Rettslig kjerne
Dommen klargjør forholdet mellom den begrensede reguleringen av ikke-prioriterte tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50 og primærrettens grunnleggende friheter. Selv om slike kontrakter etter direktivet bare var underlagt reglene om tekniske spesifikasjoner og etterfølgende meddelelse om kontraktsresultatet, utelukker ikke dette anvendelse av artikkel 43 EF og 49 EF. Dersom en I B-kontrakt har klar grenseoverskridende interesse, kan manglende gjennomsiktighet innebære indirekte forskjellsbehandling av leverandører fra andre medlemsstater. Samtidig understreker dommen at dette ikke kan presumeres. I en traktatbruddssak må Kommisjonen bevise, med konkrete opplysninger, at den aktuelle kontrakten faktisk hadde slik interesse og at manglende informasjon hindret potensielle utenlandske tilbydere i å melde sin interesse. Uten slik dokumentasjon kan det ikke konstateres traktatbrudd.
Faktum
Den irske sosialministeren inngikk 4. desember 1992 en kontrakt med det irske postvesenet, An Post, om utbetaling av sosiale ytelser gjennom postkontorene. Kontrakten ble inngått uten anbudskonkurranse. Den gjaldt først til utgangen av 1996, ble deretter forlenget til utgangen av 1999, og senere igjen for perioden 1. januar 2000 til 31. desember 2002. Etter en klage startet Kommisjonen i 1999 korrespondanse med Irland om ordningen. Irland forlenget deretter ikke kontrakten formelt, men An Post fortsatte å utføre tjenestene ad hoc for å unngå avbrudd i ytelsesutbetalingene. Kommisjonen mente at en ny kontrakt eller videreføring uten forutgående offentliggjøring var i strid med EF-traktatens bestemmelser og anla traktatbruddssøksmål etter artikkel 226 EF.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at partene var enige om at kontrakten falt inn under direktiv 92/50 og gjaldt tjenester oppført i vedlegg I B. Etter artikkel 9 i direktivet skulle slike kontrakter bare inngås i samsvar med artikkel 14 og 16. Det innebærer, slik domstolen uttrykkelig fastslo, at oppdragsgiverne for I B-tjenester bare var forpliktet til å angi tekniske spesifikasjoner etter de relevante reglene og sende meddelelse om kontraktsresultatet. Direktivet påla derimot ikke de ordinære prosedyrekravene om forutgående kunngjøring for denne tjenestekategorien.
Domstolen la likevel til grunn at offentlige kontrakter fortsatt er underlagt fellesskapsrettens grunnleggende prinsipper, særlig etableringsfriheten og den frie bevegeligheten for tjenester. Formålet med anskaffelsesreglene er å fjerne hindringer for disse frihetene og beskytte økonomiske aktører i andre medlemsstater. Derfor kan ikke den særlige ordningen for vedlegg I B-kontrakter tolkes slik at den sperrer for anvendelse av traktatens prinsipper dersom kontrakten faktisk har klar grenseoverskridende interesse.
Hvis en slik interesse foreligger, vil tildeling til en virksomhet i oppdragsgiverens egen medlemsstat uten tilstrekkelig gjennomsiktighet kunne innebære forskjellsbehandling av virksomheter i andre medlemsstater. En slik praksis vil, med mindre den er objektivt begrunnet, kunne utgjøre indirekte diskriminering på grunnlag av nasjonalitet i strid med artikkel 43 EF og 49 EF.
Det avgjørende i saken ble derfor ikke en abstrakt plikt til kunngjøring, men om Kommisjonen hadde sannsynliggjort at den konkrete kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse. Domstolen fremhevet at det i traktatbruddssaker påhviler Kommisjonen å legge frem alle nødvendige opplysninger for at domstolen kan kontrollere om et brudd foreligger, og at Kommisjonen ikke kan bygge på presumsjoner. Det kunne dermed ikke antas generelt at enhver kontrakt om tjenester i vedlegg I B har slik grenseoverskridende interesse. Kommisjonens henvisning til at det var inngitt en klage om kontrakten, var ikke tilstrekkelig bevis. Siden Kommisjonen ikke fremla konkrete opplysninger som viste en klar grenseoverskridende interesse, kunne traktatbrudd ikke konstateres.
Konklusjon
EU-domstolen frifant Irland. Domstolen avviste ikke at kontrakter om tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50 kan være underlagt traktatens krav til likebehandling og gjennomsiktighet. Tvert imot fastslo den at slike prinsipper gjelder når kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. Utfallet skyldtes at Kommisjonen ikke oppfylte sin bevisbyrde i traktatbruddssaken. Det forelå derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at Irland hadde tilsidesatt artikkel 43 EF, artikkel 49 EF eller de alminnelige prinsippene.
Praktisk betydning
Dommen er viktig fordi den markerer at også kontrakter som etter sekundærretten er underlagt et begrenset prosedyresett, kan omfattes av traktatens grunnprinsipper. For offentlige oppdragsgivere innebærer dette at vurderingen ikke kan stoppe ved om en tjeneste er plassert i en kategori med færre direktivkrav. Det må også vurderes om kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. Samtidig viser dommen at dette kriteriet må underbygges konkret. For håndheving og kontroll betyr avgjørelsen at påstander om ulovlig manglende kunngjøring må bygge på faktiske holdepunkter for utenlandsk markedsinteresse, ikke bare generelle antakelser.