Dommen i sin helhet
Samling av avgjørelser
DOMSTOLENS DOM (Niende avdeling)
4. april 2019 * «Prejudisiell forespørsel – offentlige kontrakter – inngåelse av avtaler om tilslutning til en yrkestilknyttet støttekasse med ansvar for administrasjon av yrkesmessige solidaritetsbidrag – inngåelse som krever samtykke fra de ansatte, henholdsvis deres representanter
- direktiv 2014/24/EU – artikkel 49 TEUF og 56 TEUF – likebehandlingsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet – gjennomsiktighetsprinsippet»
I sak C-699/17, angående en anmodning om prejudisiell avgjørelse i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol, Østerrike) ved avgjørelse av 29. november 2017, innkommet til Domstolen den 14. desember 2017, i saken anlagt av
Allianz Vorsorgekasse AG, prosessdeltakere: Bundestheater-Holding GmbH, Burgtheater GmbH, Wiener Staatsoper GmbH, Volksoper Wien GmbH, ART for ART Theaterservice GmbH, fair-finance Vorsorgekasse AG, har
DOMSTOLEN (Niende avdeling), sammensatt av avdelingsformann K. Jürimäe, og dommerne D. Šváby (refererende dommer) og N. Piçarra, generaladvokat: G. Pitruzzella, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen,
* Prosessspråk: tysk.
etter at det er avgitt innlegg av:
- Allianz Vorsorgekasse AG ved Rechtsanwalt P. Pallitsch,
- Bundestheater-Holding GmbH, Burgtheater GmbH, Wiener Staatsoper GmbH, Volksoper Wien
GmbH, ART for ART Theaterservice GmbH ved Rechtsanwalt M. Oder,
- fair-finance Vorsorgekasse AG ved Rechtsanwalt S. Heid,
- den østerrikske regjering ved G. Hesse, som befullmektiget,
- Europakommisjonen ved P. Ondrůšek og K. Petersen, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til avgjørelse, avsagt følgende
Dom
Anmodningen om prejudisiell avgjørelse gjelder fortolkningen av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65), som endret ved Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2015/2170 av 24. november 2015 (EUT 2015, L 307, s. 5) (heretter «direktiv 2014/24»), artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, likebehandlingsprinsippet, prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling og gjennomsiktighetsprinsippet.
Denne anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak anlagt av Allianz Vorsorgekasse AG (heretter «Allianz») vedrørende anvendelsen av EUs regler om offentlige kontrakter på avtaleinngåelsen mellom på den ene side Bundestheater-Holding GmbH, Burgtheater GmbH, Wiener Staatsoper GmbH, Volksoper Wien GmbH, ART for ART Theaterservice GmbH (heretter samlet «de omhandlede selskapene») og på den andre side fair-finance Vorsorgekasse AG (heretter «fair-finance») om forvaltning og investering av bidrag til finansiering av sluttvederlag betalt til de omhandlede selskapenes ansatte.
Rettsregler
EU-retten
Første betragtning til direktiv 2014/24 har følgende ordlyd:
«Tildeling av offentlige kontrakter av eller på vegne av medlemsstatenes myndigheter skal skje i samsvar med prinsippene i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), og særlig fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri utveksling av tjenester, samt de prinsipper som er avledet av disse, slik som likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en bestemt verdi bør det imidlertid fastsettes bestemmelser for samordning av de nasjonale anbudskonkurranseprosedyrene, slik at det sikres at disse prinsippene omsettes i praksis, og offentlige anskaffelser åpnes for konkurranse.»
2ECLI:EU:C:2019:290
Direktivets artikkel 2 nr. 1 punkt 5) bestemmer:
«I dette direktiv forstås med:
[...]
5) «offentlige kontrakter»: gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av bygge- og anleggsarbeider eller levering av varer eller tjenester.»
Det nevnte direktivs artikkel 4, som har overskriften «Terskelverdier», fastsetter: «Dette direktivet gjelder for konkurranser, hvis anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift tilsvarer eller overstiger følgende terskelverdier:
[...]
c) 209 000 EUR for offentlige vare- og tjenestekontrakter som tildeles av ikke-statlige myndigheter, samt prosjektkonkurranser som avholdes av disse myndighetene; denne terskelverdien gjelder også for offentlige varekontrakter som tildeles av statlige myndigheter som opererer på forsvarsområdet, når disse kontraktene gjelder varer som ikke er omfattet av vedlegg III
[...]»
Artikkel 5 i direktiv 2014/24 med overskriften «Metoder for beregning av anskaffelsens anslatte verdi» bestemmer:
«1. Den anslatte verdien av en anskaffelse beregnes på grunnlag av det samlede beløpet som etter oppdragsgiverens skjønn skal betales, eksklusive merverdiavgift, herunder enhver form for opsjoner og eventuelle utvidelser av kontrakten som eksplisitt er fastsatt i konkurransedokumentene.
Dersom oppdragsgiveren forutser premier eller betalinger til søkere eller tilbydere, tar den hensyn til dette ved beregningen av anskaffelsens anslatte verdi.
[...]
13. Ved beregningen av offentlige tjenestekontrakter er grunnlaget for beregning av kontraktens anslatte verdi:
a) forsikringstjenester: premien som skal betales, og andre former for vederlag b) banktjenester og andre finansielle tjenester: honorarer, provisjoner, renter og andre former for vederlag
[...]
14. Når det gjelder offentlige tjenestekontrakter uten angivelse av en samlet pris, er beregningsgrunnlaget for kontraktens anslatte verdi:
a) for tidsbegrensede kontrakter, dersom de løper i 48 måneder eller mindre: den samlede verdien for hele løpetiden b) for tidsubegrensede kontrakter eller kontrakter med en løpetid på over 48 måneder: den månedlige verdien multiplisert med 48.»
Dette direktivs artikkel 10 med overskriften «Særlige unntak for tjenestekontrakter» fastsetter:
«Dette direktiv finner ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter:
[...]
g) om ansettelseskontrakter
[...]»
Østerriksk rett
§ 1 i Bundesvergabegesetz 2006 (forbundsloven av 2006 om inngåelse av offentlige kontrakter) (BGBl. I, 17/2006) i den avfattelse som er offentliggjort i BGBl. I, 7/2016 (heretter «BVergG 2006»), har følgende ordlyd:
«1. Nærværende forbundslov regulerer navnlig fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om tjenesteyting i offentlig sektor (fremgangsmåte for inngåelse av offentlige kontrakter), dvs. inngåelse av offentlige kontrakter om utførelse av bygge- og anleggsarbeider eller levering av varer eller tjenester og oppdragsgiveres inngåelse av konsesjonskontrakter vedrørende bygge- og anleggsarbeider og tjenester, plan- og designkonkurranser avholdt av oppdragsgivere, innehavere av en konsesjonskontrakt om offentlige bygge- og anleggsarbeider som ikke er oppdragsgivere, og deres inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter med tredjemann, og inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter og […] offentlige tjenestekontrakter som ikke inngås av oppdragsgivere, men som oppdragsgiverne yter tilskudd til (annen del)
[...]»
§ 10 i BVergG 2006 vedrørende de anskaffelsesprosedyrer som er utelukket fra lovens anvendelsesområde, har følgende ordlyd:
«Nærværende forbundslov finder ikke anvendelse på
[...]
12. ansettelseskontrakter
[...]»
Den nevnte lovens § 12 vedrørende terskelverdier fastsetter: «(1). I forbindelse med inngåelsen av offentlige kontrakter gjennomfører oppdragsgiverne prosedyrer over terskelen, når kontraktens anslatte verdi
[...]
2. utgjør 209 000 EUR i alle andre innkjøps- og tjenestekontrakter.
[...]»
4ECLI:EU:C:2019:290
Beregningen av den anslåede verdien av kontrakten i forbindelse med tjenestekontrakter presiseres i samme lovs § 16 på følgende måte: «1. I kontrakter om følgende tjenester gjelder følgende: 1. forsikringstjenester: den premie som skal betales, og andre former for vederlag 2. banktjenester og andre finansielle tjenester: honorarer, provisjoner, renter og andre former for vederlag
[...]
2. I tjenestekontrakter uten angivelse av en samlet pris gjelder følgende som kontraktens anslåtte verdi:
[...]
2. for tidsubegrensede kontrakter eller kontrakter hvis løpetid er over 48 måneder: månedslønnen multiplisert med 48.
[...]»
§ 3 i betriebliches Mitarbeiter- und Selbstständigenvorsorgegesetz (lov om støttekasser for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende) (BGBl. I, 100/2002) i den versjon som er offentliggjort i BGBl. I, 34/2005 (heretter «BMSVG»), fastsetter:
«I denne forbundsloven forstås med:
[...]
3. Opptjente rettigheter til sluttvederlag: en ytelsesberettiget persons rettigheter som administreres av en kasse; disse rettighetene består av
- bidrag til sluttvederlag som innbetales til denne kassen etter fradrag av administrative kostnader, eller i det minste opptjente rettigheter til sluttvederlag ved alderspensjon som overføres til denne kassen etter fradrag av pålagte administrative kostnader, med tillegg av
- morarenter som eventuelt er innbetalt til kassen for bidrag til sluttvederlag eller for rettigheter til sluttvederlag ved alderspensjon, med tillegg av
- i det minste opptjente rettigheter til sluttvederlag som eventuelt er overført til denne kassen fra en annen kasse, med tillegg av
- investeringsavkastning.
[...]»
BMSVG's § 9, stk. 1 og 2, bestemmer: »1. Valget av understøttelseskasse skal skje innen fristen ved en virksomhetsavtale i henhold til § 97, stk. 1, nr. 1b), i Arbeitsverfassungsgesetz (lov om arbeidsforhold) [...]
2. For arbeidstakere som ikke er representert ved et samarbeidsutvalg, velger arbeidsgiveren i god tid den yrkestilknyttede understøttelseskassen, med mindre arbeidsgiveren allerede har vært forpliktet til å velge en yrkestilknyttet understøttelseskasse i samsvar med § 53, stk. 1, eller allerede har valgt en yrkestilknyttet understøttelseskasse i samsvar med § 65, stk. 1, og inngått en tiltredelsesavtale. Alle ansatte underrettes skriftlig innen en uke om det påtenkte valget av yrkestilknyttet understøttelseskasse. Dersom minst en tredjedel av de ansatte skriftlig gjør innsigelse mot det påtenkte valget, skal arbeidsgiveren foreslå en annen yrkestilknyttet understøttelseskasse. [...]«
BMSVG's § 11 fastsetter at tiltredelseserklæringen inngås mellom støttekassen og den tiltredende arbeidsgiveren.
BMSVG § 18 definerer understøttelseskassen som den som er bemyndiget til å kreve inn bidrag til fratredelsesgoderstatning og bidrag til understøttelse fra selvstendig næringsdrivende. Denne bestemmelsen fastsetter også at bidrag til fratredelsesgoderstatning som innbetales til kassen, tilhører denne kassen, som forvalter og administrerer dem som formueforvalter for de ytelsesberettigede.
§ 26 i BMSVG med overskriften «Administrative kostnader» bestemmer følgende:
«1. Kassene bemyndiges til å foreta fradrag av administrative kostnader i de innkrevde bidragene til sluttvederlag. Disse administrative kostnadene fastsettes for alle som innbetaler bidrag til en kasse, med en sats på mellom 1 og 3,5 % av bidragene til sluttvederlag.
[...]
3. Med henblikk på å investere tilgodehavender for sluttvederlag bemyndiges kassene til å
[...]
2. i investeringsavkastningen å tilbakeholde et vederlag for administrasjon av tilgodehavender, som ikke må overstige 1 % per regnskapsår og fra 1. januar 2005 0,8 % per regnskapsår av tilgodehavender for sluttvederlag [...]»
§ 27a i BMSVG fastsetter en fremgangsmåte for utpeking av en kasse, dersom en arbeidsgiver ennå ikke har inngått noen tilslutningsavtale med en kasse senest seks måneder etter at ansettelsesforholdet begynte for den arbeidstaker som arbeidsgiveren for første gang innbetaler bidrag for. Det tilkommer det kompetente sykeforsikringsselskapet å pålegge arbeidsgiveren å velge en kasse innen en frist på tre måneder, idet det i motsatt fall velges en kasse for arbeidsgiveren.
§ 29 i Arbeitsverfassungsgesetz (lov om arbeidsforhold) (BGBl. 22/1974) i den avfattelse som er offentliggjort i BGBl. I, 71/2013, definerer virksomhetsavtalen på følgende måte:
«Virksomhetsavtaler er skriftlige avtaler som inngås mellom en virksomhetseier på den ene siden og samarbeidsutvalget på den andre siden, vedrørende spørsmål hvis regulering i henhold til en lov eller en kollektiv overenskomst er forbeholdt en virksomhetsavtale.»
§ 97 i lov om arbeidsforhold i den avfattelsen som er offentliggjort i BGBl. I, 71/2013, fastsetter at de virksomhetsavtaler som er omhandlet i denne lovens § 29 kan inngås etter medarbeiderunderstøttelseskassens valg.
6ECLI:EU:C:2019:290
Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmål
De omhandlede selskapene er som arbeidsgivere i henhold til BMSVG forpliktet til for sine arbeidstakere å overføre et bidrag tilsvarende 1,53 % av månedslønnen til en virksomhetsunderstøttelseskasse (heretter «understøttelseskassen»), som administrerer og investerer de således innbetalte bidragene. For dette formålet kreves det ifølge BMSVG § 11 at understøttelseskassen og den tiltredende arbeidsgiveren inngår en tiltredelses avtale. Når ansettelsesforholdet opphører, utbetaler understøttelseskassen en fratredelsesutbetaling til arbeidstakeren, som i det vesentlige består av de innbetalte bidragene, med tillegg av investeringsavkastning og med fradrag av de administrative kostnadene som er krevd inn av denne understøttelseskassen.
Som motytelse for sin administrasjon og investering av de innkrevde bidragene har støttekassen i henhold til BMSVG § 26 nemlig fullmakt til dels å trekke fra de administrative kostnadene for de nevnte bidragene, dels å kreve inn et administrasjonsvederlag for de oppnådde investeringsavkastningene.
Frem til 2016 eksisterte det en slik tiltrædelsesavtale mellom hvert av de omhandlede selskapene og Allianz. I februar 2016 offentliggjorde disse selskapene en anbudsbekjentgjørelse på nasjonalt plan om innledning av en utvalgsprosedyre med sikte på eventuelt å skifte støttekasse. Kontrakten, hvori de omhandlede selskapene ble nevnt, gjaldt inngåelse av en tiltrædelsesavtale og overføring av opptjente rettigheter til fratredelsesgodtgjørelse til en ny kasse.
Allianz og fair-finance innga et tilbud.
Den 17. juni 2016 meddelte de omhandlede selskaber at de hadde til hensikt å tildele kontrakten til fair-finance.
Etter at Allianz den 24. juni 2016 nedla påstand om annullasjon av avgjørelsen om tildeling av den nevnte kontrakten, trakk de omhandlede selskapene denne avgjørelsen tilbake den 29. juni 2016 og tilbakekalte den 8. juli 2016 prosedyren for inngåelse av kontrakten, som ble innledet i februar 2016.
Samtidig inngikk hvert av de omhandlede selskapene den 29. juni 2016 en tiltredelsesavtale med fair-finance, før de den 30. juni 2016 sa opp hver av de tiltredelsesavtalene som var inngått med Allianz, med virkning fra 31. desember 2016.
Den 29. juli 2016 anla Allianz søksmål for Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen i forvaltningsretlige saker, Østerrike) med påstand om at denne fastslo at de omhandlede selskapenes inngåelse av tiltredelsesvtalen med fair-finance uten forutgående offentliggjøring og uten meddelelse av tildelingsbeslutningen var ulovlig. Til støtte for dette søksmålet anførte Allianz at inngåelsen av de aktuelle avtalene er omfattet av BVergG 2006.
Ved dom av 14. september 2016 ga Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstol i forvaltningsrettslige saker) ikke Allianz medhold i søksmålet.
Allianz har iverksatt en revisjonssak for å få prøvd den avgjørelsen som ikke ga medhold i søksmålet, ved Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstolen, Østerrike).
Den nevnte rettsinstansen er av flere grunner i tvil om anvendeligheten av EU-reglene om offentlige kontrakter, dvs. anskaffelsesdirektivet og de grunnleggende reglene som følger av EUF-traktaten, på inngåelsen av de avtalene som er omhandlet i hovedsaken.
Den foreleggende retten er for det første i tvil om hvorvidt en tiltredelsesvtale slik som de i hovedsaken omhandlede kan være omfattet av det i artikkel 10 bokstav g) i direktiv 2014/24 fastsatte unntaket vedrørende «arbeidskontrakter», ettersom støttekassen ikke er bundet til arbeidsgiveren for de berørte ansatte ved et underordningsforhold i forbindelse med utførelsen av sin levering av ytelsen administrasjon og investering av bidrag. Denne fortolkningen bekreftes av dom av 15. juli 2010,
Kommisjonen mot Tyskland (C-271/08, EU:C:2010:426), hvori Domstolen fastslo at en avtale inngått mellom en arbeidsgiver og et forsikringsselskap vedrørende arbeidsmarkedsalderspensjon ikke kan anses for å være omfattet av dette unntaket.
For det andre er den forelagte retten av den oppfatning at innkrevnings- og investeringsaktivitetene i forbindelse med bidragene til fratredelsesvederlaget av følgende tre grunner bør kvalifiseres som bankvirksomhet og ikke som forsikringsvirksomhet: For det første krever den nasjonale lovgivningen en banklisens med henblikk på utøvelse av aktiviteter på området for yrkestilknyttet understøttelse. For det andre påtar understøttelseskassen seg til forskjell fra et forsikringsselskap ingen risiko i forbindelse med sin virksomhet. For det tredje utmøntes arbeidsgiverens motytelse utelukkende ved at den aktuelle kassen innkrever administrative kostnader, idet de bidrag som arbeidsgiveren månedlig innbetaler til denne kassen, ikke utgjør en motytelse, men kapital til forvaltning. Ved å benytte de administrative kostnadene som understøttelseskassen tilbakeholder som vederlag, som beregningsgrunnlag, har den forelagte retten konkludert med at kontraktens verdi utgjør 174 000 EUR, og at den følgelig ikke når terskelverdien fastsatt i artikkel 4 bokstav c) i direktiv 2014/24 for offentlige tjenestekontrakter.
Den foreleggende retten ønsker som følge av dette for det tredje opplyst om det i det konkrete tilfellet skal foretas en tolkning av direktiv 2014/24 eller av traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper. Den foreleggende retten er i denne forbindelse, under henvisning til dom av 5. april 2017, Borta (C-298/15, EU:C:2017:266), av den oppfatning at det har avgjørende interesse for Unionen for å unngå senere tolkningsuoverensstemmelser, at dette direktivet tolkes ensartet. Den foreleggende retten har således anført at beskrivelsen av de økonomiske transaksjonene som fremgår av BVergG 2006, er ensartet for alle kontrakter, uavhengig av om de ligger under eller over terskelverdiene, og at den følger bestemmelsene i direktiv 2014/24, slik det fremgår av begrunnelsen for det lovforslaget som ble fremsatt med henblikk på vedtakelsen av BVergG 2006.
Selv om terskelveriene fastsatt i direktiv 2014/24 ikke er nådd, er det under alle omstendigheter den forelagte retts oppfatning at det må tas hensyn til artikkel 49 TEUF og 56 TEUF, til likebehandlingsprinsippet, til prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling og til gjennomsiktighetsplikten. Den forelagte retten har i denne forbindelse, under henvisning til rettspraksis, konkludert med at det i nærværende sak foreligger en klar grenseoverskridende interesse, sett hen til kontraktens verdi, dens karakter og karakteren av forvaltningen og investeringen av de bidrag som er gjenstand for hovedsaken, og som ikke krever fysisk tilstedeværelse fra medarbeidere.
Den forelagte retten er for det fjerde i tvil om hvorvidt inngåelsen av en tiltredelsesavtale med en støttekasse kan kvalifiseres som «konkurranse» i den forstand uttrykket er anvendt i artikkel 1 nr. 2 i direktiv 2014/24. I den utstrekning valget av denne kassen skal skje ved en virksomhetsavtale inngått mellom en arbeidsgiver og personalet representert ved samarbeidsutvalget, kan dette samarbeidsutvalget nekte å inngå den avtalen som arbeidsgiveren i sin egenskap av oppdragsgiver har til hensikt å inngå. I mangel av en avtale mellom en arbeidsgiver og samarbeidsutvalget foretas valget av en støttekasse i siste instans av et ad hoc-forliksorgan i samsvar med BMSVG § 27a.
Den foreleggende rett har i denne forbindelse, under henvisning til dom av 15. juli 2010, Kommisjonen mot Tyskland (C-271/08, EU:C:2010:426), gitt uttrykk for tvil om hvorvidt bestemmelsene om offentlige kontrakter kommer til anvendelse på de omstendigheter som er gjenstand for saken i hovedsaken.
Under disse omstendigheter er det grunn til enten å anerkjenne samarbeidsutvalget som oppdragsgiver, noe som ikke er fastsatt i verken nasjonal rett eller EU-retten, eller å akseptere at arbeidsgiveren er bundet av valget av støttekassen etter avslutningen av anbudskonkurransen, noe som vil hindre innføringen av en sosial dialog mellom arbeidsgiveren og samarbeidsutvalget.
8ECLI:EU:C:2019:290
Under disse omstendighetene har Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstolen) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål:
«Får bestemmelsene i [direktiv 2014/24] henholdsvis artikkel 49 TEUV og 56 TEUV og de derav følgende prinsipper om likebehandling, [forbud mot forskjellsbehandling] og gjennomsiktighet anvendelse på oppdragsgiveres inngåelse av [avtaler] med [næringstilknyttede] støttekasser om administrasjon og investering av arbeidstakerbidrag, når [inngåelsen] av [avtalen] og dermed valget av [støtte]kasse krever de ansattes henholdsvis deres representanters samtykke og dermed ikke kan foretas av oppdragsgiveren alene?»
Om det prejudisielle spørsmålet
Ettersom det forelagte spørsmålet gjelder både direktiv 2014/24 og de grunnleggende reglene som følger av traktaten, og for å gi et svar som er relevant for avgjørelsen av tvisten i hovedsaken, må det innledningsvis fastlegges hvilke regler som kommer til anvendelse på en tiltredelsesavtale som den som er omhandlet i hovedsaken.
Det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen at kontrakten som er gjenstand for hovedsaken, har en anslatt verdi på 174 000 EUR, noe som er lavere enn terskelverdien på 209 000 EUR som er fastsatt i artikkel 4 bokstav c) i direktiv 2014/24. Direktivet får derfor ikke anvendelse på denne kontrakten (dom av 5.4.2017, Borta, C-298/15, EU:C:2017:266, avsnitt 30 og den rettspraksis som er nevnt der).
Ikke desto mindre er den forelagte retten av den oppfatning at Domstolen fortsatt er kompetent til å treffe avgjørelse om det prejudisielle spørsmålet, og at en fortolkning av bestemmelsene i dette direktivet er begrunnet i det forhold – slik det fremgår av begrunnelsen for det lovforslaget som ble fremlagt med sikte på vedtakelsen av BVergG 2006 – at denne loven beskriver alle kontrakter ensartet, uavhengig av om de ligger under eller over terskelverdi, og følger bestemmelsene i direktiv 2014/24.
I denne henseende fremgår det av rettspraksis at dersom den regulering som i nasjonal rett er valgt for situasjoner som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for den aktuelle EU-rettsakten, er hentet fra nevnte rettsakt, er det av avgjørende interesse for Unionen å unngå fremtidige tolkningsuoverensstemmelser, at bestemmelser som er hentet fra denne rettsakten, fortolkes ensartet (dom av 5.4.2017, Borta, C-298/15, EU:C:2017:266, avsnitt 33 og den der nevnte rettspraksis).
Fortolkningen av en EU-rettsakkts bestemmelser i situasjoner som ikke er omfattet av dens anvendelsesområde, er således berettiget dersom disse bestemmelsene er gjort anvendelige på slike situasjoner av nasjonal rett på direkte og ubetinget vis med henblikk på å sikre en ensartet behandling av disse situasjonene og av de situasjonene som er omfattet av dette anvendelsesområdet (dom av 5.4.2017, Borta, C-298/15, EU:C:2017:266, avsnitt 34 og den der nevnte rettspraksis).
Ifølge de opplysninger som den foreleggende domstol har fremlagt, synes dette imidlertid ikke å være tilfellet i hovedsaken.
Det fremgår således verken av foreleggelsesavgjørelsen eller av de saksdokumentene som Domstolen har til rådighet, at en bestemmelse i BVergG 2006 gjør direktiv 2014/24 direkte og ubetinget anvendelig på offentlige kontrakter hvis verdi ikke overstiger den relevante terskelverdien som er fastsatt i dette direktivets artikkel 4 bokstav c).
Selv om begrunnelsen for det lovforslaget som ble fremlagt med sikte på vedtagelsen av BVergG 2006, henviser til direktivet, er denne henvisningen i seg selv ikke tilstrekkelig til å godtgjøre og karakterisere den nødvendige direkte og ubetingede forbindelsen.
Det må derfor fastslås at den foreleggende rett ikke har gitt Domstolen opplysninger som gir grunnlag for å anta at den nasjonale lovgiver foretok en direkte og ubetinget henvisning til direktiv 2014/24.
Det følger av dette at det, tatt i betraktning verdien av den i hovedsaken omhandlede kontrakten, er unødvendig å besvare det forelagte spørsmålet under henvisning til direktiv 2014/24.
Hva angår en kontrakt som, sett hen til dens verdi, ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2014/24, skal det tas hensyn til traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper, herunder særlig artikkel 49 TEUV og 56 TEUV og likebehandlingsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet og den gjennomsiktighetsplikten som følger av disse, i den grad den omhandlede kontrakten har en klar grenseoverskridende interesse (dom av 5.4.2017, Borta, C-298/15, EU:C:2017:266, avsnitt 36).
En kontrakt kan i denne forbindelse ha en slik interesse, hennsett bl.a. til at dens beløp er av en viss størrelse, sammenholdt med stedet der ytelsene skal presteres, eller kontraktens spesifikke kjennetegn (jf. i denne retning dom av 16.4.2015, Enterprise Focused Solutions, C-278/14, EU:C:2015:228, avsnitt 20, og av 19.4.2018, Oftalma Hospital, C-65/17, EU:C:2018:263, avsnitt 40). Det tilkommer den foreleggende rett å foreta en bedømmelse av om en slik interesse foreligger (jf. i denne retning dom av 10.7.2014, Consorzio Stabile Libor Lavori Pubblici, C-358/12, EU:C:2014:2063, avsnitt 25).
Den foreleggende retten er i den foreliggende sak av den oppfatning at en klar grenseoverskridende interesse er påvist, dels under hensyn til kontraktens vesentlige verdi, som ligger nær den terskelverdi som er fastsatt i artikkel 4 bokstav c) i direktiv 2014/24, dels under hensyn til karakteren av forvaltningen og investeringen av de bidrag som er omhandlet i hovedsaken, og som ikke krever noen fysisk tilstedeværelse av ansatte eller utstyr i Østerrike, ettersom disse ytelsene kan utføres på avstand.
Det følger av dette at det forelagte spørsmålet bør besvares i lys av traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper, herunder særlig artikkel 49 TEUV og 56 TEUV.
Det forelagte spørsmålet skal derfor forstås slik at det nærmere bestemt ønskes avklart om artikkel 49 TEUF og 56 TEUF, likebehandlingsprinsippet, prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling og gjennomsiktighetsprinsippet skal fortolkes slik at de får anvendelse på inngåelsen av en tilslutningsavtale mellom en arbeidsgiver – som er et offentligrettslig organ – og en yrkestilknyttet støttekasse med henblikk på administrasjon og investering av bidrag til finansiering av fratredelsesgodtgjørelser betalt til denne arbeidsgiverens ansatte, selv om inngåelsen av en slik avtale ikke skyldes arbeidsgiverens egenhendige beslutning om dette, men krever enten de ansattes eller samarbeidsutvalgets samtykke.
Den foreleggende rett ønsker nærmere bestemt opplyst om en samarbeidsutvalgets utøvelse av en medbestemmelsesrett i henhold til BMSVG § 9, stk. 1, eller, dersom det ikke finnes et samarbeidsutvalg, av en innsigelsesrett for en tredjedel av personalet i henhold til denne lovs § 9, stk. 2, i nærværende sak kan medføre at inngåelsen av en tiltredelsesvtale som de i hovedsaken omhandlede unntas fra de grunnleggende regler som følger av traktaten, og som får anvendelse på offentlige kontrakter.
Det skal bemerkes at samarbeidsutvalgets medbestemmelsesrett ved valget av en støttekasse i samsvar med BMSVG § 9 første ledd, og innsigelsesretten for en tredjedel av personalet i forbindelse med dette valget i henhold til denne lovens § 9 annet ledd, utgjør to uttrykk for den grunnleggende rett til kollektive forhandlinger.
10ECLI:EU:C:2019:290
Domstolen har fastslått at den grunnleggende karakteren av retten til kollektive forhandlinger, slik den er fastsatt i artikkel 28 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter, ikke i seg selv automatisk kan frita en arbeidsgiver fra å overholde de regler om offentlige kontrakter som følger av traktaten. Det kan således ikke antas at det i selve utøvelsen av retten til å føre kollektive forhandlinger ligger at de grunnleggende regler som følger av EUF-traktaten, og som vedrører offentlige kontrakter, vil bli tilsidesatt (jf. i denne retning dom av 15.7.2010, Kommisjonen mot Tyskland, C-271/08, EU:C:2010:426, avsnitt 41 og 47).
Det følger av dette at den omstendighet at tildeling av en kontrakt skjer ved anvendelse av en tariffavtale, ikke i seg selv fører til at denne kontrakten unntas fra reglene for offentlige kontrakter (jf. i denne retning dom av 15.7.2010, Kommisjonen mot Tyskland, C-271/08, EU:C:2010:426, avsnitt 50).
Disse prinsippene får anvendelse i hovedsaken. Argumentet om at de omhandlede selskapene ikke kunne treffe avgjørelse på egenhånd, ettersom samarbeidsutvalgende har en medbestemmelsesrett i henhold til BMSVG § 9 nr. 1, og de ansatte en innsigelsesrett i henhold til samme lovs § 9 nr. 2, kan nemlig ikke skille hovedsaken fra den saken som ga opphav til dom av 15. juli 2010, Kommisjonen mot Tyskland (C-271/08, EU:C:2010:426), som omhandlet en alderspensionsordning. I sistnevnte sak ble det reist spørsmål om oppdragsgivernes beslutningsfrihet, ettersom disse i henhold til gjeldende tariffavtale ikke av egen vilje kunne gi en bestemt tilbyder fortrinsstilling. Som svar på denne argumentasjonen fant Domstolen det imidlertid tilstrekkelig at de berørte arbeidsgiverne – i det minste indirekte – hadde kunnet utøve innflytelse på valget av sin medkontrahent gjennom en tariffavtale.
I det foreliggende tilfellet fremgår det av BMSVG §§ 9 og 11 at en tilslutningsavtale inngås mellom en arbeidsgiver og støttekassen, hvilket innebærer at arbeidsgiveren utøver slik innflytelse på valget av sistnevnte.
Det må derfor fastslås at utøvelsen av en av rettighetene til å føre kollektive forhandlinger, som er nevnt i BMSVG § 9, ikke kan frita en oppdragsgiver som den i hovedsaken omhandlede fra sin forpliktelse til å overholde de grunnleggende regler som følger av traktaten, herunder særlig gjennomsiktighetsplikten i henhold til artikkel 49 TEUV og 56 TEUV.
Gjennomsiktighetsplikten krever en passende grad av offentlighet hos oppdragsgiveren, som gjør det mulig dels å åpne markedet for konkurranse, dels å kontrollere at tildelingsprosedyren er upartisk (dom av 17.12.2015, UNIS og Beaudout Père et Fils, C-25/14 og C-26/14, EU:C:2015:821, avsnitt 39).
Det er således viktig at reglene vedrørende tildelingsprosedyren anvendes på en gjennomsiktig måte overfor samtlige tilbydere. Denne gjennomsiktighetsplikten, som følger av likebehandlingsprinsippet, har nemlig særlig til formål å sikre at enhver interessert næringsdrivende kan beslutte å inngi tilbud på grunnlag av samtlige relevante opplysninger, og at det ikke er risiko for favorisering og vilkårlighet fra oppdragsgiverens side. Plikten innebærer at alle betingelser og fremgangsmåter i forbindelse med tildelingsprosedyren skal formuleres klart, presist og utvetydelig, dels slik at alle rimelig opplyste og vanligvis påpasselige bydende kan forstå deres nøyaktige rekkevidde og fortolke dem på samme måte, dels slik at det oppstilles rammer for oppdragsgiverens skjønnsmyndighet, og denne myndigheten effektivt kan kontrollere om de bydendes tilbud oppfyller kriteriene for den aktuelle prosedyren (jf. i denne retning dom av 4.2.2016, Ince, C-336/14, EU:C:2016:72, avsnitt 87, og av 22.6.2017, Unibet International, C-49/16, EU:C:2017:491, avsnitt 46).
Henset til samtlige ovenstående bemerkninger skal det forelagte spørsmålet besvares med, at artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, likebehandlingsprinsippet, ikke-diskrimineringsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet skal fortolkes slik at de får anvendelse på inngåelse av en tiltredelsesavtale mellom en arbeidsgiver – som er et offentligrettslig organ – og en yrkestilknyttet støttekasse med henblikk på administrasjon og investering av bidrag til finansiering av fratredelsesgodtgjørelser betalt til denne arbeidsgiverens ansatte, selv om inngåelsen av en slik avtale ikke skyldes arbeidsgiverens egenhendige beslutning om dette, men krever enten de ansattes eller samarbeidsutvalgets samtykke.
Sakskostnader
Ettersom behandlingen av saken for hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den foreleggende domstol, tilkommer det denne å treffe avgjørelse om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med innlegg for Domstolen, ikke erstattes.
På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Niende avdeling) følgende dom:
Artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, likebehandlingsprinsippet, ikke-diskrimineringsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet skal fortolkes slik at de får anvendelse på inngåelse av en tilslutningsavtale mellom en arbeidsgiver – som er et offentligrettslig organ – og en yrkestilknyttet støttekasse med sikte på administrasjon og investering av bidrag til finansiering av fratredelsesgodtgjørelser betalt til denne arbeidsgiverens ansatte, selv om inngåelsen av en slik avtale ikke skyldes arbeidsgiverens egenhendige beslutning om dette, men krever enten de ansattes eller samarbeidsutvalgets samtykke.
Underskrifter
12ECLI:EU:C:2019:290