C-44/96 Mannesmann: offentligrettslig organ og byggekontrakter

Sammendrag

Parter

Domspremisser

Avgjørelse om sakskostnader

Avgjørelse

Nøkkelord

1. Tilnærming av lovgivning – fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 93/37 – oppdragsgivere – offentligrettslige organer – begrep – organ som det østerrikske statstrykkeriet – omfattet – offentlige bygge- og anleggskontrakter – begrep – anleggskontrakter inngått av det aktuelle organ – omfattet uavhengig av kontraktens art

[Rådets direktiv 93/37, art. 1, litra a) og b)]

2. Tilnærming av lovgivning – fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 93/37 – oppdragsgivere – offentligrettslige organer – begrep – virksomhet som driver forretningsvirksomhet, og som eies av en oppdragsgiver – ikke omfattet – offentlige bygge- og anleggskontrakter – begrep – kontrakt om et anleggsprosjekt som fra begynnelsen falt inn under en virksomhet som ikke var en oppdragsgiver – ikke omfattet

[Rådets direktiv 93/37, art. 1, litra a) og b)]

3. Økonomisk og sosial samhørighet – strukturtiltak – fellesskapsfinansiering – vilkår – samsvar mellom de aktuelle tiltak og gjeldende felskapslovgivning – finansiering av et anleggsprosjekt som ikke er omfattet av lovgivningen om inngåelse av offentlige kontrakter – krav om overholdelse av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter – foreligger ikke

[Rådets forordning nr. 2081/93, art. 7, stk. 1, Rådets direktiv 89/665 og 93/37, art. 1, litra b)]

Sammendrag

4. Det bestemmes i artikkel 1, litra b), første ledd, i direktiv 93/37 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter at oppdragsgivere blant annet er offentligrettslige organer, og i andre ledd at offentligrettslige organer er ethvert organ som er opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, som er en juridisk person, og som er nært tilknyttet staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

Et organ som Österreichische Staatsdruckerei (det østerrikske statstrykkeriet, heretter «OES») skal anses som et offentligrettslig organ og dermed en oppdragsgiver i henhold til ovennevnte bestemmelser, for så vidt som:

• de dokumenter OES skal forestå fremstillingen av, er nært forbundet med den offentlige orden og statsinstitusjonenes virke, idet det kreves at forsyningen er sikret og at produksjonen skjer under vilkår som sikrer at reglene om fortrolighet og sikkerhet overholdes, og betingelsen om at organet skal være opprettet «med det spesielle formål» å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, ikke betyr at det utelukkende eller bare hovedsakelig skal ha som oppgave å dekke slike behov,
• OES er en juridisk person,
• generaldirektøren for OES utnevnes av et organ sammensatt av medlemmer, hvorav flertallet utnevnes av Forbundskanslerens kontor eller ulike departementer, OES er underlagt kontroll av Rechnungshof, den østerrikske stat fortsatt er innehaver av aksjemajoriteten i OES, og et statlig tilsynsorgan skal føre tilsyn med tryksaker som er underlagt sikkerhetstiltak.

Anleggskontrakter av enhver art som inngås av dette organet, skal anses som offentlige anleggskontrakter i henhold til direktivets artikkel 1, litra a), uavhengig av om en forholdsmessig større eller mindre andel av virksomheten utøves for å dekke behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

5. En virksomhet som driver forretningsvirksomhet, og hvori en majoritetsandel av kapitalen innehas av en oppdragsgiver i henhold til artikkel 1, litra b), første ledd, i direktiv 93/37 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, skal ikke anses som et offentligrettslig organ i henhold til bestemmelsens andre ledd – som krever at det er tale om et organ opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter – og dermed heller ikke som en oppdragsgiver, utelukkende fordi denne virksomheten er blitt opprettet av oppdragsgiveren, eller fordi oppdragsgiveren overfører økonomiske midler fra aktiviteter den utøver med sikte på å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

Videre er en offentlig bygge- og anleggskontrakt ikke omfattet av direktivets bestemmelser når kontrakten gjelder et prosjekt som fra begynnelsen i sin helhet falt inn under formålet til en virksomhet som ikke er en oppdragsgiver, og bygge- og anleggskontraktene vedrørende prosjektet er inngått av en oppdragsgiver på denne virksomhetens vegne.

6. I henhold til artikkel 7, stk. 1, i forordning nr. 2081/93 om endring av forordning nr. 2052/88 skal tiltak som finansieres av strukturfondene, EIB eller et annet eksisterende finansielt instrument, være i samsvar med traktatene og med de rettsakter som er utstedt i henhold til disse, samt med Fellesskapets politikker, herunder dem som gjelder konkurransereglene, reglene for inngåelse av offentlige avtaler og bestemmelsene om miljøvern, og med prinsippet om like muligheter for menn og kvinner. Kravet om at de tiltak som er omhandlet der, skal være i samsvar med fellesskapsretten, forutsetter at tiltakene er omfattet av anvendelsesområdet for den relevante fellesskapslovgivning.

Det følger av dette at bestemmelsen skal fortolkes slik at fellesskapsfinansiering av et bygge- og anleggsarbeid ikke er betinget av at mottakerne underkaster seg klageprosedyrene i direktiv 89/665 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, når de ikke selv er oppdragsgivere i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter.

Parter

I sak C-44/96, angående en anmodning som Bundesvergabeamt, Østerrike, i medhold av EF-traktatens artikkel 177 har innsendt til Domstolen i den for nevnte rett verserende sak,

Mannesmann Anlagenbau Austria AG m.fl.

mot

Strohal Rotationsdruck GesmbH, om å oppnå en prejudisiell avgjørelse vedrørende fortolkningen av artikkel 1, litra b), i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54) og av artikkel 7, stk. 1, i Rådets forordning (EØF) nr. 2081/93 av 20. juli 1993 om endring av forordning (EØF) nr. 2052/88 om strukturfondenes oppgaver og effektivitet samt om samordningen av deres intervensjoner innbyrdes så vel som med intervensjonene fra Den europeiske investeringsbank og de øvrige eksisterende finansielle instrumenter (EFT L 193, s. 5), har

DOMSTOLEN sammensatt av president G.C. Rodríguez Iglesias, avdelingsformannn C. Gulmann, M. Wathelet og R. Schintgen samt dommerne G.F. Mancini, J.C. Moitinho de Almeida, P.J.G. Kapteyn (refererende dommer), J.L. Murray, D.A.O. Edward, J.-P. Puissochet, G. Hirsch, P. Jann og L. Sevón, generaladvokat: P. Léger justissekretær: ekspedisjonssekretær H.A. Ruehl, etter at det er inngitt skriftlige innlegg av:

• Mannesmann Anlagenbau Austria AG m.fl. ved advokat M. Winischhofer, Wien
• Strohal Rotationsdruck GesmbH ved advokat W. Wiedner, Wien
• den nederlandske regjering ved juridisk konsulent A. Bos, Utenriksdepartementet, som befullmektiget
• den østerrikske regjering ved kontorsjef W. Okresek, Avdelingen for forfatningsrettslige spørsmål, Forbundskanslerens kontor, som befullmektiget
• Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved juridisk konsulent H. van Lier og C. Schmidt, Kommisjonens juridiske tjeneste, som befullmektigede, på grunnlag av rettsmøterapporten, etter at det er avgitt muntlige innlegg i rettsmøtet den 3. juni 1997 av Mannesmann Anlagenbau Austria AG m.fl. ved M. Winischhofer, av Strohal Rotationsdruck GesmbH ved advokat W. Wiedner, av den franske regjering ved ekspedisjonssekretær P. Lalliot, Juridisk tjeneste, Utenriksdepartementet, som befullmektiget, av den nederlandske regjering ved konsulent M. Fierstra, Utenriksdepartementet, som befullmektiget, og av Kommisjonen ved H. van Lier, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til avgjørelse den 16. september 1997, avsagt følgende

Dom

Domspremisser

1Ved kjennelse av 2. februar 1996, inngitt til Domstolen den 14. februar 1996, har Bundesvergabeamt i medhold av EF-traktatens artikkel 177 forelagt syv prejudisielle spørsmål vedrørende fortolkningen av artikkel 1, litra b), i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54) og av artikkel 7, stk. 1, i Rådets forordning (EØF) nr. 2081/93 av 20. juli 1993 om endring av forordning (EØF) nr. 2052/88 om strukturfondenes oppgaver og effektivitet samt om samordningen av deres intervensjoner innbyrdes så vel som med intervensjonene fra Den europeiske investeringsbank og de øvrige eksisterende finansielle instrumenter (EFT L 193, s. 5).

2Spørsmålene er blitt reist under en sak for denne rett anlagt av Mannesmann Anlagenbau Austria AG m.fl. mot Strohal Rotationsdruck GesmbH (heretter «saksøkte») vedrørende anvendelsen av den østerrikske lovgivningen om offentlige kontrakter på inngåelsen av en slik kontrakt.

Relevante fellesskapsbestemmelser

Direktiv 93/37

3I artikkel 1 i Rådets direktiv 93/37, som kodifiserer Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613), som sist endret ved Rådets direktiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 297, s. 1), bestemmes følgende:

«I dette direktiv forstås ved:

a) 'offentlige bygge- og anleggskontrakter', gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en entreprenør på den ene side og en oppdragsgiver som definert under litra b) på den andre side, og som har til gjenstand enten utførelse eller både utførelse og prosjektering av arbeider vedrørende en av de former for virksomhet som er omhandlet i vedlegg II, eller bygge- og anleggsarbeid som definert under litra c), eller ved et hvilket som helst middel å la et bygge- og anleggsarbeid utføre som svarer til de behov oppdragsgiveren har fastsatt, b) 'oppdragsgivere', staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse lokale myndigheter eller offentligrettslige organer.

Med 'offentligrettslig organ' forstås ethvert organ:

• som er opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og
• som er en juridisk person, og
• hvis drift enten for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet.

Fortegnelser over de offentligrettslige organer eller kategorier av organer som oppfyller de kriterier som er nevnt i andre ledd i dette litra, finnes i vedlegg I.

…»

Direktiv 89/665

4Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33) påla medlemsstatene en forpliktelse til å treffe «de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale regler som gjennomfører denne retten». I henhold til artikkel 5 skulle disse tiltakene treffes innen 21. desember 1991.

Forordning nr. 2052/88

5Artikkel 7, stk. 1, i forordning (EØF) nr. 2052/88, som endret ved forordning (EØF) nr. 2081/93, har følgende ordlyd:

«Tiltak som finansieres av strukturfondene, EIB eller et annet eksisterende finansielt instrument, skal være i samsvar med traktatene og med de rettsakter som er utstedt i henhold til disse, samt med Fellesskapets politikker, herunder dem som gjelder konkurransereglene, reglene for inngåelse av offentlige avtaler og bestemmelsene om miljøvern, og med prinsippet om like muligheter for menn og kvinner.»

Den østerrikske lovgivning

6§ 1 i Bundesgesetz über die Österreichische Staatsdruckerei [Staatsdruckereigesetz] av 1. juli 1981 (Bundesgesetzblatt für die Republik Österreich 340/1981, heretter «StDrG») har følgende ordlyd:

«Virksomheten 'Österreichische Staatsdruckerei'

§ 1. Stk. 1. Det opprettes den selvstendige virksomheten 'Österreichische Staatsdruckerei' – i det følgende benevnt 'Staatsdruckerei'. Virksomheten har hjemsted i Wien og er en juridisk person.

Stk. 2. Staatsdruckerei er å anse som handlende i henhold til Handelsgesetzbuch. Staatsdruckerei innføres under avdeling A i handelsregisteret ved Handelsgericht Wien.

Stk. 3. Staatsdruckereis virksomhet drives på forretningsmessige vilkår.»

7De oppgaver som skal utføres av Österreichische Staatsdruckerei (heretter «OES»), er beskrevet i § 2 i StDrG. I henhold til bestemmelsens stk. 1 omfatter disse særlig fremstilling av tryksaker for forbundsforvaltningen, med hensyn til hvilke fortrolighets- eller sikkerhetsregler skal overholdes, slik som pass, førerkort, identitetskort, Bundesgesetzblatt, forbundslovsamlinger og samlinger av avgjørelser, skjemaer samt Wiener Zeitung. Dette området av oppgavene betegnes samlet som «lovpliktige oppgaver».

8De aktuelle oppgavene, som ifølge § 2, stk. 3, utelukkende henhører under OES, er i medhold av § 13, stk. 1, i StDrG underlagt et statlig tilsynsorgan. I henhold til lovens § 12 fastsettes prisene for utførelse av disse oppgavene – etter forretningsmessige prinsipper og særlig under hensyntagen til nødvendigheten av å ha kapasitet i beredskap – etter forslag fra generaldirektøren for OES av et utvalg som i henhold til § 8, stk. 2, består av tolv medlemmer, hvorav åtte utnevnes av Forbundskanslerens kontor eller ulike departementer og fire av bedriftsrådet. I henhold til § 5, stk. 2, i StDrG utnevnes generaldirektøren for OES av dette utvalget.

9OES er videre i medhold av § 15, stk. 6, i StDrG underlagt kontroll av Rechnungshof.

10I medhold av § 2, stk. 2, i StDrG kan OES utøve andre former for virksomhet slik som fremstilling av andre tryksaker samt utgivelse og forhandling av bøker, aviser mv. Endelig kan OES etter lovens § 3 delta i virksomheter.

Hovedsaken

11I februar 1995 ervervet OES Strohal Gesellschaft mbH, som drev virksomhet med heatset-rotasjonstrykk. Den 11. oktober 1995 stiftet Strohal Gesellschaft mbH saksøkte, hvori Strohal innehar 99,9 % av selskapskapitalen. Saksøktes selskapsformål er fremstilling av tryksaker ved anvendelse av ovennevnte fabrikkasjonsteknikk på et trykkerieanlegg i Müllendorf.

12For å forkorte overgangsperioden frem til ibruktagning av det anlegget saksøkte var i ferd med å etablere, foretok OES den 18. oktober 1995 utlysning av et prosjekt bestående i tekniske installasjonsarbeider. I forbindelse med dette inntok OES en klausul i alle bygge- og anleggskontrakter, hvoretter OES til enhver tid kunne overdra alle sine rettigheter og plikter ifølge kontraktene til en av OES utpekt tredjemann. Etter en meklingsprosedyre for Bundesvergabekontrollkommission, som resulterte i et forlik, ble utlysningen trukket tilbake. Etter en ny utlysning meddelte OES tilbyderne at saksøkte var byggherre og ansvarlig for utlysningen og kontraktinngåelsen.

13Det ble deretter innledet en meklingsprosedyre etter anmodning fra Verband der Industriellen Gebäudetechnikunternehmen Österreichs med sikte på å avgjøre om utlysningen skulle følge den nasjonale lovgivningen om offentlige bygge- og anleggskontrakter. I motsetning til hva som ble hevdet av denne foreningen, bestred saksøkte og OES at den nasjonale lovgivningen kom til anvendelse, og anførte at ettersom det ikke var noen oppdragsgiver, var det ikke i det foreliggende tilfellet tale om en offentlig bygge- og anleggskontrakt.

14Bundesvergabekontrollkommission ga saksøkte og OES medhold og fastslo at spørsmålet ikke henhørte under dens kompetanse. Bundesvergabekontrollkommission ville imidlertid ikke utelukke at bestemmelsene i direktiv 89/665 eventuelt måtte overholdes i det tilfellet at oppdragsgiveren mottok fellesskapsstøtte i henhold til artikkel 7, stk. 1, i forordning nr. 2081/93.

15Da det ikke var mulig å oppnå forlik, innga Mannesmann Anlagenbau m.fl. klage til Bundesvergabeamt.

16Da Bundesvergabeamt er i tvil om fortolkningen av fellesskapsretten, har den forelagt følgende prejudisielle spørsmål:

«1) Kan en bestemmelse i en nasjonal lov, som i denne sak § 3 i Staatsdruckereigesetz, hvorved en virksomhet tillegges særlige rettigheter og enerettigheter, begrunne den antakelse at virksomheten er opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell og kommersiell art, som omhandlet i artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37/EØF, og slik i sin helhet inndra en slik virksomhet under direktivets anvendelsesområde, også selv om disse aktivitetene bare utgjør en del av virksomhetens forretningsområde, og den dessuten deltar i det frie marked som kommersiell virksomhet? 2) Dersom en slik virksomhet utelukkende for så vidt angår de virksomheten tillagte særlige rettigheter og enerettigheter er omfattet av direktiv 93/37/EØFs anvendelsesområde, er den da forpliktet til å skape organisatoriske forutsetninger for at en overflytting av økonomiske midler som oppnås som avkastning av disse særlige rettigheter og enerettigheter til andre forretningsområder hindres? 3) Når en oppdragsgiver påbegynner et prosjekt, og dette således er en offentlig bygge- og anleggskontrakt i direktiv 93/37/EØFs forstand, medfører en tredjemanns inntreden, når denne ikke umiddelbart er underlagt direktivets personelle anvendelsesområde, da endringer i prosjektets karakter av offentlig bygge- og anleggskontrakt, eller skal en slik fremgangsmåte betraktes som omgåelse av direktivets personelle anvendelsesområde som ikke er forenlig med direktivets formål og hensikt? 4) Når en oppdragsgiver oppretter en virksomhet til gjennomføring av forretningsvirksomhet og av den grunn eier en slik majoritetsandel av kapitalen at virksomheten er underlagt myndighetens økonomiske kontroll, gjelder betegnelsen oppdragsgiver da også for disse slik forbundne virksomheter? 5) Når en oppdragsgiver overfører økonomiske midler oppnådd som avkastning av særlige rettigheter og enerettigheter som er overdratt myndigheten til rent kommersielt aktive virksomheter som myndigheten er majoritetsdeltaker i, har dette da innflytelse på de forbundne virksomheters rettsstilling, slik at sistnevnte i sin helhet må la seg behandle og må forholde seg som en oppdragsgiver som omhandlet i direktiv 93/37/EØF? 6) Når en oppdragsgiver som ivaretar så vel oppgaver for å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter, som forretningsvirksomhet, skaper et virksomhetsanlegg som kan anvendes til begge formål, skal en kontrakt om å oppføre et slikt anlegg da betegnes som en offentlig bygge- og anleggskontrakt som omhandlet i direktiv 93/37/EØF, eller finnes det i fellesskapsretten begreper hvoretter det kan avgjøres om et slikt anlegg er bestemt til å løse offentlige oppgaver eller til forretningsvirksomhet, i bekreftende fall hvilke? 7) Innebærer artikkel 7, stk. 1, i Rådets forordning (EØF) nr. 2081/93 av 20. juli 1993 – om endring av forordning (EØF) nr. 2052/88 om strukturfondenes oppgaver og effektivitet samt om samordningen av deres intervensjoner innbyrdes så vel som med intervensjonene fra Den europeiske investeringsbank og de øvrige eksisterende finansielle instrumenter – at mottakere av fellesskapsstøtte er underkastet kontrollprosedyren i direktiv 89/665/EØF, også når det ikke er tale om oppdragsgivere som definert i artikkel 1 i direktiv 93/37/EØF?»

Første og sjette spørsmål

17Med det første og sjette spørsmål ønsker den nasjonale rett nærmere bestemt opplyst om et organ som OES skal anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37 og dermed som en oppdragsgiver i henhold til bestemmelsens første ledd. Dersom spørsmålet besvares bekreftende, ønskes det videre opplyst om alle bygge- og anleggskontrakter av enhver art som dette organet inngår, er offentlige bygge- og anleggskontrakter i henhold til direktivets artikkel 1, litra a).

18Ifølge saksøkerne i hovedsaken, Kommisjonen og den franske regjering, omfatter artikkel 1, litra a), i direktiv 93/37 samtlige bygge- og anleggskontrakter som inngås av et organ som OES, som både utfører oppgaver for å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter, og driver forretningsvirksomhet.

19Saksøkte samt den østerrikske og den nederlandske regjering er derimot av den oppfatning at et organ som OES ikke oppfyller betingelsene i artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37, og derfor ikke skal anses som et offentligrettslig organ i denne bestemmelsens forstand.

20Det bemerkes hertil at etter ordlyden av artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37, er et offentligrettslig organ et organ som er opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, som er en juridisk person, og er nært tilknyttet staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

21Det fremgår av bestemmelsen at de tre betingelsene som oppstilles der, alle skal være oppfylt samtidig.

22For så vidt angår den første betingelsen, bemerkes det for det første at OES er opprettet til å være eneansvarlig for fremstilling av offisielle administrative dokumenter, hvorav visse er underlagt krav om fortrolighet eller sikkerhet, slik som pass, førerkort og identitetskort, mens andre skal offentliggjøre statens lover og administrative forskrifter.

23Videre fastsettes prisene på de tryksaker OES er forpliktet til å fremstille, av et organ sammensatt av medlemmer, hvorav flertallet utnevnes av Forbundskanslerens kontor eller ulike departementer, og et statlig tilsynsorgan skal føre tilsyn med tryksaker som er underlagt sikkerhetstiltak.

24Et slikt organ må heretter i medhold av den gjeldende lovgivningen anses som opprettet med sikte på å dekke samfunnets behov som verken er av industriell eller kommersiell karakter. De dokumenter som OES skal forestå fremstillingen av, er nært forbundet med den offentlige orden og statsinstitusjonenes virke, idet det kreves at forsyningen er sikret, og at produksjonen skjer under vilkår som sikrer at reglene om fortrolighet og sikkerhet overholdes.

25Det bemerkes videre at det fremgår av bestemmelsene i § 1, stk. 1, og § 2, stk. 1, i StDrG at OES er opprettet med det spesielle formål å dekke disse behov hos allmennheten. Det er i den forbindelse uten betydning at et slikt organ ut over denne oppgaven fritt kan utøve andre former for virksomhet slik som fremstilling av andre tryksaker samt utgivelse og forhandling av bøker. Den omstendighet – som er påpekt av den østerrikske regjering i dens skriftlige innlegg – at dekning av samfunnets behov bare utgjør en relativt ubetydelig andel av den virksomheten OES faktisk utøver, er likeledes uten relevans, når et slikt organ fortsatt påtar seg å oppfylle de behov OES spesielt er forpliktet til å dekke.

26Den betingelsen som oppstilles i direktivets artikkel 1, litra b), andre ledd, om at organet skal være opprettet «med det spesielle formål» å dekke samfunnets behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, betyr ikke at det utelukkende skal ha som oppgave å dekke slike behov.

27Hva angår den andre betingelsen som oppstilles i artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37, bemerkes at ifølge den nasjonale loven er OES en juridisk person.

28Hva angår den tredje betingelsen, skal det fastslås at generaldirektøren for OES utnevnes av et organ sammensatt av medlemmer, hvorav flertallet utnevnes av Forbundskanslerens kontor eller ulike departementer. Videre er OES underlagt kontroll av Rechnungshof, og et statlig tilsynsorgan skal føre tilsyn med tryksaker som er underlagt sikkerhetstiltak. Endelig er den østerrikske stat – ifølge det saksøkte opplyste under rettsmøtet – fortsatt innehaver av aksjemajoriteten i OES.

29Det følger av dette at et organ som OES må anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37 og dermed betraktes som en oppdragsgiver etter betydningen i bestemmelsens første ledd.

30Mot dette resultatet har den østerrikske og den nederlandske regjering anført at man ikke kan se bort fra at den samlede virksomheten i et organ som OES domineres av den del som utøves for å dekke behov av industriell eller kommersiell karakter.

31Det bemerkes med henvisning til premiss 26 i nærværende dom at selve ordlyden av artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37 ikke er til hinder for at en oppdragsgiver ut over å ivareta den oppgaven spesielt å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter, også kan utøve annen virksomhet.

32Hva angår slik virksomhet, fastslås det for det første at det i direktivets artikkel 1, litra a), ikke skilles mellom offentlige bygge- og anleggskontrakter som en oppdragsgiver inngår for å oppfylle oppgaven å dekke samfunnets behov, og kontrakter som ikke vedrører denne oppgaven.

33At det ikke oppstilles et slikt skille, skyldes formålet med direktiv 93/37, som er å fjerne risikoen for at det innrømmes innenlandske tilbydere eller søkere en fortrinsstilling ved oppdragsgivernes inngåelse av kontrakter.

34Endelig ville en fortolkning av artikkel 1, litra b), andre ledd, første strekpunkt, i direktiv 93/37 som ville føre til at direktivets anvendelse avhang av om det ble utøvd en forholdsmessig større eller mindre andel av virksomheten for å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter, være i strid med rettssikkerhetsprinsippet, som krever at en fellesskapsrettslig regel skal være klar og dens anvendelse forutsigbar for alle som berøres av den.

35Det første og sjette spørsmål skal derfor besvares med at et organ som OES skal anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37 og dermed som en oppdragsgiver i henhold til bestemmelsens første ledd, slik at bygge- og anleggskontrakter av enhver art som dette organet inngår, skal anses som offentlige bygge- og anleggskontrakter i henhold til direktivets artikkel 1, litra a).

Andre spørsmål

36Under hensyn til besvarelsen av det første og sjette spørsmål, finnes det unødvendig å ta stilling til det andre spørsmålet.

Fjerde og femte spørsmål

37Med det fjerde og femte spørsmål ønsker den nasjonale rett nærmere bestemt opplyst om en virksomhet som driver forretningsvirksomhet, og hvori en majoritetsandel av kapitalen innehas av en oppdragsgiver, selv skal anses som en oppdragsgiver i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37, når denne virksomheten er blitt opprettet av oppdragsgiveren med sikte på å drive forretningsvirksomhet, eller når oppdragsgiveren overfører økonomiske midler som stammer fra aktiviteter den utøver med sikte på å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

38Som anført i dommens premiss 21 fremgår det av ordlyden av artikkel 1, litra b), andre ledd, i direktiv 93/37 at de tre betingelsene som oppstilles der, alle skal være oppfylt samtidig.

39At en virksomhet er blitt opprettet av en oppdragsgiver, eller at dens aktiviteter finansieres med økonomiske midler fra en oppdragsgivers aktiviteter, er således ikke tilstrekkelig til at virksomheten selv kan anses som en oppdragsgiver. Den skal tillige oppfylle betingelsen i artikkel 1, litra b), første strekpunkt, i direktiv 93/37, hvoretter den skal være et organ som er opprettet med det spesielle formål å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

40Med mindre en virksomhet som den den nasjonale rett tar sikte på, oppfyller denne betingelsen, kan den ikke anses som en oppdragsgiver i henhold til direktivets artikkel 1, litra b).

41Det fjerde og femte spørsmål skal derfor besvares med at en virksomhet som driver forretningsvirksomhet, og hvori en majoritetsandel av kapitalen innehas av en oppdragsgiver, ikke skal anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37 og dermed heller ikke som en oppdragsgiver i henhold til nevnte bestemmelse, utelukkende fordi denne virksomheten er blitt opprettet av oppdragsgiveren, eller fordi oppdragsgiveren overfører økonomiske midler fra aktiviteter den utøver med sikte på å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

Tredje spørsmål

42Med det tredje spørsmål ønsker den forelagte rett opplyst om et prosjekt som skal anses som en offentlig bygge- og anleggskontrakt i henhold til artikkel 1, litra a), i direktiv 93/37, fortsatt er omfattet av direktivets bestemmelser når oppdragsgiveren, før bygge- eller anleggsarbeidet er ferdigstilt, overdrar sine rettigheter og forpliktelser i forbindelse med en utlysning til en virksomhet som ikke er en oppdragsgiver i henhold til direktivets artikkel 1, litra b).

43Det fremgår av artikkel 1, litra a), i direktiv 93/37 at en kontrakt som oppfyller bestemmelsens betingelser, ikke kan miste sin karakter av offentlig bygge- og anleggskontrakt når oppdragsgiverens rettigheter og forpliktelser overdras til en virksomhet som ikke er en slik myndighet. Formålet med direktiv 93/37, som er effektivt å gjennomføre etableringsfrihetene og den frie utveksling av tjenester i forbindelse med offentlige bygge- og anleggskontrakter, ville bli brakt i fare dersom man kunne unnlate å anvende direktivets ordning, utelukkende fordi de rettigheter og forpliktelser som påhviler oppdragsgiveren i forbindelse med en utlysning, overdras til en virksomhet som ikke oppfyller betingelsene i artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37.

44Annerledes ville det bare kunne stille seg i det tilfellet at det godtgjøres at det aktuelle prosjektet fra begynnelsen i sin helhet var omfattet av den aktuelle virksomhetens formål, og bygge- og anleggskontraktene vedrørende dette prosjektet var inngått av en oppdragsgiver på virksomhetens vegne.

45Det tilkommer den forelagte rett å prøve om dette er tilfellet i den foreliggende sak.

46Det tredje spørsmål skal derfor besvares med at en offentlig bygge- og anleggskontrakt ikke er omfattet av bestemmelsene i direktiv 93/37 når kontrakten gjelder et prosjekt som fra begynnelsen i sin helhet var omfattet av formålet til en virksomhet som ikke er en oppdragsgiver, og bygge- og anleggskontraktene vedrørende prosjektet er inngått av en oppdragsgiver på denne virksomhetens vegne.

Syvende spørsmål

47Med det syvende spørsmål ønsker den nasjonale rett nærmere bestemt opplyst om artikkel 7, stk. 1, i forordning nr. 2052/88, som endret ved forordning nr. 2081/93, skal fortolkes slik at fellesskapsfinansiering av et bygge- og anleggsarbeid er betinget av at mottakerne underkaster seg klageprosedyrene i direktiv 89/665, selv om de ikke selv er oppdragsgivere i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37.

48Som generaladvokaten har bemerket i punkt 105 i forslaget til avgjørelse, fremgår det av ordlyden av artikkel 7, stk. 1, i forordning nr. 2052/88 at kravet om at de tiltak som er omhandlet der, skal være i samsvar med fellesskapsretten, forutsetter at tiltakene er omfattet av anvendelsesområdet for den relevante fellesskapslovgivning.

49Det syvende spørsmål skal derfor besvares med at artikkel 7, stk. 1, i forordning nr. 2052/88, som endret ved forordning nr. 2081/93, skal fortolkes slik at fellesskapsfinansiering av et bygge- og anleggsarbeid ikke er betinget av at mottakerne underkaster seg klageprosedyrene i direktiv 89/665, når de ikke selv er oppdragsgivere i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37.

Avgjørelse om sakskostnader

Sakskostnader

50De utgifter som er avholdt av den østerrikske, den franske og den nederlandske regjering samt av Kommisjonen for De europeiske fellesskap, som har avgitt innlegg for Domstolen, kan ikke erstattes. Da saksbehandlingen i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den nasjonale rett, tilkommer det denne å treffe avgjørelse om sakskostnadene.

Avgjørelse

På grunnlag av disse premisser kjenner

DOMSTOLEN vedrørende de spørsmål som er forelagt av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 2. februar 1996, for rett:

1) Et organ som OES skal anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), andre ledd, i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, og dermed som en oppdragsgiver i henhold til bestemmelsens første ledd. Bygge- og anleggskontrakter av enhver art som dette organet inngår, skal anses som offentlige bygge- og anleggskontrakter i henhold til direktivets artikkel 1, litra a).

2) En virksomhet som driver forretningsvirksomhet, og hvori en majoritetsandel av kapitalen innehas av en oppdragsgiver, skal ikke anses som et offentligrettslig organ i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37 og dermed heller ikke som en oppdragsgiver i henhold til nevnte bestemmelse, utelukkende fordi denne virksomheten er blitt opprettet av oppdragsgiveren, eller fordi oppdragsgiveren overfører økonomiske midler fra aktiviteter den utøver med sikte på å dekke samfunnets behov som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

3) En offentlig bygge- og anleggskontrakt er ikke omfattet av bestemmelsene i direktiv 93/37 når kontrakten gjelder et prosjekt som fra begynnelsen i sin helhet var omfattet av formålet til en virksomhet som ikke er en oppdragsgiver, og bygge- og anleggskontraktene vedrørende prosjektet er inngått av en oppdragsgiver på denne virksomhetens vegne.

4) Artikkel 7, stk. 1, i Rådets forordning (EØF) nr. 2081/93 av 20. juli 1993 – om endring av forordning (EØF) nr. 2052/88 om strukturfondenes oppgaver og effektivitet samt om samordningen av deres intervensjoner innbyrdes så vel som med intervensjonene fra Den europeiske investeringsbank og de øvrige eksisterende finansielle instrumenter – skal fortolkes slik at fellesskapsfinansiering av et bygge- og anleggsarbeid ikke er betinget av at mottakerne underkaster seg klageprosedyrene i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, når de ikke selv er oppdragsgivere i henhold til artikkel 1, litra b), i direktiv 93/37.