Rettslig kjerne
Dommen klargjør at direktiv 2014/25 artikkel 13 nr. 1 ikke bare omfatter selve innsamlingen, sorteringen, transporten og omdelingen av postsendinger, men også tilknyttede tjenester som faktisk tjener til utøvelsen av postsektoraktiviteten. Det avgjørende er om den aktuelle tjenesten gjør det mulig å utøve postaktiviteten på forsvarlig vis under normale driftsbetingelser. Domstolen presiserer samtidig at tilknytningen ikke kan være hvilken som helst nytteforbindelse; det er ikke nok at tjenesten bidrar positivt til virksomheten eller øker lønnsomheten. For blandede kontrakter viser dommen til artikkel 6 i direktiv 2014/25: dersom én kontrakt dekker flere aktiviteter, er det hovedgjenstanden som avgjør hvilket regelsett som får anvendelse. Saken stadfester dermed en funksjonell vurdering av om støttetjenester er nødvendig del av sektorutøvelsen, uten å oppstille et generelt krav om at tjenesten må være eksklusivt knyttet til postaktiviteten.
Faktum
Tvisten oppsto etter en åpen anbudskonkurranse om vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i Poste Italianes og andre konsernselskapers kontorer. Pegaso og andre aktører angrep lovligheten av kunngjøringen og reiste spørsmål om hvilken anskaffelsesrettslig regulering som kom til anvendelse. Den foreleggende italienske domstolen ba EU-domstolen om tolkning av blant annet direktiv 2014/25, særlig om slike tjenester kunne anses som aktiviteter i forbindelse med levering av posttjenester. Det fremgikk at Poste Italiane var en offentlig virksomhet i direktivets forstand, og at tjenestene gjaldt kontorer som var relevante for virksomhetens drift. Det var også anført at de samme tjenestene kunne komme andre, ikke-postrelaterte aktiviteter til gode. EU-domstolen behandlet derfor spørsmålet om den nødvendige materielle tilknytningen til postsektoren forelå for denne typen støttetjenester.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 2014/25 gjelder for oppdragsgivende enheter som utøver sektoraktiviteter, herunder posttjenester, og at Poste Italiane hadde status som offentlig virksomhet etter artikkel 4 nr. 2. Spørsmålet var derfor først og fremst om de omstridte tjenestene materiellt falt inn under artikkel 13 nr. 1.
Domstolen fremhevet at forbindelsen mellom kontrakten og postsektoraktiviteten må være reell og funksjonell. Det er ikke tilstrekkelig at tjenestene generelt er nyttige, bidrar positivt til virksomheten eller øker lønnsomheten. En slik vid forståelse ville undergrave avgrensningen i artikkel 19 nr. 1, som unntar kontrakter tildelt for andre formål enn utøvelsen av sektoraktiviteten.
Samtidig understreket Domstolen at artikkel 13 nr. 1 må omfatte alle aktiviteter som faktisk tjener til utøvelsen av posttjenesteaktiviteten ved å gjøre det mulig å utøve denne på forsvarlig vis sett hen til de normale betingelsene for virksomheten. Dette gjelder også aktiviteter av supplerende eller tverrgående karakter, selv om de under andre omstendigheter også kunne tjene aktiviteter utenfor forsyningsdirektivets anvendelsesområde.
På denne bakgrunn la Domstolen til grunn at det er vanskelig å se for seg en forsvarlig levering av posttjenester uten vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i den aktuelle leverandørens kontorer. Dette gjaldt både publikumsåpne lokaler og kontorer brukt til administrative oppgaver, fordi leveringen av posttjenester også omfatter forvaltning og planlegging av disse tjenestene.
Domstolen avviste at den blotte omstendighet at samme tjenester også kunne gagne andre aktiviteter, i seg selv førte kontrakten utenfor direktivets virkeområde. For kontrakter som dekker flere aktiviteter, viste Domstolen til artikkel 6 nr. 1 og 2: dersom én kontrakt dekker flere formål, er det den aktivitet som utgjør kontraktens hovedgjenstand som er avgjørende. På det foreliggende grunnlaget kunne det ikke fastslås at hovedgjenstanden falt utenfor direktiv 2014/25.
Konklusjonen ble derfor at artikkel 13 nr. 1 får anvendelse når slike sikkerhets- og resepsjonstjenester har forbindelse til postsektoraktiviteten ved faktisk å tjene utøvelsen av denne.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester kan omfattes av direktiv 2014/25 artikkel 13 nr. 1. Vilkåret er at tjenestene faktisk tjener til utøvelsen av postaktiviteten og gjør det mulig å drive denne på forsvarlig vis under normale driftsbetingelser. At tjenestene også kan komme andre aktiviteter til gode, utelukker ikke i seg selv anvendelse av direktivet. For blandede kontrakter er det hovedgjenstanden som er avgjørende.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen av forsyningsdirektivets materielle virkeområde ved kjøp av støtte- og fellestjenester. Den viser at oppdragsgivere i forsyningssektorene må foreta en konkret funksjonell vurdering av om tjenesten faktisk tjener sektoraktiviteten, og ikke nøye seg med at anskaffelsen er generelt nyttig for virksomheten. Samtidig åpner dommen for at administrative og sikkerhetsrelaterte støttefunksjoner kan være omfattet når de er nødvendige for forsvarlig drift av sektoraktiviteten. Ved blandede formål må oppdragsgiver dessuten vurdere kontraktens hovedgjenstand etter reglene om kontrakter som dekker flere aktiviteter.