Rettslig kjerne
Dommen fastslår for det første at et klart unntak fra anskaffelsesdirektivets anvendelsesområde ikke settes til side ved at oppdragsgiver eller medlemsstaten likevel kunngjør kontrakten i EF-tidende under henvisning til direktivet. Dersom kontrakten omfattes av unntaket i direktiv 71/305 artikkel 3 nr. 5 for virksomheter som produserer, distribuerer eller transporterer vann og energi, får direktivet ikke anvendelse alene på grunn av slik publisering.
For det andre slår dommen fast at en teknisk spesifikasjon i en offentlig bygge- og anleggskontrakt kan være i strid med traktatens regler om fri varebevegelse selv om kontrakten som sådan gjelder arbeid eller tjenester. Et krav om at materialer må være godkjent etter en nasjonal standard, uten åpning for likeverdige løsninger, kan hindre import ved å avskrekke tilbydere som bruker varer fremstilt etter andre standarder. Dommen markerer dermed at tekniske krav i offentlige anskaffelser må vurderes også opp mot primærrettens forbud mot tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Irland etter en konkurranse om en offentlig bygge- og anleggskontrakt knyttet til forbedring av vannforsyningen i Dundalk. Kontrakten gjaldt utlegging av en hovedledning. I konkurransegrunnlaget var det tatt inn en klausul om at trykkledninger av asbestsement skulle være i samsvar med Irish Standard Specification 188:1975 og det irske godkjenningssystemet.
Bakgrunnen var klager fra en irsk og en spansk virksomhet. Den irske virksomheten hadde inngitt tilbud basert blant annet på rør produsert av den spanske virksomheten. De spanske rørene var ikke godkjent av det irske standardiseringsorganet, men var opplyst å være i samsvar med internasjonale standarder, særlig ISO 160:1980. Rådgivende ingeniører uttalte at møte om tilbudet var unødvendig dersom leverandøren ikke kunne bevise irsk godkjenning. Kontrakten gjaldt vannforsyning, og kunngjøringen var publisert i EF-tidende.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmålet om direktiv 71/305 kom til anvendelse. Kommisjonen gjorde gjeldende at Irland, ved å få kunngjøringen publisert i EF-tidende med henvisning til direktivet, måtte anses bundet av direktivets regler, herunder forbudet mot tekniske spesifikasjoner som favoriserer bestemte produkter eller virksomheter. Domstolen avviste dette. Etter ordlyden i artikkel 3 nr. 5 var offentlige bygge- og anleggskontrakter inngått av virksomheter som produserer, distribuerer og transporterer vann og energi unntatt fra direktivets anvendelsesområde. Dette unntaket var klart og begrunnet i hensyn som ikke falt bort selv om kunngjøringen var publisert, enten det skyldtes feil eller et ønske om fellesskapsfinansiering. Irland ble derfor frifunnet på direktivgrunnlaget.
Deretter vurderte domstolen traktatens artikkel 30. Irland anførte at kontrakten gjaldt utførelse av arbeider, slik at forholdet måtte bedømmes etter reglene om tjenester og ikke fri varebevegelse. Domstolen forkastet dette. Artikkel 30 rammer alle statlige tiltak som hindrer import, enten direkte eller indirekte. At kontrakten gjelder arbeider, utelukker ikke at et krav til materialvalg kan utgjøre en restriksjon på varebevegelsen.
Domstolen la vekt på at klausulen om irsk standard kunne få næringsdrivende som brukte tilsvarende rør produsert etter andre standarder til å avstå fra å gi tilbud. Det ble også opplyst at bare én virksomhet var godkjent etter den aktuelle irske standarden, og at denne hadde tilhold i Irland. Kravet innebar dermed i praksis at bare irske produsenter kunne levere de etterspurte rørene til kontrakten.
Irlands tekniske begrunnelser førte ikke frem. Domstolen understreket at spørsmålet ikke var om tekniske krav kunne stilles, men om myndighetene kunne nekte å undersøke om andre produkter oppfylte disse kravene når de ikke hadde irsk godkjenning. Myndighetene kunne i stedet ha åpnet for likeverdige løsninger og kontrollert om de tekniske ytelsene var oppfylt. Heller ikke folkehelseargumentet ble godtatt, fordi Irland ikke hadde godtgjort hvorfor øvrige krav i spesifikasjonen ikke var tilstrekkelige til å ivareta dette hensynet.
Domstolen fastslo derfor at Irland hadde tilsidesatt artikkel 30 ved å tillate en slik klausul. Kommisjonens øvrige anførsel om avvisning av det konkrete tilbudet ble ikke behandlet som et selvstendig klagepunkt.
Konklusjon
EU-domstolen kom til et delvis traktatbrudd. Direktivet om offentlige bygge- og anleggskontrakter fikk ikke anvendelse, fordi den aktuelle kontrakten falt inn under unntaket for vannforsyningssektoren i direktiv 71/305 artikkel 3 nr. 5, og dette ble ikke endret av at kontrakten var kunngjort i EF-tidende. Derimot hadde Irland brutt EØF-traktaten artikkel 30 ved å tillate en teknisk spesifikasjon som krevde samsvar med en irsk standard uten å åpne for likeverdige produkter. For øvrig ble Irland frifunnet.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som tidlig uttrykk for at tekniske spesifikasjoner i offentlige anskaffelser ikke bare må vurderes etter anskaffelsesdirektivene, men også opp mot traktatens grunnleggende regler. En oppdragsgiver kan ikke utforme kravspesifikasjoner slik at bare produkter godkjent etter nasjonale standarder i praksis kan tilbys, dersom likeverdige produkter fra andre medlemsstater stenges ute. Dommen viser også at frivillig kunngjøring ikke i seg selv gjør et ellers unntatt kontraktsforhold underlagt et direktiv. For anskaffelsesretten illustrerer saken betydningen av å bruke funksjons- og ytelseskrav eller å åpne for likeverdige løsninger når standarder angis.