Rettslig kjerne
EU-domstolen presiserte at artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 fastsetter et minimumskrav til klageadgang, ikke en uttømmende regulering av hvem som kan få prøvd en påstått overtredelse i en anskaffelsesprosedyre. Tidligere praksis, særlig Espace Trianon og Sofibail, viste bare at direktivet ikke var til hinder for nasjonale regler som krevde at samtlige medlemmer av et konsortium måtte opptre samlet. Den dommen fastsatte derfor en nedre grense for hva direktivet krever, men utelukket ikke at nasjonal rett kan gi videre klageadgang. Når nasjonal rett åpner for at ett medlem av et ikke-juridisk konsortium kan klage individuelt, er dette forenlig med direktivet, så lenge de nasjonale prosessreglene ikke undergraver direktivets effektive virkning. Tvert imot kan en slik adgang fremme formålet om effektiv og rask prøving av oppdragsgiverens beslutninger.
Faktum
En italiensk oppdragsgiver kunngjorde en åpen anbudskonkurranse om blant annet helikopterredningstjenester med anslått verdi på 25 900 000 euro. Det kom inn to tilbud: ett fra Elilombarda som hovedmandatar i et konsortium under stiftelse sammen med Helitalia SpA, og ett fra Consorzio Elisoccorso San Raffaele. Kontrakten ble tildelt Consorzio. Elilombarda reiste deretter søksmål i eget navn og individuelt mot tildelingsbeslutningen. Consorzio gjorde gjeldende at klagen måtte avvises fordi den ikke var inngitt av selve konsortiet, men av bare ett av medlemmene. Førsteinstansdomstolen avviste ikke søksmålet og annullerte oppdragsgiverens tiltak. Under ankebehandlingen oppstod spørsmål om italiensk retts adgang til individuell klage fra ett konsortiemedlem var forenlig med artikkel 1 i direktiv 89/665, særlig i lys av dommen i Espace Trianon og Sofibail.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet saken ved begrunnet kjennelse fordi svaret kunne utledes klart av eksisterende rettspraksis. Den tok utgangspunkt i artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665, som pålegger medlemsstatene å sikre adgang til klageprosedyrene i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å få kontrakten, og som har lidt eller kan lide skade ved en påstått overtredelse. Formuleringen «i det minste» viste etter Domstolens syn at bestemmelsen bare fastsetter et minimumsnivå.
Domstolen viste deretter til GAT, hvor det er slått fast at direktivet oppstiller minstekrav til nasjonale håndhevelsesordninger. Den vurderte også Espace Trianon og Sofibail. Den tidligere saken gjaldt en nasjonal regel som krevde at samtlige medlemmer av et ikke-juridisk konsortium måtte opptre samlet for å få prøvd tildelingsbeslutningen. I den sammenheng hadde Domstolen godtatt at en slik regel ikke var i strid med direktivet. I den foreliggende saken understreket Domstolen at denne tidligere avgjørelsen bare fastla en nedre grense for klageadgangen som direktivet garanterer, og ikke utelukket at nasjonal rett kan gi videre adgang.
I mangel av uttrykkelige EU-regler om spørsmålet tilkommer det derfor medlemsstatene å fastsette om og på hvilke vilkår kompetansen til å klage også skal omfatte enkeltforetak som deltar i en sammenslutning som har inngitt tilbud. Dette nasjonale handlingsrommet er likevel begrenset av kravet om at de prosessuelle reglene ikke må skade direktivets effektive virkning. Domstolen viste her til Universale-Bau m.fl. og fremhevet at håndhevelsesdirektivet skal sikre effektiv og rask prøving av oppdragsgiveres ulovlige beslutninger.
Domstolen avviste argumentet om at individuell klageadgang for ett konsortiemedlem kunne undergrave dette formålet. Tvert imot mente den at en slik utvidet klageadgang synes å bidra til direktivets formål. Konklusjonen ble derfor at artikkel 1 ikke er til hinder for nasjonale regler som lar ett enkelt medlem av et konsortium uten juridisk personlighet klage individuelt over tildelingen.
Konklusjon
Artikkel 1 i direktiv 89/665 er ikke til hinder for at nasjonal rett åpner for at ett enkelt medlem av et konsortium uten juridisk personlighet kan klage individuelt over en tildelingsbeslutning. Domstolen slo ikke fast at medlemsstatene må gi slik adgang, men at direktivet tillater det. Kjennelsen klargjør dermed at håndhevelsesdirektivet oppstiller et minstenivå for klageadgang, og at medlemsstatene kan gi en videre prosessuell adgang så lenge direktivets effektive virkning ivaretas.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for spørsmålet om klageadgang når tilbud er inngitt av sammenslutninger, konsortier eller andre grupperinger uten egen juridisk personlighet. Den viser at EU-retten ikke harmoniserer dette spørsmålet fullt ut, men overlater et betydelig prosessuelt handlingsrom til medlemsstatene. For offentlige anskaffelser betyr det at nasjonale regler kan gi både snevrere og videre løsninger, så lenge minimumsvernet etter håndhevelsesdirektivet respekteres og effektiv håndhevelse ikke svekkes. Dommen er derfor særlig relevant ved vurderingen av partsstatus, søksmålsinteresse og klageadgang i saker der flere foretak står bak ett felles tilbud.