Rettslig kjerne
Dommens kjerne er tolkningen av artikkel 94 i finansforordningen om interessekonflikt i anskaffelsesprosedyren. EU-retten presiserte at bestemmelsen ikke krever at en interessekonflikt allerede har materialisert seg fullt ut på tildelingstidspunktet. Fordi konflikter ofte først blir konkrete under kontraktsgjennomføringen, må regelen forstås slik at en tilbyder kan avvises når det etter en konkret og individuell vurdering foreligger en reell, faktisk konstaterbar risiko for interessekonflikt, og ikke bare en abstrakt mulighet. I rammeavtaler må denne vurderingen ta hensyn til kontraktens gjenstand og om tilbyderens situasjon gjør det sannsynlig at leverandøren vil måtte evaluere eget arbeid i et betydelig omfang. Dommen trekker samtidig en grense: den blotte muligheten for konflikt er ikke tilstrekkelig. Videre slo Retten fast at avklaringsadgangen etter gjennomføringsbestemmelsene ikke påla Kommisjonen å gi tilbyderen anledning til å omarbeide eller supplere tilbudet når avvisningsgrunnen allerede var konstatert på grunnlag av tilbudet og tilbyderens situasjon.
Faktum
Kommisjonen kunngjorde en konkurranse om en rammeavtale for evaluering innen Generaldirektoratet for helse og forbrukervern, delområdet folkehelse. Deloitte Business Advisory NV deltok som juridisk representant for et konsortium kalt Euphet, bestående av flere forsknings- og helseinstitusjoner. Tilbudet inneholdt en generell erklæring om uavhengighet og om at eventuelle interessekonflikter skulle kontrolleres før hver spesifikke kontrakt. Kommisjonen avviste tilbudet med den begrunnelse at flere av konsortiets sentrale deltakere hadde et stort antall tilskuddskontrakter og annen sterk involvering i gjennomføringen av folkehelseprogrammet som skulle evalueres. Etter Kommisjonens syn var den foreslåtte håndteringen av interessekonflikter for generell og ga ikke tilstrekkelig sikkerhet for at risikoen kunne elimineres. Deloitte anla deretter annullasjonssøksmål mot både avvisningsbeslutningen og tildelingsbeslutningen.
Domstolens vurdering
EU-retten skilte tydelig mellom begrunnelsesplikten og realitetsvurderingen av om det forelå interessekonflikt. Når det gjaldt begrunnelse, fant Retten at Kommisjonens avvisningsbrev var tilstrekkelig klart: det identifiserte både de berørte konsortiedeltakerne, deres involvering i SANCO-finansierte aktiviteter og hvorfor den tilbudte løsningen ikke ga tilfredsstillende garantier.
I realiteten tok Retten utgangspunkt i artikkel 94 i finansforordningen, som utelukker tildeling til tilbydere som under anskaffelsesprosedyren er berørt av en interessekonflikt. Retten uttalte at bestemmelsen bare kan anvendes når konflikten er reell og ikke rent hypotetisk. Samtidig presiserte den at dette ikke betyr at bare en allerede fullt utviklet konflikt kan begrunne avvisning. Før kontraktsinngåelse vil interessekonflikter ofte bare kunne konstateres som risiko. Derfor må artikkel 94 forstås slik at en tilbyder kan avvises når det etter en konkret vurdering av tilbudet og tilbyderens situasjon foreligger en faktisk, alvorlig risiko for at upartisk og objektiv kontraktsutførelse ikke kan sikres.
For rammeavtaler la Retten særlig vekt på kontraktens gjenstand. Når rammeavtalen gjaldt evaluering av folkehelseprogrammer, og flere av konsortiets hovedpartnere allerede mottok mange tilskudd nettopp innen samme programområde, kunne Kommisjonen legge til grunn at de i praksis risikerte å måtte evaluere eget arbeid. Retten pekte også på at de mest erfarne ekspertene i tilbudet var knyttet til de samme institusjonene. På den bakgrunn var risikoen ikke abstrakt, men konkret konstatert.
Retten avviste saksøkerens syn om at kontraktsbestemmelsene om håndtering av interessekonflikter under gjennomføringen gjorde avvisning uforholdsmessig. Slike bestemmelser regulerte konflikter som oppstår senere, ikke en interessekonflikt som allerede er relevant på tildelingsstadiet. Den generelle erklæringen i tilbudet om at ingen risiko forelå, ble snarere brukt av Kommisjonen som et moment for at tilbyder ikke i tilstrekkelig grad hadde erkjent problemets omfang.
Når det gjaldt avklaringsplikt, fant Retten at artikkel 146 nr. 3 i gjennomføringsbestemmelsene ga en adgang, ikke en ubetinget plikt, til å be om ytterligere dokumentasjon eller presiseringer. Dessuten kan kontakt med tilbyder ikke føre til endring av tilbudets vilkår. Kommisjonen var derfor ikke forpliktet til å gi Euphet anledning til å supplere tilbudet med nye eller mer detaljerte løsningsforslag for interessekonflikt. Anførslene om berettigede forventninger og likebehandling førte heller ikke frem.
Konklusjon
EU-retten forkastet søksmålet. Kommisjonen hadde rett til å avvise tilbudet fordi det etter en konkret vurdering forelå en reell og alvorlig risiko for interessekonflikt knyttet til konsortiets sterke involvering i det programmet som skulle evalueres. Retten la til grunn at artikkel 94 i finansforordningen åpner for avvisning allerede på tildelingsstadiet når risikoen er faktisk konstatert, selv om konflikten ennå ikke har materialisert seg fullt ut. Kommisjonen var heller ikke forpliktet til å be om ytterligere opplysninger før avvisningen.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig relevant for anskaffelser av evaluering, revisjon, kontroll og annen uavhengig faglig bistand. Den viser at oppdragsgiver kan avvise tilbud når leverandørens tidligere eller løpende oppdrag innen samme programområde skaper en konkret risiko for at leverandøren må vurdere eget arbeid. Samtidig kreves en individuell og dokumenterbar vurdering; generell mistanke er ikke nok. For leverandører illustrerer dommen at generelle uavhengighetserklæringer ikke nødvendigvis er tilstrekkelige dersom tilbudet ellers viser sterk tilknytning til det som skal evalueres. For oppdragsgivere understreker dommen skillet mellom tillatte avklaringer og ulovlig adgang til å la tilbydere omforme tilbudet etter tilbudsfristens utløp.