Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er tolkningen av artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 ved grenseoverskridende sentraliserte innkjøp. Domstolen legger til grunn at tilknytningen til en medlemsstat for både oppdragsgiver og innkjøpssentral bygger på hvor enheten har hjemsted, ikke på hvilken offentlig myndighet eller hvilket offentligrettslig organ som utøver kontroll over enheten. Når oppdragsgiver og innkjøpssentral har hjemsted i ulike medlemsstater, foreligger det derfor en grenseoverskridende situasjon i bestemmelsens forstand. Videre fastslår domstolen at lovvalgsregelen i artikkel 57 nr. 3 ikke bare gjelder de materielle anskaffelsesreglene for den sentraliserte innkjøpsaktiviteten, men også klageprosedyrer etter direktiv 92/13, forutsatt at innkjøpssentralen faktisk har påtatt seg gjennomføringen av konkurransen. Dommen klargjør dermed sammenhengen mellom forsyningsdirektivets regler om grenseoverskridende felles innkjøp og håndhevelsesdirektivets krav til effektive klagemuligheter.
Faktum
En åpen anbudskonkurranse ble kunngjort i 2020 for en rammeavtale om elektriske installasjonsarbeider samt tilknyttede bygge- og rivearbeider i Bulgaria. Anskaffelsen var delt i 36 delkontrakter, og kontraktsverdien lå over EUs terskelverdier. Den bulgarske enheten Elektrorazpredelenie YUG EAD var oppdragsgiver. Det østerrikske selskapet EVN Business Service GmbH opptrådte som innkjøpssentral og representant for oppdragsgiveren. Begge var indirekte heleid av EVN AG, som igjen var majoritetseid av delstaten Niederösterreich. Konkurransegrunnlaget fastsatte at EBS hadde ansvar for å avvikle konkurransen, mens kontrakten skulle inngås av den bulgarske oppdragsgiveren. To bulgarske selskaper fikk sine tilbud forkastet og brakte avgjørelsene inn for den regionale forvaltningsdomstolen i Niederösterreich. Denne erklærte seg inkompetent. Saken gikk videre til den østerrikske forvaltningsdomstolen, som ba EU-domstolen tolke artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først stilling til om det forelå en sentralisert innkjøpsaktivitet fra en innkjøpssentral «beliggende i en annen medlemsstat». Domstolen viste til ordlyden i artikkel 57 nr. 3, definisjonen av innkjøpssentral i artikkel 2 nr. 12 og sammenhengen i artikkel 57 som helhet. Den fremhevet at direktivet bygger på et territorielt tilknytningskriterium: den relevante medlemsstaten er den staten der den aktuelle oppdragsgiveren eller innkjøpssentralen er etablert eller har hjemsted. Det var derfor uten betydning at begge enheter var under indirekte kontroll av et konsern der en østerriksk regional myndighet hadde majoritetskontroll. Et kontrollforhold fra en tredjepartsenhet var ikke et relevant tilknytningskriterium etter artikkel 57.
Deretter vurderte domstolen rekkevidden av lovvalgsregelen i artikkel 57 nr. 3. Bestemmelsen sier at levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral i en annen medlemsstat skal gjennomføres i samsvar med nasjonale bestemmelser i staten der innkjøpssentralen er beliggende. Domstolen leste denne regelen i lys av 78. og 82. betraktning, som uttrykkelig omtaler fordeling av ansvar og gjeldende lovgivning også for klagemuligheter ved grenseoverskridende innkjøp. Formålet er å redusere rettslige og praktiske vanskeligheter ved slike anskaffelser og å etablere en sammenhengende ordning.
På dette grunnlaget konkluderte domstolen med at lovvalgsregelen også omfatter klageprosedyrer etter direktiv 92/13, så langt innkjøpssentralen har påtatt seg gjennomføringen av konkurransen. Domstolen pekte på at når innkjøpssentralen alene bærer ansvaret for gjennomføringen av anskaffelsesprosedyren, tilsier systematikken at også prøvingen av disse handlingene følger samme rettsorden. Samtidig presiserte den at nasjonale domstoler må være oppmerksomme på ansvarsfordelingen mellom de involverte aktørene og grensene for deres respektive kompetanse. Domstolen bemerket også at det kan være grunn til å skille mellom lovgivningen som gjelder for anskaffelsesprosedyren, og lovgivningen som eventuelt gjelder for den etterfølgende kontraktsoppfyllelsen.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo for det første at artikkel 57 nr. 3 kommer til anvendelse når oppdragsgiver og innkjøpssentral har hjemsted i ulike medlemsstater, uavhengig av hvor en kontrollerende tredjepartsenhet er hjemmehørende. For det andre fastslo domstolen at lovvalgsregelen i bestemmelsen også omfatter klageprosedyrer etter direktiv 92/13, dersom innkjøpssentralen har påtatt seg å gjennomføre konkurransen. Det tredje prejudisielle spørsmålet ble derfor ikke besvart.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for grenseoverskridende bruk av innkjøpssentraler i forsyningssektorene. Den klargjør at vurderingen av om situasjonen er grenseoverskridende, tar utgangspunkt i hvor oppdragsgiver og innkjøpssentral har hjemsted, ikke i konsernstruktur eller offentlig kontroll over eierleddene. Videre gir dommen støtte for at både materiell anskaffelsesrett og klageordning som utgangspunkt følger staten der innkjøpssentralen er beliggende, når denne faktisk gjennomfører konkurransen. For oppdragsgivere og leverandører understreker avgjørelsen behovet for klar ansvarsdeling i konkurransegrunnlaget og for tydelig angivelse av hvilken rettsorden og hvilken klageinstans som gjelder for de ulike fasene av anskaffelsen.