Rettslig kjerne
Kjernen i avgjørelsen er at rettsakter fra et EU-organ som er ment å ha bindende rettsvirkninger overfor tredjemenn, ikke kan unndras domstolsprøving bare fordi organet ikke er uttrykkelig nevnt i EF-traktaten artikkel 230. EU-retten bygget på prinsippet om at EU er et rettssamfunn og videreførte tankegangen fra Les Verts. Når Kommisjonen hadde delegert reell beslutningsmyndighet til EAR til å forberede, evaluere og tildele kontrakter, måtte vedtak som EAR traff innenfor denne kompetansen kunne prøves direkte, og søksmålet måtte rettes mot EAR som vedtaksorgan. Retten avklarte også at en intern klageordning i konkurransegrunnlaget ikke uten klart rettslig grunnlag kunne oppstille et prosessuelt vilkår for søksmål. Videre ble det presisert at avlysning av en konkurranse normalt er en angripbar akt fordi den griper inn i tilbyderens rettsstilling, mens beslutningen om å iverksette en ny konkurranse som utgangspunkt ikke har slike negative rettsvirkninger.
Faktum
EAR kunngjorde i september 2005 en åpen konkurranse om fjerning av eksplosiver for å gjenopprette fri navigasjon i Serbias innlands vannveier. Sogelma deltok i konsortium med DOK ING og leverte det laveste tilbudet. Etter åpning av tilbudene sendte EAR avklaringsforespørsler, blant annet om nøkkelpersonell. I oktober 2006 underrettet EAR Sogelma om at konkurransen var avlyst fordi ingen tilbud oppfylte de tekniske kravene. For Sogelmas tilbud ble det vist til at ett nøkkelmedlem ikke oppfylte kravet om minst ti års relevant yrkeserfaring. Sogelma ba deretter om dokumentinnsyn og opplysninger om beslutningen, og EAR opplyste senere at de tekniske kravene var blitt betydelig endret og at ny konkurranse ville bli igangsatt. Sogelma anla så søksmål med krav om annullasjon og erstatning, og oppga også å opptre på vegne av DOK ING.
Domstolens vurdering
EU-retten tok først stilling til om den hadde kompetanse til å prøve lovligheten av EARs vedtak. Retten konstaterte at EAR ikke var en av institusjonene uttrykkelig nevnt i artikkel 230 EF, og at forordning nr. 2667/2000 bare særskilt regulerte erstatningssøksmål og tvister om dokumentinnsyn. Dette var likevel ikke avgjørende. Med utgangspunkt i Les Verts understreket retten at Fellesskapet er et rettssamfunn, og at enhver akt fra et fellesskapsorgan som er ment å ha rettsvirkning overfor tredjemenn, må kunne undergis domstolsprøving. Avlysning av en anbudskonkurranse er normalt en slik akt fordi den fjerner tilbyderens mulighet til å bli tildelt kontrakten og dermed endrer dennes rettsstilling vesentlig.
Retten la videre vekt på at Kommisjonen etter forordning nr. 2667/2000 kunne delegere til EAR å utarbeide og evaluere anbud og tildele kontrakter. EAR traff derfor beslutninger som Kommisjonen ellers selv ville ha truffet. Slike beslutninger kunne ikke miste sin prøvbarhet bare fordi myndigheten var delegert. Siden Kommisjonen ikke deltok i den konkrete beslutningsprosessen, og EAR hadde selvstendig delegert kompetanse, måtte søksmålet rettes mot EAR og ikke mot Kommisjonen.
Når det gjaldt punkt 37 i konkurransegrunnlaget om klager, fant retten at ordlyden ikke gjorde administrativ klage obligatorisk. Bestemmelsen oppstilte ingen klar frist, ingen uttrykkelig plikt til å benytte ordningen og ingen særskilt kommisjonsprosedyre som måtte uttømmes før domstolskontroll. Et slikt prosessuelt vilkår kunne uansett ikke innføres uten tilstrekkelig rettslig grunnlag.
Om søksmålsfristen uttalte retten at avlysningsvedtaket ikke var et vedtak som formelt skulle forkynnes for saksøker som adressat. Fristen løp derfor fra det tidspunkt Sogelma fikk kjennskap til vedtaket. EAR hadde ikke bevist at e-post sendt 9. oktober 2006 faktisk var mottatt den dagen. Tvil om mottakstidspunktet måtte komme saksøker til gode, og søksmålet inngitt 22. desember 2006 ble derfor ansett rettidig.
Retten avviste derimot kravet om annullasjon av beslutningen om å iverksette ny konkurranse. En slik beslutning gir som utgangspunkt bare økonomiske aktører anledning til å delta og har ikke i seg selv negative rettsvirkninger for den tidligere tilbyderen. Retten avviste også at Sogelma kunne gjøre gjeldende DOK INGs rettigheter i eget navn, fordi fremlagt dokumentasjon ikke ga en utvetydig fullmakt til dette.
Konklusjon
EU-retten fastslo at den hadde kompetanse til å prøve EARs vedtak om å avlyse anbudskonkurransen, og at søksmålet mot dette vedtaket kunne realitetsbehandles. Retten avviste EARs innsigelser om manglende forutgående administrativ klage og for sen saksanleggelse. Derimot ble søksmålet avvist for så vidt det gjaldt vedtaket om å iverksette en ny anbudskonkurranse, fordi dette ikke ble ansett som en negativt bindende akt overfor saksøker, og for så vidt Sogelma forsøkte å gjøre gjeldende DOK INGs rettigheter i eget navn.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for anskaffelsesretten fordi den bekrefter at vedtak fra EU-byråer og andre EU-organer i anskaffelsessaker kan være direkte prøvbare når de har bindende rettsvirkninger for leverandører. Den illustrerer også skillet mellom avlysning av en konkurranse, som normalt er en prøvbar beslutning, og utlysning av ny konkurranse, som normalt ikke er det. For oppdragsgivere og leverandører viser dommen at klagebestemmelser i konkurransegrunnlaget ikke uten klart hjemmelsgrunnlag kan etablere obligatorisk administrativ uttømming. Dommen har også prosessuell betydning ved at bevisbyrden for når leverandøren fikk kjennskap til et vedtak ligger på den som hevder at søksmålet er for sent.