Rettslig kjerne
Domstolen avklarer for det første at direktiv 2014/24 ikke kommer til anvendelse når den anslåtte kontraktsverdien ligger under direktivets terskelverdi, med mindre nasjonal rett gjør direktivets regler direkte og ubetinget anvendelige også under terskel. Det var ikke dokumentert i saken. For det andre fastslår domstolen at en kontrakt under terskelverdien likevel må vurderes opp mot TEUV artikkel 49 og 56 samt prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. For det tredje presiserer domstolen at arbeidstakernes eller samarbeidsutvalgets medbestemmelses- eller innsigelsesrett ikke i seg selv unntar en offentlig oppdragsgiver fra disse grunnleggende reglene. Den grunnleggende retten til kollektive forhandlinger kan ikke automatisk fortrenge anskaffelsesrettens traktatbaserte krav. Når arbeidsgiveren inngår selve avtalen og dermed i det minste indirekte utøver innflytelse på valg av medkontrahent, må gjennomsiktighetskravet respekteres.
Faktum
De østerrikske teaterselskapene Bundestheater-Holding, Burgtheater, Wiener Staatsoper, Volksoper og ART for ART var som arbeidsgivere forpliktet til å betale 1,53 % av de ansattes månedslønn til en yrkestilknyttet støttekasse som skulle administrere og investere midlene til fremtidige sluttvederlagsutbetalinger. Frem til 2016 hadde selskapene avtaler med Allianz Vorsorgekasse AG. I februar 2016 kunngjorde selskapene nasjonalt en utvelgelsesprosedyre med sikte på eventuelt å skifte støttekasse. Allianz og fair-finance leverte tilbud. Selskapene meddelte først at de ville tildele kontrakten til fair-finance, men trakk senere tildelingsbeslutningen og avlyste prosedyren. Samtidig inngikk de nye tilslutningsavtaler med fair-finance uten forutgående offentliggjøring av ny tildelingsbeslutning. Allianz anla deretter sak og anførte at denne avtaleinngåelsen var ulovlig etter anskaffelsesreglene.
Domstolens vurdering
Domstolen startet med å avklare hvilket regelsett som var relevant. Den la til grunn opplysningene fra den foreleggende domstolen om at kontraktens anslåtte verdi var 174 000 euro, altså under terskelverdien på 209 000 euro i artikkel 4 bokstav c i direktiv 2014/24. På dette grunnlaget slo domstolen fast at direktivet ikke kom til anvendelse på kontrakten. Deretter vurderte domstolen om den likevel kunne tolke direktivet fordi nasjonal rett eventuelt hadde gjort direktivets regler gjeldende også under terskel. Domstolen viste til sin praksis om at dette forutsetter at nasjonal rett direkte og ubetinget henviser til EU-rettsaktens regler for slike situasjoner. De opplysningene som forelå, særlig en generell henvisning i forarbeider, var ikke tilstrekkelige. Derfor var det unødvendig å besvare spørsmålet med utgangspunkt i direktivet.
Domstolen gikk så over til traktatreglene. Den presiserte at kontrakter under terskelverdiene fortsatt kan være underlagt TEUV artikkel 49 og 56 samt likebehandlings-, ikke-diskriminerings- og gjennomsiktighetsprinsippet dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. Om en slik interesse foreligger, beror på blant annet kontraktens verdi, stedet for ytelsen og kontraktens karakter, og det er den nasjonale domstolen som må foreta denne vurderingen. I den foreliggende saken hadde den nasjonale domstolen selv pekt på forhold som talte for slik interesse, blant annet kontraktens verdi nær terskelverdien og at tjenestene kunne utføres uten fysisk tilstedeværelse i Østerrike.
Kjernespørsmålet var deretter om de ansattes eller samarbeidsutvalgets samtykke gjorde at traktatreglene ikke gjaldt. Domstolen viste til tidligere praksis, særlig Kommisjonen mot Tyskland (C-271/08), og fremhevet at den grunnleggende retten til kollektive forhandlinger etter EU-charteret artikkel 28 ikke automatisk fritar en arbeidsgiver fra å følge reglene om offentlige kontrakter. At en kontrakt tildeles innenfor en ordning med medbestemmelse eller kollektive ordninger, er derfor ikke i seg selv tilstrekkelig til å unnta den fra traktatens krav. Domstolen la vekt på at arbeidsgiveren etter de nasjonale reglene faktisk inngikk tilslutningsavtalen med støttekassen, og dermed i det minste indirekte hadde innflytelse over valg av kontraktspart. Følgelig måtte arbeidsgiveren overholde gjennomsiktighetsplikten. Domstolen minnet om at denne plikten krever en passende grad av offentlighet, slik at markedet åpnes for konkurranse og det kan kontrolleres at prosedyren er upartisk. Den forutsetter klare, presise og utvetydige regler for prosedyren.
Konklusjon
EU-domstolen konkluderte med at direktiv 2014/24 ikke kom til anvendelse fordi den anslåtte kontraktsverdien lå under terskelverdien, og det ikke var påvist at nasjonal rett gjorde direktivet direkte og ubetinget gjeldende for slike kontrakter. Derimot fastslo domstolen at TEUV artikkel 49 og 56, sammen med prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet, får anvendelse på inngåelsen av slike tilslutningsavtaler når vilkårene ellers er oppfylt, selv om avtalen krever samtykke fra ansatte eller samarbeidsutvalg.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for kontrakter under EØS-terskelverdiene. Den viser at slike avtaler ikke faller utenfor EU/EØS-rettslige krav bare fordi anskaffelsesdirektivet ikke gjelder. Dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse, må oppdragsgiver fortsatt respektere traktatbaserte prinsipper om likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet. Dommen er også sentral der valg av leverandør påvirkes av medbestemmelse, tariffmekanismer eller ansattegodkjenning. Slike ordninger fritar ikke i seg selv offentlige oppdragsgivere fra plikten til å sikre en tilstrekkelig åpen og upartisk prosess. Avgjørelsen gir dermed veiledning for vurderingen av hybride ordninger i skjæringspunktet mellom arbeidsrett og anskaffelsesrett.