Rettslig kjerne
Avgjørelsen avklarer grensen mellom en anfektelig EU-rettsakt og en ikke-bindende fortolkningsmeddelelse. EU-retten la til grunn at vurderingen beror på innholdet, ikke på dokumentets form eller tittel. Spørsmålet var derfor om Kommisjonens meddelelse om kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av anskaffelsesdirektivene, etablerte nye eller spesifikke plikter for medlemsstatene og deres oppdragsgivere. Retten kom til at meddelelsen bare presiserte hvilke traktatbaserte krav som allerede følger av fri bevegelighet, likebehandling, ikke-diskriminering, gjennomsiktighet, forholdsmessighet og gjensidig anerkjennelse. Dette omfattet også synet på forutgående offentliggjøring når en kontrakt har grenseoverskridende interesse. Siden meddelelsen ikke endret rettstilstanden eller påla nye bindende plikter utover gjeldende rett slik den var utviklet i domstolspraksis, påvirket den ikke medlemsstatenes rettsstilling. Den kunne derfor ikke være gjenstand for annullasjonssøksmål etter artikkel 230 EF.
Faktum
Kommisjonen vedtok 23. juni 2006 en fortolkningsmeddelelse om hvilken fellesskapsrett som gjelder ved tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av anskaffelsesdirektivene. Meddelelsen gjaldt særlig kontrakter under direktivenes terskelverdier og såkalte II B-kontrakter. Den beskrev Kommisjonens forståelse av Domstolens praksis og angav blant annet krav til offentlighet, ikke-diskriminerende kontraktsbeskrivelse, likebehandling, gjensidig anerkjennelse, passende frister og objektiv prosedyre. Tyskland anla annullasjonssøksmål og anførte at meddelelsen i realiteten fastsatte nye regler, særlig om plikt til forutgående offentliggjøring og om unntak fra slik offentliggjøring. Flere medlemsstater og Europaparlamentet intervenerte til støtte for Tyskland. Kommisjonen bestred dette og gjorde gjeldende at meddelelsen bare forklarte gjeldende rett og derfor ikke kunne angripes.
Domstolens vurdering
EU-retten tok utgangspunkt i fast praksis om at annullasjonssøksmål kan rettes mot enhver rettsakt som tar sikte på å frembringe bindende rettsvirkninger, uavhengig av form. Det avgjørende var derfor ikke at dokumentet var kalt en fortolkningsmeddelelse eller publisert i EU-tidende serie C, men om innholdet etablerte nye rettsvirkninger.
Retten gjennomgikk meddelelsens sentrale deler. For kontrakter under terskelverdiene og kontrakter bare delvis omfattet av direktivene la retten til grunn at slike kontrakter ikke av den grunn faller utenfor unionsretten. Oppdragsgivere må fortsatt overholde traktatens grunnleggende regler, særlig forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Av disse prinsippene følger et krav om gjennomsiktighet, som skal sikre en passende grad av offentlighet til fordel for potensielle tilbydere, åpne markedet for konkurranse og muliggjøre kontroll med upartiskhet. Retten uttalte også at dette i utgangspunktet innebærer en form for offentliggjøring før kontraktstildeling; etterfølgende offentliggjøring er ikke tilstrekkelig.
Samtidig understreket retten at det ikke kan oppstilles en ren verdi-betraktning som automatisk utelukker grenseoverskridende interesse. Om en kontrakt har slik interesse, må i prinsippet vurderes konkret, selv om nasjonale eller lokale ordninger kan bruke objektive kriterier og ta hensyn til oppdragsgivers administrative kapasitet. Videre slo retten fast at kravene som meddelelsen oppstilte om ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktens gjenstand, like adgang, gjensidig anerkjennelse, passende frister og en gjennomsiktig og objektiv fremgangsmåte, bare uttrykte allerede gjeldende traktatprinsipper og tilhørende rettspraksis.
Når det gjaldt unntak fra forutgående offentliggjøring, avviste retten Tysklands anførsel om at meddelelsen oppstilte en uttømmende og for snever liste. Meddelelsen utelukket ikke andre traktatbaserte unntak. Den åpnet bare for at oppdragsgivere også kunne støtte seg på unntak kjent fra direktivene, når vilkårene var oppfylt. Endelig mente retten at meddelelsens henvisning til mulig traktatbruddssak ikke skapte bindende rettsvirkninger; dette var bare en opplysning om Kommisjonens håndheving. Siden meddelelsen ikke innførte nye regler, men bare klargjorde eksisterende rett, ble søksmålet avvist.
Konklusjon
EU-retten kom til at Kommisjonens fortolkningsmeddelelse ikke var en rettsakt som skapte bindende rettsvirkninger. Den inneholdt etter rettens syn ikke nye eller særskilte forpliktelser for medlemsstatene, men en sammenfatning av traktatens grunnleggende regler og prinsipper slik de allerede var fortolket i rettspraksis. Fordi meddelelsen ikke påvirket medlemsstatenes rettsstilling på en bindende måte, kunne den ikke angripes ved annullasjonssøksmål. Saken ble derfor avvist.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig som rettskilde om den anskaffelsesrettslige betydningen av primærretten utenfor direktivenes fulle virkeområde. Den viser for det første at kontrakter under terskelverdiene eller i særlige tjenestekategorier ikke automatisk er rettslig uregulerte; traktatprinsippene kan fortsatt kreve konkurranse og forutgående offentlighet ved klar grenseoverskridende interesse. For det andre avklarer dommen at Kommisjonens fortolkningsmeddelelser normalt ikke i seg selv skaper nye plikter. I praksis betyr dette at oppdragsgivere og kontrollorganer må skille mellom bindende rettsgrunnlag og ikke-bindende veiledning, samtidig som veiledningen kan ha betydelig verdi som oppsummering av gjeldende EU-rett.