Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen i dommen er tolkningen av overgangsbestemmelsen i forordning 1370/2007 for eldre kontrakter om offentlig trafikbetjening som ble inngått uten en rettferdig anbudskonkurranse på konkurransevilkår før 26. juli 2000. Domstolen fastslo at 30-årsgrensen i artikkel 8 nr. 3 ikke kan regnes fra kontraktens opprinnelige inngåelse, fordi dette kunne gi tilbakevirkende avkortning av lovlig inngåtte kontrakter og undergrave rettssikkerheten. Den kan heller ikke regnes fra dagen etter utløpet av overgangsperioden i artikkel 8 nr. 2, fordi nr. 2 og nr. 3 er utformet som selvstendige overgangsordninger. For å sikre bestemmelsens effektive virkning og lik behandling av berørte myndigheter og operatører, skal 30-årsperioden løpe fra forordningens ikrafttredelse 3. desember 2009. Dommen klargjør dermed rekkevidden av en særskilt overgangsregel i sektorreguleringen for offentlig persontransport.
Faktum
A Coruña kommune inngikk i 1987 en kontrakt med Compañía de Tranvías de La Coruña SA om bytransport, med samlet utløpsdato 31. desember 2024. I 1996 ble avtalen utvidet til også å omfatte en sporvogntjeneste, med samme utløpsfrist. I 2016 varslet kommunen at konsesjonen etter forordning 1370/2007 ville opphøre automatisk ved utløpet av en 30-årsperiode regnet fra tildelingen. Selskapet bestred dette og anførte blant annet at 30-årsgrensen måtte regnes fra 3. desember 2009, da forordningen trådte i kraft, eller fra 26. juli 2000. Subsidiært gjorde selskapet gjeldende at avtaleendringen i 1996 måtte anses som en ny kontraktsinngåelse, og at unntaket i artikkel 8 nr. 3 siste avsnitt kunne være relevant. Den nasjonale domstolen forela derfor et prejudisielt spørsmål om starttidspunktet for 30-årsperioden.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at artikkel 8 nr. 3 annet avsnitt annet punktum i forordning 1370/2007 fastsetter at kontrakter som omfattes av bokstav b) og c), kan fortsette inntil de utløper, men høyst i 30 år. Det var ubestridt at kontrakten i hovedsaken falt inn under bokstav b), fordi den var inngått før 26. juli 2000 uten en rettferdig anbudskonkurranse på konkurransevilkår.
Domstolen konstaterte først at ordlyden isolert sett kunne tale for at en kontrakt ikke kan vare mer enn 30 år fra inngåelsen. Samtidig presiserte den at bestemmelsen ikke uttrykkelig angir hvilket tidspunkt 30-årsperioden skal regnes fra. Ordlyden alene ga derfor ikke et sikkert svar.
Deretter vurderte Domstolen konsekvensene av å regne fra kontraktens inngåelse. En slik forståelse kunne innebære at forordningen ved ikrafttredelsen i praksis avkortet eldre, lovlig inngåtte kontrakter med tilbakevirkende virkning, i strid med rettssikkerhetsprinsippet. I tillegg ville en slik tolkning kunne redusere eller i praksis tømme overgangsperioden for innhold for kontrakter som fortsatt løp da forordningen trådte i kraft. Dette var etter Domstolens syn uforenlig med formålet bak artikkel 8, slik dette fremgår av 31. betraktning, nemlig å gi kompetente myndigheter og operatører en passende tid til å tilpasse seg regelverket.
Domstolen avviste også at 30-årsperioden skulle begynne å løpe først etter utløpet av overgangsperioden i artikkel 8 nr. 2. Den viste til at nr. 2 gjelder med forbehold for nr. 3, og at innledningen til nr. 3 uttrykkelig sier at kontraktene i bokstav a) til d) ikke skal medregnes ved anvendelsen av nr. 2. Dette viste at overgangsordningene i nr. 2 og nr. 3 får anvendelse uavhengig av hverandre.
På denne bakgrunn fastslo Domstolen at 30-årsperioden må begynne å løpe fra forordningens ikrafttredelse 3. desember 2009. Denne løsningen ivaretar bestemmelsens effektive virkning og sikrer lik behandling, ved at alle kontrakter som fortsatt består ved utløpet av overgangsperioden, underlegges samme endelige yttergrense.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at for kontrakter om offentlig trafikbetjening som omfattes av artikkel 8 nr. 3 første avsnitt bokstav b) i forordning 1370/2007, skal den maksimale varigheten på 30 år regnes fra forordningens ikrafttredelse 3. desember 2009. Dommen avviser både at perioden løper fra kontraktens opprinnelige inngåelse og at den først begynner etter overgangsperioden i artikkel 8 nr. 2. Avgjørelsen gjelder tolkningen av overgangsbestemmelsen og ikke en generell lære om kontraktsvarighet i offentlige anskaffelser.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for offentlige myndigheter og operatører innen offentlig persontransport som håndterer eldre kontrakter om offentlig trafikbetjening inngått før dagens konkurransekrav. Den klargjør at 30-årsgrensen i overgangsregelen i forordning 1370/2007 artikkel 8 nr. 3 bokstav b) ikke skal brukes slik at eldre kontrakter automatisk avkortes regnet fra opprinnelig kontraktsdato. Samtidig bekrefter dommen at overgangsordningen i artikkel 8 nr. 3 er en særskilt og selvstendig ordning. For anskaffelsesfaglig praksis er avgjørelsen særlig relevant ved planlegging av utfasing av historiske direkte tildelinger og vurdering av når eksisterende transportkontrakter senest må bringes til opphør eller erstattes.