Rettslig kjerne
Domstolen fastslo at direktiv 89/665 bygger på et skille mellom fasen før kontraktsinngåelse og fasen etter kontraktsinngåelse. Før kontrakten inngås, må medlemsstatene sikre effektive og hurtige klagemidler som kan stanse overtredelser og føre til annullasjon av ulovlige beslutninger, herunder tildelingsbeslutningen. Adgangen i artikkel 2 nr. 6 til å begrense rettsmidler etter kontraktsinngåelse til erstatning kan ikke brukes til å utelate prøving av tildelingsbeslutningen før kontrakt. Dommen understreker dermed at tildelingsbeslutningen er en kjernebeslutning som må kunne angripes på et tidspunkt hvor overtredelsen fortsatt kan avhjelpes. Samtidig avviste Domstolen at artikkel 2 nr. 1 bokstav a og b i seg selv kunne forstås slik at nasjonale klageorganer uten hjemmel i nasjonal rett automatisk fikk kompetanse til å behandle slike klager i et system hvor det ikke forelå en angripbar tildelingsbeslutning. I en slik situasjon peker dommen i stedet på mulig erstatningsansvar for mangelfull gjennomføring.
Faktum
Tvisten oppsto etter at det østerrikske departementet for vitenskap og transport utlyste en åpen anbudskonkurranse om levering, installasjon og idriftsettelse av et elektronisk system for automatisk overføring av visse data i motorveinettet. Kapsch AG fikk tilslag 5. september 1996, og kontrakten ble inngått samme dag. De øvrige tilbyderne fikk kjennskap til dette gjennom pressen og klaget til Bundesvergabeamt. Etter østerriksk rett var klageorganets kompetanse til midlertidige forføyninger og ugyldighet i praksis begrenset til perioden før tilslag, mens organet etter tilslag bare kunne konstatere regelbrudd med betydning for et senere erstatningssøksmål. Den foreleggende retten opplyste at oppdragsgivers valg av leverandør skjedde internt og ikke fremstod som en selvstendig, ekstern beslutning som tredjemenn kunne angripe før kontraktsinngåelse. Dette reiste spørsmål om ordningen oppfylte direktiv 89/665.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i ordlyden i direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 1, som pålegger medlemsstatene å sikre nødvendige fullmakter til å treffe midlertidige tiltak og annullere ulovlige beslutninger. Selv om bokstav b ikke uttrykkelig nevner tildelingsbeslutningen, fant Domstolen at det ikke kan utledes at denne beslutningstypen faller utenfor. Tvert imot må bestemmelsen tolkes i lys av direktivets formål: å styrke håndhevelsen av anskaffelsesreglene gjennom effektive og raske klageordninger, særlig på et stadium hvor overtredelser fortsatt kan bringes til opphør.
Domstolen viste til artikkel 1 nr. 1, som gjelder klager over oppdragsgivers beslutninger generelt, uten noen begrensning med hensyn til beslutningenes art eller innhold. Hvis tildelingsbeslutningen systematisk ble unntatt fra annullasjonsadgangen, ville den viktigste beslutningen i anskaffelsesprosessen i realiteten falle utenfor den forhåndskontrollen direktivet krever. Det ville undergrave formålet om effektiv rettsbeskyttelse før kontrakt.
Når det gjaldt artikkel 2 nr. 6, fremhevet Domstolen at denne bare gjelder virkningene etter kontraktsinngåelsen. Bestemmelsen åpner for at medlemsstatene kan begrense rettsmidlet etter inngått kontrakt til erstatning, men ikke for å la være å etablere en prekontraktuell prøving av tildelingsbeslutningen. Det sentrale skillet i direktivet går nettopp mellom rettsmidler før og etter kontrakt.
Domstolen avviste også argumentet om at mangel på en uttrykkelig frist mellom tildelingsbeslutning og kontraktsinngåelse skulle tilsi en annen løsning. Fraværet av slik regulering kunne ikke begrunne at tildelingsbeslutningen unndras klageadgang.
For de andre og tredje spørsmålene la Domstolen til grunn at direktivet ikke i seg selv kan forstås slik at et nasjonalt klageorgan automatisk får kompetanse til å behandle klager etter direktivets modell dersom nasjonal rett ikke stiller til rådighet en angripbar tildelingsbeslutning. I den situasjonen, og dersom direktivkonform tolkning ikke er mulig, viser dommen til at berørte kan kreve erstatning for tap som følge av manglende eller utilstrekkelig gjennomføring av direktivet, med henvisning til prinsippene om statlig erstatningsansvar.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at medlemsstatene må sikre en klageordning som gjør det mulig å få prøvd og eventuelt kjent ugyldig oppdragsgivers tildelingsbeslutning før kontrakten inngås. Adgangen til å begrense rettsmidlene etter kontraktsinngåelse til erstatning fritar ikke fra denne plikten. Samtidig ga Domstolen ikke nasjonale klageorganer en selvstendig, direkte avledet kompetanse etter direktivet i et system hvor ingen angripbar tildelingsbeslutning foreligger. I slike tilfeller kan mangelfull gjennomføring i stedet utløse erstatningsansvar for staten.
Praktisk betydning
Dommen er grunnleggende for håndhevelsesretten i offentlige anskaffelser. Den fastslår at leverandører må ha en reell mulighet til å angripe tildelingen før kontrakt inngås, slik at regelbrudd kan rettes mens det fortsatt er praktisk mulig. For anskaffelsesregelverket understreker dommen betydningen av et tydelig skille mellom tildelingsbeslutning og kontraktsinngåelse, og behovet for prosessuelle mekanismer som gjør klageadgangen effektiv. Den illustrerer også at en ren etterfølgende erstatningsmodell ikke oppfyller håndhevelsesdirektivet. I et norsk og EØS-rettslig perspektiv er avgjørelsen sentral som bakgrunn for karensregler og prekontraktuell håndhevelse.