Rettslig kjerne
EU-domstolen presiserte at håndhevelsesdirektivet krever reell og effektiv adgang til klage over oppdragsgiveres beslutninger, men at EU-retten ikke i seg selv utelukker nasjonale rettsavgifter i anskaffelsessaker. Vurderingen skjer mot artikkel 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med ekvivalens- og effektivitetsprinsippene og hensynet til effektive rettsmidler. En avgiftsordning er ikke ulovlig bare fordi satsene i anskaffelsessaker er høyere enn i andre typer saker. Det avgjørende er om avgiftene i praksis gjør adgangen til domstolsprøving umulig eller urimelig vanskelig, eller om EU-baserte krav behandles mindre gunstig enn tilsvarende nasjonale krav. Domstolen godtok også at det kan kreves flere avgifter i samme anskaffelsestvist, men bare når de nye søksmålene eller anførslene faktisk gjelder særskilte gjenstander eller innebærer en vesentlig utvidelse av den eksisterende tvisten. Hvis dette ikke er tilfelle, må nasjonal domstol frita parten for kumulative avgifter.
Faktum
Saken oppsto etter at Orizzonte Salute bestridte flere beslutninger om tildeling av sykepleiertjenester. Tjenestene ble først videreført ved utvidelse av en eksisterende kontrakt og deretter konkurranseutsatt i en prosedyre begrenset til visse akkrediterte foreninger, som Orizzonte Salute ikke var medlem av. Foreningen anla sak og utvidet senere søksmålet med ytterligere anførsler. Den hadde opprinnelig betalt 605 euro i rettsavgift, men ble deretter pålagt å betale et høyere beløp fordi tvisten ble klassifisert som en anskaffelsessak, hvor italiensk rett fastsatte særskilt høye avgifter. Den foreleggende italienske domstolen mente avgiftsnivået kunne virke avskrekkende og dermed svekke adgangen til effektive rettsmidler. Det ble også opplyst at kontraktens samlede verdi oversteg terskelverdien i direktiv 2004/18.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, som pålegger medlemsstatene å sikre effektive og hurtige klagemuligheter mot oppdragsgiveres beslutninger i anskaffelsessaker. Når EU-retten ikke harmoniserer de konkrete prosessreglene fullt ut, reguleres disse som utgangspunkt av nasjonal rett, under forutsetning av at ekvivalens- og effektivitetsprinsippene respekteres.
Når det gjelder effektivitetsprinsippet, vurderte Domstolen om de italienske rettsavgiftene gjorde håndhevelse av anskaffelsesreglene umulig eller urimelig vanskelig. Den la til grunn at avgiftene riktignok var høyere enn i andre typer forvaltningssaker, men at det ikke var vist at nivået i seg selv hindret effektiv domstolsprøving. Domstolen fremhevet blant annet at beregning etter kontraktens verdi ikke i seg selv var problematisk, og at en ordning basert på forventet individuell fortjeneste ville være tungvint og lite forutsigbar. Den viste også til at ordningen ble anvendt uten forskjellsbehandling mellom aktører innen samme sektor, og at den tapende part må refundere rettsavgifter som er forskuttert av den vinnende part.
Når det gjelder ekvivalensprinsippet, understreket Domstolen at sammenligningen ikke skal skje mellom anskaffelsessaker og helt andre typer tvister, som sivile saker eller andre forvaltningssaker, men mellom søksmål basert på EU-rettslige anskaffelsesregler og tilsvarende søksmål basert på nasjonal rett med samme gjenstand. Det forelå ingen opplysninger som viste at EU-baserte krav ble behandlet mindre gunstig enn tilsvarende nasjonale krav.
For kumulative rettsavgifter presiserte Domstolen at flere avgifter i samme sak i prinsippet kan være forenlig med direktivet og prinsippene, fordi slike avgifter kan bidra til finansiering av domstolene og motvirke åpenbart grunnløse eller trenerende anførsler. Denne begrunnelsen gjelder imidlertid bare dersom de nye prosesskriftene gjelder særskilte gjenstander eller medfører en vesentlig utvidelse av tvisten. Dersom nye søksmål eller anførsler i realiteten ikke er særskilte eller ikke utvider tvisten vesentlig, vil ytterligere avgifter være i strid med den klageadgangen direktiv 89/665 skal sikre. I slike tilfeller påhviler det nasjonal domstol å frita parten fra plikten til å betale de kumulative avgiftene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med ekvivalens- og effektivitetsprinsippene, ikke er til hinder for en nasjonal ordning med rettsavgifter ved søksmål om offentlige anskaffelser, selv om avgiftene er høyere enn i andre sakstyper. Domstolen godtok også i prinsippet kumulative avgifter ved flere søksmål eller ytterligere anførsler i samme anskaffelsestvist. Slike tilleggsavgifter kan imidlertid bare kreves når de gjelder særskilte spørsmål eller en vesentlig utvidelse av tvisten. Nasjonal domstol må kontrollere dette konkret.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for håndhevelsesspørsmål i anskaffelsesretten, særlig der nasjonale prosessregler og kostnadsordninger kan påvirke leverandørenes adgang til domstolsprøving. Den viser at EU-retten ikke krever lave eller ensartede rettsavgifter, men setter grenser der kostnadene i praksis undergraver effektive rettsmidler. For offentlige anskaffelser innebærer avgjørelsen særlig at nasjonale regler om søksmålsgebyrer må vurderes opp mot effektivitets- og ekvivalensprinsippene. Dommen har også betydning for tilfeller der en leverandør fremmer flere krav eller supplerende anførsler i samme anskaffelsestvist: det kan kreves nye avgifter, men ikke hvis prosesskriftene reelt gjelder samme tvistetema uten vesentlig utvidelse.