Rettslig kjerne
Dommens kjerne er at et kontraktsvilkår om minstelønn i offentlige anskaffelser må være forenlig med EU-retten, selv om det i utgangspunktet kan fastsettes som et utførelsesvilkår etter direktiv 2004/18 artikkel 26. Når arbeidstakerne ikke utstasjoneres til oppdragsgiverens medlemsstat, men utfører hele ytelsen i underleverandørens hjemstat, faller forholdet utenfor direktiv 96/71. Vurderingen skjer da direkte etter artikkel 56 TEUV. Et krav om å betale minstelønn fastsatt i oppdragsgiverens medlemsstat påfører utenlandske underleverandører en ekstra økonomisk byrde som kan gjøre grensekryssende tjenesteyting mindre attraktiv. Domstolen godtok at arbeidstakervern i prinsippet kan være et legitimt formål, men fant at tiltaket ikke var egnet når det bare gjaldt offentlige kontrakter, og i alle tilfeller ikke var forholdsmessig når arbeidet fullt ut ble utført i en annen medlemsstat med andre levekostnader og lønnsnivåer.
Faktum
Stadt Dortmund kunngjorde i 2013 en offentlig tjenestekontrakt om digitalisering av dokumenter og datakonvertering, med en anslått verdi på rundt 300 000 euro. Konkurransegrunnlaget inneholdt et vilkår, basert på delstatsloven TVgG – NRW, om at tilbyder skulle forplikte seg til å betale minst 8,62 euro per time til egne ansatte og sikre samme forpliktelse fra underleverandører. Bundesdruckerei opplyste at kontrakten, dersom den ble tildelt selskapet, ville bli utført utelukkende i Polen av en polsk underleverandør. Selskapet ba derfor om at minstelønnsvilkåret ikke ble anvendt på denne underleverandøren. Stadt Dortmund avslo. Bundesdruckerei klaget saken inn for Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg og anførte at kravet innebar en ubegrunnet restriksjon på den frie bevegeligheten for tjenester.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om det foreleggende organet, Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg, kunne anses som «en domstol» etter artikkel 267 TEUV. Med henvisning til fast praksis la den til grunn at organet var opprettet ved lov, hadde permanent karakter, utøvde obligatorisk jurisdiksjon, anvendte kontradiktorisk saksbehandling, traff avgjørelser på grunnlag av rettsregler og var uavhengig. Foreleggelsen kunne derfor realitetsbehandles.
I realiteten avgrenset Domstolen først rekkevidden av direktiv 96/71. Den slo fast at dette direktivet ikke kom til anvendelse, fordi saken ikke gjaldt utstasjonering av arbeidstakere til Tyskland. Underleverandørens ansatte skulle arbeide utelukkende i Polen, og situasjonen falt derfor ikke inn under noen av de grenseoverskridende situasjonene i direktivets artikkel 1 nr. 3.
Domstolen bemerket videre at selv om kontrakten syntes å være omfattet av direktiv 2004/18, og minstelønnsvilkåret kunne tenkes å være et utførelsesvilkår etter artikkel 26, følger det uttrykkelig av denne bestemmelsen at slike vilkår må være forenlige med EU-retten. Spørsmålet måtte derfor vurderes etter artikkel 56 TEUV.
Domstolen la til grunn at et krav om å betale minstelønn fastsatt i oppdragsgiverens medlemsstat påfører underleverandører etablert i medlemsstater med lavere lønnsnivå en ekstra kostnad. Et slikt krav kan dermed hindre, vanskeliggjøre eller gjøre grensekryssende tjenesteyting mindre attraktiv, og utgjør derfor en restriksjon på fri bevegelighet for tjenester.
Når det gjaldt mulige begrunnelser, aksepterte Domstolen at vern av arbeidstakere i prinsippet kan være et legitimt hensyn. Den viste likevel til at et tiltak som bare gjelder offentlige kontrakter, ikke er egnet til å oppfylle dette formålet dersom det ikke finnes holdepunkter for at arbeidstakere i private kontrakter ikke har det samme behovet for beskyttelse. Dessuten fant Domstolen at tiltaket i den foreliggende situasjonen gikk lenger enn nødvendig. Å påtvinge polske arbeidstakere en tysk delstatsminstelønn, fastsatt med utgangspunkt i levekostnader i Tyskland, hadde ingen nødvendig sammenheng med levekostnadene i Polen og fratok underleverandøren den konkurransefordelen som kunne følge av ulike lønnsnivåer mellom medlemsstatene.
Domstolen avviste også begrunnelsen om å verne den tyske sosialordningens økonomiske likevekt. Dersom arbeidstakerne i Polen skulle ha behov for sosial støtte, ville det være den polske, ikke den tyske, sosialordningen som eventuelt ble belastet. På denne bakgrunn konkluderte Domstolen med at artikkel 56 TEUV var til hinder for det aktuelle minstelønnskravet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 56 TEUV er til hinder for at en oppdragsgivers medlemsstat pålegger en underleverandør etablert i en annen medlemsstat å betale arbeidstakerne en minstelønn fastsatt i oppdragsgiverens stat, når arbeidstakerne utfører hele den aktuelle offentlige kontrakten i underleverandørens hjemstat. Direktivet om utstasjonering kom ikke til anvendelse, fordi det ikke forelå utstasjonering til oppdragsgiverens medlemsstat. Saken understreker at sosiale kontraktsvilkår i offentlige anskaffelser må vurderes opp mot traktatens regler om fri bevegelighet for tjenester.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig viktig for utforming av kontraktsvilkår om lønn og sosiale standarder i offentlige anskaffelser. Den viser at oppdragsgivere ikke uten videre kan kreve at utenlandske underleverandører som utfører hele ytelsen i sin egen medlemsstat, følger lønnsnivået i oppdragsgiverens stat. Dommen avklarer også at vurderingen ikke nødvendigvis skjer etter utstasjoneringsdirektivet; dersom arbeidet ikke utføres i oppdragsgiverens stat, kan saken falle direkte under artikkel 56 TEUV. For anskaffelsesretten illustrerer avgjørelsen at utførelsesvilkår etter direktiv 2004/18 artikkel 26 må være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og reelt egnet til å ivareta det angitte formålet.