Rettslig kjerne
Dommens kjerne er at en offentlig rammeavtale ikke kan brukes til å fragmentere anskaffelsens verdi for å unngå anvendelsen av anskaffelsesdirektivets terskelverdier og kunngjøringsregler. Når en rammeavtale etablerer en samlet ordning for flere innkjøp, skal vurderingen knyttes til den samlede verdien av de innkjøp avtalen omfatter. En motsatt forståelse ville åpne for omgåelse av direktivets plikter. Dommen klargjør også at unntak fra kunngjøringsplikten skal tolkes restriktivt. Det forhold at en medlemsstat hevder at bare visse leverandører var interesserte i å levere de aktuelle varene, er ikke tilstrekkelig til å bringe anskaffelsen inn under unntaket i direktiv 77/62 artikkel 6 nr. 4 bokstav c). Videre fastslår dommen at Kommisjonens preventive prosedyre etter direktiv 89/665 ikke erstatter eller begrenser traktatbruddsprosedyren etter traktaten. Kommisjonen kan derfor reise traktatbruddssak selv om den ikke har brukt den særlige preventive mekanismen.
Faktum
Det greske ministeriet for industri, energi og teknologi stadfestet 19. juli 1991 en rammeavtale inngått med seks greske tekstilvirksomheter. Etter avtalen skulle alle sykehus og behandlingssteder samt den greske hæren kjøpe bestemte typer gasbind fra disse virksomhetene på fastsatte vilkår. Avtalen gjaldt i tre år, med mulighet for forlengelse i ytterligere to år. Det var ubestridt at det ikke var gjennomført anbudsprosedyre for leveransene, og at det heller ikke var publisert anbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende. Kommisjonen tok saken opp med Hellas i 1991 og avga senere begrunnet uttalelse. I brev i 1992 og 1993 erkjente den greske regjeringen at direktivet var overtrådt og opplyste at avtalen skulle sies opp og ny konkurranse iverksettes. Da dette ikke ble fulgt opp, anla Kommisjonen traktatbruddssak.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først Hellas' innsigelser mot at saken kunne tas til realitetsbehandling. Hellas anførte dels at landet hadde erkjent overtredelsen og lovet å rette seg etter fellesskapsretten i fremtiden, dels at Kommisjonen skulle ha benyttet den preventive prosedyren i direktiv 89/665 artikkel 3 nr. 1 før kontrakten ble inngått. Domstolen avviste begge innsigelser. Den uttalte at Kommisjonen ikke er forpliktet til å nøye seg med medlemsstatens fremtidige tilsagn, og at en slik forståelse ellers ville gi medlemsstatene et enkelt middel til å skjerme seg mot traktatbruddssøksmål. Videre viste Domstolen til at prosedyren etter direktiv 89/665 er et særskilt preventivt tiltak som verken kan begrunne unntak fra eller erstatte Kommisjonens kompetanse etter traktatens artikkel 169.
I realiteten vurderte Domstolen først terskelspørsmålet. Hellas hevdet at rammeavtalen bare var en overordnet konstruksjon for en rekke enkeltkontrakter, og at hver enkelt leveranse hadde en verdi under terskelverdien på 200 000 ECU i direktiv 77/62 artikkel 5 nr. 1 bokstav a). Domstolen forkastet dette. Den la til grunn at rammeavtalen skapte en enhet av de ulike innkjøpene den omfattet, og at den samlede verdien oversteg terskelverdien. Enhver annen tolkning ville gjøre det mulig å omgå direktivets forpliktelser.
Deretter vurderte Domstolen Hellas' anførsel om at bare de seks greske produsentene kunne levere de aktuelle varene, fordi ingen produsenter fra andre medlemsstater hadde vist interesse. Domstolen uttalte at selv om dette skulle kunne bevises, falt forholdet ikke inn under unntakene i artikkel 6 nr. 4, særlig ikke bokstav c). Det var derfor ikke grunnlag for å unnlate kunngjøring. På denne bakgrunn fastslo Domstolen at Hellas hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 77/62 ved å inngå rammeavtalen uten anbudsbekjentgjørelse.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Hellas hadde overtrådt direktiv 77/62 ved å inngå en rammeavtale om eksklusiv levering av gasbind uten å kunngjøre anskaffelsen i EF-tidende. Rammeavtalens verdi måtte vurderes samlet, og de enkelte leveransenes verdi kunne ikke brukes til å unngå terskelverdien. Unntaket for forhandlet prosedyre uten kunngjøring kom heller ikke til anvendelse på grunnlag av at de aktuelle leverandørene angivelig var de eneste interesserte. Traktatbruddssøksmålet kunne fremmes uavhengig av direktiv 89/665.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som en tidlig og klar avvisning av oppsplitting av anskaffelser gjennom rammeavtaler for å komme under terskelverdiene. For offentlige oppdragsgivere understreker den at verdiberegningen må ta utgangspunkt i den økonomiske realiteten i den samlede ordningen. Dommen viser også at unntak fra kunngjøringsplikten tolkes strengt, og at påstander om manglende interesse i markedet ikke i seg selv etablerer grunnlag for unntak. I et anskaffelsesrettslig perspektiv har avgjørelsen særlig betydning for vurderingen av kunngjøringsplikt, terskelverdi, unntakshjemler og rammeavtalers struktur.