Rettslig kjerne
Dommen gjelder den grunnleggende plikten medlemsstatene har til å gjennomføre EU-direktiver innen fastsatt frist og å underrette Kommisjonen om nasjonale gjennomføringstiltak. I en traktatbruddssak etter artikkel 226 EF er det avgjørende om de nødvendige tiltakene var vedtatt innen fristens utløp. Når det er ubestridt at gjennomføring ikke har skjedd i tide, kan Domstolen uten videre fastslå traktatbrudd. At medlemsstaten opplyser at gjennomføring er «i gang», er ikke tilstrekkelig til å oppfylle direktivforpliktelsen. Dommen har et prosessuelt og prinsipielt poeng: vurderingen knyttes til den rettslige og faktiske situasjonen ved utløpet av fristen som Kommisjonen satte i den begrunnede uttalelsen, og senere tiltak opphever ikke det allerede inntrådte traktatbruddet. For anskaffelsesretten bekrefter dommen betydningen av rettidig nasjonal gjennomføring av endringsdirektiver i forsyningssektorene.
Faktum
Kommisjonen anla sak mot Frankrike etter artikkel 226 EF med påstand om traktatbrudd. Bakgrunnen var direktiv 98/4/EF av 16. februar 1998, som endret direktiv 93/38/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Etter artikkel 2 nr. 1 i direktiv 98/4 skulle medlemsstatene sette i kraft nødvendige lover og administrative bestemmelser senest 16. februar 1999 og straks underrette Kommisjonen. Kommisjonen mente at direktivet ikke var gjennomført i fransk rett innen fristen, innledet traktatbruddsprosedyre og avga begrunnet uttalelse 18. februar 2000 med to måneders frist. Da Kommisjonen fortsatt ikke hadde mottatt opplysninger om gjennomføring, ble saken reist for Domstolen. Frankrike bestred ikke traktatbruddet, men opplyste at gjennomføringen var under arbeid.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 98/4 påla medlemsstatene å vedta nødvendige lover og administrative bestemmelser innen 16. februar 1999 og straks underrette Kommisjonen. Kommisjonen hadde fulgt traktatbruddsprosedyren ved å gi Frankrike anledning til å uttale seg og deretter avgi begrunnet uttalelse med frist for etterlevelse.
I vurderingen la Domstolen vekt på at Kommisjonen hadde gjort gjeldende at Frankrike ikke hadde truffet nødvendige tiltak innen fristen, og at Frankrike ikke bestridte dette. Tvert imot anførte Frankrike bare at gjennomføringen var i gang. Denne opplysningen kunne ikke rokke ved at direktivet ikke var gjennomført innen den fastsatte fristen. Domstolen konstaterte derfor at vilkårene for å fastslå traktatbrudd var oppfylt.
Dommen er kortfattet og bygger ikke opp noen nyanserte tolkningsspørsmål om innholdet i direktiv 98/4. Kjernen er den formelle gjennomføringsplikten som følger av direktivet og av medlemsstatenes plikter etter EF-traktaten. Når en medlemsstat ikke innen fristen har vedtatt nødvendige nasjonale regler, foreligger traktatbrudd. Det samme gjelder der staten i det minste ikke har gitt Kommisjonen melding om slike tiltak, når denne meldingen er påkrevd.
Domstolen formulerte konklusjonen slik at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 98/4 ved ikke innen den fastsatte fristen å ha vedtatt nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme direktivet. Sakskostnader ble pålagt Frankrike som tapende part. Vurderingen illustrerer at manglende eller forsinket implementering av anskaffelsesdirektiver i seg selv er tilstrekkelig grunnlag for dom i en traktatbruddssak, særlig når forholdet er ubestridt.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 98/4/EF fordi staten ikke innen fristen hadde vedtatt nødvendige gjennomføringstiltak, eller i alle fall ikke meldt disse til Kommisjonen. At gjennomføringen var under arbeid, endret ikke vurderingen. Kommisjonen fikk dermed medhold i traktatbruddssøksmålet, og Frankrike ble pålagt å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har begrenset materiell betydning for tolkningen av anskaffelsesregler, men den er klar som rettskilde om medlemsstatenes plikt til rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver og endringsdirektiver. For offentlige anskaffelser viser avgjørelsen at forsyningssektorenes regelverk er underlagt samme strenge krav til nasjonal implementering og underretning som øvrige EU-rettsakter. Den er særlig relevant som støtte for den generelle læren om at pågående lovarbeid ikke avhjelper et allerede inntrådt traktatbrudd, og at manglende gjennomføringsmelding kan inngå i Kommisjonens sak.