Rettslig kjerne
Dommens sentrale kjerne er at unntak fra anskaffelsesdirektivenes anvendelsesområde og adgangen til å bruke forhandlet prosedyre må forstås strengt. EU-domstolen understreker at direktiv 71/305 og 77/62 inneholder uttømmende og uttrykkelige oppregninger av hvilke unntak og avvik som er tillatt. Nasjonale bestemmelser som generelt viser til andre lover, eller som på annen måte åpner for ytterligere unntak, oppfyller ikke kravene til klar, bestemt og sikker gjennomføring av direktivene.
Videre fastslår dommen at medlemsstatene ikke kan kreve andre bevismidler for leverandørers kapasitet og rettsevne enn dem direktivene tillater, med mindre direktivet selv åpner for dette. Det er heller ikke adgang til å favorisere nasjonale klassifikasjons- eller sertifiseringsordninger, eller å gjøre alternative dokumentasjonsmåter mindre attraktive gjennom krav om nasjonale sertifikater eller fritak fra sikkerhetsstillelse bare for nasjonalt klassifiserte entreprenører.
Dommen klargjør også at tekniske spesifikasjoner må følge direktivenes standardhierarki og ikke kan utformes på en måte som favoriserer nasjonale standarder eller bestemte produkter uten den nødvendige angivelsen av at tilsvarende løsninger aksepteres.
Faktum
Kommisjonen reiste traktatbruddssak mot Spania etter å ha gjennomgått flere bestemmelser i spansk anskaffelseslovgivning for statlige og lokale myndigheter. Saken gjaldt blant annet regler som unntok visse avtaler fra anskaffelsesregelverket, regler om når kontrakter kunne inngås etter forhandlet prosedyre, bestemmelser om dokumentasjon av leverandørers rettsevne og kapasitet, regler om klassifisering av entreprenører, sikkerhetsstillelse ved deltakelse i konkurranser og tekniske spesifikasjoner ved offentlige varekontrakter.
Kommisjonen mente disse reglene var i strid med EØF-traktaten og med direktiv 71/305 om offentlige bygge- og anleggskontrakter og direktiv 77/62 om offentlige varekontrakter. Under saken trakk Kommisjonen enkelte deler av søksmålet fordi de aktuelle nasjonale bestemmelsene var opphevet. EU-domstolen tok deretter stilling til de gjenværende spanske bestemmelsene og vurderte om de ga Spania adgang til å fravike direktivene på en måte som ikke var tillatt.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktivene om offentlige bygge- og anleggskontrakter og offentlige varekontrakter skal sikre virkningen av traktatens regler om fri bevegelighet og konkurranse, og at unntak fra disse ordningene derfor må tolkes strengt. Når direktiv 71/305 og 77/62 uttrykkelig og uttømmende angir hvilke kontrakter eller situasjoner som kan unntas, kan medlemsstatene ikke i nasjonal rett etablere generelle tilleggskategorier av unntak. Dette gjaldt både de spanske reglene som unntok bestemte varetyper eller rettigheter fra regelverket, og bestemmelsene som generelt unntok «avtaler som i henhold til lov uttrykkelig er unntatt». Slike åpne henvisninger skapte etter Domstolens syn uklarhet og oppfylte ikke kravet til klar og sikker gjennomføring av direktivene.
Når det gjaldt forhandlet prosedyre, fremhevet Domstolen at bestemmelsene i direktiv 71/305 artikkel 9 og direktiv 77/62 artikkel 6 er fravik fra hovedreglene og derfor må tolkes innskrenkende. Tilfellene der forhandlet prosedyre kan benyttes, er uttømmende regulert. Spanske regler som tillot bruk av forhandlet prosedyre i andre tilfeller, eller på mindre strenge vilkår enn direktivene, var derfor i strid med EU-retten.
For kvalifikasjon og dokumentasjon bygget Domstolen videre på tidligere praksis, særlig Transporoute. Medlemsstatene kan ikke kreve andre dokumenter enn dem direktivene tillater for å bevise leverandørers rettsevne og kapasitet, med mindre direktivene selv åpner for det. Spania kunne derfor ikke kreve særskilte nasjonale sertifikater for entreprenører fra andre medlemsstater som ønsket å dokumentere kapasitet på annen måte enn ved oppføring på spansk offisiell liste. Det var heller ikke adgang til å legge særskilt vekt på ansatte, utstyr og økonomiske midler «på spansk område» ved klassifikasjon, fordi direktivet ikke åpnet for slike territorielle kriterier.
Domstolen slo også fast at sertifikater utstedt av myndigheter i andre medlemsstater måtte anerkjennes innenfor rammene av direktivene, og at det var ulovlig å kreve kvalitetssertifikater fra spanske kontrollorganer når direktivet ikke begrenset dette til nasjonale organer. Videre kunne Spania ikke frita bare entreprenører klassifisert i Spania fra å stille midlertidig sikkerhet; dette undergravde entreprenørers rett til å dokumentere kapasitet gjennom andre direktivforutsatte bevismidler.
Til slutt konstaterte Domstolen at de spanske reglene om tekniske spesifikasjoner for varekontrakter ikke respekterte direktiv 77/62s standardhierarki og heller ikke fullt ut krevde at henvisninger til bestemte merker, patenter, typer eller opprinnelse skulle ledsages av formuleringen om at tilsvarende løsninger aksepteres.
På ett viktig punkt fikk imidlertid Spania medhold: visse kontrakter om industrielle anlegg og gruvedriftsrelaterte arbeider falt utenfor direktiv 71/305s virkeområde, fordi definisjonen i artikkel 1 bokstav a) henviser til direktiv 71/304 artikkel 2, som unntar slike arbeider.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Spania i hovedsak hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 71/305 og 77/62. Bruddene gjaldt særlig for vide og uklare nasjonale unntak, ulovlig utvidet adgang til forhandlet prosedyre, krav om dokumentasjon og sertifikater som direktivene ikke tillot, nasjonalt pregede klassifikasjons- og sikkerhetsregler, og tekniske spesifikasjoner i strid med direktivets standardhierarki. Samtidig avviste Domstolen enkelte av Kommisjonens anførsler, særlig der de aktuelle kontraktstypene lå utenfor direktiv 71/305s materielle virkeområde.
Praktisk betydning
Dommen har varig betydning som uttrykk for flere grunnprinsipper i anskaffelsesretten: unntak skal tolkes restriktivt, adgangen til forhandlet prosedyre er uttømmende regulert, og gjennomføringen av direktiver må være klar og presis. Den illustrerer også at kvalifikasjonskrav og dokumentasjonskrav ikke kan suppleres fritt med nasjonale ordninger som favoriserer innenlandske leverandører eller nasjonale registre, sertifikater og kontrollorganer.
For offentlige oppdragsgivere og lovgiver er dommen særlig relevant ved vurderingen av om nasjonale særregler, klassifikasjonssystemer, sikkerhetskrav og tekniske spesifikasjoner faktisk holder seg innenfor rammene av EU/EØS-retten. Dommen er også et tidlig og tydelig uttrykk for kravet til klar gjennomføring og forbudet mot skjulte eller generelle unntak fra anskaffelsesregelverket.