EU-dom

C-601/10 Kommisjonen mot Hellas om supplerende tjenester

Saken gjaldt om Hellas lovlig kunne inngå kontrakter om supplerende tjenester knyttet til matrikkelregistrering og byplanlegging uten forutgående kunngjøring. EU-domstolen kom til at vilkårene for å bruke unntaket for supplerende tjenester ikke var oppfylt. Hellas hadde derfor tilsidesatt anskaffelsesreglene i direktiv 92/50 og 2004/18 ved å tildele kontraktene direkte.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om Hellas kunne tildele kontrakter om supplerende tjenester vedrørende matrikkel og byplanlegging uten konkurranse med hjemmel i unntaksreglene i direktiv 92/50 og 2004/18. Saken reiste også spørsmål om hvordan slike unntak skal tolkes og hvem som bærer bevisbyrden.

Saksdata: Case C-601/10, 2011-10-27, EU-domstolen, Kommisjonen mot Hellas, direktiv 92/50/EØF og direktiv 2004/18/EF om offentlige tjenestekontrakter, særlig unntaket for supplerende tjenester ved forhandlet prosedyre uten kunngjøring, traktatbruddssak.

Rettslig kjerne

Dommen fastslår at adgangen til å bruke forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring for supplerende tjenester er et snevert unntak fra de ordinære anskaffelsesreglene og derfor skal tolkes strengt. Medlemsstaten eller oppdragsgiveren som påberoper seg unntaket, må dokumentere at de særlige vilkårene i direktivbestemmelsene faktisk er oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å vise til praktiske behov, prosjektmessig sammenheng eller interne administrative forhold. Dersom de supplerende ytelsene ikke var omfattet av den opprinnelige kontrakten og vilkårene for unntaket ikke er godtgjort, skal kontrakten tildeles etter de ordinære prosedyrene med kunngjøring. Dommen bekrefter også to generelle traktatbruddsprinsipper: at Domstolen vurderer saken ut fra situasjonen ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen, og at en medlemsstat ikke kan fritas fra ansvar ved å vise til interne forhold. En eventuell erkjennelse av traktatbrudd fra medlemsstaten fratar heller ikke Domstolen behovet for å prøve søksmålsgrunnlaget.

Faktum

Kommisjonen reiste traktatbruddssak mot Hellas om flere offentlige kontrakter inngått av kommunene Vasiliki, Kassandra, Egnatia og Arethousa. Kontraktene gjaldt supplerende tjenester knyttet til registrering i matrikkelen og byplanlegging. De omtvistede avtalene ble inngått uten forutgående kunngjøring av konkurranse, som anskaffelser uten konkurranse. Etter Kommisjonens syn gjaldt disse ytelsene tjenester som ikke var omfattet av de opprinnelige kontraktene, og vilkårene for å benytte unntaket for supplerende tjenester var derfor ikke oppfylt. Saken ble anlagt som traktatbruddssak etter artikkel 258 TEUV. Den norske teksten opplyser ikke nærmere om kontraktenes verdi, varighet eller det konkrete innholdet i de enkelte supplerende ytelsene utover at de gjaldt matrikkel og byplanlegging.

Domstolens vurdering

EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 92/50 og direktiv 2004/18 bygger på at offentlige tjenestekontrakter som hovedregel skal tildeles etter prosedyrer som sikrer konkurranse og kunngjøring. Bestemmelsene som åpner for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring, herunder for supplerende tjenester, er unntak fra disse felles reglene. Slike unntak skal derfor fortolkes strengt.

Domstolen presiserte videre at det er den som påberoper seg unntaket, som må bevise at de særlige omstendighetene som begrunner fraviket faktisk foreligger. Bevisbyrden ligger dermed på medlemsstaten i en traktatbruddssak der den forsvarer bruk av direkte tildeling med henvisning til supplerende tjenester.

På grunnlag av saksforholdet slik det forelå, la Domstolen til grunn at de aktuelle kontraktene gjaldt supplerende tjenester vedrørende matrikkelregistrering og byplanlegging som ikke var omfattet av de opprinnelige avtalene. Når ytelsene ikke var omfattet av den opprinnelige kontrakten, og Hellas ikke hadde godtgjort at vilkårene for unntaket ellers var oppfylt, kunne kontraktene ikke lovlig tildeles uten konkurranse.

Domstolen fremhevet også prosessuelle hovedpunkter for traktatbruddssaker. For det første er en medlemsstats eventuelle anerkjennelse av traktatbruddet uten betydning for Domstolens prøving; Domstolen skal fortsatt vurdere søksmålsgrunnlaget. For det andre skal spørsmålet om traktatbrudd bedømmes ut fra situasjonen ved utløpet av fristen som er fastsatt i den begrunnede uttalelsen. Senere endringer kan derfor ikke fjerne et allerede etablert traktatbrudd i saken. For det tredje kan en medlemsstat ikke påberope seg interne forhold for å rettferdiggjøre manglende oppfyllelse av forpliktelsene etter EU-retten.

På denne bakgrunn konkluderte Domstolen med at Hellas hadde tilsidesatt artikkel 8 og artikkel 11 nr. 3 i direktiv 92/50 samt artikkel 20 og artikkel 31 nr. 4 i direktiv 2004/18.

Konklusjon

EU-domstolen fastslo at Hellas hadde brutt anskaffelsesreglene ved å inngå kontrakter om supplerende tjenester innen matrikkelregistrering og byplanlegging uten forutgående kunngjøring. De omtvistede tjenestene var ikke omfattet av de opprinnelige avtalene, og Hellas hadde ikke godtgjort at vilkårene for unntaket for supplerende tjenester var oppfylt. Saken bekrefter at slike unntak skal tolkes strengt, og at medlemsstaten bærer bevisbyrden for at vilkårene for direkte tildeling foreligger.

Praktisk betydning

Dommen er praktisk viktig for vurderingen av når oppdragsgivere kan kjøpe tillegg eller supplerende tjenester fra eksisterende leverandør uten ny konkurranse. Den understreker at unntak fra kunngjøringsplikten ikke kan brukes ut fra hensiktsmessighet alene, men krever klar hjemmel og dokumentasjon. For offentlige oppdragsgivere innebærer dette et skjerpet behov for å avgrense den opprinnelige kontrakten presist og for å dokumentere hvorfor eventuelle senere tilleggsytelser eventuelt faller innenfor unntaksreglene. Dommen har også generell betydning som uttrykk for streng tolkning av direkteanskaffelsesunntak og for bevisbyrden i tvister om slike unntak.

Rettssetninger

Unntak som åpner for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring ved supplerende tjenester skal tolkes strengt. — Markerer at direkte tildeling er et snevert unntak fra hovedregelen om konkurranse og kunngjøring.
Den som påberoper seg unntaket for supplerende tjenester, må bevise at vilkårene for unntaket er oppfylt. — Plasserer bevisbyrden hos medlemsstaten eller oppdragsgiveren som forsvarer direkte tildeling.
I traktatbruddssaker vurderes om det foreligger brudd ut fra situasjonen ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen. — Avklarer hvilket tidspunkt som er avgjørende for Domstolens kontroll.
En medlemsstat kan ikke rettferdiggjøre manglende etterlevelse av anskaffelsesdirektivene med henvisning til interne forhold. — Bekrefter et generelt EU-rettslig prinsipp om medlemsstatenes ansvar for gjennomføring og etterlevelse.

Refererte rettskilder

Rådets direktiv 92/50/EØF artikkel 8 og artikkel 11 nr. 3 bokstav e — Regler om offentlige tjenestekontrakter og unntak for forhandlet prosedyre uten kunngjøring.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF artikkel 20 og artikkel 31 nr. 4 bokstav a — Regler om tildeling av offentlige tjenestekontrakter og supplerende tjenester.
TEUV artikkel 258 — Hjemmel for traktatbruddssøksmål og prosessuelle utgangspunkter.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/52/EF — Endringsdirektiv til direktiv 92/50, nevnt i domsslutningen.

Dommen i sin helhet

Domstolens dom (Sjette avdeling) av 27. oktober 2011 —

Kommisjonen mot Hellas

(Sak C-601/10)

«Traktatbrudd — direktiv 92/50/EØF og 2004/18/EF — offentlige tjenestekontrakter — supplerende tjenester vedrørende registrering i matrikkelen og byplanlegging — anskaffelse uten konkurranse»

1. Traktatbruddssøksmål — Domstolens prøving av søksmålsgrunnlaget — den omhandlede medlemsstatens anerkjennelse av traktatbruddet — ingen betydning

(art. 258 TEUV) (jf. premiss 28)

2. Tilnærming av lovgivningene — fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter — direktiv 92/50 og 2004/18 — fravikelse av de felles reglene — streng fortolkning — særlige omstendigheter — bevisbyrde [Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18, art. 31, nr. 4), litra a); Rådets direktiv 92/50, art. 11, stk. 3, litra e)] (jf. premiss 32 og 33)

3. Traktatbruddssøksmål — Domstolens prøving av søksmålsgrunnlaget — relevante forhold — forholdene ved utløpet av fristen fastsatt i den begrunnede uttalelsen

(art. 258 TEUV) (jf. premiss 40)

4. Medlemsstater — forpliktelser — gjennomføring av direktiver — unnlatelse — begrunnet i interne forhold — ikke tillatt (art. 258 TEUV) (jf. premiss 41)

Angående

Traktatbrudd — tilsidesettelse av artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1) samt artikkel 20 og artikkel 31, stk. 4, i

I - 163*

Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114) — tildeling av kontrakt uten forutgående kunngjøring av en konkurransebekjentgjøring — avtale om supplerende tjenester vedrørende registrering i matrikkelen og byplanlegging — kommunene Vasiliki, Kassandra, Egnatia og Arethousa.

Konklusjon

1) Den hellenske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997, samt i henhold til artikkel 20 og artikkel 31, nr. 4), i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter, idet den i henhold til en anskaffelse uten konkurranse har inngått offentlige avtaler om supplerende tjenester vedrørende registrering i matrikkelen og byplanlegging, som ikke var omfattet av den opprinnelige avtalen inngått av kommunene Vasiliki, Kassandra, Egnatia og Arethousa.

2) Den hellenske republikk betaler sakens kostnader.

Kjennelse avsagt av Domstolens president den 27. oktober 2011 —

Inuit Tapiriit Kanatami m.fl. mot Parlamentet og Rådet

(Sak C-605/10 P(R))

«Anke — kjennelse om foreløpige forføyninger — beskyttelse av dyr — forordning (EF) nr. 1007/2009 — handel med selprodukter — restriksjoner for innførsel og omsetning av disse produktene — unødvendig å treffe avgjørelse»

I - 164*

Emner: offentlige tjenestekontrakter, supplerende tjenester, anskaffelse uten konkurranse, forhandlet prosedyre uten kunngjøring, direkte tildeling, traktatbrudd, matrikkel, byplanlegging, streng fortolkning, bevisbyrde