Rettslig kjerne
Den sentrale rettslige kjernen er håndhevingen av en tidligere traktatbruddsdom etter artikkel 228 EF, i en anskaffelsesrettslig kontekst knyttet til direktiv 89/665/EØF. Domstolen presiserer at vurderingen av om en medlemsstat har oppfylt en tidligere dom, knyttes til utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen. Når den nasjonale regelen som tidligere er funnet traktatstridig fortsatt består, foreligger fortsatt manglende oppfyllelse, selv om medlemsstaten viser til lovforslag, politiske vansker eller andre nasjonale regler som delvis regulerer samme tema. Dommen understreker samtidig betydningen av effektive klagemuligheter og erstatningsadgang i anskaffelsesretten: nasjonale regler som gjør erstatningskrav mer byrdefulle enn direktivet tillater, svekker den fulle virkningen av anskaffelsesregelverket. Ved fastsettelsen av tvangsmulkt legger Domstolen vekt på overtredelsens alvor, varighet og medlemsstatens betalingsevne, og fremhever at Kommisjonens metoder og meddelelser bare er veiledende, ikke bindende.
Faktum
Bakgrunnen var en tidligere dom av 14. oktober 2004 i sak C-275/03, hvor EU-domstolen fastslo at Portugal hadde brutt direktiv 89/665/EØF. Bruddet besto i at lovdekret nr. 48 051 opprettholdt et krav om at skadelidte måtte bevise at anskaffelsesrettslige overtredelser var begått uaktsomt eller forsettlig for å få erstatning. Etter den dommen ba Kommisjonen Portugal opplyse hvilke tiltak som var truffet. Portugal viste til regjeringsskifte, senere til et lovforslag om å oppheve den aktuelle regelen, og anførte også at andre nasjonale bestemmelser om statens erstatningsansvar ga tilstrekkelig vern. Kommisjonen mente dette ikke var nok og sendte åpningsbrev og deretter begrunnet uttalelse. Da lovdekretet fortsatt ikke var opphevet innen fristen, reiste Kommisjonen nytt søksmål etter artikkel 228 EF og krevde tvangsmulkt.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at den i den tidligere dommen uttrykkelig hadde fastslått at Portugal måtte oppheve lovdekret nr. 48 051, fordi regelen gjorde erstatning ved overtredelser av anskaffelsesregelverket avhengig av bevis for uaktsomhet eller forsett. I den nye saken var det avgjørende spørsmålet derfor om denne regelen faktisk var opphevet.
Domstolen gjentok at det relevante tidspunktet for å bedømme om en medlemsstat har oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 228 EF, er utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen. Det var ubestridt at lovdekret nr. 48 051 fortsatt ikke var opphevet da denne fristen løp ut. Dermed forelå fortsatt manglende oppfyllelse av den tidligere dommen.
Portugal kunne ikke få medhold med henvisning til forfatningsmessige vansker, regjeringsskifte eller lovgivningsprosesser som ennå ikke var fullført. Etter fast praksis kan en medlemsstat ikke påberope seg interne bestemmelser, prosedyrer eller forhold i nasjonal rett for å unnskylde manglende etterlevelse av EU-retten. Heller ikke argumentet om at andre portugisiske regler allerede fastsatte et generelt offentlig erstatningsansvar, førte frem. Domstolen viste til at det konkrete traktatbruddet besto i å opprettholde selve den ulovlige regelen i nasjonal rett, og at eksistensen av andre regler ikke garanterte oppfyllelse av den tidligere dommen.
Når det gjaldt økonomisk sanksjon, fremhevet Domstolen at den selv avgjør om fast beløp og/eller tvangsmulkt skal ilegges, og at Kommisjonens meddelelser bare er et nyttig sammenligningsgrunnlag. Formålet med sanksjonen er å legge et økonomisk press som er egnet til å få medlemsstaten til å bringe traktatbruddet til opphør. Domstolen vurderte derfor alvorlighetsgrad, varighet og betalingsevne. Overtredelsen ble ansett alvorlig fordi den gjorde håndheving av anskaffelsesreglene mer byrdefull og dermed svekket den fulle virkningen av direktiv 89/665/EØF, selv om domstolsprøving ikke var fullstendig utelukket. Samtidig fant Domstolen at Kommisjonens alvorlighetskoeffisient var for høy og satte den lavere. Varighetskoeffisienten ble satt høyere enn Kommisjonen hadde foreslått, fordi overtredelsen måtte vurderes frem til Domstolens egen faktumbedømmelse. Etter en samlet vurdering fastsatte Domstolen tvangsmulkten til 19 392 euro per dags forsinkelse fra domsavsigelsen til full oppfyllelse.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Portugal ikke hadde oppfylt den tidligere dommen om direktiv 89/665/EØF, fordi lovdekret nr. 48 051 fortsatt ikke var opphevet innen den relevante fristen. Det forelå derfor traktatbrudd etter artikkel 228 nr. 1 EF. Domstolen la til at interne rettslige og forfatningsmessige vansker ikke kan frita en medlemsstat fra plikten til å etterleve EU-retten. Portugal ble pålagt å betale en tvangsmulkt på 19 392 euro per dag frem til den tidligere dommen var fullt oppfylt, samt sakskostnader.
Praktisk betydning
Dommen illustrerer hvor sentralt effektive håndhevelses- og erstatningsordninger er i anskaffelsesretten. For offentlige anskaffelser viser avgjørelsen at medlemsstatene ikke bare må ha formelle klageordninger, men også nasjonale erstatningsregler som ikke gjør håndhevingen vanskeligere enn direktiv 89/665/EØF tillater. Videre klargjør dommen at oppfyllelse av en traktatbruddsdom må være faktisk og rettslig fullført innen fristen; lovforslag, planlagte reformer eller henvisning til andre generelle regler er ikke tilstrekkelig. Den er også viktig som rettskilde om tvangsmulkt etter artikkel 228 EF, herunder kriteriene alvor, varighet og betalingsevne.