Rettslig kjerne
Dommens sentrale rettslige kjerne er at artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 regulerer hvilke garantier som må gjelde når førsteinstans klageorgan i anskaffelsessaker ikke er en domstol, men bestemmelsen utvider ikke direktivets personkrets for hvem som må ha klageadgang. Direktivets minimumsvern er rettet mot økonomiske aktører som har eller har hatt interesse i å få kontrakten, og som er eller kan bli skadet av en påstått overtredelse, jf. artikkel 1 nr. 3. Oppdragsgivere omfattes ikke av denne minimumsforpliktelsen. EU-domstolen bygget dette på ordlyden, formålet med klagedirektivet og systematikken i regelverket, herunder at direktivet skal sikre effektiv håndheving av anskaffelsesreglene til vern for konkurranse, gjennomsiktighet og ikke-diskriminering. Samtidig presiserte Domstolen at medlemsstatene, innenfor sin prosessuelle autonomi, står fritt til å gi oppdragsgivere en videre adgang til domstolsprøving enn det direktivet krever.
Faktum
Bakgrunnen var en kypriotisk anskaffelsessak der anbudskontrollmyndigheten, et forvaltningsorgan som behandlet klager over oppdragsgiveres beslutninger, opphevet en beslutning fra avløpsmyndigheten i Nicosia om å velge et bestemt tilbud. Oppdragsgiveren, Symvoulio Apochetefseon Lefkosias, anla deretter søksmål for å få anbudskontrollmyndighetens avgjørelse annullert. Under saksforberedelsen oppstod det tvil om kypriotisk rett i lys av grunnloven ga oppdragsgiveren rettslig interesse til å angripe en slik avgjørelse. Den nasjonale høyesteretten hadde i plenum i en annen sak lagt til grunn at oppdragsgivere ikke hadde slik interesse. Den foreleggende domstolen mente imidlertid at spørsmålet måtte vurderes opp mot EU-retten, særlig artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665, og ba derfor EU-domstolen avklare om bestemmelsen pålegger medlemsstatene å gi oppdragsgivere domstolsadgang.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i ordlyden og systematikken i direktiv 89/665. Den fremhevet først at direktivets fortale omtaler «virksomheter i Fellesskapet» som de relevante aktørene i forbindelse med søksmål om offentlige kontrakter. Videre viser artikkel 1 nr. 3 uttrykkelig til at klagebehandling i det minste skal være tilgjengelig for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en offentlig kontrakt, og som har lidt eller kan lide skade. Dette peker mot leverandører og andre økonomiske aktører, ikke mot oppdragsgivere.
Deretter vurderte Domstolen artikkel 2 nr. 8. Bestemmelsen krever at når førsteinstans klageorgan ikke er en domstol, må det finnes en ordning hvor tiltak eller unnlatelser fra dette organet kan ankes eller bringes inn for en domstol. Domstolen la til grunn at dette er et særskilt institusjonelt og prosessuelt krav til klageordningens utforming, ikke en bestemmelse som endrer hvem direktivet pålegger medlemsstatene å gi klageadgang. Artikkel 2 nr. 8 kan derfor ikke leses som en plikt til å gi oppdragsgivere selvstendig søksmålsadgang.
Domstolen støttet tolkningen på direktivets formål. Klagedirektivet skal sikre effektiv håndheving av anskaffelsesreglene for å virkeliggjøre åpen konkurranse, gjennomsiktighet og ikke-diskriminering i det indre marked. Formålet er å verne økonomiske aktørers adgang til å konkurrere om kontrakter. At visse overtredelser kan bli stående dersom virksomhetene ikke klager, var etter Domstolens syn allerede forutsatt av EU-lovgiver, som derfor etablerte Kommisjonens intervensjonsmekanisme i artikkel 3.
Domstolen viste også til direktiv 2007/66 som en bekreftelse på denne forståelsen, selv om det ikke gjaldt direkte i tid. Endringsdirektivet presiserte, uten å endre grunnstrukturen, at rettsmiddelordningen retter seg mot berørte tilbydere og næringsdrivende.
Til slutt understreket Domstolen at medlemsstatene likevel, innenfor sin prosessuelle autonomi, kan utvide personkretsen med klageadgang og også gi oppdragsgivere adgang til å bringe slike avgjørelser inn for domstol. Direktivet er altså et minimumsdirektiv på dette punktet og hindrer ikke videre nasjonale ordninger.
Konklusjon
Artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 pålegger ikke medlemsstatene å gi oppdragsgivere adgang til å bringe avgjørelser fra et førsteinstans klageorgan som ikke er en domstol inn for domstolene. Bestemmelsen gjelder de prosessuelle garantiene rundt klageorganets avgjørelser, men utvider ikke direktivets personkrets for obligatorisk klageadgang. Medlemsstatene kan likevel velge å gi oppdragsgivere slik søksmålsadgang i nasjonal rett.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for forståelsen av klagedirektivets personelle rekkevidde. Den viser at EU-retten i utgangspunktet krever effektive rettsmidler for leverandører og andre økonomiske aktører, ikke for oppdragsgivere som ønsker å angripe avgjørelser fra et nasjonalt klageorgan. For offentlige anskaffelser betyr dette at spørsmålet om oppdragsgivers adgang til domstolsprøving i slike situasjoner i stor grad beror på nasjonal prosessrett, så langt EU-retten ikke oppstiller et særskilt krav. Dommen klargjør også at artikkel 2 nr. 8 gjelder strukturen i klagesystemet, ikke en generell utvidelse av partsrettigheter.