Rettslig kjerne
Dommens kjerne er avgrensningen mellom det begrensede anvendelsesområdet for direktiv 92/50 for vedlegg I B-tjenester og den selvstendige betydningen av EUF-traktatens grunnleggende prinsipper. EU-domstolen bekreftet at slike kontrakter i utgangspunktet bare var underlagt direktivets artikkel 14 og 16, men at oppdragsgiver likevel måtte respektere likebehandling, ikke-diskriminering og tilhørende krav til gjennomsiktighet dersom kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse. Denne interessen kan ikke presumeres abstrakt, men må påvises gjennom en konkret vurdering basert på objektive og samstemmende momenter på tildelingstidspunktet. Samtidig avviste Domstolen at artikkel 27 nr. 3 kunne opphøyes til et generelt prinsipp for vedlegg I B-kontrakter. Bestemmelsen om minst tre søkere i konkurranse med forhandling gjelder bare kontrakter som faktisk omfattes av direktivets fulle prosedyresett, og kan ikke utvides til kontrakter som lovgiver bevisst har underlagt et begrenset regime.
Faktum
Saken springer ut av en avtale fra 1999 mellom CIOV og Oftalma Hospital Srl om levering av spesialiserte oftalmologiske tjenester ved et sykehus i Torino. Avtalen ble senere supplert ved en tilleggsbestemmelse i 2004. Tvisten i hovedsaken gjaldt betaling for helsetjenester levert i 2002, 2003 og 2004, og utviklet seg til spørsmål om avtalens gyldighet. Piemonte-regionen gjorde gjeldende at avtalen var ugyldig fordi den var inngått uten forutgående konkurranse i strid med nasjonale regler som gjennomførte direktiv 92/50. Etter ulike avgjørelser i første instans og ankeinstans kom saken til den italienske kassasjonsdomstolen. Den nasjonale domstolen var særlig i tvil om kontrakter om helsetjenester, som etter direktiv 92/50 var klassifisert som vedlegg I B-tjenester, likevel måtte undergis en form for forutgående konkurranse på grunnlag av traktatprinsippene, og om kravet om minst tre søkere ved forhandling fikk anvendelse.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i direktiv 92/50s todelte system for tjenestekontrakter. Kontrakter om tjenester i vedlegg I A var underlagt direktivets fullstendige prosedyrebestemmelser, mens kontrakter om tjenester i vedlegg I B, herunder helse- og sosialtjenester, etter artikkel 9 bare var underlagt artikkel 14 om tekniske spesifikasjoner og artikkel 16 om etterfølgende kunngjøring av resultatet. Domstolen viste til tidligere praksis om at denne sondringen er en del av direktivets system og bygger på lovgivers vurdering av at slike tjenester ikke nødvendigvis har en tilstrekkelig grenseoverskridende interesse til å begrunne full prosedyreplikt.
Domstolen presiserte likevel at vedlegg I B-kontrakter kan omfattes av traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper dersom de har klar grenseoverskridende interesse. I så fall må oppdragsgiver overholde likebehandling, forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og det gjennomsiktighetskravet som følger av disse prinsippene. Gjennomsiktighetskravet innebærer ikke nødvendigvis full anbudskonkurranse, men en passende grad av offentlighet som både åpner markedet for konkurranse og gjør det mulig å kontrollere prosedyren.
Når det gjaldt vurderingen av grenseoverskridende interesse, understreket Domstolen at denne som utgangspunkt skal foretas på tidspunktet for kontraktstildelingen. Etterfølgende endringer kan ikke forskyve vurderingstidspunktet, med mindre de i vesentlig grad endrer avtalens generelle oppbygning; dette måtte den nasjonale domstolen eventuelt prøve. Domstolen fremhevet videre at klar grenseoverskridende interesse ikke kan utledes hypotetisk eller abstrakt. Den må positivt fremgå av en konkret vurdering av kontraktens omstendigheter, basert på objektive og samstemmende momenter. Relevante momenter kan være kontraktens verdi, stedet for ytelsen, tekniske egenskaper, særlige karakteristika ved tjenestene og eventuelle reelle henvendelser eller klager fra aktører i andre medlemsstater. For helsetjenester er det imidlertid ikke tilstrekkelig alene at kontraktsverdien er betydelig.
Om artikkel 27 nr. 3 uttalte Domstolen at bestemmelsen gjelder konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring innenfor direktivets ordinære prosedyresystem. Siden vedlegg I B-kontrakter bare var underlagt artikkel 14 og 16, kunne artikkel 27 nr. 3 ikke anvendes på slike kontrakter. Domstolen avviste dermed at regelen om minst tre søkere kunne gjøres til et generelt direktivbasert krav for vedlegg I B-tjenester.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo for det første at kontrakter om helse- og sosialtjenester etter vedlegg I B til direktiv 92/50 bare utløser traktatbaserte krav til likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet dersom kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse på tidspunktet for tildelingen. Denne vurderingen må foretas konkret av den nasjonale domstolen. For det andre fastslo Domstolen at artikkel 27 nr. 3 om minst tre søkere ved konkurranse med forhandling ikke gjelder for vedlegg I B-kontrakter.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for forståelsen av eldre EU-regler om uprioriterte tjenester og for den generelle læren om klar grenseoverskridende interesse. Den viser at begrenset direktivregulering ikke automatisk fritar oppdragsgiver fra traktatbaserte plikter, men at slike plikter avhenger av en konkret og dokumenterbar interesse fra markedet på tvers av landegrensene. Samtidig understreker dommen at man ikke uten videre kan overføre detaljerte prosedyrekrav fra direktivet til kontrakter som lovgiver bevisst har regulert mer begrenset. For offentlige anskaffelser generelt illustrerer avgjørelsen betydningen av å skille mellom direktivbestemte plikter og traktatbaserte minimumskrav, og av å begrunne vurderingen av eventuell grenseoverskridende interesse med objektive forhold.