Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er at direktiv 89/665 gir medlemsstatene et prosessuelt skjønn ved utformingen av klageordningen, så lenge ordningen sikrer effektiv og hurtig prøving av oppdragsgivers beslutninger. Direktivet er derfor ikke til hinder for at den eneste raske domstolsprøvingen er en midlertidig, summarisk prosess uten full bevisføring, uten ordinær prosedyre mellom advokater og uten endelig avgjørelse av rettsforholdet. Domstolen understreket også at det ligger innenfor systemet at domstolen som avgjør midlertidige tiltak, og domstolen som avgjør realiteten, kan komme til ulik tolkning av anskaffelsesdirektivet. Dette i seg selv gjør ikke klageordningen uforenlig med direktiv 89/665. Når det gjelder erstatning, presiserte Domstolen at direktiv 89/665 ikke fastsetter detaljerte kriterier for utmåling eller ansvarsvilkår. Da gjelder de alminnelige EU-rettslige vilkårene for statlig erstatningsansvar: rettighetsformål, tilstrekkelig kvalifisert brudd og direkte årsakssammenheng, supplert av nasjonale regler underlagt ekvivalens- og effektivitetsprinsippet.
Faktum
Provincie Drenthe kunngjorde en bygge- og anleggskontrakt om renovering av to klapbroer i Emmen i Nederland. Tildelingskriteriet var laveste pris. MFE leverte laveste tilbud, mens Combinatie kom på andreplass. Combinatie bestridte tildelingen og anførte blant annet tvil om MFEs kvalifikasjoner. Deretter besluttet provinsen å trekke konkurransen tilbake fordi konkurransegrunnlaget og senere endringer i kravene til erfaring og omsetning hadde vesentlige mangler, blant annet fordi endringer ikke var publisert på samme sted som kunngjøringen. I en sak om foreløpige forholdsregler kom den nederlandske domstolen likevel til at MFE oppfylte kravene og forbød provinsen å tildele kontrakten til andre enn MFE. Provinsen tildelte deretter kontrakten til MFE. I den senere erstatningssaken la den foreleggende retten til grunn at tilbaketrekkingen av konkurransen egentlig var den korrekte anskaffelsesrettslige reaksjonen, og stilte spørsmål om den nederlandske klageordningen og erstatningsansvaret etter EU-retten.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først stilling til om kontrakten falt innenfor anskaffelsesdirektivenes virkeområde. Selv om den aktuelle delkontrakten hadde en verdi under terskelverdien, opplyste den foreleggende retten at den inngikk i et større bygge- og anleggsarbeid med samlet verdi over terskelverdien. Etter direktiv 2004/18 artikkel 9 nr. 5 bokstav a) måtte den samlede verdien legges til grunn, og direktiv 89/665 kom derfor til anvendelse.
Når det gjaldt den nasjonale klageordningen, fremhevet Domstolen at direktiv 89/665 krever effektive og særlig raske klagemuligheter, men at medlemsstatene har et skjønn ved valg av prosessuelle løsninger. En rask prosess om midlertidige forføyninger er etter sin karakter forenlig med artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 1 bokstav a). Direktivet er derfor ikke til hinder for en ordning der den hurtige prøvingen skjer summarisk, hovedsakelig på skriftlig grunnlag og uten ordinær bevisføring, selv om avgjørelsen ikke avgjør rettsforholdet endelig og heller ikke inngår i en prosess som nødvendigvis leder til en endelig avgjørelse.
Domstolen vurderte deretter om det var problematisk at domstolen i midlertidig prosess og domstolen i realitetssaken kunne komme til ulike tolkninger av direktiv 2004/18. Svaret var nei. Dette følger av selve klagesystemet i direktiv 89/665, som åpner for at midlertidige tiltak og realitetsavgjørelser kan behandles av ulike instanser. Den summariske og hastige karakteren ved midlertidig prøving innebærer at denne domstolen ikke tar endelig stilling til rettsanvendelsen. At realitetsdomstolen senere fastslår at den tidligere tolkningen var uriktig, gjør derfor ikke ordningen EU-stridig.
For erstatning viste Domstolen til at artikkel 2 nr. 1 bokstav c) pålegger medlemsstatene å ha adgang til erstatning, men uten å regulere ansvarsvilkår eller utmåling nærmere. I mangel av særlige EU-regler gjelder de alminnelige vilkårene for statens erstatningsansvar i EU-retten: den overtrådte regelen må ha til formål å gi rettigheter, overtredelsen må være tilstrekkelig kvalifisert, og det må foreligge direkte årsakssammenheng. Nasjonal rett fastsetter de nærmere kriteriene for fastsettelse og vurdering av erstatning, men disse reglene må respektere ekvivalens- og effektivitetsprinsippet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at direktiv 89/665 ikke krever at den raske klageadgangen i anskaffelsessaker må ha form av full realitetsbehandling. En summarisk prosess om midlertidige forføyninger kan være tilstrekkelig, selv om den ikke leder til endelig avgjørelse og selv om realitetsdomstolen senere kommer til en annen tolkning av anskaffelsesreglene. For erstatning gir EU-retten de overordnede vilkårene gjennom læren om statlig erstatningsansvar, mens medlemsstatene fastsetter de nærmere kriteriene under kravene om ekvivalens og effektivitet.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for forståelsen av hvilke minimumskrav EU-retten stiller til nasjonale håndhevelsessystemer i offentlige anskaffelser. Den viser at klagedirektivet ikke harmoniserer prosessordningen fullt ut, men godtar summariske og hurtige ordninger for midlertidige tiltak. Samtidig avklarer dommen at ulike nasjonale instanser kan komme til ulike foreløpige og endelige rettslige vurderinger uten at dette alene innebærer brudd på klagedirektivet. For erstatningskrav bekrefter dommen at det ikke finnes særskilte EU-rettslige utmålingsregler i slike saker, men at de alminnelige vilkårene for statlig erstatningsansvar og de nasjonale prinsippene om ekvivalens og effektivitet er styrende.