Rettslig kjerne
Dommen klargjør skillet mellom kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier i tjenesteanskaffelser etter direktiv 92/50. Kriterier som gjelder leverandørens erfaring, faglige kvalifikasjoner, bemanning, utstyr og generelle evne til å gjennomføre kontrakten, hører etter direktivets system til kvalifikasjonsvurderingen etter artikkel 31 og 32, ikke til tildelingen etter artikkel 36. Tildelingskriterier må derimot være egnet til å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Dommen understreker videre at likebehandling og gjennomsiktighet krever at tilbyderne, når de utarbeider tilbudene, kjenner til alle forhold som vil bli tillagt vekt og deres relative betydning. Oppdragsgiver kan derfor ikke, etter at tilbudene er levert, fastsette vektingskoeffisienter og underkriterier for oppgitte tildelingskriterier når dette ikke på forhånd er offentliggjort. Dommen er en sentral kilde for læren om at utvelgelse av leverandør og evaluering av tilbud er to adskilte trinn underlagt ulike regler.
Faktum
Alexandroupolis kommune i Hellas utlyste i 2004 en offentlig tjenestekontrakt om matrikkelkartlegging, byplanlegging og gjennomføring i et boligområde. I kunngjøringen oppga kommunen tre tildelingskriterier i prioritert rekkefølge: ekspertens erfaring fra tilsvarende undersøkelser de siste tre årene, rådgivningsfirmaets personale og utstyr, og evnen til å gjennomføre oppdraget innen fastsatt tid sett i lys av firmaets forpliktelser og vitenskapelige potensial. Tretten rådgivningsfirmaer meldte interesse. Under evalueringsprosessen fastsatte anbudskomiteen senere vekting mellom kriteriene, henholdsvis 60 %, 20 % og 20 %, og konkrete underkriterier og poengskalaer. På dette grunnlaget ble Loukatos-konsortiet rangert først og tildelt kontrakten. Lianakis-konsortiet og Planitiki-konsortiet bestred tildelingen og anførte blant annet at artikkel 36 nr. 2 i direktiv 92/50 var overtrådt.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i direktiv 92/50s system, hvor kontrollen av leverandørenes kvalifikasjoner og selve tildelingen av kontrakten er to særskilte prosesser regulert av ulike bestemmelser. Etter artikkel 23 nr. 1 skal tildeling etter artikkel 36 skje etter at oppdragsgiver har kontrollert leverandørenes kvalifikasjoner etter artikkel 31 og 32. Selv om disse prosessene i praksis kan skje samtidig, innebærer ikke det at kriteriene kan blandes sammen.
Domstolen fremhevet at kriterier etter artikkel 36 bare kan brukes dersom de tar sikte på å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Kriterier som i realiteten gjelder leverandørens egnethet til å utføre kontrakten, er derimot knyttet til kvalifikasjonsvurderingen. I den forelagte saken gjaldt de oppstilte kriteriene i det vesentlige erfaring, kvalifikasjoner, bemanning, utstyr og kapasitet til å utføre oppdraget. Slike forhold angår leverandørens evne til å oppfylle kontrakten og kan derfor ikke karakteriseres som tildelingskriterier i direktivets forstand.
Deretter vurderte Domstolen spørsmålet om senere fastsettelse av vekting og underkriterier. Den knyttet artikkel 36 nr. 2 til likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 2 og den gjennomsiktighetsforpliktelsen som følger av dette. Tilbydere må på tidspunktet for tilbudsforberedelsen kjenne til alle forhold som oppdragsgiver vil vektlegge, samt disse forholdenes relative betydning. Oppdragsgiver kan derfor ikke anvende vekting eller underkriterier som ikke på forhånd er gjort kjent.
Domstolen viste til ATI EAC e Viaggi di Maio, hvor senere fastsettelse av vekting for underkriterier var akseptert under bestemte vilkår. Den presiserte imidlertid at den saken skilte seg fra den foreliggende, fordi både tildelingskriteriene og underkriteriene der allerede var fastsatt og offentliggjort. I Lianakis-saken var bare de overordnede kriteriene angitt i kunngjøringen, mens både vekting og underkriterier først ble fastsatt etter innlevering av tilbud og åpning av konvoluttene. Dette oppfylte ikke kravet til forhåndsoffentliggjøring og var dermed i strid med artikkel 36 nr. 2, sammenholdt med likebehandling og gjennomsiktighet.
Konklusjon
Domstolen slo fast for det første at erfaring, personale, utstyr og generell gjennomføringsevne ikke kan brukes som tildelingskriterier når de i realiteten gjelder leverandørens kvalifikasjoner. For det andre fastslo den at artikkel 36 nr. 2 i direktiv 92/50, lest i lys av likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsplikten, er til hinder for at oppdragsgiver etterfølgende fastsetter vektingskoeffisienter og underkriterier for tildelingskriterier som bare er angitt generelt i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget.
Praktisk betydning
Dommen er grunnleggende for skillet mellom kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier i anskaffelsesretten. Den brukes som støtte for at oppdragsgiver ikke kan evaluere tilbud ut fra leverandørens generelle erfaring, bemanning eller kapasitet dersom disse forholdene egentlig gjelder egnethet. Videre viser dommen at evalueringsmodellen må være tilstrekkelig kjent på forhånd: senere fastsettelse av vekting eller underkriterier kan stride mot likebehandling og gjennomsiktighet. I praksis har avgjørelsen hatt stor betydning for utforming av konkurransegrunnlag, særlig i konsulent- og tjenesteanskaffelser der grensen mellom leverandørvurdering og tilbudsvurdering lett kan bli uklar.