Rettslig kjerne
Domstolen slo fast at en oppdragsgivers beslutning om å avlyse en konkurranse er en beslutning som omfattes av klagedirektivet. Selv om direktiv 92/50 ikke uttømmende regulerer vilkårene for avlysning, er en slik beslutning likevel underlagt EU-rettens materielle krav, herunder traktatens grunnleggende regler og prinsippet om ikke-diskriminering. Derfor må medlemsstatene sikre effektive og raske rettsmidler også mot avlysningsbeslutninger, inkludert adgang til opphevelse når beslutningen strider mot EU-anskaffelsesretten eller nasjonale gjennomføringsregler. Dommen avviser en snever forståelse av hvilke beslutninger som kan prøves etter direktiv 89/665. Videre fastslår den at prøvingen ikke kan begrenses til en ren vilkårlighetskontroll; nasjonale klageorganer og domstoler må kunne kontrollere om avlysningen er i samsvar med relevante EU-regler. Derimot harmoniserer ikke direktiv 89/665 hvilket tidspunkt lovligheten skal bedømmes på, så dette avgjøres av nasjonal rett innenfor rammene av ekvivalens- og effektivitetsprinsippene.
Faktum
Stadt Wien kunngjorde en konkurranse om prosjektledelse knyttet til et overordnet forsyningskonsept for catering ved byens sykehus. HI, et tysk selskap, leverte tilbud. Før kontrakt ble tildelt, avlyste Wien konkurransen og opplyste senere at prosjektets organisering var endret, slik at det ikke lenger var behov for et sentralt koordineringsorgan eller ekstern prosjektleder. HI bestridte lovligheten av avlysningen og anførte blant annet at beslutningen kunne være begrunnet i et ønske om å fortsette samarbeidet med selskapet Humanomed, som etter HIs syn hadde deltatt i forberedelsene og kunne være begunstiget. Det østerrikske klageorganet avviste krav om opphevelse av avlysningsbeslutningen fordi nasjonal lov bare åpnet for opphevelse av visse nærmere angitte beslutninger. Saken førte til prejudisiell foreleggelse om rekkevidden av klagedirektivet.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om Vergabekontrollsenat des Landes Wien var en «domstol» etter artikkel 234 EF. Med utgangspunkt i kriterier som lovhjemmel, permanens, obligatorisk kompetanse, kontradiktorisk prosess, anvendelse av rettsregler og uavhengighet, kom den til at organet oppfylte vilkårene og at spørsmålene derfor var mottakelige.
I realiteten presiserte Domstolen at artikkel 2 nr. 1 bokstav b i direktiv 89/665 ikke selv definerer hvilke typer ulovlige beslutninger som kan oppheves, men må leses sammen med artikkel 1 nr. 1. Uttrykket «beslutninger truffet av oppdragsgivere» i artikkel 1 nr. 1 er ikke begrenset til bestemte beslutningskategorier. Domstolen bygget på ordlyden, systematikken og formålet med direktivet, særlig at det skal sikre effektive og raske klageordninger på et stadium hvor overtredelser fortsatt kan rettes opp.
Domstolen avviste synspunktet om at avlysning faller utenfor fordi direktiv 92/50 ikke uttømmende regulerer de nærmere reglene for avlysning. Den fremhevet at artikkel 12 nr. 2 i direktiv 92/50 pålegger oppdragsgiver å underrette om og begrunne beslutningen om ikke å tildele kontrakt eller starte prosedyren på nytt. Denne begrunnelsesplikten er uttrykk for et minimum av gjennomsiktighet og skal bidra til å sikre likebehandling. Videre understreket Domstolen at oppdragsgiver ved avlysning fortsatt må overholde traktatens grunnleggende regler og særlig prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Når avlysningsbeslutningen dermed er underlagt materielle EU-regler, må den også omfattes av klagereglene i direktiv 89/665.
Når det gjaldt kontrollintensiteten, uttalte Domstolen at direktivets formål ville bli undergravd dersom nasjonal rett bare åpnet for prøving av om avlysningen var vilkårlig. Selv om oppdragsgiver etter nasjonal rett kan ha et vidt skjønn ved avlysning, må klageorganet kunne prøve om beslutningen er i samsvar med relevante EU-rettslige regler. Direktiv 89/665 er derfor til hinder for en rent begrenset vilkårlighetskontroll.
For det tredje spørsmålet konstaterte Domstolen at EU-retten ikke fastsetter hvilket tidspunkt som er avgjørende for lovlighetsvurderingen av en avlysning. Dette er et spørsmål for nasjonal prosessrett, så lenge reglene oppfyller ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at en beslutning om å avlyse en konkurranse om offentlig tjenestekontrakt må kunne prøves og eventuelt oppheves etter direktiv 89/665. Slike beslutninger er ikke unntatt fra klageplikt selv om de materielle anskaffelsesdirektivene ikke uttømmende regulerer avlysning. Nasjonal rett kan heller ikke nøye seg med å kontrollere om avlysningen var vilkårlig; prøvingen må omfatte om beslutningen er i samsvar med EU-rettens anskaffelsesregler. Tidspunktet for lovlighetsvurderingen er overlatt til nasjonal rett, innenfor kravene til ekvivalens og effektivitet.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for læren om avlysning i offentlige anskaffelser. Den viser at avlysning ikke er et fritt prosessuelt valg utenfor anskaffelsesregelverket, men en beslutning som må kunne angripes gjennom effektive klageordninger. For oppdragsgivere innebærer dette at avlysningsbeslutninger må kunne begrunnes og tåle reell rettslig kontroll opp mot EU-rettslige prinsipper og gjennomføringsregler. For klageorganer og domstoler innebærer dommen at kontrollen ikke kan reduseres til en svært tilbakeholden vilkårlighetsprøving. Dommen sier derimot ikke hvilke konkrete avlysningsgrunner som alltid er lovlige eller ulovlige; den fastslår først og fremst hvilke rettssikkerhetsgarantier og kontrollkrav som må gjelde.