Rettslig kjerne
Dommen fastslår at artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 ikke utvider kretsen av klageberettigede, men oppstiller et særskilt institusjonelt krav til medlemsstatene når førsteinstans klageorgan ikke er en domstol. Bestemmelsen skal sikre at slike organs avgjørelser kan bringes inn for en domstol, men den sier ikke at oppdragsgivere må omfattes av denne søksmålsadgangen. Ved tolkningen la EU-domstolen avgjørende vekt på direktivets formål og systematikk: klageordningen skal først og fremst sikre effektive og raske rettsmidler for økonomiske aktører som har eller har hatt interesse i å få tildelt kontrakten og som er eller kan bli skadelidende. Oppdragsgiver er ikke del av denne minimumskretsen etter artikkel 1 nr. 3. Dommen presiserer samtidig at medlemsstatene, innenfor rammen av prosessautonomien, kan gi oppdragsgivere slik adgang i nasjonal rett. Bestemmelsen er dermed minimumsharmoniserende på dette punktet.
Faktum
Bakgrunnen var en kypriotisk anskaffelsessak der det administrative klageorganet Anatheoritiki Archi Prosforon opphevet oppdragsgiveren Symvoulios beslutning om å akseptere et tilbud fra en konkurrerende tilbyder. Symvoulio anla deretter søksmål for Kypros’ høyesterett med påstand om annullasjon av klageorganets avgjørelse. Under saksbehandlingen hadde høyesterett i plenum i en annen sak lagt til grunn at oppdragsgivere etter grunnloven ikke hadde rettslig interesse til å angripe slike avgjørelser, og at en nasjonal lovbestemmelse som åpnet for dette måtte settes til side. Den foreleggende domstolen mente imidlertid at spørsmålet om rekkevidden av EU-retten, nærmere bestemt artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665, ikke var avklart. Den ba derfor EU-domstolen avklare om bestemmelsen ga oppdragsgivere en EU-rettslig rett til domstolsprøving.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i ordlyden, systematikken og formålet med direktiv 89/665. Den viste først til at direktivets fortale uttrykkelig omtaler «foretak i Fellesskapet» som de aktørene klageordningen skal beskytte. Videre fremhevet Domstolen artikkel 1 nr. 3, som angir at medlemsstatene minst skal sikre adgang til klageprosedyrer for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå kontrakten og som har lidt eller kan lide skade som følge av den påståtte overtredelsen. Dette peker mot tilbyder- og søkerinteresser, ikke oppdragsgiverens interesser.
Deretter vurderte Domstolen artikkel 2 nr. 8. Etter Domstolens syn er denne bestemmelsen et særskilt krav som gjelder organiseringen av klagesystemet når førsteinstans klageorgan ikke er en rettsinstans. Kravet er at slike avgjørelser skal kunne angripes eller bringes inn for en domstol. Bestemmelsen regulerer altså kontrollmekanismen, men endrer ikke den personkretsen som har klageadgang etter direktivet. Det forelå derfor ikke grunnlag i ordlyden for å lese inn en plikt til å gi oppdragsgivere søksmålsadgang.
Formålet med direktivet bekreftet denne forståelsen. Klagedirektivet skal sikre effektiv håndheving av anskaffelsesreglene for å fremme gjennomsiktighet, ikke-diskriminering og reell konkurranse om offentlige kontrakter. Domstolen understreket at den grunnleggende ideen er å gi egnede rettsmidler til økonomiske aktører slik at anskaffelsesdirektivene får praktisk virkning. At direktivet i artikkel 3 gir Kommisjonen en egen intervensjonsmekanisme ved klare og åpenbare brudd, viste også at EU-lovgiver hadde tatt høyde for at ikke alle overtredelser nødvendigvis ville bli forfulgt av private aktører.
Domstolen viste dessuten til direktiv 2007/66 som et tolkningsmoment. Selv om dette direktivet ikke fikk tidsmessig anvendelse, bekreftet det at klageordningen retter seg mot berørte tilbydere og næringsdrivende, og at artikkel 2 gjelder krav til klageprosedyrene, ikke en utvidelse av hvem som er klageberettiget.
Avslutningsvis presiserte Domstolen at medlemsstatene, innenfor sin prosessautonomi og fordi direktivet ikke innebærer full harmonisering på dette punktet, står fritt til å gi oppdragsgivere adgang til domstolsprøving i nasjonal rett. EU-retten krever det bare ikke.
Konklusjon
Artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 pålegger ikke medlemsstatene å gi oppdragsgivere adgang til domstolsprøving av avgjørelser fra førsteinstans klageorganer som ikke er domstoler. Bestemmelsen skal forstås som et krav om domstolskontroll i systemet, men uten å utvide den kretsen som etter direktivet må ha klageadgang. Medlemsstatene kan likevel velge å åpne for slik søksmålsadgang for oppdragsgivere i nasjonal rett.
Praktisk betydning
Dommen avklarer at klagedirektivet i utgangspunktet er innrettet mot å beskytte leverandører og andre økonomiske aktører, ikke oppdragsgiveres prosessuelle interesser. For offentlige anskaffelser betyr dette at spørsmålet om en oppdragsgiver kan angripe et vedtak fra et administrativt klageorgan, som hovedregel beror på nasjonal rett, ikke på et EU-rettslig minimumskrav. Avgjørelsen er derfor viktig ved vurderingen av partsstilling og søksmålsadgang i nasjonale håndhevelsessystemer. Den illustrerer også skillet mellom regler om hvem som har klageadgang, og regler om hvilke institusjonelle garantier som må finnes når klageorganet ikke er en domstol.