Rettslig kjerne
Dommen avklarer to nivåer av rettsbeskyttelse i anskaffelsesretten. For det første fastslår EU-domstolen at artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, lest i lys av charterets artikkel 47, innebærer at en tilbyder som ikke er endelig utelukket fra konkurransen, fortsatt er en berørt tilbyder med klagerett mot tildelingsbeslutningen. En nasjonal domstol kan derfor ikke avvise slike anførsler bare fordi tilbyderen tidligere er blitt utelukket i konkurransen, når utelukkelsen ikke er rettskraftig prøvd av en uavhengig klageinstans eller ikke lenger kan angripes. For det andre fastslår Domstolen at EU-retten ikke i seg selv pålegger medlemsstatene å opprette et ytterligere rettsmiddel til landets øverste alminnelige domstol for å overprøve slike feil begått av øverste forvaltningsdomstol. Avhjelpingen skal i stedet skje ved at nasjonale domstoler ser bort fra nasjonal praksis som er i strid med EU-retten.
Faktum
En italiensk oppdragsgiver gjennomførte en anskaffelsesprosedyre for valg av vikarbyrå med en anslått verdi på om lag 12 millioner euro. Tildeling skulle skje etter kriteriet økonomisk mest fordelaktige tilbud, og det var fastsatt en minimumsterskel på 48 poeng for teknisk tilbud. Randstad deltok, men ble utelukket fordi selskapets tekniske tilbud ikke nådde minimumsterskelen. Kontrakten ble deretter tildelt en sammenslutning bestående av Synergie og Umana. Randstad anla søksmål og angrep både sin egen utelukkelse og lovligheten av konkurransen, blant annet manglende oppdeling i delkontrakter, uklare vurderingskriterier og ulovlig sammensetning av anbudskomiteen. Førsteinstansen behandlet disse anførslene, men forkastet dem. Consiglio di Stato kom derimot til at Randstad, som utelukket tilbyder, ikke kunne få prøvd anførsler mot konkurransens lovlighet og tildelingen. Saken ble deretter brakt inn for italiensk kassasjonsdomstol, som spurte EU-domstolen om rekkevidden av kravet til effektiv domstolsbeskyttelse.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at medlemsstatene etter artikkel 19 nr. 1 annet ledd TEU skal sikre effektiv rettslig beskyttelse på områder omfattet av EU-retten. På anskaffelsesområdet er dette konkretisert i direktiv 89/665, særlig artikkel 1 nr. 1 og 3, lest i lys av charterets artikkel 47. Domstolen presiserte at spørsmålet ikke først og fremst gjaldt artikkel 267 TEUF, men hvilke prosessuelle garantier EU-retten krever nasjonalt.
Domstolen fremhevet deretter medlemsstatenes prosessuelle autonomi, begrenset av ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. EU-retten krever som utgangspunkt ikke flere rettsmidler enn det som følger av nasjonal rett, så lenge det finnes adgang til domstolsprøving som i praksis sikrer EU-rettslige rettigheter. En medlemsstat kan derfor la øverste forvaltningsdomstol være siste instans i anskaffelsessaker, uten at det må finnes en ytterligere kassasjonsadgang til øverste alminnelige domstol.
Samtidig vurderte Domstolen innholdet i håndhevelsesdirektivet. Etter artikkel 2a nr. 2 anses en tilbyder som berørt så lenge vedkommende ikke er endelig utelukket. En utelukkelse er endelig bare når den er meddelt og enten er funnet lovlig av en uavhengig klageinstans eller ikke lenger kan angripes. På dette grunnlaget viste Domstolen til sin tidligere praksis og slo fast at prosessuelle regler ikke kan gjøre klageadgangen avhengig av at klageren beviser at oppdragsgiver måtte gjennomføre konkurransen på nytt. Det er tilstrekkelig at denne muligheten foreligger.
Anvendt på saken innebar dette at Randstad, da søksmålet ble anlagt og behandlet i første instans, ikke var endelig utelukket. Consiglio di Stato kunne derfor ikke lovlig avvise anførslene mot tildelingen og konkurransens lovlighet med den begrunnelse at Randstad manglet rettslig interesse. Denne praksisen var uforenlig med artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 2a nr. 2 og charterets artikkel 47.
Domstolen understreket likevel at konsekvensen av en slik EU-rettsstridig nasjonal domstolspraksis ikke er at medlemsstaten må etablere et nytt rettsmiddel. Avhjelpingen består i at nasjonale domstoler, herunder den øverste forvaltningsdomstolen selv, må se bort fra nasjonal praksis som strider mot EU-retten, i samsvar med prinsippet om EU-rettens forrang.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at EU-retten ikke krever at Italia åpner for kassasjonsprøving i øverste alminnelige domstol av avgjørelser fra øverste forvaltningsdomstol bare fordi disse kan være i strid med EU-retten. Derimot fastslo Domstolen at en tilbyder som ikke er endelig utelukket, fortsatt har klagerett mot tildelingsbeslutningen og mot konkurransens lovlighet. En nasjonal praksis som avviser slike anførsler fordi tilbyderen er utelukket, er i strid med direktiv 89/665 og charterets krav til effektiv domstolsbeskyttelse.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen av søksmålsinteresse og klagerett i anskaffelsessaker. Den presiserer at en tilbyder ikke mister retten til å angripe tildelingen bare fordi vedkommende er utelukket i konkurransen, så lenge utelukkelsen ikke er endelig. For oppdragsgivere og klageorganer betyr dette at vurderingen av klageadgang må knyttes til om utelukkelsen er rettskraftig eller endelig etter direktivets kriterier, ikke til en mer generell antakelse om manglende rettslig interesse. Dommen viser også at EU-retten i utgangspunktet ikke krever et ekstra nasjonalt ankeledd, men at nasjonale domstoler må korrigere praksis som strider mot håndhevelsesdirektivet og retten til effektiv domstolsprøving.