Rettslig kjerne
Domstolen bekreftet at medlemsstatene må vedta alle lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å sikre at et direktiv får full virkning innen gjennomføringsfristen. Etter artikkel 10 EF og artikkel 249 EF tredje ledd er det ikke nok at enkelte deler av direktivet er gjennomført, eller at nasjonale myndigheter arbeider med ytterligere tiltak. Vurderingen i en traktatbruddssak knyttes til situasjonen ved utløpet av fristen i den grunngitte uttalelsen, og en medlemsstat kan ikke fritas fra ansvar ved å vise til interne lovgivningsprosesser eller forestående vedtak. I denne saken var det ubestridt at direktiv 97/52/EF ikke var fullstendig gjennomført innen fristen. Dommen er derfor et typisk eksempel på streng håndheving av plikten til rettidig og fullstendig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver, snarere enn en avgjørelse om innholdet i de materielle anskaffelsesreglene.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Frankrike etter artikkel 226 EF. Bakgrunnen var at direktiv 97/52/EF, som endret de daværende anskaffelsesdirektivene for tjenester, varer og bygge- og anlegg, skulle være gjennomført og meddelt Kommisjonen innen 13. oktober 1998. Kommisjonen mottok ingen melding om fullstendige franske gjennomføringstiltak og sendte derfor først formelt åpningsbrev 18. desember 1998 og deretter grunngitt uttalelse 3. september 1999. Frankrike svarte senere at gjennomføringen var under arbeid, og at direktivet allerede delvis var gjennomført ved en ministerordre 22. april 1998 om terskelverdier for kunngjøring i EF-tidende. Det ble også opplyst at et dekretsutkast snart ville bli forelagt Conseil d'État. Da Kommisjonen ikke mottok opplysninger om at full gjennomføring faktisk var vedtatt, reiste den søksmål.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at medlemsstatene etter artikkel 4 nr. 1 i direktiv 97/52/EF skulle sette i kraft de nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser innen 13. oktober 1998 og straks underrette Kommisjonen om dette. Den konstaterte videre at Kommisjonen verken hadde mottatt melding om fullstendig gjennomføring eller andre opplysninger som viste at Frankrike hadde vedtatt alle nødvendige tiltak.
Frankrike bestred ikke selve overtredelsen. Staten anførte i stedet at gjennomføringsprosessen var i ferd med å bli fullført, at direktivet allerede var delvis gjennomført ved ministerordren av 22. april 1998, og at et dekretsutkast var under behandling og snart skulle forelegges Conseil d'État.
Domstolen fremhevet den alminnelige gjennomføringsplikten etter artikkel 10 EF første ledd, sammenholdt med artikkel 249 EF tredje ledd. Denne plikten innebærer at medlemsstatene må treffe alle egnede tiltak for å sikre oppfyllelsen av forpliktelser som følger av direktiver, og vedta alle nødvendige nasjonale tiltak for å sikre at direktivet er fullt ut effektivt i samsvar med sitt formål. Til støtte viste Domstolen til tidligere praksis, særlig Kommisjonen mot Italia, sak C-336/97.
På dette grunnlaget la Domstolen avgjørende vekt på at direktivet ikke var fullstendig gjennomført innen den fastsatte fristen. At enkelte elementer var gjennomført, endret ikke dette. Heller ikke opplysninger om pågående tverrdepartemental behandling eller et kommende dekret kunne oppfylle kravene i direktivet. Domstolen foretok ingen nærmere materiell tolkning av de anskaffelsesrettslige endringene i direktiv 97/52/EF, fordi saken gjaldt manglende og forsinket gjennomføring som sådan.
Kommisjonens søksmål ble derfor ansett begrunnet, og det ble fastslått at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser ved ikke å ha vedtatt de nødvendige gjennomføringstiltakene innen fristen. Frankrike ble også dømt til å betale saksomkostningene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 97/52/EF ved ikke å vedta nødvendige gjennomføringstiltak innen fristen. Dommen bygger på et klart skille mellom full gjennomføring og bare delvis eller planlagt gjennomføring. Et medlemsland kan ikke avverge traktatbrudd ved å vise til at nasjonale tiltak er under utarbeidelse. I anskaffelsesrettslig sammenheng understreker avgjørelsen betydningen av rettidig, fullstendig og formalisert gjennomføring av EU-regelverket.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning på systemnivå i offentlige anskaffelser. Den viser at endringsdirektiver på anskaffelsesområdet må gjennomføres fullt ut innen fristen, og at medlemsstatene må kunne dokumentere dette overfor Kommisjonen. Delvise nasjonale tiltak, som bare regulerer enkeltelementer som terskelverdier eller kunngjøring, er ikke nok dersom resten av direktivet ikke er gjennomført. For rettskildebruken betyr avgjørelsen at den sier lite om hvordan konkrete anskaffelsesregler skal tolkes i en konkurranse, men mye om hvor strengt EU-domstolen håndhever medlemsstatenes gjennomføringsplikt på anskaffelsesfeltet.