Rettslig kjerne
Domstolen sammenholder to hovedhensyn: effektiv håndheving av anskaffelsesregelverket og respekten for rettskraftige avgjørelser. Den bekrefter for det første at medlemsstaten kan bli erstatningsansvarlig når en domstol i siste instans har begått en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten, i tråd med Köbler-rettspraksisen. Vurderingen beror på de etablerte unionsrettslige vilkårene, men nasjonal rett kan åpne for mindre strenge ansvarsvilkår. For det andre fastslår Domstolen at klagedirektivene 89/665 og 92/13 ikke i seg selv pålegger medlemsstatene å åpne for fornyet prøving av rettskraftige dommer. Prinsippet om rettskraft står derfor i utgangspunktet ved lag. Dersom nasjonal prosessrett likevel åpner for gjenopptakelse i sammenlignbare nasjonale situasjoner, må denne adgangen etter ekvivalens- og effektivitetsprinsippet også kunne brukes for å bringe situasjonen i samsvar med EU-retten. Endelig presiserer Domstolen at nasjonale regler som generelt avskjærer saksomkostninger fra erstatningsrettslig vern, kan være i strid med effektivitetsprinsippet.
Faktum
Bakgrunnen var en ungarsk konkurranse om en bygge- og anleggskontrakt. Konkurransegrunnlaget stilte krav om økonomisk og finansiell kapasitet knyttet til underskudd i de tre siste regnskapsårene. Hochtief Solutions oppfylte ikke kravet og klaget vilkåret inn for ungarske klage- og domstolsorganer. I en tidligere prejudisiell sak, C-218/11, ga EU-domstolen generelle tolkningsavklaringer om slike kapasitetskrav etter direktiv 2004/18. Etter dette opprettholdt ungarske domstoler likevel avgjørelsen mot Hochtief. Selskapet forsøkte senere å få dommen gjenåpnet gjennom et ekstraordinært rettsmiddel om fornyet prøving, men uten å lykkes. Deretter reiste selskapet erstatningssak mot den ungarske staten med anførsel om at nasjonale domstoler hadde krenket EU-retten og fratatt selskapet effektiv domstolsbeskyttelse i anskaffelsessaken.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til medlemsstatens erstatningsansvar for avgjørelser fra en nasjonal domstol i siste instans. Den viste til fast praksis fra Francovich, Brasserie du pêcheur, Köbler og Tomášová: skadelidte må ha fått tilsidesatt en EU-regel som tar sikte på å gi rettigheter, tilsidesettelsen må være tilstrekkelig kvalifisert, og det må foreligge direkte årsakssammenheng mellom krenkelsen og tapet. De samme vilkårene gjelder når overtredelsen skyldes en domstol i siste instans. Nasjonal rett kan imidlertid oppstille mindre strenge ansvarsvilkår.
Domstolen presiserte videre at rettskraft ikke i seg selv utelukker et erstatningskrav mot staten. Tvert imot er statsansvaret et virkemiddel for rettsbeskyttelse nettopp når en endelig dom normalt ikke lenger kan rettes opp. Om det foreligger en tilstrekkelig kvalifisert krenkelse, må vurderes av den nasjonale erstatningsdomstolen på grunnlag av alle relevante omstendigheter, blant annet hvor klar EU-regelen var, skjønnsrommet, om rettsvillfarelsen var unnskyldelig, om domstolen unnlot å forelegge spørsmål etter artikkel 267 TEUV, og om avgjørelsen åpenbart tilsidesatte etablert EU-domstolspraksis.
Når det gjaldt fornyet prøving av rettskraftige dommer, understreket Domstolen betydningen av rettskraft for rettssikkerhet og prosessøkonomi. Verken direktiv 89/665 eller 92/13 inneholder regler som pålegger medlemsstatene å åpne for gjenopptakelse av endelige dommer i anskaffelsessaker. EU-retten krever derfor som utgangspunkt ikke at en rettskraftig dom gjenåpnes for å ta hensyn til en tidligere eller senere prejudisiell avgjørelse. Dommen i Kühne & Heitz kunne ikke overføres direkte, fordi den gjaldt gjenopptakelse av en endelig forvaltningsavgjørelse, ikke en rettskraftig dom.
Samtidig slo Domstolen fast at dersom nasjonal prosessrett gir adgang til å gjenoppta rettskraftige avgjørelser i sammenlignbare situasjoner, må denne adgangen anvendes i samsvar med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet også for å bringe situasjonen i samsvar med EU-retten. Endelig uttalte Domstolen at EU-retten er til hinder for en nasjonal regel som generelt utelukker de saksomkostninger parten ble påført ved den skadevoldende dommen, fra det tap som kan kreves erstattet, fordi dette kan gjøre erstatningsvernet utilstrekkelig.
Konklusjon
Domstolen fastslo at statens ansvar for domstolsfeil i siste instans følger Köbler-vilkårene også i anskaffelsessaker. Rettskraft er ikke til hinder for et erstatningskrav, men EU-retten krever heller ikke generelt fornyet prøving av rettskraftige dommer etter klagedirektivene. Dersom nasjonal rett åpner for gjenopptakelse i tilsvarende nasjonale situasjoner, må den adgangen anvendes i samsvar med ekvivalens og effektivitet også for EU-rettslige krenkelser. En generell avskjæring av saksomkostninger som erstatningspost er uforenlig med EU-retten.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for håndhevingen av offentlige anskaffelser fordi den avklarer forholdet mellom klagedirektivene og nasjonale regler om rettskraft og gjenopptakelse. Dommen innebærer ikke at en tapt anskaffelsessak automatisk kan gjenåpnes fordi EU-retten senere er blitt bedre belyst. Derimot bekrefter den at alvorlige feil fra en domstol i siste instans kan utløse statlig erstatningsansvar. For nasjonale håndhevingssystemer betyr dette at effektive klagemidler fortsatt er hovedsporet, mens statsansvar fungerer som et subsidiært korrektiv når rettskraftige avgjørelser ikke kan angripes. Dommen har også betydning for hvilke tapsposter som må kunne kreves erstattet.