Rettslig kjerne
Dommen fastslår at tekniske spesifikasjoner etter artikkel 23 nr. 2 i direktiv 2004/18 må gi tilbyderne like muligheter og ikke skape ugrunnede hindringer for konkurranse. For helsetjenester omfattet av vedlegg II B gjelder direktivet i hovedsak nettopp disse reglene om tekniske spesifikasjoner. Et krav om at tjenestene bare kan leveres fra et sykehus i en bestemt kommune kan være knyttet til legitime hensyn som nærhet og tilgjengelighet, men kravet må også være egnet til å oppnå formålet uten å utelukke tilbydere unødig. Når et slikt geografisk krav automatisk stenger ute tilbydere som kan oppfylle de øvrige kravene og også kan sikre praktisk nærhet og tilgjengelighet, er det i strid med likebehandlingsprinsippet slik det kommer til uttrykk i artikkel 23 nr. 2. Dommen viser dermed at et rent administrativt kommuneavgrenset lokaliseringskrav ikke kan opprettholdes når den faktiske geografiske situasjonen tilsier at mindre restriktive løsninger kunne ivareta behovet.
Faktum
Baskiske helsemyndigheter gjennomførte to åpne anbudskonkurranser om levering av bestemte kirurgiske og oftalmologiske helsetjenester til pasienter tilknyttet offentlige sykehus. Kontraktene gjaldt helsetjenester som skulle utføres av private institusjoner som ledd i å avlaste offentlige sykehus og redusere ventetid. I anbudsvilkårene var det fastsatt et minimumskrav om at de foreslåtte helsesentrene skulle være beliggende i Bilbao kommune. Begrunnelsen var hensynet til nærhet for pasienter og pårørende, tilgang med offentlig transport og behovet for å begrense reisene for offentlig ansatte kirurger som skulle arbeide der. Grupo Hospitalario Quirón eide et sykehus i nabokommunen Erandio og oppfylte etter den foreleggende retten alle øvrige tekniske krav, men ikke kommunevilkåret. Selskapet angrep derfor anbudene som konkurransebegrensende og i strid med likebehandling.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at de aktuelle kontraktene var offentlige tjenestekontrakter etter direktiv 2004/18, ikke tjenestekonsesjoner, blant annet fordi oppdragsgiveren betalte vederlaget direkte og bar den økonomiske risikoen. Siden kontraktene gjaldt helsetjenester etter vedlegg II B, var de bare underlagt artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4 i direktivet.
Domstolen fremhevet deretter at artikkel 23 nr. 2 krever at tekniske spesifikasjoner gir tilbyderne like muligheter og ikke skaper ugrunnede hindringer for konkurranse. Bestemmelsen ble uttrykkelig beskrevet som et uttrykk for likebehandlingsprinsippet. Domstolen aksepterte at kriterier som nærhet til pasienter og pårørende, tilgjengelighet og begrensning av reiser for offentlig helsepersonell var knyttet til tjenestenes særlige karakter. Slike hensyn kunne derfor i utgangspunktet være relevante ved utformingen av kontraktskrav.
Det avgjørende var imidlertid hvordan lokaliseringskravet var formulert. Kravet om at sykehuset måtte ligge i akkurat Bilbao kommune var, sett i lys av de geografiske forholdene i saken, ikke av en slik karakter at det på en ikke-diskriminerende måte sikret det oppgitte formålet. Den foreleggende retten hadde opplyst at sykehuset til Quirón lå i en nabokommune i storbyområdet Bilbao, hadde god tilgang med offentlig transport og oppfylte de øvrige kravene. Domstolen la også vekt på at pasientene ikke nødvendigvis bodde i Bilbao kommune, og at noen av de berørte offentlige sykehusene lå i andre kommuner.
På denne bakgrunn konstaterte Domstolen at kommunevilkåret automatisk utelukket tilbydere som ikke kunne levere fra en institusjon i den angitte kommunen, selv om de ellers kunne levere tjenestene under tilsvarende nærhets- og tilgjengelighetsforhold. Kravet ga derfor ikke lik adgang uten forskjellsbehandling til alle relevante tilbydere. Dermed var det i strid med artikkel 23 nr. 2 i direktiv 2004/18. Domstolen formulerte ikke en generell regel mot alle geografiske krav, men slo fast at et krav av den typen som forelå her ikke var tillatt.
Konklusjon
EU-domstolen besvarte spørsmålet med at artikkel 23 nr. 2 i direktiv 2004/18 er til hinder for en teknisk spesifikasjon som krever at helsetjenestene skal utføres ved et privatsykehus som utelukkende er beliggende i en bestemt kommune. Det avgjørende var at kravet automatisk utelukket tilbydere som ikke var lokalisert i kommunen, selv om de oppfylte alle øvrige krav og kunne ivareta hensynet til nærhet og tilgjengelighet. Dommen markerer en grense for hvor snevert oppdragsgiver kan definere leveringsstedet.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig relevant når oppdragsgivere vurderer å stille geografiske eller lokaliseringsbaserte krav i konkurransegrunnlaget. Dommen viser at slike krav må utformes slik at de reelt ivaretar behovet og ikke unødig stenger ute leverandører. Et krav knyttet til en bestemt administrativ grense, som en kommune, vil være sårbart dersom behovet like godt kan dekkes av leverandører i nærliggende områder. For offentlige anskaffelser innebærer dette at oppdragsgiver normalt bør beskrive funksjonelle behov som reisetid, tilgjengelighet eller nærhet, fremfor å låse leveringsstedet til én bestemt kommune uten saklig og etterprøvbar begrunnelse.