T-175/94 IPS mot Kommisjonen om EUF og varers opprinnelse

Sak T-175/94

International Procurement Services SA mot Kommisjonen for De europeiske fellesskap Dato: 1996-07-11

Dom avsagt av Retten i første instans (Femte avdeling) 11. juli 1996. – International Procurement Services SA mot Kommisjonen for De europeiske fellesskap. – Erstatningssøksmål – Offentlig kontrakt – Det europeiske utviklingsfond – Utenomkontraktuelt ansvar – Fastleggelse av varers opprinnelse. – Sak T-175/94.

[Fulltekst under utarbeidelse – ennå ikke tilgjengelig i CELLAR]

=== FULLTEKST (EUR-Lex CELEX:61994TJ0175 EN, hentet 2026-07-17) ===

Dom avsagt av Retten i første instans (Femte avdeling) 11. juli 1996. – International Procurement Services SA mot Kommisjonen for De europeiske fellesskap. – Erstatningssøksmål – Offentlig kontrakt – Det europeiske utviklingsfond – Utenomkontraktuelt ansvar – Fastleggelse av varers opprinnelse. – Sak T-175/94.

De europeiske fellesskaps domstolssamling 1996 side II-00729

Sammendrag

Parter

Begrunnelse

Avgjørelse om saksomkostninger

Domsslutning

Nøkkelord

Internasjonale avtaler – Den tredje Lomé-konvensjonen mellom AVS-statene og EØF – Bestemmelser om finansielt og teknisk samarbeid – Fremgangsmåte ved tildeling av offentlige varekontrakter – De respektive rollene til AVS-staten og Kommisjonen – AVS-statens kompetanse til å inngå kontrakter – Kommisjonens kontrollmyndighet – Tvil om varers opprinnelse i Fellesskapet – Fellesskapets ansvarlighet anført som følge av Kommisjonens krav om fremleggelse av bevis – Utelukket

(Den tredje AVS-EØF-konvensjonen av 8. desember 1984)

Sammendrag

I forbindelse med finansielt og teknisk samarbeid under den tredje AVS-EØF-konvensjonen forblir kontrakter som finansieres av Det europeiske utviklingsfond (EUF) nasjonale kontrakter som det utelukkende er AVS-statenes ansvar å forberede, forhandle og inngå. For sin del er foretak som avgir tilbud på eller blir tildelt de aktuelle kontrakter, holdt utenfor det eksklusive samarbeidet som på dette punkt foregår mellom Kommisjonen og AVS-statene.

Kommisjonen har imidlertid ikke bare retten, men også plikten til å sikre, før eventuelle utbetalinger foretas av fellesskapsmidler, at vilkårene for slike utbetalinger faktisk er oppfylt. Med dette for øye er den særlig forpliktet til å innhente nødvendige opplysninger for å sikre en forsvarlig forvaltning av EUFs ressurser, og til å nekte å godkjenne fakturaer fremlagt for den dersom det foreligger alvorlig grunn til å tvile på at vilkårene for fellesskapsfinansiering er oppfylt.

Ettersom ett av disse vilkårene er at de aktuelle varene må ha opprinnelse i Fellesskapet, og det er den vinnende tilbyderens ansvar å bevise dette, kan Kommisjonen ikke klandres for ulovlig eller urettmessig atferd ved å ha krevd, som følge av alvorlig tvil, at den vinnende tilbyderen fremlegger dokumenter eller gir opplysninger som godtgjør varenes opprinnelse i Fellesskapet.

Parter

I sak T-175/94,

International Procurement Services SA, et selskap underlagt belgisk rett, med forretningskontor i Brussel, representert ved Peter De Troyer, advokat ved Audenarde Bar, og Lydia Lorang, advokat ved Luxembourgs Bar, med prosessadresse i Luxembourg hos sistnevnte, 6 Rue Heine, søker, mot

Kommisjonen for De europeiske fellesskap, representert ved Étienne Lasnet, juridisk rådgiver, som partsrepresentant, bistått av Hervé Lehman, advokat ved Paris Bar, med prosessadresse i Luxembourg hos Carlos Gómez de la Cruz, ved dens juridiske avdeling, Wagner Centre, Kirchberg, innklaget,

SØKSMÅL om erstatning på BFR 14 797 706 for det tap søkeren hevder å ha lidt som følge av at den finansielle støtten til medkontrahenten til en kontrakt inngått av søkeren i tilknytning til et prosjekt finansiert av Det europeiske utviklingsfond ble redusert,

FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP (Femte avdeling), sammensatt av: R. Schintgen, president, R. García-Valdecasas og J. Azizi, dommere, justitssekretær: H. Jung, etter den skriftlige behandling og etter rettsmøtet 7. mai 1996, avsagt følgende

Dom

Begrunnelse

Faktiske omstendigheter

1Den 21. mars 1990 utlyste Unidade de Coordenação dos Programas de Importação (koordineringsenheten for importprogrammer, heretter «UCPI») ved Handelsministeriet i Folkerepublikken Mosambik en anbudskonkurranse om en offentlig varekontrakt vedrørende levering av 11 varebatcher til et prosjekt finansiert av Det europeiske fellesskap gjennom Det europeiske utviklingsfond (heretter «EUF») (EFT 1990 S 56, s. 5). Innbydelsen til konkurransen angav uttrykkelig at varene uten unntak måtte ha opprinnelse i stater i Det europeiske økonomiske fellesskap eller i afrikanske, karibiske eller stillehavsstatlige (heretter «AVS»-stater) signatarland til den tredje Lomé-konvensjonen mellom AVS-statene og EØF, undertegnet i Lomé 8. desember 1984 (EFT 1986 L 86, s. 3).

2For én av batchene, bestående av 7 400 tonn stålbillets, aksepterte UCPI tilbudet fra søkeren, International Procurement Services SA, og sendte søkeren et kontraktsbrev med referanse LC 25/90/EEC den 13. juli 1990.

3Prisen fastsatt i kontrakten for denne batchen (heretter «kontrakten») var BFR 97 561 461, det vil si BFR 13 320 per tonn.

4Transport av varene startet i mars 1991, og den endelige leveringen fant sted 24. april 1991.

5Den 17. og 30. april 1991 utstedte den sørafrikanske avdelingen av Société Générale de Surveillance (heretter «SGS»), et foretak som på oppdrag foretar analyser av varer, inspeksjonssertifikater i Johannesburg for de leverte varene, med angivelse av at inspeksjonene hadde funnet sted i mars og april 1991.

6Den 20. juni 1991 mottok UCPI fra selskapet Cifel, sluttbrukeren av stålbilletsene, et budskap om at dokumentene som fulgte de leverte varene ifølge disse kom fra («proveniente da») det sørafrikanske selskapet Iscor, og at mottaker («consignatário») var det sørafrikanske selskapet John Palmer Steel.

7Den 2. juli 1991 sendte UCPI en telex til søkeren med opplysning om at de dokumentene som fulgte varene oppga Iscor som leverandør og John Palmer Steel som kjøper. Det ble bedt om oppklaring i lys av manglende transportdokumenter.

8Den 20. juli 1991 utstedte Luganos handelskammer, på anmodning fra et sveitsisk selskap som søkeren hadde oppgitt som sin leverandør, et opprinnelsessertifikat som nevnte søkerens navn, UCPIs navn (foranstilt av ordet «to») og Cifels navn (foranstilt av forkortelsen «imp»), samt nummeret på anbudsinnbydelsen knyttet til den aktuelle kontrakten, og beskrev varene som tre batcher stålbillets med en samlet vekt på 7 324 434 kg. Sertifikatet oppga Italia som opprinnelsesland.

9Ved telex til søkeren av 25. juli 1991 ba UCPI selskapet RIH, en distributør av Iscors produkter, om å bekrefte at de 7 400 tonn stålbillets som Cifel hadde mottatt i april samme år fra John Palmer Steel, var produsert i Sør-Afrika av Iscor.

10Den 2. august 1991 svarte RIH at det hadde mottatt en bestilling på 7 400 tonn stålbillets fra det londonsbaserte selskapet Gover, Horowitz & Blunt, med instruksjoner om å videresende varene til UCPI i Maputo. Det opplyste også at den tilbudte prisen gjaldt sørafrikanske produkter.

11Ved telefaks av 20. august 1991 ba saksøkte SGS om å oversende til seg «arbeidssertifikater for prøver og analyser» og «jernbanekonossementer» som ble nevnt i inspeksjonssertifikatene utstedt av det selskapet 17. og 30. april 1991. Saksøkte ba også om bekreftelse på produsentens identitet.

12Samme dag informerte SGS saksøkte om at de etterspurte dokumentene var blitt videresendt til det selskapet som hadde gitt det oppdraget, Gover, Horowitz & Blunt. Dagen etter opplyste det at det, før de etterspurte dokumentene ble utlevert til tredjeparter, først måtte innhente samtykke fra dette selskapet.

13Den 22. august 1991 sendte saksøkte en telefaks til søkeren med henstilling om snarest å skaffe fra det selskapet som hadde foretatt pre-forsendingsinspeksjonen av varene, kopier av arbeidssertifikatene for prøver og analyser samt jernbanekonossementene. Dagen etter svarte søkeren at det ville innhente de etterspurte sertifikatene fra selgeren.

14Ved telex av 19. september 1991 ba UCPI, etter forslag fra saksøkte, søkeren om et «bona fide»-dokument som angav produsentens identitet og varenes rute fra fabrikken til Cifels lager. Det ble også opplyst at dersom søkeren unnlot å fremlegge et slikt dokument, ville UCPI konkludere med at den kontraktsmessige klausulen om varenes opprinnelse var brutt.

15Ved telefaks av 6. november 1991 ga saksøkte sin delegasjon i Mosambik instruks om å informere de mosambikiske myndighetene om at søkeren ikke hadde vært i stand til å bevise at de leverte varene var produsert i Fellesskapet eller i et AVS-land, og at UCPI derfor enten kunne heve kontrakten eller betale for varene til den markedspris som tilsvarte deres formodede opprinnelsessted.

16I brev av 25. november 1991, som svar på et brev fra søkeren av 24. oktober 1991, opplyste saksøkte at det ikke kunne utbetale saldo før det hadde mottatt godkjenning fra UCPI, og at ingen slik godkjenning var mottatt. Det anbefalte også søkeren å sende UCPI en betalingsanmodning dersom det anså seg å ha oppfylt alle sine forpliktelser.

17Ved telex til søkeren av 6. desember 1991 opplyste UCPI at det ikke hadde mottatt det etterspurte «bona fide»-dokumentet; det konkluderte derfor med at varene hadde sørafrikansk opprinnelse og ville betale for dem til den pris som gjaldt på det markedet.

18Ved telefaks av 11. mars 1992 ga saksøkte sin delegasjon i Mosambik instruks om å informere de lokale myndighetene om at det, under hensyn til de motstridende dokumentene fremlagt av søkeren og Cifel, sluttet seg til disse myndigheters syn om at beløpet for kontrakten som helhet burde beregnes på grunnlag av den pris som gjaldt på det sørafrikanske markedet.

19Ved telex av 9. juni 1992 opplyste søkeren at dets finansielle situasjon ikke ga det annet valg enn å komme til enighet med UCPI. Det understreket imidlertid at det ville betrakte den forestående betalingen som et avdrag. Det opplyste at det ville bringe spørsmålet om differansen mellom den opprinnelig avtalte prisen og beløpet beregnet på grunnlag av den sørafrikanske prisen inn for voldgift.

20Dagen etter svarte UCPI søkeren at saksøkte ikke ville gå med på å utstede en delvis betalingsordre dersom saldo skulle undergis voldgift, og at det ikke ville foreta betaling før saken var avsluttet. Det ga uttrykk for at søkeren hadde to muligheter: enten å avslutte tvisten ved å inngå en avtale om redusert pris, eller straks å igangsette voldgiftsprosedyren.

21Den 17. juli 1992 inngikk søkeren og UCPI en avtale som inneholdt aksept av varene, prisreduksjon basert på den pris som gjaldt på det sørafrikanske markedet, satt til BFR 12 000 per tonn, og avkall på retten til å benytte voldgift (heretter «avtalen»).

Saksbehandling

22Ved søksmålsbegjæring inngitt til Rettens i første instans kanselli den 20. april 1994 anla søkeren foreliggende sak i henhold til EF-traktatens artikkel 215 annet ledd.

23Rettens refererende dommer ble tilordnet Femte avdeling, og saken ble derfor henvist til denne avdeling.

24Etter å ha mottatt referentens rapport besluttet Retten i første instans å åpne den muntlige behandlingen uten noen forberedende undersøkelse. Som prosessledende tiltak ble partene bedt om skriftlig å besvare en rekke spørsmål før rettsmøtet og om å fremlegge visse dokumenter.

25Partene la frem sine anførsler muntlig og besvarte spørsmål fra Retten under rettsmøtet 7. mai 1996.

Påstandene

26Søkeren nedlegger påstand om at Retten skal:

• pålegge saksøkte å betale det BFR 14 797 706 som erstatning for lidt tap, eller et eventuelt annet beløp – selv om dette er høyere – som fastsettes av Retten ex aequo et bono eller ved sakkyndig, samt forsinkelsesrenter til en sats fastsatt av Retten;

• pålegge saksøkte å betale saksomkostningene.

27Saksøkte nedlegger påstand om at Retten skal:

• avvise søksmålet;

• pålegge søkeren å betale saksomkostningene.

Sammendrag av anførsler og argumenter

28Søkeren kritiserer Kommisjonen for å ha godkjent finansiering av kontrakten bare for 92,49 % av det totale beløp, til tross for at det oppfylte alle vilkårene i kontrakten.

29Etter søkerens syn handlet saksøkte ulovlig ved at det for det første ikke forhindret at Cifel forbrukte varene før disse ble akseptert av medkontrahenten og eiendomsretten ble overført; for det andre ved at det spilte en aktiv rolle ved å kreve fremlagt sertifikater for prøver og analyser samt jernbanekonossementer som ikke var påkrevd etter kontrakten, og dessuten et «bona fide»-dokument hvis art aldri ble klart beskrevet; og for det tredje ved at det uten begrunnelse la til grunn at finansieringsvilkårene ikke var oppfylt, uten å feste noen lit til opprinnelsessertifikatet utstedt av Brussel handelskammer.

30Vedrørende det sistnevnte punktet hevder søkeren at et opprinnelsessertifikat på en tilfredsstillende måte dokumenterer varers opprinnelse, ettersom handelskamre bare utsteder slike sertifikater mot fremleggelse av underlagsdokumenter. I motsetning til dokumentene fremlagt av Cifel, som styrket saksøktes tvil om de leverte varenes opprinnelse, beskriver opprinnelsessertifikatet, som et bekreftet originaldokument, nøye de varer det gjelder. Derimot er dokumentene videresendt av Cifel knapt leselige, uautoriserte fotokopier av sertifikater som gjelder en støpetest av stål som er i alminnelig bruk i Mosambik. Det foreligger ingen dokumentasjon som viser at disse dokumentene, utferdiget åtte måneder etter levering av varene, gjelder det stålet som ble benyttet til de leverte varene.

31Søkeren hevder at det har lidt et tap tilsvarende differansen mellom den opprinnelige kontraktsprisen og det beløpet det faktisk mottok (BFR 9 668 253), samt finansielle kostnader (BFR 5 129 453) som det anfører uunngåelig ble pådratt som følge av saksøktes nektelse av å betale fullt ut den opprinnelig avtalte prisen, det vil si et samlet tap på BFR 14 797 706.

32Det anføres at tapet utspringer av det faktum at saksøkte fant at vilkårene for finansiering av kontrakten ikke i sin helhet var oppfylt, og at det var hensiktsmessig å beregne beløpet som skulle betales på grunnlag av de priser som gjaldt på det sørafrikanske markedet.

33Med henvisning til EU-domstolens rettspraksis om at kontrakter finansiert under EUF er nasjonale kontrakter som Kommisjonen ikke er part i, konkluderer saksøkte med at søksmålet, som fremstilles som et krav om utenomkontraktuelt ansvar, er inkonsekvent ettersom søkeren kritiserer det for å ha endret kontraktsvilkårene ensidig.

34Det anser dessuten at ingen av vilkårene for utenomkontraktuelt ansvar er oppfylt.

35Det hevder at det ikke handlet ulovlig. Gode grunner for den alvorlige tvil det hadde med hensyn til varenes opprinnelse ble frembrakt, for det første av innholdet i brevet fra Cifel mottatt av UCPI den 20. juni 1991 og RIHs telex av 2. august 1991, og for det andre, som anført under rettsmøtet, av det faktum at inspeksjonssertifikatene utstedt av SGS gjaldt inspeksjoner utført i Sør-Afrika. I den forbindelse hadde saksøkte deretter sendt søkeren en rekke anmodninger om dokumenter som entydig beviste at de leverte varene hadde opprinnelse i Fellesskapet. Saksøkte anfører at søkeren verken har fremlagt disse dokumentene eller pre-forsendingsinspeksjonsrapporten omhandlet i artikkel IX.5 i de særlige betingelsene. Det er imidlertid søkerens ansvar å bevise varenes opprinnelse i Fellesskapet.

36Saksøkte stiller spørsmål ved troverdigheten til det opprinnelsessertifikatet søkeren har fremlagt, ettersom det ble utstedt av Brussel handelskammer flere måneder etter levering av de aktuelle varene og på grunnlag av et sertifikat utstedt av Luganos handelskammer, som ikke var i stand til å foreta noen kontroll på stedet i Italia.

37Endelig fremhever saksøkte at søkeren ikke har vært i stand til å gi det opplysninger om transportruten for varene eller navnet på fartøyet som fraktet dem, eller fremlegge underlagsdokumentene som opprinnelsessertifikatene var basert på, selv om søkeren enkelt i det minste kunne ha bidratt til å avkrefte tvilen om eksistensen av kontraktsmessige forbindelser med de sørafrikanske selskapene Iscor og John Palmer Steel.

38Med henvisning til EU-domstolens dommer i sak 126/83 STS mot Kommisjonen [1984] ECR 2769 og sak 118/83 CMC m.fl. mot Kommisjonen [1985] ECR 2325 anser saksøkte at det var berettiget til å kontrollere at finansieringsvilkårene ble overholdt, særlig kravet om varenes opprinnelse, ved å be om ytterligere opplysninger om varenes opprinnelse for å fjerne den tvil som de motstridende dokumentene i dets besittelse ga opphav til.

39Saksøkte bestrider at søkeren har lidt noe tap. Differansen mellom den opprinnelige kontraktsprisen og det faktisk mottatte beløpet er utelukkende et resultat av avtalen om prisreduksjon for varene og avkall på retten til voldgift, en avtale som søkeren og UCPI fritt inngikk den 17. juli 1992. Saksøkte hevder dessuten at det ikke har oppstått noe tap med hensyn til finansielle kostnader ettersom det betalte den resterende saldo i henhold til nevnte avtale innen den fastsatte fristen.

40Saksøkte bestrider også at det foreligger noen årsakssammenheng mellom eventuell ulovlig atferd og det påståtte tap. Differansen mellom den opprinnelige prisen og den endelige prisen resulterte ikke fra saksøktes atferd, men fra avtalen inngått av UCPI og søkeren den 17. juli 1992. Det anser heller ikke at noe ansvar for de aktuelle finansielle kostnadene kan tilregnes det, ettersom det i henhold til kontraktsbrevets artikkel 8.2 var forpliktet til å avvente betalingsgodkjenning fra UCPI. Ansvaret for denne delen av tapet faller på søkeren, som i 1991 og 1992 nølte i stedet for å fremlegge bevis for varenes opprinnelse i Fellesskapet.

41I sin replikk anfører søkeren at avtalen det inngikk med UCPI den 17. juli 1992 kun har virkning mellom partene i denne og ikke har noen betydning for et krav om utenomkontraktuelt ansvar. Det understreker at det var saksøkte som foreslo å benytte den sørafrikanske prisen. For søkerens vedkommende var inngåelsen av denne avtalen diktert av behov for likviditet, og det stod overfor valget mellom å akseptere en prisreduksjon eller ikke å bli betalt overhodet på kort sikt.

42Etter saksøktes syn enten inngikk søkeren fritt avtalen om prisreduksjon for varene og kan derfor ikke hevde å ha lidt tap, eller det undertegnet denne avtalen under tvang, slik at det rette ville ha vært å bestride den, noe det ikke gjorde.

Rettens bemerkninger

43Retten bemerker innledningsvis at det i henhold til fast rettspraksis er slik at kontrakter finansiert av EUF forblir nasjonale kontrakter som det utelukkende er AVS-statenes ansvar å forberede, forhandle og inngå. For sin del er foretak som avgir tilbud på eller blir tildelt de aktuelle kontrakter, holdt utenfor det eksklusive samarbeidet som på dette punkt foregår mellom Kommisjonen og AVS-statene (STS mot Kommisjonen, anført ovenfor, avsnitt 18, sak C-257/90 Italsolar mot Kommisjonen [1993] ECR I-9, avsnitt 22, sak T-451/93 San Marco mot Kommisjonen [1994] ECR II-1061, avsnitt 42).

44Fellesskapets ansvar er videre betinget av at søkeren beviser at den atferd fra den berørte fellesskapsinstitusjonen som gjøres gjeldende, var ulovlig, at tapet er reelt, og at det foreligger årsakssammenheng mellom denne atferden og det påståtte tap (forenede saker 197/80, 198/80, 199/80, 200/80, 243/80, 245/80 og 247/80 Ludwigshafener Walzmuehle m.fl. mot Rådet og Kommisjonen [1981] ECR 3211, avsnitt 18, Italsolar, anført ovenfor, avsnitt 33, forenede saker T-481/93 og T-484/93 Exporteurs in Levende Varkens m.fl. mot Kommisjonen [1995] ECR II-0000, avsnitt 80).

45Kommisjonen har endelig ikke bare retten, men også plikten til å sikre, før eventuelle utbetalinger foretas av fellesskapsmidler, at vilkårene for slike utbetalinger faktisk er oppfylt (CMC, anført ovenfor, avsnitt 44). Med dette for øye er den særlig forpliktet til å innhente nødvendige opplysninger for å sikre en forsvarlig forvaltning av EUFs ressurser (samme dom, avsnitt 47, og sak C-370/89 SGEEM og Etroy mot EIB [1993] ECR I-2583, avsnitt 31) og til å nekte å godkjenne fakturaer fremlagt for den (San Marco, anført ovenfor, avsnitt 50).

46Det er i lys av disse forholdene at det må vurderes om saksøkte har gjort seg skyldig i ulovlig eller urettmessig atferd.

47I denne saken var det saksøktes plikt å sikre overholdelse særlig av det forhåndskrav for finansiering som innebærer at de leverte varene måtte ha opprinnelse i Fellesskapet eller i en AVS-stat.

48Søkeren kan ikke kritisere saksøkte for ikke å ha forhindret at varene ble forbrukt før de ble akseptert og eiendomsretten overført. Ettersom kontrakter finansiert av EUF er nasjonale kontrakter som kun AVS-staten og oppdragstakeren er parter i, ville det ikke ha vært hensiktsmessig for saksøkte å gripe inn i slike rent kontraktsmessige spørsmål.

49Søkeren kan heller ikke kritisere saksøkte for å ha tvilt på, til tross for eksistensen av et opprinnelsessertifikat fra Brussel handelskammer som dokumenterte varenes italienske, og dermed fellesskapsmessige, opprinnelse, at disse oppfylte de fastsatte vilkårene. Det fremgår av en telex fra Cifel til UCPI at de dokumentene som fulgte de leverte varene, oppga at disse kom fra et sørafrikansk selskap. Søkeren har dessuten ikke bestridt at inspeksjonsdokumentene vedrørende varene ikke ble fremlagt forut for forsendingen og gjaldt inspeksjoner utført av et sørafrikansk selskap. Videre kom varene til Mosambik fra Sør-Afrika. Sør-Afrika er imidlertid ikke signatarland til den tredje Lomé-konvensjonen.

50Ettersom det er den vinnende tilbyderens ansvar å bevise opprinnelsen til de leverte varene, var saksøkte, sett i lys av det foregående, fullt berettiget til å kreve dokumenter eller tilleggsopplysninger til støtte for opprinnelsessertifikatet. Det bemerkes at søkeren ikke har fremlagt noe bevis som kan godtgjøre at de leverte varene utvilsomt hadde opprinnelse i Fellesskapet. Det har ikke engang kunnet fremlegge de underlagsdokumentene som Luganos handelskammer baserte sitt opprinnelsessertifikat på, og som Brussel handelskammer støttet seg til da det utstedte sitt. Som svar på en skriftlig anmodning fra Retten la søkeren ikke frem mer enn en ufullstendig kopi av et rembursdokument uten opplysninger om opprinnelsen til de solgte varene, et udatert brev fra et italiensk transportselskap som bekrefter at søkeren er kjent som eksportør, mottaker, principal eller kausjonist i forbindelse med transaksjoner som involverer varer, særlig stål, transportert av Messrs Jadroplov mellom høsten 1989 og sommeren 1991, samt utdrag fra Lloyds Register vedrørende fartøyer ved navn Africa nevnt på eksporttillatelsen. Søkeren kan under ingen omstendighet basere noe argument på at uttrykket «bona fide-dokument» er upresist, ettersom det ikke har fremlagt noe til støtte for sitt opprinnelsessertifikat. Retten finner også at søkeren var fullt informert om hvilken dokumentasjon det var påkrevd å fremlegge (se avsnittene 13 og 14 ovenfor).

51Det følger av dette at saksøkte fullt ut var berettiget til å konkludere med at finansieringsvilkåret vedrørende varenes opprinnelse ikke var oppfylt i det foreliggende tilfellet.

52Søkeren har endelig ikke grunnlag for å kritisere saksøkte for å ha spilt en aktiv rolle ved å etterspørre dokumenter som det ikke etter kontrakten var påkrevd å fremlegge. Saksøkte informerte ikke annet enn de mosambikiske myndighetene om sitt standpunkt og om de muligheter som stod åpne for dem. Det undergrov ved dette ikke på noen måte Folkerepublikken Mosambiks suverenitet. Det fremgår dessuten av det brevet det sendte søkeren 25. november 1991 (se avsnitt 16 ovenfor) og den telefaksen det sendte sin delegasjon i Mosambik (se avsnitt 18 ovenfor) at Mosambiks regjering fortsatte å fatte sine egne beslutninger selvstendig.

53Søkeren har følgelig ikke godtgjort at saksøkte har gjort seg skyldig i noen ulovlig eller urettmessig handling med hensyn til forholdet mellom Folkerepublikken Mosambik og søkeren.

54Det følger av dette at søkeren ikke har bevist noen ulovlig eller urettmessig atferd fra saksøktes side.

55I henhold til fast rettspraksis må tapet dessuten være en tilstrekkelig direkte følge av den atferd det klandres for (forenede saker 64/76, 113/76, 167/78, 239/78, 27/79, 28/79 og 45/79 Dumortier Frères m.fl. mot Rådet [1979] ECR 3091, avsnitt 21; se også, vedrørende EKSF-traktatens artikkel 40, som er likelydende og kan anvendes analogisk i denne saken, forenede saker C-363/88 og C-364/88 Finsider m.fl. mot Kommisjonen [1992] ECR I-359, avsnitt 25, og de dommer det der er henvist til).

56Det fremgår av sakens dokumenter og argumentasjonen fremført under rettsmøtet at det tap søkeren gjør gjeldende, primært utspringer av to faktorer: for det første Folkerepublikken Mosambiks endelige nektelse av å betale den avtalte prisen i sin helhet, og for det andre avtalen av 17. juli 1992 som fulgte denne nektelsen, og som innebar en reduksjon av den opprinnelig avtalte prisen og avkall på retten til voldgift.

57Retten bemerker at selv om saksøkte kan ha påvirket indirekte Mosambiks regjerings atferd ved å foreslå inngåelsen av denne avtalen, er det ikke desto mindre slik at søkeren ikke har godtgjort at noen av partene inngikk den under tvang. Dessuten kunne søkeren, fremfor å inngå denne avtalen, slik UCPI hadde foreslått (se avsnitt 20 ovenfor), ha gått til voldgift for å løse tvisten. Det faktum at søkeren etter eget utsagn valgte å ikke følge denne veien fordi det hadde et akutt behov for likviditet, kan ikke medføre at saksøkte pålegges ansvar for tapet, ettersom det angivne motivet ikke på noen måte involverer saksøkte.

58Det bør også bemerkes at det er fastslått at der en kontraktsmessig tvist mellom den stat som tildeler en kontrakt finansiert av EUF og den vinnende tilbyderen ikke er løst tidligere i minnelighet eller ved voldgift, er den vinnende tilbyderen ute av stand til å godtgjøre at Kommisjonens atferd forårsaket et tap for den som er atskilt fra det tapet det burde ha søkt erstatning for hos den staten som tildelte kontrakten, i henhold til den egnede fremgangsmåten (sak 33/82 Murri Frères mot Kommisjonen [1985] ECR 2759, avsnitt 38).

59I den foreliggende saken søker søkeren erstatning for et tap som nøyaktig tilsvarer den prisreduksjonen det innvilget UCPI under avtalen inngått med sistnevnte den 17. juli 1992, samt de finansielle kostnadene pådratt som følge av denne avtalen. Ettersom det ikke har bestridt, i henhold til egnet fremgangsmåte, denne avtalen og Mosambiks regjerings nektelse av å betale den opprinnelig avtalte prisen i sin helhet, er søkeren ute av stand til å godtgjøre at saksøktes atferd forårsaket et tap for det som er atskilt fra det tapet det burde ha søkt erstatning for hos denne stat.

60Av samme grunn har søkeren heller ikke godtgjort noen årsakssammenheng mellom den atferd saksøkte klandres for og det påståtte tap.

61Det følger av dette at søksmålet må avvises i sin helhet.

Avgjørelse om saksomkostninger

Saksomkostninger

62I henhold til prosessreglementets artikkel 87 nr. 2 skal den tapende part pålegges å betale saksomkostningene dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom søkeren har tapt saken og saksøkte har nedlagt påstand om sakskostnader, skal søkeren pålegges å betale samtlige saksomkostninger.

Domsslutning

På dette grunnlag

RETTEN I FØRSTE INSTANS (Femte avdeling)

bestemmer:

1. Søksmålet avvises.

2. Søkeren pålegges å betale saksomkostningene.