bevise dens pålitelighet. I ethvert tilfelle vedtok Kommisjonen, som følge av nye bevis og ytterligere korrigerende tiltak fremlagt av saksøkeren etter den anfekte beslutningen, den endrende beslutningen.
97Det følger av dette at, sett i lys av den alvorlige feilen i yrkesutøvelsen fra saksøkerens side, det forhold at denne feilen verken hadde noen negativ innvirkning på budsjettet eller på Den europeiske unions omdømme og at den ikke kan karakteriseres som «vedvarende», fraværet av skjerpende omstendigheter, tiden som har gått siden hendelsene, og de korrigerende tiltakene truffet av saksøkeren, er en utestengelse for en periode på ni måneder ikke uforholdsmessig.
98Det fjerde anførselsgrunnlaget, og følgelig påstanden om annullering, må derfor forkastes.
*Erstatningskravet*
99I sitt erstatningskrav ber saksøkeren Retten om å pålegge Kommisjonen å betale den erstatning med et beløp på [ *konfidensielt* ]. ( [1](#Footnote1) ) Saksøkeren anser at vilkårene for at Den europeiske union skal pådra seg ansvar utenfor kontraktsforhold, fastsatt i artikkel 340 andre ledd i TEUV, er oppfylt.
100For det første påberoper saksøkeren seg en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse av aktsomhetsplikten og av prinsippene om forholdsmessighet og uskyldspresumsjon. Saksøkeren hevder at Kommisjonen åpenbart overskred grensene for sitt skjønn ved å konkludere med at saksøkeren befant seg i en interessekonfliktsituasjon, og ved å se bort fra de korrigerende tiltakene den hadde iverksatt.
101For det andre mener saksøkeren at den har lidt reell og sikker skade, bestående ikke bare av tapet av muligheten til å vinne anbudskonkurranser i utestengelsesperioden, men også av det omdømmetapet den ville lide over en lengre periode. Skaden utgjør, ifølge saksøkeren, [ *konfidensielt* ], beregnet over en utestengelsesperiode på ni måneder.
102For det tredje hevder saksøkeren at skaden den har lidt er direkte forårsaket av den anfekte beslutningen.
103Kommisjonen bestrider saksøkerens argumenter.
104Det bør bemerkes at, i henhold til fast rettspraksis, er Unionens ansvar utenfor kontraktsforhold, i henhold til artikkel 340 andre ledd i TEUV, for dens institusjoners ulovlige atferd underlagt oppfyllelse av en rekke vilkår, nemlig ulovligheten av den atferden institusjonene anklages for, realiteten av skaden, og eksistensen av en årsakssammenheng mellom den påståtte atferden og den påberopte skaden. Dersom ett av disse vilkårene ikke er oppfylt, skal søksmålet forkastes i sin helhet, og det er ikke nødvendig å vurdere de øvrige vilkårene (se, i denne retning, dom av 12. september 2024, *Nardi* mot *ECB*, C-574/23 P, ikke publisert, EU:C:2024:746, avsnitt 25 og der nevnt rettspraksis).
105Gitt at det fremgår av søksmålet at erstatningskravet er nært knyttet til påstanden om annullering, og at ulovligheten av den anfekte beslutningen ikke er blitt fastslått i forbindelse med behandlingen av begjæringen om annullering av den anfekte beslutningen, må det fastslås at minst ett av de kumulative vilkårene nevnt i rettspraksisen sitert i avsnitt 104 ovenfor, ikke er oppfylt.
106Erstatningskravet må derfor forkastes, og følgelig må søksmålet forkastes i sin helhet.
Saksomkostninger
107I henhold til artikkel 134(1) i rettergangsordningen skal den tapende part pålegges å betale saksomkostningene dersom det er nedlagt påstand om dette i den vinnende partens innlegg. Ettersom saksøkeren ikke har fått medhold, skal saksøkeren pålegges å betale saksomkostningene, i samsvar med Kommisjonens påstand.
På dette grunnlag,
RETTEN (Andre avdeling)
kjenner herved for rett:
1. Søksmålet forkastes;
2. RH pålegges å betale saksomkostningene.
| Półtorak | Hesse | Dimitrakopoulos |
|------------|---------|-------------------|
Avsagt ved offentlig rettsmøte i Luxembourg den 8. juli 2026.
| V. Di Bucci | | M. van der Woude |
|---------------|----|--------------------|
| Justissekretær | | President |
|-------------|----|-------------|
[*](#Footref*) Rettergangsspråk: engelsk.
[1](#Footref1) Konfidensielle opplysninger er sladdet.