Rettslig kjerne
Dommen fastslår at adgangen til å bruke forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring for supplerende tjenester er et snevert unntak fra de ordinære anskaffelsesreglene og derfor skal tolkes strengt. Medlemsstaten eller oppdragsgiveren som påberoper seg unntaket, må dokumentere at de særlige vilkårene i direktivbestemmelsene faktisk er oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å vise til praktiske behov, prosjektmessig sammenheng eller interne administrative forhold. Dersom de supplerende ytelsene ikke var omfattet av den opprinnelige kontrakten og vilkårene for unntaket ikke er godtgjort, skal kontrakten tildeles etter de ordinære prosedyrene med kunngjøring. Dommen bekrefter også to generelle traktatbruddsprinsipper: at Domstolen vurderer saken ut fra situasjonen ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen, og at en medlemsstat ikke kan fritas fra ansvar ved å vise til interne forhold. En eventuell erkjennelse av traktatbrudd fra medlemsstaten fratar heller ikke Domstolen behovet for å prøve søksmålsgrunnlaget.
Faktum
Kommisjonen reiste traktatbruddssak mot Hellas om flere offentlige kontrakter inngått av kommunene Vasiliki, Kassandra, Egnatia og Arethousa. Kontraktene gjaldt supplerende tjenester knyttet til registrering i matrikkelen og byplanlegging. De omtvistede avtalene ble inngått uten forutgående kunngjøring av konkurranse, som anskaffelser uten konkurranse. Etter Kommisjonens syn gjaldt disse ytelsene tjenester som ikke var omfattet av de opprinnelige kontraktene, og vilkårene for å benytte unntaket for supplerende tjenester var derfor ikke oppfylt. Saken ble anlagt som traktatbruddssak etter artikkel 258 TEUV. Den norske teksten opplyser ikke nærmere om kontraktenes verdi, varighet eller det konkrete innholdet i de enkelte supplerende ytelsene utover at de gjaldt matrikkel og byplanlegging.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 92/50 og direktiv 2004/18 bygger på at offentlige tjenestekontrakter som hovedregel skal tildeles etter prosedyrer som sikrer konkurranse og kunngjøring. Bestemmelsene som åpner for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring, herunder for supplerende tjenester, er unntak fra disse felles reglene. Slike unntak skal derfor fortolkes strengt.
Domstolen presiserte videre at det er den som påberoper seg unntaket, som må bevise at de særlige omstendighetene som begrunner fraviket faktisk foreligger. Bevisbyrden ligger dermed på medlemsstaten i en traktatbruddssak der den forsvarer bruk av direkte tildeling med henvisning til supplerende tjenester.
På grunnlag av saksforholdet slik det forelå, la Domstolen til grunn at de aktuelle kontraktene gjaldt supplerende tjenester vedrørende matrikkelregistrering og byplanlegging som ikke var omfattet av de opprinnelige avtalene. Når ytelsene ikke var omfattet av den opprinnelige kontrakten, og Hellas ikke hadde godtgjort at vilkårene for unntaket ellers var oppfylt, kunne kontraktene ikke lovlig tildeles uten konkurranse.
Domstolen fremhevet også prosessuelle hovedpunkter for traktatbruddssaker. For det første er en medlemsstats eventuelle anerkjennelse av traktatbruddet uten betydning for Domstolens prøving; Domstolen skal fortsatt vurdere søksmålsgrunnlaget. For det andre skal spørsmålet om traktatbrudd bedømmes ut fra situasjonen ved utløpet av fristen som er fastsatt i den begrunnede uttalelsen. Senere endringer kan derfor ikke fjerne et allerede etablert traktatbrudd i saken. For det tredje kan en medlemsstat ikke påberope seg interne forhold for å rettferdiggjøre manglende oppfyllelse av forpliktelsene etter EU-retten.
På denne bakgrunn konkluderte Domstolen med at Hellas hadde tilsidesatt artikkel 8 og artikkel 11 nr. 3 i direktiv 92/50 samt artikkel 20 og artikkel 31 nr. 4 i direktiv 2004/18.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Hellas hadde brutt anskaffelsesreglene ved å inngå kontrakter om supplerende tjenester innen matrikkelregistrering og byplanlegging uten forutgående kunngjøring. De omtvistede tjenestene var ikke omfattet av de opprinnelige avtalene, og Hellas hadde ikke godtgjort at vilkårene for unntaket for supplerende tjenester var oppfylt. Saken bekrefter at slike unntak skal tolkes strengt, og at medlemsstaten bærer bevisbyrden for at vilkårene for direkte tildeling foreligger.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for vurderingen av når oppdragsgivere kan kjøpe tillegg eller supplerende tjenester fra eksisterende leverandør uten ny konkurranse. Den understreker at unntak fra kunngjøringsplikten ikke kan brukes ut fra hensiktsmessighet alene, men krever klar hjemmel og dokumentasjon. For offentlige oppdragsgivere innebærer dette et skjerpet behov for å avgrense den opprinnelige kontrakten presist og for å dokumentere hvorfor eventuelle senere tilleggsytelser eventuelt faller innenfor unntaksreglene. Dommen har også generell betydning som uttrykk for streng tolkning av direkteanskaffelsesunntak og for bevisbyrden i tvister om slike unntak.