Dommen i sin helhet
22. juli 2026 ( [*](#Footnote*) )
( Midlertidig forføyning - Offentlig anskaffelse - Konkurranse med forhandling - Eneste tilbyder - Avvisning av tilbud - Begjæring om utsettelse av gjennomføring og midlertidig forføyning - Manglende hastegrunn )
I sak T-17/26 R,
Indra Sistemas, SA, etablert i Alcobendas (Spania), representert ved advokatene L. Lence de Frutos og M. Troncoso Ferrer, saksøker, mot
Det europeiske tjenesten for utenriks- og sikkerhetspolitikk (EEAS), representert ved E. Georgieva og P. Reynolds, som fullmektiger, saksøkt, avsier følgende
Kjennelse
1Ved sin begjæring i medhold av artikkel 278 og 279 i TEUV søker saksøkeren, Indra Sistemas, SA, for det første utsettelse av gjennomføringen av vedtaket fra Det europeiske tjenesten for utenriks- og sikkerhetspolitikk (EEAS) om å avvise dennes tilbud i anskaffelsesprosedyren med referansen EEAS/2025/NP/0073, og for det andre en kjennelse som pålegger EEAS å avstå fra å iverksette en ny anskaffelsesprosedyre med samme formål eller fra å dele opp kontrakten i flere anskaffelsesprosedyrer.
Sakens bakgrunn og partenes påstander
2Den 18. mars 2025 iverksatte EEAS en forhandlingsprosedyre uten forutgående kunngjøring av konkurransekunngjøring, med referansen EEAS/2025/NP/0073. Saksøkeren var den eneste aktøren som ble invitert til å inngi tilbud.
3Saksøkeren inngav sitt tilbud den 6. mai 2025.
4Etter to forhandlingsrunder iverksatt av evalueringskomiteen, inngav saksøkeren den 22. september 2025 et andre, revidert tilbud («det endelige tilbudet»).
5Evalueringskomiteen konkluderte med at det endelige tilbudet ikke oppfylte visse minimumskrav til de tekniske spesifikasjonene fastsatt i konkurransegrunnlaget. Følgelig foreslo den overfor oppdragsgiveren at kontrakten det er tale om ikke skulle tildeles saksøkeren.
6Ved brev av 30. oktober 2025 informerte EEAS saksøkeren om at det endelige tilbudet var blitt avvist.
7Ved brev av 7. november 2025 sendt til EEAS bestred saksøkeren lovligheten av vedtaket av 30. oktober 2025.
8Ved brev av 21. november 2025 informerte EEAS saksøkeren om at den hadde instruert evalueringskomiteen om å foreta en ny vurdering av det endelige tilbudet, under hensyntagen til de punktene saksøkeren hadde tatt opp i sitt brev av 7. november 2025.
9Ved brev av 23. desember 2025 informerte EEAS saksøkeren om at, etter en fornyet vurdering av det endelige tilbudet, hadde evalueringskomiteen opprettholdt sin vurdering om at tilbudet var uregelmessig fordi det ikke oppfylte minimumskravene fastsatt i konkurransegrunnlaget, noe som hindret oppdragsgiveren i å fortsette prosedyren (sammenholdt med brevet av 30. oktober 2025, «vedtaket om ikke å tildele kontrakten»).
10Ved søksmål inngitt til Rettens kontor den 9. januar 2026 anla saksøkeren søksmål med påstand om annullasjon av vedtaket om ikke å tildele kontrakten.
11Ved eget dokument, inngitt til Rettens kontor den 17. mars 2026, fremsatte saksøkeren den foreliggende begjæringen om midlertidig forføyning, hvor saksøkeren i det vesentlige nedlegger følgende påstander for presidenten for Retten:
• kjenne utsettelse av gjennomføringen av vedtaket om ikke å tildele kontrakten;
• pålegge EEAS å avstå fra å iverksette en ny anskaffelsesprosedyre med samme formål som anskaffelsesprosedyren med referansen EEAS/2025/NP/0073, eller fra å dele opp kontrakten i flere mindre anskaffelsesprosedyrer som ville tillate deltakelse av nye tilbydere;
• pålegge EEAS å betale sakskostnadene.
12I sine merknader til begjæringen om midlertidig forføyning, inngitt til Rettens kontor den 31. mars 2026, gjør EEAS gjeldende at presidenten for Retten skal:
• avvise begjæringen om midlertidig forføyning;
• pålegge saksøkeren å betale sakskostnadene.
Rettens vurdering
*Generelle betraktninger*
13Det fremgår av en sammenholdt lesning av artikkel 278 og 279 i TEUV og artikkel 256, første ledd, i TEUV at dommeren som behandler en begjæring om midlertidig forføyning, kan, dersom vedkommende finner at omstendighetene tilsier det, beslutte utsettelse av gjennomføringen av en anfektet handling som er brakt inn for Retten, eller foreskrive nødvendige midlertidige forføyninger, i henhold til artikkel 156 i Rettens rettergangsordning. Ikke desto mindre etablerer artikkel 278 i TEUV det prinsipp at søksmål ikke har oppsettende virkning, ettersom rettsakter vedtatt av Den europeiske unions institusjoner presumeres å være lovlige. Det er derfor kun unntaksvis at dommeren som behandler en begjæring om midlertidig forføyning kan beslutte utsettelse av gjennomføringen av en handling som er anfektet for Retten, eller foreskrive midlertidige forføyninger (se kjennelse av 19. juli 2016, *Belgia mot Kommisjonen* , T-131/16 R, EU:T:2016:427, avsnitt 12 og rettspraksis nevnt der).
14Første punktum i artikkel 156, fjerde ledd, i rettergangsordningen fastsetter at begjæringer om midlertidig forføyning skal angi «gjenstanden for saken, de omstendighetene som gir grunnlag for hastegrunn, samt de faktiske og rettslige anførsler som gjør det sannsynlig at det foreligger et umiddelbart grunnlag (fumus boni juris) for den midlertidige forføyningen det anmodes om».
15Følgelig kan dommeren som behandler en begjæring om midlertidig forføyning beslutte utsettelse av gjennomføringen av en handling og andre midlertidige forføyninger, dersom det er godtgjort at en slik beslutning er berettiget, umiddelbart sett, i faktisk og rettslig henseende, og at det foreligger hastegrunn i den forstand at det, for å unngå alvorlig og ugjenopprettelig skade på saksøkerens interesser, er nødvendig at forføyningen treffes og får virkning før det er truffet en avgjørelse i hovedsaken. Disse vilkårene er kumulative, og følgelig skal begjæringer om midlertidig forføyning avvises dersom ett av vilkårene ikke er oppfylt. Dommeren som behandler en begjæring om midlertidig forføyning skal også, når det er nødvendig, foreta en interesseavveining mellom de motstridende interessene (se kjennelse av 2. mars 2016, *Evonik Degussa mot Kommisjonen* , C-162/15 P-R, EU:C:2016:142, avsnitt 21 og rettspraksis nevnt der).
16I forbindelse med denne helhetlige vurderingen har dommeren som behandler begjæringen om midlertidig forføyning et vidt skjønn og står fritt til å bestemme, under hensyntagen til de konkrete omstendighetene i saken, på hvilken måte og i hvilken rekkefølge disse ulike vilkårene skal vurderes, ettersom det ikke finnes noen rettsregel som pålegger en forhåndsfastsatt vurderingsstruktur innenfor hvilken behovet for å beslutte midlertidige forføyninger skal vurderes (se kjennelse av 19. juli 2012, *Akhras mot Rådet* , C-110/12 P(R), ikke publisert, EU:C:2012:507, avsnitt 23 og rettspraksis nevnt der).
17Under hensyntagen til det materialet som foreligger i saksdokumentene, finner presidenten for Retten at han har all den informasjon som er nødvendig for å avgjøre den foreliggende begjæringen om midlertidig forføyning, uten at det er behov for først å høre partenes muntlige anførsler.
18Under de foreliggende omstendighetene, og uten at det er behov for å ta stilling til om begjæringen om midlertidig forføyning kan tas til realitetsbehandling, eller til saksøkerens påstander om at presidenten for Retten skal pålegge EEAS å avstå fra å iverksette en ny anskaffelsesprosedyre med samme formål som anskaffelsesprosedyren med referansen EEAS/2025/NP/0073, eller fra å dele opp kontrakten i flere mindre anskaffelsesprosedyrer som ville tillate deltakelse av nye tilbydere, er det hensiktsmessig først å undersøke om vilkåret om hastegrunn er oppfylt.
*Vilkåret om hastegrunn*
19For å avgjøre om de begjærte midlertidige forføyningene haster, må det bemerkes at formålet med saksbehandlingen for midlertidig forføyning er å sikre den fulle virkningen av den fremtidige endelige avgjørelsen, med sikte på å forhindre et hull i den rettsbeskyttelsen som EU-domstolene gir. Det er nettopp for å oppnå dette formålet at hastegrunn må vurderes i lys av behovet for en midlertidig kjennelse for å unngå alvorlig og ugjenopprettelig skade for den parten som begjærer midlertidig forføyning. Det er opp til denne parten å godtgjøre at den ikke kan avvente utfallet av hovedsaken uten å lide slik skade. Selv om det er riktig at det, for å godtgjøre eksistensen av alvorlig og ugjenopprettelig skade, ikke er nødvendig å bevise skadens inntreden og forestående karakter med absolutt sikkerhet, idet det er tilstrekkelig å vise at skaden er forutsigbar med tilstrekkelig grad av sannsynlighet, er den parten som begjærer midlertidig forføyning likevel forpliktet til å bevise de faktiske forholdene som ligger til grunn for påstanden om at alvorlig og ugjenopprettelig skade er sannsynlig (se kjennelse av 16. juli 2021, *Symrise mot ECHA* , C-282/21 P(R), ikke publisert, EU:C:2021:631, avsnitt 40 og rettspraksis nevnt der).
20Det er i lys av disse kriteriene det er nødvendig å undersøke om saksøkeren har lyktes i å oppfylle vilkåret om hastegrunn.
21I denne forbindelse gjør saksøkeren, som et innledende punkt, gjeldende at den bør nyte godt av den lempingen av vilkåret om hastegrunn som gjelder for offentlige anskaffelsesprosedyrer.
22For det første anfører saksøkeren at prosedyren fremdeles befinner seg i det prekontraktuelle stadiet. Saksøkeren var den eneste tilbyderen som deltok i den aktuelle anskaffelsesprosedyren, og selv om tilbudet ikke ble vellykket, forelå det ingen formell beslutning om å avlyse prosedyren for tildeling av den aktuelle kontrakten.
23Videre fremgår det, ifølge saksøkeren, av saken som gav opphav til kjennelsen av 22. november 2022, *Telefónica de España mot Kommisjonen* (C-478/22 P(R), EU:C:2022:914), at utløpet av karensperioden er uten betydning ved vurderingen av om lempingen av hastegrunnsvilkåret får anvendelse i det foreliggende tilfellet, og at det som er relevant i denne forbindelse, er hvorvidt kontrakten er blitt undertegnet av oppdragsgiveren og den valgte tilbyderen. Ettersom ingen kontrakt er inngått i det foreliggende tilfellet, befinner anskaffelsesprosedyren seg fremdeles på det prekontraktuelle stadiet, og saksøkeren har derfor rett til å påberope seg lempingen av vilkåret om hastegrunn.
24For det andre anfører saksøkeren at lempingen av kriteriene for vurdering av vilkåret om hastegrunn er nødvendig for å sikre at den nyter effektivt rettsvern. Uten de midlertidige forføyningene som er begjært i saksøkerens søknad om midlertidig forføyning, kunne EEAS annullere anskaffelsesprosedyren og iverksette en eller flere nye prosedyrer med, i det vesentlige, samme formål, noe som ville ha den virkning at saksøkeren fratas en forretningsmulighet og gjøre det mulig for konkurrentene å dra nytte av dennes unike knowhow innenfor det aktuelle kontraktsområdet.
25EEAS gjør på sin side gjeldende at kravene for å lempe på vurderingen av vilkåret om hastegrunn ikke er oppfylt.
26For det første, tatt i betraktning kravene som følger av det effektive vernet som må sikres i saker om offentlige anskaffelser, når en tilbyder som ikke har fått tilslag kan vise at det foreligger et særlig sterkt umiddelbart grunnlag (fumus boni juris), kan denne ikke kreves å godtgjøre at avvisning av dennes begjæring om midlertidig forføyning ville medføre risiko for å påføre denne ugjenopprettelig skade, ettersom det effektive rettsvernet vedkommende nyter godt av i henhold til artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter ellers ville bli undergravet på en måte som er både uforholdsmessig og ubegrunnet (kjennelser av 23. april 2015, *Kommisjonen mot Vanbreda Risk & Benefits* , C-35/15 P(R), EU:C:2015:275, avsnitt 41, og av 8. august 2024, *Geos Atlas mot EUCAP Somalia* , T-300/24 R, ikke publisert, EU:T:2024:563, avsnitt 21).
27Domstolen har således fastslått at effektiv rettslig beskyttelse krever at de berørte parter underrettes om en tildelingsbeslutning i rimelig tid før kontrakten inngås, slik at de har en reell mulighet til å reise søksmål og, særlig, til å søke om midlertidig forføyning i påvente av kontraktsinngåelse (kjennelse av 23. april 2015, *Kommisjonen* mot *Vanbreda Risk & Benefits*, C-35/15 P(R), EU:C:2015:275, avsnitt 29).
28I saken som ga opphav til kjennelsen av 23. april 2015, *Kommisjonen* mot *Vanbreda Risk & Benefits* (C-35/15 P(R), EU:C:2015:275), ønsket Domstolen å sikre at leverandører som ikke fikk tilslag, hadde en reell mulighet til å søke om midlertidig forføyning i påvente av kontraktsinngåelse, ettersom anvendelsen av den tidligere rettspraksisen, som hadde krevd sannsynliggjøring av at det ville oppstå ureparerbar skade, av systemiske grunner gjorde det nesten umulig for en leverandør som ikke fikk tilslag, å oppnå utsatt iverksettelse av en tildelingsbeslutning for å hindre oppdragsgiveren fra å skape et fait accompli ved å inngå kontrakten med den valgte leverandøren (kjennelse av 21. september 2022, *Xpand Consortium m.fl.* mot *Kommisjonen*, T-281/22 R, ikke publisert, EU:T:2022:569, avsnitt 36).
29I den foreliggende saken bemerkes det at EEAS, etter å ha konstatert at det ikke forelå konkurranse av tekniske årsaker, benyttet forhandling uten forutgående kunngjøring av kontraktsmelding, i samsvar med punkt 11.1(b)(ii) i vedlegg I til forordning (EU, Euratom) 2024/2509 av Europaparlamentet og Rådet av 23. september 2024 om finansielle regler for Unionens alminnelige budsjett (EUT L, 2024/2509).
30Det er også ubestridt at saksøkeren var den eneste økonomiske aktøren som ble invitert av EEAS til å inngi tilbud i den aktuelle anskaffelsesprosedyren i hovedsaken, og at det endelige tilbudet saksøkeren inngav, ble avvist av EEAS. Den foreliggende saken, som kun involverer én tilbyder, kan derfor skilles fra saken som ga opphav til kjennelsen av 23. april 2015, *Kommisjonen* mot *Vanbreda Risk & Benefits* (C-35/15 P(R), EU:C:2015:275), der flere tilbydere hadde inngitt tilbud og ett av disse tilbudene hadde fått tilslag, til skade for tilbudet inngitt av saksøkeren i den saken.
31Under disse omstendighetene må det legges til grunn at saksøkerens situasjon er grunnleggende forskjellig fra situasjonen til en leverandør som ikke får tilslag, og som risikerer at den offentlige kontrakten tildeles av oppdragsgiveren til en annen tilbyder, og som søker utsatt iverksettelse av undertegningen av denne kontrakten for å bevare sine muligheter til effektivt å kunne bestride sin avvisning. Klassifisering som «leverandør som ikke fikk tilslag», i henhold til kjennelsen av 23. april 2015, *Kommisjonen* mot *Vanbreda Risk & Benefits* (C-35/15 P(R), EU:C:2015:275), forutsetter nødvendigvis at flere tilbydere har deltatt i anskaffelsesprosedyren, og at den aktuelle kontrakten er tildelt en annen tilbyder.
32For det andre må saksøkerens argument om at en lemping av vilkårene er nødvendig for å garantere dens effektive rettslige beskyttelse, avvises, i den grad EEAS, i fravær av den ønskede utsatte iverksettelsen og de begjærte midlertidige forføyninger, kunne avlyse anskaffelsesprosedyren og igangsette en eller flere nye anskaffelsesprosedyrer med i det vesentlige samme formål.
33EU-domstolene anerkjenner ikke eksistensen av et generelt EU-rettslig prinsipp basert på retten til effektiv rettslig beskyttelse, hvoretter en leverandør som ikke fikk tilslag, må kunne oppnå ikke bare erstatning, men også midlertidige forføyninger, uten å begrense denne konstateringen til perioden forut for oppdragsgiverens og den valgte leverandørens kontraktsinngåelse (se, i denne retning, kjennelse av 21. mai 2021, *Inivos og Inivos* mot *Kommisjonen*, T-38/21 R, ikke publisert, EU:T:2021:287, avsnitt 32 og rettspraksis nevnt der).
34Denne betraktningen må gjelde i den foreliggende saken, ettersom saksøkeren, som angitt i avsnitt 31 ovenfor, ikke gyldig kan påberope seg klassifisering som «leverandør som ikke fikk tilslag», i henhold til rettspraksisen nevnt i avsnitt 26 ovenfor, og siden det, i mangel av en valgt leverandør utpekt av oppdragsgiveren, ikke vil bli inngått noen kontrakt knyttet til den aktuelle anskaffelsesprosedyren.
35Videre kan det på nåværende tidspunkt ikke utledes av sakens dokumenter at EEAS, i fravær av midlertidige forføyninger, vil avlyse den aktuelle anskaffelsesprosedyren eller igangsette en eller flere nye prosedyrer med samme formål.
36Tvert imot, i den grad EEAS vurderte å avlyse den aktuelle prosedyren og igangsette en eller flere nye prosedyrer med et identisk eller lignende formål som den aktuelle kontrakten, må det bemerkes at den ville ha vært fri til å gjøre dette i løpet av de månedene som gikk mellom 9. januar 2026, da søksmålet om annullering ble reist, og 17. mars 2026, da den foreliggende begjæringen om midlertidig forføyning ble inngitt.
37Dersom EEAS skulle beslutte å igangsette en ny anskaffelsesprosedyre med et identisk eller lignende formål som den aktuelle, kan det dessuten på nåværende tidspunkt ikke utelukkes at kontrakten kan bli tildelt saksøkeren ved utgangen av denne nye prosedyren.
38På bakgrunn av det ovennevnte må det konkluderes med at saksøkeren ikke kan dra nytte av lempingen av vilkårene som gjelder for vurderingen av hastegrad i offentlige anskaffelsessaker.
39Det er derfor nødvendig å undersøke om iverksettelsen av beslutningen om ikke å tildele kontrakten vil påføre saksøkeren alvorlig og ureparerbar skade i henhold til rettspraksisen nevnt i avsnitt 19 ovenfor.
40I denne forbindelse hevder saksøkeren, for det første, at verdien av den aktuelle rammeavtalen, som saksøkeren anslår til EUR 77 800 000, må anses som objektivt sett ikke ubetydelig, og derfor egnet til å forårsake alvorlig skade, uavhengig av saksøkerens størrelse eller finansielle kapasitet. Videre utgjør denne verdien, ifølge saksøkeren, en betydelig andel av dens omsetning, ettersom den representerer omtrent 4,9 % av saksøkerens samlede årlige omsetning.
41I tillegg sammenligner saksøkeren verdien av kontrakten i den foreliggende saken med verdien av en annen kontrakt som saksøkeren inngikk med EEAS 25. juli 2024, med en samlet verdi på EUR 321 386,98 («den tidligere kontrakten»), for å konkludere med at den aktuelle kontrakten er av eksepsjonell karakter. Ifølge saksøkeren skyldes denne eksepsjonelle karakteren det forhold at verdien av den aktuelle kontrakten er mer enn 200 ganger høyere enn verdien av den tidligere kontrakten, og at siden saksøkeren er den eneste tilbyderen i den foreliggende saken, står hele verdien av denne kontrakten utelukkende på spill for saksøkeren, i den forstand at den ikke vil bli delt med andre valgte leverandører.
42For det andre hevder saksøkeren at det foreligger et tap av markedsandel, i den grad den aktuelle kontrakten ikke bare representerer en betydelig finansiell mulighet, men også plasserer saksøkeren i en unik posisjon i et svært spesialisert marked. I lys av de spesifikke kjennetegnene ved den aktuelle kontrakten ville saksøkeren ikke kunne gjenvinne en slik posisjon gjennom fremtidige anbud.
43For det tredje hevder saksøkeren at konsekvensene av beslutningen om ikke å tildele kontrakten ikke er begrenset til økonomisk skade, gitt at saksøkerens deltakelse i den aktuelle kontrakten stammer fra den tidligere kontrakten, og at know-how og leveranser som saksøkeren har utviklet, danner grunnlaget for den foreliggende anskaffelsesprosedyren. Som et resultat av beslutningen om ikke å tildele kontrakten, vil saksøkeren miste posisjonen som «referanseleverandør» som den har opparbeidet seg gjennom år med samarbeid med EEAS. Videre har beslutningen om ikke å tildele kontrakten også den virkning at den eliminerer saksøkerens muligheter til å delta i fremtidige faser av en kontrakt eller til å oppnå ytterligere kontrakter.
44I tillegg hevder saksøkeren at den, i fravær av midlertidige forføyninger, kan bli utsatt for en «selvstendig kilde til ureparerbar skade», i form av et tap av sensitiv know-how til fordel for sine konkurrenter. Saksøkeren anfører i denne forbindelse at dersom EEAS skulle beslutte å avlyse den aktuelle anskaffelsesprosedyren og igangsette en ny anskaffelsesprosedyre med samme eller lignende formål, kunne den tekniske og sikkerhetsrelaterte informasjonen som saksøkeren allerede har levert i den aktuelle anskaffelsesprosedyren, gjenbrukes for å definere omfanget, kravene eller det tekniske utgangspunktet for denne nye prosedyren, noe som ville gjøre det mulig for tredjepartsaktører, som ikke har pådratt seg kostnadene, risikoene eller investeringene som saksøkeren har båret, å dra nytte av denne know-how og tilpasse sine tilbud deretter.
45EEAS bestrider saksøkerens argumenter.
46I denne forbindelse bemerkes det, for det første, når det gjelder saksøkerens argument om at verdien av den offentlige kontrakten, som saksøkeren anslår til EUR 77 800 000, representerer både et objektivt sett ikke ubetydelig beløp og en betydelig andel av dens omsetning, og at den aktuelle kontrakten er eksepsjonell, særlig fordi den utelukkende står på spill for saksøkeren, at tapet av en mulighet til å bli tildelt og å utføre en offentlig kontrakt er iboende i avvisningen av et tilbud inngitt i en tildelingsprosedyre, og kan ikke i seg selv anses å utgjøre alvorlig skade, uavhengig av en konkret vurdering av alvorlighetsgraden av den spesifikke skaden som påberopes i hvert enkelt tilfelle. Saksøkerens tap av en mulighet til å bli tildelt og å utføre kontrakten i anbudsprosedyren vil derfor utgjøre alvorlig skade dersom saksøkeren i tilstrekkelig grad har godtgjort at den ville ha kunnet oppnå tilstrekkelig betydelige fordeler ved tildeling og utførelse av denne kontrakten (se kjennelse av 26. mai 2021, *OHB System* mot *Kommisjonen*, T-54/21 R, ikke publisert, EU:T:2021:292, avsnitt 92 og rettspraksis nevnt der).
47Videre er det riktig at, ifølge rettspraksis, økonomisk skade som er objektivt sett betydelig, eller til og med ikke ubetydelig, kan anses som alvorlig, uten at det i hvert enkelt tilfelle er nødvendig å relatere denne skaden til omsetningen til foretaket som frykter å lide denne skaden (se kjennelse av 6. desember 2022, *Westpole Belgium* mot *Parlamentet*, T-640/22 R, ikke publisert, EU:T:2022:771, avsnitt 32 og rettspraksis nevnt der).
48Det følger imidlertid også av fast rettspraksis at parten som begjærer midlertidig forføyning, må fremlegge for dommeren som behandler begjæringen om midlertidig forføyning, spesifikke og presise opplysninger, understøttet av detaljert dokumentasjon, som viser den påberopte situasjonen og som gjør det mulig å vurdere konsekvensene som sannsynligvis vil inntreffe dersom den begjærte foranstaltningen ikke innvilges. Denne parten er dermed forpliktet til, med underliggende dokumentasjon, å fremlegge opplysninger som er egnet til å gi et nøyaktig og fullstendig bilde av situasjonen som hevdes å berettige innvilgelsen av denne foranstaltningen (se kjennelse av 6. desember 2022, *Westpole Belgium* mot *Parlamentet*, T-640/22 R, ikke publisert, EU:T:2022:771, avsnitt 33 og rettspraksis nevnt der).
49Videre skal, i henhold til artikkel 156(4) annet punktum i rettergangsordningen, en begjæring om midlertidig forføyning «inneholde alle bevis og bevistilbud som er tilgjengelige for å begrunne innvilgelsen av midlertidige forføyninger».
50I foreliggende sak må det for det første fastslås at saksøkeren kun hevder at dersom oppdragsgiver hadde akseptert det endelige tilbudet, ville saksøkeren ha mottatt et beløp tilsvarende verdien av rammeavtalen. Som EEAS med rette påpeker, innebærer tildelingen av den aktuelle rammeavtalen ikke i seg selv utbetaling av totalverdien til den valgte leverandøren, ettersom utbetalingene som skal foretas fortsatt er avhengig av at det inngås spesifikke kontrakter mellom oppdragsgiver og den valgte leverandøren.
51For det andre hevder saksøkeren, uten å gi ytterligere forklaringer i begjæringen om midlertidig forføyning, at Indra-konsernet, som saksøkeren tilhører, hadde en årlig omsetning på 1 591 120 000 euro i 2024, og at verdien av den aktuelle kontrakten dermed utgjør omtrent 4,9 % av Indra-konsernets totale årlige omsetning. Til støtte for dette gir saksøkeren kun, gjennom en fotnote i begjæringen om midlertidig forføyning, en hyperkobling som fører til et nettsted der konsernets årsregnskap og styrets beretning for 2024 er offentliggjort.
52En hyperkobling satt inn i en fotnote til begjæringen om midlertidig forføyning kan ikke oppfylle kravene i rettspraksisen nevnt i avsnitt 48 ovenfor, og ser bort fra kravet fastsatt i artikkel 156(4) annet punktum i rettergangsordningen.
53Under enhver omstendighet må den prosentandelen saksøkeren har fremlagt, ses bort fra, ettersom beregningen saksøkeren har gjort, tar utgangspunkt i kontraktens totale verdi som referanseverdi, mens saksøkeren, som angitt i avsnitt 50 ovenfor, ikke har lykkes i å påvise at saksøkeren nødvendigvis ville hatt krav på kontraktens totale verdi dersom det endelige tilbudet hadde blitt akseptert. Videre tar denne prosentandelen ikke hensyn til at den aktuelle rammeavtalen fastsetter en innledende periode på fire år, som kan forlenges med ytterligere tre år, eller til det forhold, som EEAS med rette har påpekt, at utbetalingene under denne kontrakten vil bli fordelt over hele kontraktsperioden.
54For det tredje er saksøkerens argument om at saksøkeren allerede har inngått en sammenlignbar tidligere kontrakt, om enn av lavere verdi, og at den aktuelle kontrakten er av eksklusiv betydning for saksøkeren, fullstendig irrelevant for vurderingen av alvorlighetsgraden av den påståtte økonomiske skaden som følge av beslutningen om ikke å tildele kontrakten.
55For det andre, når det gjelder den påståtte risikoen forbundet med et potensielt tap av markedsandel, ved at tildelingen av den aktuelle kontrakten ville plassere saksøkeren i en unik posisjon i et svært spesialisert marked, følger det av EU-domstolens rettspraksis at når parten som anmoder om midlertidig forføyning, hevder tap av sin markedsandel, må vedkommende påvise at det foreligger strukturelle eller rettslige hindringer som forhindrer at parten gjenvinner en betydelig andel av denne markedsandelen (se kjennelse av 2. februar 2024, *Mylan Ireland* mot *Kommisjonen*, C-604/23 P(R), ikke publisert, EU:C:2024:117, avsnitt 84 og rettspraksis nevnt der).
56I foreliggende sak beskriver ikke saksøkeren det aktuelle markedet, angir ikke den markedsandelen saksøkeren innehar eller den markedsandelen saksøkeren ville tape som følge av at kontrakten ikke ble tildelt, og har ikke fremlagt noe bevis for å påvise at det foreligger strukturelle eller rettslige hindringer som ville forhindre at saksøkeren gjenvinner en betydelig andel av denne markedsandelen.
57For det tredje og siste, når det gjelder saksøkerens argument om at saksøkeren, som følge av beslutningen om ikke å tildele kontrakten, ville miste sin posisjon som «referanseleverandør», er det tilstrekkelig å minne om at, ifølge rettspraksis, er de vesentlige og hovedsakelige elementene i kontrakten inngått etter en anbudsprosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt, på den ene side, oppfyllelse av kontrakten av den valgte leverandøren, og på den annen side, oppdragsgivers betaling av det avtalte beløpet. Derimot gjelder hensyn knyttet til den valgte leverandørens omdømme og muligheten for denne til å bruke tildelingen av en prestisjefylt offentlig kontrakt som referanse i forbindelse med en fremtidig anbudskonkurranse eller i andre konkurransemessige sammenhenger, kun tilfeldige og underordnede elementer ved denne kontrakten. Dersom det forhold at en leverandør som ikke har fått tilslaget, lider et alvorlig tap av fortjeneste ved ikke å oppnå det avtalte beløpet, som er det vesentlige og hovedsakelige elementet ved den aktuelle offentlige kontrakten, ikke kan begrunne innvilgelse av en midlertidig forføyning, må dette gjelde i enda større grad med hensyn til tap av disse tilfeldige og underordnede elementene (se kjennelse av 6. desember 2024, *Alhares for Security Services and Occupational Safety* mot *EUBAM Libya*, T-493/24 R, ikke publisert, EU:T:2024:886, avsnitt 36 og rettspraksis nevnt der).
58I foreliggende sak, forutsatt at saksøkeren under den tidligere kontrakten ble tildelt status som «referanseleverandør», utgjør denne statusen et underordnet element ved denne kontrakten. Følgelig kan ikke tapet av denne statusen som følge av beslutningen om ikke å tildele kontrakten, i seg selv, begrunne suspensjon av gjennomføringen av denne beslutningen.
59For det andre må argumentet om at det forhold at saksøkeren ikke ble tildelt den aktuelle kontrakten, ville frata saksøkeren en mulighet til å delta i fremtidige anskaffelsesprosedyrer, avvises.
60Det bør bemerkes at, ifølge fast rettspraksis, foreligger det bare hastegrunn dersom den alvorlige skaden som fryktes av parten som anmoder om midlertidig forføyning, er så nært forestående at dens inntreden kan forutses med tilstrekkelig grad av sannsynlighet. Denne parten er under enhver omstendighet forpliktet til å bevise de faktiske forholdene som ligger til grunn for påstanden om at slik skade er sannsynlig, idet det er klart at rent hypotetisk skade, basert på fremtidige og usikre hendelser, ikke kan begrunne innvilgelse av midlertidig forføyning (se, til denne effekt, kjennelse av 27. februar 2015, *Spania* mot *Kommisjonen*, T-826/14 R, EU:T:2015:126, avsnitt 33 og rettspraksis nevnt der).
61I mangel av bevis som kan understøtte saksøkerens argumenter, er det på dette stadiet umulig å forutsi utfallet av eventuelle anskaffelsesprosedyrer med samme eller lignende gjenstand som den aktuelle kontrakten, som EEAS måtte iverksette i fremtiden, og saksøkerens argument er derfor hypotetisk.
62For det tredje, når det gjelder den «uavhengige kilden til uopprettelig skade» som saksøkeren har påberopt, bør det bemerkes at saksøkeren viser til den tidligere kontrakten og bruken av informasjonen knyttet til denne, uten imidlertid å gi nyttige holdepunkter for alvorlighetsgraden av skaden som ville følge av beslutningen om ikke å tildele kontrakten, eller for i hvilken grad en eventuell fremtidig anskaffelsesprosedyre, som på dette stadiet fortsatt er hypotetisk, ville føre til at denne informasjonen ble avslørt.
63I lys av alt det foregående må det konkluderes med at saksøkeren ikke har påvist, i tilstrekkelig rettslig grad, alvorlighetsgraden av den lidte skaden.
64Under disse omstendigheter, ettersom vilkårene for å beslutte suspensjon av gjennomføringen av en rettsakt og andre midlertidige forføyninger er kumulative, må begjæringen om midlertidige tiltak avslås på grunn av manglende hast, uten at det er nødvendig å undersøke nærmere vilkåret knyttet til fastsettelse av en umiddelbart underbygget sak (fumus boni juris) eller å foreta en interesseavveining.
Saksomkostninger
65I henhold til artikkel 158(5) i rettergangsordningen er det hensiktsmessig å utsette avgjørelsen om saksomkostninger.
På denne bakgrunn
BESLUTTER PRESIDENTEN VED RETTEN:
1. Begjæringen om midlertidige tiltak avslås.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utsettes.
Luxembourg, 22. juli 2026.
| V. Di Bucci | | M. van der Woude |
|---------------|----|--------------------|
| Justissekretær | | President |
|-------------|----|-------------|
[*](#Footref*) Rettergangsspråk: engelsk.