Dommen i sin helhet
side, der viste, at det var muligt at bruge hyperlinks i et bud afgivet via applikationen eSubmission.
66Kongeriget Spanien har tilføjet, at under disse omstændigheder var de berørte tilbudsgivere ofre for en uklar formulering af udbudsbetingelserne, og at det ville stride mod retssikkerhedsprincippet og princippet om beskyttelse af den berettigede forventning at lade konsekvenserne af denne uklare formulering falde på tilbudsgiverne.
Det er i øvrigt ikke hensigtsmæssigt at kræve, at tilbudsgiverne er i stand til at forudse, at Kommissionen ville afvise dokumenter gjort tilgængelige via hyperlinks, henset til den manglende klarhed i udbudsbetingelserne og til Kommissionens tidligere adfærd.
Domstolens bemærkninger
67Ifølge retssikkerhedsprincippet, der er et grundlæggende EU-retligt princip, skal EU's retsregler være klare og præcise, og deres virkninger skal være forudsigelige, navnlig når de kan have ugunstige virkninger for borgerne (dom af 29.4.2021, Banco de Portugal m.fl., C-504/19, EU:C:2021:335, præmis 51 og den deri nævnte retspraksis).
68Princippet om beskyttelse af den berettigede forventning er en naturlig følge af retssikkerhedsprincippet. Ifølge Domstolens faste praksis kan enhver borger, som en EU-institution har givet begrundede forhåbninger, påberåbe sig dette princip. Forudsætningen herfor er, at den pågældende er i besiddelse af præcise, ubetingede og samstemmende forsikringer fra en kompetent EU-kilde. Endvidere er det en forudsætning, at disse forsikringer er i overensstemmelse med gældende regler (dom af 3.9.2024, Illumina mod Kommissionen, C-611/22 P og C-625/22 P, EU:C:2024:677, præmis 182 og den deri nævnte retspraksis).
69Det bemærkes indledningsvis, at IC hverken har anfægtet Rettens vurdering, hvorefter IC var forpligtet til at indgive alle dokumenter til bedømmelsesudvalget via applikationen eSubmission, eller at det fulgte af artikel 149 i forordning 2018/1046, at de oplysninger, der var nødvendige for vurderingen af buddene, skulle indgives via dette elektroniske middel.
70Det skal ligeledes bemærkes, at IC's argument, der er resumeret i nærværende doms præmis 55, om at dokumenter, der er indgivet til støtte for et bud, kun kan udelukkes, hvis der er konstateret en faktisk uregelmæssighed, og ikke blot på grundlag af en formodning om en uregelmæssighed, ikke er et argument vedrørende retssikkerhedsprincippet eller princippet om beskyttelse af den berettigede forventning, men snarere vedrører det tredje anbringende for Retten i sin helhed, som IC's argument om tilsidesættelse af disse principper kun udgør en del af. Samme konstatering gælder for argumenterne vedrørende det lukkede elektroniske rum og de spor, som eventuelle ændringer efterlader i IT-systemet.
71Det fremgår af den appellerede doms præmis 128-151, at Retten i forbindelse med undersøgelsen af IC's tredje anbringende for det første fastslog, at den pågældende kontrakt foreskrev, at bud skulle indgives via applikationen eSubmission, og at IC ikke anfægtede denne konklusion. For det andet fastslog Retten, at det ikke fremgik af nogen bestemmelse eller noget dokument i forbindelse med denne udbudsprocedure, at tilbudsgivere ville have tilladelse til at anvende hyperlinks til dokumenter, der er tilgængelige på et websted. For det tredje fastslog Retten, at Kommissionen med rette havde kunnet udelukke de dokumenter, der udelukkende var gjort tilgængelige via hyperlinks til et websted, som stadig var under IC's kontrol, bl.a. under hensyn til, at dataintegriteten ikke kunne garanteres. For det fjerde forkastede Retten argumentet om tilsidesættelse af princippet om beskyttelse af den berettigede forventning, idet der ikke forelå de nødvendige betingelser for at påberåbe sig dette princip.
72IC og Kongeriget Spanien anfægter disse konstateringer og gør i det væsentlige gældende, at Retten begik en retlig fejl ved at fastslå, at IC ikke kunne påberåbe sig princippet om beskyttelse af den berettigede forventning baseret på dels Kommissionens tidligere praksis med at acceptere hyperlinks i bud, dels udbudsbetingelsernes manglende klarhed.
73Hvad for det første angår Kommissionens vurdering af det bud, der er omhandlet i den foregående udbudsprocedure HR/2020/OP/0004, bemærkes, at det fremgår af den appellerede doms præmis 147 og 148, at Retten fastslog, at den måde, hvorpå Kommissionen behandlede det bud, som IC indgav i forbindelse med en anden udbudsprocedure end den, der er omhandlet i den foreliggende sag, ikke udgør den type »samstemmende forsikringer« fra en EU-kilde, der er nødvendig for at påberåbe sig princippet om beskyttelse af den berettigede forventning, bl.a. under hensyn til den omstændighed, at de afgivne oplysninger ikke var i overensstemmelse med gældende regler.
74I denne forbindelse gjordes det i den appellerede doms præmis 146 gældende, at IC ikke anfægtede, at forpligtelsen til at indgive buddene via applikationen eSubmission fulgte af artikel 149, stk. 1, i forordning 2018/1046, og at det af samme bestemmelse fremgik, at hvert enkelt bud skulle indeholde alle de oplysninger, der var nødvendige for at vurdere det.
75IC har imidlertid gjort gældende, at Rettens konstatering på dette punkt er fejlagtig, eftersom den retspraksis, der finder anvendelse på tilfælde, hvor et tilsagn afgivet af Kommissionen ikke er i overensstemmelse med en retsforskrift, ikke er relevant i det foreliggende tilfælde, da det ikke er muligt at identificere en bestemmelse, der udtrykkeligt forbyder brugen af hyperlinks i et bud.
76Det bemærkes i denne henseende, at Kommissionen i forbindelse med den i den foreliggende sag omhandlede udbudsprocedure udtrykkeligt valgte, at bud skulle indgives via applikationen eSubmission, i overensstemmelse med artikel 149, stk. 1, i forordning 2018/1046. Det fremgår endvidere af denne forordnings artikel 149, stk. 1, litra a), at hvert enkelt bud skal indeholde alle de oplysninger, der er nødvendige for at vurdere det. Dokumenter, der er tilgængelige via et eksternt hyperlink til et websted, der er under tilbudsgiverens kontrol, udgør ikke en del af det bud, der er indgivet via applikationen eSubmission.
77Det følger heraf, at selv om ingen bestemmelse udtrykkeligt forbyder anvendelsen af hyperlinks i et bud afgivet via applikationen eSubmission, indebærer det forhold, at tilbudsgiverne i henhold til artikel 149 i forordning 2018/1046 er forpligtet til at indgive alle oplysninger, der er nødvendige for at vurdere dem, via det af den ordregivende myndighed valgte kommunikationsmiddel, at disse tilbudsgivere ikke kan påberåbe sig princippet om beskyttelse af den berettigede forventning til støtte for, at vurderingen baseres på oplysninger i et eksternt dokument, der er gjort tilgængeligt via et hyperlink, og som ikke er en del af buddet som indgivet via dette kommunikationsmiddel.
78Den omstændighed, at Kommissionen rent faktisk tog hensyn til et sådant hyperlink i forbindelse med en tidligere procedure, ændrer ikke denne konklusion. En adfærd fra Kommissionens side, der er i strid med gældende regler, kan ikke danne grundlag for en berettiget forventning hos en erhvervsdrivende, uanset om der er tale om den samme erhvervsdrivende eller en anden. Det er i den forbindelse uden betydning, om den pågældende forpligtelse er nyligt indført, som IC har gjort gældende, eftersom dette ikke ændrer den omstændighed, at der er tale om en gældende regel.
79Hvad for det andet angår argumentet om, at udbudsbetingelserne ikke klart fastsatte, at brugen af hyperlinks var forbudt, fremgår det af den appellerede doms præmis 141-143, at Retten fastslog, at selv om udbudsbetingelserne ikke udtrykkeligt forbød brugen af hyperlinks, var brugen af hyperlinks ikke i overensstemmelse med disse betingelser, og at en rimeligt oplyst og normalt påpasselig tilbudsgiver ikke kunne antage, at det var tilladt at anvende hyperlinks, som ledte til dokumenter på et websted, der fortsat var under IC's kontrol, i et bud indgivet via applikationen eSubmission. Retten støttede denne konklusion på den omstændighed, at sådanne hyperlinks ikke sikrer integriteten af de dokumenter, der er gjort tilgængelige via disse links, og som indgår i vurderingen af buddet, efter udløbet af fristen for afgivelse af bud.
80I lighed med det allerede anførte i nærværende doms præmis 76 og 77 bemærkes, at hvert enkelt bud i henhold til artikel 149, stk. 1, litra a), i forordning 2018/1046 og under den i den foreliggende sag omhandlede udbudsprocedure skulle indgives via applikationen eSubmission og indeholde alle de oplysninger, der var nødvendige for at vurdere det. Som Retten fastslog i den appellerede doms præmis 135-137, fulgte det heraf, at et bud, hvori tilbudsgiveren nøjedes med at anvende hyperlinks til dokumenter, der er tilgængelige på et eksternt websted under tilbudsgiverens kontrol, ikke indeholdt alle disse oplysninger, og at integriteten af disse oplysninger ikke var sikret.
81Endvidere og som det fremgår af nærværende doms præmis 71 og 77 ovenfor, udgør de dokumenter, der er gjort tilgængelige via hyperlinks til et eksternt websted under tilbudsgiverens kontrol, ikke en del af det bud, der er indgivet via applikationen eSubmission. Der er heller ikke tale om dokumenter, der er ledsaget af præcise, ubetingede og samstemmende forsikringer fra en kompetent EU-kilde om, at sådanne dokumenter vil blive taget i betragtning.
82Heraf følger, at en tilbudsgiver ikke med rette kan antage, at oplysninger, der er gjort tilgængelige via hyperlinks til et eksternt websted under tilbudsgiverens kontrol, vil blive taget i betragtning, når den ordregivende myndighed vurderer dennes bud.
83Det kan desuden konstateres, at den opfordring til at afgive bud, der var vedlagt de i den foreliggende sag omhandlede udbudsbetingelser, i punkt 2, med overskriften »Indgivelse af buddene«, fastsatte, at buddene skulle indgives elektronisk via applikationen eSubmission, som var tilgængelig på et website, og med angivelse af denne internetadresse. Opfordringen understregede ligeledes, at der ikke ville blive taget hensyn til bud sendt med e-mail eller post.
84Denne formulering betød, at tilbudsgiverne skulle indgive alle dele af deres bud via applikationen eSubmission og ikke ved hjælp af et eksternt medium, hverken e-mail, post eller et eksternt websted, der indeholdt dokumenter gjort tilgængelige via hyperlinks. En rimeligt oplyst og normalt påpasselig tilbudsgiver som IC ville således med henblik på disse regler ikke med rette kunne antage, at det var tilladt at anvende hyperlinks til dokumenter, der er tilgængelige på et eksternt websted.
85Det bemærkes, at IC's argument vedrørende den omstændighed, at de dokumenter, der er tilgængelige via hyperlinks, befandt sig i et lukket elektronisk rum, ikke er relevant i den forbindelse, eftersom IC ikke har anfægtet, at dette elektroniske rum fortsat var under IC's kontrol.
86Hvad angår IC's argument om, at det er uacceptabelt, at en ordregivende myndighed ser bort fra dokumenter, der i princippet ikke er ændret, med den ene begrundelse, at den ikke er i stand til at verificere dette, bemærkes, at dette argument reelt ikke vedrører retssikkerhedsprincippet eller princippet om beskyttelse af den berettigede forventning. Dette argument vil imidlertid blive behandlet i forbindelse med undersøgelsen af IC's andet appelanbringende.
87Endelig bemærkes vedrørende IC's argument om, at Retten ikke tilstrækkeligt begrundede sin forkastelse af det tredje anbringende, at det fremgår af den appellerede doms præmis 128-151, at Retten i tilstrækkelig grad begrundede, hvorfor den forkastede dette anbringende.
88Det følger af det ovenstående, at IC's første appelanbringende og Kongeriget Spaniens andet appelanbringende skal forkastes.
IC's andet appelanbringende
89IC's andet appelanbringende vedrører en retlig fejl og en urigtig gengivelse af de faktiske omstændigheder ved Rettens bedømmelse af IC's andet anbringende i sagen for Retten. Dette anbringende vedrørte den metode til sammenlignende evaluering af buddene, som Kommissionen anvendte.
Parternes argumenter
90IC har gjort gældende, at Retten begik en retlig fejl, idet den fastslog, at Kommissionen ikke var forpligtet til at foretage en direkte sammenligning af buddene. Kommissionen pålægges ifølge IC en sådan forpligtelse som følge af ordlyden af artikel 167, stk. 4, i forordning 2018/1046, ifølge hvilken den ordregivende myndighed »tildeler kontrakter på grundlag af det økonomisk mest fordelagtige tilbud«, og af 90. betragtning til direktiv 2014/24, der kræver en »objektiv sammenligning af tilbuddenes relative værdi«. Ifølge IC foretog Kommissionen imidlertid ikke en direkte sammenligning af tilbuddene, men vurderede hvert enkelt tilbud isoleret ved hjælp af en individuel pointskala.
91IC har til støtte for dette synspunkt fremhævet, at for hvert underkriterium opstillede de i udbudsbetingelserne angivne evalueringsparametre på den ene side en definition af »minimumsvurderingen« svarende til de point, der udgjorde den krævede minimumsscore for det pågældende underkriterium, og på den anden side en definition af »fulde point« svarende til det maksimale pointantal for det pågældende underkriterium. For underkriterium 1.1 (»Indhold«) var »minimumsvurderingen« eksempelvis 15/30 og »fulde point« 30/30. Ifølge IC tilskynder en sådan evalueringsmetode, der alene anvender individuelle vurderinger, alene den ordregivende myndighed til at vurdere hvert tilbud med henblik på at se, om det falder inden for et bestemt interval, uden at sammenligne tilbuddene med hinanden.
92Retten begik dermed en retlig fejl, da den i den appellerede doms præmis 98-99 fastslog, at det metodologiske valg af en »absolut evalueringsmetode« frem for en »relativ evalueringsmetode« er et valg, der lovligt kan træffes af den ordregivende myndighed, og at en absolut evalueringsmetode ikke nødvendigvis strider mod principperne om ligebehandling og gennemsigtighed.
93Endelig har IC gjort gældende, at Retten gengav de faktiske omstændigheder urigtigt, idet den i den appellerede doms præmis 106 fastslog, at der ikke fremgår noget af sagen, der tyder på, at Kommissionens bedømmelsesudvalg foretog en isoleret vurdering af buddene, og at det faktisk synes, som om der fandt en direkte sammenligning sted.
94Kommissionen har anfægtet disse argumenter.
Domstolens bemærkninger
95Det bemærkes, at Retten i den appellerede doms præmis 78-107 foretog en detaljeret undersøgelse af IC's andet anbringende vedrørende den metode til evaluering af buddene, som Kommissionen anvendte.
96Som et indledende punkt fastslog Retten i denne doms præmis 86 og 88, at hverken en »absolut evalueringsmetode« eller en »relativ evalueringsmetode« er forbudt ved EU-retten. Retten fastslog endvidere, at udbudsbetingelserne gav den ordregivende myndighed tilstrækkelig frihed til at anvende begge metoder.
97Retten fastslog derefter i præmis 89-102, at selv om evalueringsparametrene for hvert enkelt underkriterium ikke foreskrev en direkte sammenligning af buddene med hinanden, men tillagde point på grundlag af en præstationsskala for det pågældende bud, var dette evalueringssystem ikke uforeneligt med forordning 2018/1046 og direktiv 2014/24.
98Endelig fastslog Retten i præmis 103-107, at det ikke fremgår af sagen, at bedømmelsesudvalget faktisk foretog en isoleret vurdering af buddene, og at det faktisk synes, som om der fandt en direkte sammenligning sted.
99IC gør i sit andet appelanbringende i det væsentlige gældende, at kravene om det »økonomisk mest fordelagtige tilbud« i forordning 2018/1046 og om en »objektiv sammenligning af tilbuddenes relative værdi« i direktiv 2014/24 forpligter den ordregivende myndighed til at foretage en direkte sammenligning af buddene. Ifølge IC er en absolut evalueringsmetode, der vurderer hvert bud isoleret på en pointskala, ikke forenelig med disse krav.
100For så vidt angår dette argument bemærkes, at kravet om tildeling af den kontrakt, der udgør »det økonomisk mest fordelagtige tilbud«, ikke udelukker, at den ordregivende myndighed anvender en »absolut evalueringsmetode«, forudsat at denne metode er egnet til at identificere det bud, der bedst opfylder tildelingskriterierne, og dermed det mest fordelagtige bud. Hverken artikel 167, stk. 4, i forordning 2018/1046 eller 90. betragtning til direktiv 2014/24 kræver en bestemt evalueringsmetode.
101IC's argument om, at den anvendte evalueringsmetode udelukkende tilskynder den ordregivende myndighed til at afgøre, om et tilbud falder inden for et bestemt interval, uden at sammenligne tilbuddene med hinanden, er uden relevans, da IC ikke har anfægtet, at den metode, der faktisk er anvendt af bedømmelsesudvalget, bestod i en direkte sammenligning af buddene, jf. den appellerede doms præmis 103-107.
102Hvad angår IC's argument om, at Retten gengav de faktiske omstændigheder urigtigt i præmis 106, der fastslår, at det faktisk synes, som om der fandt en direkte sammenligning sted, bemærkes, at IC ikke har godtgjort, at Retten fordrejede de faktiske omstændigheder. IC har i realiteten blot givet udtryk for sin uenighed med Rettens bedømmelse af de faktiske omstændigheder, hvilket ikke udgør en urigtig gengivelse af disse omstændigheder (jf. i denne retning dom af 19.3.2020, Aquind mod Kommissionen, C-748/18 P, EU:C:2020:216, præmis 53 og den deri nævnte retspraksis).
103Det følger af det ovenstående, at IC's andet appelanbringende skal forkastes.
Kongeriget Spaniens første appelanbringende
104Kongeriget Spaniens første appelanbringende vedrører en tilsidesættelse af artikel 41, stk. 2, litra c), i chartret og Rettens undladelse af at fastslå, at den omtvistede afgørelse var behæftet med en begrundelsesmangel.
Parternes argumenter
105Kongeriget Spanien har anfægtet Rettens vurdering i den appellerede doms præmis 51-76, hvori Retten undersøgte IC's første anbringende om en begrundelsesmangel vedrørende oplysningerne om CLL-sammenslutningens bud.
106Kongeriget Spanien har navnlig gjort gældende, at Retten i den appellerede doms præmis 64 og 66 begik en fejl ved at fastslå, at begrundelsespligten i tilfælde af offentlige udbud er opfyldt, hvis den ordregivende myndighed giver en individuel vurdering af tilbuddene, dvs. en vurdering, der begrænser sig til at specificere de kendetegn og fordelene ved det vindende bud, der er fastsat i udbudsdokumenterne, og som medførte tildelingen af den relevante score. Denne individuelle vurdering er utilstrækkelig, eftersom begrundelsen for tildelingen af de relevante scores til det vindende bud ikke kan adskilles fra sammenligningen med de tabende tilbud. Begrundelsespligten kræver, at den ordregivende myndighed oplyser den tabende tilbudsgiver om grundene til, at dennes tilbud er ringere end det vindende tilbud.
107Kongeriget Spanien har ligeledes gjort gældende, at Retten i den appellerede doms præmis 63 og 64 foretog en urigtig fortolkning af Domstolens dom af 4. maj 2017, Changshu City Standard Parts Factory og Ningbo Jinding Fastener mod Rådet (C-376/15 P og C-377/15 P, EU:C:2017:345), idet Retten modsætningsvis sluttede, at begrundelsespligten i offentlige udbudssager er opfyldt, hvis oplysningerne alene vedrører det vindende tilbud. Kongeriget Spanien mener derimod, at der på baggrund af de pågældende oplysninger skal fremgå det relative ved hvert tilbud.
108Kommissionen har anfægtet disse argumenter.
Domstolens bemærkninger
109Det fremgår af fast retspraksis, at begrundelsespligten for EU-retsakter, der er fastsat i artikel 296 TEUF og i artikel 41, stk. 2, litra c), i chartret, har til formål at give den pågældende mulighed for at kende begrundelsen for den trufne foranstaltning, og at gøre det muligt for den kompetente ret at efterprøve foranstaltningen. Begrundelsen skal klart og utvetydigt angive de betragtninger, der ligger til grund for retsaktens ophavsmand, uden at det dog er nødvendigt at præcisere samtlige faktiske og retlige elementer (dom af 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mod Kommissionen, C-652/22, EU:C:2024:772, præmis 152 og den deri nævnte retspraksis).
110Begrundelsespligtens omfang fastlægges under hensyn til den pågældende retsakts art og den sammenhæng, hvori den er vedtaget. Det kræves ikke, at begrundelsen angiver alle de relevante faktiske og retlige elementer, idet spørgsmålet, om begrundelsen for en retsakt opfylder kravene i artikel 296 TEUF, ikke blot skal vurderes i forhold til dens ordlyd, men ligeledes i forhold til dens kontekst samt alle de retsregler, der regulerer det pågældende område (dom af 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mod Kommissionen, C-652/22, EU:C:2024:772, præmis 153 og den deri nævnte retspraksis).
111Begrundelsespligtens indhold kan desuden præciseres under hensyn til de oplysninger, som den person, der er adressat for beslutningen, allerede er i besiddelse af (dom af 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mod Kommissionen, C-652/22, EU:C:2024:772, præmis 154 og den deri nævnte retspraksis).
112Hvad angår offentlige udbud fremgår det af artikel 170, stk. 3, i forordning 2018/1046, at den ordregivende myndighed på anmodning fra en tilbudsgiver, der ikke fik tildelt kontrakten, er forpligtet til at oplyse vedkommende om »de kvaliteter og relative fordele, der kendetegner det valgte tilbud«.
113Retten fastslog i den appellerede doms præmis 62-66, at begrundelsespligten i forbindelse med offentlige udbud er opfyldt, når den ordregivende myndighed dels oplyser den tabende tilbudsgiver om evalueringen af dennes eget bud, dels oplyser om evalueringen af det vindende bud med angivelse af de relevante score og de relevante kommentarer. Retten tilføjede i præmis 64, at der i henhold til artikel 170, stk. 3, litra a), i forordning 2018/1046 ikke kræves en sammenligning af tilbuddene for at opfylde begrundelsespligten.
114Kongeriget Spanien anfægter i det væsentlige Rettens konklusion om, at begrundelsespligten i forbindelse med offentlige udbud kan være opfyldt, selv om den ordregivende myndighed ikke forklarer, på hvilken måde det vindende tilbud er bedre end det tabende tilbud.
115Det bemærkes i denne henseende, at den i den foreliggende sag omhandlede udbudsprocedure krævede en tildeling af kontrakten på grundlag af det bedste forhold mellem pris og kvalitet. Under en sådan procedure er formålet med begrundelsespligten at sikre, at den tabende tilbudsgiver er informeret om grundene til, at den ordregivende myndighed fandt, at det vindende tilbud var bedre end det tabende tilbud med hensyn til de kvalitetskriterier, der er fastsat i udbudsdokumenterne.
116Det bemærkes imidlertid, at for at opfylde dette formål med begrundelsespligten er det tilstrækkeligt at oplyse den tabende tilbudsgiver om evalueringen af dennes eget bud i lyset af de fastsatte tildelingskriterier og om evalueringen af det vindende tilbud i lyset af disse kriterier. En sådan information giver nemlig den tabende tilbudsgiver mulighed for at forstå, dels at dennes bud ikke var det bedste, dels på hvilke punkter det vindende tilbud var bedre. Disse oplysninger er desuden egnede til at gøre det muligt for den kompetente ret at efterprøve den pågældende afgørelse.
117Det er til gengæld ikke nødvendigt, at den ordregivende myndighed udtrykkeligt angiver, på hvilken måde det vindende tilbud er bedre end det tabende tilbud, eftersom en sådan sammenligning allerede fremgår tydeligt af evalueringerne af disse to tilbud i lyset af de fastsatte tildelingskriterier.
118Det følger heraf, at Retten ikke begik en retlig fejl ved at fastslå, at begrundelsespligten i forbindelse med offentlige udbud kan opfyldes ved, at den ordregivende myndighed oplyser den tabende tilbudsgiver om evalueringen af dennes eget bud i lyset af de fastsatte tildelingskriterier og om evalueringen af det vindende tilbud i lyset af disse kriterier.
119Kongeriget Spaniens første appelanbringende skal derfor forkastes.
Kongeriget Spaniens tredje appelanbringende
120Kongeriget Spaniens tredje appelanbringende vedrører en tilsidesættelse af ligebehandlingsprincippet og princippet om forbud mod vilkårlighed ved vurderingen af buddene samt en tilsidesættelse af artikel 145, litra c), i Rettens procesreglement.
Parternes argumenter
121Kongeriget Spanien har gjort gældende, at Kommissionen tilsidesatte ligebehandlingsprincippet, idet den behandlede IC's bud på en anden måde end CLL-sammenslutningens bud. Kongeriget Spanien har i denne forbindelse anført, at CLL-sammenslutningen i sit bud ligeledes anvendte hyperlinks til indholdet af en læringsplatform, uden at Kommissionen udelukkede disse oplysninger. Disse oplysninger vurderede Kommissionen derimod positivt under underkriteriet »Onlineplatforme« og tildelte den maksimale score på 10 point.
122Kongeriget Spanien har til støtte for dette argument påberåbt sig et bevis, der består af et dokument med de betingelser, der gælder for den læringsplatform, som CLL-sammenslutningen anvendte. Dette dok siden, som var blitt meddelt IC, og som ga selskapet berettiget forventning om at det var tillatt å følge denne fremgangsmåten.
66Kongeriket Spania har innledningsvis foreholdt Retten at den begrenset sin analyse til muligheten for at dokumenter som var vedlagt et tilbud ved hjelp av hyperkoblinger, ble endret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud. Retten endret dermed hypotesen om en eventuell risiko for ulovlig atferd til en betingelse som utgjør en uoverstigelig hindring, og som fullstendig forhindrer bruk av hyperkoblinger for inngivelse av dokumenter som beskriver et tilbud.
67Selv om man legger til grunn at bruken av slike koblinger strider mot regelverket, utledet Retten med urette i den appellerte dommens premiss 147 av dom av 10. oktober 2013, Manova (C-336/12, EU:C:2013:647), som gjelder muligheten for å beriktige eller supplere et tilbud med sikte på avklaring eller beriktigelse av åpenbare materielle feil, at Kommisjonen ikke var forpliktet til å oppfordre IC til på ny å inngi dokumentene ved å laste dem opp til applikasjonen eSubmission. I motsetning til hva Retten fastslo, kunne denne rettspraksisen ha vært anvendt analogt med sikte på å konkludere at IC burde ha hatt mulighet til å inngi de dokumentene som selskapet opprinnelig hadde gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, direkte via applikasjonen eSubmission, eller til å bevise at disse dokumentene ikke var blitt endret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.
68Det var videre med urette at Retten fastslo at det var uten betydning, dels at Kommisjonen i forbindelse med anbudskonkurranse HR/2020/OP/0004 hadde akseptert inngivelse av dokumenter via hyperkoblinger, dels at Kommisjonen, slik det fremgår av den appellerte dommens premiss 133, i henhold til underkriterium 1.3 hadde foretatt en evaluering av tilbudsgivernes nettbaserte plattformer, som er driftet på eksterne servere og tilgjengelige via slike koblinger. I sistnevnte henseende begrenset Retten seg likeledes med urette til i den appellerte dommens premiss 145 å anføre at IC fikk det høyeste antall poeng for dette underkriterium 1.3.
69Endelig har Kongeriket Spania anført at denne medlemsstaten for Retten anførte at visse dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, var registrert under et ISBN-nummer (International Standard Book Number) og derfor ikke kunne endres. I den appellerte dommens premiss 131 foretok Retten en uriktig gjengivelse av dette argumentet og unnlot å ta stilling til den manglende evalueringen av slike dokumenter.
70Kommisjonen har bestridt IC's og Kongeriket Spanias argumentasjon.
Domstolens bemerkninger
71Det bemerkes innledningsvis at adgangen til å påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er åpen for enhver med berettigede forventninger som EUs administrasjon har gitt anledning til. Presise, ubetingede og samstemmende opplysninger som stammer fra autoriserte og pålitelige kilder, er forsikringer som kan skape slike forventninger, uavhengig av hvilken form de er meddelt i (jf. i denne retning dom av 19.9.2024, Coppo Gavazzi m.fl. mot Parlamentet, C-725/20 P, EU:C:2024:766, premiss 95 og den der nevnte rettspraksis).
72Når en forutseende og aktsom person kan forutse vedtakelsen av et EU-tiltak som kan skade den berørtes interesser, kan vedkommende derimot ikke påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning når tiltaket vedtas (dom av 19.9.2024, Coppo Gavazzi m.fl. mot Parlamentet, C-725/20 P, EU:C:2024:766, premiss 96 og den der nevnte rettspraksis).
73I den foreliggende sak fastslo Retten i den appellerte dommens premiss 142 at en rimelig opplyst og normalt aktsom tilbudsgiver i den omhandlede anbudskonkurransen var i stand til å vite at vedkommende ikke hadde mulighet til å inkludere hyperkoblinger i sitt tilbud som ledet til et dokument tilgjengelig på et nettsted som fortsatt var under tilbudsgiverens kontroll, og som derfor teknisk sett kunne endres etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.
74Denne vurderingen er støttet på de forholdene som er anført i denne dommens premiss 138–141, og som IC ikke har bestridt.
75Blant disse elementene er sitatet i nevnte dommens premiss 138 av et avsnitt på s. 79 i konkurransegrunnlaget, hvoretter «[t]ilbudene skal avgis ved hjelp av applikasjonen eSubmission i samsvar med instruksjonene angitt i oppfordringen til å inngi tilbud og i den praktiske veiledningen til systemet eSubmission».
76Som Retten nærmere bestemt bemerket i den appellerte dommens premiss 139, ga denne instruksjonen i konkurransegrunnlaget mulighet til å vite at de dokumentene som beskrev tilbudet, skulle lastes opp til applikasjonen eSubmission.
77Den omstendigheten som Kongeriket Spania har fremhevet, at det i henhold til underkriterium 1.3 i konkurransedokumentene vedrørende «nettbaserte plattformer» var nødvendig å vurdere et element som i høy grad kunne endres, nemlig den nettbaserte plattformen for språkopplæring som tilbudsgiveren tilbød, er i denne henseende uten relevans. Den foreliggende saken gjelder nemlig ikke anvendelsen av underkriterium 1.3, men spørsmålet om hvorvidt de elementene som inngår i tilbudet med sikte på å dokumentere innholdet i og pedagogikken bak den tilbudte språkopplæringen (underkriterium 1.1 og 1.2), skulle lastes opp til applikasjonen eSubmission eller kunne gjøres tilgjengelig via hyperkoblinger.
78Henset til de forholdene som er anført i den appellerte dommens premiss 138–141, og særlig de forholdene som er fremhevet i nærværende dommens premiss 75 og 76, kan verken den av IC og Kongeriket Spania påberopte omstendigheten om at Kommisjonen i forbindelse med en tidligere anbudskonkurranse tok hensyn til dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, eller den omstendigheten, dersom den måtte anses godtgjort, at andre tilbudsgivere – i likhet med IC – hadde ment at dokumenter fremlagt til støtte for deres tilbud kunne inngis på denne måten, kvalifiseres som «berettigede forventninger» som følger av «presise, ubetingede og samstemmende opplysninger som stammer fra autoriserte og pålitelige kilder» som omhandlet i den rettspraksisen som er nevnt i denne dommens premiss 71. Det var følgelig med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 150 fastslo at det ikke var nødvendig for avgjørelsen av tvisten å undersøke i hvilken grad de andre tilbudsgiverne i sine tilbud hadde integrert hyperkoblinger som ga tilgang til dokumenter som beskrev deres tilbud.
79Det må for øvrig konstateres at i en situasjon som den IC har beskrevet, der Kommisjonen i den første og – på tidspunktet for de faktiske omstendighetene som ligger til grunn for den foreliggende tvisten – eneste anbudskonkurransen etter den obligatoriske innføringen av applikasjonen eSubmission hadde vurdert dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, er den nødvendigvis isolerte karakteren av en slik første administrativ praksis prinsipielt til hinder for at det alene på grunnlag av dette forholdet kan fastslås at det foreligger samstemmende forsikringer.
80Henset til det ovenstående var det med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 148 fastslo at IC ikke hadde godtgjort at Kommisjonen hadde avgitt samstemmende forsikringer som gjorde det mulig å anvende hyperkoblinger.
81For så vidt som IC og Kongeriket Spania har påberopt seg en tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsippet, som prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er en naturlig følge av, skal det dernest bemerkes at dette første prinsippet krever at rettsreglene er klare og presise, slik at deres anvendelse er forutsigbar for borgerne. Alle bestemmelser skal gjøre det mulig for de berørte personene ikke å være i tvil om sine rettigheter og plikter, slik at de kan handle deretter (jf. i denne retning dom av 3.6.2021, Jumbocarry Trading, C-39/20, EU:C:2021:435, premiss 48 og den der nevnte rettspraksis).
82Det må imidlertid fastslås at reglene om inngivelse av dokumenter til støtte for et tilbud avgitt innenfor rammen av en offentlig anskaffelse i EU, er tilstrekkelig klare og presise.
83Det skal i denne forbindelse bemerkes at i samsvar med punkt 16.2 i vedlegg I til forordning 2018/1046 skal de nærmere reglene for inngivelse av tilbud angis i oppfordringen til å inngi tilbud. I det foreliggende tilfellet er det ubestridt at denne oppfordringen fastsatte at tilbudene skulle avgis ved hjelp av applikasjonen eSubmission, og at tilbudsgiverne med dette formål for øye skulle følge instruksjonene i den praktiske veiledningen til denne applikasjonen. Denne instruksjonen ble gjentatt i ovennevnte avsnitt på s. 79 i konkurransegrunnlaget, hvori det ble henvist til disse instruksjonene, som presiserte at ethvert dokument som ble inngitt til støtte for tilbudet, skulle lastes opp i det særskilte området i applikasjonen eSubmission.
84Konklusjonen om at instruksjonen ikke var tvetydig, styrkes av at det foreligger et krav om «dataintegritet», som for så vidt angår nettbasert inngivelse av dokumenter inngitt til støtte for en anmodning til EU-administrasjonen, er fastsatt i artikkel 149 nr. 1 i forordning 2018/1046. I samsvar med dette kravet skal det nettbaserte inngivelsessystemet som tilbudsgiverne benytter, utformes på en slik måte at de dokumentene som gjelder søknaden, forblir uendret under hele den administrative prosedyren. EUs offentlige anskaffelsesprosedyrer er intet unntak fra denne regelen. Dataintegriteten skal derfor sikres allerede før utløpet av fristen for inngivelse av tilbud, noe som krever at ethvert dokument som inngis til støtte for et tilbud, skal inngis i en form og på en måte som utelukker enhver senere endring av et slikt dokument.
85Innføringen av kravet om dataintegritet i forordning 2018/1046 tilbakeviser for øvrig ICs argument om at inngivelsen av dokumenter til støtte for et tilbud i forbindelse med en offentlig anskaffelse avholdt av EU, ikke er underlagt noen «rettsregel». Det var derfor med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 148 i det vesentlige fastslo at selv om man legger til grunn at Kommisjonen hadde gitt IC forsikringer om at de dokumentene som beskrev undervisningsinnholdet og pedagogikken, kunne inngis ved hjelp av hyperkoblinger, ville disse forsikringene ha vært uforenelige med gjeldende rettsregler. Disse rettsreglene omfatter for øvrig ikke bare kravet om dataintegritet, men også de prinsippene som gjelder for inngåelse av offentlige kontrakter, herunder gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet, som artikkel 160 i forordning 2018/1046 krever overholdt.
86De nevnte reglene og hensynet til god forvaltningsskikk kan begrunne at instruksjonen om å laste opp dokumenter som inngis til støtte for tilbudet, får anvendelse på alle disse dokumentene, uten at det er fastsatt unntak for visse kategorier av dokumenter der en senere endring av tekniske eller retlige grunner ville være svært vanskelig eller til og med umulig. Selv om man legger til grunn at Kongeriket Spanias argument om at dokumenter registrert under et ISBN-nummer (International Standard Book Number) ikke kan endres, er korrekt og, slik denne medlemsstaten har anført, er blitt feiltolket av Retten, kan en slik omstendighet derfor ikke endre det i seg selv avgjørende resonnementet som er fulgt i den appellerte dommen, om at IC ikke kunne forvente at Kommisjonen ville evaluere dokumenter som ikke var lastet opp på applikasjonen eSubmission, men som utelukkende var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger.
87Ettersom Retten – uten at dette utgjorde en tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsippet og prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning – konkluderte med at de dokumentene som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, henset til behovet for å sikre at alle saksdokumentene som hver tilbudsgiver innga, forble uendret, ikke kunne tas i betraktning ved evalueringen av tilbudene, var det likeledes med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 143, 144, 146 og 147 fastslo at Kommisjonen ikke ved å anmode om bevis fra de tilbudsgiverne som hadde benyttet hyperkoblinger, var forpliktet til å undersøke om de dokumentene som var blitt gjort tilgjengelig via slike koblinger, var forblitt uendret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.
88I denne henseende anførte Retten med rette i den appellerte dommens premiss 147 at den rettspraksisen som følger av dom av 10. oktober 2013, Manova (C-336/12, EU:C:2013:647), ikke kunne forstås slik at Kommisjonen skulle oppfordre IC til å beriktige de omhandlede dokumentene. Denne dommen gjelder nemlig oppdragsgiverens mulighet til å oppfordre en tilbudsgiver til å beriktige sitt tilbud ved å fremlegge dokumenter som beskriver denne søkerens situasjon. Foruten at de dokumentene som var omhandlet i den saken som ga opphav til nevnte dom, i motsetning til den foreliggende saken, ikke gjaldt selve tilbudet, innfører samme dom imidlertid ikke en forpliktelse for oppdragsgiveren til å anmode om beriktigelse.
89Endelig fremgår det av ovenstående betraktninger at Retten klart og utvetydig har begrunnet sine vurderinger, slik at de berørte partene kan få kjennskap til grunnlaget for den trufne avgjørelsen, og slik at Domstolen kan utøve sin prøvingsrett. ICs anførsel om at den appellerte dommen er utilstrekkelig begrunnet, som utelukkende er basert på de argumentene vedrørende realiteten som nettopp er blitt forkastet, og som den overlapper med, skal derfor forkastes som åpenbart ugrunnet.
90Det følger av det ovenstående at ICs første ankeanbringende og Kongeriket Spanias andre ankeanbringende skal forkastes.
ICs andre ankeanbringende
Partenes argumenter
91IC har anført at tilbudsgiveren med sitt andre anbringende for Retten kritiserte Kommisjonen for å ha unnlatt å foreta en sammenlignende undersøkelse av de konkurrerende tilbudenes kvalitet. Denne institusjonen begrenset seg nemlig til å foreta en isolert evaluering av hvert enkelt tilbud og til å rangere disse tilbudene på grunnlag av de resultatene som var oppnådd etter disse isolerte evalueringene.
92Retten forkastet dette anbringendet, idet den i det vesentlige anførte at sammenligningen av tilbudene ikke krever at tilbudsgivernes forslag skal sammenholdes med hverandre for å identifisere egenskapene og fordelene ved det ene i forhold til det andre.
93Dette resonnementet gjenspeiles særlig i den appellerte dommens premiss 165, hvori Retten fastslo at CLL-sammenslutningens tilbud var blitt vurdert i forhold til tildelingskriteriene i konkurransegrunnlaget, på samme måte som ICs tilbud var det, slik at det ikke var grunnlag for å anta at Kommisjonen ikke hadde overholdt kravet om å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet på grunnlag av objektive kriterier som sikrer overholdelsen av gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet.
94Ifølge IC er en slik tilnærming til sammenligning av tilbudene rettslig feilaktig. Når anvendelsen av tildelingskriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, som i den foreliggende saken, krever at det tilbudet som frembyr det beste forholdet mellom pris og kvalitet, identifiseres, skal de respektive tilbudenes kvalitet sammenlignes. Bare denne direkte sammenligningen av tilbudene sikrer «en objektiv sammenligning av tilbudenes relative verdi for under forhold med effektiv konkurranse å fastslå hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige tilbudet» som omhandlet i fortale betraktning 90 til direktiv 2014/24. Denne fortale betraktning 90 er relevant for fortolkningen av rekkevidden av dette direktivets artikkel 67, ettersom denne artikkel 67, slik det fremgår av fortale betraktning 106 til forordning 2018/1046, selv er relevant for å forstå betydningen av tildelingskriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet som er fastsatt i denne forordningens artikkel 167 nr. 4.
95Det tilbudet som CLL-sammenslutningen avga for samtlige delkontrakter, burde ha vært gjenstand for en faktisk sammenligning med de øvrige tilbudsgivernes tilbud, særskilt for hver delkontrakt. En slik sammenlignende undersøkelse kunne ha ført til en annen vurdering av CLL-sammenslutningens tilbud for hver delkontrakt. Evalueringsutvalget tildelte imidlertid sammenslutningens tilbud et poengtall som var identisk for hver av delkontraktene, selv om det i konkurransegrunnlaget var angitt at dersom det ble avgitt tilbud på flere delkontrakter, ville det bli foretatt en evaluering av hver delkontrakt. Det var således med urette at Retten i den appellerte dommens premiss 166 aksepterte den ensartede evalueringen av CLL-sammenslutningens tilbud.
96Den omstendigheten at CLL-sammenslutningens tilbud i det vesentlige var identisk for hver delkontrakt, er i denne henseende uten betydning, ettersom de øvrige tilbudsgivernes tilbud var forskjellige fra den ene delkontrakten til den andre, noe som burde sikre en ulik relativ verdi fra den ene delkontrakten til den andre av CLL-sammenslutningens tilbud i forhold til konkurrentenes.
97Forkastelsen av det andre anbringendet er dessuten beheftet med en selvmotsigende begrunnelse.
98IC har i denne forbindelsen anført at det i den appellerte dommens premiss 174 fastslås at «Kommisjonen sammenholdt de tekniske forslagene. I denne henseende konstaterte Kommisjonen rent faktisk at ICs tilbud var mangelfullt med hensyn til selvlæring. I det foreliggende tilfellet må det fastslås at tilbudet ble evaluert som værende av dårligere kvalitet enn CLL-sammenslutningens tilbud, ettersom selvlæringen ikke var spesifisert i ICs tilbud». Ifølge IC lot Retten ved å uttale seg på denne måten forstå at oppdragsgiveren skal evaluere de konkurrerende tilbudene i forhold til hverandre, noe som er i strid med de øvrige premissene i den appellerte dommen som førte til at det andre anbringendet ble forkastet. Det må således som utgangspunkt antas at Retten i denne premiss 174 fastslo at Kommisjonen faktisk hadde sammenlignet de konkurrerende tilbudene med hverandre. Denne konstateringen er i et slikt tilfelle uforenelig med Rettens øvrige konstateringer i den appellerte dommen og utgjør under alle omstendigheter en uriktig gjengivelse av de faktiske omstendighetene, ettersom Kommisjonen reelt sett ikke sammenlignet de konkurrerende tekniske forslagene med sikte på å fastlegge deres kjennetegn og relative fordeler.
99Kommisjonen har bestridt denne argumentasjonen.
Domstolens bemerkninger
100Som det fremgår av de faktiske omstendighetene som Retten la til grunn, og som er sammenfattet i denne dommens premiss 15, skulle Kommisjonen med sikte på tildelingen av den omhandlede offentlige kontrakten i samsvar med artikkel 167 nr. 4 i forordning 2018/1046 støtte seg på kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, idet dette kriteriet ifølge denne bestemmelsen kan anvendes etter metoden med laveste pris, metoden med laveste kostnader eller metoden med beste forhold mellom pris og kvalitet.
101Det fremgår likeledes av disse omstendighetene at den metoden som ble fulgt i den foreliggende saken, var metoden med beste forhold mellom pris og kvalitet.
102Det er korrekt, slik IC har fremhevet, at denne metoden krever en objektiv sammenligning av tilbudenes «relative verdi». Dette kravet fremgår blant annet av fortale betraktning 90 til direktiv 2014/24, som er relevant for fortolkningen av rekkevidden av dette direktivets artikkel 67, ettersom denne artikkel 67, slik det fremgår av fortale betraktning 106 til forordning 2018/1046, selv er relevant for fortolkningen av denne forordningens artikkel 167 nr. 4.
103I motsetning til hva IC har gjort gjeldende, er Rettens vurdering om at en slik objektiv sammenligning på grunnlag av tilbudenes relative verdi ble foretatt i det foreliggende tilfellet, imidlertid ikke beheftet med en rettslig feil eller en uriktig gjengivelse av de faktiske omstendighetene.
104I denne forbindelsen fastslo Retten i den appellerte dommens premiss 165 og 166 at CLL-sammenslutningens og ICs tilbud hver for seg var blitt evaluert i forhold til de kriteriene som var fastsatt i konkurransegrunnlaget. Som anført i denne dommens premiss 23 og 26 førte disse evalueringene til et samlet poengtall på 88,89 av 100 poeng for CLL-sammenslutningen og 87,40 av 100 poeng for IC.
105IC har ikke bestridt disse faktiske omstendighetene.
106Det fremgår således at tilbudenes «relative verdi» faktisk ble evaluert, idet verdien av CLL-sammenslutningens tilbud ble vurdert til å være 1,49 poeng høyere enn verdien av ICs tilbud.
107IC har dessuten ikke fremlagt noen opplysninger som gjør det mulig å godtgjøre at EU-lovgivningen pålegger oppdragsgiveren å sammenligne tilbudsgivernes tilbud på en annen måte eller å underbygge ICs påstand om at den appellerte dommens premiss 174 skal fortolkes i denne retningen. I sistnevnte henseende bemerkes det at Retten i denne premiss 174, som viser til premiss 165–168, ikke foretok noen vurdering som motsier de vurderingene som fremgår av sistnevnte premisser. Det fastslås nemlig bare der at Kommisjonen, i forbindelse med at den evaluerte hvert av de tekniske tilbudene i forhold til konkurransegrunnlaget, «sammenholdt de tekniske forslagene», dvs. at den var i stand til å sammenligne dem. Dette svarer i det vesentlige til det som fremgår av premiss 165–168.
108IC har heller ikke underbygget sitt anbringende om at vurderingen av verdien av CLL-sammenslutningens tilbud var den samme for alle delkontraktene i den omhandlede offentlige kontrakten. Selv om det ganske riktig har vist seg at alle delkontraktene i denne kontrakten ble tildelt CLL-sammenslutningen i første rekke, fremgår det derimot verken av de faktiske omstendighetene som Retten har fastslått, eller av de av IC påberopte omstendighetene, at de poengtallene som de tilbudsgiverne som var rangert i andre rekke, oppnådde for de ulike delkontraktene som inngår i nevnte kontrakt, var identiske. Det er således intet grunnlag for å anta at den «relative verdien» av CLL-sammenslutningens tilbud var den samme for samtlige delkontrakter.
109Følgelig gjør ingen av de argumentene som IC har fremført til støtte for sitt andre ankeanbringende, det mulig å fastslå at Retten begikk en rettslig feil eller gjengav de faktiske omstendighetene uriktig da den i den appellerte dommens premiss 165 fastslo at det ikke var grunnlag for å fastslå at Kommisjonen ikke hadde overholdt kravet om å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet på grunnlag av objektive kriterier som sikrer overholdelsen av gjennomsiktighetsprinsippet, forbudet mot forskjellsbehandling og likebehandlingsprinsippet.
110Det følger herav at ICs andre ankeanbringende er ugrunnet.
Kongeriket Spanias første ankeanbringende
Partenes argumenter
111Kongeriket Spania har gjort gjeldende at Retten ved å unnlate å fastslå at den omtvistede avgjørelsen er beheftet med en begrunnelsesmangel, ikke overholdt rekkevidden av den begrunnelsesplikten som er fastsatt i chartrets artikkel 41 nr. 2 bokstav c).
112Denne medlemsstaten har for det første anført at det samlede poengtallet som ble tildelt CLL-sammenslutningens tilbud, bare var 1,49 poeng høyere enn ICs tilbud. For det andre gjaldt de manglende dokumentene bare visse elementer i underkriterium 1.1 og 1.2. Denne manglende dokumentasjonen var en av grunnene til at IC oppnådde poengtallene 22/30 og 21/30 i forbindelse med vurderingen av disse underkriteriene.
113Den omtvistede avgjørelsen gjør det imidlertid ikke mulig å vite av hvilke presise grunner disse poengene ble tildelt ICs tilbud.
114Å gi tilgang til et evalueringsskjema som inneholder en rekke kommentarer til ulike elementer i et underkriterium, uten angivelse av de poengene som er gitt eller fratrukket for hvert av disse elementene, er utilstrekkelig.
115Retten bemerket ganske riktig i den appellerte dommens premiss 65 at det for at begrunnelsesplikten er oppfylt, er tilstrekkelig at den forbigåtte tilbudsgiveren kan forstå hvorfor det valgte tilbudet er bedre enn det tilbudet som ikke ble valgt. I det foreliggende tilfellet unnlot Retten imidlertid med urette å fastslå at den omtvistede avgjørelsen nettopp ikke gjorde det mulig for IC å forstå hvorfor CLL-sammenslutningens tilbud var blitt bedømt mer gunstig.
116Kongeriket Spania har fremhevet at denne medlemsstaten ikke reiser tvil om oppdragsgiverens vide skjønnskompetanse til å fordele poengene for hvert underkriterium mellom dets ulike elementer. Den har imidlertid anført at Kommisjonen skal presisere hvor mange poeng den gir hvert av disse elementene. Til støtte for dette argumentet har Kongeriket Spania henvist til premiss 247–254 i dom av 27. april 2016, European Dynamics Luxembourg m.fl. mot EUIPO (T-556/11, EU:T:2016:248).
117Det fremgår av denne dommen at den manglende forbindelsen mellom på den ene siden de positive og negative kommentarene som knyttes til hvert evaluert element, og på den andre siden en spesifikk tildeling eller fratrekk av poeng, utgjør en tilsidesettelse av begrunnelsesplikten.
118Retten begikk derfor en rettslig feil ved i den appellerte dommens premiss 63, 102, 117 og 118 i det vesentlige å fastslå at denne manglende forbindelsen er irrelevant.
119Retten fastslo i den appellerte dommens premiss 90 at konkurransegrunnlaget i det foreliggende tilfellet var mindre detaljert enn det som var omhandlet i den saken som ga opphav til dom av 27 specifikke kvantifiserte vektinger til kriteriene eller underkriteriene, krever gjennomsiktighetsprinsippet imidl