Rettslig kjerne
Dommens sentrale kjerne er avgrensningen mellom en offentlig kontrakt og en intern administrativ ordning mellom avdelinger i Fellesskapets institusjoner. EU-retten la til grunn at tjenesteleveranser mellom slike avdelinger faller utenfor anskaffelsesreglene etter artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen. OIB ble ansett som en avdeling i denne forstand, og Rådet var derfor ikke forpliktet til å anvende anskaffelsesreglene da det valgte å benytte OIBs tjenester. Samtidig bekreftet retten at oppdragsgiveren etter artikkel 101 i finansreglementet kan avslutte en anskaffelsesprosedyre før kontraktssignering, forutsatt at beslutningen begrunnes. Dommen tydeliggjør også at en intern positiv vurdering av et slikt forslag ikke nødvendigvis er en angripbar rettsakt, samt at kostnader ved deltakelse i en avlyst konkurranse som utgangspunkt ikke gir grunnlag for erstatning.
Faktum
Rådet kunngjorde i 2003 en begrenset anbudsprosedyre for totalforvaltning av en krybbe i Brussel. Centro Studi Antonio Manieri Srl ble prekvalifisert og leverte tilbud innen fristen i februar 2005. Etter flere utsettelser informerte Rådet 16. januar 2006 om at anbudsprosedyren ble avsluttet. Samtidig opplyste Rådet at det hadde vurdert et forslag fra Kontoret for infrastruktur og logistikk i Brussel (OIB) positivt og besluttet å overlate forvaltningen av krybben til dette kontoret. Begrunnelsen viste blant annet til kontraktsmessige vilkår for personalet, stordriftsfordeler og ressursoptimalisering. Leverandøren anla deretter søksmål med krav om annullasjon av beslutningen om å avslutte konkurransen, annullasjon av den positive vurderingen av OIBs forslag, midlertidig stans og erstatning.
Domstolens vurdering
EU-retten behandlet først prosessuelle spørsmål. Selv om originalstevningen kom inn etter fristen, godtok retten søksmålet fordi forsinkelsen skyldtes unormale forhold i postgangen utenfor saksøkerens kontroll, og saksøkeren ellers hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet. Replikken ble derimot avvist som for sent inngitt, fordi saksøkeren ikke hadde benyttet tilgjengelige midler for å sikre rettidig inngivelse.
I realiteten tok retten utgangspunkt i finansreglementets definisjon av offentlige kontrakter og i artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen. Denne bestemmelsen fastsetter at avdelinger i Fellesskapets institusjoner er oppdragsgivere, bortsett fra når de inngår administrative ordninger seg imellom om tjenester, varer eller arbeider. Retten la til grunn at OIB var en avdeling av institusjonene i denne forstand. At OIB organisatorisk var knyttet til Kommisjonen og hadde en interinstitusjonell funksjon, endret ikke dette. Følgelig var Rådet ikke forpliktet til å anvende anskaffelsesreglene når det valgte å bruke OIB.
På denne bakgrunn forkastet retten anførselen om uriktig anvendelse av artikkel 116 nr. 7. Retten vurderte deretter avslutningen av selve anbudsprosedyren etter artikkel 101 i finansreglementet og punkt 4 i konkurransegrunnlaget. Den la til grunn at oppdragsgiveren kan avslutte prosedyren før kontraktssignering, og at punkt 4 i konkurransegrunnlaget ikke kunne forstås slik at ny konkurranse alltid måtte utlyses. Rådets brev av 16. januar 2006 ga etter rettens syn en tilstrekkelig klar og utvetydig begrunnelse for hvorfor prosedyren ble avsluttet.
Retten avviste også anførslene om likebehandling og gjennomsiktighet. OIBs situasjon var ikke sammenlignbar med private tilbydere, fordi OIB var en intern avdeling. Manglende informasjon om kontakten mellom Rådet og OIB før beslutningen ble heller ikke ansett som et brudd på gjennomsiktighetsprinsippet som kunne påvirke tilbydernes relative sjanser eller deres berettigede forventninger. Videre ble den positive vurderingen av OIBs forslag ansett som en intern handling uten bindende rettsvirkninger overfor saksøkeren og derfor ikke søksmålsbar. Erstatningskravet ble avvist fordi tapet ikke var konkretisert, og fordi kostnader ved deltakelse i en avlyst anbudsprosedyre som utgangspunkt ikke er erstatningsmessige.
Konklusjon
EU-retten kom til at Rådet lovlig kunne avslutte anbudsprosedyren og overlate tjenestene til OIB uten å følge anskaffelsesreglene, fordi dette var en administrativ ordning mellom avdelinger i Fellesskapets institusjoner. Annullasjonspåstanden mot beslutningen om å avslutte prosedyren ble derfor forkastet. Påstanden om annullasjon av den positive vurderingen av OIBs forslag ble avvist som rettet mot en intern, ikke-angripbar handling. Erstatningskravet og begjæringen om å stanse gjennomføringen ble også avvist.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen mellom anskaffelsespliktige kontrakter og interne institusjonelle ordninger innen EU-systemet. Den viser at en oppdragsgiver kan avslutte en konkurranse før kontraktsinngåelse når regelverket åpner for det, så lenge beslutningen begrunnes. Samtidig illustrerer avgjørelsen at vurderinger av interne leveransemodeller ikke uten videre omfattes av anskaffelsesreglene eller av de samme kravene til konkurranse mellom eksterne leverandører. For offentlige anskaffelser mer generelt understreker dommen også betydningen av korrekt prosess, klare søksmålsgrunner og konkretisering av eventuelle erstatningskrav.