Rettslig kjerne
Dommen avklarer rekkevidden av unntaket i direktiv 2004/18 artikkel 16 bokstav b) for kontrakter om innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale beregnet for kringkasting. EU-domstolen la til grunn at bestemmelsen ikke kan tolkes utelukkende ut fra enkelte språkversjoner, fordi ordlyden er uklar og språklig avvikende på tvers av språk. Bestemmelsen måtte derfor tolkes i lys av formål og systematikk. Domstolen understreket at unntaksbestemmelser i anskaffelsesretten skal tolkes snevert. Med støtte i 25. betraktning til direktiv 2004/18 og tidligere praksis, særlig Bayerischer Rundfunk, fastslo Domstolen at unntaket er begrunnet i de særlige kulturelle og samfunnsmessige hensyn som knytter seg til kringkastingsselskapers egentlige funksjon og public service-oppdrag. På denne bakgrunn gjelder unntaket bare kontrakter som inngås av kringkastingsselskaper som oppdragsgivere med sikte på å utføre eget oppdrag. Andre oppdragsgivere kan ikke påberope seg unntaket for å direkte tildele slike kontrakter, selv om kontraktsgjenstanden gjelder programmateriale for kringkasting.
Faktum
Kommisjonen hadde godkjent flere operasjonelle programmer i Den tsjekkiske republikk finansiert av ESF og EFRU. I 2014 gjennomførte Kommisjonen revisjon av enkelte offentlige tjenestekontrakter om radio- og TV-kringkasting som var medfinansiert gjennom disse programmene. Revisjonen viste at fire kontrakter var blitt tildelt direkte uten kunngjøring. Kontraktene var inngått av ministeriet for regionalutvikling og ministeriet for opplæring, ungdom og idrett. Kommisjonen mente at unntaket i direktiv 2004/18 artikkel 16 bokstav b) ikke kom til anvendelse, fordi kontraktene ikke var inngått av radio- og TV-selskaper som oppdragsgivere. Etter prosedyre om finansielle korreksjoner traff Kommisjonen en gjennomføringsavgjørelse som annullerte deler av fondsstøtten. Den tsjekkiske republikk anla søksmål for EU-retten, men tapte. Saken for EU-domstolen gjaldt anke over denne dommen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først stilling til ordlyden i artikkel 16 bokstav b). Den konstaterte at flere språkversjoner kunne støtte den tsjekkiske tolkningen, men at bestemmelsen samlet sett ikke var språklig entydig. Domstolen viste til at uttrykket om radio- og TV-selskaper grammatisk kunne knytte seg både til anskaffelsesaktivitetene og til kringkastingen, og at enkelte språkversjoner til og med utelot formuleringen «beregnet for kringkasting». Når språkversjonene divergerer, må bestemmelsen tolkes ut fra ordningens alminnelige oppbygning og formål.
Deretter vurderte Domstolen formålet med unntaket. Med henvisning til 25. betraktning i direktiv 2004/18 og til dommen i Bayerischer Rundfunk m.fl. la den til grunn at unntaket bygger på de kulturelle og samfunnsmessige hensynene som gjør det uhensiktsmessig å anvende anbudsreglene på visse audiovisuelle tjenester. Dette er knyttet til kringkastingsselskapenes egentlige funksjon og deres public service-oppdrag. Domstolen fremhevet at tidligere praksis allerede hadde presisert at unntaket bare omfatter kontrakter hvis formål gjelder ytelser som berører disse egentlige funksjonene, mens andre tjenestekontrakter for kringkastingsselskaper fortsatt er underlagt anskaffelsesreglene.
Siden artikkel 16 bokstav b) er en unntaksbestemmelse, skal den tolkes snevert. På den bakgrunn fastslo Domstolen uttrykkelig at unntaket bare gjelder kontrakter som inngås av kringkastingsselskaper i deres egenskap av oppdragsgivere med sikte på å utføre eget public service-oppdrag. At kringkastingsselskaper i andre sammenhenger kan opptre som leverandører, endret ikke denne vurderingen.
I den systematiske tolkningen godtok Domstolen at de ulike delene av artikkel 16 bokstav b) kunne ha ulik rekkevidde. Den presiserte derfor at kontrakter om sendetid kan inngås både av kringkastingsselskaper og av andre oppdragsgivere, mens kontrakter om programmateriale bare omfattes av unntaket når oppdragsgiveren selv er et kringkastingsselskap. Domstolen viste også til fotnote 3 til vedlegg II B som støtte for samme forståelse. Argumenter basert på direktiv 2014/24 ble ikke tillagt vekt, fordi dette direktivet ikke fikk tidsmessig anvendelse i saken.
Konklusjon
EU-domstolen forkastet anken og opprettholdt EU-rettens dom. Unntaket i direktiv 2004/18 artikkel 16 bokstav b) for kontrakter om programmateriale beregnet for kringkasting gjelder bare der oppdragsgiveren er et kringkastingsselskap som inngår kontrakten for å utføre sitt eget public service-oppdrag. Ministerier og andre oppdragsgivere kan derfor ikke bruke dette unntaket for direkte tildeling av slike kontrakter. Kommisjonens finansielle korreksjoner overfor Den tsjekkiske republikk ble dermed stående.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for vurderingen av rekkevidden av anskaffelsesrettslige unntak for audiovisuelle tjenester. Den viser at oppdragsgivere ikke kan bygge på kontraktens innhold alene dersom unntaket etter sin formålsmessige sammenheng er knyttet til en bestemt oppdragsgiverkategori. For offentlige organer utenfor kringkastingssektoren innebærer avgjørelsen at produksjon eller utvikling av programmateriale for radio, TV eller lignende normalt ikke kan direkte tildeles med hjemmel i artikkel 16 bokstav b) i 2004-direktivet. Dommen illustrerer også et generelt metodisk poeng: ved uklare og språklig avvikende EU-bestemmelser vil formål, systematikk og snever tolkning av unntak være avgjørende.