C-61/14 Orizzonte Salute og rettsavgifter i anskaffelsessaker

Samling av avgjørelser

DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling)

6. oktober 2015 *

«Prejudisiell forelseggelse — direktiv 89/665/EOF — offentlige anskaffelser — nasjonal lovgivning — avgifter på adgang til forvaltningsdomstoler på området for offentlige kontrakter — adgang til effektive rettsmidler — avgifter med avskrekkende virkning — domstolsprøving av forvaltningsakter — effektivitets- og ekvivalensprinsippet — effektiv virkning»

I sak C-61/14, angående en anmodning om prejudisiell avgjørelse i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunale regionale di giustizia amministrativa di Trento (Italia) ved avgjørelse av 21. november 2013, innkommet til Domstolen den 7. februar 2014, i saken:

Orizzonte Salute – Studio Infermieristico Associato mot

Azienda Pubblica di Servizi alla persona San Valentino – Città di Levico Terme, Ministero della Giustizia, Ministero dell'Economia e delle Finanze, Presidenza del Consiglio dei Ministri, Segretario Generale del Tribunale regionale di giustizia amministrativa di Trento, sakens øvrige parter:

Associazione Infermieristica D & F Care, Camera degli Avvocati Amministrativisti, Camera Amministrativa Romana, Associazione dei Consumatori Cittadini Europei, Coordinamento delle associazioni e dei comitati di tutela dell'ambiente e dei diritti degli utenti e dei consumatori (Codacons), Associazione dei giovani amministrativisti (AGAmm), Ordine degli Avvocati di Roma,

\* Prosessspråk: italiensk.

Società italiana degli avvocati amministrativisti (SIAA), Ordine degli Avvocati di Trento, Consiglio dell'ordine degli Avvocati di Firenze, Medical Systems SpA, har

DOMSTOLEN (Femte avdeling)

sammensatt av avdelingsformannen T. von Danwitz og dommerne C. Vajda, A. Rosas, E. Juhász (refererende dommer) og D. Šváby, generaladvokat: N. Jääskinen justissekretær: førstekonsulent L. Carrasco Marco, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 11. februar 2015, etter at det er avgitt innlegg av:

• Orizzonte Salute – Studio Infermieristico Associato ved avvocati M. Carlin, M. Napoli, M. Zoppolato og M. Boifava
• Azienda Pubblica di Servizi alla persona San Valentino – Città di Levico Terme ved avvocata R. De Pretis
• Camera degli Avvocati Amministrativisti ved avvocati A. Grappelli, M. Ida Leonardo, M. Rossi Tafuri, F. Marascio, M. Martinelli, E. Papponetti og M. Togna
• Camera Amministrativa Romana ved avvocato F. Tedeschini, C. Malinconico, P. Leozappa, F. Lattanzi og A.M. Valorzi
• Associazione dei Consumatori Cittadini europei ved avvocati C. Giurdanella, P. Menchetti, S. Raimondi og E. Barbarossa
• Coordinamento delle associazioni per la tutela dell'ambiente e dei diritti degli utenti e consumatori (Codacons) ved avvocati C. Rienzi, G. Giuliano, V. Graziussi og G. Ursini
• Associazione dei Giovani Amministrativisti (AGAmm) ved avvocati G. Leccisi og J. D'Auria
• Ordine degli Avvocati di Roma ved avvocati S. Orestano, S. Dore og P. Ziotti
• Società Italiana degli Avvocati Amministrativisti (SIAA) ved avvocati F. Lubrano, E. Lubrano, P. De Caterini, A. Guerino, A. Lorang, B. Nascimbene, E. Picozza, F.G. Scocca og F. Sorrentino
• Medical Systems SpA ved avvocati R. Damonte, M. Carlin og E. Boglione
• den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato P. Gentili
• den greske regjering ved K. Paraskevopoulou og V. Stroumpouli, som befullmektigede

2ECLI:EU:C:2015:655

• den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget

• den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget

• Europakommisjonen ved F. Moro og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til avgjørelse i rettsmøtet den 7. mai 2015, avsagt følgende

Dom

1Anmodningen om prejudisiell avgjørelse gjelder fortolkningen av artikkel 1 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT L 335, s. 31, heretter «direktiv 89/665»).

2Anmodningen er blitt inngitt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden Orizzonte Salute – Studio Infermieristico Associato (heretter «Orizzonte Salute») og på den andre siden Azienda Pubblica di Servizi alla persona San Valentino – Città di Levico Terme (det offentlige foretaket for personlige tjenester San Valentino for byen Levico Terme, heretter «Azienda») samt Ministero della Giustizia (justisministeriet), Ministero dell'Economia e delle Finanze (økonomi- og finansministeriet), Presidenza del Consiglio dei Ministri (statsministerens kontor) og Segretario Generale del Tribunale regionale di giustizia amministrativa di Trento (generalsekretariatet for den regionale forvaltningsdomstolen i Trento (Italia)) vedrørende utvidelsen av en offentlig kontrakt angående sykepleierrelaterte tjenester og en anbudskonkurranse som ble avholdt etterfølgende, samt rettsavgifter som skal betales for anleggelse av en forvaltningsrettslig sak på området for offentlige kontrakter.

Rettsregler

EU-retten

3Det anføres i tredje betraktning til direktiv 89/665 at en adgang til på [unions]plan å konkurrere om offentlige kontrakter krever en betydelig utvidelse av garantiene for gjennomsiktighet og ikke-forskjellsbehandling, og for at det skal kunne oppnås en faktisk virkning, er det viktig at det finnes effektive og hurtige klagemuligheter ved overtredelse av [EU-]retten vedrørende offentlige kontrakter eller av de nasjonale reglene som gjennomfører denne retten.

4Direktivets artikkel 1 med overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene» bestemmer:

«1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter [(EUT L 134, s. 114)], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv.

Kontrakter omfatter ifølge dette direktiv offentlige kontrakter, rammeavtaler, konsesjonskontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider og dynamiske innkjøpsordninger.

Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18/EF, de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de vilkårene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med [EU-]retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene som gjennomfører denne.

2. Medlemsstatene sikrer at det mellom virksomheter som kan gjøre en skade gjeldende i forbindelse med en anskaffelsesprosedyre, ikke finner sted forskjellsbehandling på grunn av det skillet som i dette direktiv foretas mellom de nasjonale reglene som gjennomfører [EU-]retten, og de øvrige nasjonale reglene.

3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse.

[…]»

5Artikkel 7 i direktiv 2004/18 med overskriften «Terskelverdier for offentlige kontrakter» fastsetter tersklene for de anslåtte verdier over hvilke tildelingen av en kontrakt skal foretas i samsvar med direktivets bestemmelser.

6Disse tersklene revideres med jevne mellomrom av Europakommisjonen og tilpasses de økonomiske forholdene. På tidspunktet for de faktiske omstendighetene i hovedsaken var denne terskelverdien for tjenestekontrakter inngått av oppdragsgivere, bortsett fra sentrale statlige myndigheter, fastsatt til 193 000 EUR ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 1177/2009 av 30. november 2009 om endring av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF, 2004/18/EF og 2009/81/EF for så vidt angår terskelverdiene for anvendelse av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter (EUT L 314, s. 64).

Italiensk rett

7Artikkel 13 nr. 1 i dekret nr. 115 av 30. mai 2002 fra republikkens president, som endret ved lov nr. 228 av 24. desember 2012 (heretter «dekretet»), innførte en ordning for rettsavgifter bestående av en alminnelig rettsavgift som fastsettes i forhold til tvistens verdi.

8Dekretets artikkel 13 nr. 6a fastsetter for forvaltningsrettslige saker, i motsetning til det som er fastsatt for sivile saker, et beløp for den alminnelige rettsavgiften som er uavhengig av tvistens verdi.

9Ifølge den aktuelle artikkel 13 nr. 6a er den alminnelige rettsavgiften i saker som bringes inn for de regionale forvaltningsdomstolene og Consiglio di Stato generelt 650 EUR. I samme bestemmelse er det imidlertid for særlige områder fastsatt ulike beløp som kan være større eller mindre.

10I henhold til dekretets artikkel 13 nr. 6a bokstav d) er den alminnelige rettsavgiften på området for offentlige kontrakter:

• 2 000 EUR dersom kontraktens verdi er lik med eller lavere enn 200 000 EUR

• 4 000 EUR for tvister der verdien er mellom 200 000 og 1 000 000 EUR, og

• 6 000 EUR for tvister med en verdi som er høyere enn 1 000 000 EUR.

11I henhold til dekretets artikkel 13 nr. 1a forhøyes disse beløpene på området for offentlige kontrakter med 50 %. 4 ECLI:EU:C:2015:655

12Det følger av dekretets artikkel 13 nr. 1c at dersom en anke, herunder en motanke, forkastes i sin helhet eller avvises fra realitetsbehandling, eller hvis prosedyren avbrytes, har den parten som har iverksatt den, plikt til å betale et ytterligere beløp som alminnelig rettsavgift av samme størrelse som det som ble betalt for samme anke, enten det er en hovedanke eller en motanke.

13Det følger av forelseggelsesavgjørelsen at den alminnelige rettsavgiften i henhold til den gjeldende lovgivningen skal betales ikke bare for inngivelse av det opprinnelige prosesskriftet som innledet saken, men også for nedleggelse av motpåstander og fremsettelse av ytterligere anførsler med sikte på å fremsette nye påstander.

14Det følger av dekretets artikkel 14 nr. 3 at tvistens verdi ikke svarer til den effektive gevinsten som kan realiseres ved utførelsen av den kontrakten som er utferdiget av oppdragsgiverne, men til størrelsen av kontraktens grunnverdi.

Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet

15Orizzonte Salute er en forening som profesjonelt utfører sykepleierrelaterte tjenester for offentlige enheter og privatpersoner. Med et søksmål som er blitt utvidet flere ganger ved ytterligere anførsler, har foreningen for den forelagte retten anfegtet Aziendas successive tildelinger av utførelsen av sykepleierrelaterte tjenester til Associazione infermieristica D & F Care samt andre avgjørelser truffet av Azienda.

16Utførelsen av disse tjenestene ble tildelt, først ved en utvidelse av en kontrakt som var inngått med Associazione infermieristica D & F Care for en tidligere periode, og deretter innenfor rammen av en anbudskonkurranse som utelukkende inviterte visse foreninger som var akkreditert av sammenslutningen Infermieri Professionali Assistenti Sanitari Vigilatrici d'Infanzia (IPASVI) (sammenslutning av pediatriske sykepleiere), som Orizzonte Salute ikke var medlem av.

17Orizzonte Salute betalte i rettsavgift en alminnelig rettsavgift på 605 EUR, som svarte til kostnadene for anleggelse av en forvaltningsrettslig sak.

18Ved avgjørelse av 5. juni 2013 påla Segretario Generale del Tribunale regionale di giustizia amministrativa di Trento Orizzonte Salute å foreta en ytterligere betaling, ettersom tvisten som følge av de supplerende anførslene nå vedrørte offentlige kontrakter, med sikte på å betale rettsavgift for denne typen tvist, som dermed beløp seg til 2 000 EUR.

19Ved et nytt søksmål som ble inngitt den 2. juli 2013, anfegtet Orizzonte Salute denne avgjørelsen, idet foreningen påberopte seg en tilsidesettelse av dekretets artikkel 13 nr. 6a og videre at denne bestemmelsen var grunnlovsstridig.

20Det var på bakgrunn av dette søksmålet at de statlige myndighetene anla et søksmål med påstand om at forvaltningsdomstolen ikke hadde kompetanse, ettersom den alminnelige rettsavgiften utgjorde en avgiftsmessig ytelse, og en anfektelse av denne ville dermed falle inn under en skattedomstol. De hevdet likeledes at det nevnte søksmålet var ugrunnet.

21Den forelagte retten har anført, idet den samtidig har medgitt at den alminnelige rettsavgiften har skattemessig karakter, at det i saken som verserer for den, er tale om en rettsakt som stammer fra dens Segretario Generale og som har karakter av en administrativ avgjørelse. Det er således ifølge retten nødvendig å undergå avgjørelsen av 5. juni 2013 en prøving ved en forvaltningsdomstol. Den forelagte retten er videre av den oppfatning at Orizzonte Salute har en interesse i annullasjon av kravet om betaling av de forhøyede rettsavgiftene.

22Den aktuelle retten har anført at den alminnelige rettsavgiftens størrelse i forvaltningsrettslige saker, i motsetning til hva som gjelder i sivile saker, ikke er knyttet til sakens verdi, og at det for særlige områder i forvaltningsretten er fastsatt spesifikke beløp.

23Den forelagte retten har anført at den alminnelige rettsavgiften som skal betales på området for inngåelse av offentlige kontrakter, er betydelig høyere enn de beløpene som skal betales for forvaltningssaker som er undergitt den alminnelige prosedyren.

24Retten er av den oppfatning at avgiftsbelastningen på søksmålet for forvaltningsdomstolen, særlig på området for offentlige kontrakter, kan avskrekke virksomhetene fra å forfølge sine søksmål og følgelig reiser problemer med foreneligheten med kriteriene og prinsippene i Unionens rettsorden. Den forelagte retten har lagt til grunn at en virksomhets fortjeneste generelt beløper seg til omkring 10 % av kontraktens beløp og har funnet at en forutgående betaling av en alminnelig rettsavgift som overstiger størrelsen av en slik fortjeneste, kan medføre at rettssubjektene gir avkall på visse prosessuelle mekanismer.

25Ifølge den forelagte retten innskrenker den i hovedsaken omhandlede lovgivningen søksmålskompetansen, begrenser den effektive domstolsprøvingen, diskriminerer operatører med liten finansiell kapasitet i forhold til operatører som har sterk finansiell kapasitet, og behandler disse ugunstig i forhold til dem som innenfor rammen av sin virksomhet anlegger sak ved sivil- og handelsrettene. Den forelagte retten er av den oppfatning at de kostnadene som bæres av staten til forvaltningsdomstolenes virke på området for offentlige kontrakter, ikke er merkbart forskjellige, særskilte eller høyere enn de kostnadene som vedrører saker knyttet til andre typer av rettstvister.

26Den forelagte retten har henvist til doktrinen om at den nasjonale lovgiveren utvilsomt har ønsket å lette byrden ved restansen av verserende saker og å lette gjennomføringen av offentlige arbeider samt den offentlige anskaffelsen av goder og tjenester. Retten har i denne forbindelsen anført at rettstvister på området for offentlige kontrakter siden 2012 er falt markant.

27Den forelagte retten har presisert at verdien av den offentlige kontrakten beregnet samlet er høyere enn den terskelen som er fastsatt i direktiv 2004/18. Den er derfor av den oppfatning at prinsippene om effektivitet, rask behandling, forbud mot forskjellsbehandling og adgang som er angitt i artikkel 1 i direktiv 89/665, får anvendelse på hovedsaken. Ifølge rettens tilnærming er den omhandlede nasjonale lovgivningen i strid med disse prinsippene og med retten til effektive rettsmidler som er bekreftet i artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (heretter «pakten»).

28På denne bakgrunn har Tribunale regionale di giustizia amministrativa di Trento besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål:

«Er prinsippene i

[…] direktiv 89/665

[…] til hinder for nasjonale bestemmelser

[…] som fastsetter høye rettsavgifter for forvaltningsrettslige saker vedrørende offentlige kontrakter?»

Spørsmålet om de skriftlige innleggene som er inngitt til Domstolen av intervenienter i hovedsaken, kan tas under behandling

29Coordinamento delle associazioni e dei comitati di tutela dell'ambiente e dei diritti degli utenti e dei consumatori (Codacons) (samordning av foreninger og utvalg vedrørende miljøvern og brukeres og forbrukeres rettigheter), Camera Amministrativa Roma (Roms avdeling for forvaltningsrettssaker), Associazione dei Consumatori Cittadini Europei (Den europeiske forbrukerorganisasjonen), Ordine degli Avvocati di Roma (Roms beskikkede advokater), Associazione dei giovani amministrativisti (forening for unge innen forvaltningsretten) og Società italiana degli avvocati amministrativisti (den italienske foreningen for forvaltningsrettslige advokater) (heretter «intervenienter i hovedsaken») er trådt inn i hovedsaken til støtte for Orizzonte Salute og har inngitt skriftlige innlegg til Domstolen.

30Den italienske regjering har gjort gjeldende at de skriftlige innleggene som er inngitt av intervenienter etter avsigelsen av forelseggelsesavgjørelsen og utsettelsen av hovedsaken, ikke kan tas under behandling. Denne avvisningen følger av artikkel 23 i statutten for Den europeiske unions domstol, og den nasjonale retten har ikke mulighet til etter sakens utsettelse å foreta en bedømmelse av om en intervensjon etter henvisningen skal tillates. Denne regjering er av den oppfatning at det fra saksdokumentene skal foretas utelukkelse av de skriftlige innleggene som er inngitt av andre fysiske og juridiske personer enn dem som var omhandlet på tidspunktet for anmodningen om prejudisiell avgjørelse, for å unngå at saken blir til en actio popularis.

31I denne forbindelsen bemerkes at hva angår deltakelse i en prejudisiell sak, kan hovedsakens parter, medlemsstatene, Kommisjonen samt eventuelt den institusjonen eller det organet, kontoret eller byrået som har vedtatt den rettsakten hvis gyldighet eller fortolkning er omtvistet, stater som er parter i EØS-avtalen, bortsett fra medlemsstatene, EFTA-tilsynsmyndigheten og berørte tredjestater i henhold til prosessreglementets artikkel 96 nr. 1 sammenholdt med artikkel 23 i Domstolens statut, avgi innlegg for Domstolen. Ettersom oppregningen i disse bestemmelsene er uttømmende, kan denne retten ikke utvides til å omfatte fysiske eller juridiske personer som ikke er uttrykkelig nevnt.

32«Hovedsakens parter» er i henhold til prosessreglementets artikkel 97 nr. 1 de partene som av den forelagte retten betegnes som sådanne i samsvar med nasjonale prosessuelle regler. Det påhviler følgelig den forelagte retten i henhold til de nasjonale saksbehandlingsreglene å fastlegge partene i den hovedsaken som verserer for den.

33Det tilkommer ikke Domstolen å prøve om en avgjørelse fra den forelagte retten som tillater en intervensjon for den, er blitt truffet i samsvar med disse bestemmelsene. Domstolen er bundet av en slik forelseggelseskjennelse avsagt av en rett i en medlemsstat, så lenge den ikke er blitt omgjort under en anke etter nasjonal rett (jf. analogt dommene Radlberger Getränkegesellschaft og S. Spitz, C-309/02, EU:C:2004:799, avsnitt 26, og Burtscher, C-213/04, EU:C:2005:731, avsnitt 32).

34Det er ikke gjort gjeldende i det foreliggende tilfelle at avgjørelsen vedrørende anerkjennelsen av intervenienter i hovedsaken ikke er i samsvar med de bestemmelsene som regulerer den verserende saken for den forelagte retten, eller at denne avgjørelsen er blitt anket.

35Egenskapen «hovedsakens parter» i henhold til prosessreglementets artikkel 96 nr. 1 sammenholdt med artikkel 23 i Domstolens statut kan ikke anerkjennes for en person, og denne personen kan ikke være prosessdeltaker i en sak for Domstolen i henhold til artikkel 267 TEUV, dersom denne personen for en nasjonal rett har fremsatt begjæring om intervensjon ikke for å spille en aktiv rolle i den fortsatte saken for den nasjonale retten, men utelukkende for å delta i rettsforhandlingene ved Domstolen (jf. i denne retning kjennelse Football Association Premier League m.fl., C-403/08 og C-429/08, EU:C:2009:789, avsnitt 9).

36Det skal imidlertid konstateres at det ikke er noen opplysninger i saksdokumentene som godtgjør at intervenienter i hovedsaken ikke tilsiktet å spille en aktiv rolle i rettsforhandlingene for den forelagte retten og utelukkende ønsket å uttale seg innenfor rammen av rettsforhandlingene for Domstolen.

37Det er uforenelig med prinsippet om god rettspleie og med kravet om behandling av prejudisielle saker innen rimelig tid dersom den skriftlige behandlingen for Domstolen som følge av de successive anerkjennelsene av intervenienter og fristen på to måneder som er fastsatt i artikkel 23 nr. 2 i Domstolens statut for inngivelse av skriftlige innlegg for disse intervenienter, ikke kan avsluttes, eller at saken må gjenåpnes.

38Det er under disse omstendighetene at artikkel 97 nr. 2 i Domstolens prosessreglement bestemmer at i tilfeller der en forelagt rett meddeler Domstolen at en ny part har fått tillatelse til å tre inn i hovedsaken mens saken allerede verserer for Domstolen, trer denne parten inn i den prejudisielle saken slik den foreligger på tidspunktet for denne meddelelsen.

39Domstolen kan således velge bare å tillate en intervenient som deltar i hovedsaken, å inngi skriftlige innlegg innen den fristen som de berørte i den forbindelsen har i henhold til artikkel 23 i Domstolens statut, overfor hvilke anmodningen om prejudisiell avgjørelse opprinnelig ble meddelt.

40Det skal i forbindelse med nærværende sak konstateres at inngivelsen av skriftlige innlegg fra de partene som av den forelagte retten er anerkjent som prosessdeltagere i hovedsaken, ikke utgjorde en risiko for god rettspleie eller for behandlingen av saken innen rimelig tid. Domstolen fastslo følgelig at det ikke var nødvendig å gjøre bruk av den muligheten som er nevnt i foregående avsnitt i denne dommen.

41Sett hen til det ovenstående skal den italienske regjeringens argumenter som tilsikter å få fastslått at de skriftlige innleggene inngitt av intervenienter i hovedsaken skal avvises, forkastes. Disse skriftlige innleggene kan tas under behandling.

Om det prejudisielle spørsmålet

42Den forelagte retten ønsker med spørsmålet nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 i direktiv 89/665 og ekvivalens- og effektivitetsprinsippet skal fortolkes slik at de er til hinder for en nasjonal lovgivning, slik som den i hovedsaken omhandlede, som i forbindelse med anleggelse av en forvaltningsrettslig sak på området for offentlige kontrakter pålegger betaling av rettsavgifter som er høyere enn på andre områder.

43Artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665 pålegger medlemsstatene å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og så raskt som mulig kan inngis klage over avgjørelser fra oppdragsgiverne som er uforenelige med EU-retten, og å sikre vid adgang til klageprosedyrene for personer som har eller har hatt Domstolen, kan reise tvil om denne konstateringen.

Hva angår det forhold at den alminnelige rettsavgiften fastsettes etter verdien av kontrakten som er gjenstand for hovedsaken, og ikke etter den fortjeneste som den virksomheten som deltar i anbudskonkurransen, har grunn til å forvente av denne kontrakten, skal det særlig bemerkes for det første at en rekke medlemsstater anerkjenner muligheten for å beregne de rettsavgifter som skal betales, ved å ta utgangspunkt i verdien av gjenstanden for tvisten.

For det andre, og som anført av generaladvokaten i punkt 40 i forslaget til avgjørelse, ville en bestemmelse på området for offentlige anskaffelser som nødvendiggjorde særlige beregninger for hver anskaffelsesprosedyre og hver virksomhet, med et resultat som ville kunne anfektes, være tungvint og uforutsigbar.

Hva angår anvendelsen av den italienske alminnelige rettsavgiften på næringsdrivende med begrenset finansiell kapasitet, bemerkes det for det første, i likhet med hva Kommisjonen har anført, at denne rettsavgiften pålegges uten sondring med hensyn til form og beløp overfor rettssubjekter som ønsker å anlegge sak til prøving av et vedtak truffet av oppdragsgivere.

Det skal konstateres at en slik ordning ikke medfører forskjellsbehandling av de aktørene som utøver virksomhet innen samme område.

Videre følger det av bestemmelsene i EUs direktiver om offentlige anskaffelser, slik som artikkel 47 i direktiv 2004/18, at en virksomhets deltakelse i en anskaffelsesprosedyre forutsetter tilstrekkelig økonomisk og finansiell kapasitet.

Selv om saksøkeren endelig har plikt til å betale den alminnelige rettsavgiften i forbindelse med anleggelse av et søksmål til prøving av et vedtak på området for offentlige anskaffelser, har den tapende part plikt til å refundere de rettsavgifter som er forhåndsbetalt av den parten som får medhold i saken.

Hva angår ekvivalensprinsippet, kan det forhold at den alminnelige rettsavgiften som skal betales på området for offentlige anskaffelser, er høyere enn dels de beløpene som skal betales i forvaltningstvister som behandles etter alminnelig prosedyre, dels de rettsavgiftene som oppkreves i sivile saker, ikke i seg selv godtgjøre at det foreligger en tilsidesettelse av det aktuelle prinsippet.

Ekvivalensprinsippet innebærer nemlig, slik det er anført i denne dommens avsnitt 46, en likebehandling av søksmål som er basert på en tilsidesettelse av nasjonal rett og de tilsvarende søksmålene som er basert på tilsidesettelse av EU-retten, og ikke ekvivalens mellom de nasjonale prosessreglene som gjelder for tvister av en annen karakter, slik som på den ene siden sivile tvister og på den andre siden forvaltningsrettslige tvister eller tvister som hører under to ulike rettsområder (jf. dom ÖBB Personenverkehr, C-417/13, EU:C:2015:38, avsnitt 74).

I det foreliggende tilfellet er det ingen av de opplysningene som er blitt forelagt Domstolen, som kan underbygge argumentet om at ordningen med den alminnelige rettsavgiften skal anvendes på en annen måte på søksmål som er basert på rettigheter som EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser gir rettssubjektene, enn på søksmål som er basert på en tilsidesettelse av nasjonal rett med samme gjenstand.

Det skal konkluderes med at de rettsavgiftene som skal betales i forbindelse med anleggelse av et forvaltningsrettslig søksmål på området for offentlige anskaffelser, slik som den alminnelige rettsavgiften som er gjenstand for hovedsaken, verken er til skade for den effektive virkningen av direktiv 89/665 eller for ekvivalens- og effektivitetsprinsippet.

Akkumulering av den alminnelige rettsavgiften som skal betales innenfor rammen av samme forvaltningsrettslige sak på området for offentlige anskaffelser

I henhold til den nasjonale lovgivningen skal den alminnelige rettsavgiften ikke bare betales for inngivelse av det opprinnelige prosesskriftet i saken, som ble inngitt til prøving av et vedtak truffet av oppdragsgiveren på området for offentlige anskaffelser, men det samme beløpet skal også betales for motkrav og for supplerende anførsler med sikte på å fremsette nye påstander i saken.

Det synes å fremgå av foreleggelseskjennelsen at det i henhold til et sirkulære av 18. oktober fra Segretario Generale della Giustizia Amministrativa bare er prosesskrifter som er selvstendige i forhold til stevningen, og som tar sikte på en betydelig utvidelse av sakens gjenstand, som gir grunnlag for betaling av supplerende omkostninger.

Oppkreving av flere og kumulative rettsavgifter i forbindelse med samme forvaltningsrettslige sak er i prinsippet verken i strid med artikkel 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med chartrets artikkel 47, eller med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet.

En slik oppkreving bidrar nemlig i prinsippet til at domstolssystemet fungerer korrekt, for så vidt som den utgjør en finansieringskilde for medlemsstatenes domstolsvirksomhet og har en avskrekkende virkning på fremsettelse av påstander som er åpenbart grunnløse eller kun har til formål å forsinke saken.

Disse formålene kan imidlertid bare begrunne en anvendelse av flere rettsavgifter, slik som de som er gjenstand for hovedsaken, dersom søksmålets gjenstand eller de supplerende anførslene faktisk er særskilte og utgjør en betydelig utvidelse av gjenstanden i den allerede verserende saken.

Dersom dette derimot ikke er tilfellet, vil en plikt til supplerende betaling av rettsavgifter som følge av anleggelse av slike søksmål eller fremsettelse av slike anførsler være i strid med den klageadgangen som er sikret ved direktiv 89/665, og med effektivitetsprinsippet.

Dersom en person anlegger flere søksmål eller fremsetter flere supplerende anførsler innenfor rammen av samme søksmål, innebærer det forhold alene at denne personens endelige formål er å oppnå en bestemt kontrakt, ikke nødvendigvis at det foreligger identitet mellom vedkommendes søksmål eller anførsler.

I tilfelle av anfektelse fra den berørte partens side, påhviler det den nasjonale domstolen å foreta en undersøkelse av gjenstandene for de søksmålene som anlegges av et rettssubjekt, eller for de anførslene som fremsettes av dette innenfor rammen av samme sak. Dersom den nasjonale domstolen konstaterer at disse gjenstandene faktisk ikke er særskilte eller ikke utgjør en vesentlig utvidelse av gjenstanden for den allerede verserende tvisten, er den forpliktet til å frita dette rettssubjektet fra plikten til å betale kumulative rettsavgifter.

Det er videre ikke fremført noe forhold for Domstolen som kan reise tvil om forenligheten av akkumuleringen av den alminnelige rettsavgiften med ekvivalensprinsippet.

Henset til det ovennevnte skal det forelagte spørsmålet besvares på følgende måte:

• Artikkel 1 i direktiv 89/665 samt ekvivalens- og effektivitetsprinsippet skal fortolkes slik at de ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger betaling av en rettsavgift, slik som den alminnelige rettsavgiften som er gjenstand for hovedsaken, i forbindelse med anleggelse av sak for en forvaltningsdomstol på området for offentlige anskaffelser.
• Artikkel 1 i direktiv 89/665 samt ekvivalens- og effektivitetsprinsippet er verken til hinder for oppkreving av flere rettsavgifter hos et rettssubjekt som anlegger flere søksmål som vedrører samme offentlige anskaffelse, eller at dette rettssubjektet har plikt til å betale supplerende rettsavgifter for å kunne påberope seg ytterligere anførsler vedrørende samme offentlige anskaffelse innenfor rammen av et verserende søksmål. I tilfelle av anfektelse fra den berørte parten påhviler det imidlertid den nasjonale domstolen å foreta en undersøkelse av gjenstandene for de søksmålene som er anlagt av et rettssubjekt, eller for de anførslene som gjøres gjeldende innenfor rammen av samme søksmål. Dersom den nasjonale domstolen konstaterer at de aktuelle gjenstandene faktisk ikke er særskilte eller ikke utgjør en vesentlig utvidelse av gjenstanden for den allerede verserende tvisten, er den forpliktet til å frita dette rettssubjektet fra plikten til å betale kumulative rettsavgifter.

Sakens omkostninger

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den nasjonale domstolen, tilkommer det denne å treffe avgjørelse om sakens omkostninger. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes.

På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Femte avdeling) for rett:

1) Artikkel 1 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, samt ekvivalens- og effektivitetsprinsippet skal fortolkes slik at de ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger betaling av en rettsavgift, slik som den alminnelige rettsavgiften som er gjenstand for hovedsaken, i forbindelse med anleggelse av sak for en forvaltningsdomstol på området for offentlige anskaffelser.

2) Artikkel 1 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 2007/66, samt ekvivalens- og effektivitetsprinsippet er verken til hinder for oppkreving av flere rettsavgifter hos et rettssubjekt som anlegger flere søksmål som vedrører samme offentlige anskaffelse, eller at dette rettssubjektet har plikt til å betale supplerende rettsavgifter for å kunne påberope seg ytterligere anførsler vedrørende samme offentlige anskaffelse innenfor rammen av et verserende søksmål. I tilfelle av anfektelse fra den berørte parten påhviler det den nasjonale domstolen å foreta en undersøkelse av gjenstandene for de søksmålene som er anlagt av et rettssubjekt, eller for de anførslene som gjøres gjeldende innenfor rammen av samme søksmål. Dersom den nasjonale domstolen konstaterer at de aktuelle gjenstandene faktisk ikke er særskilte eller ikke utgjør en vesentlig utvidelse av gjenstanden for den allerede verserende

12ECLI:EU:C:2015:655 tvisten, er den forpliktet til å frita dette rettssubjektet fra plikten til å betale de kumulative rettsavgiftene.

Underskrifter