Rettslig kjerne
Domstolens sentrale avklaring er at når oppdragsgiveren har fastsatt elektronisk innlevering via eSubmission i samsvar med artikkel 149 i forordning 2018/1046, må tilbudet selv inneholde alle opplysninger som er nødvendige for evalueringen gjennom dette kommunikasjonsmiddelet. Dokumenter som bare er tilgjengelige via hyperlenker til en ekstern nettside under tilbyderens kontroll, utgjør ikke del av tilbudet slik det er inngitt. Dette knyttes til kravet om dataintegritet og til anskaffelsesrettslige grunnprinsipper som gjennomsiktighet og likebehandling. Domstolen presiserer videre at tidligere administrativ praksis i strid med gjeldende regler ikke kan skape berettigede forventninger. Når det gjelder evaluering, slår domstolen fast at EU-retten ikke krever én bestemt metode for sammenligning av tilbud, så lenge metoden er egnet til å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. For begrunnelsesplikten er det tilstrekkelig at den tapende tilbyderen får opplysninger om evalueringen av eget tilbud og det vinnende tilbudet i lys av tildelingskriteriene; en uttrykkelig punkt-for-punkt-sammenligning er ikke nødvendig.
Faktum
Bakgrunnen var en anskaffelsesprosedyre gjennomført av Kommisjonen, der tilbud skulle leveres elektronisk via applikasjonen eSubmission. IC leverte deler av dokumentasjonen til støtte for tilbudet gjennom hyperlenker til dokumenter på en ekstern nettside som fortsatt var under selskapets kontroll. Kommisjonen tok ikke disse dokumentene i betraktning ved evalueringen. IC angrep avgjørelsen for Retten og gjorde blant annet gjeldende at anskaffelsesdokumentene var uklare, at Kommisjonen tidligere hadde akseptert hyperlenker i en annen prosedyre, at evalueringen ikke bygget på en reell sammenligning av tilbudene, og at begrunnelsen for tildelingen var utilstrekkelig. Kongeriket Spania støttet flere av disse anførslene. Etter at Retten forkastet søksmålet, ble saken anket til EU-domstolen. Den norske teksten viser at domstolen behandlet både ICs ankegrunner og Spanias ankegrunner, og at alle de omtalte anførslene ble forkastet.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i rettssikkerhetsprinsippet og prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger. Den fremhevet at rettsregler må være klare og forutsigbare, og at berettigede forventninger bare kan påberopes når en kompetent EU-kilde har gitt presise, ubetingede og samstemmende forsikringer som er i samsvar med gjeldende rett. I denne saken var det ikke avgjørende om anskaffelsesdokumentene uttrykkelig forbød hyperlenker. Det sentrale var at Kommisjonen hadde valgt eSubmission som kommunikasjonsmiddel, og at artikkel 149 nr. 1 i forordning 2018/1046 krever at hvert tilbud inneholder alle opplysninger som er nødvendige for evalueringen. Dokumenter som bare er tilgjengelige via ekstern hyperlenke, inngår ikke i tilbudet slik det er levert gjennom eSubmission. Særlig la domstolen vekt på dataintegritet: dokumenter under tilbyderens kontroll kan i prinsippet endres etter tilbudsfristens utløp, og integriteten er derfor ikke sikret på samme måte som ved opplasting i systemet.
Domstolen avviste at tidligere praksis fra Kommisjonen i en annen konkurranse kunne etablere berettigede forventninger. En praksis som er i strid med gjeldende regler kan ikke gi grunnlag for slike forventninger, og en enkeltstående tidligere praksis var uansett ikke tilstrekkelig til å utgjøre samstemmende forsikringer. Den avviste også at Kommisjonen måtte undersøke om de aktuelle hyperlenkedokumentene faktisk var blitt endret eller be IC om å laste dem opp på nytt. Rettspraksisen i Manova gjaldt etter domstolens syn ikke en plikt til å tillate ettersending av dokumenter som angår selve tilbudets innhold.
Når det gjelder evalueringen, fastslo domstolen at verken artikkel 167 nr. 4 i forordning 2018/1046 eller betraktning 90 til direktiv 2014/24 krever en bestemt evalueringsmetode. En absolutt evalueringsmetode er ikke i seg selv uforenlig med kravet om å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, så lenge metoden er egnet til dette. Domstolen godtok også Rettens vurdering av at tilbudene faktisk var sammenholdt på en måte som gjorde det mulig å sammenligne deres relative verdi.
Om begrunnelsesplikten viste domstolen til artikkel 170 nr. 3 i forordning 2018/1046. Den slo fast at oppdragsgiveren oppfyller plikten ved å opplyse om evalueringen av den tapende tilbyderens tilbud og evalueringen av det vinnende tilbudet i lys av tildelingskriteriene, med relevante poeng og kommentarer. Det er ikke nødvendig med en særskilt uttrykkelig forklaring av nøyaktig hvordan det vinnende tilbudet var bedre, fordi dette kan utledes av evalueringene.
Konklusjon
EU-domstolen forkastet de omtalte ankegrunnene. Den la til grunn at dokumenter som bare var tilgjengelige via hyperlenker til en ekstern nettside under tilbyderens kontroll, ikke var en del av tilbudet slik det var levert gjennom eSubmission, og at Kommisjonen derfor kunne se bort fra dem. Domstolen fant videre at det ikke forelå berettigede forventninger, at den anvendte evalueringsmetoden ikke var i strid med EU-retten, og at begrunnelsesplikten i anskaffelsessaken var oppfylt med opplysninger om evalueringen av det tapende og det vinnende tilbudet.
Praktisk betydning
Avgjørelsen har praktisk betydning for elektronisk tilbudsinnlevering i EU-anskaffelser og for forståelsen av dataintegritet. Den understreker at opplysninger som skal inngå i evalueringen, må leveres på den måten oppdragsgiveren har fastsatt, og at materiale utenfor selve innleveringsløsningen normalt ikke kan likestilles med tilbudsdokumenter. Dommen er også relevant for vurderingen av hva som kan skape berettigede forventninger: tidligere praksis i strid med regelverket er ikke nok. Videre bekrefter avgjørelsen at oppdragsgiver har et visst handlingsrom ved valg av evalueringsmetode, så lenge metoden er egnet til å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet og ivaretar grunnprinsippene. For begrunnelse presiseres terskelen for hvilke opplysninger en forbigått tilbyder har krav på.