Rettslig kjerne
Dommen klargjør forholdet mellom begrunnelsesreglene i finansforordningen artikkel 100 nr. 2 og gjennomføringsbestemmelsene artikkel 149 på den ene siden, og prosedyren for unormalt lave tilbud i artikkel 139 på den andre. Artikkel 139 regulerer fremgangsmåten før avvisning av et tilbud som fremstår unormalt lavt: oppdragsgiveren skal be om forklaringer, vurdere dem og gi leverandøren anledning til å uttale seg. Begrunnelsesplikten overfor den avviste tilbyderen følger derimot av finansforordningen og artikkel 149, ikke av artikkel 139. EU-retten understreker også at forklaringer på et mistenkelig lavt prisnivå ikke kan brukes til å endre innholdet i tilbudet. Dersom forklaringene bygger på premisser som strider mot opplysninger i selve tilbudet, kan oppdragsgiveren se bort fra dem. Retten aksepterte at oppdragsgiveren vurderte om oppgitte priser var økonomisk realistiske ut fra de forutsetningene som fremgikk av tilbudet, herunder lokalisering av personell.
Faktum
Publications Office of the European Union utlyste i 2011 en anskaffelse av IT-tjenester fordelt på flere delkontrakter, med rammeavtaler etter en kaskademekanisme. Computer Resources International (Luxembourg) SA deltok i konsortium med Intrasoft International SA og leverte tilbud på delkontrakt 1 og 3. Under evalueringen ba oppdragsgiveren om forklaring på hvordan dagsprisene i de finansielle tilbudene var beregnet, fordi prisene kunne fremstå som unormalt lave. Konsortiet svarte at prisnivået kunne forklares med intern organisering og balanse mellom virksomhet i Luxembourg og Romania, samt overholdelse av nasjonal arbeidsrett. Oppdragsgiveren avviste deretter begge tilbudene som unormalt lave. Etter anmodning om nærmere begrunnelse fikk saksøkeren utdrag av evalueringsrapporten. Der fremgikk det blant annet at forklaringene om bruk av personell i Romania var i strid med tilbudenes egne opplysninger, som beskrev foreslått personell som lokalisert i Luxembourg og i kjøreavstand fra oppdragsgiveren.
Domstolens vurdering
EU-retten tok utgangspunkt i at oppdragsgiveren har et vidt skjønn ved tildelingsvurderinger, og at domstolskontrollen derfor er begrenset til blant annet prosedyre, begrunnelse, faktiske feil, åpenbare vurderingsfeil og myndighetsmisbruk. Når det gjaldt begrunnelsesplikten, slo Retten fast at denne i anskaffelsesprosedyren følger av finansforordningen artikkel 100 nr. 2 og gjennomføringsbestemmelsene artikkel 149. Artikkel 139 gjelder ikke innholdet i begrunnelsen til den avviste tilbyderen, men prosedyren som skal følges før et tilbud avvises som unormalt lavt. Retten vurderte derfor både avslagsbrevet og opplysningene som senere ble gitt i svarbrev og evalueringsrapportutdrag. Samlet sett gjorde disse dokumentene det mulig for saksøkeren å forstå hvorfor tilbudene var avvist: forklaringene om pris var ikke forenlige med opplysningene i tilbudene, og prisene fremsto derfor fortsatt som unormalt lave.
Om prosedyren etter artikkel 139 konstaterte Retten at oppdragsgiveren faktisk hadde sendt en skriftlig anmodning om forklaringer og mottatt svar. Bestemmelsen krever ikke en ubegrenset dialog. Det avgjørende er at tilbyderen får en reell mulighet til å forklare vilkårene i tilbudet før avvisning. Den plikten var oppfylt.
Retten vurderte deretter selve innholdet i forklaringene. Oppdragsgiveren hadde lagt til grunn at tilbudene beskrev personell lokalisert i Luxembourg og innen kjøreavstand fra oppdragsgiveren. Forklaringene bygget derimot på at deler av arbeidet skulle utføres fra Romania. Siden dette ikke fremgikk av tilbudene, men tvert imot stred mot dem, anså Retten at forklaringene innebar en endring av tilbudet og ikke en ren presisering. Etter finansforordningen artikkel 99 og gjennomføringsbestemmelsene artikkel 148 kan slike endringer ikke aksepteres etter tilbudsfristen. Når oppdragsgiveren derfor så bort fra disse forklaringene, kunne den fortsatt legge til grunn at de oppgitte prisene måtte vurderes ut fra arbeid utført i Luxembourg. Retten fant ingen feil i at oppdragsgiveren da anså flere satser som økonomisk urealistiske eller lavere enn den minste dagsatsen leverandøren selv hadde oppgitt som relevant for Luxembourg. Påstanden om uriktig rettslig grunnlag og prosedyremisbruk førte derfor ikke frem.
Konklusjon
EU-retten forkastet søksmålet. Kommisjonen hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for avvisningen av tilbudene, og den hadde fulgt prosedyren for kontroll av unormalt lave tilbud etter artikkel 139. Forklaringene fra tilbyderen kunne lovlig avvises fordi de ikke bare presiserte tilbudene, men bygget på en annen lokalisering av personell enn den som fulgte av tilbudene. Avvisningen som unormalt lave ble derfor stående.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for saker om unormalt lave tilbud og grensen mellom lovlige avklaringer og ulovlige tilbudsendringer. Den viser at oppdragsgiver må be om forklaringer før avvisning, men ikke må føre en langvarig forhandlingslignende dialog. Samtidig bekrefter den at vurderingen av om et prisnivå er unormalt lavt skal skje opp mot de faktiske forutsetningene som fremgår av tilbudet. Leverandører kan derfor ikke i etterkant redde et lavt tilbud ved å vise til en annen leveransemodell, personellokalisering eller kostnadsstruktur enn den som var beskrevet. For oppdragsgivere illustrerer dommen også hvordan begrunnelsesplikten kan oppfylles gjennom avslagsbrev supplert med nærmere opplysninger på anmodning.